Midtøsten- et historisk perspektiv

MidtøstenForedrag holdt for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  16. mars 2016.

Islam har sine ekstremister. Wahhabistene driver for tiden hellig krig (jihad) i Syria og Irak. Det betyr at det ikke bare er den tradisjonelle konflikten mellom Israelere og Palestinere som får oppmerksomhet. I vesten er det overraskende mange meninger, og lite kunnskap, om midtøsten. Konfliktene handler som oftest om makt og ressurser. Religion brukes mest til bortforklaringer og avsporinger. Temaet er omfattende og vanskelig å avgrense. Jeg kommer ikke til å si noe om terrorisme, og heller ikke spekulere på hva som kan være underliggende motiver. Framstillinga vil bli litt springende.

Det Osmanske riket, var et keiserrike, sentrert rundt det østlige Middelhavet, fra 1299 til 1923. På høyden av sin makt omkring 1600-tallet omfattet det Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Imperiet ble utkonkurrert av britisk og fransk imperialisme på slutten av 1800-tallet. Det endelige nederlaget kom som en følge av 1. verdenskrig. Osmanerne kom aldri så langt vest som til Marokko, og de perifere delene av imperiet hadde utstrakt selvstyre. Sentrale, steder som Aleppo og Damaskus, hadde direkte styre fra den «Høye port» som var navnet på den osmanske regjeringen i Istanbul, oppkalt etter regjeringsbyggets arkitektur.

Wahhabismen oppsto på den arabiske halvøya på 1700-tallet, og har siden vært en fundamentalistisk retning innen Islam. De tror at alt bør være som på profetens tid, for da var verden tilnærmet perfekt. Det starten med opposisjon mot det Osmanske riket, og nå er det Saudi-Arabia som bruker mye penger på å spre denne ideologien. Alliansen mellom Wahhabistene og vestmaktene, er ikke ny. Først spilte britene på dem for å knekke det Osmanske riket. Videre var ekstrem Islamisme et godt middel mot kommunisme under den kalde krigen. De var til stor nytte under krigen mot Sovjet i Afganistan, og i Bosnia-krigen. Nå er det Syria som står for tur.

Wahhabistene kriger i Syria. Disse hellige krigerne er finansiert av de rojale oljediktaturene i regionen. Krig er dyrt. Tyrkisk støtte og kjøp av stjålet olje, er ikke nok. Store mengder våpen er fløyet inn til landets væpnede opposisjon. Mange er fremmedkrigere fra andre arabiske land og fra Europa. Russland, Iran og Hizbollah støtter aktivt opp om kampen mot de religiøse ekstremistene.

Fra begynnelsen var det klart for geopolitiske analytikere, at konflikten i Syria ikke var «demonstranter mot diktaturet,» men heller frukten av en veldokumentert konspirasjon mellom USA, Israel og Saudi-Arabia, hvor også Tyrkia ville være med. De ønsket å bevæpne og diktere sekteriske ekstremister knyttet til Al Qaida, mot den syriske regjeringen. Iran, Syria og Hizbollah er Israels viktigste fiender. Tyrkia har for tiden osmanske ambisjoner, og driver et høyt spill. De fører krig mot kurderne både i Tyrkia, Syria og Irak. Kurderne på sin side er nå alliert med både USA og Russland. Det er imponerende.

Mer enn 60% av befolkningen i Syria, er arabiske sunnimuslimer. Det finnes også andre grupper av muslimer og kristne, samt noen få jøder. Kurdere, irakiske turkmenere og armenere, er de største ikkearabiske gruppene. I Syria er det det sekulære Baathpartiet som regjerer. Partiet ble stifta en gang på 1940-tallet og beskrives som panarabisk, nasjonalistisk og sosialistisk.

Det tilsvarende partiet i Irak, ble knust da USA angrep landet i 2003. Saddam Hussein ble fanget, dømt og henrettet. Etter krigen gikk Irak i oppløsning. Libya ble et fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Det store idealet var Abdul Nasser, og styret var sekulært. Libya var en oljerik velferdsstat. Norge var ett av 6 NATO-land som misbrukte et FN-mandat for å styrte landets regjering. Etter Libyakrigen er det nå gode tider for Wahhabismen også der.

