Stikkord: Fagbevegelsen

Flere perspektiver på innvandring

Nei til EUHoldninger til innvandring er vanskelig å plassere langs høyre-venstreaksen rent ideologisk. Innvandring er et spørsmål som virker splittende på både høyre og venstre fløy i politikken. Aksen globalisme – nasjonalisme, vil kunne gi en bedre beskrivelse av hva innvandring dreier seg om. Multinasjonale selskaper, informasjonsteknologi og transport, har endret verden så mye at globaliseringen har fått en ny materiell basis. Markedsliberalistisk ideologi passer bra i monopolkapitalismens tidsalder. Markedsliberalistene ser på EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital) bare som en begynnelse. WTO og avtaler som TISA representerer den samme ideologien. Den ypperste eliten av verdens rikeste, støtter alle sammen globalisering, og i noen grad også fri migrasjon.

Selv om globalisme og innvandring er liberalistiske friheter og lovfestet høyrepolitikk, så kan det ekstreme høyre også by på nasjonalisme. Da vil de kjempe for fedrelandet, familien, Gud og enkeltindividet. Er de i tillegg voldelige, så kalles de ofte for nynazister. De gamle nazistene kalte fiendene sine for Jødebolsjeviker. De nye nazistene snakker heller om kulturmarxister, slik blant andre terroristen Anders Bering Breivik gjør i sitt manifest. Nynazistene mener at de politisk korrekte feministene, antirasistene og homoaktivistene, har sluppet reven inn i hønsegården, dvs muslimene inn i Europa. Mange rammes av denne kritikken, og i Norge trues det nå med svenske tilstander. Svenske tilstander ser ut til å bety et samfunn hvor politiet ikke tør å gå ute på gatene, men må holde seg inne i store, sentraliserte politistasjoner. Utenfor herjer sharia og islamsk terror. Heldigvis er svenske tilstander ukjente i Sverige.

Det fins lite EU-kritikk på innsiden av unionen. Det kan være forklaringen på at de sosialdemokratiske partiene har mistet sin betydning i flere Europeiske land. Høyreekstremistene har tatt eierskapet til kritikk av det overnasjonale, og av innvandringen. Venstresiden ligger med brukket rygg mange steder. Unntaket er Storbritannia, hvor Labour har tatt et lite skritt til venstre og styrket seg. Utenfor unionen er det en annen situasjon. Norsk motstand mot EU har aldri vært fremmedfiendtlig eller rasistisk. Norsk nasjonalisme har så langt handlet om sjølråderett. Den norske eliten har alltid vært positive til EU. EØS-kritikken i fagbevegelsen er basert på klassekamp, og ikke på fremmedfiendtlighet.

Mange finner det urimelig at Norge må være underlagt EUs lover og regler, for å få tilgang til EUs indre marked. Etter EUs utvidelse østover har det kommet mer enn 200 000 arbeidsinnvandrere fra EU til Norge. Sosial dumping er en realitet. I utsatte bransjer går antall fagorganiserte ned. Det foregår ikke bare brudd på arbeidsmiljøloven, men en omfattende arbeidslivskriminalitet. EUs direktiver fører til varige endringer i det norske arbeidslivet, og truer det tradisjonelle trepartssamarbeidet. Vi går fra faste stillinger til mer midlertidighet. Dersom tilgangen på arbeidskraft ikke er regulert, blir det umulig å drive lønnskamp. Noen tjener på innvandring, mens andre taper. I dette perspektivet blir skepsisen til innvandring en klassekamp. Høyreekstremistene ser en mulighet til å fiske stemmer hos arbeiderklassen i flere europeiske land. Venstresida frykter for å havne i dårlig selskap, og blir derfor uklare i innvandringspolitikken.

Innvandring og utvandring er en del av vår historie. Det er funnet arabiske mynter i norske vikinggraver. Det kan tyde på at «snikislamiseringen» begynte tidlig. Europeisk historie preges av de mange folkevandringene. Det er i dag bare Baskerne innerst i Biscayabukta, som er ekte ureuropeere. Alle vi andre er resultater av folkevandringer. Nasjonale minoriteter er vanlig i mange land. Behandling av minoriteter sier mye om kvaliteter ved et samfunn. Det moderne Norge fikk sin grunnlov i 1814. Grunnlovens §2 slo fast at Jesuitter, katolske munkeordener og jøder ikke hadde adgang til riket. Hva var bakgrunn for denne bestemmelsen? Innvandrere som ville bygge sine egne samfunn eller nasjoner, ble betraktet som en trussel. Ingen skulle kunne følge sine egne lover. Frykten for dette, stammet fra middelalderen. Hva det enkelte individet trodde på, var ikke viktig. Spørsmålet om parallelle samfunn har igjen blitt aktuelt i innvandringsdebatten.

Det er først når staten blir sekulær, at loven kan omfatter alle. Det er noe av grunnen til at humanister ønsker en sekulær stat, et inkluderende samfunn og toleranse for alle livssyn. Norge har praktisert fri arbeidsinnvandring over lang tid. I perioden 1968 til 1975 drev arbeidsdirektoratet et aktivt rekrutteringsarbeid i utlandet, blant annet med et eget arbeidskontor i Pakistan. Det ble vedtatt en midlertidig innvandringsstopp i 1975, og den ble begrunnet med at sosiale problemer, som mangel på boliger, måtte løses før innvandringen kunne fortsette. Innvandringsstoppen fikk virke i 30 år. Fra 2005 har vi hatt fri innvandring fra hele EU/EØS-området.

