Oppsummering av utenriks- og sikkerhetspolitikken

NATO

Manus til 1. mai innlegg på Gjøvik Arbeidersamfunn 2017

Det er konsensus som har preget utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge gjennom mange år. Viktige saker blir ikke diskutert. Få politikere vil innse at vi har en ny situasjon. Mange tror at verdensordningen er gjeninnført etter Brexit og Trump, bare fordi Macron vil bli valgt som fransk president 7. mai. Macron representerer banken Rothschild og er den fremste talsperson for finanskapitalen i Frankrike. Han har full støtte fra borgerskapet. Sosialdemokratene har gjort seg selv politisk irrelevante i Frankrike.

Under president Macron vil det bli lavere lønninger og sosiale utgifter, skattelettelser, mer innvandring av billig arbeidskraft, og mer makt til EU. Denne politikken vil ikke gi flere jobber, men øke de sosiale konfliktene. Frankrike har 10% muslimer. Disse er i hovedsak like truet av innvandring som andre arbeidere og bønder. Den kommende utviklingen i Frankrike vil forsterke krisa i hele EU.

EU er svekket og preget av indre oppløsning. De som ønsker mer union, kjører bare på, og har ikke forstått at den globale liberalismen er på hell. EØS-avtalen er så dårlig at Storbritannia anser den som dårligere enn ingenting. For Norge er EØS en husmannskontrakt som sikrer sosial dumping. Store deler av norsk fagbevegelse tror ikke lengre på at EØS er nødvendig for å drive handel mellom ulike land.

Arbeiderpartiet har hatt landsmøte. Det dyreste vedtaket var at militærvesenet skal få 2% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er en bestilling fra president Trump, med støtte fra generalsekretær Jens Stoltenberg. Pengene skal ikke brukes på forsvar av Norge. Snarere tvert i mot. Den norske delen av forsvaret skal legges ned. Det er USA sitt globale engasjement som skal støttes. Da trengs det langtrekkende angrepsfly, ikke hær og hjemmevern.

USA er en nå en politisk og økonomisk ustabil nasjon. Trump er en uforutsigbar president. Vesten støttet statskuppet i Ukraina, men klarte ikke å erobre de russiske basene på Krim. USA krever europeiske sanksjoner mot Russland. Norge følger opp ved å oppgi vår selvpålagte basepolitikk, som gikk ut på at vi ikke skulle ha utenlandske tropper på norsk jord i fredstid. Europa taper på sanksjonene, mens USA slipper billig unna.

Krigsfaren er nå størst i Asia. Nord-Korea kan bli det påskuddet som trengs. Dersom kineserne trekkes inn, så kan det fort bli verdenskrig. Det er Kina som utfordrer USA når det gjelder det økonomiske verdensherredømme. Kina utvikler seg raskt, og eksporterer mye kapital. Amerikanske interesser handler derfor mest om Asia, og i mindre grad om Europa og Midtøsten, selv om olje er viktig.

Når USA bomber i Syria uten å provosere Russland i nevneverdig grad, og når de slipper en kjempebombe i Afganistan, så er dette først og fremst symbolpolitikk. Israel ønsker permanent krig i Syria. Saudi-Arabia og Tyrkia skal bekjempe Iran og Hizbollah på syrisk jord. USA vil slippe å betale regningen. Norge bidrar til krigen ved å bryte folkeretten. Uten tillatelse har vi har sendt militære styrker til et selvstendig land som er medlem av FN. Norsk Folkehjelp er brukt til å bygge opp det sivile samfunn i terroristkontrollerte områder.

Nato er i våre dager ute av stand til å levere trygghet og fred. Norge risikerer å bli trukket inn i mange kriger omkring i hele verden. Det er på tide å ta debatten om hva som tjener våre interesser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk bør ikke lenger være et tabuområde.

Krim og EU

I februar 1945 møttes de allierte supermaktene ved byen Jalta på Krim. Krim lå den gangen i Sovjetunionen, nærmere bestemt i Russland. USA, Storbritannia og Sovjetunionen visste at de snart ville vinne, og dermed avslutte den 2. verdenkrigen i Europa. Etter avtale ble både Tyskland og resten av Europa delt, etter stormaktenes interesser. Slik oppsto skillet mellom øst og vest.

