Stikkord: Libya

Norge som problem

1. mai
1. mai

Innlegg på møte i Gjøvik Arbeidersamfunn 1. mai 2016.

Arbeiderbevegelsen var internasjonal fra starten av. Kravene var 8 timers arbeidsdag og kamp mot nasjonalisme og krig. 1. mai ble valgt til internasjonal kampdag. Svensk arbeiderbevegelse bidro til at Sverige ikke gikk til krig mot Norge i 1905. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre, isteden for å gå til revolusjon, slik som russerne gjorde. Sovjetunionens forsøk på å skape en 3. internasjonalen i mellomkrigstida, fikk ingen stor oppslutning i vesten. Likevel er kampen mot ekstrem nasjonalisme og fascisme er gammel tradisjon på venstresiden i internasjonal politikk.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie.

Det var trolig Norge som bombet presidentpalasset i det fredlige Tripoli. Bombene drepte barnebarna til president Muammar Gaddafi. Det fantes ikke noe FN-mandat som kunne legitimere en slik ugjerning. Ingen vil påta seg ansvaret for det som skjedde. Libya er fullstendig ødelagt. Maktforholdene i verden er slik at Jonas Gaar Støre og Jens Stoltenberg ikke vil bli stilt for retten, tiltalt for krigsforbrytelser. Det er makta som rår, og de vestlige stormaktene tar seg til rette over hele verden.

Norge har bestilt nye bombefly som skal stå til disposisjon for USA og NATO. Som land er vi er en aktør i den vestlige imperialismen. Det finnes ingen utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, har NATO ekspandert østover. Situasjonen i Syria er nå ekstra ille. Mange er internt fordrevne. Bare i hovedstaden Damaskus, har befolkningen økt fra 3 til 8 millioner. Her trengs det humanitær hjelp, og ikke boikott. Vi må bygge en ny fredsbevegelse og si nei til flere kriger, stoppe boikotten av Russland og Syria, og på sikt, få Norge ut av NATO.

De jihadistiske krigerne som herjer i Syria, er en leiehær. De kjemper for den wahhabistiske varianten av Islam, slik den praktiseres og spres fra regimet i Saudi-Arabia. De har alltid vært nyttige idioter for imperialismen, og latt seg bruke i en rekke kriger og konflikter.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri, måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant verdens største eksportører av våpen. EU er ikke et fredsprosjekt, og har ingen ting med internasjonal solidaritet å gjøre.

Kravet er derfor: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Vi kjemper mot sosial dumping, og sier ja til nasjonal grensekontroll. I dette ligger ingen nasjonal sjåvinisme. Et fargerikt felleskap innebærer både forskjeller og likheter. Det er en forskjell mellom fri flyt og internasjonal solidaritet. Uten nasjonal grensekontroll taper vi kampen mot sosial dumping. Vi sier ja til samarbeid med FN, og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Det er med fredsbevegelsen som det er med demokrati og menneskerettigheter. Det må bygges nedenfra. Vi sier nei til mer krig.

Stopp krigen i Syria!

President Assad
President Assad

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie. Mange er fordrevet.  4 milioner flyktninger har forlatt landet. Krigen har pågått i 4 år, og det er foreløpig ingen løsning i sikte.

Galt har det gått i Libya også. Før krigen i Libya var president Muammar Gadafi på besøk i Italia. Der lovet han å stanse menneskesmuglerne fra Benghazi. Etter det startet den internasjonale kampanjen mot ham. Gadafi ble sammenlignet med Hitler og ble framstilt som en stor trussel mot sitt eget folk. Sett i ettertid, er det enkelt å se at kampanjen lignet på den om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. FN ga mandat til å etablere en flyforbudssone, og til å beskytte sivilbefolkningen med alle midler. FN-mandatet ble misbrukt til å beseire Libya militært. Sør-Afrikas president ble nektet å mekle fram en fredelig løsning. Norge og fem andre NATO-land sto bak bombingen.

