Stikkord: Valg

Helsepolitikk i valgkampen

Til tross for at det er fastlegeordningen og den øvrige kommunehelsetjenesten som er viktigst i folks hverdag, så er det sykehusene som får det meste av oppmerksomheten. Fastlegeordningen forgubbes, og det mangler leger. Når ellers friske og vel fungerende mennesker en sjelden gang trenger spesialiserte helsetjenester, er det greit med stykkpris og valgfrihet. Det store flertallet av de som trenger helsehjelp, trenger fastlege, samt lokale sykehus med allsidig akuttberedskap.

Det er snart fire år siden nåværende helseminister Bent Høie kom til valgmøte på Gjøvik bibliotek, hvor han både ønsket en granskning av sykehusskandalen i Oslo og nedlegging av de regionale helseforetakene. Løftene ble ikke innfridd. Høie skiftet mening, til stor skuffelse for noen, og til glede for andre. På ett tidspunkt støttet han strukturrasjonalisering gjennom sentralisering og nedleggelse av akuttkirurgien ved opptil halvparten av landets sykehus. Da ble det ramaskrik.

Foretaksmodellen bygger på NPM (New Public Management) som har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. Dersom helseforetakene skulle få fortsette med sentralisering og nedleggelser, så ville det ramme kronikere og eldre mennesker med sammensatte lidelser.

Det var politiske behov for kompromisser rundt Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019). Planen sikrer den nasjonale sykehusstrukturen selv om opposisjonen (Sp og SV) ikke fikk gjennomslag for sine garantier mot hva foretakene kunne finne på. En seier for sykehusaksjonen i Oppland, var at Lillehammer og Gjøvik ble definert som store akuttsykehus. Alt i alt en bra plan som mange ønsket skulle være enda bedre.

Den sentrale helsetjenesteaksjonen (HTA) står sterkt, og har samlet mye helsepersonell fra hele landet. Den viktigste parolen er: «Ta faget tilbake» Aksjonen er nå organisert med professor Torgeir Bruun Wyller som leder og et sekretariat i Oslo. Utgangspunktet var en uavhengig debattliste med navnet Aja, hvor det blir diskutert helsepolitikk. Utifra samme miljøet oppsto Helsepartiet, med Lise Askvik i spissen. Partiet har et omfattende politisk program, og framstår som et blokkuavhengig, borgerlig sentrumsparti. Kampen mot NPM er hovedsaken.

Helseminister Bent Høie viser politisk klokskap gjennom sine forsøk på å roe det hele ned. I sin nyeste tale om sykehus, fastslår han at sykehusstrukturen i Norge ligger fast. Nå skal ingen lenger være redde for å miste sin kirurgiske akuttberedskap. Ministeren tar et lite forbehold: i Innlandet pågår det en intern prosess som han vil avvente.

I Innlandet pågår kampen fortsatt. Partiene profilerer seg. I de største partiene råder det noe usikkerhet. Mange høringsinstanser går for en sykehusstruktur som ikke er beskrevet i høringsdokumentet. Helst vil de ha både i pose og sekk. Venstre skryter av hva de har fått til sentralt, og profilerer seg tydelig lokalt. Senterpartiet har skiftet side i spørsmålet om sentralisering. Krf har havna i uløkka, og SV har falt ned på nei til nytt hovedsykehus, etter noe tvil. Helsepartiet har neppe sjanser i dette selskapet. OA og andre mener at partiet er unødvendig.

De store spørsmålene som gjenstår er: Hvordan skal kommunene klare å rekruttere nok fastleger? Hvordan vil kommunene klare seg når sykehusene effektiviserer og sender pasientene over til kommunen? Klarer sykehusaksjonen, Helsepartiet og andre interesserte å sette litt politisk dagsorden i valgkampen? Eller blir det hele bare et spørsmål om Erna eller Jonas?

Valgkamp og politikk

Valgkamp likner på reklame. Mange får lyst til å skifte kanal, eller gjøre noe annet. Noen mener at det handler om å selge et budskap. Andre synes at informasjonskonsulentene og reklamefolkene senker nivået på samfunnsdebatter, og forenkler politikken altfor mye. Norge er et land med stor politisk stabilitet. Skifte av regjeringer er sjelden dramatisk. Arbeiderpartiet og Høyre står nært hverandre politisk, men ønsker begge å framstå som hverandres hovedmotstandere.

