Nasjonal aksjonsdag mot krig

GeværInnledning på Rødts informasjons- og debattmøte                   Gjøvik Arbeidersamfunn 16. april 2016

At vi har en nasjonal aksjonsdag mot krig, synes jeg er en bra ting. Jeg har nylig holdt et liknende foredrag og vil bruke mye av det samme stoffet.

Debatten det siste året har i stor grad handlet om hvor mange flyktninger vi skal ta imot, og om det ikke er bedre å hjelpe dem der de er. Norge har så langt satset på regimeendring. Gjennom aktiv boikott av Syrias lovlige myndigheter og økonomisk støtte til opposisjonen, så bidrar Norge til krigen. Fint å være opptatt av løsninger, men det er kanskje vanskeligere å se at Norge er en del av problemet. Hjelpe til med å krige, er noe Norge har gjort nye av, men bør avstå fra.

Baathpartiet og Assad-familien har hatt makta i Syria over lang tid. Det er helt urimelig å tro at det kunne startes et massivt militært opprør innenfra. Opposisjonen kunne ikke «ta til våpen», da dette var noe de ikke hadde. Mønsteret fra Irak og Libya er tydelig. Intervensjonen utenfra spiller på de interne motsetningene. Det trengs våpen, penger og planer. Det kommer fra landets fiender.

Vesten påstår at Syriakrigen startet av seg selv, med regimets angrep på egen befolkning. I blodtåka etter «suksessen» i Libya, ville enkelte land gjenta oppskriften i Syria. Det har ikke gått så bra. Demonisering av president Assad har virket, men selv ikke trikset med bruk av gass, var vellykket nok til å starte vestlig bombing. Mange regionale aktører spiller inn i Syria. De har ulike roller og ulik agenda. Tyrkia og de vestallierte oljediktaturene er de viktigste.

Bare et mindretall av Wahhabistiske krigere i Syria, er syrere. Betalt av Saudi-Arabia, Qatar og Nato-Tyrkia, ble rundt 60 000 såkalte jihadister innskipet fra Sentral-Asia, Kina, Tsjetsjenia, Tunisia og Libya som en betalt leiehær. Denne leiehæren ble trent av NATO-offiserer på fire baser i Tyrkia og i Jordan.

Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Norsk Folkehjelps mål er menneskeverd og like rettigheter for alle, uansett kjønn, handikap, etnisk tilhørighet, religion, alder, seksuell legning eller sosial status.

Organisasjonen frakter hjelp og forsyninger inn i Syria fra Tyrkia til områder kontrollert av al Nuṣra-fronten i Alepporegionen. Folkehjelpa påstår at de samarbeider med Den syriske nasjonalkoalisjonen. Dette er den gruppa som vestmaktene støtter. De har et kontor i London, men har lite å si på bakken i Syria. Der er det ekstremistene som sloss mot myndighetene.

Det er kjent fra NFs egne nettsider at de har mottatt store beløp, ikke bare fra det norske UD, men også fra flere vestlige stormakter som har sin egen agenda i Syria. Det antas at disse midlene skal delvis brukes til å bygge opp en alternativ statsmakt i Syria, med sikte på å skifte ut regjeringa i Damaskus. I så fall er det naturlig å spørre hvem som skal få støtte, hva støtten skal bestå i, og hvordan den skal formidles.

Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap, og de presser Nato for politisk og militær støtte i deres direkte og indirekte krig mot Syria og Kurdistan. Heldigvis står terroristene i Aleppoprovinsen overfor et militært nederlag. Det ville i så fall bedre den humanitære situasjonen for folk flest.

Det Osmanske riket var et keiserrike, sentrert rundt det østlige Middelhavet, fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Imperiet ble utkonkurrert av britisk og fransk imperialisme på slutten av 1800-tallet. Det endelige nederlaget kom som en følge av 1. verdenskrig.

Osmanerne kom aldri så langt vest som til Marokko, og de perifere delene av imperiet hadde utstrakt selvstyre. Sentrale, steder som Aleppo og Damaskus, hadde direkte styre fra den «Høye port» som var navnet på den osmanske regjeringen i Istanbul, oppkalt etter regjeringsbyggets arkitektur.