Arbeidsinnvandring er ikke den eneste formen for innvandring. Også i 1975 kom det grupper av flyktninger. Den gangen kom de fra Vietnam og Chile. Nå kommer det flyktninger og asylsøkere fra mange land hvor det er kriger og konflikter. Ikke minst fra land hvor Norge har deltatt i krigen. Familiegjenforening fører også til innvandring, både når innvandrere henter ektefelle fra hjemlandet, og når andre nordmenn henter hjem utenlandske ektefeller. De som søker asyl i Norge, er en uregulert gruppe. Myndighetene klarer ikke å forutse hvem eller hvor mange som kommer. Det heter seg at asylpolitikken skal være streng, men rettferdig. Bare de med et reelt beskyttelsesbehov, skal få opphold. Det er ikke enkelt å skille mellom hvem som er en arbeidsinnvandrer, og hvem som er en traumatisert krigsflyktning med stort hjelpebehov. Derfor er asylsaker vanskelige.

I 2009 var det registrert 92 744 muslimer i 126 muslimske forsamlinger i Norge. Det er i alt 126 ulike moskeer rundt om i landet. De muslimske samfunnene i Norge er komplekse. Organisatorisk, kulturelt og teologisk er muslimer mange forskjellige grupper av mennesker. Fokuset på religion og kultur kan være en avsporing. Det er mulig å mene at lønns- og arbeidsvilkår er det viktigst for de fleste. Er norsk kultur bærekraftig i en globalisert verden? All kultur er under utvikling. Norsk språk er truet av engelsk. Nynorsken er på vikende front. Muslimsk innvandring har ikke klart å styrke norsk avholdsbevegelse. Ellers har integreringen av innvandrere vært rimelig vellykket i Norge. De som har bodd i landet i noe lengre tid, har funnet sin plass i samfunnet. På den annen side har innvandrere latt seg bruke i kampen mot norske lønninger og velferdsgoder. Motstanderne av full lønn under sykdom og barnetrygd til alle barn, er ofte de samme som vil ha mer innvandring. Men, vi bør også huske på at det bare finnes en menneskerase på jorda, og at vi alle er i slekt med hverandre og noen få urmødre som vandret ut fra Afrika.

Helse- og sosialpolitikk

Sosialsektoren har forsvunnet. Før hadde vi sosialdepartement og sosialminister, sosialkontor og sosialsjef. Nå er dette borte. Hvor ble det av? Alle, fra psykologer til sykepleiere, har strømmet til det som kunne ha vært blant andre sosionomenes doméne. Noe ble til velferd, og mye ble til helse. Det hersker stor forvirring, og velferdsstatens mange ansikter, er det ikke lett å bli klok på.

Arbeiderpartiet tok jobben med å fornye velferdsstaten. Det ble en bølge av reformer. Strukturelle grep, omorganisering, effektivisering, bærekraft. Det skulle bli billigere, men bra, og med høyere kvalitet. Det ble konstruert et narrativ om at offentlig forvaltning hadde stått stille i mange år, og måtte fornyes. Narrativet er falskt. Offentlig sektor har forandret seg hele tiden, og har aldri stått stille. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Dette er ikke lenger populært. Erfaringene taler for seg selv. Forvaltningen blir dyrere og dårligere.

Arbeiderpartiet presset LO til å godta at Folketrygden fikk en skikkelig knekk. Målet var å spare 20%. I 2050 har pensjonen falt med 28%. Til markedsfundamentalistenes store glede, vil det endelig lønne seg å være frisk og leve et langt liv. Folketrygdens sosiale profil er nå en trist sak. En del av dagens ungdommer har alt startet med sin private sparing til alderspensjon. Som ordning blir dette dyrere og dårligere enn å ta det kollektivt gjennom Folketrygden. Privatisering av pensjon går med tap.

NAV, som reform, ble lansert som en forbedring av offentlige tjenester. Det statlige trygdekontoret og arbeidskontoret skulle fusjoneres med kommunale tjenester. En dør inn, skulle gjøre det lettere for brukerene av disse tjenestene. Stordriftsfordelene finnes ikke, og effektiviseringen er bare skryt. Målstyringen framstår som en skadelig tvangstrøye. Ordningene blir dyrere og dårligere for brukerne, men en god melkeku for private konsulentfirma.

Mange er mer enn middels interessert i helsepolitikk, og det er det gode grunner til. Velgerne mener at helse er den viktigste saken. Ap, Høyre og Frp står fortsatt på foretaksmodellen. Helseminister Bent Høie forøker å berolige velgerne ved å si at sykehusstrukturen ligger fast, og ingen trenger å være redde for å miste den kirurgiske akuttberedskapen på sitt lokale sykehus (forbehold om Innlandet) Foretaksstrukturen gjør at den politiske styringen blir svak. De regionale helseforetakene gjør i hovedsak som de vil. Da blir det mye forretning og lite forvaltning. Mangelen på politisk og faglig styring kan gi seg mange utslag.

Reklameavdelingen ved Sykehuset Innlandet HF har lenge promotert nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua. De har planer for et sykehus til 12 milliarder. HSØ vil tillate bygging for inntil 8 milliarder. Informasjon om dette kom på slutten av høringsperioden. Ingen ser ut til å kunne stoppe denne prosessen. Få har forstått at alt skal finansieres ved hjelp av effektivisering og kutt i akuttberedskapen, samt større kommunal innsats. Styret og ledelsen ved SI er klare på at de trenger politisk legitimitet for å gå videre med sine planer. Politikerne har på sin side ikke forstått at de har begrenset innflytelse. Noen tror de bare kan ønske seg ting. Selgerne fokuserer ikke på det som står med liten skrift. Økonomi trumfer alt.