Presidentvalget i Frankrike viser at partienes plass ikke er en selvfølge. President Macron ble skapt av tynn luft over ruinene av gamle partier til høyre og venstre. Han fikk bred støtte fra middelklassen og de intellektuelle. Også på den tradisjonelle venstresiden, var det mange som stemte på Macron. Han vant komfortabelt, uten politikk. De som er kritiske til NATO, EU og sosial dumping, hadde bare Marine Le Pen som alternativ i siste omgang. Hennes stemmer kom fra den tradisjonelle arbeiderklassen. Alt er ved det gamle i Frankrike, og det betyr krise, selv om noen optimister puster lettet ut.

I Norge har de store partiene mistet mange medlemmer. Det er en internasjonal trend, som har pågått i lang tid. Tapet av medlemmer kan ha med profesjonalisering av politikken å gjøre. Politikk kan være en karrierevei for ambisiøs ungdom. Andre medlemmer fremstår som ukritiske supportere, og ikke som engasjerte, politiske aktører. At politiske budskap framstår som all annen reklame, kan føre til det som kalles politikerforakt. Det er ikke bra for demokratiet.

Det er også reell forskjell på politiske partier her i landet. Frp er et profilert parti som har prøvd seg i regjering for første gang. De risikerer å gå på en smell til høsten. Det fleipes om at Mulla Krekar skal hjelpe Frp med å samle inn mer bompenger. Frp har sine mottiltak. Per Sandberg vil reforhandle EØS-avtalen. Han frir åpenlyst til fagbevegelsen, som er lei av sosial dumping. Frp har lært EU-skepsis av sine meningsfeller ellers i Europa, og det lønner seg. Kristian Tybring-Gjedde er egnet som velgermagnet, rettet mot ytterste høyre fløy. Sylvia Listhaug overstråler Siv Jensen, som på sin side har tulla bort oljepenger på tvilsomme skattelettelser, og ellers ikke fått til noe som helst.

Senterpartiet er i siget. Mannen med det store smilet og den morsomme latteren, vil ta hele landet i bruk. Ola Borten Moe trekker bra med høyrevelgere, og Per Olaf Lundteigen suger til seg de på venstre side. Eliten skal ikke slippe unna med å ta fra oss lensmannskontoret og sykehuset, samt legge ned kommunen og fylket. Kjersti Toppe er kjent som landets ledende helsepolitiker, men det er synd at SP svikta sykehussaken i Innlandet. Det ødelegger inntrykket av partiet som ellers er konsekvent i kampen mot sentralisering.

Oppland SV har spilt kjendiskortet Hans Olav Lahlum. Det kan være et sjakktrekk som det fort blir noen ekstra stemmer av. Elles er «litt mer Arbeiderparti» ikke en oppskrift som vinner for SV. Venstre plasserer seg langt til høyre nå for tiden. Et fagforeningsfiendtlig parti, mot full sykelønn, mot barnetrygd og for sosial dumping. Kanskje er det like greit at de havner under sperregrensa og faller ut av Stortinget.

Det politiske landskapet byr på få overraskelser. Nytt av året er Helsepartiet med Lise Askvik i spissen. De har laget et imponerende program, og stiller lister over hele landet. Nye partier har det ikke lett, men noen håper på en overraskelse. Rødt er nå bedre organisert og ledet enn før. Deres mulighet for representasjon på Stortinget er styrket.

I tiden som kommer vil mye av oppmerksomheten handle om hvem som skal sitte i regjering. Slik det ligger an nå, går det mot et skifte. Den nye statsministeren vil hete Jonas Gahr Støre. Det som trengs, er at når reklamen er over, går du og bruker stemmeretten din.

Hvem trenger et mandat?

Gjøvik
Gjøvik

Hva er drivkreftene bak saken om kommunestruktur? Hvilke interesser er det som står opp i mot hverandre? Det finnes flere modeller for å analysere ulike interesser. En av dem er sentrumperiferimodellen, som stammer fra Johan Galtung, men som delvis brukes av Senterpartiet og den kjente SV-politikeren, professor Ottar Brox. Mange konfliktlinjer i norsk politikk kan med fordel forklares utifra sentrumperiferi- modellen. By og land er det mest kjente eksempelet. Arbeiderpartiets parole «by og land, hand i hand» kunne i sin tid bidra til å forene landet som da var preget av splittelse.

EU-saken var i sin tid et oppgjør mellom sentrum og periferi. Ja-folket var i flertall i de store byene, men flertallet stemte nei. Prosessen var grundig, og det var stor deltakelse i folkeavstemningene, både i 1972 og i 1994. For eliten var nei-flertallet en krenkelse. De hevner seg ved stadig å utvide den udemokratiske EØS-avtalen. Folket har aldri bestemt at de mange direktiver fra EU, automatisk skal gjøres til norsk lov. Det siste på området, er at tilsynet med finansnæringa skal legges under Brussel. Norsk sjølråderett selges ut bit for bit.