Wahhabismen oppsto på den arabiske halvøya på 1700-tallet, og har siden vært en fundamentalistisk retning innen Islam. De tror at alt bør være som på profetens tid, for da var verden tilnærmet perfekt. Det starten med opposisjon mot det Osmanske riket, og nå er det Saudi-Arabia som bruker mye penger på å spre denne ideologien. Alliansen mellom Wahhabistene og vestmaktene, er ikke ny. Først spilte britene på dem for å knekke det Osmanske riket. Videre var ekstrem Islamisme et godt middel mot kommunisme under den kalde krigen. De var til stor nytte under krigen mot Sovjet i Afganistan, og i Bosnia-krigen. De var også med på bakken i Libya. Nå er det Syria som står for tur. Saudi-Arabia og Israel er USAs viktigste allierte i regionen.

Wahhabistene kriger i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje, er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Det ligner på den franske fremmedlegionen. Det sverges med handa på ei hellig bok, og så er det tilbud om statsborgerskap etter endt tjeneste. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene.

Fra begynnelsen var det klart at konflikten i Syria ikke var «demonstranter mot diktaturet», men heller frukten av en konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia, hvor også Tyrkia ville være med. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender. Tyrkia har for tiden osmanske ambisjoner, og driver et høyt spill. De fører krig mot kurderne både i Tyrkia, Syria og Irak. Kurderne på sin side er nå alliert med både USA og Russland. Kurdiske PYD har et balansert forhold til de ulike aktørene.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere, er de største ikkearabiske gruppene. I Syria er det det sekulære Baathpartiet som regjerer. Partiet ble stifta en gang på 1940-tallet og beskrives som panarabisk, nasjonalistisk og sosialistisk.

Det tilsvarende partiet i Irak, ble knust da USA angrep landet i 2003. Saddam Hussein ble fanget, dømt og henrettet. Etter krigen gikk Irak i oppløsning.

Libya ble et fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Det store idealet var Abdul Nasser, og styret var sekulært. Libya var en oljerik velferdsstat. Norge var ett av 6 NATO-land som misbrukte et FN-mandat for å styrte landets regjering. Etter Libyakrigen er det nå gode tider for Wahhabismen også der.

Egypt kom under britisk styre fra 1882. Mest på grunn av Suezkanalen. Kolonistatusen varte i 40 år og ble etterfulgt av et kongedømme som varte fram til statskuppet i 1952. Politisk, kulturelt og språklig er Egypt et sentrum i den arabiske verden. Her produseres musikk og film. Det gis ut bøker, og det snakkes et moderne arabisk som blir forstått i hele den arabiske verden. (I tillegg kommer klassisk arabisk som er det språket vi finner i koranen. Koranens språk er ikke et levende språk i dag, selv om mange kan lese det.) Egypt er både det fattigste og mest folkerike landet i den arabiske verden.

Det var i Egypt at den arabiske nasjonalismen oppsto. Den hadde brodd mot imperialismen, og så på Sovjet-unionen som en alliert. Abdul Nasser var president fra 1956 til 1970. Baathpartiene kom til makta både i Irak og i Syria. Arabisk enhet var det store idealet, men har vært og er en fiasko så langt.

Etter den første industrielle revolusjonen havnet hele den muslimske verden i økonomiske problemer. Både Istanbul, Kairo og Tunis så behovet for industrialisering. Grupper ble sendt til Europa for å studere. Det ble lånt mye penger. Byene fikk gatelys og fast veidekke. Omfattende reformer ble drøftet. Gjelda ble for tung å bære. Mot slutten av 1800-tallet var landene mer eller mindre konkurs. De ble lette ofre for imperialismen.

Etter 1. verdenskrig delte England og Frankrike Midtøsten mellom seg. Sykes-Picot avtalen fra 1916 trakk den grensa mellom Syria og Irak som fortsatt gjelder. Det Osmanske riket ble oppløst, og nasjonalister fikk opprettet det moderne Tyrkia. England fikk Palestina, Jordan og Irak, Frankrike fikk Libanon og Syria, formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Kurderne fikk ingenting.

Den siste osmanske herskeren ble jaget ut av landet, og slo seg ned i London hvor han spilte på hest. En av hans siste politiske handlinger var å utstede en fatva (religiøs lov) som sa at det var enhver muslims hellige plikt å forsvare det britiske imperiet. Som rettskilde er det noen ulikheter mellom romerretten og koranen. Den øvrige arven fra osmanerne er blant annet tonnevis med rettsprotokoller. De viser at muslimske domstoler har drevet med mye annet enn å kappe hoder og hender. Eiendomsregistrering, handelskontrakter og underholdsbidrag var blant de vanlige sakene. Ikke rart at islam regnes som en lovreligion.