Enigheten varte ikke lenge, men partene holdt seg til det som var avtalt på Jaltakonferansen. Vi fikk rustningskappløp og kald krig. Sovjetunionen var militært sterk, men trengte sårt mer industriell kapasitet. De østeuropeiske land ble plyndret for industri, mens vesteuropeerne fikk hjelp fra USA til gjenoppbygging.

I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. EU var aldri et fredsprosjekt, men sprang ut ifra de behovene som den kalde krigen skapte.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i Øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjetunionen råtnet fra innsiden, og klarte ikke konkurransen med vesten om økonomisk vekst. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst, og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland. Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrusjtsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake.

Krim er viktig for russerne. NATO må ikke få tak i Russlands viktige flåtebase på Krim. Ett sted går grensen for hva Russland kan akseptere av vestlig ekspansjon. Krim var et autonomt område under Ukraina i en periode på 60 år. Nå er denne perioden slutt. Vesten protesterer, og vi er med på sanksjoner mot Russland, i strid med norske interesser.

EU er med på sanksjonene mot Russland av hensyn til vår mektige allierte USA. Med ny president i USA, kan det hende at forholdet til Russland endrer seg. EU-landene, med Tyskland i spissen, trenger handel og samarbeid med russerne. Norge er heller ikke tjent med ny kald krig. Vi har ikke registrert noen russisk ekspansjon. At Russland ivaretar sine interesser på Krim, kan vurderes som rimelig.

EU har for tiden mer enn nok med sine egne problemer. Det tradisjonelle sosialdemokratiet ser ut til å ha utspilt sin rolle. Oppslutningen svikter, og politikken er lite relevant. Markedsfundamentalistene presser på for en stadig mer integrert union. De sier nei til nasjonalstaten og ja til Europas forente stater. Høyrepopulistene utnytter den sosiale og økonomiske krisa til sin fordel.

Det finnes ikke en folkebevegelse som ønsker Krim tilbake til Ukraina. Forholdet til Russland bør normaliseres. Det finnes nok av virkelige utfordringer å ta fatt i. Norge bør avbestille kampflyet F35, holde fast ved den tradisjonelle basepolitikken og ellers støtte FN og arbeidet for fred i verden.

Den Norske Fremmedlegionen

FremmedlegionenMed 52 bombefly av typen F35, og egen fremmedlegion i Syria, så tar Norge skrittet opp i den imperialistiske 1. divisjon. Mange regionale og globale aktører har egne leiesoldater i Syria. Nå skal også Norge spille en rolle på denne internasjonale arenaen. Dette blir kalt Den store stedfortrederkrigen. Norge skal sende 60 instruktører som skal bygge opp de norske styrkene et sted i Jordan. Den Norske Fremmedlegionen skal underlegges USA, og bygges opp etter de metodene som USA anbefaler. Det betyr lite kontroll med resultatet.

Profesjonelle leiesoldater er en gammel tradisjon i regionen. Osmanene krevde i sin tid inn en type skatt som gikk ut på at de familiene som kunne, måtte avgi et guttebarn til kalifatet i Istanbul. Guttene ble oppdratt til å bli elitesoldater, men kunne også bli livvakter eller embedsmenn. De ble kalt Janitsjarer. Da tyrkerne tapte slaget ved Wien i 1683 så besto hæren av kristne leiesoldater som stammet fra Balkan og som kjempet i Islams navn. Historisk så har verneplikt erstattet denne modellen, men det var før. Kravene til militær og teknisk kompetanse er nå så store at verneplikt er uaktuelt. Krig er i dag en sak for spesialister. Leiesoldater er derfor på nytt aktuelt.