I det store bilde så er sentrumspartiene motstandere av foretaksmodellen. Det nye Helsepartiet prøver å ta eierskap til hele saksområdet. Det klarer de ikke. Kravet om en ny helsepolitikk har bred støtte fra de mer verdikonservative, via det politiske sentrum og til det ytterste venstre. De tre store partiene som støtter foretaksmodellen har alle en intern opposisjon.

Gjennom kommunereform og politireform prøver den blå-blå regjeringa å bli like dårlig som Arbeiderpartiet til å reformere offentlig sektor. Sosialsektoren vil neppe komme tilbake. Det er ikke bare helseforetakene og NAV som kjøper private tjenester. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, hele veien fra asylmottak til barnehager og barnevern. Mange må dele på det politiske ansvaret. Flere velferdsprofitører blir rike på skattekroner som skulle ha gått til gode formål. Det blir et spennende valg til høsten.

Valgkamp og politikk

Valgkamp likner på reklame. Mange får lyst til å skifte kanal, eller gjøre noe annet. Noen mener at det handler om å selge et budskap. Andre synes at informasjonskonsulentene og reklamefolkene senker nivået på samfunnsdebatter, og forenkler politikken altfor mye. Norge er et land med stor politisk stabilitet. Skifte av regjeringer er sjelden dramatisk. Arbeiderpartiet og Høyre står nært hverandre politisk, men ønsker begge å framstå som hverandres hovedmotstandere.

Presidentvalget i Frankrike viser at partienes plass ikke er en selvfølge. President Macron ble skapt av tynn luft over ruinene av gamle partier til høyre og venstre. Han fikk bred støtte fra middelklassen og de intellektuelle. Også på den tradisjonelle venstresiden, var det mange som stemte på Macron. Han vant komfortabelt, uten politikk. De som er kritiske til NATO, EU og sosial dumping, hadde bare Marine Le Pen som alternativ i siste omgang. Hennes stemmer kom fra den tradisjonelle arbeiderklassen. Alt er ved det gamle i Frankrike, og det betyr krise, selv om noen optimister puster lettet ut.

I Norge har de store partiene mistet mange medlemmer. Det er en internasjonal trend, som har pågått i lang tid. Tapet av medlemmer kan ha med profesjonalisering av politikken å gjøre. Politikk kan være en karrierevei for ambisiøs ungdom. Andre medlemmer fremstår som ukritiske supportere, og ikke som engasjerte, politiske aktører. At politiske budskap framstår som all annen reklame, kan føre til det som kalles politikerforakt. Det er ikke bra for demokratiet.

Det er også reell forskjell på politiske partier her i landet. Frp er et profilert parti som har prøvd seg i regjering for første gang. De risikerer å gå på en smell til høsten. Det fleipes om at Mulla Krekar skal hjelpe Frp med å samle inn mer bompenger. Frp har sine mottiltak. Per Sandberg vil reforhandle EØS-avtalen. Han frir åpenlyst til fagbevegelsen, som er lei av sosial dumping. Frp har lært EU-skepsis av sine meningsfeller ellers i Europa, og det lønner seg. Kristian Tybring-Gjedde er egnet som velgermagnet, rettet mot ytterste høyre fløy. Sylvia Listhaug overstråler Siv Jensen, som på sin side har tulla bort oljepenger på tvilsomme skattelettelser, og ellers ikke fått til noe som helst.

Senterpartiet er i siget. Mannen med det store smilet og den morsomme latteren, vil ta hele landet i bruk. Ola Borten Moe trekker bra med høyrevelgere, og Per Olaf Lundteigen suger til seg de på venstre side. Eliten skal ikke slippe unna med å ta fra oss lensmannskontoret og sykehuset, samt legge ned kommunen og fylket. Kjersti Toppe er kjent som landets ledende helsepolitiker, men det er synd at SP svikta sykehussaken i Innlandet. Det ødelegger inntrykket av partiet som ellers er konsekvent i kampen mot sentralisering.

Oppland SV har spilt kjendiskortet Hans Olav Lahlum. Det kan være et sjakktrekk som det fort blir noen ekstra stemmer av. Elles er «litt mer Arbeiderparti» ikke en oppskrift som vinner for SV. Venstre plasserer seg langt til høyre nå for tiden. Et fagforeningsfiendtlig parti, mot full sykelønn, mot barnetrygd og for sosial dumping. Kanskje er det like greit at de havner under sperregrensa og faller ut av Stortinget.

Det politiske landskapet byr på få overraskelser. Nytt av året er Helsepartiet med Lise Askvik i spissen. De har laget et imponerende program, og stiller lister over hele landet. Nye partier har det ikke lett, men noen håper på en overraskelse. Rødt er nå bedre organisert og ledet enn før. Deres mulighet for representasjon på Stortinget er styrket.

I tiden som kommer vil mye av oppmerksomheten handle om hvem som skal sitte i regjering. Slik det ligger an nå, går det mot et skifte. Den nye statsministeren vil hete Jonas Gahr Støre. Det som trengs, er at når reklamen er over, går du og bruker stemmeretten din.

