Oppsummering av utenriks- og sikkerhetspolitikken

Manus til 1. mai innlegg på Gjøvik Arbeidersamfunn 2017

Det er konsensus som har preget utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge gjennom mange år. Viktige saker blir ikke diskutert. Få politikere vil innse at vi har en ny situasjon. Mange tror at verdensordningen er gjeninnført etter Brexit og Trump, bare fordi Macron vil bli valgt som fransk president 7. mai. Macron representerer banken Rothschild og er den fremste talsperson for finanskapitalen i Frankrike. Han har full støtte fra borgerskapet. Sosialdemokratene har gjort seg selv politisk irrelevante i Frankrike.

Under president Macron vil det bli lavere lønninger og sosiale utgifter, skattelettelser, mer innvandring av billig arbeidskraft, og mer makt til EU. Denne politikken vil ikke gi flere jobber, men øke de sosiale konfliktene. Frankrike har 10% muslimer. Disse er i hovedsak like truet av innvandring som andre arbeidere og bønder. Den kommende utviklingen i Frankrike vil forsterke krisa i hele EU.

EU er svekket og preget av indre oppløsning. De som ønsker mer union, kjører bare på, og har ikke forstått at den globale liberalismen er på hell. EØS-avtalen er så dårlig at Storbritannia anser den som dårligere enn ingenting. For Norge er EØS en husmannskontrakt som sikrer sosial dumping. Store deler av norsk fagbevegelse tror ikke lengre på at EØS er nødvendig for å drive handel mellom ulike land.

Arbeiderpartiet har hatt landsmøte. Det dyreste vedtaket var at militærvesenet skal få 2% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er en bestilling fra president Trump, med støtte fra generalsekretær Jens Stoltenberg. Pengene skal ikke brukes på forsvar av Norge. Snarere tvert i mot. Den norske delen av forsvaret skal legges ned. Det er USA sitt globale engasjement som skal støttes. Da trengs det langtrekkende angrepsfly, ikke hær og hjemmevern.

USA er en nå en politisk og økonomisk ustabil nasjon. Trump er en uforutsigbar president. Vesten støttet statskuppet i Ukraina, men klarte ikke å erobre de russiske basene på Krim. USA krever europeiske sanksjoner mot Russland. Norge følger opp ved å oppgi vår selvpålagte basepolitikk, som gikk ut på at vi ikke skulle ha utenlandske tropper på norsk jord i fredstid. Europa taper på sanksjonene, mens USA slipper billig unna.

Krigsfaren er nå størst i Asia. Nord-Korea kan bli det påskuddet som trengs. Dersom kineserne trekkes inn, så kan det fort bli verdenskrig. Det er Kina som utfordrer USA når det gjelder det økonomiske verdensherredømme. Kina utvikler seg raskt, og eksporterer mye kapital. Amerikanske interesser handler derfor mest om Asia, og i mindre grad om Europa og Midtøsten, selv om olje er viktig.

Når USA bomber i Syria uten å provosere Russland i nevneverdig grad, og når de slipper en kjempebombe i Afganistan, så er dette først og fremst symbolpolitikk. Israel ønsker permanent krig i Syria. Saudi-Arabia og Tyrkia skal bekjempe Iran og Hizbollah på syrisk jord. USA vil slippe å betale regningen. Norge bidrar til krigen ved å bryte folkeretten. Uten tillatelse har vi har sendt militære styrker til et selvstendig land som er medlem av FN. Norsk Folkehjelp er brukt til å bygge opp det sivile samfunn i terroristkontrollerte områder.

Nato er i våre dager ute av stand til å levere trygghet og fred. Norge risikerer å bli trukket inn i mange kriger omkring i hele verden. Det er på tide å ta debatten om hva som tjener våre interesser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk bør ikke lenger være et tabuområde.

Krim og EU

I februar 1945 møttes de allierte supermaktene ved byen Jalta på Krim. Krim lå den gangen i Sovjetunionen, nærmere bestemt i Russland. USA, Storbritannia og Sovjetunionen visste at de snart ville vinne, og dermed avslutte den 2. verdenkrigen i Europa. Etter avtale ble både Tyskland og resten av Europa delt, etter stormaktenes interesser. Slik oppsto skillet mellom øst og vest.

Enigheten varte ikke lenge, men partene holdt seg til det som var avtalt på Jaltakonferansen. Vi fikk rustningskappløp og kald krig. Sovjetunionen var militært sterk, men trengte sårt mer industriell kapasitet. De østeuropeiske land ble plyndret for industri, mens vesteuropeerne fikk hjelp fra USA til gjenoppbygging.

I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. EU var aldri et fredsprosjekt, men sprang ut ifra de behovene som den kalde krigen skapte.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i Øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjetunionen råtnet fra innsiden, og klarte ikke konkurransen med vesten om økonomisk vekst. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst, og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland. Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrusjtsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake.

Krim er viktig for russerne. NATO må ikke få tak i Russlands viktige flåtebase på Krim. Ett sted går grensen for hva Russland kan akseptere av vestlig ekspansjon. Krim var et autonomt område under Ukraina i en periode på 60 år. Nå er denne perioden slutt. Vesten protesterer, og vi er med på sanksjoner mot Russland, i strid med norske interesser.

