Flere perspektiver på innvandring

Holdninger til innvandring er vanskelig å plassere langs høyre-venstreaksen rent ideologisk. Innvandring er et spørsmål som virker splittende på både høyre og venstre fløy i politikken. Aksen globalisme – nasjonalisme, vil kunne gi en bedre beskrivelse av hva innvandring dreier seg om. Multinasjonale selskaper, informasjonsteknologi og transport, har endret verden så mye at globaliseringen har fått en ny materiell basis. Markedsliberalistisk ideologi passer bra i monopolkapitalismens tidsalder. Markedsliberalistene ser på EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital) bare som en begynnelse. WTO og avtaler som TISA representerer den samme ideologien. Den ypperste eliten av verdens rikeste, støtter alle sammen globalisering, og i noen grad også fri migrasjon.

Selv om globalisme og innvandring er liberalistiske friheter og lovfestet høyrepolitikk, så kan det ekstreme høyre også by på nasjonalisme. Da vil de kjempe for fedrelandet, familien, Gud og enkeltindividet. Er de i tillegg voldelige, så kalles de ofte for nynazister. De gamle nazistene kalte fiendene sine for Jødebolsjeviker. De nye nazistene snakker heller om kulturmarxister, slik blant andre terroristen Anders Bering Breivik gjør i sitt manifest. Nynazistene mener at de politisk korrekte feministene, antirasistene og homoaktivistene, har sluppet reven inn i hønsegården, dvs muslimene inn i Europa. Mange rammes av denne kritikken, og i Norge trues det nå med svenske tilstander. Svenske tilstander ser ut til å bety et samfunn hvor politiet ikke tør å gå ute på gatene, men må holde seg inne i store, sentraliserte politistasjoner. Utenfor herjer sharia og islamsk terror. Heldigvis er svenske tilstander ukjente i Sverige.

Det fins lite EU-kritikk på innsiden av unionen. Det kan være forklaringen på at de sosialdemokratiske partiene har mistet sin betydning i flere Europeiske land. Høyreekstremistene har tatt eierskapet til kritikk av det overnasjonale, og av innvandringen. Venstresiden ligger med brukket rygg mange steder. Unntaket er Storbritannia, hvor Labour har tatt et lite skritt til venstre og styrket seg. Utenfor unionen er det en annen situasjon. Norsk motstand mot EU har aldri vært fremmedfiendtlig eller rasistisk. Norsk nasjonalisme har så langt handlet om sjølråderett. Den norske eliten har alltid vært positive til EU. EØS-kritikken i fagbevegelsen er basert på klassekamp, og ikke på fremmedfiendtlighet.

Mange finner det urimelig at Norge må være underlagt EUs lover og regler, for å få tilgang til EUs indre marked. Etter EUs utvidelse østover har det kommet mer enn 200 000 arbeidsinnvandrere fra EU til Norge. Sosial dumping er en realitet. I utsatte bransjer går antall fagorganiserte ned. Det foregår ikke bare brudd på arbeidsmiljøloven, men en omfattende arbeidslivskriminalitet. EUs direktiver fører til varige endringer i det norske arbeidslivet, og truer det tradisjonelle trepartssamarbeidet. Vi går fra faste stillinger til mer midlertidighet. Dersom tilgangen på arbeidskraft ikke er regulert, blir det umulig å drive lønnskamp. Noen tjener på innvandring, mens andre taper. I dette perspektivet blir skepsisen til innvandring en klassekamp. Høyreekstremistene ser en mulighet til å fiske stemmer hos arbeiderklassen i flere europeiske land. Venstresida frykter for å havne i dårlig selskap, og blir derfor uklare i innvandringspolitikken.

Innvandring og utvandring er en del av vår historie. Det er funnet arabiske mynter i norske vikinggraver. Det kan tyde på at «snikislamiseringen» begynte tidlig. Europeisk historie preges av de mange folkevandringene. Det er i dag bare Baskerne innerst i Biscayabukta, som er ekte ureuropeere. Alle vi andre er resultater av folkevandringer. Nasjonale minoriteter er vanlig i mange land. Behandling av minoriteter sier mye om kvaliteter ved et samfunn. Det moderne Norge fikk sin grunnlov i 1814. Grunnlovens §2 slo fast at Jesuitter, katolske munkeordener og jøder ikke hadde adgang til riket. Hva var bakgrunn for denne bestemmelsen? Innvandrere som ville bygge sine egne samfunn eller nasjoner, ble betraktet som en trussel. Ingen skulle kunne følge sine egne lover. Frykten for dette, stammet fra middelalderen. Hva det enkelte individet trodde på, var ikke viktig. Spørsmålet om parallelle samfunn har igjen blitt aktuelt i innvandringsdebatten.

Det er først når staten blir sekulær, at loven kan omfatter alle. Det er noe av grunnen til at humanister ønsker en sekulær stat, et inkluderende samfunn og toleranse for alle livssyn. Norge har praktisert fri arbeidsinnvandring over lang tid. I perioden 1968 til 1975 drev arbeidsdirektoratet et aktivt rekrutteringsarbeid i utlandet, blant annet med et eget arbeidskontor i Pakistan. Det ble vedtatt en midlertidig innvandringsstopp i 1975, og den ble begrunnet med at sosiale problemer, som mangel på boliger, måtte løses før innvandringen kunne fortsette. Innvandringsstoppen fikk virke i 30 år. Fra 2005 har vi hatt fri innvandring fra hele EU/EØS-området.

