Trygd eller jobb

NAVRegjeringen har foreslått innstramminger i reglene for tilståelse av arbeidsavklaringspenger. Intensjonen er at flere skal i arbeid, og færre skal ha trygd. Denne politikken kalles for arbeidslinja, og har prinsipiell støtte også fra Arbeiderpartiet. Arbeidsavklaringspenger er, i likhet med sykepenger, en midlertidig ytelse fra folketrygden. Arbeidsavklaringspenger erstatter en rekke tidligere trygdeytelser som var knyttet til yrkesrettet attføring, medisinsk rehabilitering eller midlertidig uføretrygd. Arbeidsavklaringspenger er altså i utgangspunktet et forenklings- og effektiviseringstiltak.

Dersom du gjør din plikt på en ordentlig måte, så har du ikke behov for å kreve din rett. Arbeidslinja framstår som et alternativ til velferdsstaten. Det finnes et underliggende menneskesyn om at full lønn under sykdom er årsaken til betydelige deler av sykefraværet, likeså at arbeidsavklaringspenger er årsaken til at mange ikke er i arbeid. Den politiske ledelsen har mistillit til de ansatte hos NAV. De hører for mye på klientenes ønsker. Derfor må deres skjønn begrenses politisk eller administrativt. Nye innstramminger, restriksjoner og krav skal «redde» velferdsstaten fra en lite «bærekraftig» utvikling.

Det finnes mange triste skjebner blant NAVs klienter. Vi har den unge gutten med ADHD-diagnose som straffes fordi han ikke klarer å følge opp pålagt arbeidstrening. Kanskje utvikler han rusproblemer i tillegg? Vi har læreren som sier at kampen mot brystkreft var hard, men kampen mot NAV var den verste. Den som sliter tungt grunnet behandling med cellegift, kan utsettes for urimelige krav fra NAV om både det ene og det andre. Den eldre bussjåføren som har hatt hjerteinfarkt, kan få avslag på kravet om uføretrygd. Grunnen er kanskje at han ikke orket å reise langt hjemmefra for å skaffe jobb. Mye er strengt og urimelig. Nå skal det bli verre.

Når folketrygden svikter, eller blir for streng, så trer den kommunale hjelpeplikten i kraft. Utgiftene veltes over på kommunene etter sosialtjenesteloven. Du får hjelp etter behov, men har ingen rettigheter. Sosialhjelp har dårligere status enn ytelser etter folketrygden. Ved å skyve utgiftene over på kommunene, så sparer staten penger.

Det er lettere å være en hjelper enn å motta hjelp. For å være en nyttig hjelper må det bygges en trygg relasjon. En empatisk holdning er en del av jobben. Uten innlevelse er det vanskelig å bidra til en endring. Den som kjenner klienten godt, vet når det er riktig å stille krav. NAV har en rekke dyktige medarbeidere som fortjener arbeidsgivers tillit. Mer fokus på kontroll og styring vil ikke gjøre tjenestene bedre. Det er allerede for mye målstyring og rapportering. Kanskje trengs det en tillitsreform?

Den totale sysselsettingen er fortsatt høy. Andelen av de som jobber, er likevel den laveste på 20 år. Verst er det for de unge. Oljeprisen gjør mye virksomhet i leverandørbransjen ulønnsom. EØS-avtalen sikrer fri flyt av billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Før hadde vi en industrikapitalisme som var langsiktig og tenkte på kompetanse hos sine ansatte. Nå har vi en finanskapitalisme som tenker på kortsiktig profitt. Arbeidsmiljøloven er svekka, og det fins mye arbeidsmiljøkriminalitet.

Dersom vi får en regjering som kan spille på lag med fagbevegelsen, så kunne det ryddes opp i bemannings- og vikarbransjen. Bygg og anlegg, transport og renhold, byr på særlige utfordringer. Det er uverdig at ungdom skal sitte gratis på vakt, i håp om noen timers jobb, eller et kortvarig vikariat. Det enkleste er vel å forby hele bemanningsbransjen. NAV ville da få monopol på arbeidsformidling. Problemet er at EØS står i veien for det gode arbeidslivet.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Det finnes likevel ikke et så dårlig trygdesystem at du ikke kan finne en jobb som er enda dårligere betalt. Derfor er trygd noen ganger bedre enn jobb. Hensikten med velferdsstaten er at den skal gi oss trygghet når vi ikke kan arbeide.