Tyrkia har for tiden et religiøst styre med osmanske ambisjoner. De er i krig både mot kurderne og Syria. Saudi-Arabia finansierer nesten alt som finnes av islamittisk terror rundt omkring i verden. Leiesoldater som lønnes av Tyrkia eller de arabiske oljediktaturene, utgjør hovedtyngden av de styrkene som kjemper mot de syriske myndighetene. USA og Russland er ikke enige om hvem som skal regnes som terrorister, men alle er jihadister av den wahhabistiske typen, og tilhører ulike grupper. De styrkene som er utrustet og trent av USA, er oppløst og integrert i de andre gruppene. Det finnes ikke en sekulær og demokratisk opposisjon i Syria.

Norge har noen formelle problemer. Syria er et selvstendig land, medlem av FN. Det betyr at vi ikke uten videre kan gripe inn i landet militært. Det sekulære Baathpartiet og Assad-familien har hatt makta i Syria over lang tid. Norge hører til det mindretallet som ikke lenger anerkjenner myndighetene i Syria. På sin side har Syria noen mektige allierte. Blant Syrias venner finner vi Israels verste fiender. Lekkasjer fra eposten til Hillary Clinton viser at Israel ønsker å destabilisere Syria. Fra Israels synspunkt bør også Iran og Hizbollah bekjempes.

Det er de utenlandske aktørene som, ved hjelp av sine stedfortredere, holder krigen gående. Etter fem år med krig, er landet ødelagt. Boikott fra de vestlige land hindrer nødhjelp til de regjeringskontrollerte områdene. Det finnes ikke en militær løsning på de aktuelle konfliktene. Flere av aktørene mangler kontroll, og har problemer med sine stedfortredere. Mange er avhengige av leiesoldatenes lønninger både i og utenfor Syria. Derfor kan krigen fortsette i årevis.

I denne konflikten skal altså Norge inn for å yte sitt bidrag til mer krig. Retorisk er det IS og terroristene som er våre fiender. Problemet er at de vi støtter, samarbeider med IS for å styrte landets regjering. Syria sier at Norge ikke er velkommen til å krige mot IS på deres territorium. Norge er ikke overasket. Noen IS-krigere kommer fra Norge. Likevel er ikke Russland velkomne til å bekjempe IS i Groruddalen. Hva er norske interesser? Trenger vi Den Norske Fremmedlegionen? Det kan være en idé for Stortinget å diskutere utenriks- og sikkerhetspolitikk, og ikke overlate alt til regjeringen.

Norge som problem

1. mai
1. mai

Innlegg på møte i Gjøvik Arbeidersamfunn 1. mai 2016.

Arbeiderbevegelsen var internasjonal fra starten av. Kravene var 8 timers arbeidsdag og kamp mot nasjonalisme og krig. 1. mai ble valgt til internasjonal kampdag. Svensk arbeiderbevegelse bidro til at Sverige ikke gikk til krig mot Norge i 1905. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre, isteden for å gå til revolusjon, slik som russerne gjorde. Sovjetunionens forsøk på å skape en 3. internasjonalen i mellomkrigstida, fikk ingen stor oppslutning i vesten. Likevel er kampen mot ekstrem nasjonalisme og fascisme er gammel tradisjon på venstresiden i internasjonal politikk.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie.

Det var trolig Norge som bombet presidentpalasset i det fredlige Tripoli. Bombene drepte barnebarna til president Muammar Gaddafi. Det fantes ikke noe FN-mandat som kunne legitimere en slik ugjerning. Ingen vil påta seg ansvaret for det som skjedde. Libya er fullstendig ødelagt. Maktforholdene i verden er slik at Jonas Gaar Støre og Jens Stoltenberg ikke vil bli stilt for retten, tiltalt for krigsforbrytelser. Det er makta som rår, og de vestlige stormaktene tar seg til rette over hele verden.

Norge har bestilt nye bombefly som skal stå til disposisjon for USA og NATO. Som land er vi er en aktør i den vestlige imperialismen. Det finnes ingen utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, har NATO ekspandert østover. Situasjonen i Syria er nå ekstra ille. Mange er internt fordrevne. Bare i hovedstaden Damaskus, har befolkningen økt fra 3 til 8 millioner. Her trengs det humanitær hjelp, og ikke boikott. Vi må bygge en ny fredsbevegelse og si nei til flere kriger, stoppe boikotten av Russland og Syria, og på sikt, få Norge ut av NATO.