Arbeidsinnvandring er ikke den eneste formen for innvandring. Også i 1975 kom det grupper av flyktninger. Den gangen kom de fra Vietnam og Chile. Nå kommer det flyktninger og asylsøkere fra mange land hvor det er kriger og konflikter. Ikke minst fra land hvor Norge har deltatt i krigen. Familiegjenforening fører også til innvandring, både når innvandrere henter ektefelle fra hjemlandet, og når andre nordmenn henter hjem utenlandske ektefeller. De som søker asyl i Norge, er en uregulert gruppe. Myndighetene klarer ikke å forutse hvem eller hvor mange som kommer. Det heter seg at asylpolitikken skal være streng, men rettferdig. Bare de med et reelt beskyttelsesbehov, skal få opphold. Det er ikke enkelt å skille mellom hvem som er en arbeidsinnvandrer, og hvem som er en traumatisert krigsflyktning med stort hjelpebehov. Derfor er asylsaker vanskelige.

I 2009 var det registrert 92 744 muslimer i 126 muslimske forsamlinger i Norge. Det er i alt 126 ulike moskeer rundt om i landet. De muslimske samfunnene i Norge er komplekse. Organisatorisk, kulturelt og teologisk er muslimer mange forskjellige grupper av mennesker. Fokuset på religion og kultur kan være en avsporing. Det er mulig å mene at lønns- og arbeidsvilkår er det viktigst for de fleste. Er norsk kultur bærekraftig i en globalisert verden? All kultur er under utvikling. Norsk språk er truet av engelsk. Nynorsken er på vikende front. Muslimsk innvandring har ikke klart å styrke norsk avholdsbevegelse. Ellers har integreringen av innvandrere vært rimelig vellykket i Norge. De som har bodd i landet i noe lengre tid, har funnet sin plass i samfunnet. På den annen side har innvandrere latt seg bruke i kampen mot norske lønninger og velferdsgoder. Motstanderne av full lønn under sykdom og barnetrygd til alle barn, er ofte de samme som vil ha mer innvandring. Men, vi bør også huske på at det bare finnes en menneskerase på jorda, og at vi alle er i slekt med hverandre og noen få urmødre som vandret ut fra Afrika.

Valgkamp og politikk

Valgkamp likner på reklame. Mange får lyst til å skifte kanal, eller gjøre noe annet. Noen mener at det handler om å selge et budskap. Andre synes at informasjonskonsulentene og reklamefolkene senker nivået på samfunnsdebatter, og forenkler politikken altfor mye. Norge er et land med stor politisk stabilitet. Skifte av regjeringer er sjelden dramatisk. Arbeiderpartiet og Høyre står nært hverandre politisk, men ønsker begge å framstå som hverandres hovedmotstandere.

Presidentvalget i Frankrike viser at partienes plass ikke er en selvfølge. President Macron ble skapt av tynn luft over ruinene av gamle partier til høyre og venstre. Han fikk bred støtte fra middelklassen og de intellektuelle. Også på den tradisjonelle venstresiden, var det mange som stemte på Macron. Han vant komfortabelt, uten politikk. De som er kritiske til NATO, EU og sosial dumping, hadde bare Marine Le Pen som alternativ i siste omgang. Hennes stemmer kom fra den tradisjonelle arbeiderklassen. Alt er ved det gamle i Frankrike, og det betyr krise, selv om noen optimister puster lettet ut.

I Norge har de store partiene mistet mange medlemmer. Det er en internasjonal trend, som har pågått i lang tid. Tapet av medlemmer kan ha med profesjonalisering av politikken å gjøre. Politikk kan være en karrierevei for ambisiøs ungdom. Andre medlemmer fremstår som ukritiske supportere, og ikke som engasjerte, politiske aktører. At politiske budskap framstår som all annen reklame, kan føre til det som kalles politikerforakt. Det er ikke bra for demokratiet.

Det er også reell forskjell på politiske partier her i landet. Frp er et profilert parti som har prøvd seg i regjering for første gang. De risikerer å gå på en smell til høsten. Det fleipes om at Mulla Krekar skal hjelpe Frp med å samle inn mer bompenger. Frp har sine mottiltak. Per Sandberg vil reforhandle EØS-avtalen. Han frir åpenlyst til fagbevegelsen, som er lei av sosial dumping. Frp har lært EU-skepsis av sine meningsfeller ellers i Europa, og det lønner seg. Kristian Tybring-Gjedde er egnet som velgermagnet, rettet mot ytterste høyre fløy. Sylvia Listhaug overstråler Siv Jensen, som på sin side har tulla bort oljepenger på tvilsomme skattelettelser, og ellers ikke fått til noe som helst.