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

Hvem trenger et mandat?

Gjøvik

Gjøvik

Hva er drivkreftene bak saken om kommunestruktur? Hvilke interesser er det som står opp i mot hverandre? Det finnes flere modeller for å analysere ulike interesser. En av dem er sentrumperiferimodellen, som stammer fra Johan Galtung, men som delvis brukes av Senterpartiet og den kjente SV-politikeren, professor Ottar Brox. Mange konfliktlinjer i norsk politikk kan med fordel forklares utifra sentrumperiferi- modellen. By og land er det mest kjente eksempelet. Arbeiderpartiets parole «by og land, hand i hand» kunne i sin tid bidra til å forene landet som da var preget av splittelse.

EU-saken var i sin tid et oppgjør mellom sentrum og periferi. Ja-folket var i flertall i de store byene, men flertallet stemte nei. Prosessen var grundig, og det var stor deltakelse i folkeavstemningene, både i 1972 og i 1994. For eliten var nei-flertallet en krenkelse. De hevner seg ved stadig å utvide den udemokratiske EØS-avtalen. Folket har aldri bestemt at de mange direktiver fra EU, automatisk skal gjøres til norsk lov. Det siste på området, er at tilsynet med finansnæringa skal legges under Brussel. Norsk sjølråderett selges ut bit for bit.

Mange av de som er for å fusjonere kommune-Norge, oppfører seg som dårlige tapere. Det framsettes direkte trusler mot kommuner som ikke stemmer slik som eliten vil. Lokalpolitikken trenger sine spilleregler. Kommunegrenser er den strukturelle ramma for det lokale demokratiet. Her har vi grunnlaget for forutsigbar styring. Dersom reglene skal endres, så trengs det et mandat.

Det trengs ikke et mandat for å opprettholde status quo. Ja eller nei er ikke likeverdige alternativer. Mange foreninger og lag har bestemmelser om kvalifisert flertall for å endre vedtektene. Hensikten med dette, er å sikre virksomheten mot tilfeldige endringer i strukturen. Slik er det ikke i kommunesektoren. I strukturspørsmål er det Stortinget som har siste ordet. Det kan bli vanskelig å se bort i fra at folk som bor i små kommuner er mest fornøyde med de tjenestene de får.

En fellesnevner for mange av de aktuelle strukturendringer i offentlige sektor, er sentralisering. Politi eller NAV, sykehus eller skole. Alt skal bli bedre, bare vi sentraliserer. Små enheter skal legges ned, da de ikke er «bærekraftige for framtida». Her er vi framme ved sakens kjerne: Hva er sentraliseringens ideologiske basis?

Markedsliberalismen er et utgangspunkt. Offentlig sektor skal importere strukturer fra privat sektor. Det kalles for New Public Management. Erfaringene er ikke gode. Ingenting tyder på at større er bedre. Dersom det skal produseres offentlige tjenester, så er mindre og mer fleksible strukturer det som oftest er de beste. Det har kommet vage antydninger om at kommunene skal få nye oppgaver. Ingenting er bestemt, og dette kan ikke begrunne en ny og sentralisert struktur.

Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap, men staten beholder for mye av ressursene. Kommunene er fattige, og får lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Ansvaret for dette skal pulveriseres. Private profitører har kastet seg over offentlig sektor. Her er det profitt å hente. Dårligere lønn og pensjon, sammen med dårligere tjenester gir gode marginer for kreative velferdsprofitører. Velferdsprofitørene trenger større kommuner for å maksimere profitten sin, og å kamuflere utbyttet.

De blå-blå har generelt et negativt syn på offentlig sektor. De egner seg derfor dårlig som garantister for lokaldemokrati. De lokale prosessene har ikke gitt noe mandat for å gjøre vesentlige endringer i kommunestrukturen. Snarere tvert i mot. De blå-blå bør innrømme at de har lidd nederlag. Folk vil ikke ha politikken deres.

