Kategori: Sosialpolitikk

Berøringsangst

Anne Enger
styreleder

Ingen tør å si hvor det nye hovedsykehuset skal ligge. Styret sier det skal hete Mjøs-sykehuset, og ligge ved Mjøsbrua. På Hamar er de helt klare på at Innlandets hovedstad bør ha det nye sykehuset. Svært mange lider av berøringsangst i forhold til lokalisering. Det ser ut til at Helse Sør-Øst og statsråden skal være de som bestemmer. Det er mulig at også Stortinget vil ha et ord med i laget. Grunnene er åpenbare. Det mangler politisk enighet. Og det er her styrets smidige vedtak kommer inn. Styret har fattet sitt enstemmige vedtak. De virker meget fornøyde både med prosessen og vedtaket som er gjort. Nåværende styre og ledelse har kommet lenger enn noen av sine forgjengere, som også har beskjeftiget seg med den samme saken. Tilhengerne av nytt hovedsykehus ser på styrets vedtak som en stor seier.

Nøkkelen er fleksibilitet. Siden det nye sykehuset både blir for lite og for dyrt, så trengs det muligheter for avlastning. Dersom sykehuset lokaliseres på Moelv, så kan Elverum være avlaster. Dersom sykehuset bygges på Hamar, så kan Lillehammer bli avlasteren. Det er også mulig at mangelen på senger blir så stor at det trengs to elektive sykehus for å avlaste. Uansett kan det bli nødvendig å avvikle ordningen med Lokalmedisinske sentra (LMS). I en tid med mangel på spesialister, blir det neppe ressurser til at disse skal kjøre bil til steder som Otta, Fagernes eller Hadeland. En privatpraktiserende spesialist vil på sin side slippe å pendle via nytt hovedsykehus. Privatisering kan eventuelt løse flere problemer. Vestoppland har en stor befolkning, og en privat sykehusetablering kan også bli aktuell på Gjøvik. Kjærligheten til den frie konkurranse er ikke død hos myndighetene, selv om folk foretrekker offentlige sykehus.

Infrastukturen er like viktig som lokaliseringen. Hvor skal den nye Mjøsbrua ligge? Er det penger til jernbane fra Gjøvik til Moelv? Blir det firefelts motorveg mellom Mjøsbyene? Innlandet har ikke strukturelle forutsettinger for å bygge et stort hovedsykehus. Samtidig er det vanskelig å bygge et mindre sykehus når finansieringen bygger på å legge ned de gamle akuttsykehusene. Ingen har regnet ut hva en oppgradert infrastuktur i Mjøs-regionen vil koste. Nasjonal transportplan må revideres. Førerløse el-busser er bra, men løser ikke problemet. Kravet er at mange skal ha gang- og sykkelsti til jobben.

Sylvia Brustad, Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg, er blant dem som har lovet Hamar et nytt sykehus. Sykehusreformen samlet sykehusene i store foretak, med pålegg om å drive som private bedrifter. Det svekket både faglig innflytelse og politisk styring. Under slike forhold kan det være vanskelig å innfri politiske løfter. Organisasjonsmodellen er med på å svekke tilbudet om spesialisthelsetjenester ikke bare i Hedmark og Oppland, men over hele landet. Helseforetak kan ikke gå konkurs. Butikken er bare en lek, så lenge eierene synes det er greit. Med befolkningen som gissel og staten som garantist, er det lett å gjøre spekulative investeringer. De økonomiske skandalene fra OUS, Ahus og Sykehuset i Østfold (Kalnes) ser ikke ut til å gjøre inntrykk på den politiske ledelsen. Folk må ta saken i egne hender, og skape et nytt kapittel i sykehuskampen. Den videre prosessen er sensitiv for politisk påvirkning.

Gjøvikpsykiatrien – 50 år

Lavrantz Kyrdalen

Det var en nyskapende og moderne psykiatri som startet opp på Gjøvik for snart 50 år siden. Staten hadde øremerket penger til de som ville bygge psykiatriske klinikker på somatiske sykehus. Overlege Tøger Hagemann kom fra Ullevål 6B, som den gangen var etablert som det første terapeutiske samfunn i Norge. Terapi, betyr behandling, og det terapeutiske samfunn var en helt ny måte å tenke på. Terapiformen stammer fra England og ble introdusert i Norge i 1960 av psykiateren Herluf Thomstad. Det teoretiske grunnlaget var psykodynamisk psykiatri og sosialpsykologi. Sykepleierne spilte en viktig rolle som terapeuter på psykiatrisk avdeling de første årene. Avdelingen hadde, fra starten av, 30 senger, en flat struktur, og idealer om frihet, likhet og brorskap. Systematisk diagnostikk, nevrobiologiske vurderinger og bruk av legemidler, var eksplisitt nedprioritert i forhold til psykoterapi i små og store grupper. Til tross for dette, har Gjøvikpsykiatrien alltid hatt et tilbud om ECT (populært kalt «elektrosjokk»)

Det terapeutiske samfunnet virket ikke like bra bestandig. Det tradisjonelle sykehushierarkiet ble gjeninnført da arven fra opprørsymbolet 1968 var oppbrukt. Psykiatrien var hele tiden en del av sykehuset på Gjøvik, og var underlagt direktøren. Samarbeidet omfattet en tilsynsfunksjon. Det innebar blant annet at legene på psykiatrisk avdeling, også hadde tilsynsoppgaver på det øvrige sykehuset gjennom døgnet. Lavrantz Kyrdalen overtok som avdelingsoverlege i 1983. Da ble det fokus på nevrobiologi og legemidler. Etter en tid ble avdelingen delt opp med en lukket akuttpost, og en åpen allmennpsykiatrisk post. Oppland fylke ble delt i tre sektorer, og Gjøvik fikk ansvaret for både planlagte innleggelser og øyebikkelig hjelp i sektor 2, som omfattet Gjøvik, Land- og Valdreskommunene. Lavrantz Kyrdalen har fått kongens fortjenestemedalje for sin innsats gjennom mange år.