Senterpartiet er i siget. Mannen med det store smilet og den morsomme latteren, vil ta hele landet i bruk. Ola Borten Moe trekker bra med høyrevelgere, og Per Olaf Lundteigen suger til seg de på venstre side. Eliten skal ikke slippe unna med å ta fra oss lensmannskontoret og sykehuset, samt legge ned kommunen og fylket. Kjersti Toppe er kjent som landets ledende helsepolitiker, men det er synd at SP svikta sykehussaken i Innlandet. Det ødelegger inntrykket av partiet som ellers er konsekvent i kampen mot sentralisering.

Oppland SV har spilt kjendiskortet Hans Olav Lahlum. Det kan være et sjakktrekk som det fort blir noen ekstra stemmer av. Elles er «litt mer Arbeiderparti» ikke en oppskrift som vinner for SV. Venstre plasserer seg langt til høyre nå for tiden. Et fagforeningsfiendtlig parti, mot full sykelønn, mot barnetrygd og for sosial dumping. Kanskje er det like greit at de havner under sperregrensa og faller ut av Stortinget.

Det politiske landskapet byr på få overraskelser. Nytt av året er Helsepartiet med Lise Askvik i spissen. De har laget et imponerende program, og stiller lister over hele landet. Nye partier har det ikke lett, men noen håper på en overraskelse. Rødt er nå bedre organisert og ledet enn før. Deres mulighet for representasjon på Stortinget er styrket.

I tiden som kommer vil mye av oppmerksomheten handle om hvem som skal sitte i regjering. Slik det ligger an nå, går det mot et skifte. Den nye statsministeren vil hete Jonas Gahr Støre. Det som trengs, er at når reklamen er over, går du og bruker stemmeretten din.

Oppsummering av utenriks- og sikkerhetspolitikken

Manus til 1. mai innlegg på Gjøvik Arbeidersamfunn 2017

Det er konsensus som har preget utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge gjennom mange år. Viktige saker blir ikke diskutert. Få politikere vil innse at vi har en ny situasjon. Mange tror at verdensordningen er gjeninnført etter Brexit og Trump, bare fordi Macron vil bli valgt som fransk president 7. mai. Macron representerer banken Rothschild og er den fremste talsperson for finanskapitalen i Frankrike. Han har full støtte fra borgerskapet. Sosialdemokratene har gjort seg selv politisk irrelevante i Frankrike.

Under president Macron vil det bli lavere lønninger og sosiale utgifter, skattelettelser, mer innvandring av billig arbeidskraft, og mer makt til EU. Denne politikken vil ikke gi flere jobber, men øke de sosiale konfliktene. Frankrike har 10% muslimer. Disse er i hovedsak like truet av innvandring som andre arbeidere og bønder. Den kommende utviklingen i Frankrike vil forsterke krisa i hele EU.

EU er svekket og preget av indre oppløsning. De som ønsker mer union, kjører bare på, og har ikke forstått at den globale liberalismen er på hell. EØS-avtalen er så dårlig at Storbritannia anser den som dårligere enn ingenting. For Norge er EØS en husmannskontrakt som sikrer sosial dumping. Store deler av norsk fagbevegelse tror ikke lengre på at EØS er nødvendig for å drive handel mellom ulike land.

Arbeiderpartiet har hatt landsmøte. Det dyreste vedtaket var at militærvesenet skal få 2% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er en bestilling fra president Trump, med støtte fra generalsekretær Jens Stoltenberg. Pengene skal ikke brukes på forsvar av Norge. Snarere tvert i mot. Den norske delen av forsvaret skal legges ned. Det er USA sitt globale engasjement som skal støttes. Da trengs det langtrekkende angrepsfly, ikke hær og hjemmevern.

USA er en nå en politisk og økonomisk ustabil nasjon. Trump er en uforutsigbar president. Vesten støttet statskuppet i Ukraina, men klarte ikke å erobre de russiske basene på Krim. USA krever europeiske sanksjoner mot Russland. Norge følger opp ved å oppgi vår selvpålagte basepolitikk, som gikk ut på at vi ikke skulle ha utenlandske tropper på norsk jord i fredstid. Europa taper på sanksjonene, mens USA slipper billig unna.

Krigsfaren er nå størst i Asia. Nord-Korea kan bli det påskuddet som trengs. Dersom kineserne trekkes inn, så kan det fort bli verdenskrig. Det er Kina som utfordrer USA når det gjelder det økonomiske verdensherredømme. Kina utvikler seg raskt, og eksporterer mye kapital. Amerikanske interesser handler derfor mest om Asia, og i mindre grad om Europa og Midtøsten, selv om olje er viktig.

Når USA bomber i Syria uten å provosere Russland i nevneverdig grad, og når de slipper en kjempebombe i Afganistan, så er dette først og fremst symbolpolitikk. Israel ønsker permanent krig i Syria. Saudi-Arabia og Tyrkia skal bekjempe Iran og Hizbollah på syrisk jord. USA vil slippe å betale regningen. Norge bidrar til krigen ved å bryte folkeretten. Uten tillatelse har vi har sendt militære styrker til et selvstendig land som er medlem av FN. Norsk Folkehjelp er brukt til å bygge opp det sivile samfunn i terroristkontrollerte områder.

Nato er i våre dager ute av stand til å levere trygghet og fred. Norge risikerer å bli trukket inn i mange kriger omkring i hele verden. Det er på tide å ta debatten om hva som tjener våre interesser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk bør ikke lenger være et tabuområde.

