Valgkamp og politikk

Valgkamp likner på reklame. Mange får lyst til å skifte kanal, eller gjøre noe annet. Noen mener at det handler om å selge et budskap. Andre synes at informasjonskonsulentene og reklamefolkene senker nivået på samfunnsdebatter, og forenkler politikken altfor mye. Norge er et land med stor politisk stabilitet. Skifte av regjeringer er sjelden dramatisk. Arbeiderpartiet og Høyre står nært hverandre politisk, men ønsker begge å framstå som hverandres hovedmotstandere.

Presidentvalget i Frankrike viser at partienes plass ikke er en selvfølge. President Macron ble skapt av tynn luft over ruinene av gamle partier til høyre og venstre. Han fikk bred støtte fra middelklassen og de intellektuelle. Også på den tradisjonelle venstresiden, var det mange som stemte på Macron. Han vant komfortabelt, uten politikk. De som er kritiske til NATO, EU og sosial dumping, hadde bare Marine Le Pen som alternativ i siste omgang. Hennes stemmer kom fra den tradisjonelle arbeiderklassen. Alt er ved det gamle i Frankrike, og det betyr krise, selv om noen optimister puster lettet ut.

I Norge har de store partiene mistet mange medlemmer. Det er en internasjonal trend, som har pågått i lang tid. Tapet av medlemmer kan ha med profesjonalisering av politikken å gjøre. Politikk kan være en karrierevei for ambisiøs ungdom. Andre medlemmer fremstår som ukritiske supportere, og ikke som engasjerte, politiske aktører. At politiske budskap framstår som all annen reklame, kan føre til det som kalles politikerforakt. Det er ikke bra for demokratiet.

Det er også reell forskjell på politiske partier her i landet. Frp er et profilert parti som har prøvd seg i regjering for første gang. De risikerer å gå på en smell til høsten. Det fleipes om at Mulla Krekar skal hjelpe Frp med å samle inn mer bompenger. Frp har sine mottiltak. Per Sandberg vil reforhandle EØS-avtalen. Han frir åpenlyst til fagbevegelsen, som er lei av sosial dumping. Frp har lært EU-skepsis av sine meningsfeller ellers i Europa, og det lønner seg. Kristian Tybring-Gjedde er egnet som velgermagnet, rettet mot ytterste høyre fløy. Sylvia Listhaug overstråler Siv Jensen, som på sin side har tulla bort oljepenger på tvilsomme skattelettelser, og ellers ikke fått til noe som helst.

Senterpartiet er i siget. Mannen med det store smilet og den morsomme latteren, vil ta hele landet i bruk. Ola Borten Moe trekker bra med høyrevelgere, og Per Olaf Lundteigen suger til seg de på venstre side. Eliten skal ikke slippe unna med å ta fra oss lensmannskontoret og sykehuset, samt legge ned kommunen og fylket. Kjersti Toppe er kjent som landets ledende helsepolitiker, men det er synd at SP svikta sykehussaken i Innlandet. Det ødelegger inntrykket av partiet som ellers er konsekvent i kampen mot sentralisering.

Oppland SV har spilt kjendiskortet Hans Olav Lahlum. Det kan være et sjakktrekk som det fort blir noen ekstra stemmer av. Elles er «litt mer Arbeiderparti» ikke en oppskrift som vinner for SV. Venstre plasserer seg langt til høyre nå for tiden. Et fagforeningsfiendtlig parti, mot full sykelønn, mot barnetrygd og for sosial dumping. Kanskje er det like greit at de havner under sperregrensa og faller ut av Stortinget.

Det politiske landskapet byr på få overraskelser. Nytt av året er Helsepartiet med Lise Askvik i spissen. De har laget et imponerende program, og stiller lister over hele landet. Nye partier har det ikke lett, men noen håper på en overraskelse. Rødt er nå bedre organisert og ledet enn før. Deres mulighet for representasjon på Stortinget er styrket.