Det kjærlighetsbaserte ekteskapet er en nyvinning, også hos oss. Det er ikke så lenge siden at den unge presten som fikk kallet, også følte en forpliktelse til å gifte seg med den gamle presteenka, slik at hun fikk beholde jobben som prestefrue. Dersom storebror blir martyr, kan det hende at lillebror gifter seg med enka og tar ansvar for hennes barn, selv om han også har egen familie. Koranens begrensning til 4 hustruer er ment å beskytte mannen fra en for stor forsørgelsesbyrde.

Hva skal vi gjøre i Norge?

  1. Vi må bygge en fredsbevegelse og si nei til flere kriger. Stopp boikotten av Russland og Syria. Norge ut av NATO.

  2. Vi sier: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Kamp mot sosial dumping. Ja til nasjonal grensekontroll.

  3. Ja til samarbeid med FN og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Norsk Folkehjelp på feil side

norsk_folkehjelpNorsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon.

Norsk Folkehjelps mål er menneskeverd og like rettigheter for alle, uansett kjønn, handikap, etnisk tilhørighet, religion, alder, seksuell legning eller sosial status.

Organisasjonen frakter hjelp og forsyninger inn i Syria fra Tyrkia til områder kontrollert av IS og Al Nusra (Al Qaida i Syria) i Alepporegionen. Folkehjelpa påstår at de samarbeider med Den Syriske Nasjonalkoalisjonen. Dette er den gruppa som vestmaktene støtter. De har et kontor i London, men har lite å si på bakken i Syria. Der er det ekstremistene som sloss mot myndighetene.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere er de største ikkearabiske gruppene. Regjeringen er sekulær, og representerer den panarabiske tradisjon etter Abdul Nasser. Arabisk enhet er en fiasko, men i Syria er det stadig Bathpartiet som regjerer.

Fra begynnelsen var det klart for geopolitiske analytikere at konflikten i Syria ikke var «pro-demokrati»-demonstranter mot diktaturet, men heller frukten av en veldokumentert konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender.

Wahhabistene driver sin jihad i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene. Over hele Syria, med unntak av nord-øst vinner den Syrisk Arabiske Hæren tilbake områder den hadde tapt. Det finnes likevel ingen militær løsning.

De tredje Geneveforhandlingene om fred i Syria, har nettopp startet. Folket i Syria bør selv få lov til å bestemme hvem som skal styre landet. Alle parter må få rett til å stille til et rettferdig valg. Sekterisme og religionskrig har utartet til ren terrorisme. De nekter å forhandle og må derfor presses av sine sponsorer. Det haster med å finne en forhandlingsløsning. Det kriges på 5. året og befolkningen utsettes for omfattende grusomheter. Dersom det ikke blir fred snart, har landet ingen framtid.

Norsk Folkehjelp har havnet i dårlig selskap. De hevder at Syriske myndigheter har mistet all legitimitet som en følge av angrep på egen befolkning etter noen fredlige demonstrasjoner. Dette narrativet er produsert av vestmaktene og støttes av norske myndigheter. I blodtåka etter «seieren» i Libya, trodde mange i vesten at man kunne vinne ved hjelp av denne historien. Nå har situasjonen endret seg. Russerne står ved sine forpliktelser som alliert med Syria. Terroren i Paris øker skepsisen mot de religiøse ekstremistene.

Norsk Folkehjelp bør droppe prosjektet med regimeskifte, og heller støtte fredsbevegelsen. Folkehjelpa har ikke dekning for sitt syn hos fagbevegelsen. De bør støtte tanken om en sekulær stat og et inkluderende samfunn. Sekterisk religionskrig er ikke noe for Norsk Folkehjelp. Det er på tide å skifte side.

Stopp krigen i Syria!

President Assad
President Assad

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie. Mange er fordrevet.  4 milioner flyktninger har forlatt landet. Krigen har pågått i 4 år, og det er foreløpig ingen løsning i sikte.

Galt har det gått i Libya også. Før krigen i Libya var president Muammar Gadafi på besøk i Italia. Der lovet han å stanse menneskesmuglerne fra Benghazi. Etter det startet den internasjonale kampanjen mot ham. Gadafi ble sammenlignet med Hitler og ble framstilt som en stor trussel mot sitt eget folk. Sett i ettertid, er det enkelt å se at kampanjen lignet på den om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. FN ga mandat til å etablere en flyforbudssone, og til å beskytte sivilbefolkningen med alle midler. FN-mandatet ble misbrukt til å beseire Libya militært. Sør-Afrikas president ble nektet å mekle fram en fredelig løsning. Norge og fem andre NATO-land sto bak bombingen.

