Stikkord: IS

Nasjonal aksjonsdag mot krig

GeværInnledning på Rødts informasjons- og debattmøte                   Gjøvik Arbeidersamfunn 16. april 2016

At vi har en nasjonal aksjonsdag mot krig, synes jeg er en bra ting. Jeg har nylig holdt et liknende foredrag og vil bruke mye av det samme stoffet.

Debatten det siste året har i stor grad handlet om hvor mange flyktninger vi skal ta imot, og om det ikke er bedre å hjelpe dem der de er. Norge har så langt satset på regimeendring. Gjennom aktiv boikott av Syrias lovlige myndigheter og økonomisk støtte til opposisjonen, så bidrar Norge til krigen. Fint å være opptatt av løsninger, men det er kanskje vanskeligere å se at Norge er en del av problemet. Hjelpe til med å krige, er noe Norge har gjort nye av, men bør avstå fra.

Baathpartiet og Assad-familien har hatt makta i Syria over lang tid. Det er helt urimelig å tro at det kunne startes et massivt militært opprør innenfra. Opposisjonen kunne ikke «ta til våpen», da dette var noe de ikke hadde. Mønsteret fra Irak og Libya er tydelig. Intervensjonen utenfra spiller på de interne motsetningene. Det trengs våpen, penger og planer. Det kommer fra landets fiender.

Vesten påstår at Syriakrigen startet av seg selv, med regimets angrep på egen befolkning. I blodtåka etter «suksessen» i Libya, ville enkelte land gjenta oppskriften i Syria. Det har ikke gått så bra. Demonisering av president Assad har virket, men selv ikke trikset med bruk av gass, var vellykket nok til å starte vestlig bombing. Mange regionale aktører spiller inn i Syria. De har ulike roller og ulik agenda. Tyrkia og de vestallierte oljediktaturene er de viktigste.

Bare et mindretall av Wahhabistiske krigere i Syria, er syrere. Betalt av Saudi-Arabia, Qatar og Nato-Tyrkia, ble rundt 60 000 såkalte jihadister innskipet fra Sentral-Asia, Kina, Tsjetsjenia, Tunisia og Libya som en betalt leiehær. Denne leiehæren ble trent av NATO-offiserer på fire baser i Tyrkia og i Jordan.

Norsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon. Norsk Folkehjelps mål er menneskeverd og like rettigheter for alle, uansett kjønn, handikap, etnisk tilhørighet, religion, alder, seksuell legning eller sosial status.

Organisasjonen frakter hjelp og forsyninger inn i Syria fra Tyrkia til områder kontrollert av al Nuṣra-fronten i Alepporegionen. Folkehjelpa påstår at de samarbeider med Den syriske nasjonalkoalisjonen. Dette er den gruppa som vestmaktene støtter. De har et kontor i London, men har lite å si på bakken i Syria. Der er det ekstremistene som sloss mot myndighetene.

Det er kjent fra NFs egne nettsider at de har mottatt store beløp, ikke bare fra det norske UD, men også fra flere vestlige stormakter som har sin egen agenda i Syria. Det antas at disse midlene skal delvis brukes til å bygge opp en alternativ statsmakt i Syria, med sikte på å skifte ut regjeringa i Damaskus. I så fall er det naturlig å spørre hvem som skal få støtte, hva støtten skal bestå i, og hvordan den skal formidles.

Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap, og de presser Nato for politisk og militær støtte i deres direkte og indirekte krig mot Syria og Kurdistan. Heldigvis står terroristene i Aleppoprovinsen overfor et militært nederlag. Det ville i så fall bedre den humanitære situasjonen for folk flest.

Det Osmanske riket var et keiserrike, sentrert rundt det østlige Middelhavet, fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Imperiet ble utkonkurrert av britisk og fransk imperialisme på slutten av 1800-tallet. Det endelige nederlaget kom som en følge av 1. verdenskrig.

Osmanerne kom aldri så langt vest som til Marokko, og de perifere delene av imperiet hadde utstrakt selvstyre. Sentrale, steder som Aleppo og Damaskus, hadde direkte styre fra den «Høye port» som var navnet på den osmanske regjeringen i Istanbul, oppkalt etter regjeringsbyggets arkitektur.

Wahhabismen oppsto på den arabiske halvøya på 1700-tallet, og har siden vært en fundamentalistisk retning innen Islam. De tror at alt bør være som på profetens tid, for da var verden tilnærmet perfekt. Det starten med opposisjon mot det Osmanske riket, og nå er det Saudi-Arabia som bruker mye penger på å spre denne ideologien. Alliansen mellom Wahhabistene og vestmaktene, er ikke ny. Først spilte britene på dem for å knekke det Osmanske riket. Videre var ekstrem Islamisme et godt middel mot kommunisme under den kalde krigen. De var til stor nytte under krigen mot Sovjet i Afganistan, og i Bosnia-krigen. De var også med på bakken i Libya. Nå er det Syria som står for tur. Saudi-Arabia og Israel er USAs viktigste allierte i regionen.