De jihadistiske krigerne som herjer i Syria, er en leiehær. De kjemper for den wahhabistiske varianten av Islam, slik den praktiseres og spres fra regimet i Saudi-Arabia. De har alltid vært nyttige idioter for imperialismen, og latt seg bruke i en rekke kriger og konflikter.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri, måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant verdens største eksportører av våpen. EU er ikke et fredsprosjekt, og har ingen ting med internasjonal solidaritet å gjøre.

Kravet er derfor: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Vi kjemper mot sosial dumping, og sier ja til nasjonal grensekontroll. I dette ligger ingen nasjonal sjåvinisme. Et fargerikt felleskap innebærer både forskjeller og likheter. Det er en forskjell mellom fri flyt og internasjonal solidaritet. Uten nasjonal grensekontroll taper vi kampen mot sosial dumping. Vi sier ja til samarbeid med FN, og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Det er med fredsbevegelsen som det er med demokrati og menneskerettigheter. Det må bygges nedenfra. Vi sier nei til mer krig.

Nasjonal aksjonsdag mot krig

GeværInnledning på Rødts informasjons- og debattmøte                   Gjøvik Arbeidersamfunn 16. april 2016

At vi har en nasjonal aksjonsdag mot krig, synes jeg er en bra ting. Jeg har nylig holdt et liknende foredrag og vil bruke mye av det samme stoffet.

Debatten det siste året har i stor grad handlet om hvor mange flyktninger vi skal ta imot, og om det ikke er bedre å hjelpe dem der de er. Norge har så langt satset på regimeendring. Gjennom aktiv boikott av Syrias lovlige myndigheter og økonomisk støtte til opposisjonen, så bidrar Norge til krigen. Fint å være opptatt av løsninger, men det er kanskje vanskeligere å se at Norge er en del av problemet. Hjelpe til med å krige, er noe Norge har gjort nye av, men bør avstå fra.

Baathpartiet og Assad-familien har hatt makta i Syria over lang tid. Det er helt urimelig å tro at det kunne startes et massivt militært opprør innenfra. Opposisjonen kunne ikke «ta til våpen», da dette var noe de ikke hadde. Mønsteret fra Irak og Libya er tydelig. Intervensjonen utenfra spiller på de interne motsetningene. Det trengs våpen, penger og planer. Det kommer fra landets fiender.

Vesten påstår at Syriakrigen startet av seg selv, med regimets angrep på egen befolkning. I blodtåka etter «suksessen» i Libya, ville enkelte land gjenta oppskriften i Syria. Det har ikke gått så bra. Demonisering av president Assad har virket, men selv ikke trikset med bruk av gass, var vellykket nok til å starte vestlig bombing. Mange regionale aktører spiller inn i Syria. De har ulike roller og ulik agenda. Tyrkia og de vestallierte oljediktaturene er de viktigste.

Bare et mindretall av Wahhabistiske krigere i Syria, er syrere. Betalt av Saudi-Arabia, Qatar og Nato-Tyrkia, ble rundt 60 000 såkalte jihadister innskipet fra Sentral-Asia, Kina, Tsjetsjenia, Tunisia og Libya som en betalt leiehær. Denne leiehæren ble trent av NATO-offiserer på fire baser i Tyrkia og i Jordan.

Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Norsk Folkehjelps mål er menneskeverd og like rettigheter for alle, uansett kjønn, handikap, etnisk tilhørighet, religion, alder, seksuell legning eller sosial status.

Organisasjonen frakter hjelp og forsyninger inn i Syria fra Tyrkia til områder kontrollert av al Nuṣra-fronten i Alepporegionen. Folkehjelpa påstår at de samarbeider med Den syriske nasjonalkoalisjonen. Dette er den gruppa som vestmaktene støtter. De har et kontor i London, men har lite å si på bakken i Syria. Der er det ekstremistene som sloss mot myndighetene.

