Berøringsangst

Anne Enger
styreleder

Ingen tør å si hvor det nye hovedsykehuset skal ligge. Styret sier det skal hete Mjøs-sykehuset, og ligge ved Mjøsbrua. På Hamar er de helt klare på at Innlandets hovedstad bør ha det nye sykehuset. Svært mange lider av berøringsangst i forhold til lokalisering. Det ser ut til at Helse Sør-Øst og statsråden skal være de som bestemmer. Det er mulig at også Stortinget vil ha et ord med i laget. Grunnene er åpenbare. Det mangler politisk enighet. Og det er her styrets smidige vedtak kommer inn. Styret har fattet sitt enstemmige vedtak. De virker meget fornøyde både med prosessen og vedtaket som er gjort. Nåværende styre og ledelse har kommet lenger enn noen av sine forgjengere, som også har beskjeftiget seg med den samme saken. Tilhengerne av nytt hovedsykehus ser på styrets vedtak som en stor seier.

Nøkkelen er fleksibilitet. Siden det nye sykehuset både blir for lite og for dyrt, så trengs det muligheter for avlastning. Dersom sykehuset lokaliseres på Moelv, så kan Elverum være avlaster. Dersom sykehuset bygges på Hamar, så kan Lillehammer bli avlasteren. Det er også mulig at mangelen på senger blir så stor at det trengs to elektive sykehus for å avlaste. Uansett kan det bli nødvendig å avvikle ordningen med Lokalmedisinske sentra (LMS). I en tid med mangel på spesialister, blir det neppe ressurser til at disse skal kjøre bil til steder som Otta, Fagernes eller Hadeland. En privatpraktiserende spesialist vil på sin side slippe å pendle via nytt hovedsykehus. Privatisering kan eventuelt løse flere problemer. Vestoppland har en stor befolkning, og en privat sykehusetablering kan også bli aktuell på Gjøvik. Kjærligheten til den frie konkurranse er ikke død hos myndighetene, selv om folk foretrekker offentlige sykehus.

Infrastukturen er like viktig som lokaliseringen. Hvor skal den nye Mjøsbrua ligge? Er det penger til jernbane fra Gjøvik til Moelv? Blir det firefelts motorveg mellom Mjøsbyene? Innlandet har ikke strukturelle forutsettinger for å bygge et stort hovedsykehus. Samtidig er det vanskelig å bygge et mindre sykehus når finansieringen bygger på å legge ned de gamle akuttsykehusene. Ingen har regnet ut hva en oppgradert infrastuktur i Mjøs-regionen vil koste. Nasjonal transportplan må revideres. Førerløse el-busser er bra, men løser ikke problemet. Kravet er at mange skal ha gang- og sykkelsti til jobben.

Sylvia Brustad, Sigbjørn Johnsen og Jens Stoltenberg, er blant dem som har lovet Hamar et nytt sykehus. Sykehusreformen samlet sykehusene i store foretak, med pålegg om å drive som private bedrifter. Det svekket både faglig innflytelse og politisk styring. Under slike forhold kan det være vanskelig å innfri politiske løfter. Organisasjonsmodellen er med på å svekke tilbudet om spesialisthelsetjenester ikke bare i Hedmark og Oppland, men over hele landet. Helseforetak kan ikke gå konkurs. Butikken er bare en lek, så lenge eierene synes det er greit. Med befolkningen som gissel og staten som garantist, er det lett å gjøre spekulative investeringer. De økonomiske skandalene fra OUS, Ahus og Sykehuset i Østfold (Kalnes) ser ikke ut til å gjøre inntrykk på den politiske ledelsen. Folk må ta saken i egne hender, og skape et nytt kapittel i sykehuskampen. Den videre prosessen er sensitiv for politisk påvirkning.

Helse- og sosialpolitikk

Sosialsektoren har forsvunnet. Før hadde vi sosialdepartement og sosialminister, sosialkontor og sosialsjef. Nå er dette borte. Hvor ble det av? Alle, fra psykologer til sykepleiere, har strømmet til det som kunne ha vært blant andre sosionomenes doméne. Noe ble til velferd, og mye ble til helse. Det hersker stor forvirring, og velferdsstatens mange ansikter, er det ikke lett å bli klok på.

Arbeiderpartiet tok jobben med å fornye velferdsstaten. Det ble en bølge av reformer. Strukturelle grep, omorganisering, effektivisering, bærekraft. Det skulle bli billigere, men bra, og med høyere kvalitet. Det ble konstruert et narrativ om at offentlig forvaltning hadde stått stille i mange år, og måtte fornyes. Narrativet er falskt. Offentlig sektor har forandret seg hele tiden, og har aldri stått stille. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Dette er ikke lenger populært. Erfaringene taler for seg selv. Forvaltningen blir dyrere og dårligere.

