Berøringsangst

Anne Enger
styreleder

Ingen tør å si hvor det nye hovedsykehuset skal ligge. Styret sier det skal hete Mjøs-sykehuset, og ligge ved Mjøsbrua. På Hamar er de helt klare på at Innlandets hovedstad bør ha det nye sykehuset. Svært mange lider av berøringsangst i forhold til lokalisering. Det ser ut til at Helse Sør-Øst og statsråden skal være de som bestemmer. Det er mulig at også Stortinget vil ha et ord med i laget. Grunnene er åpenbare. Det mangler politisk enighet. Og det er her styrets smidige vedtak kommer inn. Styret har fattet sitt enstemmige vedtak. De virker meget fornøyde både med prosessen og vedtaket som er gjort. Nåværende styre og ledelse har kommet lenger enn noen av sine forgjengere, som også har beskjeftiget seg med den samme saken. Tilhengerne av nytt hovedsykehus ser på styrets vedtak som en stor seier.

Nøkkelen er fleksibilitet. Siden det nye sykehuset både blir for lite og for dyrt, så trengs det muligheter for avlastning. Dersom sykehuset lokaliseres på Moelv, så kan Elverum være avlaster. Dersom sykehuset bygges på Hamar, så kan Lillehammer bli avlasteren. Det er også mulig at mangelen på senger blir så stor at det trengs to elektive sykehus for å avlaste. Uansett kan det bli nødvendig å avvikle ordningen med Lokalmedisinske sentra (LMS). I en tid med mangel på spesialister, blir det neppe ressurser til at disse skal kjøre bil til steder som Otta, Fagernes eller Hadeland. En privatpraktiserende spesialist vil på sin side slippe å pendle via nytt hovedsykehus. Privatisering kan eventuelt løse flere problemer. Vestoppland har en stor befolkning, og en privat sykehusetablering kan også bli aktuell på Gjøvik. Kjærligheten til den frie konkurranse er ikke død hos myndighetene, selv om folk foretrekker offentlige sykehus.

Infrastukturen er like viktig som lokaliseringen. Hvor skal den nye Mjøsbrua ligge? Er det penger til jernbane fra Gjøvik til Moelv? Blir det firefelts motorveg mellom Mjøsbyene? Innlandet har ikke strukturelle forutsettinger for å bygge et stort hovedsykehus. Samtidig er det vanskelig å bygge et mindre sykehus når finansieringen bygger på å legge ned de gamle akuttsykehusene. Ingen har regnet ut hva en oppgradert infrastuktur i Mjøs-regionen vil koste. Nasjonal transportplan må revideres. Førerløse el-busser er bra, men løser ikke problemet. Kravet er at mange skal ha gang- og sykkelsti til jobben.

Sylvia Brustad, Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg, er blant dem som har lovet Hamar et nytt sykehus. Sykehusreformen samlet sykehusene i store foretak, med pålegg om å drive som private bedrifter. Det svekket både faglig innflytelse og politisk styring. Under slike forhold kan det være vanskelig å innfri politiske løfter. Organisasjonsmodellen er med på å svekke tilbudet om spesialisthelsetjenester ikke bare i Hedmark og Oppland, men over hele landet. Helseforetak kan ikke gå konkurs. Butikken er bare en lek, så lenge eierene synes det er greit. Med befolkningen som gissel og staten som garantist, er det lett å gjøre spekulative investeringer. De økonomiske skandalene fra OUS, Ahus og Sykehuset i Østfold (Kalnes) ser ikke ut til å gjøre inntrykk på den politiske ledelsen. Folk må ta saken i egne hender, og skape et nytt kapittel i sykehuskampen. Den videre prosessen er sensitiv for politisk påvirkning.

Flere perspektiver på innvandring

Nei til EUHoldninger til innvandring er vanskelig å plassere langs høyre-venstreaksen rent ideologisk. Innvandring er et spørsmål som virker splittende på både høyre og venstre fløy i politikken. Aksen globalisme – nasjonalisme, vil kunne gi en bedre beskrivelse av hva innvandring dreier seg om. Multinasjonale selskaper, informasjonsteknologi og transport, har endret verden så mye at globaliseringen har fått en ny materiell basis. Markedsliberalistisk ideologi passer bra i monopolkapitalismens tidsalder. Markedsliberalistene ser på EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital) bare som en begynnelse. WTO og avtaler som TISA representerer den samme ideologien. Den ypperste eliten av verdens rikeste, støtter alle sammen globalisering, og i noen grad også fri migrasjon.

Selv om globalisme og innvandring er liberalistiske friheter og lovfestet høyrepolitikk, så kan det ekstreme høyre også by på nasjonalisme. Da vil de kjempe for fedrelandet, familien, Gud og enkeltindividet. Er de i tillegg voldelige, så kalles de ofte for nynazister. De gamle nazistene kalte fiendene sine for Jødebolsjeviker. De nye nazistene snakker heller om kulturmarxister, slik blant andre terroristen Anders Bering Breivik gjør i sitt manifest. Nynazistene mener at de politisk korrekte feministene, antirasistene og homoaktivistene, har sluppet reven inn i hønsegården, dvs muslimene inn i Europa. Mange rammes av denne kritikken, og i Norge trues det nå med svenske tilstander. Svenske tilstander ser ut til å bety et samfunn hvor politiet ikke tør å gå ute på gatene, men må holde seg inne i store, sentraliserte politistasjoner. Utenfor herjer sharia og islamsk terror. Heldigvis er svenske tilstander ukjente i Sverige.