Wahhabistene kriger i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje, er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Det ligner på den franske fremmedlegionen. Det sverges med handa på ei hellig bok, og så er det tilbud om statsborgerskap etter endt tjeneste. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene.

Fra begynnelsen var det klart at konflikten i Syria ikke var «demonstranter mot diktaturet», men heller frukten av en konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia, hvor også Tyrkia ville være med. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender. Tyrkia har for tiden osmanske ambisjoner, og driver et høyt spill. De fører krig mot kurderne både i Tyrkia, Syria og Irak. Kurderne på sin side er nå alliert med både USA og Russland. Kurdiske PYD har et balansert forhold til de ulike aktørene.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere, er de største ikkearabiske gruppene. I Syria er det det sekulære Baathpartiet som regjerer. Partiet ble stifta en gang på 1940-tallet og beskrives som panarabisk, nasjonalistisk og sosialistisk.

Det tilsvarende partiet i Irak, ble knust da USA angrep landet i 2003. Saddam Hussein ble fanget, dømt og henrettet. Etter krigen gikk Irak i oppløsning.

Libya ble et fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Det store idealet var Abdul Nasser, og styret var sekulært. Libya var en oljerik velferdsstat. Norge var ett av 6 NATO-land som misbrukte et FN-mandat for å styrte landets regjering. Etter Libyakrigen er det nå gode tider for Wahhabismen også der.

Egypt kom under britisk styre fra 1882. Mest på grunn av Suezkanalen. Kolonistatusen varte i 40 år og ble etterfulgt av et kongedømme som varte fram til statskuppet i 1952. Politisk, kulturelt og språklig er Egypt et sentrum i den arabiske verden. Her produseres musikk og film. Det gis ut bøker, og det snakkes et moderne arabisk som blir forstått i hele den arabiske verden. (I tillegg kommer klassisk arabisk som er det språket vi finner i koranen. Koranens språk er ikke et levende språk i dag, selv om mange kan lese det.) Egypt er både det fattigste og mest folkerike landet i den arabiske verden.

Det var i Egypt at den arabiske nasjonalismen oppsto. Den hadde brodd mot imperialismen, og så på Sovjet-unionen som en alliert. Abdul Nasser var president fra 1956 til 1970. Baathpartiene kom til makta både i Irak og i Syria. Arabisk enhet var det store idealet, men har vært og er en fiasko så langt.

Etter den første industrielle revolusjonen havnet hele den muslimske verden i økonomiske problemer. Både Istanbul, Kairo og Tunis så behovet for industrialisering. Grupper ble sendt til Europa for å studere. Det ble lånt mye penger. Byene fikk gatelys og fast veidekke. Omfattende reformer ble drøftet. Gjelda ble for tung å bære. Mot slutten av 1800-tallet var landene mer eller mindre konkurs. De ble lette ofre for imperialismen.

Etter 1. verdenskrig delte England og Frankrike Midtøsten mellom seg. Sykes-Picot avtalen fra 1916 trakk den grensa mellom Syria og Irak som fortsatt gjelder. Det Osmanske riket ble oppløst, og nasjonalister fikk opprettet det moderne Tyrkia. England fikk Palestina, Jordan og Irak, Frankrike fikk Libanon og Syria, formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Kurderne fikk ingenting.

Den siste osmanske herskeren ble jaget ut av landet, og slo seg ned i London hvor han spilte på hest. En av hans siste politiske handlinger var å utstede en fatva (religiøs lov) som sa at det var enhver muslims hellige plikt å forsvare det britiske imperiet. Som rettskilde er det noen ulikheter mellom romerretten og koranen. Den øvrige arven fra osmanerne er blant annet tonnevis med rettsprotokoller. De viser at muslimske domstoler har drevet med mye annet enn å kappe hoder og hender. Eiendomsregistrering, handelskontrakter og underholdsbidrag var blant de vanlige sakene. Ikke rart at islam regnes som en lovreligion.

Det kjærlighetsbaserte ekteskapet er en nyvinning, også hos oss. Det er ikke så lenge siden at den unge presten som fikk kallet, også følte en forpliktelse til å gifte seg med den gamle presteenka, slik at hun fikk beholde jobben som prestefrue. Dersom storebror blir martyr, kan det hende at lillebror gifter seg med enka og tar ansvar for hennes barn, selv om han også har egen familie. Koranens begrensning til 4 hustruer er ment å beskytte mannen fra en for stor forsørgelsesbyrde.