Mange av de som er for å fusjonere kommune-Norge, oppfører seg som dårlige tapere. Det framsettes direkte trusler mot kommuner som ikke stemmer slik som eliten vil. Lokalpolitikken trenger sine spilleregler. Kommunegrenser er den strukturelle ramma for det lokale demokratiet. Her har vi grunnlaget for forutsigbar styring. Dersom reglene skal endres, så trengs det et mandat.

Det trengs ikke et mandat for å opprettholde status quo. Ja eller nei er ikke likeverdige alternativer. Mange foreninger og lag har bestemmelser om kvalifisert flertall for å endre vedtektene. Hensikten med dette, er å sikre virksomheten mot tilfeldige endringer i strukturen. Slik er det ikke i kommunesektoren. I strukturspørsmål er det Stortinget som har siste ordet. Det kan bli vanskelig å se bort i fra at folk som bor i små kommuner er mest fornøyde med de tjenestene de får.

En fellesnevner for mange av de aktuelle strukturendringer i offentlige sektor, er sentralisering. Politi eller NAV, sykehus eller skole. Alt skal bli bedre, bare vi sentraliserer. Små enheter skal legges ned, da de ikke er «bærekraftige for framtida». Her er vi framme ved sakens kjerne: Hva er sentraliseringens ideologiske basis?

Markedsliberalismen er et utgangspunkt. Offentlig sektor skal importere strukturer fra privat sektor. Det kalles for New Public Management. Erfaringene er ikke gode. Ingenting tyder på at større er bedre. Dersom det skal produseres offentlige tjenester, så er mindre og mer fleksible strukturer det som oftest er de beste. Det har kommet vage antydninger om at kommunene skal få nye oppgaver. Ingenting er bestemt, og dette kan ikke begrunne en ny og sentralisert struktur.

Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap, men staten beholder for mye av ressursene. Kommunene er fattige, og får lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Ansvaret for dette skal pulveriseres. Private profitører har kastet seg over offentlig sektor. Her er det profitt å hente. Dårligere lønn og pensjon, sammen med dårligere tjenester gir gode marginer for kreative velferdsprofitører. Velferdsprofitørene trenger større kommuner for å maksimere profitten sin, og å kamuflere utbyttet.

De blå-blå har generelt et negativt syn på offentlig sektor. De egner seg derfor dårlig som garantister for lokaldemokrati. De lokale prosessene har ikke gitt noe mandat for å gjøre vesentlige endringer i kommunestrukturen. Snarere tvert i mot. De blå-blå bør innrømme at de har lidd nederlag. Folk vil ikke ha politikken deres.

Trondheimskonferansen 2016

Tronheimskonferansen
Tronheimskonferansen

Vi deltar på Trondheimskonferansen 28. – 31. januar 2016. Det er her fagbevegelsen skal viser sin styrke. Trondheimskonferansen er den viktigste møteplassen for fagorganiserte i tida mellom LO-kongressene. Vi holder vedlike en tradisjon som går tilbake til Fagopposisjonen av 1911. Her ligger det et stort ansvar. Det er vi som skal utvikle ny politikk, og det er vi som skal bestemme hvor kampen skal stå. Det er ikke LO-kongress og stortingsvalg før i 2017, men vi trenger det politiske verkstedet som Trondheimskonferansen er. Vi har ingen tid å miste, ikke med den regjeringa vi har nå.

Trondheimskonferansen setter dagsorden i samfunnsdebatten. Fredag 29. februar har vi prologen. Dagen innledes med tre parallelle seminarer hvor vi kan fordype oss i enten: Veien ut av et kjønnsdelt arbeidsmarked, lære mer om Midt-Østen, Venezuela og Cuba, eller delta på Nei til EUs seminar, som arrangeres sammen med LO i Oslo og Trondheim.

Etter dette kommer konferansens offisielle åpning. Resten av programmet den første kvelden, går rett på sak, med debatter etter innlederne.

NORSK ARBEIDSLIV I INTERNASJONALT PERSPEKTIV. Konsekvenser av avtalene TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement). Innleder er Helene Bank, spesialrådgiver i For velferdsstaten.