Arbeiderpartiet presset LO til å godta at Folketrygden fikk en skikkelig knekk. Målet var å spare 20%. I 2050 har pensjonen falt med 28%. Til markedsfundamentalistenes store glede, vil det endelig lønne seg å være frisk og leve et langt liv. Folketrygdens sosiale profil er nå en trist sak. En del av dagens ungdommer har alt startet med sin private sparing til alderspensjon. Som ordning blir dette dyrere og dårligere enn å ta det kollektivt gjennom Folketrygden. Privatisering av pensjon går med tap.

NAV, som reform, ble lansert som en forbedring av offentlige tjenester. Det statlige trygdekontoret og arbeidskontoret skulle fusjoneres med kommunale tjenester. En dør inn, skulle gjøre det lettere for brukerene av disse tjenestene. Stordriftsfordelene finnes ikke, og effektiviseringen er bare skryt. Målstyringen framstår som en skadelig tvangstrøye. Ordningene blir dyrere og dårligere for brukerne, men en god melkeku for private konsulentfirma.

Mange er mer enn middels interessert i helsepolitikk, og det er det gode grunner til. Velgerne mener at helse er den viktigste saken. Ap, Høyre og Frp står fortsatt på foretaksmodellen. Helseminister Bent Høie forøker å berolige velgerne ved å si at sykehusstrukturen ligger fast, og ingen trenger å være redde for å miste den kirurgiske akuttberedskapen på sitt lokale sykehus (forbehold om Innlandet) Foretaksstrukturen gjør at den politiske styringen blir svak. De regionale helseforetakene gjør i hovedsak som de vil. Da blir det mye forretning og lite forvaltning. Mangelen på politisk og faglig styring kan gi seg mange utslag.

Reklameavdelingen ved Sykehuset Innlandet HF har lenge promotert nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua. De har planer for et sykehus til 12 milliarder. HSØ vil tillate bygging for inntil 8 milliarder. Informasjon om dette kom på slutten av høringsperioden. Ingen ser ut til å kunne stoppe denne prosessen. Få har forstått at alt skal finansieres ved hjelp av effektivisering og kutt i akuttberedskapen, samt større kommunal innsats. Styret og ledelsen ved SI er klare på at de trenger politisk legitimitet for å gå videre med sine planer. Politikerne har på sin side ikke forstått at de har begrenset innflytelse. Noen tror de bare kan ønske seg ting. Selgerne fokuserer ikke på det som står med liten skrift. Økonomi trumfer alt.

I det store bilde så er sentrumspartiene motstandere av foretaksmodellen. Det nye Helsepartiet prøver å ta eierskap til hele saksområdet. Det klarer de ikke. Kravet om en ny helsepolitikk har bred støtte fra de mer verdikonservative, via det politiske sentrum og til det ytterste venstre. De tre store partiene som støtter foretaksmodellen har alle en intern opposisjon.

Gjennom kommunereform og politireform prøver den blå-blå regjeringa å bli like dårlig som Arbeiderpartiet til å reformere offentlig sektor. Sosialsektoren vil neppe komme tilbake. Det er ikke bare helseforetakene og NAV som kjøper private tjenester. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, hele veien fra asylmottak til barnehager og barnevern. Mange må dele på det politiske ansvaret. Flere velferdsprofitører blir rike på skattekroner som skulle ha gått til gode formål. Det blir et spennende valg til høsten.

Spørsmål til Krf om sykehus

I et innlegg i OA 11. mai, redegjør Oppland Krf for sin behandling av idéfaserapporten, og synspunkter på sykehusstrukturen i Innlandet. Konklusjonene er både skremmende og forbausende, og fører til en rekke spørsmål.

Nå har helseminister Bent Høye avlyst mye av stridighetene ved å si at sykehusstrukturen ligger fast over hele landet. Ingen skal miste sine akuttfunksjoner sier han. Han tar et lite forbehold og det gjelder at i Innlandet pågår det en intern prosess…

I stortinget har Krf stemt for Nasjonal helse- og sykehusplan. Oppland Krf benytter til de grader muligheten for å gå på tvers av resten av landet. De vil legge ned all akuttberedskap ved våre store akuttsykehus. Nasjonal helse- og sykehusplan beskriver sykehus som Lillehammer og Gjøvik som store akuttsykehus. Hvorfor er ikke dette framtidsrettet? Er det virkelig bare poliklinikk, dagtilbud og eventuelt døgntilbud som skal bli igjen på Lillehammer og Gjøvik?

Hvordan skal det gå med de psykiatriske sengepostene som driftes av DPS Lillehammer og DPS Gjøvik, når somatikken flytter? Skal de være med til Mjøsbrua, eller skilles fra somatikken? Krf påstår at psykiatrien bør styrkes, og at DPS gjør en svært viktig jobb. Har Oppland Krf en plan, eller har dere ikke tenkt ferdig?

Hvorfor må denne gigantiske sentraliseringen gjennomføres? Hvordan skal dette finansieres? Bedres de lokale tilbudene av sterk sentralisering? Blir det penger og personell nok til å styrke de ulike lokalmedisinske sentere(LMS) etter at nytt hovedsykehus blir bygd? Ett sykehus midt mellom Kristiansund og Molde, ble vurdert som skadelig for begge byene. Hvorfor blir en tilsvarende modell vurdert som god for Mjøsbyene, av Oppland Krf?

