Fremtidig sykehusstruktur

Adm. dir. Morten Lang-Ree

Adm. dir. Morten Lang-Ree

Idéfaserapporten foreligger, og adm. dir. Morten Lang-Ree anbefaler det samme som han har ment hele tiden. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er et foretak. Det har konsekvenser for hvordan ledelsen tenker. Det er foretaksmodellen som legger opp til et ensidig fokus på bunnlinja. Det finnes en fundamentalistisk tro på at dagens sykehusstruktur er ineffektiv, og ikke økonomisk bærekraftig. Siden vi ikke bruker så mye penger på helse totalt sett, så er mangelen på økonomisk bærekraft forsåvidt riktig. I tillegg kommer ytterligere tre momenter. For det første skal det spares opp egenkapital til kommende nybygg. For det andre brukes det mye penger på egen administrasjon og Sykehuspartner. Og for det tredje så koster det mye å kjøpe konsulentbistand fra firmaer i inn- og utland.

Det å forvalte felleskapets ressurser, er ikke lett når det skal drives som forretning. Beredskap blir da noe ulønnsomt. Det skal være lediggang på brannstasjonen når det brenner lite, og det skal kalles inn ekstra mannskaper når det brenner mye. Slik bør det også være på sykehuset. De fleste pasienter legges inn som ø.hjelp (øyeblikkelig hjelp). Planlagt behandling kan skje hvorsomhelst, men folk shopper ikke helsetjenester. Vi har behov for våre akuttsykehus. Vi velger ikke når og hvor vi blir alvorlig syke.

Idéfaserapporten handler for det meste om Mjøsregionen. Det er en avsporing. Det finnes ikke noe alternativt scenario hverken for Tynset eller Kongsvinger sykehus. Alt som sies om de psykiatriske sykehusene på Sannerud og Reinsvoll, er at de skal samlokaliseres med somatikken. Betydningen av at deler av psykiatrien allerede er samlokalisert vurderes ikke. Spesialisert rehabilitering ser ut til å bli kommunalisert. Solås er overhode ikke nevnt i rapporten som er på 150 sider.

Istedenfor å utrede sykehusstrukturen i hele innlandet så vurderes bygging av nytt sykehus ved Mjøsa. Det er en forestillinger om betydelig stordriftsfordel. Effektivitet og økonomi skal sikres gjennom lavere beredskap og færre senger. Samtidig skal alle små og spesialiserte fagområder samles på ett sted. Dette skal angivelig være til pasientenes beste. Debatten blir da om hvilke aktiviteter som skal bli igjen på de tidligere akuttsykehusene. Dagbehandling, poliklinikk eller annen planlagt behandling. Økonomien avgjør.

Elverum blir en sak for seg, da dette sykehuset stengt tatt ikke ligger ved Mjøsa. Lillehammer og Gjøvik er heller ikke sykehus for Mjøsregionen, men for hele Oppland fylke. Da står vi tilbake med Hamar, som virkelig ønsker et nytt sykehus. Sykehusene våre har utviklet seg. Det blir kontinuerlig tatt i bruk ny teknologi. Vi har allerede sentralisert. Vi har redusert liggetiden så dramatisk at kommunene klager og mange må reinnlegges. Vi har det laveste sengetallet pr. innbygger i hele Europa.

Problemet er økonomien. Alle nye sykehus i Norge bygges for små. Det skjer for å holde kostnadene nede. Idéfaserapporten inneholder forutsetninger som tilsier at også det nye sykehuset ved Mjøsa vil bli for lite. Kommunene vil bli ytterligere presset til å ta imot pasienter som ikke er ferdigbehandlet. Med investeringer på 12 milliarder kroner, vil det kreves store reduksjoner i driftskostnadene. Det antydes besparelser på 700 millioner kroner pr år. Det betyr kraftige reduksjoner i bemanningen, kanskje opp til 7-800 årsverk. I tillegg kommer besluttede reduksjoner, før et hovedsykehus er etablert. Dette blir planer som tilsammen krever en organisasjon med 1000 færre årsverk.