VELFERDSPROFITØRENE. Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene. Innleder Linn Herning, nestleder og rådgiver i For velferdsstaten. (Hun har skrevet boka Velferdsprofitørene på Manifest forlag)

Det sosialpolitiske perspektivet står sentralt på konferansens åpningsdag. Vi trenger mer skolering vedrørende TTIP ogTISA. Disse avtalene overstyrer norske lover og vil kunne endre norsk arbeidsliv i vesentlig grad. De nye asylbaronene har aktualisert temaet velferdsprofitørene ytterligere. Den politiske kampen står om velferden. Hvem skal drive barnehagen, barnevernet, skolen, helsevesenet og omsorgen? https://thorsblogg.com/2015/11/12/velferdsprofitorene/

PENSJON – FORAN TARIFFOPPGJØRET 2016 OG LO-KONGRESSEN 2017 – VEIVALG FOR FAGBEV­EGELSEN. Lørdagens program starter med pensjonssaken. Her vil tjenestepensjon og AFP stå sentralt. Det ligger an til et oppgjør om pensjon både ved tariffoppgjøret og på neste LO-kongress. Ingenting er avgjort, og hva som skjer i Trondheim har betydning. Innledning ved Mona Bjørn fra HK.

Dette er også dagen for ”Åpen fagligpolitisk time” – fokus på faglig solidaritetsarbeid og aktuelle lokale kamper. Her er det mye å ta av, og forventningene er store.

Hans-Christian Gabrielsen, 2. nestleder i LO, skal snakke om den politiske og faglige situasjonen. Fokus vil ligge på kommunevalget som var, og stortingsvalget som kommer. Klarer LO-ledelsen å begeistre Trondheimskonferansen?

FAGBEVEGELSEN OG EØS. Både Marianne Marthinsen fra Arbeiderpartiet og Kathrine Kleveland fra Nei til EU skal innlede om dette temaet. Det ligger an til skarp og klargjørende debatt!

FRA LEGALISME TIL MER AKSJON. Søndagens program er i Martin Tranmæls ånd.

Harald Berntsen, historiker og forfatter, Per Syversen, Organisasjons­arbeider i Fellesforbundet, og Vegard Holm, tidligere redaktør av Transportarbeideren, skal innlede om dette temaet.

I tråd med tradisjonen, vil konferansen vedta en politisk uttalelse.

Deltagerne fra FO Oppland:

Øystein Bryde

Anne Miklavic

Ann Mari Skogvoll

Thor Solheim

Guri Skaug Olsen

June Kristin Ruud

Geir Innset Lien

Lisbeth Berntsen Grandalen

Miljøpolitikken og MDG

mdgVi er alle litt grønne nå for tida. Gang- og sykkelstier løftes opp på den politiske arena. Kollektivtransporten skal prioriteres foran bilen. Klima- og miljøregnskap skal utvikles. Matjord og grøntområder skal vernes. Det er bare det, at i praksis er det stikk motsatt. Flere biler og bedre veier. Nærbutikkene legges ned, og vi tar bilen til det nye storsenteret. Verneinteressene taper. Regelen er at kapitalkreftene får sine ønsker oppfylt. Kommunen er redd for å miste arbeidsplasser. Hvorfor er det slik?

Som konsumenter er vi ikke organiserte. Markedet responderer ikke på kollektive behov. Dersom noen store butikker holder oppe på søndager, så vil selv små kundegruppers atferd føre til at mange butikker tvinges til å følge etter og holde oppe av frykt for konkurransevridning. Markedet er en suveren mekanisme når det gjelder å tilfredstille individuelle behov. Samtidig er markedet helt uegnet til å sikre rettferdighet, fordeling og frihet på demokratisk vis. Det er grunnen til at mange vil ha en blandingsøkonomi. Markedet må reguleres og korrigeres politisk.

Storsentrene er i ferd med å gjøre store deler av varehandelen bilbasert. Byer blir tømt for funksjoner. Kapital og makt konsentreres på få eiere. Mange steder er det Thongruppen som bestemmer når lysene slukkes i byen om kvelden. Markedet for mat domineres av bare tre aktører. Lokal mat er populært, men blir hindret. Lokale krefter slipper ikke til. De kaller det kjøpesentere, men de driver bare med salg. Oligarki betyr fåmannsvelde, og det er det det er.

På Gjøvik ligger CC på Mjøsstranda og dominerer med sine store arealer for parkering. Senteret er bygget ut i flere byggetrinn over lang tid, og er i dag en klar trussel mot Gjøvik sentrum. Ingen politiske partier er villige til å ta opp kampen. CCs rett til vekst og utvikling, er viktigere enn hensynet til miljøet. Handelstanden i Gjøvik sentrum ligger på sotteseng, og protesterer svakt. Situasjonen på Gjøvik er lik den vi ser mange steder over hele landet.