Det er kjent fra NFs egne nettsider at de har mottatt store beløp, ikke bare fra det norske UD, men også fra flere vestlige stormakter som har sin egen agenda i Syria. Det antas at disse midlene skal delvis brukes til å bygge opp en alternativ statsmakt i Syria, med sikte på å skifte ut regjeringa i Damaskus. I så fall er det naturlig å spørre hvem som skal få støtte, hva støtten skal bestå i, og hvordan den skal formidles.

Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap, og de presser Nato for politisk og militær støtte i deres direkte og indirekte krig mot Syria og Kurdistan. Heldigvis står terroristene i Aleppoprovinsen overfor et militært nederlag. Det ville i så fall bedre den humanitære situasjonen for folk flest.

Det Osmanske riket var et keiserrike, sentrert rundt det østlige Middelhavet, fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Imperiet ble utkonkurrert av britisk og fransk imperialisme på slutten av 1800-tallet. Det endelige nederlaget kom som en følge av 1. verdenskrig.

Osmanerne kom aldri så langt vest som til Marokko, og de perifere delene av imperiet hadde utstrakt selvstyre. Sentrale, steder som Aleppo og Damaskus, hadde direkte styre fra den «Høye port» som var navnet på den osmanske regjeringen i Istanbul, oppkalt etter regjeringsbyggets arkitektur.

Wahhabismen oppsto på den arabiske halvøya på 1700-tallet, og har siden vært en fundamentalistisk retning innen Islam. De tror at alt bør være som på profetens tid, for da var verden tilnærmet perfekt. Det starten med opposisjon mot det Osmanske riket, og nå er det Saudi-Arabia som bruker mye penger på å spre denne ideologien. Alliansen mellom Wahhabistene og vestmaktene, er ikke ny. Først spilte britene på dem for å knekke det Osmanske riket. Videre var ekstrem Islamisme et godt middel mot kommunisme under den kalde krigen. De var til stor nytte under krigen mot Sovjet i Afganistan, og i Bosnia-krigen. De var også med på bakken i Libya. Nå er det Syria som står for tur. Saudi-Arabia og Israel er USAs viktigste allierte i regionen.

Wahhabistene kriger i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje, er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Det ligner på den franske fremmedlegionen. Det sverges med handa på ei hellig bok, og så er det tilbud om statsborgerskap etter endt tjeneste. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene.

Fra begynnelsen var det klart at konflikten i Syria ikke var «demonstranter mot diktaturet», men heller frukten av en konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia, hvor også Tyrkia ville være med. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender. Tyrkia har for tiden osmanske ambisjoner, og driver et høyt spill. De fører krig mot kurderne både i Tyrkia, Syria og Irak. Kurderne på sin side er nå alliert med både USA og Russland. Kurdiske PYD har et balansert forhold til de ulike aktørene.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere, er de største ikkearabiske gruppene. I Syria er det det sekulære Baathpartiet som regjerer. Partiet ble stifta en gang på 1940-tallet og beskrives som panarabisk, nasjonalistisk og sosialistisk.

Det tilsvarende partiet i Irak, ble knust da USA angrep landet i 2003. Saddam Hussein ble fanget, dømt og henrettet. Etter krigen gikk Irak i oppløsning.

Libya ble et fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Det store idealet var Abdul Nasser, og styret var sekulært. Libya var en oljerik velferdsstat. Norge var ett av 6 NATO-land som misbrukte et FN-mandat for å styrte landets regjering. Etter Libyakrigen er det nå gode tider for Wahhabismen også der.

Egypt kom under britisk styre fra 1882. Mest på grunn av Suezkanalen. Kolonistatusen varte i 40 år og ble etterfulgt av et kongedømme som varte fram til statskuppet i 1952. Politisk, kulturelt og språklig er Egypt et sentrum i den arabiske verden. Her produseres musikk og film. Det gis ut bøker, og det snakkes et moderne arabisk som blir forstått i hele den arabiske verden. (I tillegg kommer klassisk arabisk som er det språket vi finner i koranen. Koranens språk er ikke et levende språk i dag, selv om mange kan lese det.) Egypt er både det fattigste og mest folkerike landet i den arabiske verden.