EU er med på sanksjonene mot Russland av hensyn til vår mektige allierte USA. Med ny president i USA, kan det hende at forholdet til Russland endrer seg. EU-landene, med Tyskland i spissen, trenger handel og samarbeid med russerne. Norge er heller ikke tjent med ny kald krig. Vi har ikke registrert noen russisk ekspansjon. At Russland ivaretar sine interesser på Krim, kan vurderes som rimelig.

EU har for tiden mer enn nok med sine egne problemer. Det tradisjonelle sosialdemokratiet ser ut til å ha utspilt sin rolle. Oppslutningen svikter, og politikken er lite relevant. Markedsfundamentalistene presser på for en stadig mer integrert union. De sier nei til nasjonalstaten og ja til Europas forente stater. Høyrepopulistene utnytter den sosiale og økonomiske krisa til sin fordel.

Det finnes ikke en folkebevegelse som ønsker Krim tilbake til Ukraina. Forholdet til Russland bør normaliseres. Det finnes nok av virkelige utfordringer å ta fatt i. Norge bør avbestille kampflyet F35, holde fast ved den tradisjonelle basepolitikken og ellers støtte FN og arbeidet for fred i verden.

Den Norske Fremmedlegionen

Med 52 bombefly av typen F35, og egen fremmedlegion i Syria, så tar Norge skrittet opp i den imperialistiske 1. divisjon. Mange regionale og globale aktører har egne leiesoldater i Syria. Nå skal også Norge spille en rolle på denne internasjonale arenaen. Dette blir kalt Den store stedfortrederkrigen. Norge skal sende 60 instruktører som skal bygge opp de norske styrkene et sted i Jordan. Den Norske Fremmedlegionen skal underlegges USA, og bygges opp etter de metodene som USA anbefaler. Det betyr lite kontroll med resultatet.

Profesjonelle leiesoldater er en gammel tradisjon i regionen. Osmanene krevde i sin tid inn en type skatt som gikk ut på at de familiene som kunne, måtte avgi et guttebarn til kalifatet i Istanbul. Guttene ble oppdratt til å bli elitesoldater, men kunne også bli livvakter eller embedsmenn. De ble kalt Janitsjarer. Da tyrkerne tapte slaget ved Wien i 1683 så besto hæren av kristne leiesoldater som stammet fra Balkan og som kjempet i Islams navn. Historisk så har verneplikt erstattet denne modellen, men det var før. Kravene til militær og teknisk kompetanse er nå så store at verneplikt er uaktuelt. Krig er i dag en sak for spesialister. Leiesoldater er derfor på nytt aktuelt.

Tyrkia har for tiden et religiøst styre med osmanske ambisjoner. De er i krig både mot kurderne og Syria. Saudi-Arabia finansierer nesten alt som finnes av islamittisk terror rundt omkring i verden. Leiesoldater som lønnes av Tyrkia eller de arabiske oljediktaturene, utgjør hovedtyngden av de styrkene som kjemper mot de syriske myndighetene. USA og Russland er ikke enige om hvem som skal regnes som terrorister, men alle er jihadister av den wahhabistiske typen, og tilhører ulike grupper. De styrkene som er utrustet og trent av USA, er oppløst og integrert i de andre gruppene. Det finnes ikke en sekulær og demokratisk opposisjon i Syria.

Norge har noen formelle problemer. Syria er et selvstendig land, medlem av FN. Det betyr at vi ikke uten videre kan gripe inn i landet militært. Det sekulære Baathpartiet og Assad-familien har hatt makta i Syria over lang tid. Norge hører til det mindretallet som ikke lenger anerkjenner myndighetene i Syria. På sin side har Syria noen mektige allierte. Blant Syrias venner finner vi Israels verste fiender. Lekkasjer fra eposten til Hillary Clinton viser at Israel ønsker å destabilisere Syria. Fra Israels synspunkt bør også Iran og Hizbollah bekjempes.

Det er de utenlandske aktørene som, ved hjelp av sine stedfortredere, holder krigen gående. Etter fem år med krig, er landet ødelagt. Boikott fra de vestlige land hindrer nødhjelp til de regjeringskontrollerte områdene. Det finnes ikke en militær løsning på de aktuelle konfliktene. Flere av aktørene mangler kontroll, og har problemer med sine stedfortredere. Mange er avhengige av leiesoldatenes lønninger både i og utenfor Syria. Derfor kan krigen fortsette i årevis.

I denne konflikten skal altså Norge inn for å yte sitt bidrag til mer krig. Retorisk er det IS og terroristene som er våre fiender. Problemet er at de vi støtter, samarbeider med IS for å styrte landets regjering. Syria sier at Norge ikke er velkommen til å krige mot IS på deres territorium. Norge er ikke overasket. Noen IS-krigere kommer fra Norge. Likevel er ikke Russland velkomne til å bekjempe IS i Groruddalen. Hva er norske interesser? Trenger vi Den Norske Fremmedlegionen? Det kan være en idé for Stortinget å diskutere utenriks- og sikkerhetspolitikk, og ikke overlate alt til regjeringen.

Norge som problem

Innlegg på møte i Gjøvik Arbeidersamfunn 1. mai 2016.