Egypt kom under britisk styre fra 1882. Mest på grunn av Suezkanalen. Kolonistatusen varte i 40 år og ble etterfulgt av et kongedømme som vart fram til statskuppet i 1952. Politisk, kulturelt og språklig er Egypt et sentrum. Her produseres musikk og film. Det gis ut bøker, og det snakkes et moderne arabisk som blir forstått i hele den arabiske verden. (I tillegg til klassisk arabisk som er det språket vi finner i koranen. Koranens språk er ikke et levende språk i dag, selv om mange kan lese det.) Egypt er både det fattigste og mest folkerike landet i den arabiske verden. Det var i Egypt at den arabiske nasjonalismen oppsto. Den hadde brodd mot imperialismen, og så på Sovjet-unionen som en alliert. Abdul Nasser var president fra 1956 til 1970. Baathpartiene kom til makta både i Irak og i Syria. Arabisk enhet har vært og er en fiasko så langt.

Etter den første industrielle revolusjonen havnet hele den muslimske verden i økonomiske problemer. Både Istanbul, Kairo og Tunis så behovet for industrialisering. Grupper ble sendt til Europa for å studere. Det ble lånt mye penger. Byene fikk gatelys og fast veidekke. Omfattende reformer ble drøftet. Gjelda ble for tung å bære. Mot slutten av 1800-tallet var landene mer eller mindre konkurs. De ble lette ofre for imperialismen. Etter 1. verdenskrig delte England og Frankrike Midtøsten mellom seg. Det Osmanske riket ble oppløst, og nasjonalister fikk opprettet det moderne Tyrkia. Kurderne fikk ingenting. England fikk Palestina og Irak, Frankrike fikk Libanon og Syria. Formelt som mandatområder under Folkeforbundet.

Den siste osmanske herskeren ble jaget ut av landet og slo seg ned i London hvor han spilte på hest. En av hans siste politiske handlinger var å utstede en fatva (religiøs lov) som sa at det var enhver muslims plikt å forsvare det britiske imperiet. Den øvrige arven fra osmanerne er blant annet tonnevis med rettsprotokoller. De viser at muslimske domstoler har drevet med mye annet enn å kappe hoder og hender. Eiendomsregistrering, handelskontrakter og underholdsbidrag var blant de vanlige sakene. Ikke rart at islam regnes som en lov-religion.

Nå kan det være farlig å si noe om staten Israel i en HEF sammenheng. Innerst i maktas korridorer (i HEF) sitter Didrik Søderlind. Han kan rive det du sier ut av sammenheng og sause deg inn i «politisk korrekt konspirasjonsteori» deretter blir du brunskvettet på og kalt for jødehater. Denne skjebnen har rammet bra mennesker som prof. Johan Galtung, NRK journalist Gro Holm og aerobicinstruktør Kari Jaquesson. Det er både trist og høyst urimelig. Men, noen sjanser må man jo ta, så jeg sier litt om hva jeg mener om Israel.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig. Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme. Mange palestinere lever i bantustans på Vestbredden eller i Gaza. Noen få har Israelsk stasborgerskap mens mange lever som flyktninger i nabolandene. Prinsipielt er alle for en to-stat løsning. I praksis er det ingen som tror at det blir noe av. Det amerikanske settlement i Midt-Østen kan i beste fall avskaffes med de samme metoder som med hell ble brukt for å avskaffe regimet i Sør-Afrika. Det er ikke nødvendig å hate hverken hvite eller jøder for å være imot apartheid.

Nå kan vi diskutere!

Solidaritetsmarkering for Gaza

palestine-workerAppell ved Thor Solheim LO-GLTV 24. juli 2014

Kjære alle sammen

På ny blir Gaza bombet og invadert av en av verdens sterkeste militærmakter. Den maktesløse befolkningen opplever massakrer, mange hundre er drept. Vi som er samlet her i dag, ønsker å vise vår solidaritet med ofrene for den pågående aggresjonen. De prøver naturlig nok å overleve, samt å gjøre motstand.

På vegne av LO-GLTV vil jeg berømme den humanitære innsatsen som gjøres av Norsk Folkehjelp, Palestinakomiteen og andre i en helt redselsfull situasjon.

Gaza er et lite landområde, like stort som Mjøsa. På denne lille stripa er det stuet sammen drøyt 1,7 millioner palestinere. Hovedsakelig flyktninger og deres etterkommere. Gaza representerer ingen militær trussel mot staten Israel. Gaza er et fengsel hvor fangene må klare seg som best de kan. Hjelp utenfra er strengt regulert eller hindret.