Psykiatrisk poliklinikk ble etablert som egen avdeling allerede i 1985 under ledelse av avdelingsoverlege Elisabeth Tjora, i lånte kontorer på døgnavdelingen. Den ble flyttet ut av den sentrale bygningsmassen på sykehuset i 1988, samtidig med at døgnavdelingen flyttet over i lokalene etter den gamle røntgenavdelingen. Poliklinikken betjente det samme geografiske området som psykiatrisk avdeling. Psykiatrisk sykepleier Randi Stamnli, som hadde arbeidet i Gjøvikpsykiatrien siden starten i 1968, ble med over i poliklinikken som oversykepleier. Randi Stamnli samlet kommunale sykepleiere i grupper, hvor de fikk undervisning og veiledning. Flere av disse sykepleierne tok videreutdanning i psykiatri, og ble senere nøkkelpersoner i den kommunale psykiatritjenesten som var under oppbygging.

Over en periode på 20 år holdt Elisabeth Tjora ca. 400 foredrag med diverse faglige temaer. Ofte handlet det om psykoser eller depresjon. Foredragene var etterspurte og populære. De økte forståelsen av psykisk helse. Elisabeth Tjora hadde gruppeveiledning og undervisning av fastlegene for å fremme fagutvikling og øke kvaliteten på behandling av psykiske lidelser i kommunene. Hun var særlig opptatt av at de riktige pasientene ble henvist til spesialisthelsetjenesten.

Det var statlig stimulering av psykisk helsevern også før opptrappingsplanen kom i 1999. Psykisk helsevern var preget av fagutvikling og jevn vekst over mange år, selv om virksomheten også hadde sine nedturer. Det var stridigheter da Gjøvik Fylkessykehus skulle fusjonere med Oppland Psykiatriske Sykehus (tidligere Presteseter) i 1997. Så kom Lillehammer med, og vi fikk Oppland Sentralsykehus (OSS).

Da den store sykehusreformen kom i 2002, var DPS Gjøvik, Land og Valdres allerede egen avdeling under ledelse av avd. sjef Torunn Vigrestad. Psykiatrisk avdeling ble deretter en del av DPSet. Oppland sentralsykehus fusjonerte med foretakene på Hedmark, og sammen ble de til Sykehuset Innlandet HF i 2003. Siden da har Gjøvikpsykiatrien vært en del av Divisjon Psykisk Helsevern.

DPS Gjøvik har ikke lenger ansvar for øyeblikkelig hjelp, men har en åpen akuttpost. Gjøvik mistet 10 allmennpsykiatriske senger i forbindelse med at Opptrappingsplanen tok slutt, men har fått flere nye tjenestetilbud: Enhet for spiseforstyrrelser og OCD-team (tvangslidelser), begge med områdefunksjon; Ambulant akuttenhet (etterfølgeren til Uteteamet), som ofte kan være et alternativ til innleggelse; og det er på trappene et FACT-team, som er et spennende samarbeidsprosjekt mellom kommune og spesialisthelsetjeneste. Forståelsen for mennesker med psykiske lidelser har blitt mye bedre på disse årene.

Psykiatrien på Gjøvik kan se tilbake på 50 år med utvikling, vekst, spenning og dramatikk. Faglig sett har det skjedd mye. Det dreier seg om en pionérinnsats på flere områder. Den nåværende finansieringsmodellen gir grunn til bekymring for flere nedskjæringer i tida som kommer. Gjøvikpsykiatrien representerer verdier det er verdt å forsvare. Det er likevel grunn til å gratulere DPSet med det kommende jubiléet!

Helse- og sosialpolitikk

Sosialsektoren har forsvunnet. Før hadde vi sosialdepartement og sosialminister, sosialkontor og sosialsjef. Nå er dette borte. Hvor ble det av? Alle, fra psykologer til sykepleiere, har strømmet til det som kunne ha vært blant andre sosionomenes doméne. Noe ble til velferd, og mye ble til helse. Det hersker stor forvirring, og velferdsstatens mange ansikter, er det ikke lett å bli klok på.

Arbeiderpartiet tok jobben med å fornye velferdsstaten. Det ble en bølge av reformer. Strukturelle grep, omorganisering, effektivisering, bærekraft. Det skulle bli billigere, men bra, og med høyere kvalitet. Det ble konstruert et narrativ om at offentlig forvaltning hadde stått stille i mange år, og måtte fornyes. Narrativet er falskt. Offentlig sektor har forandret seg hele tiden, og har aldri stått stille. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Dette er ikke lenger populært. Erfaringene taler for seg selv. Forvaltningen blir dyrere og dårligere.

Arbeiderpartiet presset LO til å godta at Folketrygden fikk en skikkelig knekk. Målet var å spare 20%. I 2050 har pensjonen falt med 28%. Til markedsfundamentalistenes store glede, vil det endelig lønne seg å være frisk og leve et langt liv. Folketrygdens sosiale profil er nå en trist sak. En del av dagens ungdommer har alt startet med sin private sparing til alderspensjon. Som ordning blir dette dyrere og dårligere enn å ta det kollektivt gjennom Folketrygden. Privatisering av pensjon går med tap.

NAV, som reform, ble lansert som en forbedring av offentlige tjenester. Det statlige trygdekontoret og arbeidskontoret skulle fusjoneres med kommunale tjenester. En dør inn, skulle gjøre det lettere for brukerene av disse tjenestene. Stordriftsfordelene finnes ikke, og effektiviseringen er bare skryt. Målstyringen framstår som en skadelig tvangstrøye. Ordningene blir dyrere og dårligere for brukerne, men en god melkeku for private konsulentfirma.

Mange er mer enn middels interessert i helsepolitikk, og det er det gode grunner til. Velgerne mener at helse er den viktigste saken. Ap, Høyre og Frp står fortsatt på foretaksmodellen. Helseminister Bent Høie forøker å berolige velgerne ved å si at sykehusstrukturen ligger fast, og ingen trenger å være redde for å miste den kirurgiske akuttberedskapen på sitt lokale sykehus (forbehold om Innlandet) Foretaksstrukturen gjør at den politiske styringen blir svak. De regionale helseforetakene gjør i hovedsak som de vil. Da blir det mye forretning og lite forvaltning. Mangelen på politisk og faglig styring kan gi seg mange utslag.

