Norge er et klassesamfunn. Det har alltid vært forskjell på folk. Nå øker forskjellene. Dersom vi alle sitter i samme båt, er det noen som styrer, og noen som ror. Andre er gratispassasjerer eller blindpassasjerer. Det var Jens Stoltenberg som lanserte slagordet «alle skal med». Det høres både fint og inkluderende ut. Mange vil være med på å ro den norske skuta, men ikke alle får lov. Arbeidsledigheten stiger mens vi venter på at regjeringen skal ta ansvar. Siden vi har mange oppgaver som bør løses, er det økonomisk urasjonelt å la folk gå ledige. Dersom ledige hender ikke kobles mot uløste oppgaver, trenger vi et ny økonomisk politikk.
Arbeidsledighet rammer i særlig grad ungdom. I aldersgruppen 20 til 24 år er ledigheten nesten dobbelt så høy som i befolkningen ellers. Det er geografiske ulikheter, da ledigheten har vokst mest der oljerelatert virksomhet har dominert.
Etter at EU utvidet seg mot øst, fikk Norge 150 000 arbeidsinnvandrere. Disse rammes nå av arbeidsledighet i større grad enn norske borgere. Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs 4 friheter. Effektiv grensekontroll er forbudt så lenge vi er med i EØS. I EU er sosial dumping en ønskelig deregulering av arbeidsmarkedet. Alt pratet om etnisitet og religion, er en avsporing. Det handler om klassekamp.
Flyktninger og asylsøkere bruker lang tid på å finne sin plass i det norske arbeidsmarkedet. Det ser ut til at integrering blir motarbeidet av statlige myndigheter. Mange tror at Norge betyr frihet og demokrati. De tar feil. Norge kan bety år med venting på asylmottak, nei til familiegjenforening og store vansker med statsborgerskap og reisedokumenter.
De blå-blå tror at dårligere lønns- og arbeidsvilkår vil gi flere jobber. Det er feil. Angrepene på faglige rettigheter lager flere problemer på arbeidsmarkedet. En svekket arbeidsmiljølov har ført til mer midlertidighet. Bemannings- og vikarbyråene fører til et løsarbeidersamfunn som få er tjent med. Arbeidslivskriminalitet brer om seg i mange bransjer. Fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon.
Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det er en av grunnene til at regjeringen bør slutte å motarbeide fagbevegelsen. At alle skal med, er kanskje urealistisk, men vi kan ha ambisjoner om å få med så mange som mulig! Da må det føres en motkonjunkturpolitikk. Økt kjøpekraft vil stimulere alle ledd i økonomien. Tæring stimulerer næring. Derfor kan vi bygge ut eldreomsorgen! Sparing og skattelette til de rike, øker problemene i økonomien. Selv ikke de rikeste er tjent med økt fattigdom. Det virker bare destabiliserende.
Vi trenger garantier for at det ikke bor slaver i kjelleren på sykehjemmet. Velferden skal bygges ut og velferdsprofitørene skal stoppes. Privatisering er skadelig. Skatteflyktninger er for dyrt. Derfor må sykehjem og profittbaserte barnehager kommunaliseres. Pengene må brukes til det formålet det er bevilget til. Det er de blå-blå som truer velferden. Klasseforskjellene er store nok fra før.
Grensekontroll er en bra ting. Regulering er mye bedre enn fri flyt. Vi bør ha kontroll på hvem som slipper ut og inn i landet. Vi trenger ikke å ha folk boende i årevis i asylmottak uten rettigheter. Vi kan heller si velkommen inn. Alle skal med. På den måten kan vi bygge velferden.
Thors blogg 
Fint innlegg. Velsignet enig med deg.
Personlig føler jeg meg misbrukt av den nåværende regjering, i lag med alle andre med en eller annen form for funksjonssvikt. Misbrukt som brekkstang for å få til den midlertidigheten i arbeidslivet, som ikke gagner NOEN arbeidstakere, og minst av alt mennesker med funksjonssvikt. Jeg syns det tyder på manglende respekt for mennesker med funksjonssvikt. Og skrev en artikkel om det, også, denne her:
https://radikalportal.no/2014/12/18/jeg-vil-ikke-henge-som-en-sur-eplekart-pa-arbeidsministerens-gren/
Andre med funksjonssvikt av div. slag har også skrevet tilsvarende artikler, som en direkte motreaksjon til regjeringens holdninger i så måte.
Hva angår f.eks. NAV, som så vidt jeg husker, ble dannet av AP, så syns jeg at det har vært en fiasko fra første stund. Og jeg tror at bygningene nærmest er spesialdesignet for å virke som en offentlig gapestokk med glassvegger, jeg tror ikke at utformingen av selve bygningene er helt tilfeldig. For der kan alle se at du står i kø, sakspapirer kan du risikere at blir lest opp før du kommer inn til noen saksbehandler, selv med mennesker bak deg i køen som kan høre og se alt som foregår. Og selv om det konstituerer et brudd på taushetsplikten. Det har skjedd meg, det å bli utspurt om hva jeg skal inne hos saksbehandler, med haugevis av folk bak meg i køen. JEG hadde både mot og sinne nok til å sporenstreks levere inn en klage, da, på brudd av taushetsplikten, men det er det kanskje ikke alle som har.
Selv har jeg jobbet, på tiltak, i merkantil avdeling (arkivet), i det som dengang var sosialtjenesten, før NAV, og personlig syns jeg det daglig utfordret min rettferdighetssans, for å si det mildt. Men kanskje det er fordi jeg er såvidt naiv av meg, det kan godt tenkes, og i såfall en naivitet som kommer som direkte følge av at jeg har asperger syndrom. Ei forfatterinne og kunstner skrev om sin tid i sosialtjenesten, hun var utdannet sosionom, og hadde nok tilsvarende vansker som meg med å godta hvordan ting ble gjort, ettersom jeg har skjønt av den selvbiografiske trilogien hun skrev: «Ingen Ingensteds» (om barndommen) «Fra Ingen Til En» om veien fram til autismediagnose, og «Som Farger For en Blind», om ekteskapet hennes (som endte i sklismisse).
Jeg husker en gang jeg satte Alf Prøysen sin sang om Jørgen Hattemaker i vrangstrupen, jeg hadde nærmest lyst til å skrike høyt, så vanskelig følte jeg det. Ordene og sangen vokste nærmest som en ball i munnen min, og jeg følte for å kaste opp, nærmest, for jeg syntes det var så dobbeltmoralsk som alt i verden, å i det hele tatt synge den visen i den forsamlingen. Samtidig så skjønte jeg jo kanskje hvorfor det kunne være nødvendig å synge akkurat den sangen. Det var vanlig at i samlinger, sånn som seminarer og sånt noe, at vi sang Alf Prøysen sin sang Jørgen hattemaker:
Andre sanger av Alf Prøysen som kan være mer tungtslående enn folk egentlig ønsker seg, kan være Griskokktrøsta. En jeg kjenner godt, en venn av meg, oppvokst i Brumunddal, han sa at Alf Prøysen, han kunne forutsett/forutså Brumunddalsslaget, og kanskje gjorde han det, også, ut i fra at alle egentlig ser ned på griskokken, men hvem skal griskokken se ned på, montro? Noe som direkte skaper grobunn for ekstremisme.
Det er dobbeltmoralen som blir angrepet her, av Alf Prøysen. At man på den ene siden later som at det er greit å være griskokk, på den andre siden setter folk på plass i klasserangordningen. «For vi skal villig glømme du er en grishusknøl, men det på en betingels, du ska komma hau det sjøl».