På grunn av de finansielle utfordringene kan det nye sykehuset bli bygget i flere trinn. Det betyr at Hamar kan få sitt nye sykehus i første byggetrinn. Hva som så skjer, er ikke lett å se, men i første omgang skal saken om sykehusstruktur ut på høring. Det betyr at kampen om sykehusene ikke er over, men i ferd med å bli trappet opp. Aldri før har så store sykehus som Lillehammer og Gjøvik blitt lagt ned. Saken er historisk.

Publisert i Økonomisk politikk, Sosialpolitikk | Merket med , , , , , | 2 kommentarer

Det vanskelige valget

Direktrene Lang-Ree og Jenssen

Direktørene Lang-Ree og Jenssen

I sykehusaksjonen er fagbevegelsen, psykiatrien, somatikken og pasientorganisasjoner representert i styret. Vi som er med, er enige om det viktigste, og det ligger i det lange navnet: «Vi som er for 3 akuttsykehus i Oppland – Reinsvoll, Gjøvik og Lillehammer». Dette er det lange og tungvinte navnet på sykehusaksjonen i Oppland. Ikke alle vet at vi er i løpende kontakt med ledelsen i Sykehuset Innlandet HF. For tiden har vi 4 møter i året. Her utveksles informasjon, og meninger brytes. Vi er enige om å kalle det for dialogmøter.

Vi har lært om maktas språk, det gjelder å knekke koden. Det heter ikke at vi mangler penger til løpende drift. Nei, det heter at nåværende struktur ikke er bærekraftig. Det heter ikke å legge ned. Det heter å ta strukturelle grep. Ledelsen ved SI liker å framstå som eiernes lydige tjenere. Det er ingen grunn til å trekke denne intensjonen i tvil. Det er foretaksmodellen som tvinger sykehusene til å leke butikk, og som skaper sykehus som konkurrerer, i stedet for å samarbeide til pasientens beste. Det fryktes at fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg skal føre til «lekkasje» av penger til andre HF og private. Vi ser en massiv byråkratisering, og en målstyring der folk blir så gode på å telle at de ikke får tid til det som teller aller mest: Kvaliteten på det faglige møtet med pasienten.

Styret i SI skal i november legge fram sitt valg av ny sykehusstruktur. Deretter blir det en høring. Helsedirektoratet har en veileder som beskriver hvordan planprosessen skal gjennomføres. HSØ (Helse Sør-Øst) har godkjent at SI kan gjennomføre idéfasen i 2016. Så kommer konseptfasen sommeren 2017. HSØ legger til grunn at eventuell byggestart tidligst kan skje i 2022. HSØ har foreløpig ikke fastlagt noen finansielle rammer. HSØ bekrefter at store investeringer vil måtte finansieres med 70% statlig, rentebærende lån, og 30% egenfinansiert egenkapital. Vidre krever HSØ at foretaket skal operere med 2% fortjeneste. Avdrag og renter skal kompenseres med reduserte driftskostnader.

Den kjente eksperten på helsejuss, Anne Kjersti Befring, skriver på sin blogg:

«Ved alle nye bygg, er det et valg mellom behandlingstilbud og bygg. Store investeringer, som kanskje gjøres hvert 50. år, tas ved å kutte i kapasiteten, og jo større bygg jo større kutt. Tilsynelatende vurderes ikke risiko med utgangspunkt i situasjonen før det kuttes. Det har vært en overdrevet tro på effektiviseringsgevinster ved å drive størst mulig. Med toppstyring blir det mange trinn fra der pasienten behandles til beslutningstakere som fordeler ressurser og legger rammene for kapasiteten. Risikovirksomheter kjennetegnes av god oversikt over risiko og systemer for oppfølgning. Det må vurderes hvordan helseforetakene med sitt topptunge styringssystem kan bli i stand til å begrense risiko og hva som er «kritisk» størrelse og «kritisk» avstand for reell ansvarsplassering.»

Det er tre aspekter ved sykehusstruktur som er viktige. Økonomien er av overordnet betydning. Bare sparingen til egenkapital og reduserte rammer, kan bli til kutt av mer enn 400 stillinger ved SI. Det faglige er også av betydning. Den største faren her er, at i ly av den ufinansierte samhandlingsreformen, kan sykehusene velte mere av eldremedisinen over på kommunene. Det kan medføre økte lidelser og tidligere død for enkelte pasienter. Det tredje aspektet er det som gir mest håp. Løsningen må være politisk akseptabel! Derfor gjelder det å påvirke opinionen og politikerne. Der lokalpolitikere og folk klarer å slå ring om sykehuset sitt, øker sjansen for å lykkes. Ingen tjener på å miste akuttsykehuset sitt.