Det fins lite EU-kritikk på innsiden av unionen. Det kan være forklaringen på at de sosialdemokratiske partiene har mistet sin betydning i flere Europeiske land. Høyreekstremistene har tatt eierskapet til kritikk av det overnasjonale, og av innvandringen. Venstresiden ligger med brukket rygg mange steder. Unntaket er Storbritannia, hvor Labour har tatt et lite skritt til venstre og styrket seg. Utenfor unionen er det en annen situasjon. Norsk motstand mot EU har aldri vært fremmedfiendtlig eller rasistisk. Norsk nasjonalisme har så langt handlet om sjølråderett. Den norske eliten har alltid vært positive til EU. EØS-kritikken i fagbevegelsen er basert på klassekamp, og ikke på fremmedfiendtlighet.

Mange finner det urimelig at Norge må være underlagt EUs lover og regler, for å få tilgang til EUs indre marked. Etter EUs utvidelse østover har det kommet mer enn 200 000 arbeidsinnvandrere fra EU til Norge. Sosial dumping er en realitet. I utsatte bransjer går antall fagorganiserte ned. Det foregår ikke bare brudd på arbeidsmiljøloven, men en omfattende arbeidslivskriminalitet. EUs direktiver fører til varige endringer i det norske arbeidslivet, og truer det tradisjonelle trepartssamarbeidet. Vi går fra faste stillinger til mer midlertidighet. Dersom tilgangen på arbeidskraft ikke er regulert, blir det umulig å drive lønnskamp. Noen tjener på innvandring, mens andre taper. I dette perspektivet blir skepsisen til innvandring en klassekamp. Høyreekstremistene ser en mulighet til å fiske stemmer hos arbeiderklassen i flere europeiske land. Venstresida frykter for å havne i dårlig selskap, og blir derfor uklare i innvandringspolitikken.

Innvandring og utvandring er en del av vår historie. Det er funnet arabiske mynter i norske vikinggraver. Det kan tyde på at «snikislamiseringen» begynte tidlig. Europeisk historie preges av de mange folkevandringene. Det er i dag bare Baskerne innerst i Biscayabukta, som er ekte ureuropeere. Alle vi andre er resultater av folkevandringer. Nasjonale minoriteter er vanlig i mange land. Behandling av minoriteter sier mye om kvaliteter ved et samfunn. Det moderne Norge fikk sin grunnlov i 1814. Grunnlovens §2 slo fast at Jesuitter, katolske munkeordener og jøder ikke hadde adgang til riket. Hva var bakgrunn for denne bestemmelsen? Innvandrere som ville bygge sine egne samfunn eller nasjoner, ble betraktet som en trussel. Ingen skulle kunne følge sine egne lover. Frykten for dette, stammet fra middelalderen. Hva det enkelte individet trodde på, var ikke viktig. Spørsmålet om parallelle samfunn har igjen blitt aktuelt i innvandringsdebatten.

Det er først når staten blir sekulær, at loven kan omfatter alle. Det er noe av grunnen til at humanister ønsker en sekulær stat, et inkluderende samfunn og toleranse for alle livssyn. Norge har praktisert fri arbeidsinnvandring over lang tid. I perioden 1968 til 1975 drev arbeidsdirektoratet et aktivt rekrutteringsarbeid i utlandet, blant annet med et eget arbeidskontor i Pakistan. Det ble vedtatt en midlertidig innvandringsstopp i 1975, og den ble begrunnet med at sosiale problemer, som mangel på boliger, måtte løses før innvandringen kunne fortsette. Innvandringsstoppen fikk virke i 30 år. Fra 2005 har vi hatt fri innvandring fra hele EU/EØS-området.

Arbeidsinnvandring er ikke den eneste formen for innvandring. Også i 1975 kom det grupper av flyktninger. Den gangen kom de fra Vietnam og Chile. Nå kommer det flyktninger og asylsøkere fra mange land hvor det er kriger og konflikter. Ikke minst fra land hvor Norge har deltatt i krigen. Familiegjenforening fører også til innvandring, både når innvandrere henter ektefelle fra hjemlandet, og når andre nordmenn henter hjem utenlandske ektefeller. De som søker asyl i Norge, er en uregulert gruppe. Myndighetene klarer ikke å forutse hvem eller hvor mange som kommer. Det heter seg at asylpolitikken skal være streng, men rettferdig. Bare de med et reelt beskyttelsesbehov, skal få opphold. Det er ikke enkelt å skille mellom hvem som er en arbeidsinnvandrer, og hvem som er en traumatisert krigsflyktning med stort hjelpebehov. Derfor er asylsaker vanskelige.

I 2009 var det registrert 92 744 muslimer i 126 muslimske forsamlinger i Norge. Det er i alt 126 ulike moskeer rundt om i landet. De muslimske samfunnene i Norge er komplekse. Organisatorisk, kulturelt og teologisk er muslimer mange forskjellige grupper av mennesker. Fokuset på religion og kultur kan være en avsporing. Det er mulig å mene at lønns- og arbeidsvilkår er det viktigst for de fleste. Er norsk kultur bærekraftig i en globalisert verden? All kultur er under utvikling. Norsk språk er truet av engelsk. Nynorsken er på vikende front. Muslimsk innvandring har ikke klart å styrke norsk avholdsbevegelse. Ellers har integreringen av innvandrere vært rimelig vellykket i Norge. De som har bodd i landet i noe lengre tid, har funnet sin plass i samfunnet. På den annen side har innvandrere latt seg bruke i kampen mot norske lønninger og velferdsgoder. Motstanderne av full lønn under sykdom og barnetrygd til alle barn, er ofte de samme som vil ha mer innvandring. Men, vi bør også huske på at det bare finnes en menneskerase på jorda, og at vi alle er i slekt med hverandre og noen få urmødre som vandret ut fra Afrika.