Reklameavdelingen ved Sykehuset Innlandet HF har lenge promotert nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua. De har planer for et sykehus til 12 milliarder. HSØ vil tillate bygging for inntil 8 milliarder. Informasjon om dette kom på slutten av høringsperioden. Ingen ser ut til å kunne stoppe denne prosessen. Få har forstått at alt skal finansieres ved hjelp av effektivisering og kutt i akuttberedskapen, samt større kommunal innsats. Styret og ledelsen ved SI er klare på at de trenger politisk legitimitet for å gå videre med sine planer. Politikerne har på sin side ikke forstått at de har begrenset innflytelse. Noen tror de bare kan ønske seg ting. Selgerne fokuserer ikke på det som står med liten skrift. Økonomi trumfer alt.

I det store bilde så er sentrumspartiene motstandere av foretaksmodellen. Det nye Helsepartiet prøver å ta eierskap til hele saksområdet. Det klarer de ikke. Kravet om en ny helsepolitikk har bred støtte fra de mer verdikonservative, via det politiske sentrum og til det ytterste venstre. De tre store partiene som støtter foretaksmodellen har alle en intern opposisjon.

Gjennom kommunereform og politireform prøver den blå-blå regjeringa å bli like dårlig som Arbeiderpartiet til å reformere offentlig sektor. Sosialsektoren vil neppe komme tilbake. Det er ikke bare helseforetakene og NAV som kjøper private tjenester. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, hele veien fra asylmottak til barnehager og barnevern. Mange må dele på det politiske ansvaret. Flere velferdsprofitører blir rike på skattekroner som skulle ha gått til gode formål. Det blir et spennende valg til høsten.

Helsepolitikk i valgkampen

Til tross for at det er fastlegeordningen og den øvrige kommunehelsetjenesten som er viktigst i folks hverdag, så er det sykehusene som får det meste av oppmerksomheten. Fastlegeordningen forgubbes, og det mangler leger. Når ellers friske og vel fungerende mennesker en sjelden gang trenger spesialiserte helsetjenester, er det greit med stykkpris og valgfrihet. Det store flertallet av de som trenger helsehjelp, trenger fastlege, samt lokale sykehus med allsidig akuttberedskap.

Det er snart fire år siden nåværende helseminister Bent Høie kom til valgmøte på Gjøvik bibliotek, hvor han både ønsket en granskning av sykehusskandalen i Oslo og nedlegging av de regionale helseforetakene. Løftene ble ikke innfridd. Høie skiftet mening, til stor skuffelse for noen, og til glede for andre. På ett tidspunkt støttet han strukturrasjonalisering gjennom sentralisering og nedleggelse av akuttkirurgien ved opptil halvparten av landets sykehus. Da ble det ramaskrik.

Foretaksmodellen bygger på NPM (New Public Management) som har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. Dersom helseforetakene skulle få fortsette med sentralisering og nedleggelser, så ville det ramme kronikere og eldre mennesker med sammensatte lidelser.

Det var politiske behov for kompromisser rundt Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019). Planen sikrer den nasjonale sykehusstrukturen selv om opposisjonen (Sp og SV) ikke fikk gjennomslag for sine garantier mot hva foretakene kunne finne på. En seier for sykehusaksjonen i Oppland, var at Lillehammer og Gjøvik ble definert som store akuttsykehus. Alt i alt en bra plan som mange ønsket skulle være enda bedre.

Den sentrale helsetjenesteaksjonen (HTA) står sterkt, og har samlet mye helsepersonell fra hele landet. Den viktigste parolen er: «Ta faget tilbake» Aksjonen er nå organisert med professor Torgeir Bruun Wyller som leder og et sekretariat i Oslo. Utgangspunktet var en uavhengig debattliste med navnet Aja, hvor det blir diskutert helsepolitikk. Utifra samme miljøet oppsto Helsepartiet, med Lise Askvik i spissen. Partiet har et omfattende politisk program, og framstår som et blokkuavhengig, borgerlig sentrumsparti. Kampen mot NPM er hovedsaken.

Helseminister Bent Høie viser politisk klokskap gjennom sine forsøk på å roe det hele ned. I sin nyeste tale om sykehus, fastslår han at sykehusstrukturen i Norge ligger fast. Nå skal ingen lenger være redde for å miste sin kirurgiske akuttberedskap. Ministeren tar et lite forbehold: i Innlandet pågår det en intern prosess som han vil avvente.

I Innlandet pågår kampen fortsatt. Partiene profilerer seg. I de største partiene råder det noe usikkerhet. Mange høringsinstanser går for en sykehusstruktur som ikke er beskrevet i høringsdokumentet. Helst vil de ha både i pose og sekk. Venstre skryter av hva de har fått til sentralt, og profilerer seg tydelig lokalt. Senterpartiet har skiftet side i spørsmålet om sentralisering. Krf har havna i uløkka, og SV har falt ned på nei til nytt hovedsykehus, etter noe tvil. Helsepartiet har neppe sjanser i dette selskapet. OA og andre mener at partiet er unødvendig.

De store spørsmålene som gjenstår er: Hvordan skal kommunene klare å rekruttere nok fastleger? Hvordan vil kommunene klare seg når sykehusene effektiviserer og sender pasientene over til kommunen? Klarer sykehusaksjonen, Helsepartiet og andre interesserte å sette litt politisk dagsorden i valgkampen? Eller blir det hele bare et spørsmål om Erna eller Jonas?

Spørsmål til Krf om sykehus

I et innlegg i OA 11. mai, redegjør Oppland Krf for sin behandling av idéfaserapporten, og synspunkter på sykehusstrukturen i Innlandet. Konklusjonene er både skremmende og forbausende, og fører til en rekke spørsmål.

Nå har helseminister Bent Høye avlyst mye av stridighetene ved å si at sykehusstrukturen ligger fast over hele landet. Ingen skal miste sine akuttfunksjoner sier han. Han tar et lite forbehold og det gjelder at i Innlandet pågår det en intern prosess…

I stortinget har Krf stemt for Nasjonal helse- og sykehusplan. Oppland Krf benytter til de grader muligheten for å gå på tvers av resten av landet. De vil legge ned all akuttberedskap ved våre store akuttsykehus. Nasjonal helse- og sykehusplan beskriver sykehus som Lillehammer og Gjøvik som store akuttsykehus. Hvorfor er ikke dette framtidsrettet? Er det virkelig bare poliklinikk, dagtilbud og eventuelt døgntilbud som skal bli igjen på Lillehammer og Gjøvik?