I sommer har menneskesmuglerne fra Benghazi hatt travle dager. Sammen med diverse jihadistiske terroristgrupper og andre banditter, styrer de i ruinene av Libya. Norge har et betydelig ansvar for de mange flyktninger som krysser havet fra Libya til Italia. Vi var av dem som bombet mest, derfor er ikke Libya lenger en velferdsstat som skaffet arbeid til flyktninger fra mange afrikanske land. Landet er ødelagt av de som skulle beskyttet sivilbefolkningen.

I midtøsten kan de kongelige oljediktaturene steine, korsfeste og kappe hoder eller hender etter eget ønske. Helt andre regler gjelder for sekulære diktatorer som går i dress og kaller seg presidenter. Syria har ingen demokratisk tradisjon. Etter 1. verdenskrig ble landet en fransk koloni. Maten er god og utdanningsnivået er høyt. President Assad ønsker ikke samme skjebne som sine kollegaer i Irak og Libya. Syria har mektige allierte. Derfor finnes det ikke noen militær løsning.

I følge Kåre Willoch er ikke væpnet revolusjon tillatt i noe land. De som griper til våpen mot sine myndighetene i Syria, blir kalt for terrorister. Mange av disse kommer fra andre land. Herunder både fra Russland og vest-Europa. Regionale aktører spiller en sentral rolle. IS ligner på den franske fremmedlegionen. Rekruttene legger handa på den hellige boka og sverger troskap. Etter endt tjeneste får soldatene en ny identitet og statsborgerskap i den islamske staten. Spørsmålet er: Hvem betaler lønningene?

Det er grunn til å tro at de rojale oljediktaturene i gulfen står bak IS og lignende grupper. Særlig Saudi-Arabia og Qatar er dypt involverte aktører. De er ikke alene. Tyrkia spiller en nøkkelrolle. Den oljen fra Irak som IS selger, smugles gjennom Tyrkia. IS får både mannskaper og våpen gjennom Tyrkia. Både kurderne og syriske myndigheter framstår som Tyrkias fiender. Derfor er jihadistene en naturlig alliert for Tyrkia. Staten Israel har for tiden Syria, Iran og Hisbolla blant sine viktigste fiender. Det påstås at israelske instruktører har trent jihadister fra Nusrafronten inne i Syria.

På den Syriske siden er Iran og Russland de viktigste allierte. Det ligger også et kinesisk hangarskip utenfor kysten av Syria. Kina bidrar med rådgivere til støtte for president Assad. På bakken er det støtten fra Iran som er det viktigste. En ny situasjon har oppstått nå som russerne deltar direkte med betydelig flystøtte. Alliansen mellom Russland og Syria er ikke ny. Russerne har en større marinebase i landet. De vil vise seg fram. Syria blir et utstillingsvindu for russiske våpen. Alle flyene som blir brukt er til salgs. De håper å selge mer våpen. Russland har troverdighet i kampen mot jihadister av alle slag og vil øke sin betydning i regionen.

IS har sine røtter i Irak. I Syria bygget de seg opp og fikk mye støtte utenfra. Da de vente tilbake og erobret store deler av Irak, kom de i konflikt, ikke bare med Irak og kurderne, men også med USA. Konflikten spredde seg til regionen. IS har amerikanske våpen, men USA og EU er ikke sentrale aktører i denne krigen. Offisielt støtter de bare en mindre aktør blant opprørene (Free Syrian Army). Derfor er de handlingslammet.

USA blir i liten grad berørt av de syriske flyktningene. Det er mulig at så mye som 25% av dem er på vei mot Europa. President Assad lar seg ikke fjerne med enkle midler. Norge bør slutte å støtte væpnet revolusjon i Syria. Kampen mot IS og andre terroristgrupper er legitim. EU bør se på årsaken til flukten. Av humanitære og politiske grunner må vi kunne si: Stopp krigen!

Etiske bekymringer

Happy manBåde historisk og i disse dager finnes det mange eksempler på at skyld kan være smittsomt. Folk blir holdt til ansvar for ting de ikke har gjort. Rettslig er det ingen tvil om at det kun er gjerningsmannen som skal stå til ansvar for sine handlinger. Ofrene for ugjerninger kan på sin side også være smittsomme i forholdet til sine nærmeste. På det etiske planet er det grunn til bekymringer.

I rettsoppgjørene etter 2. verdenskrig, fikk de som var skyldige i krigsforbrytelser og folkemord, sin straff. Like fullt fikk alle tyskere skylda for nazistenes ugjerninger under krigen. Selv de som selv var ofre, eller var født etter krigen, ble holdt til ansvar for ting som deres landsmenn hadde gjort. Tysk kultur og det tyske språket ble nedgradert. Det tok flere tiår før tyskerne fikk en mer naturlig plass i Europa. Skyld er noe som smitter, selv om mange ser at det er urimelig.

