NPM og legestreiken

legeForetaksmodellen er grunnen til at helseforetakene tolker sitt samfunnsoppdrag på en snever, bedriftsøkonomisk måte. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. HSØ (helse Sør-Øst) har besluttet å konkurranseutsette IKT-infrastruktur til det amerikanske multinasjonale konsernet Hewlett Packard Enterprise (HPE). Det er forventet at IKT-strukturen i framtida skal driftes fra India. Er det lov å sende pasientenes journaler rundt omkring i verden? Slik skader HSØ nasjonale interesser på flere måter.

Økonomisk er foretaksmodellen en katastrofe. Byråkratiet eser utover. Feilaktige beslutninger, tvilsomme prosjekter og håpløse prosesser, fører til store overskridelser. Utgiftene til internasjonal konsulentbistand stiger til himmels. Bare den såkalte Osloprosessen førte til milliardoverskridelser. Det finnes mange flere eksempler. Dårlig styring med økonomien medfører at det ikke lenger er tilstrekkelige midler til løpende drift. Det betyr dramatiske kutt, og konflikter med mange fagmiljøer. Mange fagmiljøer fortviler fordi faglige premisser betyr lite for beslutningene. Bare økonomi teller. Helsetjenesteaksjonen lanserte tidlig parolen «Ta faget tilbake»

Det gamle personalkontoret har fått nytt navn. Nå heter det HR som betyr «human resources». Inspirert fra USA, er det såkalt «hard HR» som skal prøves ut. Modellen inneholder fagforeningsknusing (Union busting). Kollektive avtaler skal avvikles. Det satses på at lønn og overtid skal avtales individuelt. Dette har ført til en legestreik som nå får støtte fra havnearbeiderne. Anne Kari Bratten, den notorisk konfliktskapende lederen av arbeidsgiverforeningen Spekter, er en garantist for at konflikten blir hard og langvarig. Hun har tidligere uttalt at helsepersonell er grådige og late. Det hersker en fryktkultur ved landes sykehus. Uredde stemmer fra Gjøvik og andre steder forandrer ikke dette.

Legene trenger et kollektivt vern mot urimelig disponering av avtalt overtid utover arbeidsmiljølovens bestemmelser. Kravet er at tillitsvalgte skal være med på å godkjenne turnusen. Dette er en sak for hele fagbevegelsen. Helt fra starten av, for mer enn 100 år siden, var kampen for 8-timersdagen en kamp mot de som ville ha individuelle avtaler om arbeidstid. Spekters syn er gammeldags, og i strid med den norske modellen. Samarbeid og medinnflytelse er en integrert del av norsk arbeidsliv.

Helseforetak kan ikke gå konkurs. De bare later som om de opererer i et marked. Markedslogikken brukes som ideologi. Med folket som gissel og staten som garantist, ligger det an til økonomiske uansvarligheter. En lang rekke spørsmål blir stående ubesvart. Hva er forskjellen på LMS (lokalmedisinsk senter) og lite akuttsykehus? Hvorfor blir så mange prognoser feil? Hvorfor har store og små fagmiljøer ulikt syn på sentralisering? Hvorfor går ikke liggetiden ytterligere ned? Hvorfor minsker ikke behovet for senger? Hvorfor er landets nyeste sykehus bygd for små? Hva betyr eldrebølgen for spesialisthelsetjenesten? Kan problemene lempes over på kommunene, selv om kommunereformen slo feil?

Det er ikke lett å by på løsninger for den som selv er en del av problemet. Håpet er at foretaksreformen skal evalueres, og i beste fall bli en del av valgkampen 2017.

Publisert i Økonomisk politikk, Sosialpolitikk | Merket med , , , , , | 5 kommentarer

Lotto

lottoOm veksten uteblir og forskjeller øker ellers i samfunnet, så kan Norsk Tipping likevel komme med en gladsak. Lotto fyller 30 år. Spillet har skaffet oss 600 lottomillionærer. Jubileet skal feires med er rekke nye vinnere av de største gevinstene. 30 år er en betydelig alder for et statelig pengespill. Når Lotto nå etterhvert fases ut, så er det fordi spillerene også har blitt gamle. Det er svært få ungdommer som spiller Lotto. Med trekning én gang i uka, er spillet langsomt, og relativt uskyldig. Spillet frister ikke til å øke innsatsen. Ingen, eller svært få, utvikler avhengighet til Lotto.