Gjøvikpsykiatrien – 50 år

Lavrantz Kyrdalen

Det var en nyskapende og moderne psykiatri som startet opp på Gjøvik for snart 50 år siden. Staten hadde øremerket penger til de som ville bygge psykiatriske klinikker på somatiske sykehus. Overlege Tøger Hagemann kom fra Ullevål 6B, som den gangen var etablert som det første terapeutiske samfunn i Norge. Terapi, betyr behandling, og det terapeutiske samfunn var en helt ny måte å tenke på. Terapiformen stammer fra England og ble introdusert i Norge i 1960 av psykiateren Herluf Thomstad. Det teoretiske grunnlaget var psykodynamisk psykiatri og sosialpsykologi. Sykepleierne spilte en viktig rolle som terapeuter på psykiatrisk avdeling de første årene. Avdelingen hadde, fra starten av, 30 senger, en flat struktur, og idealer om frihet, likhet og brorskap. Systematisk diagnostikk, nevrobiologiske vurderinger og bruk av legemidler, var eksplisitt nedprioritert i forhold til psykoterapi i små og store grupper. Til tross for dette, har Gjøvikpsykiatrien alltid hatt et tilbud om ECT (populært kalt «elektrosjokk»)

Det terapeutiske samfunnet virket ikke like bra bestandig. Det tradisjonelle sykehushierarkiet ble gjeninnført da arven fra opprørsymbolet 1968 var oppbrukt. Psykiatrien var hele tiden en del av sykehuset på Gjøvik, og var underlagt direktøren. Samarbeidet omfattet en tilsynsfunksjon. Det innebar blant annet at legene på psykiatrisk avdeling, også hadde tilsynsoppgaver på det øvrige sykehuset gjennom døgnet. Lavrantz Kyrdalen overtok som avdelingsoverlege i 1983. Da ble det fokus på nevrobiologi og legemidler. Etter en tid ble avdelingen delt opp med en lukket akuttpost, og en åpen allmennpsykiatrisk post. Oppland fylke ble delt i tre sektorer, og Gjøvik fikk ansvaret for både planlagte innleggelser og øyebikkelig hjelp i sektor 2, som omfattet Gjøvik, Land- og Valdreskommunene. Lavrantz Kyrdalen har fått kongens fortjenestemedalje for sin innsats gjennom mange år.

Psykiatrisk poliklinikk ble etablert som egen avdeling allerede i 1985 under ledelse av avdelingsoverlege Elisabeth Tjora, i lånte kontorer på døgnavdelingen. Den ble flyttet ut av den sentrale bygningsmassen på sykehuset i 1988, samtidig med at døgnavdelingen flyttet over i lokalene etter den gamle røntgenavdelingen. Poliklinikken betjente det samme geografiske området som psykiatrisk avdeling. Psykiatrisk sykepleier Randi Stamnli, som hadde arbeidet i Gjøvikpsykiatrien siden starten i 1968, ble med over i poliklinikken som oversykepleier. Randi Stamnli samlet kommunale sykepleiere i grupper, hvor de fikk undervisning og veiledning. Flere av disse sykepleierne tok videreutdanning i psykiatri, og ble senere nøkkelpersoner i den kommunale psykiatritjenesten som var under oppbygging.

Over en periode på 20 år holdt Elisabeth Tjora ca. 400 foredrag med diverse faglige temaer. Ofte handlet det om psykoser eller depresjon. Foredragene var etterspurte og populære. De økte forståelsen av psykisk helse. Elisabeth Tjora hadde gruppeveiledning og undervisning av fastlegene for å fremme fagutvikling og øke kvaliteten på behandling av psykiske lidelser i kommunene. Hun var særlig opptatt av at de riktige pasientene ble henvist til spesialisthelsetjenesten.

Det var statlig stimulering av psykisk helsevern også før opptrappingsplanen kom i 1999. Psykisk helsevern var preget av fagutvikling og jevn vekst over mange år, selv om virksomheten også hadde sine nedturer. Det var stridigheter da Gjøvik Fylkessykehus skulle fusjonere med Oppland Psykiatriske Sykehus (tidligere Presteseter) i 1997. Så kom Lillehammer med, og vi fikk Oppland Sentralsykehus (OSS).

Da den store sykehusreformen kom i 2002, var DPS Gjøvik, Land og Valdres allerede egen avdeling under ledelse av avd. sjef Torunn Vigrestad. Psykiatrisk avdeling ble deretter en del av DPSet. Oppland sentralsykehus fusjonerte med foretakene på Hedmark, og sammen ble de til Sykehuset Innlandet HF i 2003. Siden da har Gjøvikpsykiatrien vært en del av Divisjon Psykisk Helsevern.

DPS Gjøvik har ikke lenger ansvar for øyeblikkelig hjelp, men har en åpen akuttpost. Gjøvik mistet 10 allmennpsykiatriske senger i forbindelse med at Opptrappingsplanen tok slutt, men har fått flere nye tjenestetilbud: Enhet for spiseforstyrrelser og OCD-team (tvangslidelser), begge med områdefunksjon; Ambulant akuttenhet (etterfølgeren til Uteteamet), som ofte kan være et alternativ til innleggelse; og det er på trappene et FACT-team, som er et spennende samarbeidsprosjekt mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Forståelsen for mennesker med psykiske lidelser har blitt mye bedre på disse årene.