Arbeiderbevegelsen var internasjonal fra starten av. Kravene var 8 timers arbeidsdag og kamp mot nasjonalisme og krig. 1. mai ble valgt til internasjonal kampdag. Svensk arbeiderbevegelse bidro til at Sverige ikke gikk til krig mot Norge i 1905. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre, isteden for å gå til revolusjon, slik som russerne gjorde. Sovjetunionens forsøk på å skape en 3. internasjonalen i mellomkrigstida, fikk ingen stor oppslutning i vesten. Likevel er kampen mot ekstrem nasjonalisme og fascisme er gammel tradisjon på venstresiden i internasjonal politikk.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie.

Det var trolig Norge som bombet presidentpalasset i det fredlige Tripoli. Bombene drepte barnebarna til president Muammar Gaddafi. Det fantes ikke noe FN-mandat som kunne legitimere en slik ugjerning. Ingen vil påta seg ansvaret for det som skjedde. Libya er fullstendig ødelagt. Maktforholdene i verden er slik at Jonas Gaar Støre og Jens Stoltenberg ikke vil bli stilt for retten, tiltalt for krigsforbrytelser. Det er makta som rår, og de vestlige stormaktene tar seg til rette over hele verden.

Norge har bestilt nye bombefly som skal stå til disposisjon for USA og NATO. Som land er vi er en aktør i den vestlige imperialismen. Det finnes ingen utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, har NATO ekspandert østover. Situasjonen i Syria er nå ekstra ille. Mange er internt fordrevne. Bare i hovedstaden Damaskus, har befolkningen økt fra 3 til 8 millioner. Her trengs det humanitær hjelp, og ikke boikott. Vi må bygge en ny fredsbevegelse og si nei til flere kriger, stoppe boikotten av Russland og Syria, og på sikt, få Norge ut av NATO.

De jihadistiske krigerne som herjer i Syria, er en leiehær. De kjemper for den wahhabistiske varianten av Islam, slik den praktiseres og spres fra regimet i Saudi-Arabia. De har alltid vært nyttige idioter for imperialismen, og latt seg bruke i en rekke kriger og konflikter.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri, måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant verdens største eksportører av våpen. EU er ikke et fredsprosjekt, og har ingen ting med internasjonal solidaritet å gjøre.

Kravet er derfor: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Vi kjemper mot sosial dumping, og sier ja til nasjonal grensekontroll. I dette ligger ingen nasjonal sjåvinisme. Et fargerikt felleskap innebærer både forskjeller og likheter. Det er en forskjell mellom fri flyt og internasjonal solidaritet. Uten nasjonal grensekontroll taper vi kampen mot sosial dumping. Vi sier ja til samarbeid med FN, og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Det er med fredsbevegelsen som det er med demokrati og menneskerettigheter. Det må bygges nedenfra. Vi sier nei til mer krig.

Nasjonal aksjonsdag mot krig

Innledning på Rødts informasjons- og debattmøte Gjøvik Arbeidersamfunn 16. april 2016

At vi har en nasjonal aksjonsdag mot krig, synes jeg er en bra ting. Jeg har nylig holdt et liknende foredrag og vil bruke mye av det samme stoffet.

Debatten det siste året har i stor grad handlet om hvor mange flyktninger vi skal ta imot, og om det ikke er bedre å hjelpe dem der de er. Norge har så langt satset på regimeendring. Gjennom aktiv boikott av Syrias lovlige myndigheter og økonomisk støtte til opposisjonen, så bidrar Norge til krigen. Fint å være opptatt av løsninger, men det er kanskje vanskeligere å se at Norge er en del av problemet. Hjelpe til med å krige, er noe Norge har gjort nye av, men bør avstå fra.

Baathpartiet og Assad-familien har hatt makta i Syria over lang tid. Det er helt urimelig å tro at det kunne startes et massivt militært opprør innenfra. Opposisjonen kunne ikke «ta til våpen», da dette var noe de ikke hadde. Mønsteret fra Irak og Libya er tydelig. Intervensjonen utenfra spiller på de interne motsetningene. Det trengs våpen, penger og planer. Det kommer fra landets fiender.

Vesten påstår at Syriakrigen startet av seg selv, med regimets angrep på egen befolkning. I blodtåka etter «suksessen» i Libya, ville enkelte land gjenta oppskriften i Syria. Det har ikke gått så bra. Demonisering av president Assad har virket, men selv ikke trikset med bruk av gass, var vellykket nok til å starte vestlig bombing. Mange regionale aktører spiller inn i Syria. De har ulike roller og ulik agenda. Tyrkia og de vestallierte oljediktaturene er de viktigste.

Bare et mindretall av Wahhabistiske krigere i Syria, er syrere. Betalt av Saudi-Arabia, Qatar og Nato-Tyrkia, ble rundt 60 000 såkalte jihadister innskipet fra Sentral-Asia, Kina, Tsjetsjenia, Tunisia og Libya som en betalt leiehær. Denne leiehæren ble trent av NATO-offiserer på fire baser i Tyrkia og i Jordan.

Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Norsk Folkehjelps mål er menneskeverd og like rettigheter for alle, uansett kjønn, handikap, etnisk tilhørighet, religion, alder, seksuell legning eller sosial status.