Det er mangelen på medfølgende sosiale problemer, som er noe av suksessen med Lotto. Staten har tjent enorme beløp og tapene til folk er fordelt jevnt mellom svært mange spillere. Markedsføringen fokuserer på de som vinner store gevinster. Denne selektive bruken av selvvalgte data, fører til et inntrykk av at det er betydelig lettere å vinne enn det det faktisk er. De faktiske forholdet er at Norsk Tipping lar spillerne spille bare om 50% av pengene som kommer inn hver uke. Potten for gevinster deles i to, en del går til mange små oppmuntringsgevinster, som skal motivere for fortsatt spill. Den andre delen går til få toppgevinster, som skal brukes i markedsføringen. Toppgevinsten er så vanskelig å få, at enkelte uker er det ingen som får den. Da lages det såkalt Gull-lotto og dobbel toppgevinst uka etter. Store beløp gir mye spenning og penger i statskassa.

Forskere har sett på hvem som spiller Lotto. Konseptet frister ikke folk som forstår seg på sannsynlighetsberegning. De som spiller, er eldre mennesker med lav inntekt og lite utdannelse. Det kan være mange årsaker til dette. Norsk tipping sier selv at de selger drømmer. Så kan folk velge selv om de vil betale for drømmene sine. I Lotto bestemmer du selv hvilke tall du vil spille på. Det kan øke følelsen av mestring og kontroll. Mange er så fornøyd med de rekkene de har kommet fram til, at de spiller de samme uke etter uke. Da kan det snike seg inn en liten tvangstanke om, at hopper du over en uke, så vil rekka di sikkert gå til topps. Sannheten er av du må levere inn 10 lottorekker hver uke i 7150 år for å bli mer enn 50% sikker på å vinne den store gevinsten. På lang sikt får alle lottospillere gevinster som tilsvarer halvparten av det de har spilt for.

Hva kommer etter Lotto? Norsk tipping har allerede lansert en rekke nye spill. Prinsipielt har de monopol på pengespill i Norge. I praksis er de sterkt truet av den internasjonale spilleindustrien som reklamerer tungt på norskspråklige TV kanaler. Ofte holder selskapene til på Malta, og sender spillereklame fra England. Slik kan de omgå norsk lov. Norske politikere føler seg maktesløse i forholdet til den internasjonale spilleindustrien, og klarer ikke å beskytte Norsk Tippings monopol. Tippinga må levere store overskudd til gode formål i Norge, derfor taper de i konkurransen med de internasjonale aktørene som ikke trenger å ta slike hensyn.

Lotto har virket som en frivillig toppskatt for de fattige. Dersom inntektene fra Norsk Tipping svikter, så må staten kreve inn flere skatter og avgifter på andre måter, av hensyn til de gode formål. Den internasjonale spilleindustrien vil gjerne ha lisenser for legal virksomhet i Norge. Det har de ikke i dag, selv om det kan virke slik. Erfaringene fra Cuba i 1959, tilsier, at stopper du den lovlige mafiavirksomhet på områder som pengespill og prostitusjon, så går det dårlig med våpensalg og narkotika også. Norge trenger en aktiv og restriktiv spillepolitikk. Norsk Tipping er statens spillepolitiske instrument. Reklameforbudet bør praktiseres. Det som vi lykkes så godt med i alkoholpolitikken, bør vi også klare i spillepolitikken.

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Full lønn under sykdom

Ungdom mot sykelønn

Ungdom mot sykelønn

Gjennom intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), arbeider regjeringen og partene i arbeidslivet for et mer inkluderende arbeidsliv. Det overordnede målet for IA-samarbeidet, er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Dette er vel og bra, men implisitt ligger det en forestilling om at sykefraværet er for høyt. Mange ser på IA-avtalen som mislykket fordi sykefraværet ikke har gått ned. Sykefraværet er større i Norge enn i mange andre land. NHO driver med å dele ut karakterer til norske kommuner. Lavt sykefravær framstilles som noe udelt positivt.