Psykiatrien på Gjøvik kan se tilbake på 50 år med utvikling, vekst, spenning og dramatikk. Faglig sett har det skjedd mye. Det dreier seg om en pionérinnsats på flere områder. Den nåværende finansieringsmodellen gir grunn til bekymring for flere nedskjæringer i tida som kommer. Gjøvikpsykiatrien representerer verdier det er verdt å forsvare. Det er likevel grunn til å gratulere DPSet med det kommende jubiléet!

Helse- og sosialpolitikk

Sosialsektoren har forsvunnet. Før hadde vi sosialdepartement og sosialminister, sosialkontor og sosialsjef. Nå er dette borte. Hvor ble det av? Alle, fra psykologer til sykepleiere, har strømmet til det som kunne ha vært blant andre sosionomenes doméne. Noe ble til velferd, og mye ble til helse. Det hersker stor forvirring, og velferdsstatens mange ansikter, er det ikke lett å bli klok på.

Arbeiderpartiet tok jobben med å fornye velferdsstaten. Det ble en bølge av reformer. Strukturelle grep, omorganisering, effektivisering, bærekraft. Det skulle bli billigere, men bra, og med høyere kvalitet. Det ble konstruert et narrativ om at offentlig forvaltning hadde stått stille i mange år, og måtte fornyes. Narrativet er falskt. Offentlig sektor har forandret seg hele tiden, og har aldri stått stille. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Dette er ikke lenger populært. Erfaringene taler for seg selv. Forvaltningen blir dyrere og dårligere.

Arbeiderpartiet presset LO til å godta at Folketrygden fikk en skikkelig knekk. Målet var å spare 20%. I 2050 har pensjonen falt med 28%. Til markedsfundamentalistenes store glede, vil det endelig lønne seg å være frisk og leve et langt liv. Folketrygdens sosiale profil er nå en trist sak. En del av dagens ungdommer har alt startet med sin private sparing til alderspensjon. Som ordning blir dette dyrere og dårligere enn å ta det kollektivt gjennom Folketrygden. Privatisering av pensjon går med tap.

NAV, som reform, ble lansert som en forbedring av offentlige tjenester. Det statlige trygdekontoret og arbeidskontoret skulle fusjoneres med kommunale tjenester. En dør inn, skulle gjøre det lettere for brukerene av disse tjenestene. Stordriftsfordelene finnes ikke, og effektiviseringen er bare skryt. Målstyringen framstår som en skadelig tvangstrøye. Ordningene blir dyrere og dårligere for brukerne, men en god melkeku for private konsulentfirma.

Mange er mer enn middels interessert i helsepolitikk, og det er det gode grunner til. Velgerne mener at helse er den viktigste saken. Ap, Høyre og Frp står fortsatt på foretaksmodellen. Helseminister Bent Høie forøker å berolige velgerne ved å si at sykehusstrukturen ligger fast, og ingen trenger å være redde for å miste den kirurgiske akuttberedskapen på sitt lokale sykehus (forbehold om Innlandet) Foretaksstrukturen gjør at den politiske styringen blir svak. De regionale helseforetakene gjør i hovedsak som de vil. Da blir det mye forretning og lite forvaltning. Mangelen på politisk og faglig styring kan gi seg mange utslag.

Reklameavdelingen ved Sykehuset Innlandet HF har lenge promotert nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua. De har planer for et sykehus til 12 milliarder. HSØ vil tillate bygging for inntil 8 milliarder. Informasjon om dette kom på slutten av høringsperioden. Ingen ser ut til å kunne stoppe denne prosessen. Få har forstått at alt skal finansieres ved hjelp av effektivisering og kutt i akuttberedskapen, samt større kommunal innsats. Styret og ledelsen ved SI er klare på at de trenger politisk legitimitet for å gå videre med sine planer. Politikerne har på sin side ikke forstått at de har begrenset innflytelse. Noen tror de bare kan ønske seg ting. Selgerne fokuserer ikke på det som står med liten skrift. Økonomi trumfer alt.

I det store bilde så er sentrumspartiene motstandere av foretaksmodellen. Det nye Helsepartiet prøver å ta eierskap til hele saksområdet. Det klarer de ikke. Kravet om en ny helsepolitikk har bred støtte fra de mer verdikonservative, via det politiske sentrum og til det ytterste venstre. De tre store partiene som støtter foretaksmodellen har alle en intern opposisjon.

Gjennom kommunereform og politireform prøver den blå-blå regjeringa å bli like dårlig som Arbeiderpartiet til å reformere offentlig sektor. Sosialsektoren vil neppe komme tilbake. Det er ikke bare helseforetakene og NAV som kjøper private tjenester. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, hele veien fra asylmottak til barnehager og barnevern. Mange må dele på det politiske ansvaret. Flere velferdsprofitører blir rike på skattekroner som skulle ha gått til gode formål. Det blir et spennende valg til høsten.

Helsepolitikk i valgkampen

Til tross for at det er fastlegeordningen og den øvrige kommunehelsetjenesten som er viktigst i folks hverdag, så er det sykehusene som får det meste av oppmerksomheten. Fastlegeordningen forgubbes, og det mangler leger. Når ellers friske og vel fungerende mennesker en sjelden gang trenger spesialiserte helsetjenester, er det greit med stykkpris og valgfrihet. Det store flertallet av de som trenger helsehjelp, trenger fastlege, samt lokale sykehus med allsidig akuttberedskap.