I sommer har menneskesmuglerne fra Benghazi hatt travle dager. Sammen med diverse jihadistiske terroristgrupper og andre banditter, styrer de i ruinene av Libya. Norge har et betydelig ansvar for de mange flyktninger som krysser havet fra Libya til Italia. Vi var av dem som bombet mest, derfor er ikke Libya lenger en velferdsstat som skaffet arbeid til flyktninger fra mange afrikanske land. Landet er ødelagt av de som skulle beskyttet sivilbefolkningen.

I midtøsten kan de kongelige oljediktaturene steine, korsfeste og kappe hoder eller hender etter eget ønske. Helt andre regler gjelder for sekulære diktatorer som går i dress og kaller seg presidenter. Syria har ingen demokratisk tradisjon. Etter 1. verdenskrig ble landet en fransk koloni. Maten er god og utdanningsnivået er høyt. President Assad ønsker ikke samme skjebne som sine kollegaer i Irak og Libya. Syria har mektige allierte. Derfor finnes det ikke noen militær løsning.

I følge Kåre Willoch er ikke væpnet revolusjon tillatt i noe land. De som griper til våpen mot sine myndighetene i Syria, blir kalt for terrorister. Mange av disse kommer fra andre land. Herunder både fra Russland og vest-Europa. Regionale aktører spiller en sentral rolle. IS ligner på den franske fremmedlegionen. Rekruttene legger handa på den hellige boka og sverger troskap. Etter endt tjeneste får soldatene en ny identitet og statsborgerskap i den islamske staten. Spørsmålet er: Hvem betaler lønningene?

Det er grunn til å tro at de rojale oljediktaturene i gulfen står bak IS og lignende grupper. Særlig Saudi-Arabia og Qatar er dypt involverte aktører. De er ikke alene. Tyrkia spiller en nøkkelrolle. Den oljen fra Irak som IS selger, smugles gjennom Tyrkia. IS får både mannskaper og våpen gjennom Tyrkia. Både kurderne og syriske myndigheter framstår som Tyrkias fiender. Derfor er jihadistene en naturlig alliert for Tyrkia. Staten Israel har for tiden Syria, Iran og Hisbolla blant sine viktigste fiender. Det påstås at israelske instruktører har trent jihadister fra Nusrafronten inne i Syria.

På den Syriske siden er Iran og Russland de viktigste allierte. Det ligger også et kinesisk hangarskip utenfor kysten av Syria. Kina bidrar med rådgivere til støtte for president Assad. På bakken er det støtten fra Iran som er det viktigste. En ny situasjon har oppstått nå som russerne deltar direkte med betydelig flystøtte. Alliansen mellom Russland og Syria er ikke ny. Russerne har en større marinebase i landet. De vil vise seg fram. Syria blir et utstillingsvindu for russiske våpen. Alle flyene som blir brukt er til salgs. De håper å selge mer våpen. Russland har troverdighet i kampen mot jihadister av alle slag og vil øke sin betydning i regionen.

IS har sine røtter i Irak. I Syria bygget de seg opp og fikk mye støtte utenfra. Da de vente tilbake og erobret store deler av Irak, kom de i konflikt, ikke bare med Irak og kurderne, men også med USA. Konflikten spredde seg til regionen. IS har amerikanske våpen, men USA og EU er ikke sentrale aktører i denne krigen. Offisielt støtter de bare en mindre aktør blant opprørene (Free Syrian Army). Derfor er de handlingslammet.

USA blir i liten grad berørt av de syriske flyktningene. Det er mulig at så mye som 25% av dem er på vei mot Europa. President Assad lar seg ikke fjerne med enkle midler. Norge bør slutte å støtte væpnet revolusjon i Syria. Kampen mot IS og andre terroristgrupper er legitim. EU bør se på årsaken til flukten. Av humanitære og politiske grunner må vi kunne si: Stopp krigen!