Da er det er på tide å komme med noen motforestillinger. Sammenliknet med EU, har vi 11% flere sysselsatte. En høyere grad av sysselsetting, kan bety at de med nest best helse også kan få seg en jobb. I tillegg til sysselsettingsgraden, bør vi også se på arbeidsledigheten. Økt arbeidsledighet fører til lavere sykefravær. Det er lett å se at sysselsettingsgrad og arbeidsledighet påvirker sykefraværet. Det går an å si ja til full sysselsetting og jobb til de med funksjonshemming, selv om prisen blir et noe høyere sykefravær.

Sammenlikner vi yrkesaktiviteten blant kvinner i Norge og EU, ser vi at Norge sysselsetter15% flere kvinner. I alle land er kvinner mer sykmeldte enn menn. Som en kuriositet så har tre kinesiske provinser innvilget kvinner 2 ekstra fridager pr. mnd. grunnet kvinnelige plager som ikke skal regnes som sykdom. Yrkesaktive kvinner er positivt både for samfunnet og for den enkelte. Høyere sykefravær er en liten pris å betale for dette godet.

Når det gjelder yrkesaktivitet hos eldre mennesker, er vi flinkere enn EU på dette området også. Vi har 20% flere yrkesaktive eldre, og det er mye. I forhold til den meget omtalte eldrebølgen, er det av stor betydning at så mange eldre klarer å stå i jobb, men mange slitere har behov for en tidligpensjon. Dessverre tar ikke pensjonsreformen høyde for en slik differensiering, og det medfører urettferdige, sosiale skjevheter. Uføretrygd og tidlig død er ikke uvanlig. Derfor krever mange en bedre tidligpensjon for de som trenger det.

Full lønn under sykdom er en stor og viktig del av velferdsstaten. Sammen med fast jobb og en lønn å leve av, gir det et verdig liv for vanlige arbeidsfolk. Høyresiden påstår at ordningen ikke er bærekraftig. Venstre og Frp er verstingene i kampen mot de ansattes rettigheter. Alle de borgerlige ungdomspartiene krever kutt i sykelønn. De har ikke forstått at retten til full lønn under sykdom øker sysselsettingen. Bjarne Håkon Hansen og Jens Stoltenberg har også forsøkt seg på å endre sykelønna den gangen de satt i regjering. Forsøket ble stoppet av LO med Gerd Liv Valla i spissen.

For arbeidsgivere, så er sykelønn som å betale for noe som ikke blir levert. Noen opplever dette som meningsløst. Arbeidsgiver står for utbetalingene de første 16 dagene av et sykefravær. Deretter overtar folketrygden. Det er vanlig med egenmelding for korte fravær. Deretter kreves legeerklæring. Sykepenger innvilges så av NAV på de vilkår som NAV har bestemt. Mange tror at det er legen som bestemmer, men det er feil. Det er NAV som bestemmer. Den som mottar ytelser må være med på det som NAV krever av tiltak og påfunn.

Kampen om sykelønna er politisk. Det er en typisk klassekamp med ulike interesser. Sykelønna er viktig for folk flest men, den økonomiske og politiske eliten er negativ eller lite interessert. Det er meget treffende det som vår lokale LO leder Størk Hansen pleier å si: «Fagbevegelsen er velferdsstatens siste skanse. Ryker den, så ryker alt»

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Trygd eller jobb

NAVRegjeringen har foreslått innstramminger i reglene for tilståelse av arbeidsavklaringspenger. Intensjonen er at flere skal i arbeid, og færre skal ha trygd. Denne politikken kalles for arbeidslinja, og har prinsipiell støtte også fra Arbeiderpartiet. Arbeidsavklaringspenger er, i likhet med sykepenger, en midlertidig ytelse fra folketrygden. Arbeidsavklaringspenger erstatter en rekke tidligere trygdeytelser som var knyttet til yrkesrettet attføring, medisinsk rehabilitering eller midlertidig uføretrygd. Arbeidsavklaringspenger er altså i utgangspunktet et forenklings- og effektiviseringstiltak.