Publisert i Økonomisk politikk | Merket med , , , , , , , | 3 kommentarer

Skuffelsen er stor

Anne Enger

Anne Enger

Etter at styrelederen ble skifta ut og adm.dir. sa opp sin stilling, så var det mange som venta seg noe nytt fra Sykehuset Innlandet. Håpet om nye tider varte ikke lenge. Det utredningsarbeidet som nå pågår, skisserer ulike løsninger for sykehusstrukturen i Hedmark og Oppland. Nytt sykehus ved Mjøsbrua var en av fire hovedmodeller. Ytterligere utredningsarbeid, på dette punktet, har ingen troverdighet nå som styreleder har konkludert, og valgt hovedmodell.

Ingen sykehus kan klare alt. Det finnes mange store og små spesialiteter, og komplette sykehus finnes ikke. De fleste pasientene som legges inn, kommer som øyeblikkelig hjelp. Derfor er akuttberedskap noe av det viktigste et vanlig sykehus driver med. Beredskap er å ha noe i reserve, i tilfelle noe skulle skje. I dagens situasjon er dette noe vi trenger, og ikke har for mye av.

De sentrale funksjonene som trengs for å lage en forsvarlig akuttberedskap, er ikke så mange. Det trengs et minimum av vaktlinjer, spesialister, staber og avdelinger innenfor: indremedisin, gynekologi/føde, ortopedi, mage-/tarmkirurgi, anestesi, samt røntgen og lab. Dersom befolkningsgrunnlaget nærmer seg 150 000 innbyggere, så må vaktlinjene dubleres. Derfor er det ikke nødvendigvis lønnsomt med større enheter. Med akuttberedskap, kan sykehus selv vurdere hva de kan klare, og hva som må sendes videre. Uten akuttberedskap, så kan sykehus bare drive med planlagte aktiviteter.

Det er de minste sykehusene som har minimumsløsninger. Større sykehus har flere funksjoner. I nettverksmodellen kan sykehus samarbeide. Det er derfor Gjøvik kan ha øre-nese-hals, mens Lillehammer har barneavdeling. For Gjøvik er det greit med spesialist i nevrologi to dager i uka. Det er feilaktig å fremstille nettverksmodellen som transportintensiv. De aller fleste pasienter blir ferdigbehandlet der de legges inn. Fritt sykehusvalg er et gode for pasienten når behovet er et planlagt inngrep. Det bør ikke legges opp til konkurransemedisin av den grunn. Samarbeid er best.

Styreleder Anne Enger sier at hun vil ha et nytt hovedsykehus hvor sentrale funksjoner er samlet. Her skal du få diagnose og utredning. Oppfølging og behandling skal skje der folk bor. Hun ser for seg et nytt og bra samspill mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Her har Anne Enger et skummelt poeng. Med utgangspunkt i samhandlingsformen, er det mulig å dytte nye oppgaver over på kommunen. Metoden reduserer kvaliteten på tjenestene. Kommunen blir sittende med ansvaret når sykehustilbudet skrumper inn. En slik utvikling er ikke forsvarlig, men økonomisk gunstig for helseforetaket.

Vi har allerede diagnostikk, utredning og kort liggetid på våre akuttsykehus. Skal dette samles på ett sted, så blir det ikke et lite hovedsykehus. Lokalmedisinske sentere kan ikke erstatte sykehus. Et lite hovedsykehus kan være stort nok til å ødelegge de akuttsykehusene vi har. Frykten blir da at det tas radikale grep som å splitte akuttberedskapen, som for eksempel å skille mellom medisinsk og kirurgisk akuttberedskap. Tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon taler i retning av at en sentralisering av akuttkirurgien kan føre til redusert kvalitet, økt dødelighet og økte kostnader. Derfor bør enkelte helsearbeidere slutte å snakke ned sin egen arbeidsplass og kalle den for «ikke bærekraftig» uten nærmere forklaring.

Anne Enger har tydeligvis havnet i dårlig selskap. Hun virker feilinformert og feilinstruert. Hun skulle ha gjort som sin gamle partifelle Olaf Lundteigen. Han tok en tur til Gjøvik for å snakke med sykehusaksjonen i Oppland. Det ble et bra møte. Hun skulle ha lyttet til Kjersti Toppe fra Senterpartiet. Hun er Norges fremste helsepolitiker, og har mye fornuftig å si om sentralisering. Det er også lærdom å ta med seg fra Østfold. Det ble mye dyrere enn antatt, og sykehuset ble for lite. Underdimensjonering er en gjenganger fra Ahus til Drammen.