Krim og EU

I februar 1945 møttes de allierte supermaktene ved byen Jalta på Krim. Krim lå den gangen i Sovjetunionen, nærmere bestemt i Russland. USA, Storbritannia og Sovjetunionen visste at de snart ville vinne, og dermed avslutte den 2. verdenkrigen i Europa. Etter avtale ble både Tyskland og resten av Europa delt, etter stormaktenes interesser. Slik oppsto skillet mellom øst og vest.

Enigheten varte ikke lenge, men partene holdt seg til det som var avtalt på Jaltakonferansen. Vi fikk rustningskappløp og kald krig. Sovjetunionen var militært sterk, men trengte sårt mer industriell kapasitet. De østeuropeiske land ble plyndret for industri, mens vesteuropeerne fikk hjelp fra USA til gjenoppbygging.

I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. EU var aldri et fredsprosjekt, men sprang ut ifra de behovene som den kalde krigen skapte.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i Øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjetunionen råtnet fra innsiden, og klarte ikke konkurransen med vesten om økonomisk vekst. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst, og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland. Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrusjtsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake.

Krim er viktig for russerne. NATO må ikke få tak i Russlands viktige flåtebase på Krim. Ett sted går grensen for hva Russland kan akseptere av vestlig ekspansjon. Krim var et autonomt område under Ukraina i en periode på 60 år. Nå er denne perioden slutt. Vesten protesterer, og vi er med på sanksjoner mot Russland, i strid med norske interesser.

EU er med på sanksjonene mot Russland av hensyn til vår mektige allierte USA. Med ny president i USA, kan det hende at forholdet til Russland endrer seg. EU-landene, med Tyskland i spissen, trenger handel og samarbeid med russerne. Norge er heller ikke tjent med ny kald krig. Vi har ikke registrert noen russisk ekspansjon. At Russland ivaretar sine interesser på Krim, kan vurderes som rimelig.

EU har for tiden mer enn nok med sine egne problemer. Det tradisjonelle sosialdemokratiet ser ut til å ha utspilt sin rolle. Oppslutningen svikter, og politikken er lite relevant. Markedsfundamentalistene presser på for en stadig mer integrert union. De sier nei til nasjonalstaten og ja til Europas forente stater. Høyrepopulistene utnytter den sosiale og økonomiske krisa til sin fordel.

Det finnes ikke en folkebevegelse som ønsker Krim tilbake til Ukraina. Forholdet til Russland bør normaliseres. Det finnes nok av virkelige utfordringer å ta fatt i. Norge bør avbestille kampflyet F35, holde fast ved den tradisjonelle basepolitikken og ellers støtte FN og arbeidet for fred i verden.

Norge som problem

Innlegg på møte i Gjøvik Arbeidersamfunn 1. mai 2016.

Arbeiderbevegelsen var internasjonal fra starten av. Kravene var 8 timers arbeidsdag og kamp mot nasjonalisme og krig. 1. mai ble valgt til internasjonal kampdag. Svensk arbeiderbevegelse bidro til at Sverige ikke gikk til krig mot Norge i 1905. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre, isteden for å gå til revolusjon, slik som russerne gjorde. Sovjetunionens forsøk på å skape en 3. internasjonalen i mellomkrigstida, fikk ingen stor oppslutning i vesten. Likevel er kampen mot ekstrem nasjonalisme og fascisme er gammel tradisjon på venstresiden i internasjonal politikk.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie.

Det var trolig Norge som bombet presidentpalasset i det fredlige Tripoli. Bombene drepte barnebarna til president Muammar Gaddafi. Det fantes ikke noe FN-mandat som kunne legitimere en slik ugjerning. Ingen vil påta seg ansvaret for det som skjedde. Libya er fullstendig ødelagt. Maktforholdene i verden er slik at Jonas Gaar Støre og Jens Stoltenberg ikke vil bli stilt for retten, tiltalt for krigsforbrytelser. Det er makta som rår, og de vestlige stormaktene tar seg til rette over hele verden.

Norge har bestilt nye bombefly som skal stå til disposisjon for USA og NATO. Som land er vi er en aktør i den vestlige imperialismen. Det finnes ingen utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, har NATO ekspandert østover. Situasjonen i Syria er nå ekstra ille. Mange er internt fordrevne. Bare i hovedstaden Damaskus, har befolkningen økt fra 3 til 8 millioner. Her trengs det humanitær hjelp, og ikke boikott. Vi må bygge en ny fredsbevegelse og si nei til flere kriger, stoppe boikotten av Russland og Syria, og på sikt, få Norge ut av NATO.

De jihadistiske krigerne som herjer i Syria, er en leiehær. De kjemper for den wahhabistiske varianten av Islam, slik den praktiseres og spres fra regimet i Saudi-Arabia. De har alltid vært nyttige idioter for imperialismen, og latt seg bruke i en rekke kriger og konflikter.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri, måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant verdens største eksportører av våpen. EU er ikke et fredsprosjekt, og har ingen ting med internasjonal solidaritet å gjøre.