Det er snart fire år siden nåværende helseminister Bent Høie kom til valgmøte på Gjøvik bibliotek, hvor han både ønsket en granskning av sykehusskandalen i Oslo og nedlegging av de regionale helseforetakene. Løftene ble ikke innfridd. Høie skiftet mening, til stor skuffelse for noen, og til glede for andre. På ett tidspunkt støttet han strukturrasjonalisering gjennom sentralisering og nedleggelse av akuttkirurgien ved opptil halvparten av landets sykehus. Da ble det ramaskrik.

Foretaksmodellen bygger på NPM (New Public Management) som har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. Dersom helseforetakene skulle få fortsette med sentralisering og nedleggelser, så ville det ramme kronikere og eldre mennesker med sammensatte lidelser.

Det var politiske behov for kompromisser rundt Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019). Planen sikrer den nasjonale sykehusstrukturen selv om opposisjonen (Sp og SV) ikke fikk gjennomslag for sine garantier mot hva foretakene kunne finne på. En seier for sykehusaksjonen i Oppland, var at Lillehammer og Gjøvik ble definert som store akuttsykehus. Alt i alt en bra plan som mange ønsket skulle være enda bedre.

Den sentrale helsetjenesteaksjonen (HTA) står sterkt, og har samlet mye helsepersonell fra hele landet. Den viktigste parolen er: «Ta faget tilbake» Aksjonen er nå organisert med professor Torgeir Bruun Wyller som leder og et sekretariat i Oslo. Utgangspunktet var en uavhengig debattliste med navnet Aja, hvor det blir diskutert helsepolitikk. Utifra samme miljøet oppsto Helsepartiet, med Lise Askvik i spissen. Partiet har et omfattende politisk program, og framstår som et blokkuavhengig, borgerlig sentrumsparti. Kampen mot NPM er hovedsaken.

Helseminister Bent Høie viser politisk klokskap gjennom sine forsøk på å roe det hele ned. I sin nyeste tale om sykehus, fastslår han at sykehusstrukturen i Norge ligger fast. Nå skal ingen lenger være redde for å miste sin kirurgiske akuttberedskap. Ministeren tar et lite forbehold: i Innlandet pågår det en intern prosess som han vil avvente.

I Innlandet pågår kampen fortsatt. Partiene profilerer seg. I de største partiene råder det noe usikkerhet. Mange høringsinstanser går for en sykehusstruktur som ikke er beskrevet i høringsdokumentet. Helst vil de ha både i pose og sekk. Venstre skryter av hva de har fått til sentralt, og profilerer seg tydelig lokalt. Senterpartiet har skiftet side i spørsmålet om sentralisering. Krf har havna i uløkka, og SV har falt ned på nei til nytt hovedsykehus, etter noe tvil. Helsepartiet har neppe sjanser i dette selskapet. OA og andre mener at partiet er unødvendig.

De store spørsmålene som gjenstår er: Hvordan skal kommunene klare å rekruttere nok fastleger? Hvordan vil kommunene klare seg når sykehusene effektiviserer og sender pasientene over til kommunen? Klarer sykehusaksjonen, Helsepartiet og andre interesserte å sette litt politisk dagsorden i valgkampen? Eller blir det hele bare et spørsmål om Erna eller Jonas?

Spørsmål til Krf om sykehus

I et innlegg i OA 11. mai, redegjør Oppland Krf for sin behandling av idéfaserapporten, og synspunkter på sykehusstrukturen i Innlandet. Konklusjonene er både skremmende og forbausende, og fører til en rekke spørsmål.

Nå har helseminister Bent Høye avlyst mye av stridighetene ved å si at sykehusstrukturen ligger fast over hele landet. Ingen skal miste sine akuttfunksjoner sier han. Han tar et lite forbehold og det gjelder at i Innlandet pågår det en intern prosess…

I stortinget har Krf stemt for Nasjonal helse- og sykehusplan. Oppland Krf benytter til de grader muligheten for å gå på tvers av resten av landet. De vil legge ned all akuttberedskap ved våre store akuttsykehus. Nasjonal helse- og sykehusplan beskriver sykehus som Lillehammer og Gjøvik som store akuttsykehus. Hvorfor er ikke dette framtidsrettet? Er det virkelig bare poliklinikk, dagtilbud og eventuelt døgntilbud som skal bli igjen på Lillehammer og Gjøvik?

Hvordan skal det gå med de psykiatriske sengepostene som driftes av DPS Lillehammer og DPS Gjøvik, når somatikken flytter? Skal de være med til Mjøsbrua, eller skilles fra somatikken? Krf påstår at psykiatrien bør styrkes, og at DPS gjør en svært viktig jobb. Har Oppland Krf en plan, eller har dere ikke tenkt ferdig?

Hvorfor må denne gigantiske sentraliseringen gjennomføres? Hvordan skal dette finansieres? Bedres de lokale tilbudene av sterk sentralisering? Blir det penger og personell nok til å styrke de ulike lokalmedisinske sentere(LMS) etter at nytt hovedsykehus blir bygd? Ett sykehus midt mellom Kristiansund og Molde, ble vurdert som skadelig for begge byene. Hvorfor blir en tilsvarende modell vurdert som god for Mjøsbyene, av Oppland Krf?