Organisasjonen frakter hjelp og forsyninger inn i Syria fra Tyrkia til områder kontrollert av al Nuṣra-fronten i Alepporegionen. Folkehjelpa påstår at de samarbeider med Den syriske nasjonalkoalisjonen. Dette er den gruppa som vestmaktene støtter. De har et kontor i London, men har lite å si på bakken i Syria. Der er det ekstremistene som sloss mot myndighetene.

Det er kjent fra NFs egne nettsider at de har mottatt store beløp, ikke bare fra det norske UD, men også fra flere vestlige stormakter som har sin egen agenda i Syria. Det antas at disse midlene skal delvis brukes til å bygge opp en alternativ statsmakt i Syria, med sikte på å skifte ut regjeringa i Damaskus. I så fall er det naturlig å spørre hvem som skal få støtte, hva støtten skal bestå i, og hvordan den skal formidles.

Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap, og de presser Nato for politisk og militær støtte i deres direkte og indirekte krig mot Syria og Kurdistan. Heldigvis står terroristene i Aleppoprovinsen overfor et militært nederlag. Det ville i så fall bedre den humanitære situasjonen for folk flest.

Det Osmanske riket var et keiserrike, sentrert rundt det østlige Middelhavet, fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Imperiet ble utkonkurrert av britisk og fransk imperialisme på slutten av 1800-tallet. Det endelige nederlaget kom som en følge av 1. verdenskrig.

Osmanerne kom aldri så langt vest som til Marokko, og de perifere delene av imperiet hadde utstrakt selvstyre. Sentrale, steder som Aleppo og Damaskus, hadde direkte styre fra den «Høye port» som var navnet på den osmanske regjeringen i Istanbul, oppkalt etter regjeringsbyggets arkitektur.

Wahhabismen oppsto på den arabiske halvøya på 1700-tallet, og har siden vært en fundamentalistisk retning innen Islam. De tror at alt bør være som på profetens tid, for da var verden tilnærmet perfekt. Det starten med opposisjon mot det Osmanske riket, og nå er det Saudi-Arabia som bruker mye penger på å spre denne ideologien. Alliansen mellom Wahhabistene og vestmaktene, er ikke ny. Først spilte britene på dem for å knekke det Osmanske riket. Videre var ekstrem Islamisme et godt middel mot kommunisme under den kalde krigen. De var til stor nytte under krigen mot Sovjet i Afganistan, og i Bosnia-krigen. De var også med på bakken i Libya. Nå er det Syria som står for tur. Saudi-Arabia og Israel er USAs viktigste allierte i regionen.

Wahhabistene kriger i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje, er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Det ligner på den franske fremmedlegionen. Det sverges med handa på ei hellig bok, og så er det tilbud om statsborgerskap etter endt tjeneste. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene.

Fra begynnelsen var det klart at konflikten i Syria ikke var «demonstranter mot diktaturet», men heller frukten av en konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia, hvor også Tyrkia ville være med. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender. Tyrkia har for tiden osmanske ambisjoner, og driver et høyt spill. De fører krig mot kurderne både i Tyrkia, Syria og Irak. Kurderne på sin side er nå alliert med både USA og Russland. Kurdiske PYD har et balansert forhold til de ulike aktørene.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere, er de største ikkearabiske gruppene. I Syria er det det sekulære Baathpartiet som regjerer. Partiet ble stifta en gang på 1940-tallet og beskrives som panarabisk, nasjonalistisk og sosialistisk.

Det tilsvarende partiet i Irak, ble knust da USA angrep landet i 2003. Saddam Hussein ble fanget, dømt og henrettet. Etter krigen gikk Irak i oppløsning.

Libya ble et fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Det store idealet var Abdul Nasser, og styret var sekulært. Libya var en oljerik velferdsstat. Norge var ett av 6 NATO-land som misbrukte et FN-mandat for å styrte landets regjering. Etter Libyakrigen er det nå gode tider for Wahhabismen også der.

Egypt kom under britisk styre fra 1882. Mest på grunn av Suezkanalen. Kolonistatusen varte i 40 år og ble etterfulgt av et kongedømme som varte fram til statskuppet i 1952. Politisk, kulturelt og språklig er Egypt et sentrum i den arabiske verden. Her produseres musikk og film. Det gis ut bøker, og det snakkes et moderne arabisk som blir forstått i hele den arabiske verden. (I tillegg kommer klassisk arabisk som er det språket vi finner i koranen. Koranens språk er ikke et levende språk i dag, selv om mange kan lese det.) Egypt er både det fattigste og mest folkerike landet i den arabiske verden.

Det var i Egypt at den arabiske nasjonalismen oppsto. Den hadde brodd mot imperialismen, og så på Sovjet-unionen som en alliert. Abdul Nasser var president fra 1956 til 1970. Baathpartiene kom til makta både i Irak og i Syria. Arabisk enhet var det store idealet, men har vært og er en fiasko så langt.

Etter den første industrielle revolusjonen havnet hele den muslimske verden i økonomiske problemer. Både Istanbul, Kairo og Tunis så behovet for industrialisering. Grupper ble sendt til Europa for å studere. Det ble lånt mye penger. Byene fikk gatelys og fast veidekke. Omfattende reformer ble drøftet. Gjelda ble for tung å bære. Mot slutten av 1800-tallet var landene mer eller mindre konkurs. De ble lette ofre for imperialismen.