Internasjonalt har prisen på en rekke viktige råvarer gått nedover. Vi står overfor en varig lav oljepris.Ytterligere utbygging i nordsjøen er ulønnsomt, og dessuten er det snart tomt. Teknologioptimistene tror på en «quick-fix». De tar feil. Alternative energikilder blir nå ulønnsomme pga lav oljepris. Eidsiva energi taper mye penger på sine investeringer i vindmølleparker. En Tesla S slipper ut like mye CO2 som andre biler pga. en stor pakke batterier som skal produseres, driftes og til sist deponeres. Den økonomiske veksten har vært basert på karbon i 200 år, og nå er det snart slutt. Det er krise både i det globale markedet og i EU. I Norge er det ikke krise ennå, men det er fullt mulig at den kommer.

MDG er et lite og nytt parti. De framstår likevel som en vinner ved årets kommunevalg. De sitter på «vippen» i mange kommunestyrer, og får derfor innflytelse på konstituerende møter i kommunestyrene. Noen politisk innflytelse ellers, er det vanskelig å se at de grønne får. Alle partier sier seg enige i deres prinsipper. Ingen har noe i mot en bedre verden. MDG forholder seg ikke til de kreftene som bestemmer samfunnsutviklingen. De føler seg hevet over viktige dynamiske spørsmål som forholdet mellom arbeid og kapital, fattig og rik, og over høyre og venstre i politikken. Derfor er de godt likt av alle.

Det finnes ikke alternative teknologier som kan levere energi i tilstrekkelig volum og til en pris som sikrer fortsatt økonomisk vekst. Uansett må det totale energiforbruket reduseres kraftig, og fordeles på en mer rettferdig måte. Den globale økonomien er ikke bærekraftig. En ny økonomisk verdensorden er derfor en nødvendighet. Dette er det svært få som har tatt innover seg på alvor. Hvor står de grønne?

Kriminalitet

kriminalitetKommunen har et hovedansvar for forebyggende virksomhet. Dersom kriminalitet skal forebygges, så kommer vi ikke utenom oppvekstvilkårene for barn og unge. Kriminalitet er så langt, ikke et tema i valgkampen. Mediene viser liten interesse for saken, og partiene har lite politikk å tilby sine velgere på dette området. Litt folkeopplysning kan være på sin plass. Kriminologi er et eget fag, og kunnskap er bra å ha.

For deler av høyresiden er saken grei: Mer politi og strengere straffer. Kriminalomsorgen er for snill, og fengslene er som fine hoteller. Kriminaliteten globaliseres, og de kriminelle er ofte mørke i huden. Derfor må politietaten sentraliseres, og politiet få mer våpentrening. Tiggeforbud og tvangsretur av rumenske tiggere, er klare eksempler på høyresidens kriminalpolitikk.

Høyrepolitikk løser ingen problemer. Det er ingen sammenheng mellom antall politifolk og kriminalitet. Det er heller ikke sammenheng mellom kriminalitet og straffens lengde. Fengselsstraffen skal bestå av frihetsberøvelse. Det kan også være aktuelt med andre typer straffereaksjoner. Retten kan legge vekt på individualpreventive eller allmennpreventive hensyn, men effekten er tvilsom. Det blir ikke mindre kriminalitet av overfylte fengsler.

Alternativet til den populistiske kriminalpolitikken som høyresiden forfekter, er en mer kunnskapsbasert tilnærming. Det finnes faktisk kunnskap om kriminalitet. De aller fleste kan begå kriminelle handlinger, men det er ikke vanlig å bli tatt for det, eller bli satt i fengsel. Menn er mer kriminelle enn kvinner, unge er mer kriminelle enn eldre og de som bor i byer, er mer kriminelle enn de som bor på landet. Utenforskap og manglende integrering kan øke sjansene for en kriminell utvikling.

Det er ikke tilfeldig hvem som blir tatt, og som må sone sin straff i fengsel. Mange er dømt for vinningsforbrytelser. Det er sosialt sett, svake grupper. Rus og psykiske lidelser er typisk for fangene. Mange er gjengangere med personlighetsforstyrrelser og er svært vanskelig å rehabilitere. De tyster på hverandre, og stjeler fra hverandre. Dårlige kamerater er bedre enn ingen kamerater. Bare rent unntaksvis settes resurssterke mennesker i fengsel. Krim er bra som underholdning, men som virkelighet er det mest trist.