Idéfaserapporten antar at det ligger store effektiviseringsgevinster i å sentralisere akuttberedskapen. Er Oppland Krf opptatt av hvilke svekkelser av beredskapen som følger? Skal et sterkt økende antall eldre møtes med færre senger? Vil nye behandlingsformer føre til mindre behov for personell? Står kommunene klare til å ta på seg flere oppgaver etter samhandlingsreformen? Eller har Oppland Krf regnet feil?

Oppland Krf har mye å svare for. Siden de går for den mest radikale sentraliseringen som idéfaserapporten åpner for, så bør de kunne begrunne disse ekstreme holdningene noe nærmere. Til sist er det naturlig å spørre: Er Oppland Krf i strid med Krf sentralt? Regner dere med at sykehusaksjonen vil måtte advare velgerne mot Oppland Krf ved stortingsvalget 2017?

Valgkamp og politikk

Valgkamp likner på reklame. Mange får lyst til å skifte kanal, eller gjøre noe annet. Noen mener at det handler om å selge et budskap. Andre synes at informasjonskonsulentene og reklamefolkene senker nivået på samfunnsdebatter, og forenkler politikken altfor mye. Norge er et land med stor politisk stabilitet. Skifte av regjeringer er sjelden dramatisk. Arbeiderpartiet og Høyre står nært hverandre politisk, men ønsker begge å framstå som hverandres hovedmotstandere.

Presidentvalget i Frankrike viser at partienes plass ikke er en selvfølge. President Macron ble skapt av tynn luft over ruinene av gamle partier til høyre og venstre. Han fikk bred støtte fra middelklassen og de intellektuelle. Også på den tradisjonelle venstresiden, var det mange som stemte på Macron. Han vant komfortabelt, uten politikk. De som er kritiske til NATO, EU og sosial dumping, hadde bare Marine Le Pen som alternativ i siste omgang. Hennes stemmer kom fra den tradisjonelle arbeiderklassen. Alt er ved det gamle i Frankrike, og det betyr krise, selv om noen optimister puster lettet ut.

I Norge har de store partiene mistet mange medlemmer. Det er en internasjonal trend, som har pågått i lang tid. Tapet av medlemmer kan ha med profesjonalisering av politikken å gjøre. Politikk kan være en karrierevei for ambisiøs ungdom. Andre medlemmer fremstår som ukritiske supportere, og ikke som engasjerte, politiske aktører. At politiske budskap framstår som all annen reklame, kan føre til det som kalles politikerforakt. Det er ikke bra for demokratiet.

Det er også reell forskjell på politiske partier her i landet. Frp er et profilert parti som har prøvd seg i regjering for første gang. De risikerer å gå på en smell til høsten. Det fleipes om at Mulla Krekar skal hjelpe Frp med å samle inn mer bompenger. Frp har sine mottiltak. Per Sandberg vil reforhandle EØS-avtalen. Han frir åpenlyst til fagbevegelsen, som er lei av sosial dumping. Frp har lært EU-skepsis av sine meningsfeller ellers i Europa, og det lønner seg. Kristian Tybring-Gjedde er egnet som velgermagnet, rettet mot ytterste høyre fløy. Sylvia Listhaug overstråler Siv Jensen, som på sin side har tulla bort oljepenger på tvilsomme skattelettelser, og ellers ikke fått til noe som helst.

Senterpartiet er i siget. Mannen med det store smilet og den morsomme latteren, vil ta hele landet i bruk. Ola Borten Moe trekker bra med høyrevelgere, og Per Olaf Lundteigen suger til seg de på venstre side. Eliten skal ikke slippe unna med å ta fra oss lensmannskontoret og sykehuset, samt legge ned kommunen og fylket. Kjersti Toppe er kjent som landets ledende helsepolitiker, men det er synd at SP svikta sykehussaken i Innlandet. Det ødelegger inntrykket av partiet som ellers er konsekvent i kampen mot sentralisering.

Oppland SV har spilt kjendiskortet Hans Olav Lahlum. Det kan være et sjakktrekk som det fort blir noen ekstra stemmer av. Elles er «litt mer Arbeiderparti» ikke en oppskrift som vinner for SV. Venstre plasserer seg langt til høyre nå for tiden. Et fagforeningsfiendtlig parti, mot full sykelønn, mot barnetrygd og for sosial dumping. Kanskje er det like greit at de havner under sperregrensa og faller ut av Stortinget.

Det politiske landskapet byr på få overraskelser. Nytt av året er Helsepartiet med Lise Askvik i spissen. De har laget et imponerende program, og stiller lister over hele landet. Nye partier har det ikke lett, men noen håper på en overraskelse. Rødt er nå bedre organisert og ledet enn før. Deres mulighet for representasjon på Stortinget er styrket.

I tiden som kommer vil mye av oppmerksomheten handle om hvem som skal sitte i regjering. Slik det ligger an nå, går det mot et skifte. Den nye statsministeren vil hete Jonas Gahr Støre. Det som trengs, er at når reklamen er over, går du og bruker stemmeretten din.

Oppsummering av utenriks- og sikkerhetspolitikken

NATO

Manus til 1. mai innlegg på Gjøvik Arbeidersamfunn 2017

Det er konsensus som har preget utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge gjennom mange år. Viktige saker blir ikke diskutert. Få politikere vil innse at vi har en ny situasjon. Mange tror at verdensordningen er gjeninnført etter Brexit og Trump, bare fordi Macron vil bli valgt som fransk president 7. mai. Macron representerer banken Rothschild og er den fremste talsperson for finanskapitalen i Frankrike. Han har full støtte fra borgerskapet. Sosialdemokratene har gjort seg selv politisk irrelevante i Frankrike.