Kravet er derfor: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Vi kjemper mot sosial dumping, og sier ja til nasjonal grensekontroll. I dette ligger ingen nasjonal sjåvinisme. Et fargerikt felleskap innebærer både forskjeller og likheter. Det er en forskjell mellom fri flyt og internasjonal solidaritet. Uten nasjonal grensekontroll taper vi kampen mot sosial dumping. Vi sier ja til samarbeid med FN, og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Det er med fredsbevegelsen som det er med demokrati og menneskerettigheter. Det må bygges nedenfra. Vi sier nei til mer krig.

Alle skal med

Norge er et klassesamfunn. Det har alltid vært forskjell på folk. Nå øker forskjellene. Dersom vi alle sitter i samme båt, er det noen som styrer, og noen som ror. Andre er gratispassasjerer eller blindpassasjerer. Det var Jens Stoltenberg som lanserte slagordet «alle skal med». Det høres både fint og inkluderende ut. Mange vil være med på å ro den norske skuta, men ikke alle får lov. Arbeidsledigheten stiger mens vi venter på at regjeringen skal ta ansvar. Siden vi har mange oppgaver som bør løses, er det økonomisk urasjonelt å la folk gå ledige. Dersom ledige hender ikke kobles mot uløste oppgaver, trenger vi et ny økonomisk politikk.

Arbeidsledighet rammer i særlig grad ungdom. I aldersgruppen 20 til 24 år er ledigheten nesten dobbelt så høy som i befolkningen ellers. Det er geografiske ulikheter, da ledigheten har vokst mest der oljerelatert virksomhet har dominert.

Etter at EU utvidet seg mot øst, fikk Norge 150 000 arbeidsinnvandrere. Disse rammes nå av arbeidsledighet i større grad enn norske borgere. Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs 4 friheter. Effektiv grensekontroll er forbudt så lenge vi er med i EØS. I EU er sosial dumping en ønskelig deregulering av arbeidsmarkedet. Alt pratet om etnisitet og religion, er en avsporing. Det handler om klassekamp.

Flyktninger og asylsøkere bruker lang tid på å finne sin plass i det norske arbeidsmarkedet. Det ser ut til at integrering blir motarbeidet av statlige myndigheter. Mange tror at Norge betyr frihet og demokrati. De tar feil. Norge kan bety år med venting på asylmottak, nei til familiegjenforening og store vansker med statsborgerskap og reisedokumenter.

De blå-blå tror at dårligere lønns- og arbeidsvilkår vil gi flere jobber. Det er feil. Angrepene på faglige rettigheter lager flere problemer på arbeidsmarkedet. En svekket arbeidsmiljølov har ført til mer midlertidighet. Bemannings- og vikarbyråene fører til et løsarbeidersamfunn som få er tjent med. Arbeidslivskriminalitet brer om seg i mange bransjer. Fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon.

Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det er en av grunnene til at regjeringen bør slutte å motarbeide fagbevegelsen. At alle skal med, er kanskje urealistisk, men vi kan ha ambisjoner om å få med så mange som mulig! Da må det føres en motkonjunkturpolitikk. Økt kjøpekraft vil stimulere alle ledd i økonomien. Tæring stimulerer næring. Derfor kan vi bygge ut eldreomsorgen! Sparing og skattelette til de rike, øker problemene i økonomien. Selv ikke de rikeste er tjent med økt fattigdom. Det virker bare destabiliserende.

Vi trenger garantier for at det ikke bor slaver i kjelleren på sykehjemmet. Velferden skal bygges ut og velferdsprofitørene skal stoppes. Privatisering er skadelig. Skatteflyktninger er for dyrt. Derfor må sykehjem og profittbaserte barnehager kommunaliseres. Pengene må brukes til det formålet det er bevilget til. Det er de blå-blå som truer velferden. Klasseforskjellene er store nok fra før.

Grensekontroll er en bra ting. Regulering er mye bedre enn fri flyt. Vi bør ha kontroll på hvem som slipper ut og inn i landet. Vi trenger ikke å ha folk boende i årevis i asylmottak uten rettigheter. Vi kan heller si velkommen inn. Alle skal med. På den måten kan vi bygge velferden.

Trondheimskonferansen 2016

Vi deltar på Trondheimskonferansen 28. – 31. januar 2016. Det er her fagbevegelsen skal viser sin styrke. Trondheimskonferansen er den viktigste møteplassen for fagorganiserte i tida mellom LO-kongressene. Vi holder vedlike en tradisjon som går tilbake til Fagopposisjonen av 1911. Her ligger det et stort ansvar. Det er vi som skal utvikle ny politikk, og det er vi som skal bestemme hvor kampen skal stå. Det er ikke LO-kongress og stortingsvalg før i 2017, men vi trenger det politiske verkstedet som Trondheimskonferansen er. Vi har ingen tid å miste, ikke med den regjeringa vi har nå.

Trondheimskonferansen setter dagsorden i samfunnsdebatten. Fredag 29. februar har vi prologen. Dagen innledes med tre parallelle seminarer hvor vi kan fordype oss i enten: Veien ut av et kjønnsdelt arbeidsmarked, lære mer om Midt-Østen, Venezuela og Cuba, eller delta på Nei til EUs seminar, som arrangeres sammen med LO i Oslo og Trondheim.