Dersom innlandet hadde vært en by på 400 000 innbyggere, ville tre akuttsykehus være en optimal løsning. Størst mulig er ikke best mulig. Geografien i innlandet gir noen ekstra utfordringer. Akuttfunksjonene ved Hamar sykehus kan flyttes til Elverum. Da vil antall akuttsykehus innen somatikken reduseres fra 6 til 5. Det vil ikke svekke kvaliteten, men spare penger og kreve lite bygningsmessige endringer.

Dersom LMS (lokalmedisinske sentere) er så bra på Otta og på Fagernes, så er det kanskje bra på Tynset og Kongsvinger også da? Det er sikkert penger å spare, men vi anbefaler det ikke. LMS er bra, men kan ikke erstatte sykehus. Nå gjelder det å stå på for sykehuset sitt. Der har folk i Oppland noe å lære av Hedmark.

Publisert i Økonomisk politikk, Sosialpolitikk | Merket med , , , , | Legg igjen en kommentar

NPM og legestreiken

legeForetaksmodellen er grunnen til at helseforetakene tolker sitt samfunnsoppdrag på en snever, bedriftsøkonomisk måte. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. HSØ (helse Sør-Øst) har besluttet å konkurranseutsette IKT-infrastruktur til det amerikanske multinasjonale konsernet Hewlett Packard Enterprise (HPE). Det er forventet at IKT-strukturen i framtida skal driftes fra India. Er det lov å sende pasientenes journaler rundt omkring i verden? Slik skader HSØ nasjonale interesser på flere måter.

Økonomisk er foretaksmodellen en katastrofe. Byråkratiet eser utover. Feilaktige beslutninger, tvilsomme prosjekter og håpløse prosesser, fører til store overskridelser. Utgiftene til internasjonal konsulentbistand stiger til himmels. Bare den såkalte Osloprosessen førte til milliardoverskridelser. Det finnes mange flere eksempler. Dårlig styring med økonomien medfører at det ikke lenger er tilstrekkelige midler til løpende drift. Det betyr dramatiske kutt, og konflikter med mange fagmiljøer. Mange fagmiljøer fortviler fordi faglige premisser betyr lite for beslutningene. Bare økonomi teller. Helsetjenesteaksjonen lanserte tidlig parolen «Ta faget tilbake»

Det gamle personalkontoret har fått nytt navn. Nå heter det HR som betyr «human resources». Inspirert fra USA, er det såkalt «hard HR» som skal prøves ut. Modellen inneholder fagforeningsknusing (Union busting). Kollektive avtaler skal avvikles. Det satses på at lønn og overtid skal avtales individuelt. Dette har ført til en legestreik som nå får støtte fra havnearbeiderne. Anne Kari Bratten, den notorisk konfliktskapende lederen av arbeidsgiverforeningen Spekter, er en garantist for at konflikten blir hard og langvarig. Hun har tidligere uttalt at helsepersonell er grådige og late. Det hersker en fryktkultur ved landes sykehus. Uredde stemmer fra Gjøvik og andre steder forandrer ikke dette.

Legene trenger et kollektivt vern mot urimelig disponering av avtalt overtid utover arbeidsmiljølovens bestemmelser. Kravet er at tillitsvalgte skal være med på å godkjenne turnusen. Dette er en sak for hele fagbevegelsen. Helt fra starten av, for mer enn 100 år siden, var kampen for 8-timersdagen en kamp mot de som ville ha individuelle avtaler om arbeidstid. Spekters syn er gammeldags, og i strid med den norske modellen. Samarbeid og medinnflytelse er en integrert del av norsk arbeidsliv.

Helseforetak kan ikke gå konkurs. De bare later som om de opererer i et marked. Markedslogikken brukes som ideologi. Med folket som gissel og staten som garantist, ligger det an til økonomiske uansvarligheter. En lang rekke spørsmål blir stående ubesvart. Hva er forskjellen på LMS (lokalmedisinsk senter) og lite akuttsykehus? Hvorfor blir så mange prognoser feil? Hvorfor har store og små fagmiljøer ulikt syn på sentralisering? Hvorfor går ikke liggetiden ytterligere ned? Hvorfor minsker ikke behovet for senger? Hvorfor er landets nyeste sykehus bygd for små? Hva betyr eldrebølgen for spesialisthelsetjenesten? Kan problemene lempes over på kommunene, selv om kommunereformen slo feil?