Oppsummering av utenriks- og sikkerhetspolitikken

NATO

Manus til 1. mai innlegg på Gjøvik Arbeidersamfunn 2017

Det er konsensus som har preget utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge gjennom mange år. Viktige saker blir ikke diskutert. Få politikere vil innse at vi har en ny situasjon. Mange tror at verdensordningen er gjeninnført etter Brexit og Trump, bare fordi Macron vil bli valgt som fransk president 7. mai. Macron representerer banken Rothschild og er den fremste talsperson for finanskapitalen i Frankrike. Han har full støtte fra borgerskapet. Sosialdemokratene har gjort seg selv politisk irrelevante i Frankrike.

Under president Macron vil det bli lavere lønninger og sosiale utgifter, skattelettelser, mer innvandring av billig arbeidskraft, og mer makt til EU. Denne politikken vil ikke gi flere jobber, men øke de sosiale konfliktene. Frankrike har 10% muslimer. Disse er i hovedsak like truet av innvandring som andre arbeidere og bønder. Den kommende utviklingen i Frankrike vil forsterke krisa i hele EU.

EU er svekket og preget av indre oppløsning. De som ønsker mer union, kjører bare på, og har ikke forstått at den globale liberalismen er på hell. EØS-avtalen er så dårlig at Storbritannia anser den som dårligere enn ingenting. For Norge er EØS en husmannskontrakt som sikrer sosial dumping. Store deler av norsk fagbevegelse tror ikke lengre på at EØS er nødvendig for å drive handel mellom ulike land.

Arbeiderpartiet har hatt landsmøte. Det dyreste vedtaket var at militærvesenet skal få 2% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er en bestilling fra president Trump, med støtte fra generalsekretær Jens Stoltenberg. Pengene skal ikke brukes på forsvar av Norge. Snarere tvert i mot. Den norske delen av forsvaret skal legges ned. Det er USA sitt globale engasjement som skal støttes. Da trengs det langtrekkende angrepsfly, ikke hær og hjemmevern.

USA er en nå en politisk og økonomisk ustabil nasjon. Trump er en uforutsigbar president. Vesten støttet statskuppet i Ukraina, men klarte ikke å erobre de russiske basene på Krim. USA krever europeiske sanksjoner mot Russland. Norge følger opp ved å oppgi vår selvpålagte basepolitikk, som gikk ut på at vi ikke skulle ha utenlandske tropper på norsk jord i fredstid. Europa taper på sanksjonene, mens USA slipper billig unna.

Krigsfaren er nå størst i Asia. Nord-Korea kan bli det påskuddet som trengs. Dersom kineserne trekkes inn, så kan det fort bli verdenskrig. Det er Kina som utfordrer USA når det gjelder det økonomiske verdensherredømme. Kina utvikler seg raskt, og eksporterer mye kapital. Amerikanske interesser handler derfor mest om Asia, og i mindre grad om Europa og Midtøsten, selv om olje er viktig.

Når USA bomber i Syria uten å provosere Russland i nevneverdig grad, og når de slipper en kjempebombe i Afganistan, så er dette først og fremst symbolpolitikk. Israel ønsker permanent krig i Syria. Saudi-Arabia og Tyrkia skal bekjempe Iran og Hizbollah på syrisk jord. USA vil slippe å betale regningen. Norge bidrar til krigen ved å bryte folkeretten. Uten tillatelse har vi har sendt militære styrker til et selvstendig land som er medlem av FN. Norsk Folkehjelp er brukt til å bygge opp det sivile samfunn i terroristkontrollerte områder.

Nato er i våre dager ute av stand til å levere trygghet og fred. Norge risikerer å bli trukket inn i mange kriger omkring i hele verden. Det er på tide å ta debatten om hva som tjener våre interesser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk bør ikke lenger være et tabuområde.

Det vanskelige valget

Direktrene Lang-Ree og Jenssen
Direktørene Lang-Ree og Jenssen

I sykehusaksjonen er fagbevegelsen, psykiatrien, somatikken og pasientorganisasjoner representert i styret. Vi som er med, er enige om det viktigste, og det ligger i det lange navnet: «Vi som er for 3 akuttsykehus i Oppland – Reinsvoll, Gjøvik og Lillehammer». Dette er det lange og tungvinte navnet på sykehusaksjonen i Oppland. Ikke alle vet at vi er i løpende kontakt med ledelsen i Sykehuset Innlandet HF. For tiden har vi 4 møter i året. Her utveksles informasjon, og meninger brytes. Vi er enige om å kalle det for dialogmøter.

Vi har lært om maktas språk, det gjelder å knekke koden. Det heter ikke at vi mangler penger til løpende drift. Nei, det heter at nåværende struktur ikke er bærekraftig. Det heter ikke å legge ned. Det heter å ta strukturelle grep. Ledelsen ved SI liker å framstå som eiernes lydige tjenere. Det er ingen grunn til å trekke denne intensjonen i tvil. Det er foretaksmodellen som tvinger sykehusene til å leke butikk, og som skaper sykehus som konkurrerer, i stedet for å samarbeide til pasientens beste. Det fryktes at fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg skal føre til «lekkasje» av penger til andre HF og private. Vi ser en massiv byråkratisering, og en målstyring der folk blir så gode på å telle at de ikke får tid til det som teller aller mest: Kvaliteten på det faglige møtet med pasienten.