I Norge er det rundt halvparten av de som har sin opprinnelse i et muslimsk land som regner seg som muslimer. Siden Islam er verdens nest største religion, finnes det mange ulike folkeslag som dyrker denne religionen. Selvfølgelig er det et kulturelt mangfold. Jihadistene springer ut fra wahabismen, som er utbredt blant sunni-muslimer i Saudi-Arabia. Den retningen innen Islam, er ikke bare streng og bokstavtro. Den ble tidlig støttet av USA og vesten fordi den rettet seg mot den gudløse kommunismen og mot arabisk nasjonalisme. Nå er det 1,7 milliarder muslimer som står i fare for å bli assosiert med små grupper av jihadister som bedriver terror. Det er åpenbart urimelig og urettferdig.

Over hele Europa meldes det om økt jødehat. Også her i Norge har skolebarn blitt plaget på grunn av deres jødiske identitet. Historien skulle ha lært oss hvor farlig dette kan bli. Det finnes en elefant i rommet som det burde være mulig å få øye på. Det er staten Israels krigføring og apartheidpolitikk rettet mot det palestinske folket. Her ser vi tydelig at skyld smitter. Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Norske jøder har ikke drept et eneste barn på Gazastripen. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger. Dette burde være selvfølgelig.

Det er ikke bare skyld som er smittsomt. Det er også voldsrelaterte psykiske lidelser. I moderne psykiatrisk språk, så heter det PTSD (posttraumatisk stressyndrom). Etter 1. verdenskrig ble lidelsen kalt for granatsjokk. Etter 2. verdenskrig var det ikke bare de med soldaterfaring som ble rammet. Mange norske krigsseilere fikk også denne lidelsen. Blant de som overlevde massakren på Utøya, har vi også noen tilfeller. Det er det også blant norske soldater som har gjort tjeneste i utlandet.

Det er ikke alle som opplever traumer, som får varige psykiske plager. For mange går det over etter å ha bearbeidet opplevelsen en kortere tid. For andre varer lidelsen i flere år. Symptomene er «flashbacks» eller mareritt, unngåelse av stimuli knyttet til traumet, og økt spenningsnivå, for eksempel problemer med søvn, sinne, skvettenhet og angst. Skyldfølelse er også typisk. Noen er mer sårbare enn andre. Hva den enkelte tåler av traumer, er ikke lett å si på forhånd. Det vi vet, er at det smitter over på familien. Det kan ha vært krevende å vokse opp i en familie hvor far var krigsseiler, eller å være foreldre til et barn som ble drept eller overlevde massakren på Utøya. Litt empati kan være på sin plass.

Vi tar imot flyktninger og asylsøkere fra land i krig eller borgerkrig. Her må vi påregne at mange kan ha posttraumatisk stresslidelse. Dersom disse sammenliknes med friske arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa, så er dette så urimelig at det i seg selv gir grunn til etiske bekymringer.

Det kan være farlig å tillegge folk eller grupper bestemte egenskaper. Ofte blir det også feil, da de viktigste forskjeller er individuelle. Overgrep og forbrytelser kan settes i system, men er ikke kollektive egenskaper. For alle grupper av mennesker er det motbydelig å drepe et medmenneske. Skyld bør ikke være smittsomt. Hjelpetilbudet for mennesker med PTSD bør styrkes. I Norge går nå forsvaret foran med god oppfølging av sitt personell. Spesialisthelsetjenesten bør styrkes med tverrfaglige PTSD-team som også bør fokusere på familien.

Solidaritetsmarkering for Gaza

palestine-workerAppell ved Thor Solheim LO-GLTV 24. juli 2014

Kjære alle sammen

På ny blir Gaza bombet og invadert av en av verdens sterkeste militærmakter. Den maktesløse befolkningen opplever massakrer, mange hundre er drept. Vi som er samlet her i dag, ønsker å vise vår solidaritet med ofrene for den pågående aggresjonen. De prøver naturlig nok å overleve, samt å gjøre motstand.

På vegne av LO-GLTV vil jeg berømme den humanitære innsatsen som gjøres av Norsk Folkehjelp, Palestinakomiteen og andre i en helt redselsfull situasjon.

Gaza er et lite landområde, like stort som Mjøsa. På denne lille stripa er det stuet sammen drøyt 1,7 millioner palestinere. Hovedsakelig flyktninger og deres etterkommere. Gaza representerer ingen militær trussel mot staten Israel. Gaza er et fengsel hvor fangene må klare seg som best de kan. Hjelp utenfra er strengt regulert eller hindret.