Det er ikke lett å by på løsninger for den som selv er en del av problemet. Håpet er at foretaksreformen skal evalueres, og i beste fall bli en del av valgkampen 2017.

Publisert i Økonomisk politikk, Sosialpolitikk | Merket med , , , , , | 5 kommentarer

Lotto

lottoOm veksten uteblir og forskjeller øker ellers i samfunnet, så kan Norsk Tipping likevel komme med en gladsak. Lotto fyller 30 år. Spillet har skaffet oss 600 lottomillionærer. Jubileet skal feires med er rekke nye vinnere av de største gevinstene. 30 år er en betydelig alder for et statelig pengespill. Når Lotto nå etterhvert fases ut, så er det fordi spillerene også har blitt gamle. Det er svært få ungdommer som spiller Lotto. Med trekning én gang i uka, er spillet langsomt, og relativt uskyldig. Spillet frister ikke til å øke innsatsen. Ingen, eller svært få, utvikler avhengighet til Lotto.

Det er mangelen på medfølgende sosiale problemer, som er noe av suksessen med Lotto. Staten har tjent enorme beløp og tapene til folk er fordelt jevnt mellom svært mange spillere. Markedsføringen fokuserer på de som vinner store gevinster. Denne selektive bruken av selvvalgte data, fører til et inntrykk av at det er betydelig lettere å vinne enn det det faktisk er. De faktiske forholdet er at Norsk Tipping lar spillerne spille bare om 50% av pengene som kommer inn hver uke. Potten for gevinster deles i to, en del går til mange små oppmuntringsgevinster, som skal motivere for fortsatt spill. Den andre delen går til få toppgevinster, som skal brukes i markedsføringen. Toppgevinsten er så vanskelig å få, at enkelte uker er det ingen som får den. Da lages det såkalt Gull-lotto og dobbel toppgevinst uka etter. Store beløp gir mye spenning og penger i statskassa.

Forskere har sett på hvem som spiller Lotto. Konseptet frister ikke folk som forstår seg på sannsynlighetsberegning. De som spiller, er eldre mennesker med lav inntekt og lite utdannelse. Det kan være mange årsaker til dette. Norsk tipping sier selv at de selger drømmer. Så kan folk velge selv om de vil betale for drømmene sine. I Lotto bestemmer du selv hvilke tall du vil spille på. Det kan øke følelsen av mestring og kontroll. Mange er så fornøyd med de rekkene de har kommet fram til, at de spiller de samme uke etter uke. Da kan det snike seg inn en liten tvangstanke om, at hopper du over en uke, så vil rekka di sikkert gå til topps. Sannheten er av du må levere inn 10 lottorekker hver uke i 7150 år for å bli mer enn 50% sikker på å vinne den store gevinsten. På lang sikt får alle lottospillere gevinster som tilsvarer halvparten av det de har spilt for.

Hva kommer etter Lotto? Norsk tipping har allerede lansert en rekke nye spill. Prinsipielt har de monopol på pengespill i Norge. I praksis er de sterkt truet av den internasjonale spilleindustrien som reklamerer tungt på norskspråklige TV kanaler. Ofte holder selskapene til på Malta, og sender spillereklame fra England. Slik kan de omgå norsk lov. Norske politikere føler seg maktesløse i forholdet til den internasjonale spilleindustrien, og klarer ikke å beskytte Norsk Tippings monopol. Tippinga må levere store overskudd til gode formål i Norge, derfor taper de i konkurransen med de internasjonale aktørene som ikke trenger å ta slike hensyn.

Lotto har virket som en frivillig toppskatt for de fattige. Dersom inntektene fra Norsk Tipping svikter, så må staten kreve inn flere skatter og avgifter på andre måter, av hensyn til de gode formål. Den internasjonale spilleindustrien vil gjerne ha lisenser for legal virksomhet i Norge. Det har de ikke i dag, selv om det kan virke slik. Erfaringene fra Cuba i 1959, tilsier, at stopper du den lovlige mafiavirksomhet på områder som pengespill og prostitusjon, så går det dårlig med våpensalg og narkotika også. Norge trenger en aktiv og restriktiv spillepolitikk. Norsk Tipping er statens spillepolitiske instrument. Reklameforbudet bør praktiseres. Det som vi lykkes så godt med i alkoholpolitikken, bør vi også klare i spillepolitikken.