Hva skal vi gjøre i Norge?

  1. Vi må bygge en fredsbevegelse og si nei til flere kriger. Stopp boikotten av Russland og Syria. Norge ut av NATO.

  2. Vi sier: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Kamp mot sosial dumping. Ja til nasjonal grensekontroll.

  3. Ja til samarbeid med FN og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Midtøsten- et historisk perspektiv

MidtøstenForedrag holdt for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  16. mars 2016.

Islam har sine ekstremister. Wahhabistene driver for tiden hellig krig (jihad) i Syria og Irak. Det betyr at det ikke bare er den tradisjonelle konflikten mellom Israelere og Palestinere som får oppmerksomhet. I vesten er det overraskende mange meninger, og lite kunnskap, om midtøsten. Konfliktene handler som oftest om makt og ressurser. Religion brukes mest til bortforklaringer og avsporinger. Temaet er omfattende og vanskelig å avgrense. Jeg kommer ikke til å si noe om terrorisme, og heller ikke spekulere på hva som kan være underliggende motiver. Framstillinga vil bli litt springende.

Det Osmanske riket, var et keiserrike, sentrert rundt det østlige Middelhavet, fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Imperiet ble utkonkurrert av britisk og fransk imperialisme på slutten av 1800-tallet. Det endelige nederlaget kom som en følge av 1. verdenskrig. Osmanerne kom aldri så langt vest som til Marokko, og de perifere delene av imperiet hadde utstrakt selvstyre. Sentrale, steder som Aleppo og Damaskus, hadde direkte styre fra den «Høye port» som var navnet på den osmanske regjeringen i Istanbul, oppkalt etter regjeringsbyggets arkitektur.

Wahhabismen oppsto på den arabiske halvøya på 1700-tallet, og har siden vært en fundamentalistisk retning innen Islam. De tror at alt bør være som på profetens tid, for da var verden tilnærmet perfekt. Det starten med opposisjon mot det Osmanske riket, og nå er det Saudi-Arabia som bruker mye penger på å spre denne ideologien. Alliansen mellom Wahhabistene og vestmaktene, er ikke ny. Først spilte britene på dem for å knekke det Osmanske riket. Videre var ekstrem Islamisme et godt middel mot kommunisme under den kalde krigen. De var til stor nytte under krigen mot Sovjet i Afganistan, og i Bosnia-krigen. Nå er det Syria som står for tur.

Wahhabistene kriger i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje, er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene.

Fra begynnelsen var det klart for geopolitiske analytikere, at konflikten i Syria ikke var «demonstranter mot diktaturet,» men heller frukten av en veldokumentert konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia, hvor også Tyrkia ville være med. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender. Tyrkia har for tiden osmanske ambisjoner, og driver et høyt spill. De fører krig mot kurderne både i Tyrkia, Syria og Irak. Kurderne på sin side er nå alliert med både USA og Russland. Det er imponerende.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere, er de største ikkearabiske gruppene. I Syria er det det sekulære Baathpartiet som regjerer. Partiet ble stifta en gang på 1940-tallet og beskrives som panarabisk, nasjonalistisk og sosialistisk.

Det tilsvarende partiet i Irak, ble knust da USA angrep landet i 2003. Saddam Hussein ble fanget, dømt og henrettet. Etter krigen gikk Irak i oppløsning. Libya ble et fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Det store idealet var Abdul Nasser, og styret var sekulært. Libya var en oljerik velferdsstat. Norge var ett av 6 NATO-land som misbrukte et FN-mandat for å styrte landets regjering. Etter Libyakrigen er det nå gode tider for Wahhabismen også der.

Egypt kom under britisk styre fra 1882. Mest på grunn av Suezkanalen. Kolonistatusen varte i 40 år og ble etterfulgt av et kongedømme som vart fram til statskuppet i 1952. Politisk, kulturelt og språklig er Egypt et sentrum. Her produseres musikk og film. Det gis ut bøker, og det snakkes et moderne arabisk som blir forstått i hele den arabiske verden. (I tillegg til klassisk arabisk som er det språket vi finner i koranen. Koranens språk er ikke et levende språk i dag, selv om mange kan lese det.) Egypt er både det fattigste og mest folkerike landet i den arabiske verden. Det var i Egypt at den arabiske nasjonalismen oppsto. Den hadde brodd mot imperialismen, og så på Sovjet-unionen som en alliert. Abdul Nasser var president fra 1956 til 1970. Baathpartiene kom til makta både i Irak og i Syria. Arabisk enhet har vært og er en fiasko så langt.