Etter 1. verdenskrig delte England og Frankrike Midtøsten mellom seg. Sykes-Picot avtalen fra 1916 trakk den grensa mellom Syria og Irak som fortsatt gjelder. Det Osmanske riket ble oppløst, og nasjonalister fikk opprettet det moderne Tyrkia. England fikk Palestina, Jordan og Irak, Frankrike fikk Libanon og Syria, formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Kurderne fikk ingenting.

Den siste osmanske herskeren ble jaget ut av landet, og slo seg ned i London hvor han spilte på hest. En av hans siste politiske handlinger var å utstede en fatva (religiøs lov) som sa at det var enhver muslims hellige plikt å forsvare det britiske imperiet. Som rettskilde er det noen ulikheter mellom romerretten og koranen. Den øvrige arven fra osmanerne er blant annet tonnevis med rettsprotokoller. De viser at muslimske domstoler har drevet med mye annet enn å kappe hoder og hender. Eiendomsregistrering, handelskontrakter og underholdsbidrag var blant de vanlige sakene. Ikke rart at islam regnes som en lovreligion.

Det kjærlighetsbaserte ekteskapet er en nyvinning, også hos oss. Det er ikke så lenge siden at den unge presten som fikk kallet, også følte en forpliktelse til å gifte seg med den gamle presteenka, slik at hun fikk beholde jobben som prestefrue. Dersom storebror blir martyr, kan det hende at lillebror gifter seg med enka og tar ansvar for hennes barn, selv om han også har egen familie. Koranens begrensning til 4 hustruer er ment å beskytte mannen fra en for stor forsørgelsesbyrde.

Hva skal vi gjøre i Norge?

Vi må bygge en fredsbevegelse og si nei til flere kriger. Stopp boikotten av Russland og Syria. Norge ut av NATO.
Vi sier: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Kamp mot sosial dumping. Ja til nasjonal grensekontroll.
Ja til samarbeid med FN og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Norsk Folkehjelp på feil side

Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon.

Norsk Folkehjelps mål er menneskeverd og like rettigheter for alle, uansett kjønn, handikap, etnisk tilhørighet, religion, alder, seksuell legning eller sosial status.

Organisasjonen frakter hjelp og forsyninger inn i Syria fra Tyrkia til områder kontrollert av IS og Al Nusra (Al Qaida i Syria) i Alepporegionen. Folkehjelpa påstår at de samarbeider med Den Syriske Nasjonalkoalisjonen. Dette er den gruppa som vestmaktene støtter. De har et kontor i London, men har lite å si på bakken i Syria. Der er det ekstremistene som sloss mot myndighetene.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere er de største ikkearabiske gruppene. Regjeringen er sekulær, og representerer den panarabiske tradisjon etter Abdul Nasser. Arabisk enhet er en fiasko, men i Syria er det stadig Bathpartiet som regjerer.

Fra begynnelsen var det klart for geopolitiske analytikere at konflikten i Syria ikke var «pro-demokrati»-demonstranter mot diktaturet, men heller frukten av en veldokumentert konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender.

Wahhabistene driver sin jihad i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene. Over hele Syria, med unntak av nord-øst vinner den Syrisk Arabiske Hæren tilbake områder den hadde tapt. Det finnes likevel ingen militær løsning.

De tredje Geneveforhandlingene om fred i Syria, har nettopp startet. Folket i Syria bør selv få lov til å bestemme hvem som skal styre landet. Alle parter må få rett til å stille til et rettferdig valg. Sekterisme og religionskrig har utartet til ren terrorisme. De nekter å forhandle og må derfor presses av sine sponsorer. Det haster med å finne en forhandlingsløsning. Det kriges på 5. året og befolkningen utsettes for omfattende grusomheter. Dersom det ikke blir fred snart, har landet ingen framtid.

Norsk Folkehjelp har havnet i dårlig selskap. De hevder at Syriske myndigheter har mistet all legitimitet som en følge av angrep på egen befolkning etter noen fredlige demonstrasjoner. Dette narrativet er produsert av vestmaktene og støttes av norske myndigheter. I blodtåka etter «seieren» i Libya, trodde mange i vesten at man kunne vinne ved hjelp av denne historien. Nå har situasjonen endret seg. Russerne står ved sine forpliktelser som alliert med Syria. Terroren i Paris øker skepsisen mot de religiøse ekstremistene.

Norsk Folkehjelp bør droppe prosjektet med regimeskifte, og heller støtte fredsbevegelsen. Folkehjelpa har ikke dekning for sitt syn hos fagbevegelsen. De bør støtte tanken om en sekulær stat og et inkluderende samfunn. Sekterisk religionskrig er ikke noe for Norsk Folkehjelp. Det er på tide å skifte side.

Ny flyktningepolitikk

Mer restriktiv, eller mer liberal? Frp har stjålet Arbeiderpartiets gamle mantra om «streng, men rettferdig». Debatten om norsk flyktningepolitikk går i forutsigbare spor. Her er det lite nytenkning og evne til omstilling. Når vi snakker om flyktningekrise, så bør det være klart at det er flyktningene som er i krise. Norge er ikke i krise. 1 promille av verdens flyktninger finner veien til Norge. Det bør ikke være en altfor stor utfordring. En del mennesker har livlige fantasier om store strømmer og høye kostnader. Prognosemakerne har gode tider, og skaper unødig angst og bekymring.