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , , , | Legg igjen en kommentar

Full lønn under sykdom

Ungdom mot sykelønn

Ungdom mot sykelønn

Gjennom intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), arbeider regjeringen og partene i arbeidslivet for et mer inkluderende arbeidsliv. Det overordnede målet for IA-samarbeidet, er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Dette er vel og bra, men implisitt ligger det en forestilling om at sykefraværet er for høyt. Mange ser på IA-avtalen som mislykket fordi sykefraværet ikke har gått ned. Sykefraværet er større i Norge enn i mange andre land. NHO driver med å dele ut karakterer til norske kommuner. Lavt sykefravær framstilles som noe udelt positivt.

Da er det er på tide å komme med noen motforestillinger. Sammenliknet med EU, har vi 11% flere sysselsatte. En høyere grad av sysselsetting, kan bety at de med nest best helse også kan få seg en jobb. I tillegg til sysselsettingsgraden, bør vi også se på arbeidsledigheten. Økt arbeidsledighet fører til lavere sykefravær. Det er lett å se at sysselsettingsgrad og arbeidsledighet påvirker sykefraværet. Det går an å si ja til full sysselsetting og jobb til de med funksjonshemming, selv om prisen blir et noe høyere sykefravær.

Sammenlikner vi yrkesaktiviteten blant kvinner i Norge og EU, ser vi at Norge sysselsetter15% flere kvinner. I alle land er kvinner mer sykmeldte enn menn. Som en kuriositet så har tre kinesiske provinser innvilget kvinner 2 ekstra fridager pr. mnd. grunnet kvinnelige plager som ikke skal regnes som sykdom. Yrkesaktive kvinner er positivt både for samfunnet og for den enkelte. Høyere sykefravær er en liten pris å betale for dette godet.

Når det gjelder yrkesaktivitet hos eldre mennesker, er vi flinkere enn EU på dette området også. Vi har 20% flere yrkesaktive eldre, og det er mye. I forhold til den meget omtalte eldrebølgen, er det av stor betydning at så mange eldre klarer å stå i jobb, men mange slitere har behov for en tidligpensjon. Dessverre tar ikke pensjonsreformen høyde for en slik differensiering, og det medfører urettferdige, sosiale skjevheter. Uføretrygd og tidlig død er ikke uvanlig. Derfor krever mange en bedre tidligpensjon for de som trenger det.

Full lønn under sykdom er en stor og viktig del av velferdsstaten. Sammen med fast jobb og en lønn å leve av, gir det et verdig liv for vanlige arbeidsfolk. Høyresiden påstår at ordningen ikke er bærekraftig. Venstre og Frp er verstingene i kampen mot de ansattes rettigheter. Alle de borgerlige ungdomspartiene krever kutt i sykelønn. De har ikke forstått at retten til full lønn under sykdom øker sysselsettingen. Bjarne Håkon Hansen og Jens Stoltenberg har også forsøkt seg på å endre sykelønna den gangen de satt i regjering. Forsøket ble stoppet av LO med Gerd Liv Valla i spissen.

For arbeidsgivere, så er sykelønn som å betale for noe som ikke blir levert. Noen opplever dette som meningsløst. Arbeidsgiver står for utbetalingene de første 16 dagene av et sykefravær. Deretter overtar folketrygden. Det er vanlig med egenmelding for korte fravær. Deretter kreves legeerklæring. Sykepenger innvilges så av NAV på de vilkår som NAV har bestemt. Mange tror at det er legen som bestemmer, men det er feil. Det er NAV som bestemmer. Den som mottar ytelser må være med på det som NAV krever av tiltak og påfunn.