Nå er alt ved det gamle. Sykehusdebatten er på det samme gamle sporet. Ledelsen har ingenting nytt å melde. Våre store og allsidige akuttsykehus er truet av funksjonstapping. Ellers i landet, er det de små sykehusene som er mest utsatt. Ikke noe annet sted i Norge er et så stort sykehus som Gjøvik truet med å miste sine akuttfunksjoner. Store og små sykehus trenger hverandre for å gi pasientene gode tilbud.

I denne skuffelsens tid må vi tenke at vi kjemper den gode strid. Vi vil ikke spare penger til hovedsykehus nå. Vi trenger ikke flere sykehus. Det som trengs, er en kamp for driftsmidler, utstyr og nødvendig vedlikehold av våre sykehus og et nei til uforsvarlige nedskjæringer og kutt! Kampen mot nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua fortsetter. Vi gir oss ikke!

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , , , , | 2 kommentarer

Den Norske Fremmedlegionen

FremmedlegionenMed 52 bombefly av typen F35, og egen fremmedlegion i Syria, så tar Norge skrittet opp i den imperialistiske 1. divisjon. Mange regionale og globale aktører har egne leiesoldater i Syria. Nå skal også Norge spille en rolle på denne internasjonale arenaen. Dette blir kalt Den store stedfortrederkrigen. Norge skal sende 60 instruktører som skal bygge opp de norske styrkene et sted i Jordan. Den Norske Fremmedlegionen skal underlegges USA, og bygges opp etter de metodene som USA anbefaler. Det betyr lite kontroll med resultatet.

Profesjonelle leiesoldater er en gammel tradisjon i regionen. Osmanene krevde i sin tid inn en type skatt som gikk ut på at de familiene som kunne, måtte avgi et guttebarn til kalifatet i Istanbul. Guttene ble oppdratt til å bli elitesoldater, men kunne også bli livvakter eller embedsmenn. De ble kalt Janitsjarer. Da tyrkerne tapte slaget ved Wien i 1683 så besto hæren av kristne leiesoldater som stammet fra Balkan og som kjempet i Islams navn. Historisk så har verneplikt erstattet denne modellen, men det var før. Kravene til militær og teknisk kompetanse er nå så store at verneplikt er uaktuelt. Krig er i dag en sak for spesialister. Leiesoldater er derfor på nytt aktuelt.

Tyrkia har for tiden et religiøst styre med osmanske ambisjoner. De er i krig både mot kurderne og Syria. Saudi-Arabia finansierer nesten alt som finnes av islamittisk terror rundt omkring i verden. Leiesoldater som lønnes av Tyrkia eller de arabiske oljediktaturene, utgjør hovedtyngden av de styrkene som kjemper mot de syriske myndighetene. USA og Russland er ikke enige om hvem som skal regnes som terrorister, men alle er jihadister av den wahhabistiske typen, og tilhører ulike grupper. De styrkene som er utrustet og trent av USA, er oppløst og integrert i de andre gruppene. Det finnes ikke en sekulær og demokratisk opposisjon i Syria.

Norge har noen formelle problemer. Syria er et selvstendig land, medlem av FN. Det betyr at vi ikke uten videre kan gripe inn i landet militært. Det sekulære Baathpartiet og Assad-familien har hatt makta i Syria over lang tid. Norge hører til det mindretallet som ikke lenger anerkjenner myndighetene i Syria. På sin side har Syria noen mektige allierte. Blant Syrias venner finner vi Israels verste fiender. Lekkasjer fra eposten til Hillary Clinton viser at Israel ønsker å destabilisere Syria. Fra Israels synspunkt bør også Iran og Hizbollah bekjempes.

Det er de utenlandske aktørene som, ved hjelp av sine stedfortredere, holder krigen gående. Etter fem år med krig, er landet ødelagt. Boikott fra de vestlige land hindrer nødhjelp til de regjeringskontrollerte områdene. Det finnes ikke en militær løsning på de aktuelle konfliktene. Flere av aktørene mangler kontroll, og har problemer med sine stedfortredere. Mange er avhengige av leiesoldatenes lønninger både i og utenfor Syria. Derfor kan krigen fortsette i årevis.