Dersom du gjør din plikt på en ordentlig måte, så har du ikke behov for å kreve din rett. Arbeidslinja framstår som et alternativ til velferdsstaten. Det finnes et underliggende menneskesyn om at full lønn under sykdom er årsaken til betydelige deler av sykefraværet, likeså at arbeidsavklaringspenger er årsaken til at mange ikke er i arbeid. Den politiske ledelsen har mistillit til de ansatte hos NAV. De hører for mye på klientenes ønsker. Derfor må deres skjønn begrenses politisk eller administrativt. Nye innstramminger, restriksjoner og krav skal «redde» velferdsstaten fra en lite «bærekraftig» utvikling.

Det finnes mange triste skjebner blant NAVs klienter. Vi har den unge gutten med ADHD-diagnose som straffes fordi han ikke klarer å følge opp pålagt arbeidstrening. Kanskje utvikler han rusproblemer i tillegg? Vi har læreren som sier at kampen mot brystkreft var hard, men kampen mot NAV var den verste. Den som sliter tungt grunnet behandling med cellegift, kan utsettes for urimelige krav fra NAV om både det ene og det andre. Den eldre bussjåføren som har hatt hjerteinfarkt, kan få avslag på kravet om uføretrygd. Grunnen er kanskje at han ikke orket å reise langt hjemmefra for å skaffe jobb. Mye er strengt og urimelig. Nå skal det bli verre.

Når folketrygden svikter, eller blir for streng, så trer den kommunale hjelpeplikten i kraft. Utgiftene veltes over på kommunene etter sosialtjenesteloven. Du får hjelp etter behov, men har ingen rettigheter. Sosialhjelp har dårligere status enn ytelser etter folketrygden. Ved å skyve utgiftene over på kommunene, så sparer staten penger.

Det er lettere å være en hjelper enn å motta hjelp. For å være en nyttig hjelper må det bygges en trygg relasjon. En empatisk holdning er en del av jobben. Uten innlevelse er det vanskelig å bidra til en endring. Den som kjenner klienten godt, vet når det er riktig å stille krav. NAV har en rekke dyktige medarbeidere som fortjener arbeidsgivers tillit. Mer fokus på kontroll og styring vil ikke gjøre tjenestene bedre. Det er allerede for mye målstyring og rapportering. Kanskje trengs det en tillitsreform?

Den totale sysselsettingen er fortsatt høy. Andelen av de som jobber, er likevel den laveste på 20 år. Verst er det for de unge. Oljeprisen gjør mye virksomhet i leverandørbransjen ulønnsom. EØS-avtalen sikrer fri flyt av billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Før hadde vi en industrikapitalisme som var langsiktig og tenkte på kompetanse hos sine ansatte. Nå har vi en finanskapitalisme som tenker på kortsiktig profitt. Arbeidsmiljøloven er svekka, og det fins mye arbeidsmiljøkriminalitet.

Dersom vi får en regjering som kan spille på lag med fagbevegelsen, så kunne det ryddes opp i bemannings- og vikarbransjen. Bygg og anlegg, transport og renhold, byr på særlige utfordringer. Det er uverdig at ungdom skal sitte gratis på vakt, i håp om noen timers jobb, eller et kortvarig vikariat. Det enkleste er vel å forby hele bemanningsbransjen. NAV ville da få monopol på arbeidsformidling. Problemet er at EØS står i veien for det gode arbeidslivet.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Det finnes likevel ikke et så dårlig trygdesystem at du ikke kan finne en jobb som er enda dårligere betalt. Derfor er trygd noen ganger bedre enn jobb. Hensikten med velferdsstaten er at den skal gi oss trygghet når vi ikke kan arbeide.

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

Hvem trenger et mandat?

Gjøvik

Gjøvik

Hva er drivkreftene bak saken om kommunestruktur? Hvilke interesser er det som står opp i mot hverandre? Det finnes flere modeller for å analysere ulike interesser. En av dem er sentrumperiferimodellen, som stammer fra Johan Galtung, men som delvis brukes av Senterpartiet og den kjente SV-politikeren, professor Ottar Brox. Mange konfliktlinjer i norsk politikk kan med fordel forklares utifra sentrumperiferi- modellen. By og land er det mest kjente eksempelet. Arbeiderpartiets parole «by og land, hand i hand» kunne i sin tid bidra til å forene landet som da var preget av splittelse.