Styret i SI skal i november legge fram sitt valg av ny sykehusstruktur. Deretter blir det en høring. Helsedirektoratet har en veileder som beskriver hvordan planprosessen skal gjennomføres. HSØ (Helse Sør-Øst) har godkjent at SI kan gjennomføre idéfasen i 2016. Så kommer konseptfasen sommeren 2017. HSØ legger til grunn at eventuell byggestart tidligst kan skje i 2022. HSØ har foreløpig ikke fastlagt noen finansielle rammer. HSØ bekrefter at store investeringer vil måtte finansieres med 70% statlig, rentebærende lån, og 30% egenfinansiert egenkapital. Vidre krever HSØ at foretaket skal operere med 2% fortjeneste. Avdrag og renter skal kompenseres med reduserte driftskostnader.

Den kjente eksperten på helsejuss, Anne Kjersti Befring, skriver på sin blogg:

«Ved alle nye bygg, er det et valg mellom behandlingstilbud og bygg. Store investeringer, som kanskje gjøres hvert 50. år, tas ved å kutte i kapasiteten, og jo større bygg jo større kutt. Tilsynelatende vurderes ikke risiko med utgangspunkt i situasjonen før det kuttes. Det har vært en overdrevet tro på effektiviseringsgevinster ved å drive størst mulig. Med toppstyring blir det mange trinn fra der pasienten behandles til beslutningstakere som fordeler ressurser og legger rammene for kapasiteten. Risikovirksomheter kjennetegnes av god oversikt over risiko og systemer for oppfølgning. Det må vurderes hvordan helseforetakene med sitt topptunge styringssystem kan bli i stand til å begrense risiko og hva som er «kritisk» størrelse og «kritisk» avstand for reell ansvarsplassering.»

Det er tre aspekter ved sykehusstruktur som er viktige. Økonomien er av overordnet betydning. Bare sparingen til egenkapital og reduserte rammer, kan bli til kutt av mer enn 400 stillinger ved SI. Det faglige er også av betydning. Den største faren her er, at i ly av den ufinansierte samhandlingsreformen, kan sykehusene velte mere av eldremedisinen over på kommunene. Det kan medføre økte lidelser og tidligere død for enkelte pasienter. Det tredje aspektet er det som gir mest håp. Løsningen må være politisk akseptabel! Derfor gjelder det å påvirke opinionen og politikerne. Der lokalpolitikere og folk klarer å slå ring om sykehuset sitt, øker sjansen for å lykkes. Ingen tjener på å miste akuttsykehuset sitt.

Dersom innlandet hadde vært en by på 400 000 innbyggere, ville tre akuttsykehus være en optimal løsning. Størst mulig er ikke best mulig. Geografien i innlandet gir noen ekstra utfordringer. Akuttfunksjonene ved Hamar sykehus kan flyttes til Elverum. Da vil antall akuttsykehus innen somatikken reduseres fra 6 til 5. Det vil ikke svekke kvaliteten, men spare penger og kreve lite bygningsmessige endringer.

Dersom LMS (lokalmedisinske sentere) er så bra på Otta og på Fagernes, så er det kanskje bra på Tynset og Kongsvinger også da? Det er sikkert penger å spare, men vi anbefaler det ikke. LMS er bra, men kan ikke erstatte sykehus. Nå gjelder det å stå på for sykehuset sitt. Der har folk i Oppland noe å lære av Hedmark.

NPM og legestreiken

legeForetaksmodellen er grunnen til at helseforetakene tolker sitt samfunnsoppdrag på en snever, bedriftsøkonomisk måte. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. HSØ (helse Sør-Øst) har besluttet å konkurranseutsette IKT-infrastruktur til det amerikanske multinasjonale konsernet Hewlett Packard Enterprise (HPE). Det er forventet at IKT-strukturen i framtida skal driftes fra India. Er det lov å sende pasientenes journaler rundt omkring i verden? Slik skader HSØ nasjonale interesser på flere måter.

Økonomisk er foretaksmodellen en katastrofe. Byråkratiet eser utover. Feilaktige beslutninger, tvilsomme prosjekter og håpløse prosesser, fører til store overskridelser. Utgiftene til internasjonal konsulentbistand stiger til himmels. Bare den såkalte Osloprosessen førte til milliardoverskridelser. Det finnes mange flere eksempler. Dårlig styring med økonomien medfører at det ikke lenger er tilstrekkelige midler til løpende drift. Det betyr dramatiske kutt, og konflikter med mange fagmiljøer. Mange fagmiljøer fortviler fordi faglige premisser betyr lite for beslutningene. Bare økonomi teller. Helsetjenesteaksjonen lanserte tidlig parolen «Ta faget tilbake»

Det gamle personalkontoret har fått nytt navn. Nå heter det HR som betyr «human resources». Inspirert fra USA, er det såkalt «hard HR» som skal prøves ut. Modellen inneholder fagforeningsknusing (Union busting). Kollektive avtaler skal avvikles. Det satses på at lønn og overtid skal avtales individuelt. Dette har ført til en legestreik som nå får støtte fra havnearbeiderne. Anne Kari Bratten, den notorisk konfliktskapende lederen av arbeidsgiverforeningen Spekter, er en garantist for at konflikten blir hard og langvarig. Hun har tidligere uttalt at helsepersonell er grådige og late. Det hersker en fryktkultur ved landes sykehus. Uredde stemmer fra Gjøvik og andre steder forandrer ikke dette.