Etter dette kommer konferansens offisielle åpning. Resten av programmet den første kvelden, går rett på sak, med debatter etter innlederne.

NORSK ARBEIDSLIV I INTERNASJONALT PERSPEKTIV. Konsekvenser av avtalene TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement). Innleder er Helene Bank, spesialrådgiver i For velferdsstaten.

VELFERDSPROFITØRENE. Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene. Innleder Linn Herning, nestleder og rådgiver i For velferdsstaten. (Hun har skrevet boka Velferdsprofitørene på Manifest forlag)

Det sosialpolitiske perspektivet står sentralt på konferansens åpningsdag. Vi trenger mer skolering vedrørende TTIP ogTISA. Disse avtalene overstyrer norske lover og vil kunne endre norsk arbeidsliv i vesentlig grad. De nye asylbaronene har aktualisert temaet velferdsprofitørene ytterligere. Den politiske kampen står om velferden. Hvem skal drive barnehagen, barnevernet, skolen, helsevesenet og omsorgen? https://thorsblogg.com/2015/11/12/velferdsprofitorene/

PENSJON – FORAN TARIFFOPPGJØRET 2016 OG LO-KONGRESSEN 2017 – VEIVALG FOR FAGBEVEGELSEN. Lørdagens program starter med pensjonssaken. Her vil tjenestepensjon og AFP stå sentralt. Det ligger an til et oppgjør om pensjon både ved tariffoppgjøret og på neste LO-kongress. Ingenting er avgjort, og hva som skjer i Trondheim har betydning. Innledning ved Mona Bjørn fra HK.

Dette er også dagen for ”Åpen fagligpolitisk time” – fokus på faglig solidaritetsarbeid og aktuelle lokale kamper. Her er det mye å ta av, og forventningene er store.

Hans-Christian Gabrielsen, 2. nestleder i LO, skal snakke om den politiske og faglige situasjonen. Fokus vil ligge på kommunevalget som var, og stortingsvalget som kommer. Klarer LO-ledelsen å begeistre Trondheimskonferansen?

FAGBEVEGELSEN OG EØS. Både Marianne Marthinsen fra Arbeiderpartiet og Kathrine Kleveland fra Nei til EU skal innlede om dette temaet. Det ligger an til skarp og klargjørende debatt!

FRA LEGALISME TIL MER AKSJON. Søndagens program er i Martin Tranmæls ånd.

Harald Berntsen, historiker og forfatter, Per Syversen, Organisasjonsarbeider i Fellesforbundet, og Vegard Holm, tidligere redaktør av Transportarbeideren, skal innlede om dette temaet.

I tråd med tradisjonen, vil konferansen vedta en politisk uttalelse.

Deltagerne fra FO Oppland:

Øystein Bryde

Anne Miklavic

Ann Mari Skogvoll

Thor Solheim

Guri Skaug Olsen

June Kristin Ruud

Geir Innset Lien

Lisbeth Berntsen Grandalen

Blå økonomi og fagbevegelsen

Legg merke til at Siv Jensen ikke lenger snakker om «verdens rikeste land». Hun har sluttet med det etter at hun kom i posisjon. Riktignok har vi endringer i den økonomiske situasjonen, men de rikdommene som Norge hadde, er stort sett intakte. Nå er det mulig at «javel, herr Statsråd»- gjengen i finansdepartementet har formet Siv Jensen på en måte som gjør at hun nå snakker som Per Kristian Foss, Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen gjorde i sin tid. Det er også andre mulige forklaringer.

Den varige lave oljeprisen medfører at nye investeringer i oljesektoren ikke er lønnsomme. Finansministeren klarer i liten grad å redusere statens utgifter men, hun realiserer barnetroen på at skattelettelser løser de fleste problemer, slikt som innovasjon, omstilling og nye arbeidsplasser. Som humanister er vi for en sekulær stat, et inkluderende samfunn, og toleranse for alle livssyn. Det betyr også respekt for en fundamentalistisk tro på markedet. Vi må kunne kritisere troen på skattelette selv om det kan virke blasfemisk. Det er ikke tilsiktet å krenke noen, men skattelette virker ikke.

Utenom investeringstørke i oljesektoren, så gå det meget bra i økonomien. Den lave kursen på norske kroner, stimulerer utenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. Mange tjener gode penger. Når arbeidsledigheten likevel stiger, så er det fordi skattelette til de rikeste ikke skaper flere jobber. Det mangler ikke på penger til investeringer, og det er lett å låne penger til lav rente. Det som trengs, er å stimulere etterspørselen. De som for eksempel driver spisesteder på Gjøvik eller andre steder, ansetter ikke flere fordi de får skattelette. For å ansette flere, så trengs flere kunder. Det er når etterspørselen stiger, at det trengs flere folk. Slik er det i alle bransjer.