I denne konflikten skal altså Norge inn for å yte sitt bidrag til mer krig. Retorisk er det IS og terroristene som er våre fiender. Problemet er at de vi støtter, samarbeider med IS for å styrte landets regjering. Syria sier at Norge ikke er velkommen til å krige mot IS på deres territorium. Norge er ikke overasket. Noen IS-krigere kommer fra Norge. Likevel er ikke Russland velkomne til å bekjempe IS i Groruddalen. Hva er norske interesser? Trenger vi Den Norske Fremmedlegionen? Det kan være en idé for Stortinget å diskutere utenriks- og sikkerhetspolitikk, og ikke overlate alt til regjeringen.

Publisert i Utenriks | Merket med , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Solås-/sykehusappell 1. mai 2016

Even Reinertsen

Even Reinertsen

La Solås leve. Kampen er ikke slutt. Spesialisert, medisinsk rehabilitering krever kompetanse! Den kompetansen har vi på Solås når det gjelder rehabilitering av slag-pasienter. Fagmiljøer er ikke flyttbare. Derfor har vi slått en ring av fakler rundt Solås. Det er overlevert en stor bunke med underskrifter, og de aller fleste høringsuttalelser støtter vår sak. Kamerater, vi leder 1-0 og vi gir oss ikke.

De som forstår hva Solåssaken handler om, har kommet et langt stykke på vei til å forstå hele sykehusspørsmålet. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er navnet på et foretak som driver en rekke sykehus i to fylker. Foretaket har fått sine planer i retur med beskjed om, at når det gjelder sykehusstruktur, så skal det utredes alternativer. Foretaket har fått ny styreleder og administerende direktør har sagt opp sin stilling. Men kampen fortsetter!

Fagdirektøren snakker mye om planlagte kirurgiske inngrep. Det ses bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Med. avd. tar i mot 25 pasienter hver dag. Gjennomsnittsalderen er 75 år. Nesten alle behandles ferdig på Gjøvik. Det er ikke enkelt. Snaut med senger og veldig kort liggetid.

I denne situasjonen fikk avd. beskjed om å legge ned 4 senger til, og å si opp 4 spesialsykepleiere. Avd. sjef Even Reinertsen skrev et brev om at disse nedskjæringene var uforsvarlige og kunne gå ut over liv og helse. Brevet ble sendt tjenestevei til Sykehuset Innlandet, og med kopi til fylkeslegen. Overskriften var VARSLING. Alle fagforeningsfolk vet at varslere har et eget vern i arbeidsmiljøloven. Administrasjonen i Brumunddal har et eget varslingskontor. Ledelsen bestemte at brevet ikke var en varsling. Siden nedskjæringene ikke var realisert, var det bare et forslag.

Det ble opprettet en personalsak mot Reinertsen. Under trusselen om oppsigelse valgte han å trekke seg fra stillingen som avd. sjef. Det hersker en fryktkultur i sykehuset og det gjelder ikke bare Gjøvik. Det er dokumentert at det vanker represalier mot de som sier ifra. Mottoet er: Vi legger ned det vi kan, og så sentraliserer vi resten.

Det er ønskelig med samlokalisering mellom somatikken og psykiatrien. Det er krefter som vil bruke dette som et argument for å bygge nytt hovedsykehus på Sanderud. Som en kompensasjon, kan Oppland få beholde Sykehuset på Lillehammer. Det å legge ned sykehusene på Elverum og på Gjøvik, skal angivelig gjøre modeller økonomisk bærekraftig.

Spørsmålet er hvor mye psykiatri det blir å samlokalisere. Etterat Opptrappingsplanen tok slutt i 2008, har psykiatrien kutta i drift hvert eneste år, og i fjor var hele opptrappinga tilbakebetalt. I år tapes 30 nye millioner av rammetilskuddet, hvilket bl.a. betyr nedleggelse av 2 sengeposter, og neste år er det nye 30 millioner som skal kuttes. Slik vil det også fortsette, som en følge av den økonomiske fordelingsmodellen som Helse Sør-Øst har bestemt. Hvor langt ned er det meningen at Hedmark og Oppland skal, før noen reagerer?

Kamerater, dette er dramatisk. Vi må stille krav, og vi må stå på krava. Solås må bestå. Rehab. Skal ikke flyttes til Ottestad. Vi vil beholde Gjøvik som et stort og allsidig akuttsykehus. Regjeringen har lovet å prioritere psykiatri og rusbehandling. Innfri løftene og stans nedskjæringene.