Legene trenger et kollektivt vern mot urimelig disponering av avtalt overtid utover arbeidsmiljølovens bestemmelser. Kravet er at tillitsvalgte skal være med på å godkjenne turnusen. Dette er en sak for hele fagbevegelsen. Helt fra starten av, for mer enn 100 år siden, var kampen for 8-timersdagen en kamp mot de som ville ha individuelle avtaler om arbeidstid. Spekters syn er gammeldags, og i strid med den norske modellen. Samarbeid og medinnflytelse er en integrert del av norsk arbeidsliv.

Helseforetak kan ikke gå konkurs. De bare later som om de opererer i et marked. Markedslogikken brukes som ideologi. Med folket som gissel og staten som garantist, ligger det an til økonomiske uansvarligheter. En lang rekke spørsmål blir stående ubesvart. Hva er forskjellen på LMS (lokalmedisinsk senter) og lite akuttsykehus? Hvorfor blir så mange prognoser feil? Hvorfor har store og små fagmiljøer ulikt syn på sentralisering? Hvorfor går ikke liggetiden ytterligere ned? Hvorfor minsker ikke behovet for senger? Hvorfor er landets nyeste sykehus bygd for små? Hva betyr eldrebølgen for spesialisthelsetjenesten? Kan problemene lempes over på kommunene, selv om kommunereformen slo feil?

Det er ikke lett å by på løsninger for den som selv er en del av problemet. Håpet er at foretaksreformen skal evalueres, og i beste fall bli en del av valgkampen 2017.

Full lønn under sykdom

Ungdom mot sykelønn
Ungdom mot sykelønn

Gjennom intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), arbeider regjeringen og partene i arbeidslivet for et mer inkluderende arbeidsliv. Det overordnede målet for IA-samarbeidet, er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Dette er vel og bra, men implisitt ligger det en forestilling om at sykefraværet er for høyt. Mange ser på IA-avtalen som mislykket fordi sykefraværet ikke har gått ned. Sykefraværet er større i Norge enn i mange andre land. NHO driver med å dele ut karakterer til norske kommuner. Lavt sykefravær framstilles som noe udelt positivt.

Da er det er på tide å komme med noen motforestillinger. Sammenliknet med EU, har vi 11% flere sysselsatte. En høyere grad av sysselsetting, kan bety at de med nest best helse også kan få seg en jobb. I tillegg til sysselsettingsgraden, bør vi også se på arbeidsledigheten. Økt arbeidsledighet fører til lavere sykefravær. Det er lett å se at sysselsettingsgrad og arbeidsledighet påvirker sykefraværet. Det går an å si ja til full sysselsetting og jobb til de med funksjonshemming, selv om prisen blir et noe høyere sykefravær.

Sammenlikner vi yrkesaktiviteten blant kvinner i Norge og EU, ser vi at Norge sysselsetter15% flere kvinner. I alle land er kvinner mer sykmeldte enn menn. Som en kuriositet så har tre kinesiske provinser innvilget kvinner 2 ekstra fridager pr. mnd. grunnet kvinnelige plager som ikke skal regnes som sykdom. Yrkesaktive kvinner er positivt både for samfunnet og for den enkelte. Høyere sykefravær er en liten pris å betale for dette godet.

Når det gjelder yrkesaktivitet hos eldre mennesker, er vi flinkere enn EU på dette området også. Vi har 20% flere yrkesaktive eldre, og det er mye. I forhold til den meget omtalte eldrebølgen, er det av stor betydning at så mange eldre klarer å stå i jobb, men mange slitere har behov for en tidligpensjon. Dessverre tar ikke pensjonsreformen høyde for en slik differensiering, og det medfører urettferdige, sosiale skjevheter. Uføretrygd og tidlig død er ikke uvanlig. Derfor krever mange en bedre tidligpensjon for de som trenger det.

Full lønn under sykdom er en stor og viktig del av velferdsstaten. Sammen med fast jobb og en lønn å leve av, gir det et verdig liv for vanlige arbeidsfolk. Høyresiden påstår at ordningen ikke er bærekraftig. Venstre og Frp er verstingene i kampen mot de ansattes rettigheter. Alle de borgerlige ungdomspartiene krever kutt i sykelønn. De har ikke forstått at retten til full lønn under sykdom øker sysselsettingen. Bjarne Håkon Hansen og Jens Stoltenberg har også forsøkt seg på å endre sykelønna den gangen de satt i regjering. Forsøket ble stoppet av LO med Gerd Liv Valla i spissen.

For arbeidsgivere, så er sykelønn som å betale for noe som ikke blir levert. Noen opplever dette som meningsløst. Arbeidsgiver står for utbetalingene de første 16 dagene av et sykefravær. Deretter overtar folketrygden. Det er vanlig med egenmelding for korte fravær. Deretter kreves legeerklæring. Sykepenger innvilges så av NAV på de vilkår som NAV har bestemt. Mange tror at det er legen som bestemmer, men det er feil. Det er NAV som bestemmer. Den som mottar ytelser må være med på det som NAV krever av tiltak og påfunn.

Kampen om sykelønna er politisk. Det er en typisk klassekamp med ulike interesser. Sykelønna er viktig for folk flest men, den økonomiske og politiske eliten er negativ eller lite interessert. Det er meget treffende det som vår lokale LO leder Størk Hansen pleier å si: «Fagbevegelsen er velferdsstatens siste skanse. Ryker den, så ryker alt»

Trygd eller jobb

NAVRegjeringen har foreslått innstramminger i reglene for tilståelse av arbeidsavklaringspenger. Intensjonen er at flere skal i arbeid, og færre skal ha trygd. Denne politikken kalles for arbeidslinja, og har prinsipiell støtte også fra Arbeiderpartiet. Arbeidsavklaringspenger er, i likhet med sykepenger, en midlertidig ytelse fra folketrygden. Arbeidsavklaringspenger erstatter en rekke tidligere trygdeytelser som var knyttet til yrkesrettet attføring, medisinsk rehabilitering eller midlertidig uføretrygd. Arbeidsavklaringspenger er altså i utgangspunktet et forenklings- og effektiviseringstiltak.