EU-saken var i sin tid et oppgjør mellom sentrum og periferi. Ja-folket var i flertall i de store byene, men flertallet stemte nei. Prosessen var grundig, og det var stor deltakelse i folkeavstemningene, både i 1972 og i 1994. For eliten var nei-flertallet en krenkelse. De hevner seg ved stadig å utvide den udemokratiske EØS-avtalen. Folket har aldri bestemt at de mange direktiver fra EU, automatisk skal gjøres til norsk lov. Det siste på området, er at tilsynet med finansnæringa skal legges under Brussel. Norsk sjølråderett selges ut bit for bit.

Mange av de som er for å fusjonere kommune-Norge, oppfører seg som dårlige tapere. Det framsettes direkte trusler mot kommuner som ikke stemmer slik som eliten vil. Lokalpolitikken trenger sine spilleregler. Kommunegrenser er den strukturelle ramma for det lokale demokratiet. Her har vi grunnlaget for forutsigbar styring. Dersom reglene skal endres, så trengs det et mandat.

Det trengs ikke et mandat for å opprettholde status quo. Ja eller nei er ikke likeverdige alternativer. Mange foreninger og lag har bestemmelser om kvalifisert flertall for å endre vedtektene. Hensikten med dette, er å sikre virksomheten mot tilfeldige endringer i strukturen. Slik er det ikke i kommunesektoren. I strukturspørsmål er det Stortinget som har siste ordet. Det kan bli vanskelig å se bort i fra at folk som bor i små kommuner er mest fornøyde med de tjenestene de får.

En fellesnevner for mange av de aktuelle strukturendringer i offentlige sektor, er sentralisering. Politi eller NAV, sykehus eller skole. Alt skal bli bedre, bare vi sentraliserer. Små enheter skal legges ned, da de ikke er «bærekraftige for framtida». Her er vi framme ved sakens kjerne: Hva er sentraliseringens ideologiske basis?

Markedsliberalismen er et utgangspunkt. Offentlig sektor skal importere strukturer fra privat sektor. Det kalles for New Public Management. Erfaringene er ikke gode. Ingenting tyder på at større er bedre. Dersom det skal produseres offentlige tjenester, så er mindre og mer fleksible strukturer det som oftest er de beste. Det har kommet vage antydninger om at kommunene skal få nye oppgaver. Ingenting er bestemt, og dette kan ikke begrunne en ny og sentralisert struktur.

Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap, men staten beholder for mye av ressursene. Kommunene er fattige, og får lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Ansvaret for dette skal pulveriseres. Private profitører har kastet seg over offentlig sektor. Her er det profitt å hente. Dårligere lønn og pensjon, sammen med dårligere tjenester gir gode marginer for kreative velferdsprofitører. Velferdsprofitørene trenger større kommuner for å maksimere profitten sin, og å kamuflere utbyttet.

De blå-blå har generelt et negativt syn på offentlig sektor. De egner seg derfor dårlig som garantister for lokaldemokrati. De lokale prosessene har ikke gitt noe mandat for å gjøre vesentlige endringer i kommunestrukturen. Snarere tvert i mot. De blå-blå bør innrømme at de har lidd nederlag. Folk vil ikke ha politikken deres.

Publisert i Økonomisk politikk | Merket med , , , , , , , | 3 kommentarer

Skuffelsen er stor

Anne Enger

Anne Enger

Etter at styrelederen ble skifta ut og adm.dir. sa opp sin stilling, så var det mange som venta seg noe nytt fra Sykehuset Innlandet. Håpet om nye tider varte ikke lenge. Det utredningsarbeidet som nå pågår, skisserer ulike løsninger for sykehusstrukturen i Hedmark og Oppland. Nytt sykehus ved Mjøsbrua var en av fire hovedmodeller. Ytterligere utredningsarbeid, på dette punktet, har ingen troverdighet nå som styreleder har konkludert, og valgt hovedmodell.

Ingen sykehus kan klare alt. Det finnes mange store og små spesialiteter, og komplette sykehus finnes ikke. De fleste pasientene som legges inn, kommer som øyeblikkelig hjelp. Derfor er akuttberedskap noe av det viktigste et vanlig sykehus driver med. Beredskap er å ha noe i reserve, i tilfelle noe skulle skje. I dagens situasjon er dette noe vi trenger, og ikke har for mye av.