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Norge som problem

1. mai

1. mai

Innlegg på møte i Gjøvik Arbeidersamfunn 1. mai 2016.

Arbeiderbevegelsen var internasjonal fra starten av. Kravene var 8 timers arbeidsdag og kamp mot nasjonalisme og krig. 1. mai ble valgt til internasjonal kampdag. Svensk arbeiderbevegelse bidro til at Sverige ikke gikk til krig mot Norge i 1905. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre, isteden for å gå til revolusjon, slik som russerne gjorde. Sovjetunionens forsøk på å skape en 3. internasjonalen i mellomkrigstida, fikk ingen stor oppslutning i vesten. Likevel er kampen mot ekstrem nasjonalisme og fascisme er gammel tradisjon på venstresiden i internasjonal politikk.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie.

Det var trolig Norge som bombet presidentpalasset i det fredlige Tripoli. Bombene drepte barnebarna til president Muammar Gaddafi. Det fantes ikke noe FN-mandat som kunne legitimere en slik ugjerning. Ingen vil påta seg ansvaret for det som skjedde. Libya er fullstendig ødelagt. Maktforholdene i verden er slik at Jonas Gaar Støre og Jens Stoltenberg ikke vil bli stilt for retten, tiltalt for krigsforbrytelser. Det er makta som rår, og de vestlige stormaktene tar seg til rette over hele verden.

Norge har bestilt nye bombefly som skal stå til disposisjon for USA og NATO. Som land er vi er en aktør i den vestlige imperialismen. Det finnes ingen utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, har NATO ekspandert østover. Situasjonen i Syria er nå ekstra ille. Mange er internt fordrevne. Bare i hovedstaden Damaskus, har befolkningen økt fra 3 til 8 millioner. Her trengs det humanitær hjelp, og ikke boikott. Vi må bygge en ny fredsbevegelse og si nei til flere kriger, stoppe boikotten av Russland og Syria, og på sikt, få Norge ut av NATO.

De jihadistiske krigerne som herjer i Syria, er en leiehær. De kjemper for den wahhabistiske varianten av Islam, slik den praktiseres og spres fra regimet i Saudi-Arabia. De har alltid vært nyttige idioter for imperialismen, og latt seg bruke i en rekke kriger og konflikter.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri, måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant verdens største eksportører av våpen. EU er ikke et fredsprosjekt, og har ingen ting med internasjonal solidaritet å gjøre.

Kravet er derfor: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Vi kjemper mot sosial dumping, og sier ja til nasjonal grensekontroll. I dette ligger ingen nasjonal sjåvinisme. Et fargerikt felleskap innebærer både forskjeller og likheter. Det er en forskjell mellom fri flyt og internasjonal solidaritet. Uten nasjonal grensekontroll taper vi kampen mot sosial dumping. Vi sier ja til samarbeid med FN, og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Det er med fredsbevegelsen som det er med demokrati og menneskerettigheter. Det må bygges nedenfra. Vi sier nei til mer krig.

Publisert i Utenriks | Merket med , , , , , , , , , , | 2 kommentarer

Nasjonal aksjonsdag mot krig

GeværInnledning på Rødts informasjons- og debattmøte                   Gjøvik Arbeidersamfunn 16. april 2016

At vi har en nasjonal aksjonsdag mot krig, synes jeg er en bra ting. Jeg har nylig holdt et liknende foredrag og vil bruke mye av det samme stoffet.

Debatten det siste året har i stor grad handlet om hvor mange flyktninger vi skal ta imot, og om det ikke er bedre å hjelpe dem der de er. Norge har så langt satset på regimeendring. Gjennom aktiv boikott av Syrias lovlige myndigheter og økonomisk støtte til opposisjonen, så bidrar Norge til krigen. Fint å være opptatt av løsninger, men det er kanskje vanskeligere å se at Norge er en del av problemet. Hjelpe til med å krige, er noe Norge har gjort nye av, men bør avstå fra.

Baathpartiet og Assad-familien har hatt makta i Syria over lang tid. Det er helt urimelig å tro at det kunne startes et massivt militært opprør innenfra. Opposisjonen kunne ikke «ta til våpen», da dette var noe de ikke hadde. Mønsteret fra Irak og Libya er tydelig. Intervensjonen utenfra spiller på de interne motsetningene. Det trengs våpen, penger og planer. Det kommer fra landets fiender.