Palestinernes heroiske motstandskamp er hovedsakelig av symbolsk og politisk karakter. Fangene på Gaza vet, at så lenge det skytes ut raketter, så blir de ikke glemt. Isolasjon og undertrykkelse er ikke fred. Det vi skal huske, det er at internasjonal solidaritet kan være et mektig våpen. Får palestinerne nok støtte, så kan de slippe å sende ut raketter.

Staten Israel kan ses på på mange måter. Noen kaller det for okkuperte Palestina, andre kaller det for et amerikansk settlement i Midt-Østen. Andre igjen ser på staten Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier. Jeg mener at staten Israel er uttrykket for jødisk nasjonalisme, et forsøk på å bygge et nasjonalt hjem for verdens jøder.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig. De hadde liten forståelse for at landet allerede var bebodd.

Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme. Det jødiske apartheidregimet er basert på undertrykkelse og vold.

Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger. Staten Israel har støtte hos mange jøder i mange land. Israel støttes også av mange kristne i vesten som har lest Johannes åpenbaring og som ser på Israel som et endetidstegn.

Siden 6-dagers krigen i 1967, har Israel hatt militær kontroll over Gaza og vestbredden av Jordanelven. I 1994 ble Gaza formelt overlatt til de såkalte selvstyremyndighetene.

Det er ikke første gang at Gaza blir overfalt. I slutten av 2008 innledet Israel en storstilt bombing av Gazastripen og etterhvert en bakkeinvasjon. Rundt 1300 palestiner ble drept i kampene den gangen, svært mange av dem sivile og barn. Infrastrukturen på Gaza fikk store skader. De norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse, har rapportert hva som skjedde. Nå skjer dette på nytt!

De Israelske okkupantene som har bosatt seg i Jerusalem og på vestbredden gjør en tostats løsning mindre aktuell. Små palestinske bantustans løser ingen problemer. Apartheid eller fysiske skiller mellom folkegrupper skaper ikke fred, men forutsetter undertrykkelse.

Moralsk og politisk har palestinerne sterke våpen. Vi som er Palestina-venner, ønsker å bevise at fredelige midler kan slå ut den mest avanserte militære teknologi. Vi kan også se det positive i at 20% av israelerne er med i en fredsbevegelse som ønsker en rettferdig ordning for palestinerne.

En mulig løsning er den Sørafrikanske modellen. En stat for alle betyr demokrati. Alle skal ha en stemme hver, og alle mennesker er like mye verdt. Den Sørafrikanske modellen vil bety frihet for palestinerne. Og Midtøstens jøder får i utgangspunktet samme status som de hvite i Sør-Afrika.

Israel har ingen framtid i sin nåværende form. Palestinerne trenger vår solidaritet. Dersom du ikke vil kjøpe varer fra en okkupant, så se etter tallet 7 29 først på strekkoden. Det betyr Made in Israel. Du kan boikotte israelske varer dersom du vil.

Appell mot Israelsk aggresjon 5/6-10

Appell mot Israelsk aggresjon 5/6-10

Staten Israel kan ses på på mange måter. Noen kaller det for okkuperte Palestina, andre kaller det for et amerikansk settlement i Midt-Østen. Andre igjen ser på staten Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier. Jeg mener at staten Israel er utrykket for jødisk nasjonalisme, et forsøk på å bygge et nasjonalt hjem for verdens jøder.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Det var veldig gode grunner til at mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig.

Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme.

De fleste av verdens jøder bor ikke i Israel. Bare i USA alene bor det flere jøder enn i Israel. En jøde og en Israeler er to forskjellige ting. Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger.

Staten Israel har støtte hos mange jøder i mange land. Israel støttes også av mange kristne i vesten som har lest Johannes åpenbaring og som ser på Israel som et endetidstegn.

Først litt om landene i regionen:

I de tidligere franske koloniene Syria og Libanon har USA liten innflytelse. Disse landene grenser til Israel. Det har de fått svi for i form av militær aggresjon med støtte fra USA.

USA følger i sporene etter Britisk imperialisme hele veien fra Egypt til India. På mange måter har USA overtatt britenes gamle rolle i Midt-Østen.

Jordan og Saudi Arabia er ustabile kongedømmer med mer støtte fra USA enn fra egen befolkning. Egypt er avhengig av hvete fra USA for å fø sitt folk. Her er sentrum i den arabiske verden, men med slik avhengighet har de liten innflytelse selv om arabisk nasjonalisme oppstod i Egypt.