Dersom du gjør din plikt på en ordentlig måte, så har du ikke behov for å kreve din rett. Arbeidslinja framstår som et alternativ til velferdsstaten. Det finnes et underliggende menneskesyn om at full lønn under sykdom er årsaken til betydelige deler av sykefraværet, likeså at arbeidsavklaringspenger er årsaken til at mange ikke er i arbeid. Den politiske ledelsen har mistillit til de ansatte hos NAV. De hører for mye på klientenes ønsker. Derfor må deres skjønn begrenses politisk eller administrativt. Nye innstramminger, restriksjoner og krav skal «redde» velferdsstaten fra en lite «bærekraftig» utvikling.

Det finnes mange triste skjebner blant NAVs klienter. Vi har den unge gutten med ADHD-diagnose som straffes fordi han ikke klarer å følge opp pålagt arbeidstrening. Kanskje utvikler han rusproblemer i tillegg? Vi har læreren som sier at kampen mot brystkreft var hard, men kampen mot NAV var den verste. Den som sliter tungt grunnet behandling med cellegift, kan utsettes for urimelige krav fra NAV om både det ene og det andre. Den eldre bussjåføren som har hatt hjerteinfarkt, kan få avslag på kravet om uføretrygd. Grunnen er kanskje at han ikke orket å reise langt hjemmefra for å skaffe jobb. Mye er strengt og urimelig. Nå skal det bli verre.

Når folketrygden svikter, eller blir for streng, så trer den kommunale hjelpeplikten i kraft. Utgiftene veltes over på kommunene etter sosialtjenesteloven. Du får hjelp etter behov, men har ingen rettigheter. Sosialhjelp har dårligere status enn ytelser etter folketrygden. Ved å skyve utgiftene over på kommunene, så sparer staten penger.

Det er lettere å være en hjelper enn å motta hjelp. For å være en nyttig hjelper må det bygges en trygg relasjon. En empatisk holdning er en del av jobben. Uten innlevelse er det vanskelig å bidra til en endring. Den som kjenner klienten godt, vet når det er riktig å stille krav. NAV har en rekke dyktige medarbeidere som fortjener arbeidsgivers tillit. Mer fokus på kontroll og styring vil ikke gjøre tjenestene bedre. Det er allerede for mye målstyring og rapportering. Kanskje trengs det en tillitsreform?

Den totale sysselsettingen er fortsatt høy. Andelen av de som jobber, er likevel den laveste på 20 år. Verst er det for de unge. Oljeprisen gjør mye virksomhet i leverandørbransjen ulønnsom. EØS-avtalen sikrer fri flyt av billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Før hadde vi en industrikapitalisme som var langsiktig og tenkte på kompetanse hos sine ansatte. Nå har vi en finanskapitalisme som tenker på kortsiktig profitt. Arbeidsmiljøloven er svekka, og det fins mye arbeidsmiljøkriminalitet.

Dersom vi får en regjering som kan spille på lag med fagbevegelsen, så kunne det ryddes opp i bemannings- og vikarbransjen. Bygg og anlegg, transport og renhold, byr på særlige utfordringer. Det er uverdig at ungdom skal sitte gratis på vakt, i håp om noen timers jobb, eller et kortvarig vikariat. Det enkleste er vel å forby hele bemanningsbransjen. NAV ville da få monopol på arbeidsformidling. Problemet er at EØS står i veien for det gode arbeidslivet.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Det finnes likevel ikke et så dårlig trygdesystem at du ikke kan finne en jobb som er enda dårligere betalt. Derfor er trygd noen ganger bedre enn jobb. Hensikten med velferdsstaten er at den skal gi oss trygghet når vi ikke kan arbeide.

Solås-/sykehusappell 1. mai 2016

Even Reinertsen
Even Reinertsen

La Solås leve. Kampen er ikke slutt. Spesialisert, medisinsk rehabilitering krever kompetanse! Den kompetansen har vi på Solås når det gjelder rehabilitering av slag-pasienter. Fagmiljøer er ikke flyttbare. Derfor har vi slått en ring av fakler rundt Solås. Det er overlevert en stor bunke med underskrifter, og de aller fleste høringsuttalelser støtter vår sak. Kamerater, vi leder 1-0 og vi gir oss ikke.

De som forstår hva Solåssaken handler om, har kommet et langt stykke på vei til å forstå hele sykehusspørsmålet. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er navnet på et foretak som driver en rekke sykehus i to fylker. Foretaket har fått sine planer i retur med beskjed om, at når det gjelder sykehusstruktur, så skal det utredes alternativer. Foretaket har fått ny styreleder og administerende direktør har sagt opp sin stilling. Men kampen fortsetter!

Fagdirektøren snakker mye om planlagte kirurgiske inngrep. Det ses bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Med. avd. tar i mot 25 pasienter hver dag. Gjennomsnittsalderen er 75 år. Nesten alle behandles ferdig på Gjøvik. Det er ikke enkelt. Snaut med senger og veldig kort liggetid.