Vesten påstår at Syriakrigen startet av seg selv, med regimets angrep på egen befolkning. I blodtåka etter «suksessen» i Libya, ville enkelte land gjenta oppskriften i Syria. Det har ikke gått så bra. Demonisering av president Assad har virket, men selv ikke trikset med bruk av gass, var vellykket nok til å starte vestlig bombing. Mange regionale aktører spiller inn i Syria. De har ulike roller og ulik agenda. Tyrkia og de vestallierte oljediktaturene er de viktigste.

Bare et mindretall av Wahhabistiske krigere i Syria, er syrere. Betalt av Saudi-Arabia, Qatar og Nato-Tyrkia, ble rundt 60 000 såkalte jihadister innskipet fra Sentral-Asia, Kina, Tsjetsjenia, Tunisia og Libya som en betalt leiehær. Denne leiehæren ble trent av NATO-offiserer på fire baser i Tyrkia og i Jordan.

Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Norsk Folkehjelps mål er menneskeverd og like rettigheter for alle, uansett kjønn, handikap, etnisk tilhørighet, religion, alder, seksuell legning eller sosial status.

Organisasjonen frakter hjelp og forsyninger inn i Syria fra Tyrkia til områder kontrollert av al Nuṣra-fronten i Alepporegionen. Folkehjelpa påstår at de samarbeider med Den syriske nasjonalkoalisjonen. Dette er den gruppa som vestmaktene støtter. De har et kontor i London, men har lite å si på bakken i Syria. Der er det ekstremistene som sloss mot myndighetene.

Det er kjent fra NFs egne nettsider at de har mottatt store beløp, ikke bare fra det norske UD, men også fra flere vestlige stormakter som har sin egen agenda i Syria. Det antas at disse midlene skal delvis brukes til å bygge opp en alternativ statsmakt i Syria, med sikte på å skifte ut regjeringa i Damaskus. I så fall er det naturlig å spørre hvem som skal få støtte, hva støtten skal bestå i, og hvordan den skal formidles.

Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap, og de presser Nato for politisk og militær støtte i deres direkte og indirekte krig mot Syria og Kurdistan. Heldigvis står terroristene i Aleppoprovinsen overfor et militært nederlag. Det ville i så fall bedre den humanitære situasjonen for folk flest.

Det Osmanske riket var et keiserrike, sentrert rundt det østlige Middelhavet, fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Imperiet ble utkonkurrert av britisk og fransk imperialisme på slutten av 1800-tallet. Det endelige nederlaget kom som en følge av 1. verdenskrig.

Osmanerne kom aldri så langt vest som til Marokko, og de perifere delene av imperiet hadde utstrakt selvstyre. Sentrale, steder som Aleppo og Damaskus, hadde direkte styre fra den «Høye port» som var navnet på den osmanske regjeringen i Istanbul, oppkalt etter regjeringsbyggets arkitektur.

Wahhabismen oppsto på den arabiske halvøya på 1700-tallet, og har siden vært en fundamentalistisk retning innen Islam. De tror at alt bør være som på profetens tid, for da var verden tilnærmet perfekt. Det starten med opposisjon mot det Osmanske riket, og nå er det Saudi-Arabia som bruker mye penger på å spre denne ideologien. Alliansen mellom Wahhabistene og vestmaktene, er ikke ny. Først spilte britene på dem for å knekke det Osmanske riket. Videre var ekstrem Islamisme et godt middel mot kommunisme under den kalde krigen. De var til stor nytte under krigen mot Sovjet i Afganistan, og i Bosnia-krigen. De var også med på bakken i Libya. Nå er det Syria som står for tur. Saudi-Arabia og Israel er USAs viktigste allierte i regionen.

Wahhabistene kriger i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje, er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Det ligner på den franske fremmedlegionen. Det sverges med handa på ei hellig bok, og så er det tilbud om statsborgerskap etter endt tjeneste. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene.

Fra begynnelsen var det klart at konflikten i Syria ikke var «demonstranter mot diktaturet», men heller frukten av en konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia, hvor også Tyrkia ville være med. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender. Tyrkia har for tiden osmanske ambisjoner, og driver et høyt spill. De fører krig mot kurderne både i Tyrkia, Syria og Irak. Kurderne på sin side er nå alliert med både USA og Russland. Kurdiske PYD har et balansert forhold til de ulike aktørene.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere, er de største ikkearabiske gruppene. I Syria er det det sekulære Baathpartiet som regjerer. Partiet ble stifta en gang på 1940-tallet og beskrives som panarabisk, nasjonalistisk og sosialistisk.