Det var i Egypt at den arabiske nasjonalismen oppsto. Den hadde brodd mot imperialismen, og så på Sovjet-unionen som en alliert. Abdul Nasser var president fra 1956 til 1970. Baathpartiene kom til makta både i Irak og i Syria. Arabisk enhet var det store idealet, men har vært og er en fiasko så langt.

Etter den første industrielle revolusjonen havnet hele den muslimske verden i økonomiske problemer. Både Istanbul, Kairo og Tunis så behovet for industrialisering. Grupper ble sendt til Europa for å studere. Det ble lånt mye penger. Byene fikk gatelys og fast veidekke. Omfattende reformer ble drøftet. Gjelda ble for tung å bære. Mot slutten av 1800-tallet var landene mer eller mindre konkurs. De ble lette ofre for imperialismen.

Etter 1. verdenskrig delte England og Frankrike Midtøsten mellom seg. Sykes-Picot avtalen fra 1916 trakk den grensa mellom Syria og Irak som fortsatt gjelder. Det Osmanske riket ble oppløst, og nasjonalister fikk opprettet det moderne Tyrkia. England fikk Palestina, Jordan og Irak, Frankrike fikk Libanon og Syria, formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Kurderne fikk ingenting.

Den siste osmanske herskeren ble jaget ut av landet, og slo seg ned i London hvor han spilte på hest. En av hans siste politiske handlinger var å utstede en fatva (religiøs lov) som sa at det var enhver muslims hellige plikt å forsvare det britiske imperiet. Som rettskilde er det noen ulikheter mellom romerretten og koranen. Den øvrige arven fra osmanerne er blant annet tonnevis med rettsprotokoller. De viser at muslimske domstoler har drevet med mye annet enn å kappe hoder og hender. Eiendomsregistrering, handelskontrakter og underholdsbidrag var blant de vanlige sakene. Ikke rart at islam regnes som en lovreligion.

Det kjærlighetsbaserte ekteskapet er en nyvinning, også hos oss. Det er ikke så lenge siden at den unge presten som fikk kallet, også følte en forpliktelse til å gifte seg med den gamle presteenka, slik at hun fikk beholde jobben som prestefrue. Dersom storebror blir martyr, kan det hende at lillebror gifter seg med enka og tar ansvar for hennes barn, selv om han også har egen familie. Koranens begrensning til 4 hustruer er ment å beskytte mannen fra en for stor forsørgelsesbyrde.

Hva skal vi gjøre i Norge?

  1. Vi må bygge en fredsbevegelse og si nei til flere kriger. Stopp boikotten av Russland og Syria. Norge ut av NATO.

  2. Vi sier: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Kamp mot sosial dumping. Ja til nasjonal grensekontroll.

  3. Ja til samarbeid med FN og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Midtøsten- et historisk perspektiv

MidtøstenForedrag holdt for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  16. mars 2016.

Islam har sine ekstremister. Wahhabistene driver for tiden hellig krig (jihad) i Syria og Irak. Det betyr at det ikke bare er den tradisjonelle konflikten mellom Israelere og Palestinere som får oppmerksomhet. I vesten er det overraskende mange meninger, og lite kunnskap, om midtøsten. Konfliktene handler som oftest om makt og ressurser. Religion brukes mest til bortforklaringer og avsporinger. Temaet er omfattende og vanskelig å avgrense. Jeg kommer ikke til å si noe om terrorisme, og heller ikke spekulere på hva som kan være underliggende motiver. Framstillinga vil bli litt springende.

Det Osmanske riket, var et keiserrike, sentrert rundt det østlige Middelhavet, fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Imperiet ble utkonkurrert av britisk og fransk imperialisme på slutten av 1800-tallet. Det endelige nederlaget kom som en følge av 1. verdenskrig. Osmanerne kom aldri så langt vest som til Marokko, og de perifere delene av imperiet hadde utstrakt selvstyre. Sentrale, steder som Aleppo og Damaskus, hadde direkte styre fra den «Høye port» som var navnet på den osmanske regjeringen i Istanbul, oppkalt etter regjeringsbyggets arkitektur.