Hvordan skal det gå med de psykiatriske sengepostene som driftes av DPS Lillehammer og DPS Gjøvik, når somatikken flytter? Skal de være med til Mjøsbrua, eller skilles fra somatikken? Krf påstår at psykiatrien bør styrkes, og at DPS gjør en svært viktig jobb. Har Oppland Krf en plan, eller har dere ikke tenkt ferdig?

Hvorfor må denne gigantiske sentraliseringen gjennomføres? Hvordan skal dette finansieres? Bedres de lokale tilbudene av sterk sentralisering? Blir det penger og personell nok til å styrke de ulike lokalmedisinske sentere(LMS) etter at nytt hovedsykehus blir bygd? Ett sykehus midt mellom Kristiansund og Molde, ble vurdert som skadelig for begge byene. Hvorfor blir en tilsvarende modell vurdert som god for Mjøsbyene, av Oppland Krf?

Idéfaserapporten antar at det ligger store effektiviseringsgevinster i å sentralisere akuttberedskapen. Er Oppland Krf opptatt av hvilke svekkelser av beredskapen som følger? Skal et sterkt økende antall eldre møtes med færre senger? Vil nye behandlingsformer føre til mindre behov for personell? Står kommunene klare til å ta på seg flere oppgaver etter samhandlingsreformen? Eller har Oppland Krf regnet feil?

Oppland Krf har mye å svare for. Siden de går for den mest radikale sentraliseringen som idéfaserapporten åpner for, så bør de kunne begrunne disse ekstreme holdningene noe nærmere. Til sist er det naturlig å spørre: Er Oppland Krf i strid med Krf sentralt? Regner dere med at sykehusaksjonen vil måtte advare velgerne mot Oppland Krf ved stortingsvalget 2017?

Status i sykehussaken

Helse Sør-Øst

Nasjonal helse- og sykehusplan ga enda mer makt til helseforetakene. Stikk i strid med hva Bent Høie sa da han besøkte biblioteket på Gjøvik i valgkampen for tre og et halvt år siden. Sykehuset Innlandet (SI) er en nettverksbedrift basert på New Public Management. (NPM) Det betyr mål- og resultatstyring. Bedriften har ikke levert. Administrerende direktører har gått av i tur og orden. Nå skal nye toppledere gjøre et nytt forsøk på strukturrasjonalisering og effektivisering av driften.

Idéfaserapporten er ute på høring. Fristen er 12. mai, og viktige høringsuttalelser begynner å falle på plass. Oppi denne dramatikken, kommer meldingen om økonomiske rammer fra Helse Sør-Øst. SI skal få lov å låne opp til 8 milliarder inkludert oppsparte midler på konsernkonto. Dette er informasjon av stor betydning. Felles fylkesting for Hedmark og Oppland fattet vedtak om ny sykehusstruktur etter forslag rett over bordet. Deres modell er knapt nevnt i utredningen.

Det første vi bør gjøre, er å oppdatere språkbruken. Det er nå ikke snakk om et storsykehus i først omgang, men om et mindre sykehus. Skal det bygges lokalsykehus for Hamar eller et nytt hovedsykehus? Det er avhengig av perspektivet og hvilke funksjoner som skal ivaretas. Dersom alle akuttfunksjoner skal samles, så må det bygges et større sykehus.

Det er heller ikke lenger aktuelt å snakke om nedleggelse av sykehus, med mulig unntak av Hamar, som ønsker nedleggelse. Debatten vil handle om hvilke funksjoner som skal ligge hvor. Det spørs også om sykehus uten akuttkirurgi i lengden kan kalles for sykehus. Kan det kalles for LMS? Det blir i så fall et definisjonsspørsmål hvor også kommunene er viktige.

Rådmannen på Hamar sier til HA at det nye hovedsykehuset ikke bør ligge på Moelven, men flytte til en by. Byen heter Hamar, og er hovedstaden i Innlandet. Noen vil mene at Hamars ambisjoner må komme under kontroll. Hovedstaden kan også kalles for Mjøsbyen, med bygrense i Valdres. Dette er politiske spørsmål.

Selvom SI velger å bruke alle pengene på nybygg, så er allikevel mye av det som står i Idéfaserapporten lite relevant, nå som rammene er kjente. Det er nyttig å lese: «omstilling kort sikt» og «økonomisk langtidsplan». Disse planene vurderes nå på nytt, av ledelsen i SI. Store kutt vil neppe komme før valget. Allerede neste år kan viktige deler av akuttberedskapen ved Innlandets største sykehus nedlegges.

Lillehammer står i fare for å miste akutt gastrokirurgi, som er et viktig allmennkirurgisk fag. Gjøvik kan miste akutt ortopedi, som er det største av de kirurgiske fagene. Alle akuttsykehus må ha kirurgi. Lokalmedisinske sentre blir svekket av sentralisering. Du sentraliserer ikke for å desentralisere. Slik er det på alle områder.

Mange kan gå lei av sykehussaken, etter kamp gjennom mange år. Men, alt håp er ikke ute. Lillehammer Arbeiderparti ser ut til å ville sloss for akuttsykehuset sitt, og mange har ikke bestemt seg ennå. Kjersti Toppe prøver på en unnskyldning i OA, men Senterpartiet i Oppland er en skam for resten av partiet. Sykehusaksjonen har hatt hyggelig besøk av Olav Lundteigen. Ingen hadde trodd at Oppland Senterparti skulle gå for nytt hovedsykehus, og gjennom dette svikte akuttsykehusene i Oppland.

Nå skjer det mye på kort tid. Det oppfordres til å gå under sykehusparolen i årets 1. mai tog. Ikke før er høringsfristen ute, så begynner valgkampen. Sykehusaksjonen vil sørge for at helse- og sykehuspolitikken ikke blir glemt i valgkampen.

Budsjettarbeid pågår hele året. Store kutt kan komme rett etter valget. Det trengs en beredskap, en evne til på kort tid å slå ring om våre sykehus.

Kontantstøtte og arbeidslinja

Kjente feminister på venstre side i norsk politikk, har tatt til ordet for å vurdere kontantstøtten på nytt. Det fremheves at kontantstøtte ytes på et tidspunkt hvor barnet utifra sin alder ikke har særlig nytte av barnehageplass. Ordningen fungerer i forhold til familier som ofte lever i fattigdom. Ytelsen er ikke behovsprøvet, men bygger på objektive kriterier. Dette kan gi fattige familien mer verdighet. Det finnes andre årsaker enn kontantstøtten, som er grunnen til at innvandrerkvinner holdes utenfor yrkeslivet.

