I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie. Mange er fordrevet.  4 milioner flyktninger har forlatt landet. Krigen har pågått i 4 år, og det er foreløpig ingen løsning i sikte.

Galt har det gått i Libya også. Før krigen i Libya var president Muammar Gadafi på besøk i Italia. Der lovet han å stanse menneskesmuglerne fra Benghazi. Etter det startet den internasjonale kampanjen mot ham. Gadafi ble sammenlignet med Hitler og ble framstilt som en stor trussel mot sitt eget folk. Sett i ettertid, er det enkelt å se at kampanjen lignet på den om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. FN ga mandat til å etablere en flyforbudssone, og til å beskytte sivilbefolkningen med alle midler. FN-mandatet ble misbrukt til å beseire Libya militært. Sør-Afrikas president ble nektet å mekle fram en fredelig løsning. Norge og fem andre NATO-land sto bak bombingen.

I sommer har menneskesmuglerne fra Benghazi hatt travle dager. Sammen med diverse jihadistiske terroristgrupper og andre banditter, styrer de i ruinene av Libya. Norge har et betydelig ansvar for de mange flyktninger som krysser havet fra Libya til Italia. Vi var av dem som bombet mest, derfor er ikke Libya lenger en velferdsstat som skaffet arbeid til flyktninger fra mange afrikanske land. Landet er ødelagt av de som skulle beskyttet sivilbefolkningen.

I midtøsten kan de kongelige oljediktaturene steine, korsfeste og kappe hoder eller hender etter eget ønske. Helt andre regler gjelder for sekulære diktatorer som går i dress og kaller seg presidenter. Syria har ingen demokratisk tradisjon. Etter 1. verdenskrig ble landet en fransk koloni. Maten er god og utdanningsnivået er høyt. President Assad ønsker ikke samme skjebne som sine kollegaer i Irak og Libya. Syria har mektige allierte. Derfor finnes det ikke noen militær løsning.

I følge Kåre Willoch er ikke væpnet revolusjon tillatt i noe land. De som griper til våpen mot sine myndighetene i Syria, blir kalt for terrorister. Mange av disse kommer fra andre land. Herunder både fra Russland og vest-Europa. Regionale aktører spiller en sentral rolle. IS ligner på den franske fremmedlegionen. Rekruttene legger handa på den hellige boka og sverger troskap. Etter endt tjeneste får soldatene en ny identitet og statsborgerskap i den islamske staten. Spørsmålet er: Hvem betaler lønningene?

Det er grunn til å tro at de rojale oljediktaturene i gulfen står bak IS og lignende grupper. Særlig Saudi-Arabia og Qatar er dypt involverte aktører. De er ikke alene. Tyrkia spiller en nøkkelrolle. Den oljen fra Irak som IS selger, smugles gjennom Tyrkia. IS får både mannskaper og våpen gjennom Tyrkia. Både kurderne og syriske myndigheter framstår som Tyrkias fiender. Derfor er jihadistene en naturlig alliert for Tyrkia. Staten Israel har for tiden Syria, Iran og Hisbolla blant sine viktigste fiender. Det påstås at israelske instruktører har trent jihadister fra Nusrafronten inne i Syria.

På den Syriske siden er Iran og Russland de viktigste allierte. Det ligger også et kinesisk hangarskip utenfor kysten av Syria. Kina bidrar med rådgivere til støtte for president Assad. På bakken er det støtten fra Iran som er det viktigste. En ny situasjon har oppstått nå som russerne deltar direkte med betydelig flystøtte. Alliansen mellom Russland og Syria er ikke ny. Russerne har en større marinebase i landet. De vil vise seg fram. Syria blir et utstillingsvindu for russiske våpen. Alle flyene som blir brukt er til salgs. De håper å selge mer våpen. Russland har troverdighet i kampen mot jihadister av alle slag og vil øke sin betydning i regionen.

IS har sine røtter i Irak. I Syria bygget de seg opp og fikk mye støtte utenfra. Da de vente tilbake og erobret store deler av Irak, kom de i konflikt, ikke bare med Irak og kurderne, men også med USA. Konflikten spredde seg til regionen. IS har amerikanske våpen, men USA og EU er ikke sentrale aktører i denne krigen. Offisielt støtter de bare en mindre aktør blant opprørene (Free Syrian Army). Derfor er de handlingslammet.

USA blir i liten grad berørt av de syriske flyktningene. Det er mulig at så mye som 25% av dem er på vei mot Europa. President Assad lar seg ikke fjerne med enkle midler. Norge bør slutte å støtte væpnet revolusjon i Syria. Kampen mot IS og andre terroristgrupper er legitim. EU bør se på årsaken til flukten. Av humanitære og politiske grunner må vi kunne si: Stopp krigen!