I tiden som kommer vil mye av oppmerksomheten handle om hvem som skal sitte i regjering. Slik det ligger an nå, går det mot et skifte. Den nye statsministeren vil hete Jonas Gahr Støre. Det som trengs, er at når reklamen er over, går du og bruker stemmeretten din.

Sjakk for publikum

SjakkNorge har blitt en sjakknasjon. At fenomenet Magnus Carlsen har satt Norge på kartet er ikke lenger en nyhet. Heller ikke sjakk som TV-sport, er noe helt nytt. Men, det var først under tittelkampen i Chennai, der Magnus ble verdensmester, at sjakk ble til stor sport på TV.

Magnus er ingen romantiker. Han får harmoniske stillinger og spiller vakre trekk, bare når han mener at det er det beste. Magnus liker ikke å tape. Han er en sportsmann med sterk vilje til seier. Når han analyserer en stilling på brettet, så er han objektiv. Stå han godt, så skal han øke fordelen, og spille på vinst. Står han dårlig derimot, så skal han forsvare seg godt og forsøke å snu spillet til sin fordel. Magnus Carlsen har brakt sjakken til et nivå som mange sier er helt magisk.

NRK på sin side har brakt sjakken ut til et bredt publikum. Det omsettes brett og brikker og bøker som aldri før. Oppskriften er en miks av programledere og eksperter, samt publikumskontakt, analyse og kommentarer. De tradisjonelle intervjuene med «hva følte du da» er også på plass. God og variert underholdning over mange timer, presentert av flinke folk. TV-gjennombruddet fra Chennai ble bekreftet til fulle under sjakk OL i Tromsø. Sjakk på TV har kommet for å bli.

Grunnloven har 200-årsjubileum i 2014, og Norges Sjakkforbund har 100-årsjubileum i år. Dette var gode argumenter for å få sjakk-OL på norsk jord denne gangen. Valget falt på Tromsø, selv om byen er litt liten for et så stort arrangement. 178 land sendte 1570 spillere. Det gjorde sjakk OL i Tromsø til verdens 4. største sportsarrangement. Det ble ikke så mye kaos som enkelte kanskje trodde, alt i alt et meget vellykket arrangement. Forventningene til den norske innsatsen var skyhøye og ble da heller ikke fullt ut innfridd. Fantastiske dager med spenning og dramatikk både på og utenfor brettet.

Sjakk er ikke en stor publikumsport. Det er alltid noen tilskuere til de store tittelkampene. Noe ganger arrangeres oppvisningsjakk i form av simultansjakk (en mester spiller mot mange spillere som sitter ved siden av hverandre med hvert sitt spill) eller blindsjakk (en mester sitter med bind for øynene og spiller mot en eller flere motspillere.) I den vanlige sjakklubben er det få utenom de stolte foreldrene som følger med på turneringene.

Det er lett å se at fotballklubber får mye støtte fra sine tilhengere. Det er strengt forbudt å heie under en kamp på sjakkbrettet. Hittil har ingen klart å knekke koden. Hvordan tilrettelegge optimalt for et stort publikum ved de store sjakkbegivenhetene? Her ligger det en utfordring. Varierte sideturneringer, analyserom og ekspertkommentarer. Produktet skriker etter utvikling! NRK knekket koden for sjakk på TV. Hvem knekker koden for å underholde det dedikerte sjakkpublikumet?

En folkefiende

Pål Steigan
Pål Steigan

Pål Steigan utga en selvbiografi høsten 2013. Tittelen er hentet fra Ibsen, og er ironisk ment. Det er 30 år siden Steigan slutta som leder i AKP. Likevel blir boka omtalt i hatefulle og sjikanøse ordelag på VG nett og i andre sammenhenger. Det betyr at Steigan skriver både interessant og aktuelt.