Først en liten realitetsorientering. Som medlem av EØS og deltager i Schengen- samarbeidet, så er Norge et åpent land uten grensekontroll. Det er fri flyt av personer inn og ut av landet, og et felles arbeidsmarked. Denne ordningen åpner for useriøse arbeidsgivere, og representerer et press mot norske lønns- og arbeidsvilkår. Fagbevegelsen kjemper tappert mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Dette er verd å huske på når vi snakker om utlendinger.

Med kvoteflyktningene er det enkelt og greit. De er ferdig «regulert», og har alle rettigheter etter vår avtale med FN. Det er ubegripelig at disse skulle ha noe på asylmottak å gjøre. De bør selvsagt selv bestemme hvor de vil bo. Noen forlater landet. Med status fra FN som flyktning, finnes det flere valgmuligheter som de kan søke. Norge er ikke så populært som mange tror.

Å framsette krav om asyl er en menneskerett. Den som mener å ha et behov for beskyttelse, har krav på å få sin sak prøvet. Av de som søker asyl i Norge, er det ca. 70% som får innvilget opphold på humanitært grunnlag. UDI er en statlig etat som ser ut til å være fullstendig uten respekt for bruk av tid og penger. Asylsaker treneres i årevis. Tenk på de som sitter på et mottak og har livet sitt på vent. Uten rett til arbeid eller opphold, kan asylsøkere som åpenbart skal bli i Norge, vente opptil et år for å komme til det første intervjuet. Det er advokater og byråkrater som genererer de store utgiftene i asylpolitikken. UDI må effektiviseres. De private asylbaronene kommer i tillegg. Det må kunne gå an at et offentlig bygg brukes til et offentlig formål uten at et privat A/S skal stikke snabelen sin ned i felleskassa. Det trengs ikke noe utviklingsfirma for å gjøre om en skole til midlertidig boligformål.

Gjøvik har gode forutsetninger for å lykkes i arbeidet for flyktningene. Kommunen har allerede dyktige medarbeidere med stor kompetanse i integreringsarbeid. En egen gruppe hos NAV jobber spesielt med flyktninger. I formannskapet sitter Diann Wallin fra Arbeiderpartiet, med ledererfaring på dette området. Dugnadsånd og kommunalt lederskap er et godt alternativ til kommersielle aktører.

Norge bør ta noen utenrikspolitiske grep for å stanse flyktningkrisen. Det er krigen i Midtøsten som er årsaken til at mange legger på flukt. Fire millioner kvinner, barn og menn har flyktet over grensene til Syrias naboland. Flest har det kommet til Tyrkia. NATO-landet Tyrkia er i krig både mot den syriske staten og det kurdiske folket. Norge bør legge press på Tyrkia for å få slutt på krigen. Tyrkia presser flyktninger til å legge ut på den farefulle veien mot Europa. Det må det bli en slutt på. Norge bør også slutte å støtte marginale syriske opprørsgrupper, og heller anerkjenne syriske myndigheter slik som FN gjør. NATO bør revurdere sin posisjon og samarbeide med Russland.

Vi har behov for å reetablere det gode naboskapet med russerne. Sanksjoner mot Russland har for tiden ingen hensikt. Situasjonen i Ukraina har roet seg. De strategiske interessene på Krim er sikret, og Russland har ikke territorielle krav. Vi har en grense mot Russland i nord, som også er en yttergrense for Schengen-samarbeidet. Flyktningsituasjonen ved denne grensa tilsier et godt og nært samarbeid med russerne. Maken til det vi hadde da Jonas Gahr Støre var utenriksminister.

Hva med lønnsomheten? Er mennesker lønnsomme? Det spørs hvem du spør og hvordan du regner. Politisk er oppgaven å koble de villige hendene med de uløste oppgavene. Det er vel ikke umulig?

Stopp krigen i Syria!

Galt har det gått i Libya også. Før krigen i Libya var president Muammar Gadafi på besøk i Italia. Der lovet han å stanse menneskesmuglerne fra Benghazi. Etter det startet den internasjonale kampanjen mot ham. Gadafi ble sammenlignet med Hitler og ble framstilt som en stor trussel mot sitt eget folk. Sett i ettertid, er det enkelt å se at kampanjen lignet på den om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. FN ga mandat til å etablere en flyforbudssone, og til å beskytte sivilbefolkningen med alle midler. FN-mandatet ble misbrukt til å beseire Libya militært. Sør-Afrikas president ble nektet å mekle fram en fredelig løsning. Norge og fem andre NATO-land sto bak bombingen.

I sommer har menneskesmuglerne fra Benghazi hatt travle dager. Sammen med diverse jihadistiske terroristgrupper og andre banditter, styrer de i ruinene av Libya. Norge har et betydelig ansvar for de mange flyktninger som krysser havet fra Libya til Italia. Vi var av dem som bombet mest, derfor er ikke Libya lenger en velferdsstat som skaffet arbeid til flyktninger fra mange afrikanske land. Landet er ødelagt av de som skulle beskyttet sivilbefolkningen.