Høyre og flyktninger

barnetHøyre har fostret en rekke framstående ledere. Det er bare å nevne navn som Jo Benkow og Kåre Willoch. Anstendige mennesker med både kultur og dannelse. Lokalt er bildet noe mer blandet. Bjørn Overn og Anne Lise H. Krokeide presenterer et inhumant og fordummende syn på flyktningepolitikken i OA 1. september. Velgere som ønsker en «realistisk» og «økonomisk forsvarlig» flyktningepolitikk i Gjøvik, kan visstnok stemme Høyre. Da er det betryggende å vite at Gjøvik Høyre har null innflytelse på hvor mange kvoteflyktninger vi skal ta imot her i landet. Likeså vil loven om sosiale tjenester være fullt ut gyldig i Gjøvik, uansett valgresultat. Heldigvis har kommunen allerede dyktige medarbeidere med stor kompetanse innen integreringsarbeid.

Det er noe med, at der den sosial avstanden blir for stor, der svikter empatien. Og der empatien svikter, så tar de tvilsomme fantasiene overhånd. Nei, Overn og Krokeide. Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til arbeidsledighet eller vansker med å lære norsk, like lite som det er sykepengene som er årsaken til sykdom. Norsk er et vanskelig språk å lære. Det kan ta tid for folk i voksen alder å lære seg norsk. Vi har økende arbeidsledighet i landet. Arbeidsledigheten skyldes lav oljepris og mislykket skattelette til de rikeste. Dette er politikken fra regjeringens side, derfor er det ufint å skylde på de som går arbeidsledige.

Vi har flere typer av innvandring til Norge. Noen er polakker som bygger de store garasjene, eller svensker som skjenker i de høye glassene. Det antas at Høyre liker disse gruppene. Så har vi asylsøkerne. De kommer fra utsiden av EØS-området, og går derfor en uviss skjebne i møte. I den lange ventetiden skaper de arbeid til mange byråkrater og advokater. Til sist har vi flyktningene. De kommer i kvoter fra FN, og er nøye plukket ut blant de som ikke kan hjelpes der de er. Overn og Krokeide vil ikke være med på den nasjonale dugnaden for å hjelpe disse menneskene når de kommer til Norge. Grunnen er at det er så mange som ikke kommer hit. De vil heller gjøre ting som alle kan være enige om. Frp ser ut til å mene det samme. Det gjelder etter beste evne å sabotere det Stortinget har bestemt.

Det er for sent å angre på noe av det vi har gjort. Libya var en velfungerende velferdsstat som skaffet arbeid til mange flyktninger fra ulike afrikanske land. Vi skulle ikke ha støttet de væpnede menneskesmuglerne fra Benghazi. Det var feil av oss å bombe presidentpalasset i Tripoli og å drepe barnebarna til Muhammar Gaddafi. Nå kommer det flyktninger gjennom Libya og ut i Middelhavet. Det må vi ta noe av ansvaret for. Vi skulle heller ikke ha støttet væpnet revolusjon i Syria. Det er våre venners støtte til Nusra fronten, ISIL og Fri Syrian Army som opprettholder borgerkrigen og produserer strømmer av flyktninger. NATO-landet Tyrkia er det verste, for de bomber alle parter i konflikten. Det viktigste nå, er å gjøre alt vi kan for å stoppe den krigen som brer seg i midtøsten. Hvordan det skal gjøres, er en annen diskusjon, men jeg tror at NATO bør lage en avtale med president Assad.

Vi må også gjøre alt vi kan for å hjelpe krigens ofre. Her finnes ingen 7-retters middag, slik som Overn og Krokeide påstår. Ingen metoder må velges bort. Vi må hjelpe flyktningene på alle mulige måter. Det betyr ulike tiltak både hjemme og ute. Ute kan vi få mye for pengene, og her hjemme trenger kommunene den økonomiske stimulansen som flyktningene gir. Dersom Gjøvik kommune eller andre kommuner ikke vil gjøre sin del av jobben etter valget, så må staten ta i bruk andre virkemidler for å gjennomføre Stortingets vedtak.

På Stortinget har Høyre bidratt til et bredt kompromiss om mottak av kvoteflyktninger. Lokalt stiller det seg anderledes. Det er et gammelt jungelordtak som sier: Tar du kulturen og dannelsen fra en høyremann så sitter du igjen med en Frper. Det er vel det vi har sett et eksempel på nå i denne valgkampen.