Da kontantstøtten ble innført i 1998, så var den ment som et alternativ til barnehage. Hovedargumentet for kontantstøtte, handlet om valgfrihet. Siden barnehager var subsidiert av staten, så skulle de som ikke fikk plass, eller ikke ønsket barnehageplass, få en økonomisk kompensasjon. Kvinner som valgte å være hjemme med små barn, skulle få kontantstøtte i valgfrihetens navn. Krf. var pådriveren for denne reformen.

Ordningen ble med rette sterkt kritisert. Kontantstøtten kunne bidra til å sementere kjønnsrollemønsteret og hindre likestilling. Det var åpenbart urimelig at yrkesaktive kvinner skulle dele sin lønn med de som valgte å være hjemme. Kontantstøtten var til hinder for integrering av innvandrerkvinner. Det blir feil å betale folk for ikke å bruke et velferdsgode, som jo barnehagen er. Dessuten var barnehage dyrt for familier som fikk plass. Det progressive kravet ble da gratis barnehage til alle barn.

Regelverket rundt kontantstøtten, er justert flere ganger under skiftende regjeringer. Den aktuelle ytelsen nå, er på maks. kr. 6000,- pr. mnd i maks. 11 mnd. Barnet må være mellom 1 og 2 år. Ofte fungerer kontantstøtte som en ytelse i ventetiden mens familien venter på opptak i barnehagen. Begrunnelsen for ytelsen er også helt forandret. Det som begynte som et alternativ til velferdsstatens ordninger, er nå en del av den samme velferden.

Kravet om gratis barnehage til alle barn, er ikke innfridd. Mange barnehager eies av velferdsprofitører som ødelegger lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte, eller senker standarden på andre måter, for å ta ut mer utbytte. Arbeidslinja skaper ikke jobber. Arbeidslinja er en retorikk som vil fjerne velferdsstatens ytelser. Retorikken er den samme om saken gjelder sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller kontantstøtte.

Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til utenforskapet. Snarere tvert om. De med penger kommer lettere i jobb. Vi må ikke glemme at det er jobber som hjelper mot arbeidsledighet, og at det er penger som hjelper mot fattigdom. Småbarnsfamilier har utmerket arbeidsmoral, og vil gjøre de riktige valgene. Alle som kan, vil velge barnehage plass og jobb, framfor å få kr. 6000 pr. mnd. Det vil lønne seg også, dersom lønna ikke er for lav.

Kontantstøtten kan kvitte seg med sitt dårlige rykte fra fortiden, og heller framstå som en mulighet for de minste barna og deres familier. Det er selvsagt greit å kalle det for ventepenger, eller noe annet, dersom innholdet ikke blir dårligere. Det er mulig at velferdstaten trenger forbedringer, men ikke svekkelser eller fjerning av universelle ordninger. I dette perspektivet er kontantstøtten noe å kjempe for.

Organisering av psykisk helsevern

Gunn Gotland Bakke
div.dir. DPH

I høringsbrevet fra Sykehuset Innlandet er det bedt om svar på følgende spørsmål:

Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) legger føringer for at psykisk helsevern, rus og somatikk skal integreres bedre i fremtidens helsetjenester. Sykehuset Innlandet vil, i en fremtidig sykehusstruktur, legge til rette for dette gjennom større grad av samlokalisering av disse pasienttilbudene.

• Gjennom hvilken modell kan dette best bli ivaretatt i Innlandet?

Psykisk helsevern er forholdsvis overfladisk behandlet i idéfaserapporten. I dag preges spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern av:

-Et stort press på den enkelte behandler

-Pasientene har i dag korte innleggelsesforløp.

-Det er generell mangel på spesialister, og rekrutteringen er mangelfull.

-Mange ansatte kjenner seg utrygge på egen arbeidssituasjon og fremtid.

Disse forhold kan ha mange årsaker, men kan i stor grad knyttes opp mot manglende kapasitet innen enkelte områder. Det er ikke rom for ytterligere sengenedtak. Dette drøftes ikke i utredningen.

Det hevdes at samhandlingsreformen vil  redusere  behov  for plasser/ressurser i spesialisthelsetjenesten. Dette er det all grunn  til å advare sterkt imot, dersom god kvalitet skal opprettholdes og utvikles.

Sykehuset på Reinsvoll er et psykiatrisk sykehus som ligger i Vestre Toten. Sykehuset forvalterer ca. 40% av ressursene i Opplandspsykiatrien. Behandlingstilbudet består av to avdelinger. Den ene er avdeling for Akuttpsykiatri og psykosebehandling. Med betydelige investeringer i nybygg, framstår Reinsvoll nå som et moderne akuttsykehus. Avdelingen for TSB (tverrfaglig, spesialisert rusbehandling), er den andre avdelingen på Reinsvoll. Omstilling og flytting har vært krevende. Det satses hovedsaklig på korttidsbehandling. Privatisering og usikker finansiering bekymrer denne delen av virksomheten.

BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) forvalter ca. 20% av ressursene, og gir utrednings- og behandlingstilbud til barn og unge i alderen 0 til 18 år, hvor det er påvist eller mistanke om psykiske lidelser. Målet er at tilbudet skal bidra til økt livskvalitet og bedret mestring av hverdagen. BUP samarbeider nært med barnets/ungdommens foresatte og familie, kommunale tjenester og andre etater hvor det er hensiktsmessig. Henvisninger til BUP kommer fra fastlege, annen lege eller barnevernstjenesten. Det finnes poliklinikker og døgnenheter i begge fylkene. Det er ikke behov for strukturelle grep.

DPS Lillehammer har ansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 10 kommuner. De driver poliklinisk og ambulant behandling, og har i tillegg 9 senger på Lillehammer og 14 på Otta. Samlokaliseringen med somatikken vurderes som positiv.

DPS Gjøvik er blant landets største DPS, og har hovedansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 13 kommuner. De driver ambulant og poliklinisk behandling ved flere lokasjoner. I Valdres har de én allmennpsykiatrisk sengeenhet med 10 senger, og på Gjøvik to sengeenheter med 10 allmennpsykiatriske og 10 åpne akuttpsykiatriske plasser samt en enhet for spiseforstyrrelser med 10 senger og områdefunksjon.

