Helse- og sosialpolitikk

Sosialsektoren har forsvunnet. Før hadde vi sosialdepartement og sosialminister, sosialkontor og sosialsjef. Nå er dette borte. Hvor ble det av? Alle, fra psykologer til sykepleiere, har strømmet til det som kunne ha vært blant andre sosionomenes doméne. Noe ble til velferd, og mye ble til helse. Det hersker stor forvirring, og velferdsstatens mange ansikter, er det ikke lett å bli klok på.

Arbeiderpartiet tok jobben med å fornye velferdsstaten. Det ble en bølge av reformer. Strukturelle grep, omorganisering, effektivisering, bærekraft. Det skulle bli billigere, men bra, og med høyere kvalitet. Det ble konstruert et narrativ om at offentlig forvaltning hadde stått stille i mange år, og måtte fornyes. Narrativet er falskt. Offentlig sektor har forandret seg hele tiden, og har aldri stått stille. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Dette er ikke lenger populært. Erfaringene taler for seg selv. Forvaltningen blir dyrere og dårligere.

Arbeiderpartiet presset LO til å godta at Folketrygden fikk en skikkelig knekk. Målet var å spare 20%. I 2050 har pensjonen falt med 28%. Til markedsfundamentalistenes store glede, vil det endelig lønne seg å være frisk og leve et langt liv. Folketrygdens sosiale profil er nå en trist sak. En del av dagens ungdommer har alt startet med sin private sparing til alderspensjon. Som ordning blir dette dyrere og dårligere enn å ta det kollektivt gjennom Folketrygden. Privatisering av pensjon går med tap.

NAV, som reform, ble lansert som en forbedring av offentlige tjenester. Det statlige trygdekontoret og arbeidskontoret skulle fusjoneres med kommunale tjenester. En dør inn, skulle gjøre det lettere for brukerene av disse tjenestene. Stordriftsfordelene finnes ikke, og effektiviseringen er bare skryt. Målstyringen framstår som en skadelig tvangstrøye. Ordningene blir dyrere og dårligere for brukerne, men en god melkeku for private konsulentfirma.

Mange er mer enn middels interessert i helsepolitikk, og det er det gode grunner til. Velgerne mener at helse er den viktigste saken. Ap, Høyre og Frp står fortsatt på foretaksmodellen. Helseminister Bent Høie forøker å berolige velgerne ved å si at sykehusstrukturen ligger fast, og ingen trenger å være redde for å miste den kirurgiske akuttberedskapen på sitt lokale sykehus (forbehold om Innlandet) Foretaksstrukturen gjør at den politiske styringen blir svak. De regionale helseforetakene gjør i hovedsak som de vil. Da blir det mye forretning og lite forvaltning. Mangelen på politisk og faglig styring kan gi seg mange utslag.

Reklameavdelingen ved Sykehuset Innlandet HF har lenge promotert nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua. De har planer for et sykehus til 12 milliarder. HSØ vil tillate bygging for inntil 8 milliarder. Informasjon om dette kom på slutten av høringsperioden. Ingen ser ut til å kunne stoppe denne prosessen. Få har forstått at alt skal finansieres ved hjelp av effektivisering og kutt i akuttberedskapen, samt større kommunal innsats. Styret og ledelsen ved SI er klare på at de trenger politisk legitimitet for å gå videre med sine planer. Politikerne har på sin side ikke forstått at de har begrenset innflytelse. Noen tror de bare kan ønske seg ting. Selgerne fokuserer ikke på det som står med liten skrift. Økonomi trumfer alt.

I det store bilde så er sentrumspartiene motstandere av foretaksmodellen. Det nye Helsepartiet prøver å ta eierskap til hele saksområdet. Det klarer de ikke. Kravet om en ny helsepolitikk har bred støtte fra de mer verdikonservative, via det politiske sentrum og til det ytterste venstre. De tre store partiene som støtter foretaksmodellen har alle en intern opposisjon.