Etter den første industrielle revolusjonen havnet hele den muslimske verden i økonomiske problemer. Både Istanbul, Kairo og Tunis så behovet for industrialisering. Grupper ble sendt til Europa for å studere. Det ble lånt mye penger. Byene fikk gatelys og fast veidekke. Omfattende reformer ble drøftet. Gjelda ble for tung å bære. Mot slutten av 1800-tallet var landene mer eller mindre konkurs. De ble lette ofre for imperialismen. Etter 1. verdenskrig delte England og Frankrike Midtøsten mellom seg. Det Osmanske riket ble oppløst, og nasjonalister fikk opprettet det moderne Tyrkia. Kurderne fikk ingenting. England fikk Palestina og Irak, Frankrike fikk Libanon og Syria. Formelt som mandatområder under Folkeforbundet.

Den siste osmanske herskeren ble jaget ut av landet og slo seg ned i London hvor han spilte på hest. En av hans siste politiske handlinger var å utstede en fatva (religiøs lov) som sa at det var enhver muslims plikt å forsvare det britiske imperiet. Den øvrige arven fra osmanerne er blant annet tonnevis med rettsprotokoller. De viser at muslimske domstoler har drevet med mye annet enn å kappe hoder og hender. Eiendomsregistrering, handelskontrakter og underholdsbidrag var blant de vanlige sakene. Ikke rart at islam regnes som en lov-religion.

Nå kan det være farlig å si noe om staten Israel i en HEF sammenheng. Innerst i maktas korridorer (i HEF) sitter Didrik Søderlind. Han kan rive det du sier ut av sammenheng og sause deg inn i «politisk korrekt konspirasjonsteori» deretter blir du brunskvettet på og kalt for jødehater. Denne skjebnen har rammet bra mennesker som prof. Johan Galtung, NRK journalist Gro Holm og aerobicinstruktør Kari Jaquesson. Det er både trist og høyst urimelig. Men, noen sjanser må man jo ta, så jeg sier litt om hva jeg mener om Israel.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig. Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme. Mange palestinere lever i bantustans på Vestbredden eller i Gaza. Noen få har Israelsk stasborgerskap mens mange lever som flyktninger i nabolandene. Prinsipielt er alle for en to-stat løsning. I praksis er det ingen som tror at det blir noe av. Det amerikanske settlement i Midt-Østen kan i beste fall avskaffes med de samme metoder som med hell ble brukt for å avskaffe regimet i Sør-Afrika. Det er ikke nødvendig å hate hverken hvite eller jøder for å være imot apartheid.

Nå kan vi diskutere!

Norsk Folkehjelp på feil side

norsk_folkehjelpNorsk Folkehjelp er fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon.

Norsk Folkehjelps mål er menneskeverd og like rettigheter for alle, uansett kjønn, handikap, etnisk tilhørighet, religion, alder, seksuell legning eller sosial status.

Organisasjonen frakter hjelp og forsyninger inn i Syria fra Tyrkia til områder kontrollert av IS og Al Nusra (Al Qaida i Syria) i Alepporegionen. Folkehjelpa påstår at de samarbeider med Den Syriske Nasjonalkoalisjonen. Dette er den gruppa som vestmaktene støtter. De har et kontor i London, men har lite å si på bakken i Syria. Der er det ekstremistene som sloss mot myndighetene.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere er de største ikkearabiske gruppene. Regjeringen er sekulær, og representerer den panarabiske tradisjon etter Abdul Nasser. Arabisk enhet er en fiasko, men i Syria er det stadig Bathpartiet som regjerer.

Fra begynnelsen var det klart for geopolitiske analytikere at konflikten i Syria ikke var «pro-demokrati»-demonstranter mot diktaturet, men heller frukten av en veldokumentert konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender.

Wahhabistene driver sin jihad i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene. Over hele Syria, med unntak av nord-øst vinner den Syrisk Arabiske Hæren tilbake områder den hadde tapt. Det finnes likevel ingen militær løsning.

De tredje Geneveforhandlingene om fred i Syria, har nettopp startet. Folket i Syria bør selv få lov til å bestemme hvem som skal styre landet. Alle parter må få rett til å stille til et rettferdig valg. Sekterisme og religionskrig har utartet til ren terrorisme. De nekter å forhandle og må derfor presses av sine sponsorer. Det haster med å finne en forhandlingsløsning. Det kriges på 5. året og befolkningen utsettes for omfattende grusomheter. Dersom det ikke blir fred snart, har landet ingen framtid.

Norsk Folkehjelp har havnet i dårlig selskap. De hevder at Syriske myndigheter har mistet all legitimitet som en følge av angrep på egen befolkning etter noen fredlige demonstrasjoner. Dette narrativet er produsert av vestmaktene og støttes av norske myndigheter. I blodtåka etter «seieren» i Libya, trodde mange i vesten at man kunne vinne ved hjelp av denne historien. Nå har situasjonen endret seg. Russerne står ved sine forpliktelser som alliert med Syria. Terroren i Paris øker skepsisen mot de religiøse ekstremistene.