Samlokalisering

Rapporten sier at samlokalisering psykiatri/somatikk i seg selv er et gode. Det bør skilles mellom hvilke pasienter som mest kan nyttiggjøre seg samlokalisering, og hvor det ikke har faglig gevinst.

Avdelinger hvor samlokalisering synes hensiktsmessig:

-Alderspsykiatri: Mange eldre med psykiske lidelser har sammensatte lidelser hvor somatikk og psykiatri henger nært sammen. Utredning og behandling av alderspsykiatriske pasienter profitterer på nært samarbeide til laboratoriefunksjoner og billeddiagnostikk på døgnbasis, samt tilgang på akuttmedisinske og kirurgiske funksjoner. Her er samlokalisering sterkt ønskelig.

-Akuttpsykiatri: Akuttpsykiatriske avdelinger tar imot alle som trenger øyeblikkelig hjelp med innleggelse. Pasientene sendes fra fastlege og legevakt, og pasientpopulasjonen er heterogen og usortert på diagnoser og tilstander, og det gjelder også skillet mellom psykiatriske og somatiske tilstander. Akuttpsykiatriske avdelinger tar også imot pasienter med rusproblematikk. En samlokalisering vil prinsipielt være en faglig fordel.

Akuttavdelingen på Gjøvik ligger inne i sykehuset og legevakten tilbyr også tilsynsfunksjon for somatiske avdelinger. Tilsynsfunksjonen på andre somatiske sykehus i SI ivaretas av DPS på dagtid, og de har ikke dette tilbudet på kveld eller helg. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeidet med legevaktene bør utvides. Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sanderud.

Tilstander med akutt rus krever ofte medisinsk overvåkning og tilgang på personell som er trent i å observere og handle ved komplikasjoner som kan oppstå i akutt rus eller i avrusningsfasen. Det er ønskelig å samlokalisere akuttavdelinger i rusfeltet med somatiske funksjoner.

-Spiseforstyrrelser: Per i dag er det etablert en avdeling for dette i umiddelbar nærhet til Gjøvik sykehus. Dette gir tilgang til akuttmedisinske tjenester og dekker avdelings behov for somatiske helsetjenester. Avdelingen er ikke per i dag godkjent for bruk av tvang, noe den bør ha for å sikre tilbud til også denne pasientgruppen. Spiseforstyrrelsesavdelingen er et bedre tilbud for å sikre adekvat behandling for alvorlig syke pasienter som i perioder kan trenge bruk av tvungen innleggelse, enn en akuttpsykiatrisk avdeling. Tvangsbehandling forutsetter leger i vaktordning som finnes per i dag.

Avdelinger som ikke er tjent med samlokalisering:

Sikkerhetsavdelingen på Reinsvoll har oppgraderte fasiliteter som er godt tilrettelagt for pasienter som trenger økt sikkerhet for å ivaretas. Pasientene er ofte innlagt over lengre tid og de ivaretar også pasienter som er dømt til behandling. Det er lite å hente på å samlokalisere en slik avdeling med somatisk helsetjeneste for pasientene som gruppe, og de synes adekvat ivaretatt i dagens ordning med lege i vaktordning.

Psykose og TIPS (Tidlig intervensjon ved psykose) kan bestå som i dag, og har sine behov for somatiske helsetjenester dekket av eksisterende legevaktsordning.

Kompetanseenheter:

Det er viktig å bygge videre på eksisterende, velfungerende  fagmiljøer/fagenheter; vel vitende om at det er meget krevende å flytte og evt bygge nye fagmiljøer.

Reinsvoll som sykehusenhet bør ikke avvikles, men videreutvikles som sykehus med sentraliserte funksjoner.

Fra jobb til pensjon

EldrebølgenInnlegg for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  mars 2017.

Norge er et godt land å leve i, og et godt land å vokse opp i. Over hele verden har vi rituelle overganger mellom ulike sosiale faser av livet. Det begynner med navnefest eller dåp hvor et nytt menneske ønskes velkommen til verden. Så følger i tur og orden konfirmasjon, ekteskap og gravferd. Overgangen fra jobb til pensjon blir markert i mindre grad. I Norge er grunnen til dette at det avslører sosiale forskjeller som ikke er akseptable.

La oss se på dødens klasseskille. Det heter seg at vi blir eldre, men det gjelder ikke alle. I Oslo lever folk 10 år lengre på vestkanten enn på østkanten. SSB lager statistikk over dødelighet etter yrke. Kvinnelige fysioterapeuter lever lengst. Menn i manuelle yrker lever et kortere liv.

Det er de med lang utdanning og høy lønn, som lever lengst. Om de jobber til de er 70 år, vil de likevel motta pensjon i flere år enn de som blir uføretrygdet i 50-åra, eller går av med tidlig alderspensjon. En omfordeling til fordel for dem som kan stå lenge i jobb, betyr å flytte penger fra syke og fattige, til de som er rikere og friskere. Dette er usosialt.

Overgangen fra jobb til pensjon viser hvor store forskjeller det er mellom folk. Det ser ut til at sosiale ulikheter er arvelig. Barn er helt ukritiske i valg av foreldre. Hva du senere får av utdanning, helse og økonomi, er avhengig av hvilke foreldre du valgte.

I Stortinget ble det vedtatt et pensjonsforlik. Målet var å spare 20% av folketrygdens framtidige utgifter. Det er dette Høyre kaller for en bærekraftig folketrygd. Den nye folketrygden settes gradvis ut i livet. Starten var i 2011.

Alleårsregelen (40år) har erstattet besteårsregelen (20år), og det taper vi mye penger på. Prinsipielt får alle en «privat» pensjonsformue 18,1 % av livslønn. Den skal deles på gjenværende gjennomsnittlig levealder. Da blir ordningen fleksibel og «nøytral».

Konsekvenser av den nye folketrygden:

– Lavere pensjon hvis gjennomsnittlig levealder øker.
– Nøytralitet – gi fra de slitne og fattige til de rike og friske.
– Underregulering av pensjon etter uttak: lønnsutvikling fratrukket 0,75 %.
– Rett til å gå av ved 62 hvis pensjonen ved 67 overstiger minstepensjonsnivået.
– Kvinner rammes hardest.
– Fram til 2050: pensjon reduseres med ca 28 %.
– Fleksibelt uttak av pensjon (pensjon med og uten jobb i tillegg).