Iran må anses som tapt for USA etter revolusjonen som innførte islamsk republikk. Persernes storhetstid sluttet for lenge siden. For 500 år siden forfulgte og drepte de jøder og kristne i Palestina. Iran er i dag truet av USA og Israelsk aggresjon blant annet pga. sin kritiske holdning til staten Israel. Truslene fra Israel gjør at regimet i Teheran sitter tryggere. Og det er ikke nødvendigvis i det Iranske folkets interesse.

Israel er på størrelse med Buskerud fylke. Likevel er de verdens 4. størst militærmakt, og har full støtte fra verdens eneste supermakt. USA har et militærbudsjett som tilsvarer det resten av verden har til sammen. USA har sammen med Israel skaffet seg et herredømme i regionen. Primært militært, men også politisk.

Det har alltid bodd jøder i Midt-Østen. I Damaskus og Bagdad er det fortsatt levedyktige jødiske samfunn. Mange arabiske jøder har utvandret til Israel som derved har tått en stor arabisktalende befolkning. De står nederst på samfunnets rangstige. Før ble de kalt orientalske jøder. Øverst står de som også har et pass fra USA.

De senere innvandrere fra Russland er ofte i Israel midlertidig da de trenger botid for å komme til Canada eller USA.

Israel har om lag 5 millioner statsborgere. Av disse er 80% jøder. I Gaza bor det 1,5 millioner palestinere og på vestbredden 2,5 millioner. Disse er ikke Israelske statsborgere. Befolkningen i Øst-Jerusalem er tilbudt Israelsk statsborgerskap men har takket nei. Mange palestinere lever som flyktninger i naboland og rundt omkring i verden.

Israel har en stor fredsbevegelse. Jeg har sans for alle de ungdommene i Israel som heller går i fengsel enn å avtjene den militære verneplikt som er på 3 år for begge kjønn. Disse pasifistene står i dag som moralske garantister for sitt folk. Fredsbevegelsen har en oppslutning på mer enn 20%, men flertallet tror på en militær løsning i forhold til palestinerne og den arabiske verden.

Den norske måten å se konflikten på, er å reise ned som pro-israelsk og komme tilbake som Palestina-venn. Dersom du reiser rundt, ser Israel ut som et vanlig vestlig land, omtrent slik du vil oppleve det i Sør-Europa eller USA.

I den arabiske verden blir man ofte møtt med gjestfrihet. Interessen for Europa og Norge er stor blant araberne og vi nordmenn er velkomne gjester. I Palestina, Egypt, Jordan og Irak, er det mange som snakker engelsk. Likevel har vi i vesten liten kjennskap til arabisk kultur.

Storbritannia og deres allierte knuste det Osmanske riket under 1. verdenskrig. Frankrike fikk Libanon og Syria, mens Britene tok Palestina og Irak. Formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Både jøder og arabere ble lovet nasjonal frihet som takk for støtten under 1. verdenskrig. Etter tapet ble det revolusjon i Tyrkia. Nasjonalistene vant, og Kalifatet ble styrtet.

De tyrkiske nasjonalistene var harde mot minoritetene. Massakrer fant sted, og Fridtjof Nansen engasjerte seg i det humanitære arbeidet.

Osmanerne styrte i Jerusalem i 400 år. Det var fred mellom folkegruppene. Den dag i dag er det fortsatt en jødisk og to kristne bydeler i gamlebyen i Jerusalem. Det er arven fra da Tyrkerne styrte og Palestina var en del av det Osmanske riket. I dag er balansen mellom folkegruppene i Jerusalem sterkt truet av israelsk politikk, som går ut på å fordrive palestinerne til fordel for israelske bosettere.

Hendelser fra siste uke har virket sterkt i Tyrkia. Israelske soldater har drept 8 tyrkere og en amerikaner av tyrkisk opprinnelse.

I arabisk politikk var det lenge motsetning mellom nasjonalisme og religion. Nasjonalistene hadde brodd mot de gamle kolonimaktene. Under den kalde krigen støttet vesten de religiøse ledere, mens sekulære nasjonalister støttet seg til Sovjetunionen. Islam ble vurdert som et egnet middel mot kommunismen. Arabisk nasjonalisme er ikke religiøs. Den dreier seg om språk og kultur samt en streben etter arabisk enhet.

Under kampen mot Sovjet i Afghanistan, stimulerte USA grupper av internasjonale islamittiske krigere. Disse gruppene kjempet sammen med NATO seinest i Bosniakrigen. Denne alliansen ble brutt. Bruddet kom etter at USA etablerte seg militært hos sine gamle venner i Saudi-Arabia. Islamittiske krigere med Afghanistanerfaring erklærte da krig mot USA. For disse Islamittiske krigerene var USA nærvær i deres hellige land en begrunnelse for bruk av terror. Terroren ble så brukt av USA som et påskudd til å okkupere Afghanistan og Irak.