I denne situasjonen fikk avd. beskjed om å legge ned 4 senger til, og å si opp 4 spesialsykepleiere. Avd. sjef Even Reinertsen skrev et brev om at disse nedskjæringene var uforsvarlige og kunne gå ut over liv og helse. Brevet ble sendt tjenestevei til Sykehuset Innlandet, og med kopi til fylkeslegen. Overskriften var VARSLING. Alle fagforeningsfolk vet at varslere har et eget vern i arbeidsmiljøloven. Administrasjonen i Brumunddal har et eget varslingskontor. Ledelsen bestemte at brevet ikke var en varsling. Siden nedskjæringene ikke var realisert, var det bare et forslag.

Det ble opprettet en personalsak mot Reinertsen. Under trusselen om oppsigelse valgte han å trekke seg fra stillingen som avd. sjef. Det hersker en fryktkultur i sykehuset og det gjelder ikke bare Gjøvik. Det er dokumentert at det vanker represalier mot de som sier ifra. Mottoet er: Vi legger ned det vi kan, og så sentraliserer vi resten.

Det er ønskelig med samlokalisering mellom somatikken og psykiatrien. Det er krefter som vil bruke dette som et argument for å bygge nytt hovedsykehus på Sanderud. Som en kompensasjon, kan Oppland få beholde Sykehuset på Lillehammer. Det å legge ned sykehusene på Elverum og på Gjøvik, skal angivelig gjøre modeller økonomisk bærekraftig.

Spørsmålet er hvor mye psykiatri det blir å samlokalisere. Etterat Opptrappingsplanen tok slutt i 2008, har psykiatrien kutta i drift hvert eneste år, og i fjor var hele opptrappinga tilbakebetalt. I år tapes 30 nye millioner av rammetilskuddet, hvilket bl.a. betyr nedleggelse av 2 sengeposter, og neste år er det nye 30 millioner som skal kuttes. Slik vil det også fortsette, som en følge av den økonomiske fordelingsmodellen som Helse Sør-Øst har bestemt. Hvor langt ned er det meningen at Hedmark og Oppland skal, før noen reagerer?

Kamerater, dette er dramatisk. Vi må stille krav, og vi må stå på krava. Solås må bestå. Rehab. Skal ikke flyttes til Ottestad. Vi vil beholde Gjøvik som et stort og allsidig akuttsykehus. Regjeringen har lovet å prioritere psykiatri og rusbehandling. Innfri løftene og stans nedskjæringene.

Norge som problem

1. mai
1. mai

Innlegg på møte i Gjøvik Arbeidersamfunn 1. mai 2016.

Arbeiderbevegelsen var internasjonal fra starten av. Kravene var 8 timers arbeidsdag og kamp mot nasjonalisme og krig. 1. mai ble valgt til internasjonal kampdag. Svensk arbeiderbevegelse bidro til at Sverige ikke gikk til krig mot Norge i 1905. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre, isteden for å gå til revolusjon, slik som russerne gjorde. Sovjetunionens forsøk på å skape en 3. internasjonalen i mellomkrigstida, fikk ingen stor oppslutning i vesten. Likevel er kampen mot ekstrem nasjonalisme og fascisme er gammel tradisjon på venstresiden i internasjonal politikk.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie.

Det var trolig Norge som bombet presidentpalasset i det fredlige Tripoli. Bombene drepte barnebarna til president Muammar Gaddafi. Det fantes ikke noe FN-mandat som kunne legitimere en slik ugjerning. Ingen vil påta seg ansvaret for det som skjedde. Libya er fullstendig ødelagt. Maktforholdene i verden er slik at Jonas Gaar Støre og Jens Stoltenberg ikke vil bli stilt for retten, tiltalt for krigsforbrytelser. Det er makta som rår, og de vestlige stormaktene tar seg til rette over hele verden.

Norge har bestilt nye bombefly som skal stå til disposisjon for USA og NATO. Som land er vi er en aktør i den vestlige imperialismen. Det finnes ingen utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, har NATO ekspandert østover. Situasjonen i Syria er nå ekstra ille. Mange er internt fordrevne. Bare i hovedstaden Damaskus, har befolkningen økt fra 3 til 8 millioner. Her trengs det humanitær hjelp, og ikke boikott. Vi må bygge en ny fredsbevegelse og si nei til flere kriger, stoppe boikotten av Russland og Syria, og på sikt, få Norge ut av NATO.

De jihadistiske krigerne som herjer i Syria, er en leiehær. De kjemper for den wahhabistiske varianten av Islam, slik den praktiseres og spres fra regimet i Saudi-Arabia. De har alltid vært nyttige idioter for imperialismen, og latt seg bruke i en rekke kriger og konflikter.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri, måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant verdens største eksportører av våpen. EU er ikke et fredsprosjekt, og har ingen ting med internasjonal solidaritet å gjøre.

Kravet er derfor: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Vi kjemper mot sosial dumping, og sier ja til nasjonal grensekontroll. I dette ligger ingen nasjonal sjåvinisme. Et fargerikt felleskap innebærer både forskjeller og likheter. Det er en forskjell mellom fri flyt og internasjonal solidaritet. Uten nasjonal grensekontroll taper vi kampen mot sosial dumping. Vi sier ja til samarbeid med FN, og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Det er med fredsbevegelsen som det er med demokrati og menneskerettigheter. Det må bygges nedenfra. Vi sier nei til mer krig.