Arbeiderbevegelsens historie i mellomkrigstida

 

Martin Tranmæl
Martin Tranmæl

Innledning på representantskapsmøte i FO Oppland

Arbeiderbevegelsens historie i mellomkrigstida, er tittelen på det innlegget jeg har fått lov til å holde på møtet her i dag. Egentlig vil jeg starte litt før. Da Martin Tranmæl kom hjem fra USA på slutten av1905, var han svært politisk bevisst. Flere historikere har beskrevet den unge Martin Tranmæl som anarkosyndikalist. I anarkosyndikalismen står anarkismen for planen og tankegodset, mens syndikalismen skal være den praktiske vei til det frie og direkte demokratiet. Tranmæl var inspirert av Industrial Workers of the World da han som journalist i Ny Tid sto bak det som kalles fagopposisjon av 1911. Fagopposisjonen ble styrket under 1. verdenskrig og tok makta i Arbeiderpartiet i 1918. Vedtektene er etter dette forandret, det nytter ikke å gripe makta i LO på samme måten en gang til.

Den viktigste politiske hendelsen på den tida var oktoberrevolusjonen i Russland og opprettelsen av Sovjetunionen. I motsetning til mange andre sosialdemokratiske partier i Europa, så meldte Arbeiderpartiet seg inn i den 3. internasjonalen. Også kaldt Komintern fra starten av i 1919. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre isteden for å gå til revolusjon slik som russerne gjorde. Russerne mente at navnet måtte byttes fra sosialdemokrati til kommunisme. Dette som en følge av sviket til den 2. internasjonalen.

Det politiske grunnlaget for Komintern lå i de såkalte «Moskva-tesene» som var meget omstridt. Mange mente at disse punktene passet dårlig for norske forhold:

Å spre propaganda i by og land i favør av den proletære revolusjon

  • Å fjerne reformister og folk i det politiske sentrum fra stillinger i arbeiderklassens organisasjoner
  • Å kombinere lovlige og ulovlige arbeidsmetoder
  • Å ignorere aktivitetene til alle parlamentarikerne
  • Å erklære sin motstand mot pasifisme
  • Å støtte frigjøringsbevegelser i koloniene
  • Å sikre at fagforeninger gikk inn i den «røde» Internasjonale faglige sammenslutninga (ITU) fremfor den «gule» Amsterdam-sammenslutninga.
  • Å organisere seg på basis av demokratisk sentralisme og regelmessig kaste ut medlemmer som var illojale mot partiet
  • Å støtte alle eksisterende sovjetrepublikker
  • Å tilpasse sitt partiprogram etter retningslinjer fra Komintern
  • Å akseptere alle avgjørelser i Komintern som bindende
  • Å ta navnet «Kommunistparti»
  • Å ekskludere alle medlemmer som stemte mot noen av de 21 punktene

Kampen om medlemskap i Komintern bidrog sterkt til splittelsen i Arbeiderpartiet. Etter en kampvotering om saken hvor motstanderne kom i mindretall, så ble Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti stiftet i 1921. Flertallet ville fortsatt forhandle med ledelsen i Moskva om vilkårene for medlemskap. På spørsmålet om eliteparti eller masseparti ble det brudd. Arbeiderpartiet meldte seg ut av Komintern 1 1923. Samme dag ble Norges Kommunistiske Parti stiftet. Dette partiet mistet raskt sin betydning og falt ut av stortinget i 1930. At de kom sterkt tilbake etter 2. verdenskrig, er en annen historie. Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti fant tilbake til moderpartiet i 1927. Etter at Arbeiderpartiet hadde lagt til side sin revolusjonære retorikk, ble de mer spiselig for høyresiden.

Arbeiderbevegelsen må ses i sin samfunnsmessige sammenheng. I første delen av 1900-tallet ble landet industrialisert, og arbeiderklassen vokste fram. Under 1. verdenskrig var det jobbetid. Norske skip fraktet viktige forsyninger til alle krigførende parter og var derfor en stor krigsprofitør. Norske redere tjente mye penger og heiet mest på dem som så ut til å vinne. I 1920 var dyrtiden over. I det sterkt klassedelte Norge bygget arbeiderbevegelsen sine egen institusjoner. Det var ikke bare partiet og fagbevegelsen. Det var arbeideridrett, boligkooperasjon, samvirkelag og arbeideravholdslag. Folk kunne leve sine liv i arbeiderbevegelsen, i kampen mot streikebrytere eller også mot statspoliti. Stemmerett for alle ble også en maktfaktor. Ikke bare direkte aksjon slik som Martin Tranmæl opprinnelig talte for. Det tok lang tid før den gamle anarkosyndikalisten ble til en vanlig sosialdemokrat.