Siden 6-dagers krigen i 1967 har Israel hatt militær kontroll over Gaza og vestbredden av Jordanelven.

I 1994 ble Gaza formelt overlatt til de såkalte selvstyremyndighetene.
Der lever innbyggerne som fanger.

Over 3000 palestinere og nær 1000 israelere ble drept under palestinernes siste intifada som startet for 10 år siden.

Palestinerne er splittet. De såkalte selvstyre myndighetene er korrupte.

Det var korrupsjonen i Fatha som brakte Hamas til makta på Gaza. Som hevn gikk Israel til krig mot Gaza for 1 år siden. I motstandskampen mistet Israel tre sivile innbyggere. Hamas har beklaget dette. Hamas har ikke på noen måte ressurser til å bekjempe Israel militært, og representerer ingen faktisk trussel. Hamas brukes som en unnskyldning for Israelske overgrep.

I tillegg til det som haster mest, må det jobbes fram et politisk grunnlag for en rettferdig og varig fred. Dette vil ta tid.

De Israelske bosetterne i Jerusalem og på vestbredden gjør en to-stats løsning mindre aktuell. Små palestinske bantustans løser ingen problemer. Apartheid eller fysiske skiller mellom folkegrupper skaper ikke fred, men forutsetter undertrykkelse.

Moralsk og politisk har palestinerne sterke våpen. Vi som er Palestina-venner ønsker å bevise at fredelige middler kan slå ut den mest avanserte militære teknologi.

En mulig løsning er den Sørafrikanske modellen. En stat for alle betyr demokrati. Alle skal ha en stemme hver, og alle mennesker er like mye verdt.

Den Sørafrikanske modellen vil bety frihet for palestinerne. Og Midtøstens jøder får i utgangspunktet samme status som de hvite i Sør-Afrika. Da mangler det bare en Sannhetskommisjon hvor morderne må svare for seg. Sør-Afrika har vist oss at du skal tilgi dine fiender, da legges grunnlaget for fred.

Vendepunktet for den norske opinionen kom da de norske legene Gilbert og Fosse var de eneste vitnene som kunne rapporterte fra bombingen av Gaza. Da ble det lett for alle å se hvem som var overgriper og hvem som var ofrene for aggresjonen.

Fangene på Gaza lever i fattigdom og nød. Landet er ikke bygd opp etter terrorbombingen for ett år siden.

Det viktigste nå er å bryte blokaden og å bringe hjelp til folket i Gaza. Halvparten av fangene i Gaza er barn. De lider av underernæring og har bare ruiner og ikke hus til å bo i. Situasjonen er helt desperat. Det haster med å få hjelpen fram.

En konvoi, arrangert av Palestina-venner og en tyrkisk menneskerettsorganisasjon, bestående av seks skip med hjelpeforsyninger til palestinerne seilte mot Gaza for ei uke siden.

Målet var å bryte blokaden og å bringe hjelpeforsyninger til palestinerne på Gaza. Denne gangen klarte de militære kidnapperne fra Israel å stanse all kommunikasjon. Satellittelefoner, mobilnettet og internett ble blokkert. Dette klarte en høyteknologisk militær makt som har mye å skjule. Likevel kommer sannheten fram litt etter litt.

Randi Kjøs er vårt vitne. Hun er en modig sosialarbeider fra Hamar, som hadde stått her idag, dersom hun ikke hadde holdt appeller to andre steder.

Randi har bakgrunn fra fagbevegelsen og fra norsk folkehjelp og hun var på vei mot Gaza med skolemateriell da det skjedde. Hun ble kidnappet av kommandosoldater i internasjonalt farvann og fengslet i Israel. Randi så at tyrkiske kamerater ble drept.

Hun opplevde at hennes lyse hud og norske statsborgerskap var til fordel blant de Israelske rasistene. Etter press fra NATO og norske myndigheter ble hun og de andre løslatt. Og nå er hun sint. Og veldig målrettet. Vi er veldig stolte av Randi og de andre fredsaktivistene.

Solidariteten med Palestina skal trappes opp. Vi ønsker NATO landet Tyrkia velkommen på laget. Og sammen skal vi i første omgang bryte blokaden av Gaza som et viktig første skritt på veien til fred.