Norsk Folkehjelp bør droppe prosjektet med regimeskifte, og heller støtte fredsbevegelsen. Folkehjelpa har ikke dekning for sitt syn hos fagbevegelsen. De bør støtte tanken om en sekulær stat og et inkluderende samfunn. Sekterisk religionskrig er ikke noe for Norsk Folkehjelp. Det er på tide å skifte side.

Ny flyktningepolitikk

barnetMer restriktiv, eller mer liberal? Frp har stjålet Arbeiderpartiets gamle mantra om «streng, men rettferdig». Debatten om norsk flyktningepolitikk går i forutsigbare spor. Her er det lite nytenkning og evne til omstilling. Når vi snakker om flyktningekrise, så bør det være klart at det er flyktningene som er i krise. Norge er ikke i krise. 1 promille av verdens flyktninger finner veien til Norge. Det bør ikke være en altfor stor utfordring. En del mennesker har livlige fantasier om store strømmer og høye kostnader. Prognosemakerne har gode tider, og skaper unødig angst og bekymring.

Først en liten realitetsorientering. Som medlem av EØS og deltager i Schengen- samarbeidet, så er Norge et åpent land uten grensekontroll. Det er fri flyt av personer inn og ut av landet, og et felles arbeidsmarked. Denne ordningen åpner for useriøse arbeidsgivere, og representerer et press mot norske lønns- og arbeidsvilkår. Fagbevegelsen kjemper tappert mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Dette er verd å huske på når vi snakker om utlendinger.

Med kvoteflyktningene er det enkelt og greit. De er ferdig «regulert», og har alle rettigheter etter vår avtale med FN. Det er ubegripelig at disse skulle ha noe på asylmottak å gjøre. De bør selvsagt selv bestemme hvor de vil bo. Noen forlater landet. Med status fra FN som flyktning, finnes det flere valgmuligheter som de kan søke. Norge er ikke så populært som mange tror.

Å framsette krav om asyl er en menneskerett. Den som mener å ha et behov for beskyttelse, har krav på å få sin sak prøvet. Av de som søker asyl i Norge, er det ca. 70% som får innvilget opphold på humanitært grunnlag. UDI er en statlig etat som ser ut til å være fullstendig uten respekt for bruk av tid og penger. Asylsaker treneres i årevis. Tenk på de som sitter på et mottak og har livet sitt på vent. Uten rett til arbeid eller opphold, kan asylsøkere som åpenbart skal bli i Norge, vente opptil et år for å komme til det første intervjuet. Det er advokater og byråkrater som genererer de store utgiftene i asylpolitikken. UDI må effektiviseres. De private asylbaronene kommer i tillegg. Det må kunne gå an at et offentlig bygg brukes til et offentlig formål uten at et privat A/S skal stikke snabelen sin ned i felleskassa. Det trengs ikke noe utviklingsfirma for å gjøre om en skole til midlertidig boligformål.

Gjøvik har gode forutsetninger for å lykkes i arbeidet for flyktningene. Kommunen har allerede dyktige medarbeidere med stor kompetanse i integreringsarbeid. En egen gruppe hos NAV jobber spesielt med flyktninger. I formannskapet sitter Diann Wallin fra Arbeiderpartiet, med ledererfaring på dette området. Dugnadsånd og kommunalt lederskap er et godt alternativ til kommersielle aktører.

Norge bør ta noen utenrikspolitiske grep for å stanse flyktningkrisen. Det er krigen i Midtøsten som er årsaken til at mange legger på flukt. Fire millioner kvinner, barn og menn har flyktet over grensene til Syrias naboland. Flest har det kommet til Tyrkia. NATO-landet Tyrkia er i krig både mot den syriske staten og det kurdiske folket. Norge bør legge press på Tyrkia for å få slutt på krigen. Tyrkia presser flyktninger til å legge ut på den farefulle veien mot Europa. Det må det bli en slutt på. Norge bør også slutte å støtte marginale syriske opprørsgrupper, og heller anerkjenne syriske myndigheter slik som FN gjør. NATO bør revurdere sin posisjon og samarbeide med Russland.

Vi har behov for å reetablere det gode naboskapet med russerne. Sanksjoner mot Russland har for tiden ingen hensikt. Situasjonen i Ukraina har roet seg. De strategiske interessene på Krim er sikret, og Russland har ikke territorielle krav. Vi har en grense mot Russland i nord, som også er en yttergrense for Schengen-samarbeidet. Flyktningsituasjonen ved denne grensa tilsier et godt og nært samarbeid med russerne. Maken til det vi hadde da Jonas Gahr Støre var utenriksminister.