Gjennom kommunereform og politireform prøver den blå-blå regjeringa å bli like dårlig som Arbeiderpartiet til å reformere offentlig sektor. Sosialsektoren vil neppe komme tilbake. Det er ikke bare helseforetakene og NAV som kjøper private tjenester. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, hele veien fra asylmottak til barnehager og barnevern. Mange må dele på det politiske ansvaret. Flere velferdsprofitører blir rike på skattekroner som skulle ha gått til gode formål. Det blir et spennende valg til høsten.

Helsepolitikk i valgkampen

Til tross for at det er fastlegeordningen og den øvrige kommunehelsetjenesten som er viktigst i folks hverdag, så er det sykehusene som får det meste av oppmerksomheten. Fastlegeordningen forgubbes, og det mangler leger. Når ellers friske og vel fungerende mennesker en sjelden gang trenger spesialiserte helsetjenester, er det greit med stykkpris og valgfrihet. Det store flertallet av de som trenger helsehjelp, trenger fastlege, samt lokale sykehus med allsidig akuttberedskap.

Det er snart fire år siden nåværende helseminister Bent Høie kom til valgmøte på Gjøvik bibliotek, hvor han både ønsket en granskning av sykehusskandalen i Oslo og nedlegging av de regionale helseforetakene. Løftene ble ikke innfridd. Høie skiftet mening, til stor skuffelse for noen, og til glede for andre. På ett tidspunkt støttet han strukturrasjonalisering gjennom sentralisering og nedleggelse av akuttkirurgien ved opptil halvparten av landets sykehus. Da ble det ramaskrik.

Foretaksmodellen bygger på NPM (New Public Management) som har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. Dersom helseforetakene skulle få fortsette med sentralisering og nedleggelser, så ville det ramme kronikere og eldre mennesker med sammensatte lidelser.

Det var politiske behov for kompromisser rundt Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019). Planen sikrer den nasjonale sykehusstrukturen selv om opposisjonen (Sp og SV) ikke fikk gjennomslag for sine garantier mot hva foretakene kunne finne på. En seier for sykehusaksjonen i Oppland, var at Lillehammer og Gjøvik ble definert som store akuttsykehus. Alt i alt en bra plan som mange ønsket skulle være enda bedre.

Den sentrale helsetjenesteaksjonen (HTA) står sterkt, og har samlet mye helsepersonell fra hele landet. Den viktigste parolen er: «Ta faget tilbake» Aksjonen er nå organisert med professor Torgeir Bruun Wyller som leder og et sekretariat i Oslo. Utgangspunktet var en uavhengig debattliste med navnet Aja, hvor det blir diskutert helsepolitikk. Utifra samme miljøet oppsto Helsepartiet, med Lise Askvik i spissen. Partiet har et omfattende politisk program, og framstår som et blokkuavhengig, borgerlig sentrumsparti. Kampen mot NPM er hovedsaken.

Helseminister Bent Høie viser politisk klokskap gjennom sine forsøk på å roe det hele ned. I sin nyeste tale om sykehus, fastslår han at sykehusstrukturen i Norge ligger fast. Nå skal ingen lenger være redde for å miste sin kirurgiske akuttberedskap. Ministeren tar et lite forbehold: i Innlandet pågår det en intern prosess som han vil avvente.

I Innlandet pågår kampen fortsatt. Partiene profilerer seg. I de største partiene råder det noe usikkerhet. Mange høringsinstanser går for en sykehusstruktur som ikke er beskrevet i høringsdokumentet. Helst vil de ha både i pose og sekk. Venstre skryter av hva de har fått til sentralt, og profilerer seg tydelig lokalt. Senterpartiet har skiftet side i spørsmålet om sentralisering. Krf har havna i uløkka, og SV har falt ned på nei til nytt hovedsykehus, etter noe tvil. Helsepartiet har neppe sjanser i dette selskapet. OA og andre mener at partiet er unødvendig.