Pål byr på seg selv i denne boka. Han beskriver en barndom og oppvekst som var svært vanskelig til tider. Noen mener han skriver for lite, og andre at han skriver for mye om familiære forhold. Boka er på 480 sider, hva som skal med, er avveining. Pål vedgår at han er sjenert og beskjeden som type. Han er ikke en karismatisk leder, han kan ikke synge, og er ikke morsom. Han sier at han drives av pliktetikk, men det finnes folk som ikke tror på det han sier. Han kaller seg  jack of all trades, master of none. Det er enighet om at han har en meget stor arbeidskapasitet, og at han er grundig og etterrettelig.

Det er det politiske virket som er viktigst for leserne, og Pål begynte tidlig. Bakgrunnen for den tidlige radikaliseringa på 60-tallet, var frykten for krig. Det startet med Nei til atomvåpen, og fortsatte med at Arbeiderpartiets utenrikspolitiske opposisjon ble ekskludert. De ekskluderte laget sitt eget parti, Sosialistisk Folkeparti (SF). SF stilte til valg, og fikk inn to på stortinget i 1961. Såvidt jeg husker så ble SF sin ungdomsorganisasjon, Sosialistisk Ungdoms Forbund (SUF) stiftet i peisestue 15 på Sogn i 1963. Da møttes ungdomslag fra mange steder i landet for første gang, og vi fra Oslo hadde styringa. Ole Kopreitan ble den første formannen.

Laget på Bryn/Hellerud kom i gang, og det ble den første kjerna i den kommende Marxist- Leninistiske bevegelsen i Norge. Det var Tron Øgrim som forklarte meg hva Mao hadde å tilføre Marx og Lenin. Bevegelsen vokste raskt, og på få år tok den kontrollen over SUF og brøyt med SF i 1969. Kampen mot Apartheid var en viktig sak. Unge Høyre sto sammen med «hundegutta» til Anders Lange for å bryte idrettsboikotten av rasistregimet i Sør-Afrika. Skipsreder Staubo ledet tennisforbundet som skulle spille Davids Cup på Madserud tennisbane. Demonstranter stoppet kampen, og saken fikk internasjonal oppmerksomhet.

Kampen mot krig utviklet seg til å bli en kamp mot USA-imperialismen. Ettersom USA trappet opp krigen i Vietnam, vokste også motstanden. FNL-grupper ble oppretta over hele landet. Da USA begynte med teppebombing av Nord-Vietnam, så knuste demonstranter ruter i ambassaden på Drammensveien.

Etter bruddet med SF, så satset den unge ml-bevegelsen på studier som en viktig del av den politiske praksisen. Mengder av studiesirkler tok for seg av klassikerne Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao. Utover i 70-åra ble også sitatboka, Maos lille røde, populær. 70-åra regnes som ml-bevegelsens sterkeste 10 år. Mest imponerende er rotasjonspresse og Klassekampen som dagsavis. AKP greide å bite seg fast på viktige arbeidsplasser i industrien, og økte sin innflytelse i fagbevegelsen. Etter at Tron Øgrim lanserte en kampanje mot høyreavvik i partiet, så overtok Pål Steigan som partileder etter Sigurd Allern i 1975.

AKP er historie, og Pål har nå fortalt sin versjon av denne historia. Av de feilvurderinger som er begått, så bør de mest sentrale folka ta det største ansvaret.

Det var en feil å se på den Kinesiske kulturrevolusjonen som et positivt uttrykk for klassekampen under sosialismen. Kulturrevolusjonen var mislykket fra starten av, og Kina er nå kapitalistisk, med KKP som en del av den herskende klassen.

Det var feil å framstille Albania som sosialismens fyrtårn i Europa. Da var det bedre å gjøre som Mao sa: Reis hjem og gjør deres egne greier.

Det var feil å tro at verdenskrig var en helt nødvendig følge av Sovjetunionens kommende sammenbrudd.