Arbeiderpartiet fikk i 1927 37 % av stemmene. Siden det ikke var noe annet regjeringsdyktig alternativ, ba kong Haakon Arbeiderpartiet danne regjering for første gang. Dette kan ses på som en test. Ville Arbeiderpartiet jobbe innenfor systemet? Regjeringens tiltredelseserklæringer sa klart ifra at det kapitalistiske systemet måtte erstattes av et sosialistisk system. Regjeringen falt på mistillitsforslag knyttet til tiltredelseserklæringen og ble norgeshistoriens kortest sittende regjering.

Det var ingen lett oppgave for Arbeiderpartiet å skulle danne regjering. Partiet hadde en lang strid bak seg om politisk plassering i forhold til den revolusjonære sosialismen. Det var derfor i utgangspunktet nærmest utenkelig å skulle danne en mindretallsregjering. Johan Nygaardsvold fikk oppdraget med å møte kong Haakon, men nærmest flyktet fra dette oppdraget. I stedet ble det Christopher Hornsrud som påtok seg arbeidet med å danne en regjering utgått fra Arbeiderpartiet. Sentralstyret dikterte tiltredelseserklæringen ut fra forutsetningen om at det som ble kaldt «ministersosialisme» ikke kom på tale.

Erfaringene fra 1920-årene har fått lederne i arbeiderbevegelsen til å frykte splittelse. Det var først i 30-årene at bevegelsen fikk stor framgang. Det internasjonale krakket i 1929 rammet også Norge på 30-tallet. Mange ble arbeidsledige. Særlig sparepolitikken spilte fallitt. Bønder måtte gå fra gård og grunn, og småbedrifter med lite kapital, gikk konkurs. En bevisst deflasjonspolitikk ødela livet for alle som hadde gjeld. New Deal i USA og den økonomiske veksten i Sovjetunionen, var den inspirasjonen Arbeiderpartiet trengte for å inngå et kriseforlik med Bondepartiet.

Det var i 1935 at Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon inngikk den første hovedavtalen med Norsk Arbeidsgiverforening. Samme høst tiltrådte regjeringen Nygaardsvold, som var en mindretallsregjering, støttet av Bondepartiet som en følge av kriseforliket. Den politiske betydningen av hovedavtalen er undervurdert. Hovedavtalen var det store klassekompromisset som la grunnlaget for den sosialdemokratiske æra i norsk historie.

Kompromisser er noe som skal gi fordeler for begge parter. Arbeiderne fikk retten til å organisere seg, velge sine egne tillitsvalgte, og å inngå tariffavtaler. Arbeidsgiverne fikk styringsretten og fredsplikt for arbeidere i tariffperioden. Det betydde et endelig farvel til arbeiderbevegelsens revolusjonære periode. På den annen side ble bevegelsen anerkjent som en fullverdig samarbeidspartner. Den faglige og politiske arbeiderbevegelse ble den dominerende faktor i norsk politikk. Kompromisset viste seg å være bærekraftig over lang tid. Hovedavtalen regulerte klassekampen på en måte som alle kunne akseptere. På slutten av 30-årene viste Arbeiderpartiet at de var et styringsdyktig alternativ som også de borgerlige kunne leve med. Det er, etter mitt syn, hovedavtalen som gjorde dette mulig.

Det moderne trepartsamarbeidet har altså sine historiske røtter. Sentrale tariffavtaler er ingen selvfølge. De er kjempet fram. Det er bare som kollektiv at arbeidere kan vise sin styrke. Vi ser i dag hvordan selskaper som Ryanair bruker sine «husforeninger» til å undergrave lønn og arbeidsforhold i bransjen sin. Dette er i tråd med EUs politikk for fri flyt. Det fører lett til sosial dumping og det som kalles for union busting. Fagforeningsfiendtlighet er i dag utbredt i partier som Frp og Venstre. De frykter særlig LOs innflytelse. Vi ser også moderne investorer, som er så kortsiktige i sine eierskap, at de ikke lenger trenger samarbeid med fagbevegelsen.

Til tross for bekymringer og usikkerhet for framtida, så har vi i Norge en av verdens sterkeste fagbevegelser. Det kan vi ha god bruk for når vi nå står overfor en borgerlig regjering som kan bety en trussel mot våre rettigheter som ansatte.

En kommentar om “Arbeiderbevegelsens historie i mellomkrigstida

  1. Det var utrolig fint å lese dette! Å vite hvordan det politisk Norge har bygd seg opp. Det beskymre meg mye hva fremtiden vil bringe for den norske fagbevegelsen. Den sosiale konjunturen er veldig annerledes idag. «Kompromisser er noe som skal gi fordeler for begge parter» Arbeiderne har mistet mye og kommer til å miste enda mere om ikke fag og arbeidsbevelsen styrkes.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s