De store spørsmålene som gjenstår er: Hvordan skal kommunene klare å rekruttere nok fastleger? Hvordan vil kommunene klare seg når sykehusene effektiviserer og sender pasientene over til kommunen? Klarer sykehusaksjonen, Helsepartiet og andre interesserte å sette litt politisk dagsorden i valgkampen? Eller blir det hele bare et spørsmål om Erna eller Jonas?

Spørsmål til Krf om sykehus

I et innlegg i OA 11. mai, redegjør Oppland Krf for sin behandling av idéfaserapporten, og synspunkter på sykehusstrukturen i Innlandet. Konklusjonene er både skremmende og forbausende, og fører til en rekke spørsmål.

Nå har helseminister Bent Høye avlyst mye av stridighetene ved å si at sykehusstrukturen ligger fast over hele landet. Ingen skal miste sine akuttfunksjoner sier han. Han tar et lite forbehold og det gjelder at i Innlandet pågår det en intern prosess…

I stortinget har Krf stemt for Nasjonal helse- og sykehusplan. Oppland Krf benytter til de grader muligheten for å gå på tvers av resten av landet. De vil legge ned all akuttberedskap ved våre store akuttsykehus. Nasjonal helse- og sykehusplan beskriver sykehus som Lillehammer og Gjøvik som store akuttsykehus. Hvorfor er ikke dette framtidsrettet? Er det virkelig bare poliklinikk, dagtilbud og eventuelt døgntilbud som skal bli igjen på Lillehammer og Gjøvik?

Hvordan skal det gå med de psykiatriske sengepostene som driftes av DPS Lillehammer og DPS Gjøvik, når somatikken flytter? Skal de være med til Mjøsbrua, eller skilles fra somatikken? Krf påstår at psykiatrien bør styrkes, og at DPS gjør en svært viktig jobb. Har Oppland Krf en plan, eller har dere ikke tenkt ferdig?

Hvorfor må denne gigantiske sentraliseringen gjennomføres? Hvordan skal dette finansieres? Bedres de lokale tilbudene av sterk sentralisering? Blir det penger og personell nok til å styrke de ulike lokalmedisinske sentere(LMS) etter at nytt hovedsykehus blir bygd? Ett sykehus midt mellom Kristiansund og Molde, ble vurdert som skadelig for begge byene. Hvorfor blir en tilsvarende modell vurdert som god for Mjøsbyene, av Oppland Krf?

Idéfaserapporten antar at det ligger store effektiviseringsgevinster i å sentralisere akuttberedskapen. Er Oppland Krf opptatt av hvilke svekkelser av beredskapen som følger? Skal et sterkt økende antall eldre møtes med færre senger? Vil nye behandlingsformer føre til mindre behov for personell? Står kommunene klare til å ta på seg flere oppgaver etter samhandlingsreformen? Eller har Oppland Krf regnet feil?

Oppland Krf har mye å svare for. Siden de går for den mest radikale sentraliseringen som idéfaserapporten åpner for, så bør de kunne begrunne disse ekstreme holdningene noe nærmere. Til sist er det naturlig å spørre: Er Oppland Krf i strid med Krf sentralt? Regner dere med at sykehusaksjonen vil måtte advare velgerne mot Oppland Krf ved stortingsvalget 2017?

Status i sykehussaken

Helse Sør-Øst

Nasjonal helse- og sykehusplan ga enda mer makt til helseforetakene. Stikk i strid med hva Bent Høie sa da han besøkte biblioteket på Gjøvik i valgkampen for tre og et halvt år siden. Sykehuset Innlandet (SI) er en nettverksbedrift basert på New Public Management. (NPM) Det betyr mål- og resultatstyring. Bedriften har ikke levert. Administrerende direktører har gått av i tur og orden. Nå skal nye toppledere gjøre et nytt forsøk på strukturrasjonalisering og effektivisering av driften.

