Ingen tør å si hvor det nye hovedsykehuset skal ligge. Styret sier det skal hete Mjøs-sykehuset, og ligge ved Mjøsbrua. På Hamar er de helt klare på at Innlandets hovedstad bør ha det nye sykehuset. Svært mange lider av berøringsangst i forhold til lokalisering. Det ser ut til at Helse Sør-Øst og statsråden skal være de som bestemmer. Det er mulig at også Stortinget vil ha et ord med i laget. Grunnene er åpenbare. Det mangler politisk enighet. Og det er her styrets smidige vedtak kommer inn. Styret har fattet sitt enstemmige vedtak. De virker meget fornøyde både med prosessen og vedtaket som er gjort. Nåværende styre og ledelse har kommet lenger enn noen av sine forgjengere, som også har beskjeftiget seg med den samme saken. Tilhengerne av nytt hovedsykehus ser på styrets vedtak som en stor seier.

Nøkkelen er fleksibilitet. Siden det nye sykehuset både blir for lite og for dyrt, så trengs det muligheter for avlastning. Dersom sykehuset lokaliseres på Moelv, så kan Elverum være avlaster. Dersom sykehuset bygges på Hamar, så kan Lillehammer bli avlasteren. Det er også mulig at mangelen på senger blir så stor at det trengs to elektive sykehus for å avlaste. Uansett kan det bli nødvendig å avvikle ordningen med Lokalmedisinske sentra (LMS). I en tid med mangel på spesialister, blir det neppe ressurser til at disse skal kjøre bil til steder som Otta, Fagernes eller Hadeland. En privatpraktiserende spesialist vil på sin side slippe å pendle via nytt hovedsykehus. Privatisering kan eventuelt løse flere problemer. Vestoppland har en stor befolkning, og en privat sykehusetablering kan også bli aktuell på Gjøvik. Kjærligheten til den frie konkurranse er ikke død hos myndighetene, selv om folk foretrekker offentlige sykehus.

Infrastukturen er like viktig som lokaliseringen. Hvor skal den nye Mjøsbrua ligge? Er det penger til jernbane fra Gjøvik til Moelv? Blir det firefelts motorveg mellom Mjøsbyene? Innlandet har ikke strukturelle forutsettinger for å bygge et stort hovedsykehus. Samtidig er det vanskelig å bygge et mindre sykehus når finansieringen bygger på å legge ned de gamle akuttsykehusene. Ingen har regnet ut hva en oppgradert infrastuktur i Mjøs-regionen vil koste. Nasjonal transportplan må revideres. Førerløse el-busser er bra, men løser ikke problemet. Kravet er at mange skal ha gang- og sykkelsti til jobben.

Sylvia Brustad, Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg, er blant dem som har lovet Hamar et nytt sykehus. Sykehusreformen samlet sykehusene i store foretak, med pålegg om å drive som private bedrifter. Det svekket både faglig innflytelse og politisk styring. Under slike forhold kan det være vanskelig å innfri politiske løfter. Organisasjonsmodellen er med på å svekke tilbudet om spesialisthelsetjenester ikke bare i Hedmark og Oppland, men over hele landet. Helseforetak kan ikke gå konkurs. Butikken er bare en lek, så lenge eierene synes det er greit. Med befolkningen som gissel og staten som garantist, er det lett å gjøre spekulative investeringer. De økonomiske skandalene fra OUS, Ahus og Sykehuset i Østfold (Kalnes) ser ikke ut til å gjøre inntrykk på den politiske ledelsen. Folk må ta saken i egne hender, og skape et nytt kapittel i sykehuskampen. Den videre prosessen er sensitiv for politisk påvirkning.