Kapitalismens paradoks er at når arbeidsiverene lykkes med å holde lønningene lave, så blir det ikke bare billigere produkter. De dreper også det markedet som skal kjøpe det som produseres. Det er derfor det kan være god økonomisk vekst i land med høye lønninger. Der fagforeningene er svake, og lønna er lav, der er det også økonomisk krise. Se på EU. Tyskerne har ikke lenger råd til å kjøpe tyske biler. Det nytter ikke å låne ut penger til grekerne, som heller ikke har råd til disse bilene. Systemet funker ikke. Den klassiske krisa i kapitalismen handler om overproduksjon. Det er bare sterke fagforeninger som vil sørge for at de ansatte får sin andel av veksten i produktivitet.

Den andre trosbekjennelsen i blå økonomi handler om offentlig sektor: Offentlig sektor er for stor og koster for mye. Uansett hvor fort de ansatte i hjemmetjenesten løper, så skal de alltid kunne løpe litt fortere. Det heter mer for pengene. Noe av framtidas pleie og omsorg vil kunne erstattes av smarte maskiner, men hvor mye av dette er ønskelig? Har ikke menneskelig kontakt verdi i seg selv? Alt forbruk i offentlig sektor styrker det markedet som privat sektor er avhengig av. Det er bare de rike som sparer pengene og kjøper seg mer fast eiendom.

Fagbevegelsen blir sterk når vi samler oss for å ivareta felles interesser. Anbud, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet må bekjempes. Fagbevegelsen er velferdsstatens siste skanse. Kommunene må få de ressurser som trengs innenfor barnehage, skole, integrering, pleie, omsorg og velferd. Her trengs det mange arbeidsplasser og mye penger. Det er naturlig å avslutte med fagforeningsdiktet.

Stig Holmås

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.

Stopp krigen i Syria!

Galt har det gått i Libya også. Før krigen i Libya var president Muammar Gadafi på besøk i Italia. Der lovet han å stanse menneskesmuglerne fra Benghazi. Etter det startet den internasjonale kampanjen mot ham. Gadafi ble sammenlignet med Hitler og ble framstilt som en stor trussel mot sitt eget folk. Sett i ettertid, er det enkelt å se at kampanjen lignet på den om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. FN ga mandat til å etablere en flyforbudssone, og til å beskytte sivilbefolkningen med alle midler. FN-mandatet ble misbrukt til å beseire Libya militært. Sør-Afrikas president ble nektet å mekle fram en fredelig løsning. Norge og fem andre NATO-land sto bak bombingen.

I sommer har menneskesmuglerne fra Benghazi hatt travle dager. Sammen med diverse jihadistiske terroristgrupper og andre banditter, styrer de i ruinene av Libya. Norge har et betydelig ansvar for de mange flyktninger som krysser havet fra Libya til Italia. Vi var av dem som bombet mest, derfor er ikke Libya lenger en velferdsstat som skaffet arbeid til flyktninger fra mange afrikanske land. Landet er ødelagt av de som skulle beskyttet sivilbefolkningen.

I midtøsten kan de kongelige oljediktaturene steine, korsfeste og kappe hoder eller hender etter eget ønske. Helt andre regler gjelder for sekulære diktatorer som går i dress og kaller seg presidenter. Syria har ingen demokratisk tradisjon. Etter 1. verdenskrig ble landet en fransk koloni. Maten er god og utdanningsnivået er høyt. President Assad ønsker ikke samme skjebne som sine kollegaer i Irak og Libya. Syria har mektige allierte. Derfor finnes det ikke noen militær løsning.

I følge Kåre Willoch er ikke væpnet revolusjon tillatt i noe land. De som griper til våpen mot sine myndighetene i Syria, blir kalt for terrorister. Mange av disse kommer fra andre land. Herunder både fra Russland og vest-Europa. Regionale aktører spiller en sentral rolle. IS ligner på den franske fremmedlegionen. Rekruttene legger handa på den hellige boka og sverger troskap. Etter endt tjeneste får soldatene en ny identitet og statsborgerskap i den islamske staten. Spørsmålet er: Hvem betaler lønningene?

Det er grunn til å tro at de rojale oljediktaturene i gulfen står bak IS og lignende grupper. Særlig Saudi-Arabia og Qatar er dypt involverte aktører. De er ikke alene. Tyrkia spiller en nøkkelrolle. Den oljen fra Irak som IS selger, smugles gjennom Tyrkia. IS får både mannskaper og våpen gjennom Tyrkia. Både kurderne og syriske myndigheter framstår som Tyrkias fiender. Derfor er jihadistene en naturlig alliert for Tyrkia. Staten Israel har for tiden Syria, Iran og Hisbolla blant sine viktigste fiender. Det påstås at israelske instruktører har trent jihadister fra Nusrafronten inne i Syria.

På den Syriske siden er Iran og Russland de viktigste allierte. Det ligger også et kinesisk hangarskip utenfor kysten av Syria. Kina bidrar med rådgivere til støtte for president Assad. På bakken er det støtten fra Iran som er det viktigste. En ny situasjon har oppstått nå som russerne deltar direkte med betydelig flystøtte. Alliansen mellom Russland og Syria er ikke ny. Russerne har en større marinebase i landet. De vil vise seg fram. Syria blir et utstillingsvindu for russiske våpen. Alle flyene som blir brukt er til salgs. De håper å selge mer våpen. Russland har troverdighet i kampen mot jihadister av alle slag og vil øke sin betydning i regionen.