Det tilsvarende partiet i Irak, ble knust da USA angrep landet i 2003. Saddam Hussein ble fanget, dømt og henrettet. Etter krigen gikk Irak i oppløsning.

Libya ble et fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Det store idealet var Abdul Nasser, og styret var sekulært. Libya var en oljerik velferdsstat. Norge var ett av 6 NATO-land som misbrukte et FN-mandat for å styrte landets regjering. Etter Libyakrigen er det nå gode tider for Wahhabismen også der.

Egypt kom under britisk styre fra 1882. Mest på grunn av Suezkanalen. Kolonistatusen varte i 40 år og ble etterfulgt av et kongedømme som varte fram til statskuppet i 1952. Politisk, kulturelt og språklig er Egypt et sentrum i den arabiske verden. Her produseres musikk og film. Det gis ut bøker, og det snakkes et moderne arabisk som blir forstått i hele den arabiske verden. (I tillegg kommer klassisk arabisk som er det språket vi finner i koranen. Koranens språk er ikke et levende språk i dag, selv om mange kan lese det.) Egypt er både det fattigste og mest folkerike landet i den arabiske verden.

Det var i Egypt at den arabiske nasjonalismen oppsto. Den hadde brodd mot imperialismen, og så på Sovjet-unionen som en alliert. Abdul Nasser var president fra 1956 til 1970. Baathpartiene kom til makta både i Irak og i Syria. Arabisk enhet var det store idealet, men har vært og er en fiasko så langt.

Etter den første industrielle revolusjonen havnet hele den muslimske verden i økonomiske problemer. Både Istanbul, Kairo og Tunis så behovet for industrialisering. Grupper ble sendt til Europa for å studere. Det ble lånt mye penger. Byene fikk gatelys og fast veidekke. Omfattende reformer ble drøftet. Gjelda ble for tung å bære. Mot slutten av 1800-tallet var landene mer eller mindre konkurs. De ble lette ofre for imperialismen.

Etter 1. verdenskrig delte England og Frankrike Midtøsten mellom seg. Sykes-Picot avtalen fra 1916 trakk den grensa mellom Syria og Irak som fortsatt gjelder. Det Osmanske riket ble oppløst, og nasjonalister fikk opprettet det moderne Tyrkia. England fikk Palestina, Jordan og Irak, Frankrike fikk Libanon og Syria, formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Kurderne fikk ingenting.

Den siste osmanske herskeren ble jaget ut av landet, og slo seg ned i London hvor han spilte på hest. En av hans siste politiske handlinger var å utstede en fatva (religiøs lov) som sa at det var enhver muslims hellige plikt å forsvare det britiske imperiet. Som rettskilde er det noen ulikheter mellom romerretten og koranen. Den øvrige arven fra osmanerne er blant annet tonnevis med rettsprotokoller. De viser at muslimske domstoler har drevet med mye annet enn å kappe hoder og hender. Eiendomsregistrering, handelskontrakter og underholdsbidrag var blant de vanlige sakene. Ikke rart at islam regnes som en lovreligion.

Det kjærlighetsbaserte ekteskapet er en nyvinning, også hos oss. Det er ikke så lenge siden at den unge presten som fikk kallet, også følte en forpliktelse til å gifte seg med den gamle presteenka, slik at hun fikk beholde jobben som prestefrue. Dersom storebror blir martyr, kan det hende at lillebror gifter seg med enka og tar ansvar for hennes barn, selv om han også har egen familie. Koranens begrensning til 4 hustruer er ment å beskytte mannen fra en for stor forsørgelsesbyrde.

Hva skal vi gjøre i Norge?

  1. Vi må bygge en fredsbevegelse og si nei til flere kriger. Stopp boikotten av Russland og Syria. Norge ut av NATO.

  2. Vi sier: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Kamp mot sosial dumping. Ja til nasjonal grensekontroll.

  3. Ja til samarbeid med FN og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Publisert i Utenriks | Merket med , , , , , , , , , , | Legg igjen en kommentar