Kampen om sykelønna er politisk. Det er en typisk klassekamp med ulike interesser. Sykelønna er viktig for folk flest men, den økonomiske og politiske eliten er negativ eller lite interessert. Det er meget treffende det som vår lokale LO leder Størk Hansen pleier å si: «Fagbevegelsen er velferdsstatens siste skanse. Ryker den, så ryker alt»

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Trygd eller jobb

NAVRegjeringen har foreslått innstramminger i reglene for tilståelse av arbeidsavklaringspenger. Intensjonen er at flere skal i arbeid, og færre skal ha trygd. Denne politikken kalles for arbeidslinja, og har prinsipiell støtte også fra Arbeiderpartiet. Arbeidsavklaringspenger er, i likhet med sykepenger, en midlertidig ytelse fra folketrygden. Arbeidsavklaringspenger erstatter en rekke tidligere trygdeytelser som var knyttet til yrkesrettet attføring, medisinsk rehabilitering eller midlertidig uføretrygd. Arbeidsavklaringspenger er altså i utgangspunktet et forenklings- og effektiviseringstiltak.

Dersom du gjør din plikt på en ordentlig måte, så har du ikke behov for å kreve din rett. Arbeidslinja framstår som et alternativ til velferdsstaten. Det finnes et underliggende menneskesyn om at full lønn under sykdom er årsaken til betydelige deler av sykefraværet, likeså at arbeidsavklaringspenger er årsaken til at mange ikke er i arbeid. Den politiske ledelsen har mistillit til de ansatte hos NAV. De hører for mye på klientenes ønsker. Derfor må deres skjønn begrenses politisk eller administrativt. Nye innstramminger, restriksjoner og krav skal «redde» velferdsstaten fra en lite «bærekraftig» utvikling.

Det finnes mange triste skjebner blant NAVs klienter. Vi har den unge gutten med ADHD-diagnose som straffes fordi han ikke klarer å følge opp pålagt arbeidstrening. Kanskje utvikler han rusproblemer i tillegg? Vi har læreren som sier at kampen mot brystkreft var hard, men kampen mot NAV var den verste. Den som sliter tungt grunnet behandling med cellegift, kan utsettes for urimelige krav fra NAV om både det ene og det andre. Den eldre bussjåføren som har hatt hjerteinfarkt, kan få avslag på kravet om uføretrygd. Grunnen er kanskje at han ikke orket å reise langt hjemmefra for å skaffe jobb. Mye er strengt og urimelig. Nå skal det bli verre.

Når folketrygden svikter, eller blir for streng, så trer den kommunale hjelpeplikten i kraft. Utgiftene veltes over på kommunene etter sosialtjenesteloven. Du får hjelp etter behov, men har ingen rettigheter. Sosialhjelp har dårligere status enn ytelser etter folketrygden. Ved å skyve utgiftene over på kommunene, så sparer staten penger.

Det er lettere å være en hjelper enn å motta hjelp. For å være en nyttig hjelper må det bygges en trygg relasjon. En empatisk holdning er en del av jobben. Uten innlevelse er det vanskelig å bidra til en endring. Den som kjenner klienten godt, vet når det er riktig å stille krav. NAV har en rekke dyktige medarbeidere som fortjener arbeidsgivers tillit. Mer fokus på kontroll og styring vil ikke gjøre tjenestene bedre. Det er allerede for mye målstyring og rapportering. Kanskje trengs det en tillitsreform?

Den totale sysselsettingen er fortsatt høy. Andelen av de som jobber, er likevel den laveste på 20 år. Verst er det for de unge. Oljeprisen gjør mye virksomhet i leverandørbransjen ulønnsom. EØS-avtalen sikrer fri flyt av billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Før hadde vi en industrikapitalisme som var langsiktig og tenkte på kompetanse hos sine ansatte. Nå har vi en finanskapitalisme som tenker på kortsiktig profitt. Arbeidsmiljøloven er svekka, og det fins mye arbeidsmiljøkriminalitet.

Dersom vi får en regjering som kan spille på lag med fagbevegelsen, så kunne det ryddes opp i bemannings- og vikarbransjen. Bygg og anlegg, transport og renhold, byr på særlige utfordringer. Det er uverdig at ungdom skal sitte gratis på vakt, i håp om noen timers jobb, eller et kortvarig vikariat. Det enkleste er vel å forby hele bemanningsbransjen. NAV ville da få monopol på arbeidsformidling. Problemet er at EØS står i veien for det gode arbeidslivet.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Det finnes likevel ikke et så dårlig trygdesystem at du ikke kan finne en jobb som er enda dårligere betalt. Derfor er trygd noen ganger bedre enn jobb. Hensikten med velferdsstaten er at den skal gi oss trygghet når vi ikke kan arbeide.