I midtøsten kan de kongelige oljediktaturene steine, korsfeste og kappe hoder eller hender etter eget ønske. Helt andre regler gjelder for sekulære diktatorer som går i dress og kaller seg presidenter. Syria har ingen demokratisk tradisjon. Etter 1. verdenskrig ble landet en fransk koloni. Maten er god og utdanningsnivået er høyt. President Assad ønsker ikke samme skjebne som sine kollegaer i Irak og Libya. Syria har mektige allierte. Derfor finnes det ikke noen militær løsning.

I følge Kåre Willoch er ikke væpnet revolusjon tillatt i noe land. De som griper til våpen mot sine myndighetene i Syria, blir kalt for terrorister. Mange av disse kommer fra andre land. Herunder både fra Russland og vest-Europa. Regionale aktører spiller en sentral rolle. IS ligner på den franske fremmedlegionen. Rekruttene legger handa på den hellige boka og sverger troskap. Etter endt tjeneste får soldatene en ny identitet og statsborgerskap i den islamske staten. Spørsmålet er: Hvem betaler lønningene?

Det er grunn til å tro at de rojale oljediktaturene i gulfen står bak IS og lignende grupper. Særlig Saudi-Arabia og Qatar er dypt involverte aktører. De er ikke alene. Tyrkia spiller en nøkkelrolle. Den oljen fra Irak som IS selger, smugles gjennom Tyrkia. IS får både mannskaper og våpen gjennom Tyrkia. Både kurderne og syriske myndigheter framstår som Tyrkias fiender. Derfor er jihadistene en naturlig alliert for Tyrkia. Staten Israel har for tiden Syria, Iran og Hisbolla blant sine viktigste fiender. Det påstås at israelske instruktører har trent jihadister fra Nusrafronten inne i Syria.

På den Syriske siden er Iran og Russland de viktigste allierte. Det ligger også et kinesisk hangarskip utenfor kysten av Syria. Kina bidrar med rådgivere til støtte for president Assad. På bakken er det støtten fra Iran som er det viktigste. En ny situasjon har oppstått nå som russerne deltar direkte med betydelig flystøtte. Alliansen mellom Russland og Syria er ikke ny. Russerne har en større marinebase i landet. De vil vise seg fram. Syria blir et utstillingsvindu for russiske våpen. Alle flyene som blir brukt er til salgs. De håper å selge mer våpen. Russland har troverdighet i kampen mot jihadister av alle slag og vil øke sin betydning i regionen.

IS har sine røtter i Irak. I Syria bygget de seg opp og fikk mye støtte utenfra. Da de vente tilbake og erobret store deler av Irak, kom de i konflikt, ikke bare med Irak og kurderne, men også med USA. Konflikten spredde seg til regionen. IS har amerikanske våpen, men USA og EU er ikke sentrale aktører i denne krigen. Offisielt støtter de bare en mindre aktør blant opprørene (Free Syrian Army). Derfor er de handlingslammet.

USA blir i liten grad berørt av de syriske flyktningene. Det er mulig at så mye som 25% av dem er på vei mot Europa. President Assad lar seg ikke fjerne med enkle midler. Norge bør slutte å støtte væpnet revolusjon i Syria. Kampen mot IS og andre terroristgrupper er legitim. EU bør se på årsaken til flukten. Av humanitære og politiske grunner må vi kunne si: Stopp krigen!

Norsk økonomi i det store perspektivet

Norsk økonomi er sensitiv for internasjonal påvirkning. Både den globale krisa, EU- krisa og sanksjonene mot Russland, berører Norge og norsk økonomi. Etter at den kinesiske veksten flatet ut, så har prisen på en rekke viktige råvarer gått nedover. Sjanghaibørsen har stupt, og verdenshandelen har bremset opp. De sterksete økonomiene kan ikke lenger lånefinansiere sin egen eksport, slik som Tyskland har gjort i forhold til Hellas. Etterspørselen svikter i mange markeder samtidig. Når boblene sprekker, kommer banker og andre finansinstitusjoner i fare. Dette er den globale krisa, den rammer også Norge. Først og fremst gjennom en varig lav oljepris, men også gjennom en generell reduksjon av verdenshandelen.

Krigen i midtøsten er først og fremst en tragedie for de som rammes. Konflikten har spredd seg fra Syria, over til Irak og nå også til Tyrkia. Tyrkia bomber nå alle direkte parter i konflikten. USA, Israel, Saudi-Arabia, Iran og Russland er bakspillere som trekker i noen av trådene. Freden er langt unna, og krigen vil ta lang tid og koste mye både i form av lidelse og penger. Det lille vi kan gjøre, er å hjelpe noen av de mange ofrene som prøver å flykte.

I EU er euroen en fiasko. Det viser seg at ulike økonomier ikke mestrer en felles valuta. På kortere sikt har Tyskland og Be-Ne-Lux-landene tjent på systemet. De sør-europeiske landene har tapt mest på å ha fellesvaluta. Makthaverne i Hellas fikk hjelp av den amerikanske banken Lehman Brothers for å fuske til seg en plass innenfor eurosystemet. Nå klarer ikke noen gresk regjering å få styr på økonomien. Den siste krisepakka gir i beste fall en utsettelse på tre år. Det er stor vilje til å påstå at innstramninger, privatisering og kutt virker, men det er feil. Etter tre år er gjelda enda større, og BNP enda lavere. Krisa er ikke slutt, og problemene er ikke løst.