Under president Macron vil det bli lavere lønninger og sosiale utgifter, skattelettelser, mer innvandring av billig arbeidskraft, og mer makt til EU. Denne politikken vil ikke gi flere jobber, men øke de sosiale konfliktene. Frankrike har 10% muslimer. Disse er i hovedsak like truet av innvandring som andre arbeidere og bønder. Den kommende utviklingen i Frankrike vil forsterke krisa i hele EU.

EU er svekket og preget av indre oppløsning. De som ønsker mer union, kjører bare på, og har ikke forstått at den globale liberalismen er på hell. EØS-avtalen er så dårlig at Storbritannia anser den som dårligere enn ingenting. For Norge er EØS en husmannskontrakt som sikrer sosial dumping. Store deler av norsk fagbevegelse tror ikke lengre på at EØS er nødvendig for å drive handel mellom ulike land.

Arbeiderpartiet har hatt landsmøte. Det dyreste vedtaket var at militærvesenet skal få 2% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er en bestilling fra president Trump, med støtte fra generalsekretær Jens Stoltenberg. Pengene skal ikke brukes på forsvar av Norge. Snarere tvert i mot. Den norske delen av forsvaret skal legges ned. Det er USA sitt globale engasjement som skal støttes. Da trengs det langtrekkende angrepsfly, ikke hær og hjemmevern.

USA er en nå en politisk og økonomisk ustabil nasjon. Trump er en uforutsigbar president. Vesten støttet statskuppet i Ukraina, men klarte ikke å erobre de russiske basene på Krim. USA krever europeiske sanksjoner mot Russland. Norge følger opp ved å oppgi vår selvpålagte basepolitikk, som gikk ut på at vi ikke skulle ha utenlandske tropper på norsk jord i fredstid. Europa taper på sanksjonene, mens USA slipper billig unna.

Krigsfaren er nå størst i Asia. Nord-Korea kan bli det påskuddet som trengs. Dersom kineserne trekkes inn, så kan det fort bli verdenskrig. Det er Kina som utfordrer USA når det gjelder det økonomiske verdensherredømme. Kina utvikler seg raskt, og eksporterer mye kapital. Amerikanske interesser handler derfor mest om Asia, og i mindre grad om Europa og Midtøsten, selv om olje er viktig.

Når USA bomber i Syria uten å provosere Russland i nevneverdig grad, og når de slipper en kjempebombe i Afganistan, så er dette først og fremst symbolpolitikk. Israel ønsker permanent krig i Syria. Saudi-Arabia og Tyrkia skal bekjempe Iran og Hizbollah på syrisk jord. USA vil slippe å betale regningen. Norge bidrar til krigen ved å bryte folkeretten. Uten tillatelse har vi har sendt militære styrker til et selvstendig land som er medlem av FN. Norsk Folkehjelp er brukt til å bygge opp det sivile samfunn i terroristkontrollerte områder.

Nato er i våre dager ute av stand til å levere trygghet og fred. Norge risikerer å bli trukket inn i mange kriger omkring i hele verden. Det er på tide å ta debatten om hva som tjener våre interesser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk bør ikke lenger være et tabuområde.

Status i sykehussaken

Helse Sør-Øst

Nasjonal helse- og sykehusplan ga enda mer makt til helseforetakene. Stikk i strid med hva Bent Høie sa da han besøkte biblioteket på Gjøvik i valgkampen for tre og et halvt år siden. Sykehuset Innlandet (SI) er en nettverksbedrift basert på New Public Management. (NPM) Det betyr mål- og resultatstyring. Bedriften har ikke levert. Administrerende direktører har gått av i tur og orden. Nå skal nye toppledere gjøre et nytt forsøk på strukturrasjonalisering og effektivisering av driften.

Idéfaserapporten er ute på høring. Fristen er 12. mai, og viktige høringsuttalelser begynner å falle på plass. Oppi denne dramatikken, kommer meldingen om økonomiske rammer fra Helse Sør-Øst. SI skal få lov å låne opp til 8 milliarder inkludert oppsparte midler på konsernkonto. Dette er informasjon av stor betydning. Felles fylkesting for Hedmark og Oppland fattet vedtak om ny sykehusstruktur etter forslag rett over bordet. Deres modell er knapt nevnt i utredningen.

Det første vi bør gjøre, er å oppdatere språkbruken. Det er nå ikke snakk om et storsykehus i først omgang, men om et mindre sykehus. Skal det bygges lokalsykehus for Hamar eller et nytt hovedsykehus? Det er avhengig av perspektivet og hvilke funksjoner som skal ivaretas. Dersom alle akuttfunksjoner skal samles, så må det bygges et større sykehus.

Det er heller ikke lenger aktuelt å snakke om nedleggelse av sykehus, med mulig unntak av Hamar, som ønsker nedleggelse. Debatten vil handle om hvilke funksjoner som skal ligge hvor. Det spørs også om sykehus uten akuttkirurgi i lengden kan kalles for sykehus. Kan det kalles for LMS? Det blir i så fall et definisjonsspørsmål hvor også kommunene er viktige.

Rådmannen på Hamar sier til HA at det nye hovedsykehuset ikke bør ligge på Moelven, men flytte til en by. Byen heter Hamar, og er hovedstaden i Innlandet. Noen vil mene at Hamars ambisjoner må komme under kontroll. Hovedstaden kan også kalles for Mjøsbyen, med bygrense i Valdres. Dette er politiske spørsmål.