Idéfaserapporten er ute på høring. Fristen er 12. mai, og viktige høringsuttalelser begynner å falle på plass. Oppi denne dramatikken, kommer meldingen om økonomiske rammer fra Helse Sør-Øst. SI skal få lov å låne opp til 8 milliarder inkludert oppsparte midler på konsernkonto. Dette er informasjon av stor betydning. Felles fylkesting for Hedmark og Oppland fattet vedtak om ny sykehusstruktur etter forslag rett over bordet. Deres modell er knapt nevnt i utredningen.

Det første vi bør gjøre, er å oppdatere språkbruken. Det er nå ikke snakk om et storsykehus i først omgang, men om et mindre sykehus. Skal det bygges lokalsykehus for Hamar eller et nytt hovedsykehus? Det er avhengig av perspektivet og hvilke funksjoner som skal ivaretas. Dersom alle akuttfunksjoner skal samles, så må det bygges et større sykehus.

Det er heller ikke lenger aktuelt å snakke om nedleggelse av sykehus, med mulig unntak av Hamar, som ønsker nedleggelse. Debatten vil handle om hvilke funksjoner som skal ligge hvor. Det spørs også om sykehus uten akuttkirurgi i lengden kan kalles for sykehus. Kan det kalles for LMS? Det blir i så fall et definisjonsspørsmål hvor også kommunene er viktige.

Rådmannen på Hamar sier til HA at det nye hovedsykehuset ikke bør ligge på Moelven, men flytte til en by. Byen heter Hamar, og er hovedstaden i Innlandet. Noen vil mene at Hamars ambisjoner må komme under kontroll. Hovedstaden kan også kalles for Mjøsbyen, med bygrense i Valdres. Dette er politiske spørsmål.

Selvom SI velger å bruke alle pengene på nybygg, så er allikevel mye av det som står i Idéfaserapporten lite relevant, nå som rammene er kjente. Det er nyttig å lese: «omstilling kort sikt» og «økonomisk langtidsplan». Disse planene vurderes nå på nytt, av ledelsen i SI. Store kutt vil neppe komme før valget. Allerede neste år kan viktige deler av akuttberedskapen ved Innlandets største sykehus nedlegges.

Lillehammer står i fare for å miste akutt gastrokirurgi, som er et viktig allmennkirurgisk fag. Gjøvik kan miste akutt ortopedi, som er det største av de kirurgiske fagene. Alle akuttsykehus må ha kirurgi. Lokalmedisinske sentre blir svekket av sentralisering. Du sentraliserer ikke for å desentralisere. Slik er det på alle områder.

Mange kan gå lei av sykehussaken, etter kamp gjennom mange år. Men, alt håp er ikke ute. Lillehammer Arbeiderparti ser ut til å ville sloss for akuttsykehuset sitt, og mange har ikke bestemt seg ennå. Kjersti Toppe prøver på en unnskyldning i OA, men Senterpartiet i Oppland er en skam for resten av partiet. Sykehusaksjonen har hatt hyggelig besøk av Olav Lundteigen. Ingen hadde trodd at Oppland Senterparti skulle gå for nytt hovedsykehus, og gjennom dette svikte akuttsykehusene i Oppland.

Nå skjer det mye på kort tid. Det oppfordres til å gå under sykehusparolen i årets 1. mai tog. Ikke før er høringsfristen ute, så begynner valgkampen. Sykehusaksjonen vil sørge for at helse- og sykehuspolitikken ikke blir glemt i valgkampen.

Budsjettarbeid pågår hele året. Store kutt kan komme rett etter valget. Det trengs en beredskap, en evne til på kort tid å slå ring om våre sykehus.