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , , , , , | 2 kommentarer

Hvem trenger et mandat?

Gjøvik

Gjøvik

Hva er drivkreftene bak saken om kommunestruktur? Hvilke interesser er det som står opp i mot hverandre? Det finnes flere modeller for å analysere ulike interesser. En av dem er sentrumperiferimodellen, som stammer fra Johan Galtung, men som delvis brukes av Senterpartiet og den kjente SV-politikeren, professor Ottar Brox. Mange konfliktlinjer i norsk politikk kan med fordel forklares utifra sentrumperiferi- modellen. By og land er det mest kjente eksempelet. Arbeiderpartiets parole «by og land, hand i hand» kunne i sin tid bidra til å forene landet som da var preget av splittelse.

EU-saken var i sin tid et oppgjør mellom sentrum og periferi. Ja-folket var i flertall i de store byene, men flertallet stemte nei. Prosessen var grundig, og det var stor deltakelse i folkeavstemningene, både i 1972 og i 1994. For eliten var nei-flertallet en krenkelse. De hevner seg ved stadig å utvide den udemokratiske EØS-avtalen. Folket har aldri bestemt at de mange direktiver fra EU, automatisk skal gjøres til norsk lov. Det siste på området, er at tilsynet med finansnæringa skal legges under Brussel. Norsk sjølråderett selges ut bit for bit.

Mange av de som er for å fusjonere kommune-Norge, oppfører seg som dårlige tapere. Det framsettes direkte trusler mot kommuner som ikke stemmer slik som eliten vil. Lokalpolitikken trenger sine spilleregler. Kommunegrenser er den strukturelle ramma for det lokale demokratiet. Her har vi grunnlaget for forutsigbar styring. Dersom reglene skal endres, så trengs det et mandat.

Det trengs ikke et mandat for å opprettholde status quo. Ja eller nei er ikke likeverdige alternativer. Mange foreninger og lag har bestemmelser om kvalifisert flertall for å endre vedtektene. Hensikten med dette, er å sikre virksomheten mot tilfeldige endringer i strukturen. Slik er det ikke i kommunesektoren. I strukturspørsmål er det Stortinget som har siste ordet. Det kan bli vanskelig å se bort i fra at folk som bor i små kommuner er mest fornøyde med de tjenestene de får.

En fellesnevner for mange av de aktuelle strukturendringer i offentlige sektor, er sentralisering. Politi eller NAV, sykehus eller skole. Alt skal bli bedre, bare vi sentraliserer. Små enheter skal legges ned, da de ikke er «bærekraftige for framtida». Her er vi framme ved sakens kjerne: Hva er sentraliseringens ideologiske basis?

Markedsliberalismen er et utgangspunkt. Offentlig sektor skal importere strukturer fra privat sektor. Det kalles for New Public Management. Erfaringene er ikke gode. Ingenting tyder på at større er bedre. Dersom det skal produseres offentlige tjenester, så er mindre og mer fleksible strukturer det som oftest er de beste. Det har kommet vage antydninger om at kommunene skal få nye oppgaver. Ingenting er bestemt, og dette kan ikke begrunne en ny og sentralisert struktur.

Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap, men staten beholder for mye av ressursene. Kommunene er fattige, og får lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Ansvaret for dette skal pulveriseres. Private profitører har kastet seg over offentlig sektor. Her er det profitt å hente. Dårligere lønn og pensjon, sammen med dårligere tjenester gir gode marginer for kreative velferdsprofitører. Velferdsprofitørene trenger større kommuner for å maksimere profitten sin, og å kamuflere utbyttet.

De blå-blå har generelt et negativt syn på offentlig sektor. De egner seg derfor dårlig som garantister for lokaldemokrati. De lokale prosessene har ikke gitt noe mandat for å gjøre vesentlige endringer i kommunestrukturen. Snarere tvert i mot. De blå-blå bør innrømme at de har lidd nederlag. Folk vil ikke ha politikken deres.

Publisert i Økonomisk politikk | Merket med , , , , , , , | 3 kommentarer