Selvom SI velger å bruke alle pengene på nybygg, så er allikevel mye av det som står i Idéfaserapporten lite relevant, nå som rammene er kjente. Det er nyttig å lese: «omstilling kort sikt» og «økonomisk langtidsplan». Disse planene vurderes nå på nytt, av ledelsen i SI. Store kutt vil neppe komme før valget. Allerede neste år kan viktige deler av akuttberedskapen ved Innlandets største sykehus nedlegges.

Lillehammer står i fare for å miste akutt gastrokirurgi, som er et viktig allmennkirurgisk fag. Gjøvik kan miste akutt ortopedi, som er det største av de kirurgiske fagene. Alle akuttsykehus må ha kirurgi. Lokalmedisinske sentre blir svekket av sentralisering. Du sentraliserer ikke for å desentralisere. Slik er det på alle områder.

Mange kan gå lei av sykehussaken, etter kamp gjennom mange år. Men, alt håp er ikke ute. Lillehammer Arbeiderparti ser ut til å ville sloss for akuttsykehuset sitt, og mange har ikke bestemt seg ennå. Kjersti Toppe prøver på en unnskyldning i OA, men Senterpartiet i Oppland er en skam for resten av partiet. Sykehusaksjonen har hatt hyggelig besøk av Olav Lundteigen. Ingen hadde trodd at Oppland Senterparti skulle gå for nytt hovedsykehus, og gjennom dette svikte akuttsykehusene i Oppland.

Nå skjer det mye på kort tid. Det oppfordres til å gå under sykehusparolen i årets 1. mai tog. Ikke før er høringsfristen ute, så begynner valgkampen. Sykehusaksjonen vil sørge for at helse- og sykehuspolitikken ikke blir glemt i valgkampen.

Budsjettarbeid pågår hele året. Store kutt kan komme rett etter valget. Det trengs en beredskap, en evne til på kort tid å slå ring om våre sykehus.

Kontantstøtte og arbeidslinja

Kjente feminister på venstre side i norsk politikk, har tatt til ordet for å vurdere kontantstøtten på nytt. Det fremheves at kontantstøtte ytes på et tidspunkt hvor barnet utifra sin alder ikke har særlig nytte av barnehageplass. Ordningen fungerer i forhold til familier som ofte lever i fattigdom. Ytelsen er ikke behovsprøvet, men bygger på objektive kriterier. Dette kan gi fattige familien mer verdighet. Det finnes andre årsaker enn kontantstøtten, som er grunnen til at innvandrerkvinner holdes utenfor yrkeslivet.

Da kontantstøtten ble innført i 1998, så var den ment som et alternativ til barnehage. Hovedargumentet for kontantstøtte, handlet om valgfrihet. Siden barnehager var subsidiert av staten, så skulle de som ikke fikk plass, eller ikke ønsket barnehageplass, få en økonomisk kompensasjon. Kvinner som valgte å være hjemme med små barn, skulle få kontantstøtte i valgfrihetens navn. Krf. var pådriveren for denne reformen.

Ordningen ble med rette sterkt kritisert. Kontantstøtten kunne bidra til å sementere kjønnsrollemønsteret og hindre likestilling. Det var åpenbart urimelig at yrkesaktive kvinner skulle dele sin lønn med de som valgte å være hjemme. Kontantstøtten var til hinder for integrering av innvandrerkvinner. Det blir feil å betale folk for ikke å bruke et velferdsgode, som jo barnehagen er. Dessuten var barnehage dyrt for familier som fikk plass. Det progressive kravet ble da gratis barnehage til alle barn.

Regelverket rundt kontantstøtten, er justert flere ganger under skiftende regjeringer. Den aktuelle ytelsen nå, er på maks. kr. 6000,- pr. mnd i maks. 11 mnd. Barnet må være mellom 1 og 2 år. Ofte fungerer kontantstøtte som en ytelse i ventetiden mens familien venter på opptak i barnehagen. Begrunnelsen for ytelsen er også helt forandret. Det som begynte som et alternativ til velferdsstatens ordninger, er nå en del av den samme velferden.

Kravet om gratis barnehage til alle barn, er ikke innfridd. Mange barnehager eies av velferdsprofitører som ødelegger lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte, eller senker standarden på andre måter, for å ta ut mer utbytte. Arbeidslinja skaper ikke jobber. Arbeidslinja er en retorikk som vil fjerne velferdsstatens ytelser. Retorikken er den samme om saken gjelder sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller kontantstøtte.

Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til utenforskapet. Snarere tvert om. De med penger kommer lettere i jobb. Vi må ikke glemme at det er jobber som hjelper mot arbeidsledighet, og at det er penger som hjelper mot fattigdom. Småbarnsfamilier har utmerket arbeidsmoral, og vil gjøre de riktige valgene. Alle som kan, vil velge barnehage plass og jobb, framfor å få kr. 6000 pr. mnd. Det vil lønne seg også, dersom lønna ikke er for lav.

Kontantstøtten kan kvitte seg med sitt dårlige rykte fra fortiden, og heller framstå som en mulighet for de minste barna og deres familier. Det er selvsagt greit å kalle det for ventepenger, eller noe annet, dersom innholdet ikke blir dårligere. Det er mulig at velferdstaten trenger forbedringer, men ikke svekkelser eller fjerning av universelle ordninger. I dette perspektivet er kontantstøtten noe å kjempe for.