Kontantstøtte og arbeidslinja

Kjente feminister på venstre side i norsk politikk, har tatt til ordet for å vurdere kontantstøtten på nytt. Det fremheves at kontantstøtte ytes på et tidspunkt hvor barnet utifra sin alder ikke har særlig nytte av barnehageplass. Ordningen fungerer i forhold til familier som ofte lever i fattigdom. Ytelsen er ikke behovsprøvet, men bygger på objektive kriterier. Dette kan gi fattige familien mer verdighet. Det finnes andre årsaker enn kontantstøtten, som er grunnen til at innvandrerkvinner holdes utenfor yrkeslivet.

Da kontantstøtten ble innført i 1998, så var den ment som et alternativ til barnehage. Hovedargumentet for kontantstøtte, handlet om valgfrihet. Siden barnehager var subsidiert av staten, så skulle de som ikke fikk plass, eller ikke ønsket barnehageplass, få en økonomisk kompensasjon. Kvinner som valgte å være hjemme med små barn, skulle få kontantstøtte i valgfrihetens navn. Krf. var pådriveren for denne reformen.

Ordningen ble med rette sterkt kritisert. Kontantstøtten kunne bidra til å sementere kjønnsrollemønsteret og hindre likestilling. Det var åpenbart urimelig at yrkesaktive kvinner skulle dele sin lønn med de som valgte å være hjemme. Kontantstøtten var til hinder for integrering av innvandrerkvinner. Det blir feil å betale folk for ikke å bruke et velferdsgode, som jo barnehagen er. Dessuten var barnehage dyrt for familier som fikk plass. Det progressive kravet ble da gratis barnehage til alle barn.

Regelverket rundt kontantstøtten, er justert flere ganger under skiftende regjeringer. Den aktuelle ytelsen nå, er på maks. kr. 6000,- pr. mnd i maks. 11 mnd. Barnet må være mellom 1 og 2 år. Ofte fungerer kontantstøtte som en ytelse i ventetiden mens familien venter på opptak i barnehagen. Begrunnelsen for ytelsen er også helt forandret. Det som begynte som et alternativ til velferdsstatens ordninger, er nå en del av den samme velferden.

Kravet om gratis barnehage til alle barn, er ikke innfridd. Mange barnehager eies av velferdsprofitører som ødelegger lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte, eller senker standarden på andre måter, for å ta ut mer utbytte. Arbeidslinja skaper ikke jobber. Arbeidslinja er en retorikk som vil fjerne velferdsstatens ytelser. Retorikken er den samme om saken gjelder sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller kontantstøtte.

Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til utenforskapet. Snarere tvert om. De med penger kommer lettere i jobb. Vi må ikke glemme at det er jobber som hjelper mot arbeidsledighet, og at det er penger som hjelper mot fattigdom. Småbarnsfamilier har utmerket arbeidsmoral, og vil gjøre de riktige valgene. Alle som kan, vil velge barnehage plass og jobb, framfor å få kr. 6000 pr. mnd. Det vil lønne seg også, dersom lønna ikke er for lav.

Kontantstøtten kan kvitte seg med sitt dårlige rykte fra fortiden, og heller framstå som en mulighet for de minste barna og deres familier. Det er selvsagt greit å kalle det for ventepenger, eller noe annet, dersom innholdet ikke blir dårligere. Det er mulig at velferdstaten trenger forbedringer, men ikke svekkelser eller fjerning av universelle ordninger. I dette perspektivet er kontantstøtten noe å kjempe for.

Organisering av psykisk helsevern

Gunn Gotland Bakke
div.dir. DPH

I høringsbrevet fra Sykehuset Innlandet er det bedt om svar på følgende spørsmål:

Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) legger føringer for at psykisk helsevern, rus og somatikk skal integreres bedre i fremtidens helsetjenester. Sykehuset Innlandet vil, i en fremtidig sykehusstruktur, legge til rette for dette gjennom større grad av samlokalisering av disse pasienttilbudene.

• Gjennom hvilken modell kan dette best bli ivaretatt i Innlandet?

