Året 2015 startet med forberedelser til politisk streik 28. januar. LO, Unio og YS representerer 1,5 millioner medlemmer, og er sammen om denne kraftfylte markeringen mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Tidspunktet for streiken er valgt ut ifra når saken kommer opp i Stortinget. Motparten er varslet etter reglene, og streiken er lovlig.

Arbeidsmiljøloven er i utgangspunktet ment å verne arbeidere mot urimelige pålegg fra arbeidsgivers side. Høyrepartiene vil ha en mer balansert lov hvor de kan late som om partene er jevnbyrdige. Overtid og søndagsarbeid framstilles som fleksibilitet og frihet for arbeidsfolk. Arbeidsgivers styringsrett glemmes lett når den ikke passer inn i den politiske retorikken. Normalarbeidsdagen er ikke vunnet en gang for alle.

De finnes allerede stor fleksibilitet og midlertidighet i det norske arbeidslivet. Mer midlertidighet gir ikke flere arbeidsplasser, men vil føre til et løsarbeidersamfunn hvor folk skal konkurrere om jobbene sine. Fagbevegelsen må stå på kravene, ikke bare om faste stillinger, men om overtidsbetaling, tillegg for arbeid på søn- og helligdager, samt tillegg for hjemmevakter. Dersom lønn og arbeidstid skal avtales individuelt, er det de ansatte som vil tape. Styrken ligger i å stå sammen. Hovedoppgaven for fagbevegelsen er å ivareta medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår.

Regjeringa har valgt konfrontasjonslinja i forhold til fagbevegelsen. Inspirasjonskilden er sannsynligvis Margaret Thatcher og hennes suksess i å knuse mye av britisk fagbevegelse. Men det er ikke sikkert at høyrepartiene vinner. Norsk fagbevegelse er sterk.

Rett etter den politiske streika kommer Trondheimskonferansen. Arrangøren er LO i Trondheim og dette er fagbevegelsens viktigste politiske verksted mellom LO-kongressene. Konferansen vil meisle ut en strategi for forsvar av de rettighetene som fagbevegelsen har kjempa fram. Kampen mot EØS-avtalen og sosial dumping vil stå sentralt. Det er ikke stemning for å gi seg uten kamp.

Det er et sørgelig faktum at de blå-blå har videreført og forsterket det dårligste fra det rød-grønne regjeringsamarbeidet. Det handler om sentralisering og nedleggelse av det meste.

• Landbruket skal sentraliseres, og noen få heltidsbønder skal importere mer kraftfór i form av soya og mais. Kua vokser mens graset dør.
• Politidistriktene skal bli enorme. Stasjonene skal legges ned, og polititjenestemennene skal kjøre rundt i biler for å skape nærhet og relasjoner til publikum. Målstyring rir politietaten som en mare. Slik er det også med NAV og andre etater.
• Skolene sentraliseres. Lærerne har kjempet for en smule autonomi og retten til å gjøre en god jobb. Det som ble oppnådd under streika må ikke skusles bort.
• Halvparten av landets sykehus er i fare. Beredskap koster penger, og er ikke produktivt i seg selv. Dersom alle er i full aktivitet, så finnes det ikke beredskap. Legges den kirurgiske beredskapen ned, så faller resten som dominobrikker. Folk kan stole på sykehuset sitt, men ikke på byråkratene i foretakene og på en unnfallen politisk ledelse.
• Formannskapsloven og lokaldemokrati er noe de blå-blå misliker. Derfor skal antall kommuner reduseres med opptil 75%. Troen på stordrift er grenseløs. Hvorfor er Oslo og Bergen blant de dårligste kommunene til å yte innbyggerne service? Har det med størrelsen å gjøre? Eller er det bare at Høyre har for mye makt i disse byene?

Vår lokale LO-leder, Størk Hansen, har sagt det mange ganger: «Fagbevegelsen er siste skanse i forsvaret av velferdsstaten.» Det ligger an til å skape en bred politisk bevegelse for å stoppe regjeringens planer. De lokale markeringene på årets 1. mai dag, vil vise hvor langt denne prosessen har kommet.

De mange som var misfornøyd med de rød-grønne, er i ferd med å oppdage at vi har gått fra asken til ilden. Det betyr at det som kalles den lange valgkamper er i gang. Fagbevegelsens oppgave blir å undersøke hva de lokale politikerne mener om viktige saker. Ingen partier kan regne med å få noe gratis fra fagbevegelsen ved høstens valg.