De sentrale funksjonene som trengs for å lage en forsvarlig akuttberedskap, er ikke så mange. Det trengs et minimum av vaktlinjer, spesialister, staber og avdelinger innenfor: indremedisin, gynekologi/føde, ortopedi, mage-/tarmkirurgi, anestesi, samt røntgen og lab. Dersom befolkningsgrunnlaget nærmer seg 150 000 innbyggere, så må vaktlinjene dubleres. Derfor er det ikke nødvendigvis lønnsomt med større enheter. Med akuttberedskap, kan sykehus selv vurdere hva de kan klare, og hva som må sendes videre. Uten akuttberedskap, så kan sykehus bare drive med planlagte aktiviteter.

Det er de minste sykehusene som har minimumsløsninger. Større sykehus har flere funksjoner. I nettverksmodellen kan sykehus samarbeide. Det er derfor Gjøvik kan ha øre-nese-hals, mens Lillehammer har barneavdeling. For Gjøvik er det greit med spesialist i nevrologi to dager i uka. Det er feilaktig å fremstille nettverksmodellen som transportintensiv. De aller fleste pasienter blir ferdigbehandlet der de legges inn. Fritt sykehusvalg er et gode for pasienten når behovet er et planlagt inngrep. Det bør ikke legges opp til konkurransemedisin av den grunn. Samarbeid er best.

Styreleder Anne Enger sier at hun vil ha et nytt hovedsykehus hvor sentrale funksjoner er samlet. Her skal du få diagnose og utredning. Oppfølging og behandling skal skje der folk bor. Hun ser for seg et nytt og bra samspill mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Her har Anne Enger et skummelt poeng. Med utgangspunkt i samhandlingsformen, er det mulig å dytte nye oppgaver over på kommunen. Metoden reduserer kvaliteten på tjenestene. Kommunen blir sittende med ansvaret når sykehustilbudet skrumper inn. En slik utvikling er ikke forsvarlig, men økonomisk gunstig for helseforetaket.

Vi har allerede diagnostikk, utredning og kort liggetid på våre akuttsykehus. Skal dette samles på ett sted, så blir det ikke et lite hovedsykehus. Lokalmedisinske sentere kan ikke erstatte sykehus. Et lite hovedsykehus kan være stort nok til å ødelegge de akuttsykehusene vi har. Frykten blir da at det tas radikale grep som å splitte akuttberedskapen, som for eksempel å skille mellom medisinsk og kirurgisk akuttberedskap. Tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon taler i retning av at en sentralisering av akuttkirurgien kan føre til redusert kvalitet, økt dødelighet og økte kostnader. Derfor bør enkelte helsearbeidere slutte å snakke ned sin egen arbeidsplass og kalle den for «ikke bærekraftig» uten nærmere forklaring.

Anne Enger har tydeligvis havnet i dårlig selskap. Hun virker feilinformert og feilinstruert. Hun skulle ha gjort som sin gamle partifelle Olaf Lundteigen. Han tok en tur til Gjøvik for å snakke med sykehusaksjonen i Oppland. Det ble et bra møte. Hun skulle ha lyttet til Kjersti Toppe fra Senterpartiet. Hun er Norges fremste helsepolitiker, og har mye fornuftig å si om sentralisering. Det er også lærdom å ta med seg fra Østfold. Det ble mye dyrere enn antatt, og sykehuset ble for lite. Underdimensjonering er en gjenganger fra Ahus til Drammen.

Nå er alt ved det gamle. Sykehusdebatten er på det samme gamle sporet. Ledelsen har ingenting nytt å melde. Våre store og allsidige akuttsykehus er truet av funksjonstapping. Ellers i landet, er det de små sykehusene som er mest utsatt. Ikke noe annet sted i Norge er et så stort sykehus som Gjøvik truet med å miste sine akuttfunksjoner. Store og små sykehus trenger hverandre for å gi pasientene gode tilbud.

I denne skuffelsens tid må vi tenke at vi kjemper den gode strid. Vi vil ikke spare penger til hovedsykehus nå. Vi trenger ikke flere sykehus. Det som trengs, er en kamp for driftsmidler, utstyr og nødvendig vedlikehold av våre sykehus og et nei til uforsvarlige nedskjæringer og kutt! Kampen mot nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua fortsetter. Vi gir oss ikke!