Palestinernes heroiske motstandskamp er hovedsakelig av symbolsk og politisk karakter. Fangene på Gaza vet, at så lenge det skytes ut raketter, så blir de ikke glemt. Isolasjon og undertrykkelse er ikke fred. Det vi skal huske, det er at internasjonal solidaritet kan være et mektig våpen. Får palestinerne nok støtte, så kan de slippe å sende ut raketter.

Staten Israel kan ses på på mange måter. Noen kaller det for okkuperte Palestina, andre kaller det for et amerikansk settlement i Midt-Østen. Andre igjen ser på staten Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier. Jeg mener at staten Israel er uttrykket for jødisk nasjonalisme, et forsøk på å bygge et nasjonalt hjem for verdens jøder.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig. De hadde liten forståelse for at landet allerede var bebodd.

Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme. Det jødiske apartheidregimet er basert på undertrykkelse og vold.

Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger. Staten Israel har støtte hos mange jøder i mange land. Israel støttes også av mange kristne i vesten som har lest Johannes åpenbaring og som ser på Israel som et endetidstegn.

Siden 6-dagers krigen i 1967, har Israel hatt militær kontroll over Gaza og vestbredden av Jordanelven. I 1994 ble Gaza formelt overlatt til de såkalte selvstyremyndighetene.

Det er ikke første gang at Gaza blir overfalt. I slutten av 2008 innledet Israel en storstilt bombing av Gazastripen og etterhvert en bakkeinvasjon. Rundt 1300 palestiner ble drept i kampene den gangen, svært mange av dem sivile og barn. Infrastrukturen på Gaza fikk store skader. De norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse, har rapportert hva som skjedde. Nå skjer dette på nytt!

De Israelske okkupantene som har bosatt seg i Jerusalem og på vestbredden gjør en tostats løsning mindre aktuell. Små palestinske bantustans løser ingen problemer. Apartheid eller fysiske skiller mellom folkegrupper skaper ikke fred, men forutsetter undertrykkelse.

Moralsk og politisk har palestinerne sterke våpen. Vi som er Palestina-venner, ønsker å bevise at fredelige midler kan slå ut den mest avanserte militære teknologi. Vi kan også se det positive i at 20% av israelerne er med i en fredsbevegelse som ønsker en rettferdig ordning for palestinerne.

En mulig løsning er den Sørafrikanske modellen. En stat for alle betyr demokrati. Alle skal ha en stemme hver, og alle mennesker er like mye verdt. Den Sørafrikanske modellen vil bety frihet for palestinerne. Og Midtøstens jøder får i utgangspunktet samme status som de hvite i Sør-Afrika.

Israel har ingen framtid i sin nåværende form. Palestinerne trenger vår solidaritet. Dersom du ikke vil kjøpe varer fra en okkupant, så se etter tallet 7 29 først på strekkoden. Det betyr Made in Israel. Du kan boikotte israelske varer dersom du vil.

Appell mot Israelsk aggresjon 5/6-10

Appell mot Israelsk aggresjon 5/6-10

Staten Israel kan ses på på mange måter. Noen kaller det for okkuperte Palestina, andre kaller det for et amerikansk settlement i Midt-Østen. Andre igjen ser på staten Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier. Jeg mener at staten Israel er utrykket for jødisk nasjonalisme, et forsøk på å bygge et nasjonalt hjem for verdens jøder.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Det var veldig gode grunner til at mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig.

Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme.

De fleste av verdens jøder bor ikke i Israel. Bare i USA alene bor det flere jøder enn i Israel. En jøde og en Israeler er to forskjellige ting. Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger.

Staten Israel har støtte hos mange jøder i mange land. Israel støttes også av mange kristne i vesten som har lest Johannes åpenbaring og som ser på Israel som et endetidstegn.

Først litt om landene i regionen:

I de tidligere franske koloniene Syria og Libanon har USA liten innflytelse. Disse landene grenser til Israel. Det har de fått svi for i form av militær aggresjon med støtte fra USA.

USA følger i sporene etter Britisk imperialisme hele veien fra Egypt til India. På mange måter har USA overtatt britenes gamle rolle i Midt-Østen.

Jordan og Saudi Arabia er ustabile kongedømmer med mer støtte fra USA enn fra egen befolkning. Egypt er avhengig av hvete fra USA for å fø sitt folk. Her er sentrum i den arabiske verden, men med slik avhengighet har de liten innflytelse selv om arabisk nasjonalisme oppstod i Egypt.