Psykisk helsevern er forholdsvis overfladisk behandlet i idéfaserapporten. I dag preges spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern av:

-Et stort press på den enkelte behandler

-Pasientene har i dag korte innleggelsesforløp.

-Det er generell mangel på spesialister, og rekrutteringen er mangelfull.

-Mange ansatte kjenner seg utrygge på egen arbeidssituasjon og fremtid.

Disse forhold kan ha mange årsaker, men kan i stor grad knyttes opp mot manglende kapasitet innen enkelte områder. Det er ikke rom for ytterligere sengenedtak. Dette drøftes ikke i utredningen.

Det hevdes at samhandlingsreformen vil  redusere  behov  for plasser/ressurser i spesialisthelsetjenesten. Dette er det all grunn  til å advare sterkt imot, dersom god kvalitet skal opprettholdes og utvikles.

Sykehuset på Reinsvoll er et psykiatrisk sykehus som ligger i Vestre Toten. Sykehuset forvalterer ca. 40% av ressursene i Opplandspsykiatrien. Behandlingstilbudet består av to avdelinger. Den ene er avdeling for Akuttpsykiatri og psykosebehandling. Med betydelige investeringer i nybygg, framstår Reinsvoll nå som et moderne akuttsykehus. Avdelingen for TSB (tverrfaglig, spesialisert rusbehandling), er den andre avdelingen på Reinsvoll. Omstilling og flytting har vært krevende. Det satses hovedsaklig på korttidsbehandling. Privatisering og usikker finansiering bekymrer denne delen av virksomheten.

BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) forvalter ca. 20% av ressursene, og gir utrednings- og behandlingstilbud til barn og unge i alderen 0 til 18 år, hvor det er påvist eller mistanke om psykiske lidelser. Målet er at tilbudet skal bidra til økt livskvalitet og bedret mestring av hverdagen. BUP samarbeider nært med barnets/ungdommens foresatte og familie, kommunale tjenester og andre etater hvor det er hensiktsmessig. Henvisninger til BUP kommer fra fastlege, annen lege eller barnevernstjenesten. Det finnes poliklinikker og døgnenheter i begge fylkene. Det er ikke behov for strukturelle grep.

DPS Lillehammer har ansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 10 kommuner. De driver poliklinisk og ambulant behandling, og har i tillegg 9 senger på Lillehammer og 14 på Otta. Samlokaliseringen med somatikken vurderes som positiv.

DPS Gjøvik er blant landets største DPS, og har hovedansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 13 kommuner. De driver ambulant og poliklinisk behandling ved flere lokasjoner. I Valdres har de én allmennpsykiatrisk sengeenhet med 10 senger, og på Gjøvik to sengeenheter med 10 allmennpsykiatriske og 10 åpne akuttpsykiatriske plasser samt en enhet for spiseforstyrrelser med 10 senger og områdefunksjon.

Samlokalisering

Rapporten sier at samlokalisering psykiatri/somatikk i seg selv er et gode. Det bør skilles mellom hvilke pasienter som mest kan nyttiggjøre seg samlokalisering, og hvor det ikke har faglig gevinst.

Avdelinger hvor samlokalisering synes hensiktsmessig:

-Alderspsykiatri: Mange eldre med psykiske lidelser har sammensatte lidelser hvor somatikk og psykiatri henger nært sammen. Utredning og behandling av alderspsykiatriske pasienter profitterer på nært samarbeide til laboratoriefunksjoner og billeddiagnostikk på døgnbasis, samt tilgang på akuttmedisinske og kirurgiske funksjoner. Her er samlokalisering sterkt ønskelig.

-Akuttpsykiatri: Akuttpsykiatriske avdelinger tar imot alle som trenger øyeblikkelig hjelp med innleggelse. Pasientene sendes fra fastlege og legevakt, og pasientpopulasjonen er heterogen og usortert på diagnoser og tilstander, og det gjelder også skillet mellom psykiatriske og somatiske tilstander. Akuttpsykiatriske avdelinger tar også imot pasienter med rusproblematikk. En samlokalisering vil prinsipielt være en faglig fordel.