IS har sine røtter i Irak. I Syria bygget de seg opp og fikk mye støtte utenfra. Da de vente tilbake og erobret store deler av Irak, kom de i konflikt, ikke bare med Irak og kurderne, men også med USA. Konflikten spredde seg til regionen. IS har amerikanske våpen, men USA og EU er ikke sentrale aktører i denne krigen. Offisielt støtter de bare en mindre aktør blant opprørene (Free Syrian Army). Derfor er de handlingslammet.

USA blir i liten grad berørt av de syriske flyktningene. Det er mulig at så mye som 25% av dem er på vei mot Europa. President Assad lar seg ikke fjerne med enkle midler. Norge bør slutte å støtte væpnet revolusjon i Syria. Kampen mot IS og andre terroristgrupper er legitim. EU bør se på årsaken til flukten. Av humanitære og politiske grunner må vi kunne si: Stopp krigen!

Norsk økonomi i det store perspektivet

Norsk økonomi er sensitiv for internasjonal påvirkning. Både den globale krisa, EU- krisa og sanksjonene mot Russland, berører Norge og norsk økonomi. Etter at den kinesiske veksten flatet ut, så har prisen på en rekke viktige råvarer gått nedover. Sjanghaibørsen har stupt, og verdenshandelen har bremset opp. De sterksete økonomiene kan ikke lenger lånefinansiere sin egen eksport, slik som Tyskland har gjort i forhold til Hellas. Etterspørselen svikter i mange markeder samtidig. Når boblene sprekker, kommer banker og andre finansinstitusjoner i fare. Dette er den globale krisa, den rammer også Norge. Først og fremst gjennom en varig lav oljepris, men også gjennom en generell reduksjon av verdenshandelen.

Krigen i midtøsten er først og fremst en tragedie for de som rammes. Konflikten har spredd seg fra Syria, over til Irak og nå også til Tyrkia. Tyrkia bomber nå alle direkte parter i konflikten. USA, Israel, Saudi-Arabia, Iran og Russland er bakspillere som trekker i noen av trådene. Freden er langt unna, og krigen vil ta lang tid og koste mye både i form av lidelse og penger. Det lille vi kan gjøre, er å hjelpe noen av de mange ofrene som prøver å flykte.

I EU er euroen en fiasko. Det viser seg at ulike økonomier ikke mestrer en felles valuta. På kortere sikt har Tyskland og Be-Ne-Lux-landene tjent på systemet. De sør-europeiske landene har tapt mest på å ha fellesvaluta. Makthaverne i Hellas fikk hjelp av den amerikanske banken Lehman Brothers for å fuske til seg en plass innenfor eurosystemet. Nå klarer ikke noen gresk regjering å få styr på økonomien. Den siste krisepakka gir i beste fall en utsettelse på tre år. Det er stor vilje til å påstå at innstramninger, privatisering og kutt virker, men det er feil. Etter tre år er gjelda enda større, og BNP enda lavere. Krisa er ikke slutt, og problemene er ikke løst.

Etter murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen, så har NATO og EU ekspandert østover. Denne politikken fikk en brå slutt etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina. Russland har kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina for 60 år siden. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krim har vært strategisk viktig for Russland i 200 år. Krisen i øst-Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. Økonomiske sanksjoner er til skade både for Russland og Europa. Ukraina klare seg ikke økonomisk. De har det enda verre enn grekerne. Landet trenger fred både med seg selv og sine naboer.

I Norge er det ikke krise ennå. Selv med den største arbeidsledigheten på ti år, er det for tidlig å snakke om krise her i landet. Den økonomiske politikken som den blå-blå regjeringa fører, er ikke egnet til å møte den krisa som kommer. Det er i gode tider at staten kan bremse på pengebruken. I krisetider må det drives med motkonjunkturpolitikk og det er de blå-blå lite flinke til. Skattelettelser til de rike, og penger som brukes i utlandet, stimulerer økonomien i Norge i for liten grad.

Saken satt litt på spissen: Effekten av penger til flyktninger er mye større i matbutikken på Kapp enn i en flyktningeleir i Libanon, dersom norsk økonomi skal stimuleres. Kommunesektoren kan med fordel bruke mye mer penger. Det er fint at staten tar seg av riksveier og jernbane, men hva med fylkes- og kommunale veier? Norske kommuner er generelt fattige og har mye gjeld. Det er det en gylden anledning til å gjøre noe med nå. Det er slakk i oljeøkonomien, og det finnes ledige hender som kan ta i et tak! Det er nå vi kan finansiere samhandlingsreformen, eldreomsorgen, ruste opp offentlige skoler og andre kommunale bygg eller anlegg.

Det er kommunevalg i år og det er fritt fram for å melde seg for dem som vil være med å bygge landet. Nå som presset i økonomien er borte, så er det rom for initiativ og nye tiltak. Pengene må ikke sløses bort, men brukes slik at de som kommer etter oss får noe som er bedre enn utenlandske verdipapirer.

Thors blogg

Dette er bloggen til Thor Solheim. Med utgangspunkt i fagbevegelsen kommenterer jeg politiske hendelser i inn og utland. Jeg skriver alså om politikk og sånn.

Stikkord: EU