Foredrag holdt for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  16. mars 2016.

Islam har sine ekstremister. Wahhabistene driver for tiden hellig krig (jihad) i Syria og Irak. Det betyr at det ikke bare er den tradisjonelle konflikten mellom Israelere og Palestinere som får oppmerksomhet. I vesten er det overraskende mange meninger, og lite kunnskap, om midtøsten. Konfliktene handler som oftest om makt og ressurser. Religion brukes mest til bortforklaringer og avsporinger. Temaet er omfattende og vanskelig å avgrense. Jeg kommer ikke til å si noe om terrorisme, og heller ikke spekulere på hva som kan være underliggende motiver. Framstillinga vil bli litt springende.

Det Osmanske riket, var et keiserrike, sentrert rundt det østlige Middelhavet, fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Imperiet ble utkonkurrert av britisk og fransk imperialisme på slutten av 1800-tallet. Det endelige nederlaget kom som en følge av 1. verdenskrig. Osmanerne kom aldri så langt vest som til Marokko, og de perifere delene av imperiet hadde utstrakt selvstyre. Sentrale, steder som Aleppo og Damaskus, hadde direkte styre fra den «Høye port» som var navnet på den osmanske regjeringen i Istanbul, oppkalt etter regjeringsbyggets arkitektur.

Wahhabismen oppsto på den arabiske halvøya på 1700-tallet, og har siden vært en fundamentalistisk retning innen Islam. De tror at alt bør være som på profetens tid, for da var verden tilnærmet perfekt. Det starten med opposisjon mot det Osmanske riket, og nå er det Saudi-Arabia som bruker mye penger på å spre denne ideologien. Alliansen mellom Wahhabistene og vestmaktene, er ikke ny. Først spilte britene på dem for å knekke det Osmanske riket. Videre var ekstrem Islamisme et godt middel mot kommunisme under den kalde krigen. De var til stor nytte under krigen mot Sovjet i Afganistan, og i Bosnia-krigen. Nå er det Syria som står for tur.

Wahhabistene kriger i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje, er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene.

Fra begynnelsen var det klart for geopolitiske analytikere, at konflikten i Syria ikke var «demonstranter mot diktaturet,» men heller frukten av en veldokumentert konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia, hvor også Tyrkia ville være med. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender. Tyrkia har for tiden osmanske ambisjoner, og driver et høyt spill. De fører krig mot kurderne både i Tyrkia, Syria og Irak. Kurderne på sin side er nå alliert med både USA og Russland. Det er imponerende.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere, er de største ikkearabiske gruppene. I Syria er det det sekulære Baathpartiet som regjerer. Partiet ble stifta en gang på 1940-tallet og beskrives som panarabisk, nasjonalistisk og sosialistisk.

Det tilsvarende partiet i Irak, ble knust da USA angrep landet i 2003. Saddam Hussein ble fanget, dømt og henrettet. Etter krigen gikk Irak i oppløsning. Libya ble et fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Det store idealet var Abdul Nasser, og styret var sekulært. Libya var en oljerik velferdsstat. Norge var ett av 6 NATO-land som misbrukte et FN-mandat for å styrte landets regjering. Etter Libyakrigen er det nå gode tider for Wahhabismen også der.

Egypt kom under britisk styre fra 1882. Mest på grunn av Suezkanalen. Kolonistatusen varte i 40 år og ble etterfulgt av et kongedømme som vart fram til statskuppet i 1952. Politisk, kulturelt og språklig er Egypt et sentrum. Her produseres musikk og film. Det gis ut bøker, og det snakkes et moderne arabisk som blir forstått i hele den arabiske verden. (I tillegg til klassisk arabisk som er det språket vi finner i koranen. Koranens språk er ikke et levende språk i dag, selv om mange kan lese det.) Egypt er både det fattigste og mest folkerike landet i den arabiske verden. Det var i Egypt at den arabiske nasjonalismen oppsto. Den hadde brodd mot imperialismen, og så på Sovjet-unionen som en alliert. Abdul Nasser var president fra 1956 til 1970. Baathpartiene kom til makta både i Irak og i Syria. Arabisk enhet har vært og er en fiasko så langt.

Etter den første industrielle revolusjonen havnet hele den muslimske verden i økonomiske problemer. Både Istanbul, Kairo og Tunis så behovet for industrialisering. Grupper ble sendt til Europa for å studere. Det ble lånt mye penger. Byene fikk gatelys og fast veidekke. Omfattende reformer ble drøftet. Gjelda ble for tung å bære. Mot slutten av 1800-tallet var landene mer eller mindre konkurs. De ble lette ofre for imperialismen. Etter 1. verdenskrig delte England og Frankrike Midtøsten mellom seg. Det Osmanske riket ble oppløst, og nasjonalister fikk opprettet det moderne Tyrkia. Kurderne fikk ingenting. England fikk Palestina og Irak, Frankrike fikk Libanon og Syria. Formelt som mandatområder under Folkeforbundet.

Den siste osmanske herskeren ble jaget ut av landet og slo seg ned i London hvor han spilte på hest. En av hans siste politiske handlinger var å utstede en fatva (religiøs lov) som sa at det var enhver muslims plikt å forsvare det britiske imperiet. Den øvrige arven fra osmanerne er blant annet tonnevis med rettsprotokoller. De viser at muslimske domstoler har drevet med mye annet enn å kappe hoder og hender. Eiendomsregistrering, handelskontrakter og underholdsbidrag var blant de vanlige sakene. Ikke rart at islam regnes som en lov-religion.

Nå kan det være farlig å si noe om staten Israel i en HEF sammenheng. Innerst i maktas korridorer (i HEF) sitter Didrik Søderlind. Han kan rive det du sier ut av sammenheng og sause deg inn i «politisk korrekt konspirasjonsteori» deretter blir du brunskvettet på og kalt for jødehater. Denne skjebnen har rammet bra mennesker som prof. Johan Galtung, NRK journalist Gro Holm og aerobicinstruktør Kari Jaquesson. Det er både trist og høyst urimelig. Men, noen sjanser må man jo ta, så jeg sier litt om hva jeg mener om Israel.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig. Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme. Mange palestinere lever i bantustans på Vestbredden eller i Gaza. Noen få har Israelsk stasborgerskap mens mange lever som flyktninger i nabolandene. Prinsipielt er alle for en to-stat løsning. I praksis er det ingen som tror at det blir noe av. Det amerikanske settlement i Midt-Østen kan i beste fall avskaffes med de samme metoder som med hell ble brukt for å avskaffe regimet i Sør-Afrika. Det er ikke nødvendig å hate hverken hvite eller jøder for å være imot apartheid.

Nå kan vi diskutere!