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Den Norske Fremmedlegionen

FremmedlegionenMed 52 bombefly av typen F35, og egen fremmedlegion i Syria, så tar Norge skrittet opp i den imperialistiske 1. divisjon. Mange regionale og globale aktører har egne leiesoldater i Syria. Nå skal også Norge spille en rolle på denne internasjonale arenaen. Dette blir kalt Den store stedfortrederkrigen. Norge skal sende 60 instruktører som skal bygge opp de norske styrkene et sted i Jordan. Den Norske Fremmedlegionen skal underlegges USA, og bygges opp etter de metodene som USA anbefaler. Det betyr lite kontroll med resultatet.

Profesjonelle leiesoldater er en gammel tradisjon i regionen. Osmanene krevde i sin tid inn en type skatt som gikk ut på at de familiene som kunne, måtte avgi et guttebarn til kalifatet i Istanbul. Guttene ble oppdratt til å bli elitesoldater, men kunne også bli livvakter eller embedsmenn. De ble kalt Janitsjarer. Da tyrkerne tapte slaget ved Wien i 1683 så besto hæren av kristne leiesoldater som stammet fra Balkan og som kjempet i Islams navn. Historisk så har verneplikt erstattet denne modellen, men det var før. Kravene til militær og teknisk kompetanse er nå så store at verneplikt er uaktuelt. Krig er i dag en sak for spesialister. Leiesoldater er derfor på nytt aktuelt.

Tyrkia har for tiden et religiøst styre med osmanske ambisjoner. De er i krig både mot kurderne og Syria. Saudi-Arabia finansierer nesten alt som finnes av islamittisk terror rundt omkring i verden. Leiesoldater som lønnes av Tyrkia eller de arabiske oljediktaturene, utgjør hovedtyngden av de styrkene som kjemper mot de syriske myndighetene. USA og Russland er ikke enige om hvem som skal regnes som terrorister, men alle er jihadister av den wahhabistiske typen, og tilhører ulike grupper. De styrkene som er utrustet og trent av USA, er oppløst og integrert i de andre gruppene. Det finnes ikke en sekulær og demokratisk opposisjon i Syria.

Norge har noen formelle problemer. Syria er et selvstendig land, medlem av FN. Det betyr at vi ikke uten videre kan gripe inn i landet militært. Det sekulære Baathpartiet og Assad-familien har hatt makta i Syria over lang tid. Norge hører til det mindretallet som ikke lenger anerkjenner myndighetene i Syria. På sin side har Syria noen mektige allierte. Blant Syrias venner finner vi Israels verste fiender. Lekkasjer fra eposten til Hillary Clinton viser at Israel ønsker å destabilisere Syria. Fra Israels synspunkt bør også Iran og Hizbollah bekjempes.

Det er de utenlandske aktørene som, ved hjelp av sine stedfortredere, holder krigen gående. Etter fem år med krig, er landet ødelagt. Boikott fra de vestlige land hindrer nødhjelp til de regjeringskontrollerte områdene. Det finnes ikke en militær løsning på de aktuelle konfliktene. Flere av aktørene mangler kontroll, og har problemer med sine stedfortredere. Mange er avhengige av leiesoldatenes lønninger både i og utenfor Syria. Derfor kan krigen fortsette i årevis.

I denne konflikten skal altså Norge inn for å yte sitt bidrag til mer krig. Retorisk er det IS og terroristene som er våre fiender. Problemet er at de vi støtter, samarbeider med IS for å styrte landets regjering. Syria sier at Norge ikke er velkommen til å krige mot IS på deres territorium. Norge er ikke overasket. Noen IS-krigere kommer fra Norge. Likevel er ikke Russland velkomne til å bekjempe IS i Groruddalen. Hva er norske interesser? Trenger vi Den Norske Fremmedlegionen? Det kan være en idé for Stortinget å diskutere utenriks- og sikkerhetspolitikk, og ikke overlate alt til regjeringen.

Publisert i Utenriks | Merket med , , , , , , , , , , | 2 kommentarer