Hva med lønnsomheten? Er mennesker lønnsomme? Det spørs hvem du spør og hvordan du regner. Politisk er oppgaven å koble de villige hendene med de uløste oppgavene. Det er vel ikke umulig?

Stopp krigen i Syria!

President Assad
President Assad

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie. Mange er fordrevet.  4 milioner flyktninger har forlatt landet. Krigen har pågått i 4 år, og det er foreløpig ingen løsning i sikte.

Galt har det gått i Libya også. Før krigen i Libya var president Muammar Gadafi på besøk i Italia. Der lovet han å stanse menneskesmuglerne fra Benghazi. Etter det startet den internasjonale kampanjen mot ham. Gadafi ble sammenlignet med Hitler og ble framstilt som en stor trussel mot sitt eget folk. Sett i ettertid, er det enkelt å se at kampanjen lignet på den om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. FN ga mandat til å etablere en flyforbudssone, og til å beskytte sivilbefolkningen med alle midler. FN-mandatet ble misbrukt til å beseire Libya militært. Sør-Afrikas president ble nektet å mekle fram en fredelig løsning. Norge og fem andre NATO-land sto bak bombingen.

I sommer har menneskesmuglerne fra Benghazi hatt travle dager. Sammen med diverse jihadistiske terroristgrupper og andre banditter, styrer de i ruinene av Libya. Norge har et betydelig ansvar for de mange flyktninger som krysser havet fra Libya til Italia. Vi var av dem som bombet mest, derfor er ikke Libya lenger en velferdsstat som skaffet arbeid til flyktninger fra mange afrikanske land. Landet er ødelagt av de som skulle beskyttet sivilbefolkningen.

I midtøsten kan de kongelige oljediktaturene steine, korsfeste og kappe hoder eller hender etter eget ønske. Helt andre regler gjelder for sekulære diktatorer som går i dress og kaller seg presidenter. Syria har ingen demokratisk tradisjon. Etter 1. verdenskrig ble landet en fransk koloni. Maten er god og utdanningsnivået er høyt. President Assad ønsker ikke samme skjebne som sine kollegaer i Irak og Libya. Syria har mektige allierte. Derfor finnes det ikke noen militær løsning.

I følge Kåre Willoch er ikke væpnet revolusjon tillatt i noe land. De som griper til våpen mot sine myndighetene i Syria, blir kalt for terrorister. Mange av disse kommer fra andre land. Herunder både fra Russland og vest-Europa. Regionale aktører spiller en sentral rolle. IS ligner på den franske fremmedlegionen. Rekruttene legger handa på den hellige boka og sverger troskap. Etter endt tjeneste får soldatene en ny identitet og statsborgerskap i den islamske staten. Spørsmålet er: Hvem betaler lønningene?

Det er grunn til å tro at de rojale oljediktaturene i gulfen står bak IS og lignende grupper. Særlig Saudi-Arabia og Qatar er dypt involverte aktører. De er ikke alene. Tyrkia spiller en nøkkelrolle. Den oljen fra Irak som IS selger, smugles gjennom Tyrkia. IS får både mannskaper og våpen gjennom Tyrkia. Både kurderne og syriske myndigheter framstår som Tyrkias fiender. Derfor er jihadistene en naturlig alliert for Tyrkia. Staten Israel har for tiden Syria, Iran og Hisbolla blant sine viktigste fiender. Det påstås at israelske instruktører har trent jihadister fra Nusrafronten inne i Syria.

På den Syriske siden er Iran og Russland de viktigste allierte. Det ligger også et kinesisk hangarskip utenfor kysten av Syria. Kina bidrar med rådgivere til støtte for president Assad. På bakken er det støtten fra Iran som er det viktigste. En ny situasjon har oppstått nå som russerne deltar direkte med betydelig flystøtte. Alliansen mellom Russland og Syria er ikke ny. Russerne har en større marinebase i landet. De vil vise seg fram. Syria blir et utstillingsvindu for russiske våpen. Alle flyene som blir brukt er til salgs. De håper å selge mer våpen. Russland har troverdighet i kampen mot jihadister av alle slag og vil øke sin betydning i regionen.

IS har sine røtter i Irak. I Syria bygget de seg opp og fikk mye støtte utenfra. Da de vente tilbake og erobret store deler av Irak, kom de i konflikt, ikke bare med Irak og kurderne, men også med USA. Konflikten spredde seg til regionen. IS har amerikanske våpen, men USA og EU er ikke sentrale aktører i denne krigen. Offisielt støtter de bare en mindre aktør blant opprørene (Free Syrian Army). Derfor er de handlingslammet.