Wahhabismen oppsto på den arabiske halvøya på 1700-tallet, og har siden vært en fundamentalistisk retning innen Islam. De tror at alt bør være som på profetens tid, for da var verden tilnærmet perfekt. Det starten med opposisjon mot det Osmanske riket, og nå er det Saudi-Arabia som bruker mye penger på å spre denne ideologien. Alliansen mellom Wahhabistene og vestmaktene, er ikke ny. Først spilte britene på dem for å knekke det Osmanske riket. Videre var ekstrem Islamisme et godt middel mot kommunisme under den kalde krigen. De var til stor nytte under krigen mot Sovjet i Afganistan, og i Bosnia-krigen. Nå er det Syria som står for tur.

Wahhabistene kriger i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje, er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene.

Fra begynnelsen var det klart for geopolitiske analytikere, at konflikten i Syria ikke var «demonstranter mot diktaturet,» men heller frukten av en veldokumentert konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia, hvor også Tyrkia ville være med. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender. Tyrkia har for tiden osmanske ambisjoner, og driver et høyt spill. De fører krig mot kurderne både i Tyrkia, Syria og Irak. Kurderne på sin side er nå alliert med både USA og Russland. Det er imponerende.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere, er de største ikkearabiske gruppene. I Syria er det det sekulære Baathpartiet som regjerer. Partiet ble stifta en gang på 1940-tallet og beskrives som panarabisk, nasjonalistisk og sosialistisk.

Det tilsvarende partiet i Irak, ble knust da USA angrep landet i 2003. Saddam Hussein ble fanget, dømt og henrettet. Etter krigen gikk Irak i oppløsning. Libya ble et fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Det store idealet var Abdul Nasser, og styret var sekulært. Libya var en oljerik velferdsstat. Norge var ett av 6 NATO-land som misbrukte et FN-mandat for å styrte landets regjering. Etter Libyakrigen er det nå gode tider for Wahhabismen også der.

Egypt kom under britisk styre fra 1882. Mest på grunn av Suezkanalen. Kolonistatusen varte i 40 år og ble etterfulgt av et kongedømme som vart fram til statskuppet i 1952. Politisk, kulturelt og språklig er Egypt et sentrum. Her produseres musikk og film. Det gis ut bøker, og det snakkes et moderne arabisk som blir forstått i hele den arabiske verden. (I tillegg til klassisk arabisk som er det språket vi finner i koranen. Koranens språk er ikke et levende språk i dag, selv om mange kan lese det.) Egypt er både det fattigste og mest folkerike landet i den arabiske verden. Det var i Egypt at den arabiske nasjonalismen oppsto. Den hadde brodd mot imperialismen, og så på Sovjet-unionen som en alliert. Abdul Nasser var president fra 1956 til 1970. Baathpartiene kom til makta både i Irak og i Syria. Arabisk enhet har vært og er en fiasko så langt.

Etter den første industrielle revolusjonen havnet hele den muslimske verden i økonomiske problemer. Både Istanbul, Kairo og Tunis så behovet for industrialisering. Grupper ble sendt til Europa for å studere. Det ble lånt mye penger. Byene fikk gatelys og fast veidekke. Omfattende reformer ble drøftet. Gjelda ble for tung å bære. Mot slutten av 1800-tallet var landene mer eller mindre konkurs. De ble lette ofre for imperialismen. Etter 1. verdenskrig delte England og Frankrike Midtøsten mellom seg. Det Osmanske riket ble oppløst, og nasjonalister fikk opprettet det moderne Tyrkia. Kurderne fikk ingenting. England fikk Palestina og Irak, Frankrike fikk Libanon og Syria. Formelt som mandatområder under Folkeforbundet.

Den siste osmanske herskeren ble jaget ut av landet og slo seg ned i London hvor han spilte på hest. En av hans siste politiske handlinger var å utstede en fatva (religiøs lov) som sa at det var enhver muslims plikt å forsvare det britiske imperiet. Den øvrige arven fra osmanerne er blant annet tonnevis med rettsprotokoller. De viser at muslimske domstoler har drevet med mye annet enn å kappe hoder og hender. Eiendomsregistrering, handelskontrakter og underholdsbidrag var blant de vanlige sakene. Ikke rart at islam regnes som en lov-religion.