I helgene blir legevakta fylt opp med personer som har blitt utsatt for vold. Gjerne rundt den tida som skjenkestedene stenger. De som vanker i disse miljøene, er ofte utsatt. Tilfeldig vold er som regel rusrelatert. Sammenhengen mellom alkohol og vold er godt dokumentert. De som er utsatt for ran eller innbrudd, kan bli sterkt krenket. Ofrene for vinningskriminalitet lider ofte mer enn det det materielle tapet skulle tilsi. Noen orker ikke tanken på å bo i sin bolig etter et innbrudd. Følelser og tanker om hat eller hevn er da nærliggende.

Manglende grensekontroll, sentralisert politi og store kommuner, taler for at kriminaliteten vil øke. Det har foreløpig ikke skjedd. Kriminaliteten er stabil eller synker litt. Det som trengs er et mer inkluderende samfunn hvor så få som mulig faller utenfor. Det store spørsmålet er jo hva slags samfunn vi ønsker å ha. Kriminalitetens ofre bør få mer hjelp og støtte, og de som begår kriminelle handlinger bør rehabiliteres i størst mulig grad, selv om det er noen som samfunnet må beskytte seg mot til enhver tid. Det heter seg at det er bedre å forebygge enn å reparere. Det starter med barn og unge. Kommunen har hovedansvaret, og nå er det kommunevalg!

Norsk økonomi i det store perspektivet

Finansminister Siv Jensen
Finansminister Siv Jensen

Norsk økonomi er sensitiv for internasjonal påvirkning. Både den globale krisa, EU- krisa og sanksjonene mot Russland, berører Norge og norsk økonomi. Etter at den kinesiske veksten flatet ut, så har prisen på en rekke viktige råvarer gått nedover. Sjanghaibørsen har stupt, og verdenshandelen har bremset opp. De sterksete økonomiene kan ikke lenger lånefinansiere sin egen eksport, slik som Tyskland har gjort i forhold til Hellas. Etterspørselen svikter i mange markeder samtidig. Når boblene sprekker, kommer banker og andre finansinstitusjoner i fare. Dette er den globale krisa, den rammer også Norge. Først og fremst gjennom en varig lav oljepris, men også gjennom en generell reduksjon av verdenshandelen.

Krigen i midtøsten er først og fremst en tragedie for de som rammes. Konflikten har spredd seg fra Syria, over til Irak og nå også til Tyrkia. Tyrkia bomber nå alle direkte parter i konflikten. USA, Israel, Saudi-Arabia, Iran og Russland er bakspillere som trekker i noen av trådene. Freden er langt unna, og krigen vil ta lang tid og koste mye både i form av lidelse og penger. Det lille vi kan gjøre, er å hjelpe noen av de mange ofrene som prøver å flykte.

I EU er euroen en fiasko. Det viser seg at ulike økonomier ikke mestrer en felles valuta. På kortere sikt har Tyskland og Be-Ne-Lux-landene tjent på systemet. De sør-europeiske landene har tapt mest på å ha fellesvaluta. Makthaverne i Hellas fikk hjelp av den amerikanske banken Lehman Brothers for å fuske til seg en plass innenfor eurosystemet. Nå klarer ikke noen gresk regjering å få styr på økonomien. Den siste krisepakka gir i beste fall en utsettelse på tre år. Det er stor vilje til å påstå at innstramninger, privatisering og kutt virker, men det er feil. Etter tre år er gjelda enda større, og BNP enda lavere. Krisa er ikke slutt, og problemene er ikke løst.

Etter murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen, så har NATO og EU ekspandert østover. Denne politikken fikk en brå slutt etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina. Russland har kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina for 60 år siden. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krim har vært strategisk viktig for Russland i 200 år. Krisen i øst-Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. Økonomiske sanksjoner er til skade både for Russland og Europa. Ukraina klare seg ikke økonomisk. De har det enda verre enn grekerne. Landet trenger fred både med seg selv og sine naboer.

I Norge er det ikke krise ennå. Selv med den største arbeidsledigheten på ti år, er det for tidlig å snakke om krise her i landet. Den økonomiske politikken som den blå-blå regjeringa fører, er ikke egnet til å møte den krisa som kommer. Det er i gode tider at staten kan bremse på pengebruken. I krisetider må det drives med motkonjunkturpolitikk og det er de blå-blå lite flinke til. Skattelettelser til de rike, og penger som brukes i utlandet, stimulerer økonomien i Norge i for liten grad.