Under ledelse av Yngvar Hågensen, kjempet LO fram AFP, som betyr Avtalefestet pensjon. Den hadde som mål at «sliterne» skulle få er verdigere overgang fra jobb til pensjon etter fylte 62 år. AFP er ikke lenger en tidligpensjon, kun et tillegg i pensjonen. Det kommer en tjenestepensjon i tillegg til folketrygden. I privat sektor er den dårlig, og i offentlig sektor er den truet. Ikke rart at pensjon blir en viktig sak på årets LO-kongress.

Sterke økonomiske incitamenter for å stå i jobb lengst mulig, gjør det reelle valget mindre fritt. Sliterne som ikke orker mer, straffes hardt, eller har ikke rett til tidligpensjon. De som realiserer seg selv gjennom et spennende yrke, belønnes for det de uansett ville ha gjort.

Stadig flere velger å stå lenger i jobb. Det kan gi et dilemma. Det ideelle er å kunne velge selv når du synes tiden er inne for å slutte i jobben. Denne friheten er det mange som ikke har.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Derfor kan det å bli pensjonist oppleves som et tap, og ikke som en frihet. Enkelte kan føle seg presset ut av arbeidslivet. Det er det motsatte av et fritt valg.

Særlig for de som har mye av sin identitet knyttet til sitt yrke, kan møtet med pensjonsalderen bli en sorgreaksjon. Alder kan også medføre andre tap. Både familie og venner faller fra ettersom årene går. Muligheten for isolasjon og ensomhet øker.

Svært mange ønsker noen gode år som pensjonist på heltid, og mange av oss kan få til dette i praksis. Da har du kanskje både frihet, helse og økonomi til å gjøre det du selv vil. Hva trengs for at denne perioden skal bli en god tid?

Stikkordet for det gode liv er variasjon, selv om vi også trenger struktur.

Mangel på relasjoner er dødelig.

Sosial stimulering er en nødvendighet.

Den fysiske kapasitet som hver enkelt har, må brukes, ellers blir den borte.

Den som ikke reiser bort, mister den intense gleden det kan gi å komme hjem igjen.

Årstider er et gode (variasjon), selv om vinteren er for lang for mange.

Du bør analysere dine interesser, for så å ta dine egne valg. Tiden fra du slutter i jobben, og til helsa setter grenser, kan sees på som et mulighetsvindu. Det finnes ikke en oppskrift som passer for alle. Frihet er å kunne velge, den friheten er det dessverre ikke alle som har.

Høring

logoHøringsuttalelser må sendes til postmottak@sykehuset-innlandet.no eller til postadresse Sykehuset Innlandet HF, Postboks 104, 2381 Brumunddal, innen fristen 12. mai 2017, og merkes ”Høringsuttalelse Idéfaserapport”. Innkomne høringsuttalelser blir forelagt styret i Sykehuset Innlandet til foreløpig gjennomgang og vurdering i styrets møte 16. juni 2017.

Denne teksten er til fri bruk, bare klipp og lim!

Fremtidig sykehusstruktur i Sykehuset Innlandet HF

Det vises til høringsbrev av 01.02.2017. (…) ønsker å uttale seg i saken.

Innledning

Hedmark og Oppland fylker utgjør det geografiske ansvarsområdet for Sykehuset Innlandet (SI). Det er et stort geografisk område (52 000 km2 ) som ikke har et naturlig sentrum. Dette skaper utfordringer for strukturering av spesialisthelsetjenesten. Bedre prehospitale tjenester, og bedre kvalitet på veiene, er ikke gode argumenter for å reise lengre. Geografien vil forbli uendret. Litt flere vil bo i byene, og antall eldre vil øke og kreve flere helsetjenester.

Idéfaserapporten er det sentrale høringsdokumentet. De ulike modellene for framtidig sykehusstruktur, ligger i det som kalles Mjøs-regionen. Alle modellene bygger på de samme, usikre forutsetningene. Det anbefalte alternativet, er et nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua, med underliggende varianter. Modeller som omhandler to eller tre sykehus, holder også sykehusene på Tynset og i Kongsvinger utenom. Lokalmedisinske sentre (LMS) omtales som alternativer til sykehus, til tross for at LMS er en samarbeidsarena.

Økonomi

Nytt hovedsykehus er foreløpig antatt å koste 12 milliarder kroner. Moderselskapet HelseSørØst (HSØ) stiller noen økonomiske vilkår. Driftsoverskudd settes inn på en konsernkonto, og kan bli regnet som egenkapital. Det kreves 30% oppspart egenkapital før resten av byggesummen kan lånefinansieres. Lånet vil bli et serie lån på kommersielle vilkår. Det antas at et så stort prosjekt krever flere byggetrinn. Det vil ta tid. Tidligste byggestart kan bli i år 2022.

Dersom nytt hovedsykehus skal bygges, vil vi først få en lang og krevende overgangsfase, hvor det skal spares opp egenkapital, i tillegg til løpende drift. Deretter må overskudd sikres og lån betales ned. Det er lett å se for seg at dette medfører uoverkommelige driftsproblemer. SI kan ikke påregne at kommunene kan avlaste sykehusene slik som beskrevet i idéfaserapporten, og i økonomisk langtidsplan (ØLP). Kommunene vil ikke forstå samhandlingsreformen på denne måten. Det er lite sannsynlig at kommunene får tilført ressurser, faglig og økonomisk, som setter de istand til å ivareta oppgaver som sykehuset ivaretar i dag.

Det øvrige innsparingspotensialet er også overdrevet. De nåværende sykehus er kostnadseffektive. Dramatiske kutt er allerede gjenomført. Sengetallet er allerede kraftig redusert. Ingen ny teknologi ser ut til å redusere sengebehovet dramatisk i framtida. Beredskapen bør ikke svekkes, og det er ikke forsvarlig med stor reduksjon i antall ansatte, hverken på kort eller lang sikt.

SI har en stor og differensiert bygningsmasse av varierende kvalitet. Alt i fra verneverdig til nybygg. Den økonomiske situasjonen innbyr kun til moderat oppgradering av bygningsmassen. Dersom det bygges et nytt sykehus ved Mjøsbrua, vil det være en tap-tap situasjon for alle byene ved Mjøsa. Det vil generere mye transport. Både pasienter og personell vil bidra til vekst i trafikken, til stor skade for miljøet og økonomien.