USA blir i liten grad berørt av de syriske flyktningene. Det er mulig at så mye som 25% av dem er på vei mot Europa. President Assad lar seg ikke fjerne med enkle midler. Norge bør slutte å støtte væpnet revolusjon i Syria. Kampen mot IS og andre terroristgrupper er legitim. EU bør se på årsaken til flukten. Av humanitære og politiske grunner må vi kunne si: Stopp krigen!

Høyre og flyktninger

barnetHøyre har fostret en rekke framstående ledere. Det er bare å nevne navn som Jo Benkow og Kåre Willoch. Anstendige mennesker med både kultur og dannelse. Lokalt er bildet noe mer blandet. Bjørn Overn og Anne Lise H. Krokeide presenterer et inhumant og fordummende syn på flyktningepolitikken i OA 1. september. Velgere som ønsker en «realistisk» og «økonomisk forsvarlig» flyktningepolitikk i Gjøvik, kan visstnok stemme Høyre. Da er det betryggende å vite at Gjøvik Høyre har null innflytelse på hvor mange kvoteflyktninger vi skal ta imot her i landet. Likeså vil loven om sosiale tjenester være fullt ut gyldig i Gjøvik, uansett valgresultat. Heldigvis har kommunen allerede dyktige medarbeidere med stor kompetanse innen integreringsarbeid.

Det er noe med, at der den sosial avstanden blir for stor, der svikter empatien. Og der empatien svikter, så tar de tvilsomme fantasiene overhånd. Nei, Overn og Krokeide. Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til arbeidsledighet eller vansker med å lære norsk, like lite som det er sykepengene som er årsaken til sykdom. Norsk er et vanskelig språk å lære. Det kan ta tid for folk i voksen alder å lære seg norsk. Vi har økende arbeidsledighet i landet. Arbeidsledigheten skyldes lav oljepris og mislykket skattelette til de rikeste. Dette er politikken fra regjeringens side, derfor er det ufint å skylde på de som går arbeidsledige.

Vi har flere typer av innvandring til Norge. Noen er polakker som bygger de store garasjene, eller svensker som skjenker i de høye glassene. Det antas at Høyre liker disse gruppene. Så har vi asylsøkerne. De kommer fra utsiden av EØS-området, og går derfor en uviss skjebne i møte. I den lange ventetiden skaper de arbeid til mange byråkrater og advokater. Til sist har vi flyktningene. De kommer i kvoter fra FN, og er nøye plukket ut blant de som ikke kan hjelpes der de er. Overn og Krokeide vil ikke være med på den nasjonale dugnaden for å hjelpe disse menneskene når de kommer til Norge. Grunnen er at det er så mange som ikke kommer hit. De vil heller gjøre ting som alle kan være enige om. Frp ser ut til å mene det samme. Det gjelder etter beste evne å sabotere det Stortinget har bestemt.

Det er for sent å angre på noe av det vi har gjort. Libya var en velfungerende velferdsstat som skaffet arbeid til mange flyktninger fra ulike afrikanske land. Vi skulle ikke ha støttet de væpnede menneskesmuglerne fra Benghazi. Det var feil av oss å bombe presidentpalasset i Tripoli og å drepe barnebarna til Muhammar Gaddafi. Nå kommer det flyktninger gjennom Libya og ut i Middelhavet. Det må vi ta noe av ansvaret for. Vi skulle heller ikke ha støttet væpnet revolusjon i Syria. Det er våre venners støtte til Nusra fronten, ISIL og Fri Syrian Army som opprettholder borgerkrigen og produserer strømmer av flyktninger. NATO-landet Tyrkia er det verste, for de bomber alle parter i konflikten. Det viktigste nå, er å gjøre alt vi kan for å stoppe den krigen som brer seg i midtøsten. Hvordan det skal gjøres, er en annen diskusjon, men jeg tror at NATO bør lage en avtale med president Assad.

Vi må også gjøre alt vi kan for å hjelpe krigens ofre. Her finnes ingen 7-retters middag, slik som Overn og Krokeide påstår. Ingen metoder må velges bort. Vi må hjelpe flyktningene på alle mulige måter. Det betyr ulike tiltak både hjemme og ute. Ute kan vi få mye for pengene, og her hjemme trenger kommunene den økonomiske stimulansen som flyktningene gir. Dersom Gjøvik kommune eller andre kommuner ikke vil gjøre sin del av jobben etter valget, så må staten ta i bruk andre virkemidler for å gjennomføre Stortingets vedtak.