Iran må anses som tapt for USA etter revolusjonen som innførte islamsk republikk. Persernes storhetstid sluttet for lenge siden. For 500 år siden forfulgte og drepte de jøder og kristne i Palestina. Iran er i dag truet av USA og Israelsk aggresjon blant annet pga. sin kritiske holdning til staten Israel. Truslene fra Israel gjør at regimet i Teheran sitter tryggere. Og det er ikke nødvendigvis i det Iranske folkets interesse.

Israel er på størrelse med Buskerud fylke. Likevel er de verdens 4. størst militærmakt, og har full støtte fra verdens eneste supermakt. USA har et militærbudsjett som tilsvarer det resten av verden har til sammen. USA har sammen med Israel skaffet seg et herredømme i regionen. Primært militært, men også politisk.

Det har alltid bodd jøder i Midt-Østen. I Damaskus og Bagdad er det fortsatt levedyktige jødiske samfunn. Mange arabiske jøder har utvandret til Israel som derved har tått en stor arabisktalende befolkning. De står nederst på samfunnets rangstige. Før ble de kalt orientalske jøder. Øverst står de som også har et pass fra USA.

De senere innvandrere fra Russland er ofte i Israel midlertidig da de trenger botid for å komme til Canada eller USA.

Israel har om lag 5 millioner statsborgere. Av disse er 80% jøder. I Gaza bor det 1,5 millioner palestinere og på vestbredden 2,5 millioner. Disse er ikke Israelske statsborgere. Befolkningen i Øst-Jerusalem er tilbudt Israelsk statsborgerskap men har takket nei. Mange palestinere lever som flyktninger i naboland og rundt omkring i verden.

Israel har en stor fredsbevegelse. Jeg har sans for alle de ungdommene i Israel som heller går i fengsel enn å avtjene den militære verneplikt som er på 3 år for begge kjønn. Disse pasifistene står i dag som moralske garantister for sitt folk. Fredsbevegelsen har en oppslutning på mer enn 20%, men flertallet tror på en militær løsning i forhold til palestinerne og den arabiske verden.

Den norske måten å se konflikten på, er å reise ned som pro-israelsk og komme tilbake som Palestina-venn. Dersom du reiser rundt, ser Israel ut som et vanlig vestlig land, omtrent slik du vil oppleve det i Sør-Europa eller USA.

I den arabiske verden blir man ofte møtt med gjestfrihet. Interessen for Europa og Norge er stor blant araberne og vi nordmenn er velkomne gjester. I Palestina, Egypt, Jordan og Irak, er det mange som snakker engelsk. Likevel har vi i vesten liten kjennskap til arabisk kultur.

Storbritannia og deres allierte knuste det Osmanske riket under 1. verdenskrig. Frankrike fikk Libanon og Syria, mens Britene tok Palestina og Irak. Formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Både jøder og arabere ble lovet nasjonal frihet som takk for støtten under 1. verdenskrig. Etter tapet ble det revolusjon i Tyrkia. Nasjonalistene vant, og Kalifatet ble styrtet.

De tyrkiske nasjonalistene var harde mot minoritetene. Massakrer fant sted, og Fridtjof Nansen engasjerte seg i det humanitære arbeidet.

Osmanerne styrte i Jerusalem i 400 år. Det var fred mellom folkegruppene. Den dag i dag er det fortsatt en jødisk og to kristne bydeler i gamlebyen i Jerusalem. Det er arven fra da Tyrkerne styrte og Palestina var en del av det Osmanske riket. I dag er balansen mellom folkegruppene i Jerusalem sterkt truet av israelsk politikk, som går ut på å fordrive palestinerne til fordel for israelske bosettere.

Hendelser fra siste uke har virket sterkt i Tyrkia. Israelske soldater har drept 8 tyrkere og en amerikaner av tyrkisk opprinnelse.

I arabisk politikk var det lenge motsetning mellom nasjonalisme og religion. Nasjonalistene hadde brodd mot de gamle kolonimaktene. Under den kalde krigen støttet vesten de religiøse ledere, mens sekulære nasjonalister støttet seg til Sovjetunionen. Islam ble vurdert som et egnet middel mot kommunismen. Arabisk nasjonalisme er ikke religiøs. Den dreier seg om språk og kultur samt en streben etter arabisk enhet.