Saken satt litt på spissen: Effekten av penger til flyktninger er mye større i matbutikken på Kapp enn i en flyktningeleir i Libanon, dersom norsk økonomi skal stimuleres. Kommunesektoren kan med fordel bruke mye mer penger. Det er fint at staten tar seg av riksveier og jernbane, men hva med fylkes- og kommunale veier? Norske kommuner er generelt fattige og har mye gjeld. Det er det en gylden anledning til å gjøre noe med nå. Det er slakk i oljeøkonomien, og det finnes ledige hender som kan ta i et tak! Det er nå vi kan finansiere samhandlingsreformen, eldreomsorgen, ruste opp offentlige skoler og andre kommunale bygg eller anlegg.

Det er kommunevalg i år og det er fritt fram for å melde seg for dem som vil være med å bygge landet. Nå som presset i økonomien er borte, så er det rom for initiativ og nye tiltak. Pengene må ikke sløses bort, men brukes slik at de som kommer etter oss får noe som er bedre enn utenlandske verdipapirer.

Valgkampen 2015

LO_GLTVI tråd med lange tradisjoner, vil fagbevegelsen vise sitt samfunnsansvar ved årets valg. LO-GLTV (LO i Gjøvik, Land, Toten og Valdres) vil engasjere seg i valgkampen. Det blir en oppfølging av vedtaket i rep. møte 14.oktober 2014, samt vedtatte uttalelser fra årsmøtet 2015. I kortversjon handler det om fire hovedkrav:

 

  1. Arbeidsmiljøloven
  2. Vikarbyråer og sosial dumping
  3. Søndagsåpne butikker
  4. Sykehuspolitikk/Solås

Spørsmålet er: Hvilke partier støtter fagbevegelsens krav i de ulike kommunene?

Et av de viktige spørsmålene er sykehus-/Solåssaken. Kampen for Solås gjør striden om sykehusene lettere å forstå. Divisjon habilitering/rehabilitering i Sykehuset Innlandet har kommet med et forslag om at Solås skal flytte sin drift til Ottestad. I praksis vil det si nedlegging av flere sengeplasser, og forvitring av et robust fagmiljø. Dette er helt urimelig og uforståelig, da behovet er stort. Kommunene har hverken kapasitet eller kompetanse til å gi et fullverdig behandlingstilbud til alle, derfor må Solås reddes.

Det er lett å se at Ottestad trenger penger til faglig oppgradering og oppussing. At dette skal finansieres ved nedleggelse og salg av Solås burde være fullstendig uakseptabelt for alle partier i Vest-Oppland. Ordfører Bjørn Iddberg har forstått saken, og har sammen med LO-leder Størk Hansen markert full støtte til Solås og deres ansatte. Dette kan bety en klarere holdning til sykehussaken fra Arbeiderpartiets side, og i såfall er dette kjærkomment for fagbevegelsen, og vil få betydning ved årets valg. Sentralisering og svekkelse av akuttfunksjoner ved små og mellomstore sykehus rammer både pasientenes helsetilbud og kommunens økonomi.

Arbeidsmiljøspørsmål vil alltid stå sentralt for de som er fagorganiserte. De blå-blå valgte konfrontasjonslinja. 28. januar streiket LO, Unio og YS som tilsammen representerer 1,5 millioner medlemmer. Kampen mot regjeringens forslag er ikke slutt. Når Stortinget etter all sannsynlighet vedtar nye bestemmelser i arbeidsmiljøloven, vil dette i særlig grad øke mulighetene for flere midlertidige ansatte, samt økning og åpning for mer søndagsarbeid. Mange kommuner vedtar nå at de uansett vil følge bestemmelsene fra den gamle arbeidsmiljøloven. Fagbevegelsen krever at flere kommuner følger etter og fatter liknende vedtak.

Bruken av bemanningsselskaper og vikarbyråer, brer stadig om seg i kommunene. Fagbevegelsen vil at kommunene slutter å bruke slike byråer da disse er årsaken til at vi undergraver det øvrige arbeidsliv. Driften av skoler, sykehjem og barnehager kan ikke overlates til private aktører som tilbyr sine ansatte dårlig lønn, samt dårlige arbeids- og boforhold. Fagbevegelsen ser med bekymring på den dårlige innflytelsen som EØS-avtalen har på arbeidslivet. Derfor reises det på nytt en debatt om EØS- avtalen.

Staten har full kontroll over kommunenes inntekter som består av skatter og overføringer fra staten. Generelt er norske kommuner fattige, og har mye gjeld. Kommunene må nå på nytt skjære ned på grunn av mindre inntekter. Dette tiltross for økte utgifter som følger av blant annet samhandlingsreformen. Fagbevegelsen forventer politisk støtte i forsvaret av velferdstaten og vil på den måten forsøke å ivareta medlemmenes interesser.