Store akuttsykehus

Den nasjonale helse og sykehusplanen definerer sykehus som skal betjene mer enn 60.000 til 80.000 innbyggere, som store akuttsykehus. Nasjonalt har debatten handlet om akuttkirurgi ved de små sykehusene. I SI er det motsatt. Her trues akuttberedskapen ved de største sykehusene. Nasjonalt overlates styringen til foretakene. Det er mange problemer med foretaksmodellen, men det faller utenfor rammen av denne høringen.

De fleste pasienter som legges inn på sykehus, kommer som øyeblikkelig hjelp. Derfor er akuttberedskap meget viktig. Den største pasientgruppa skal på medisinsk avdeling. Ikke minst eldre pasienter som blir innlagt med symptomdiagnose, og denne pasientgruppen er økende (eldrebølgen). Da trengs det breddekompetanse. Ortopedi er et stort fag. De aller fleste brekker ett eller annet, før eller senere. Er ulykken ute, så trengs det en kirurg som kan åpne en buk og stanse en indre blødning. Ellers vil du kanskje aldri nå fram til nasjonalt traumesenter (Ullevål) i tide. Derfor må vi ha gastrokirurger på alle sykehus. Anestesi trengs overalt, det sier seg selv. Jo lenger det er til fødeavdelingen, jo flere er det som ikke vil nå fram i tide. Kravet er fødeavdeling på alle sykehus. Sykehus skal også ha et distriktspsykiatrisk senter (DPS), og akuttplasser for rus-pasienter.

Det finnes fordeler og ulemper med alle modeller, men breddekompetanse må finnes på alle allsidige akuttsykehus. Derfor går (…) for en modell med tre store og allsidige akuttsykehus i det sentrale innlandet. Lillehammer, Elverum og Gjøvik. Sammen med Tynset og Kongsvinger får vi da 5 somatiske akuttsykehus i innlandet. En stor svakhet med idéfaserapporten, er at den ikke skiller klart på hva som trengs for å sikre allsidig akuttberedskap, og den øvrige virksomheten. Det fremgår heller ikke hvilke fagområder som betjener små pasientgrupper. Vi foreslår at sykehusene skal alle ha minst følgende akuttfunksjoner: indremedisin, ortopedi, gastro/generell kirurgi, anestesi, føde/gyn, psykiatri, røntgen og lab.

Det kreves et stort volum av pasienter dersom en medisinsk spesialitet skal finnes på alle lokasjoner. Alle kan ikke ha alt. Ingen sykehus er komplette. Funksjoner bør finnes på ett eller flere steder. Kompetente fagmiljøer lar seg ikke flytte uten vesentlige tap. Her er noen eksempler på funksjoner som bør beholdes der de er. Lillehammer bør fortsatt ha nevrologi, kvinneklinikk og barneavdeling. Gjøvik bør ha kreftbehandling og øre/nese/hals. Elverum bør ha øyemedisin og øre/nese/hals.

(…) mener at sykehuslokalene på Hamar fortsatt skal komme til nytte. De kan huse et elektivt spesialsykehus, (planlagt virksomhet) med vekt på små kirurgiske fag, poliklinikker og dagbehandling. Akuttberedskapen flyttes til Elverum.

Psykiatri/rus

(…) er enig i at det er behov for et tettere forhold mellom somatikk og psykiatri i SI. Vi har derfor tre konkrete forslag:

1. Alderspsykiatriske sengeposter, poliklinikker og ambulante tjenester, etableres ved de tre store akuttsykehusene. Det betyr at tilsvarende tjeneste på Sanderud kan legges med. Alderspsykiatrien bør samarbeide med indremedisin. Virksomheten bør styrkes fordi vi allerede har et underforbruk ute i kommunene, og fordi behovet vil øke. Tilbudet må tilrettelegges i nærhet av der pasientene befinner seg.

2. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeide med legevaktene.  Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sannerud.

3. Det er er et underforbruk av helsetjenester blant mennesker med rusproblemer. Akuttplasser bør etableres og knyttes til medisinske avdelinger.

Sammendrag

SI bør prioritere akuttberedskap. Vi vil derfor gå for en modell med tre store og allsidige akuttsykehus i det sentrale innlandet. Lillehammer, Elverum og Gjøvik. Sammen med Tynset og Kongsvinger får vi da 5 somatiske akuttsykehus i innlandet. To i Oppland og tre i Hedmark. Til dette kreves det i liten grad investeringer i nye bygg. Sengetallet bør økes jevnlig, slik at den gjennomsnittlige beleggsprosenten blir på 85%. Høyere beleggsprosent svekker kvaliteten på behandlingen.

Hamar gjøres om til et elektivt spesialsykehus med vekt på små kirurgiske fag, poliklinikker og dagbehandling. Akuttfunksjonene flyttes fra Hamar til Elverum. De tre store sykehusene skal alle ha minst følgende akuttfunksjoner: indremedisin, ortopedi, gastro/generell kirurgi, anestesi, føde/gyn, psykiatri, røntgen og lab. Andre funksjoner kan med fordel fordeles mellom sykehusene i et nettverk. Prehospitale tjenester samt lokalmedisinske sentre (LMS) bør videreutvikles og styrkes.

Alderspsykiatriske sengeposter, poliklinikker og ambulante tjenester etableres ved de tre store akuttsykehusene. De psykiatriske akuttambulante enheter/team skal styrkes og samarbeide med de interkommunale legevaktene. De psykiatriske sykehusene på Reinsvoll og Sannerud beholder sine akuttfunksjoner. Spesialisert rehabilitering for slagpasienter opprettholdes på Solås. Erfaringer tilsier at kompetente fagmiljøer ikke lar seg flytte uten vesentlige tap.

Konklusjon

(…) er imot nytt hovedsykehus. Med sterk befolkningsvekst i Oslo, vil det bli mindre penger til innlandet, tiltross for eldrebølgen. (…) mener at sparing til egenkapital og stort låneopptak til nybygg, er feil prioritering. Den økonomiske situasjonen innbyr kun til moderat oppgradering av bygningsmassen. SI kan ikke påregne at kommunene får økonomiske og faglige ressurser til å kunne avlaste sykehusene.