Under kampen mot Sovjet i Afghanistan, stimulerte USA grupper av internasjonale islamittiske krigere. Disse gruppene kjempet sammen med NATO seinest i Bosniakrigen. Denne alliansen ble brutt. Bruddet kom etter at USA etablerte seg militært hos sine gamle venner i Saudi-Arabia. Islamittiske krigere med Afghanistanerfaring erklærte da krig mot USA. For disse Islamittiske krigerene var USA nærvær i deres hellige land en begrunnelse for bruk av terror. Terroren ble så brukt av USA som et påskudd til å okkupere Afghanistan og Irak.

Siden 6-dagers krigen i 1967 har Israel hatt militær kontroll over Gaza og vestbredden av Jordanelven.

I 1994 ble Gaza formelt overlatt til de såkalte selvstyremyndighetene.
Der lever innbyggerne som fanger.

Over 3000 palestinere og nær 1000 israelere ble drept under palestinernes siste intifada som startet for 10 år siden.

Palestinerne er splittet. De såkalte selvstyre myndighetene er korrupte.

Det var korrupsjonen i Fatha som brakte Hamas til makta på Gaza. Som hevn gikk Israel til krig mot Gaza for 1 år siden. I motstandskampen mistet Israel tre sivile innbyggere. Hamas har beklaget dette. Hamas har ikke på noen måte ressurser til å bekjempe Israel militært, og representerer ingen faktisk trussel. Hamas brukes som en unnskyldning for Israelske overgrep.

I tillegg til det som haster mest, må det jobbes fram et politisk grunnlag for en rettferdig og varig fred. Dette vil ta tid.

De Israelske bosetterne i Jerusalem og på vestbredden gjør en to-stats løsning mindre aktuell. Små palestinske bantustans løser ingen problemer. Apartheid eller fysiske skiller mellom folkegrupper skaper ikke fred, men forutsetter undertrykkelse.

Moralsk og politisk har palestinerne sterke våpen. Vi som er Palestina-venner ønsker å bevise at fredelige middler kan slå ut den mest avanserte militære teknologi.

En mulig løsning er den Sørafrikanske modellen. En stat for alle betyr demokrati. Alle skal ha en stemme hver, og alle mennesker er like mye verdt.

Den Sørafrikanske modellen vil bety frihet for palestinerne. Og Midtøstens jøder får i utgangspunktet samme status som de hvite i Sør-Afrika. Da mangler det bare en Sannhetskommisjon hvor morderne må svare for seg. Sør-Afrika har vist oss at du skal tilgi dine fiender, da legges grunnlaget for fred.

Vendepunktet for den norske opinionen kom da de norske legene Gilbert og Fosse var de eneste vitnene som kunne rapporterte fra bombingen av Gaza. Da ble det lett for alle å se hvem som var overgriper og hvem som var ofrene for aggresjonen.

Fangene på Gaza lever i fattigdom og nød. Landet er ikke bygd opp etter terrorbombingen for ett år siden.

Det viktigste nå er å bryte blokaden og å bringe hjelp til folket i Gaza. Halvparten av fangene i Gaza er barn. De lider av underernæring og har bare ruiner og ikke hus til å bo i. Situasjonen er helt desperat. Det haster med å få hjelpen fram.

En konvoi, arrangert av Palestina-venner og en tyrkisk menneskerettsorganisasjon, bestående av seks skip med hjelpeforsyninger til palestinerne seilte mot Gaza for ei uke siden.

Målet var å bryte blokaden og å bringe hjelpeforsyninger til palestinerne på Gaza. Denne gangen klarte de militære kidnapperne fra Israel å stanse all kommunikasjon. Satellittelefoner, mobilnettet og internett ble blokkert. Dette klarte en høyteknologisk militær makt som har mye å skjule. Likevel kommer sannheten fram litt etter litt.

Randi Kjøs er vårt vitne. Hun er en modig sosialarbeider fra Hamar, som hadde stått her idag, dersom hun ikke hadde holdt appeller to andre steder.

Randi har bakgrunn fra fagbevegelsen og fra norsk folkehjelp og hun var på vei mot Gaza med skolemateriell da det skjedde. Hun ble kidnappet av kommandosoldater i internasjonalt farvann og fengslet i Israel. Randi så at tyrkiske kamerater ble drept.

Hun opplevde at hennes lyse hud og norske statsborgerskap var til fordel blant de Israelske rasistene. Etter press fra NATO og norske myndigheter ble hun og de andre løslatt. Og nå er hun sint. Og veldig målrettet. Vi er veldig stolte av Randi og de andre fredsaktivistene.

Solidariteten med Palestina skal trappes opp. Vi ønsker NATO landet Tyrkia velkommen på laget. Og sammen skal vi i første omgang bryte blokaden av Gaza som et viktig første skritt på veien til fred.