Akuttavdelingen på Gjøvik ligger inne i sykehuset og legevakten tilbyr også tilsynsfunksjon for somatiske avdelinger. Tilsynsfunksjonen på andre somatiske sykehus i SI ivaretas av DPS på dagtid, og de har ikke dette tilbudet på kveld eller helg. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeidet med legevaktene bør utvides. Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sanderud.

Tilstander med akutt rus krever ofte medisinsk overvåkning og tilgang på personell som er trent i å observere og handle ved komplikasjoner som kan oppstå i akutt rus eller i avrusningsfasen. Det er ønskelig å samlokalisere akuttavdelinger i rusfeltet med somatiske funksjoner.

-Spiseforstyrrelser: Per i dag er det etablert en avdeling for dette i umiddelbar nærhet til Gjøvik sykehus. Dette gir tilgang til akuttmedisinske tjenester og dekker avdelings behov for somatiske helsetjenester. Avdelingen er ikke per i dag godkjent for bruk av tvang, noe den bør ha for å sikre tilbud til også denne pasientgruppen. Spiseforstyrrelsesavdelingen er et bedre tilbud for å sikre adekvat behandling for alvorlig syke pasienter som i perioder kan trenge bruk av tvungen innleggelse, enn en akuttpsykiatrisk avdeling. Tvangsbehandling forutsetter leger i vaktordning som finnes per i dag.

Avdelinger som ikke er tjent med samlokalisering:

Sikkerhetsavdelingen på Reinsvoll har oppgraderte fasiliteter som er godt tilrettelagt for pasienter som trenger økt sikkerhet for å ivaretas. Pasientene er ofte innlagt over lengre tid og de ivaretar også pasienter som er dømt til behandling. Det er lite å hente på å samlokalisere en slik avdeling med somatisk helsetjeneste for pasientene som gruppe, og de synes adekvat ivaretatt i dagens ordning med lege i vaktordning.

Psykose og TIPS (Tidlig intervensjon ved psykose) kan bestå som i dag, og har sine behov for somatiske helsetjenester dekket av eksisterende legevaktsordning.

Kompetanseenheter:

Det er viktig å bygge videre på eksisterende, velfungerende  fagmiljøer/fagenheter; vel vitende om at det er meget krevende å flytte og evt bygge nye fagmiljøer.

Reinsvoll som sykehusenhet bør ikke avvikles, men videreutvikles som sykehus med sentraliserte funksjoner.

Fra jobb til pensjon

EldrebølgenInnlegg for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  mars 2017.

Norge er et godt land å leve i, og et godt land å vokse opp i. Over hele verden har vi rituelle overganger mellom ulike sosiale faser av livet. Det begynner med navnefest eller dåp hvor et nytt menneske ønskes velkommen til verden. Så følger i tur og orden konfirmasjon, ekteskap og gravferd. Overgangen fra jobb til pensjon blir markert i mindre grad. I Norge er grunnen til dette at det avslører sosiale forskjeller som ikke er akseptable.

La oss se på dødens klasseskille. Det heter seg at vi blir eldre, men det gjelder ikke alle. I Oslo lever folk 10 år lengre på vestkanten enn på østkanten. SSB lager statistikk over dødelighet etter yrke. Kvinnelige fysioterapeuter lever lengst. Menn i manuelle yrker lever et kortere liv.

Det er de med lang utdanning og høy lønn, som lever lengst. Om de jobber til de er 70 år, vil de likevel motta pensjon i flere år enn de som blir uføretrygdet i 50-åra, eller går av med tidlig alderspensjon. En omfordeling til fordel for dem som kan stå lenge i jobb, betyr å flytte penger fra syke og fattige, til de som er rikere og friskere. Dette er usosialt.