Nå kan det være farlig å si noe om staten Israel i en HEF sammenheng. Innerst i maktas korridorer (i HEF) sitter Didrik Søderlind. Han kan rive det du sier ut av sammenheng og sause deg inn i «politisk korrekt konspirasjonsteori» deretter blir du brunskvettet på og kalt for jødehater. Denne skjebnen har rammet bra mennesker som prof. Johan Galtung, NRK journalist Gro Holm og aerobicinstruktør Kari Jaquesson. Det er både trist og høyst urimelig. Men, noen sjanser må man jo ta, så jeg sier litt om hva jeg mener om Israel.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig. Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme. Mange palestinere lever i bantustans på Vestbredden eller i Gaza. Noen få har Israelsk stasborgerskap mens mange lever som flyktninger i nabolandene. Prinsipielt er alle for en to-stat løsning. I praksis er det ingen som tror at det blir noe av. Det amerikanske settlement i Midt-Østen kan i beste fall avskaffes med de samme metoder som med hell ble brukt for å avskaffe regimet i Sør-Afrika. Det er ikke nødvendig å hate hverken hvite eller jøder for å være imot apartheid.

Nå kan vi diskutere!

Norsk Folkehjelp på feil side

norsk_folkehjelpNorsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon.

Norsk Folkehjelps mål er menneskeverd og like rettigheter for alle, uansett kjønn, handikap, etnisk tilhørighet, religion, alder, seksuell legning eller sosial status.

Organisasjonen frakter hjelp og forsyninger inn i Syria fra Tyrkia til områder kontrollert av IS og Al Nusra (Al Qaida i Syria) i Alepporegionen. Folkehjelpa påstår at de samarbeider med Den Syriske Nasjonalkoalisjonen. Dette er den gruppa som vestmaktene støtter. De har et kontor i London, men har lite å si på bakken i Syria. Der er det ekstremistene som sloss mot myndighetene.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere er de største ikkearabiske gruppene. Regjeringen er sekulær, og representerer den panarabiske tradisjon etter Abdul Nasser. Arabisk enhet er en fiasko, men i Syria er det stadig Bathpartiet som regjerer.

Fra begynnelsen var det klart for geopolitiske analytikere at konflikten i Syria ikke var «pro-demokrati»-demonstranter mot diktaturet, men heller frukten av en veldokumentert konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender.

Wahhabistene driver sin jihad i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene. Over hele Syria, med unntak av nord-øst vinner den Syrisk Arabiske Hæren tilbake områder den hadde tapt. Det finnes likevel ingen militær løsning.

De tredje Geneveforhandlingene om fred i Syria, har nettopp startet. Folket i Syria bør selv få lov til å bestemme hvem som skal styre landet. Alle parter må få rett til å stille til et rettferdig valg. Sekterisme og religionskrig har utartet til ren terrorisme. De nekter å forhandle og må derfor presses av sine sponsorer. Det haster med å finne en forhandlingsløsning. Det kriges på 5. året og befolkningen utsettes for omfattende grusomheter. Dersom det ikke blir fred snart, har landet ingen framtid.

Norsk Folkehjelp har havnet i dårlig selskap. De hevder at Syriske myndigheter har mistet all legitimitet som en følge av angrep på egen befolkning etter noen fredlige demonstrasjoner. Dette narrativet er produsert av vestmaktene og støttes av norske myndigheter. I blodtåka etter «seieren» i Libya, trodde mange i vesten at man kunne vinne ved hjelp av denne historien. Nå har situasjonen endret seg. Russerne står ved sine forpliktelser som alliert med Syria. Terroren i Paris øker skepsisen mot de religiøse ekstremistene.

Norsk Folkehjelp bør droppe prosjektet med regimeskifte, og heller støtte fredsbevegelsen. Folkehjelpa har ikke dekning for sitt syn hos fagbevegelsen. De bør støtte tanken om en sekulær stat og et inkluderende samfunn. Sekterisk religionskrig er ikke noe for Norsk Folkehjelp. Det er på tide å skifte side.