Fagbevegelsens utfordringer

Størk Hansen LO-GLTV
Størk Hansen
LO-GLTV

Året 2015 startet med forberedelser til politisk streik 28. januar. LO, Unio og YS representerer 1,5 millioner medlemmer, og er sammen om denne kraftfylte markeringen mot regjeringens forslag til endringer i arbeidsmiljøloven. Tidspunktet for streiken er valgt ut ifra når saken kommer opp i Stortinget. Motparten er varslet etter reglene, og streiken er lovlig.

Arbeidsmiljøloven er i utgangspunktet ment å verne arbeidere mot urimelige pålegg fra arbeidsgivers side. Høyrepartiene vil ha en mer balansert lov hvor de kan late som om partene er jevnbyrdige. Overtid og søndagsarbeid framstilles som fleksibilitet og frihet for arbeidsfolk. Arbeidsgivers styringsrett glemmes lett når den ikke passer inn i den politiske retorikken. Normalarbeidsdagen er ikke vunnet en gang for alle.

De finnes allerede stor fleksibilitet og midlertidighet i det norske arbeidslivet. Mer midlertidighet gir ikke flere arbeidsplasser, men vil føre til et løsarbeidersamfunn hvor folk skal konkurrere om jobbene sine. Fagbevegelsen må stå på kravene, ikke bare om faste stillinger, men om overtidsbetaling, tillegg for arbeid på søn- og helligdager, samt tillegg for hjemmevakter. Dersom lønn og arbeidstid skal avtales individuelt, er det de ansatte som vil tape. Styrken ligger i å stå sammen. Hovedoppgaven for fagbevegelsen er å ivareta medlemmenes lønns- og arbeidsvilkår.

Regjeringa har valgt konfrontasjonslinja i forhold til fagbevegelsen. Inspirasjonskilden er sannsynligvis Margaret Thatcher og hennes suksess i å knuse mye av britisk fagbevegelse. Men det er ikke sikkert at høyrepartiene vinner. Norsk fagbevegelse er sterk.

Rett etter den politiske streika kommer Trondheimskonferansen. Arrangøren er LO i Trondheim og dette er fagbevegelsens viktigste politiske verksted mellom LO-kongressene. Konferansen vil meisle ut en strategi for forsvar av de rettighetene som fagbevegelsen har kjempa fram. Kampen mot EØS-avtalen og sosial dumping vil stå sentralt. Det er ikke stemning for å gi seg uten kamp.

Det er et sørgelig faktum at de blå-blå har videreført og forsterket det dårligste fra det rød-grønne regjeringsamarbeidet. Det handler om sentralisering og nedleggelse av det meste.

  • Landbruket skal sentraliseres, og noen få heltidsbønder skal importere mer kraftfór i form av soya og mais. Kua vokser mens graset dør.
  • Politidistriktene skal bli enorme. Stasjonene skal legges ned, og polititjenestemennene skal kjøre rundt i biler for å skape nærhet og relasjoner til publikum. Målstyring rir politietaten som en mare. Slik er det også med NAV og andre etater.
  • Skolene sentraliseres. Lærerne har kjempet for en smule autonomi og retten til å gjøre en god jobb. Det som ble oppnådd under streika må ikke skusles bort.
  • Halvparten av landets sykehus er i fare. Beredskap koster penger, og er ikke produktivt i seg selv. Dersom alle er i full aktivitet, så finnes det ikke beredskap. Legges den kirurgiske beredskapen ned, så faller resten som dominobrikker. Folk kan stole på sykehuset sitt, men ikke på byråkratene i foretakene og på en unnfallen politisk ledelse.
  • Formannskapsloven og lokaldemokrati er noe de blå-blå misliker. Derfor skal antall kommuner reduseres med opptil 75%. Troen på stordrift er grenseløs. Hvorfor er Oslo og Bergen blant de dårligste kommunene til å yte innbyggerne service? Har det med størrelsen å gjøre? Eller er det bare at Høyre har for mye makt i disse byene?

Vår lokale LO-leder, Størk Hansen, har sagt det mange ganger: «Fagbevegelsen er siste skanse i forsvaret av velferdsstaten.» Det ligger an til å skape en bred politisk bevegelse for å stoppe regjeringens planer. De lokale markeringene på årets 1. mai dag, vil vise hvor langt denne prosessen har kommet.

De mange som var misfornøyd med de rød-grønne, er i ferd med å oppdage at vi har gått fra asken til ilden. Det betyr at det som kalles den lange valgkamper er i gang. Fagbevegelsens oppgave blir å undersøke hva de lokale politikerne mener om viktige saker. Ingen partier kan regne med å få noe gratis fra fagbevegelsen ved høstens valg.