Overgangen fra jobb til pensjon viser hvor store forskjeller det er mellom folk. Det ser ut til at sosiale ulikheter er arvelig. Barn er helt ukritiske i valg av foreldre. Hva du senere får av utdanning, helse og økonomi, er avhengig av hvilke foreldre du valgte.

I Stortinget ble det vedtatt et pensjonsforlik. Målet var å spare 20% av folketrygdens framtidige utgifter. Det er dette Høyre kaller for en bærekraftig folketrygd. Den nye folketrygden settes gradvis ut i livet. Starten var i 2011.

Alleårsregelen (40år) har erstattet besteårsregelen (20år), og det taper vi mye penger på. Prinsipielt får alle en «privat» pensjonsformue 18,1 % av livslønn. Den skal deles på gjenværende gjennomsnittlig levealder. Da blir ordningen fleksibel og «nøytral».

Konsekvenser av den nye folketrygden:

Lavere pensjon hvis gjennomsnittlig levealder øker.
– Nøytralitet – gi fra de slitne og fattige til de rike og friske.
– Underregulering av pensjon etter uttak: lønnsutvikling fratrukket 0,75 %.
– Rett til å gå av ved 62 hvis pensjonen ved 67 overstiger minstepensjonsnivået.

– Kvinner rammes hardest.
– Fram til 2050: pensjon reduseres med ca 28 %.
– Fleksibelt uttak av pensjon (pensjon med og uten jobb i tillegg).

Under ledelse av Yngvar Hågensen, kjempet LO fram AFP, som betyr Avtalefestet pensjon. Den hadde som mål at «sliterne» skulle få er verdigere overgang fra jobb til pensjon etter fylte 62 år. AFP er ikke lenger en tidligpensjon, kun et tillegg i pensjonen. Det kommer en tjenestepensjon i tillegg til folketrygden. I privat sektor er den dårlig, og i offentlig sektor er den truet. Ikke rart at pensjon blir en viktig sak på årets LO-kongress.

Sterke økonomiske incitamenter for å stå i jobb lengst mulig, gjør det reelle valget mindre fritt. Sliterne som ikke orker mer, straffes hardt, eller har ikke rett til tidligpensjon. De som realiserer seg selv gjennom et spennende yrke, belønnes for det de uansett ville ha gjort.

Stadig flere velger å stå lenger i jobb. Det kan gi et dilemma. Det ideelle er å kunne velge selv når du synes tiden er inne for å slutte i jobben. Denne friheten er det mange som ikke har.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Derfor kan det å bli pensjonist oppleves som et tap, og ikke som en frihet. Enkelte kan føle seg presset ut av arbeidslivet. Det er det motsatte av et fritt valg.

Særlig for de som har mye av sin identitet knyttet til sitt yrke, kan møtet med pensjonsalderen bli en sorgreaksjon. Alder kan også medføre andre tap. Både familie og venner faller fra ettersom årene går. Muligheten for isolasjon og ensomhet øker.

Svært mange ønsker noen gode år som pensjonist på heltid, og mange av oss kan få til dette i praksis. Da har du kanskje både frihet, helse og økonomi til å gjøre det du selv vil. Hva trengs for at denne perioden skal bli en god tid?

Stikkordet for det gode liv er variasjon, selv om vi også trenger struktur.

Mangel på relasjoner er dødelig.

Sosial stimulering er en nødvendighet.

Den fysiske kapasitet som hver enkelt har, må brukes, ellers blir den borte.

Den som ikke reiser bort, mister den intense gleden det kan gi å komme hjem igjen.

Årstider er et gode (variasjon), selv om vinteren er for lang for mange.

Du bør analysere dine interesser, for så å ta dine egne valg. Tiden fra du slutter i jobben, og til helsa setter grenser, kan sees på som et mulighetsvindu. Det finnes ikke en oppskrift som passer for alle. Frihet er å kunne velge, den friheten er det dessverre ikke alle som har.