På Stortinget har Høyre bidratt til et bredt kompromiss om mottak av kvoteflyktninger. Lokalt stiller det seg anderledes. Det er et gammelt jungelordtak som sier: Tar du kulturen og dannelsen fra en høyremann så sitter du igjen med en Frper. Det er vel det vi har sett et eksempel på nå i denne valgkampen.

Terrortrusselen hjemme og ute

terrorDet var justisminister Anders Anundsen fra FrP, som bestemte at Norge skulle øke sin generelle beredskap, slik at vi kunne møte terrortrusselen. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) sa at de satt med informasjon som var «uspesifikk og lite konkret, men samtidig troverdig.» Politiet mobiliserte sine ressurser. Bevæpnet politi voktet viktige knutepunkter, og Forsvaret skulle kunne bistå ved behov. Det er mulig at PST visste noe som vi andre ikke får vite. Uansett så fikk de det akkurat slik som de ville.

Såkalte eksperter snakker om «radikaliserte» norske muslimer, som med krigserfaringer fra Syria, skulle kunne true Norge. Det ble en beredskapsøvelse, og enkelte fundamentalister har fått litt medieoppmerksomhet. Partisekretær Raymond Johansen stilte opp i moskéen på Grønland, hos muslimer som følte seg stigmatiserte. Terrorist Breivik fikk styrket sin hypotese om at det var Arbeiderpartiet som slapp reven inn i hønsegården. Så kom forslaget om mer overvåkning av oss alle, som politikerne hittil har sagt nei til.

Hva er så ISIL? Forkortelsen betyr Den islamske staten Irak og Levanten. Levanten er en gammel betegnelse på Syria, Libanon og Palestina. Nå kaller de seg IS (islamsk stat). Syria sto tidligere på president Bush sin liste over det han kalte «ondskapens akse» Under dekke av den såkalte arabiske våren, startet opprøret mot Syrias president Assad. I Syria så finnes det et mangfold av folkegrupper og religiøse retninger. Assad har forsøkt å representere alle, og ikke bare sin egen lille gruppe. Politisk og ideologisk er president Assad en sekulær og arabisk nasjonalist. Opprørerne påberopte seg å representere det sunnimuslimske flertallet.

Det ser ut til at IS er godt organisert og har rikelig med våpen og penger. Hvem er de utenlandske støttespillerne? Hvem er tjent med et splittet og ødelagt Syria? USA/Israel har sine sikkerhetsinteresser. Politisk faller disse interessene sammen med religiøs fundamentalisme hos Saudi-Arabia og gulfstatene. Da president Assad ble hengt ut i vestlig media, var ingen i tvil om at vesten var på opprørernes side.

Her har det skjedd en klar endring. Ingen i vesten ser lenger noe positivt med IS. Det er president Assad som vinner krigen i Syria. Regimet har stabilisert situasjonen og har god kontroll over det meste av landet. IS har gått inn i Irak. Irak er et land i oppløsning. Spørsmålet er om dette er tilsiktet eller ikke fra USA/Israels side.

Den sittende regjeringa i Bagdad støtter seg på det shiamuslimske flertallet i folket. Regimet har støtte både fra Iran og USA, men er likevel svakt og mangler kontroll over store deler av landet. Kurderne i nord har i praksis selvstyre. Dersom Kurdistan må definere sine grenser, ligger det an til flere kriger. Derfor krever ikke kurderne egen stat nå. Staten Israel støtter en slik stat, og ser seg tjent med at de arabiske naboene har problemer. I de sunnimuslimske områdene av Irak, har IS lett spill. De inngår allianser med lokale stammer eller klaner. Irakiske byer faller uten at det løsnes skudd. Amerikanerne har begynt å bombe i de IS-kontrollerte områdene nord og vest i Irak. Tre år etter at opprøret mot Assad startet, mener nå USA at IS må bekjempes også inne i Syria.

Her hjemme er vi i ferd med å «friskmelde» president Assad og hans regime. Det er stillhet rundt beskyldningene om å bruke gass mot egen befolkning. Oppmerksomheten retter seg mot IS sine bestialske metoder. IS framstilles som ekstremt voldelig. Samtidig rettes søkelyset mot IS sine norske tilhengere. Er Norge et mulig terrormål? Det som taler for, er at vi stiller opp for USA hvor som helst og når som helst. Det som taler mot, er at vi nå er ute av Afghanistan, og at vår bombing i Libya var til terroristenes fordel.

Det er derfor få realpolitiske grunner til at vi skulle bli et terrormål for «radikaliserte» muslimer i internasjonal sammenheng. Terrortrusselen kan i stedet komme fra høyresiden, tradisjonen tro. Hatet mot Arbeiderpartiet trives godt på ytterste høyre fløy i politikken. Det må være lov å lære av erfaringene, og da er det bare ekstremhøyre som utøver terror i Norge.