Det var feil å gjøre store deler av partiorganisasjonen så hemmelig at den gikk i politisk passivitet. Den demokratiske sentralismen trenger fornyelse og forbedringer.

Til sist vil jeg si: Jeg har aldri vært medlem av AKP. Jeg har mitt ståsted på venstresiden i fagbevegelsen og har sett AKP bare fra utsiden, riktignok med gode kontakter og til tider bra samarbeid. Jeg har bare såvidt møtt Pål Steigan på 60-tallet og har bare deltatt på ett møte i Bryn/Hellerud lag av SUF.

Pål Steigan er 4 år yngre enn det jeg er. Han skriver bøker. Det er i tillegg til 100 innlegg på bloggen sin i året. Da snakker vi om gode og veldokumenterte innlegg. «En folkefiende» er ei god bok. Den er godt skrevet, spennende og interessant. Jeg ble sittende oppe å lese ei natt fordi den var vanskelig å legge bort. Pål skriver med ydmykhet og respekt for det stoffet han behandler. Slik kan han også leses.

Byrkjeflotsaken

ByrkjeflotUttalelse fra landstyret i FO angående situasjonen i LO Trondheim og Trondheimskonferansen i 2014:

Avdelingsstyret i FO Sør-Trøndelag har i en uttalelse sluttet seg til vurderingen  LOs juridiske avdeling  har gjort av forholdet mellom Arne Byrkjeflot og FOs ungdomstillitsvalgte i LO Trondheim. Konklusjonen i vurderingen er at «Byrkjeflot har vist grovt sviktende dømmekraft, og en opptreden som ikke er forenlig med å være ledende tillitsvalgt i LO».

Landsstyret i FO slutter seg til uttalelsen og FO Sør-Trøndelags vurdering av situasjonen.

Byrkjeflot har etter sterkt press trukket seg som leder av LO Trondheim, men fortsetter i styret. Han står fortsatt oppført som innleder og deltaker på Trondheimskonferansen 2014.

FO er kritisk til LO i Trondheims håndtering av saken og at de lar ham forsette som ledende tillitsvalgt både i styret og på Trondheimskonferansen.

Med bakgrunn i dette oppfordrer landstyret i FO sine avdelinger og medlemmer til ikke å delta på Trondheimskonferansen 2014.

Arne Birger Heli skriver på Facebook: For oss utenforstående er det jo umulig å ha noen sterke meninger om saken. Når det nå er snakk om boikott av Trondheimskonferansen også viser det hvordan en sak kan utvikle seg i et helt meningsløst omfang.

Trond Andresen skriver på Facebook: Her fiskes det nå i rørt vann. Jeg venta på noe slikt. AP-fraksjonen i LO gnir seg i hendene. Ikke minst når de får drahjelp av noen fagforeningsfolk i Rødt. Uavhengig av hva man mener om Byrkjeflots opptreden, blir disse folka fra Rødt nyttige hjelpere for APs kontroll over LO.

Hva da med FO? Dersom vi mener at «Byrkjeflot har vist grovt sviktende dømmekraft, og en opptreden som ikke er forenlig med å være ledende tillitsvalgt i LO», så sier LOs vedtekter:

§ 23. Suspensjon av tillitsvalgte og oppsigelse av ansatte

  1. Tillitsvalgte kan suspenderes av Sekretariatet. Suspensjonen kan skje med bibehold eller tap av den suspendertes lønn. Suspensjonen må legges fram for første Representantskap til foreløpig godkjenning og for Kongressen til endelig avgjørelse. Den suspenderte har i slike tilfeller talerett i Representantskapet og på Kongressen.

To spørsmål til FOs ledelse:

  1. Hvorfor krever ikke FO at Arne Byrkjeflot suspenderes av Sekretariatet?
  2. Er saken så viktig at Trondheimskonferansen i 2014 skal boikottes, så bør vel også FOs medlemskap i LO vurderes, dersom Byrkjeflot får fortsette?