Etter murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen, så har NATO og EU ekspandert østover. Denne politikken fikk en brå slutt etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina. Russland har kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina for 60 år siden. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krim har vært strategisk viktig for Russland i 200 år. Krisen i øst-Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. Økonomiske sanksjoner er til skade både for Russland og Europa. Ukraina klare seg ikke økonomisk. De har det enda verre enn grekerne. Landet trenger fred både med seg selv og sine naboer.

I Norge er det ikke krise ennå. Selv med den største arbeidsledigheten på ti år, er det for tidlig å snakke om krise her i landet. Den økonomiske politikken som den blå-blå regjeringa fører, er ikke egnet til å møte den krisa som kommer. Det er i gode tider at staten kan bremse på pengebruken. I krisetider må det drives med motkonjunkturpolitikk og det er de blå-blå lite flinke til. Skattelettelser til de rike, og penger som brukes i utlandet, stimulerer økonomien i Norge i for liten grad.

Saken satt litt på spissen: Effekten av penger til flyktninger er mye større i matbutikken på Kapp enn i en flyktningeleir i Libanon, dersom norsk økonomi skal stimuleres. Kommunesektoren kan med fordel bruke mye mer penger. Det er fint at staten tar seg av riksveier og jernbane, men hva med fylkes- og kommunale veier? Norske kommuner er generelt fattige og har mye gjeld. Det er det en gylden anledning til å gjøre noe med nå. Det er slakk i oljeøkonomien, og det finnes ledige hender som kan ta i et tak! Det er nå vi kan finansiere samhandlingsreformen, eldreomsorgen, ruste opp offentlige skoler og andre kommunale bygg eller anlegg.

Det er kommunevalg i år og det er fritt fram for å melde seg for dem som vil være med å bygge landet. Nå som presset i økonomien er borte, så er det rom for initiativ og nye tiltak. Pengene må ikke sløses bort, men brukes slik at de som kommer etter oss får noe som er bedre enn utenlandske verdipapirer.

Nei til mer krig

8. mai er det 70 år siden 2. verdenskrig var over. Det er ikke i Norges interesse at våre myndigheter boikotter den store feiringen i Moskva. Snarere tvert i mot er det viktig å framholde at Norge og Russland sto på samme side under 2. verdenskrig. Den røde arme frigjorde deler av Norge. Norges bilaterale forhold til Russland hadde en fin utvikling før krisa i Ukraina. Vi fikk en løsning på spørsmålet om delelinja i Barentshavet, og en generell satsing på nordområdene til fordel for alle parter. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var kjent for å prioritere dette arbeide. Den innsatsen bør ikke ha vært forgjeves.

Norge har deltatt i flere kriger etter at den kalde krigen tok slutt. Krigen mot Serbia var uten FN-mandat, og endret på landets grenser. Krigen i Afghanistan tok lang tid, og begrunnelsen for den har variert underveis. I Libya ble FN-mandatet misbrukt til å bombe fram et regimeskifte. Felles for disse krigene er at det ikke er sammenheng mellom de edle intensjonene på den ene siden, og de tragiske resultatene på den andre. Etter krigene på Balkan ble alle parter tapere. Situasjonen for folket i Afghanistan er dårligere enn på mange år. I Libya hersker nå kaos og terrorisme. Alt er verre enn før.

Det finnes ingen opposisjon til den norske utenrikspolitikken. Det er skadelig for debatten. Det blir ingen undring, eller alternativ tenking, bare en innsnevring av det politiske handlingsrommet. Likevel har internasjonale begivenheter hatt innflytelse på norske forhold. Historisk har protestene mot Vietnamkrigen preget mange av oss som var unge på 60- og 70-tallet. Kampen om norsk medlemskap i EU har betydd mye for mange, og har medført minst ett stort paradoks. Det er at ja-folket har forvaltet nei-folkets seiere. Uansett har vi alltid vært den flinkeste gutten i NATO- klassen, og er belønnet med at Jens Stoltenberg har blitt generalsekretær i NATO.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjet råtnet fra innsiden. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland, men har hittil ikke truet norske interesser. Nå er situasjonen i ferd med å endre seg.

Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krisen i øst- Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. En ny kald krig er i gang, og det er fare for at den kan bli varm. Økonomiske sanksjoner er til skade både for både Russland og Europa. Skal Ukraina klare seg, så trenger landet fred både med seg selv og alle sine naboer.

Ved å investere i et stort antall avanserte kampfly, vil Norge få offensive kapasiteter som kan bekymre russerne. Det er vi ikke tjent med. Det trygger ikke vår sikkerhet. Norge bør aktivt støtte det fredsinitiativet som kom fra Tyskland og Frankrike. I forholdet til Russland har Norge felles interesser med våre europeiske allierte og ikke med USA.

Thors blogg

Dette er bloggen til Thor Solheim. Med utgangspunkt i fagbevegelsen kommenterer jeg politiske hendelser i inn og utland. Jeg skriver alså om politikk og sånn.

Stikkord: Russland