Idéfaserapporten antar at det ligger store effektiviseringsgevinster i å sentralisere akuttberedskapen. Er Oppland Krf opptatt av hvilke svekkelser av beredskapen som følger? Skal et sterkt økende antall eldre møtes med færre senger? Vil nye behandlingsformer føre til mindre behov for personell? Står kommunene klare til å ta på seg flere oppgaver etter samhandlingsreformen? Eller har Oppland Krf regnet feil?

Oppland Krf har mye å svare for. Siden de går for den mest radikale sentraliseringen som idéfaserapporten åpner for, så bør de kunne begrunne disse ekstreme holdningene noe nærmere. Til sist er det naturlig å spørre: Er Oppland Krf i strid med Krf sentralt? Regner dere med at sykehusaksjonen vil måtte advare velgerne mot Oppland Krf ved stortingsvalget 2017?

Organisering av psykisk helsevern

Gunn Gotland Bakke
div.dir. DPH

I høringsbrevet fra Sykehuset Innlandet er det bedt om svar på følgende spørsmål:

Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) legger føringer for at psykisk helsevern, rus og somatikk skal integreres bedre i fremtidens helsetjenester. Sykehuset Innlandet vil, i en fremtidig sykehusstruktur, legge til rette for dette gjennom større grad av samlokalisering av disse pasienttilbudene.

• Gjennom hvilken modell kan dette best bli ivaretatt i Innlandet?

Psykisk helsevern er forholdsvis overfladisk behandlet i idéfaserapporten. I dag preges spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern av:

-Et stort press på den enkelte behandler

-Pasientene har i dag korte innleggelsesforløp.

-Det er generell mangel på spesialister, og rekrutteringen er mangelfull.

-Mange ansatte kjenner seg utrygge på egen arbeidssituasjon og fremtid.

Disse forhold kan ha mange årsaker, men kan i stor grad knyttes opp mot manglende kapasitet innen enkelte områder. Det er ikke rom for ytterligere sengenedtak. Dette drøftes ikke i utredningen.

Det hevdes at samhandlingsreformen vil  redusere  behov  for plasser/ressurser i spesialisthelsetjenesten. Dette er det all grunn  til å advare sterkt imot, dersom god kvalitet skal opprettholdes og utvikles.

Sykehuset på Reinsvoll er et psykiatrisk sykehus som ligger i Vestre Toten. Sykehuset forvalterer ca. 40% av ressursene i Opplandspsykiatrien. Behandlingstilbudet består av to avdelinger. Den ene er avdeling for Akuttpsykiatri og psykosebehandling. Med betydelige investeringer i nybygg, framstår Reinsvoll nå som et moderne akuttsykehus. Avdelingen for TSB (tverrfaglig, spesialisert rusbehandling), er den andre avdelingen på Reinsvoll. Omstilling og flytting har vært krevende. Det satses hovedsaklig på korttidsbehandling. Privatisering og usikker finansiering bekymrer denne delen av virksomheten.

BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) forvalter ca. 20% av ressursene, og gir utrednings- og behandlingstilbud til barn og unge i alderen 0 til 18 år, hvor det er påvist eller mistanke om psykiske lidelser. Målet er at tilbudet skal bidra til økt livskvalitet og bedret mestring av hverdagen. BUP samarbeider nært med barnets/ungdommens foresatte og familie, kommunale tjenester og andre etater hvor det er hensiktsmessig. Henvisninger til BUP kommer fra fastlege, annen lege eller barnevernstjenesten. Det finnes poliklinikker og døgnenheter i begge fylkene. Det er ikke behov for strukturelle grep.

DPS Lillehammer har ansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 10 kommuner. De driver poliklinisk og ambulant behandling, og har i tillegg 9 senger på Lillehammer og 14 på Otta. Samlokaliseringen med somatikken vurderes som positiv.

DPS Gjøvik er blant landets største DPS, og har hovedansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 13 kommuner. De driver ambulant og poliklinisk behandling ved flere lokasjoner. I Valdres har de én allmennpsykiatrisk sengeenhet med 10 senger, og på Gjøvik to sengeenheter med 10 allmennpsykiatriske og 10 åpne akuttpsykiatriske plasser samt en enhet for spiseforstyrrelser med 10 senger og områdefunksjon.

Samlokalisering

Rapporten sier at samlokalisering psykiatri/somatikk i seg selv er et gode. Det bør skilles mellom hvilke pasienter som mest kan nyttiggjøre seg samlokalisering, og hvor det ikke har faglig gevinst.

Avdelinger hvor samlokalisering synes hensiktsmessig:

-Alderspsykiatri: Mange eldre med psykiske lidelser har sammensatte lidelser hvor somatikk og psykiatri henger nært sammen. Utredning og behandling av alderspsykiatriske pasienter profitterer på nært samarbeide til laboratoriefunksjoner og billeddiagnostikk på døgnbasis, samt tilgang på akuttmedisinske og kirurgiske funksjoner. Her er samlokalisering sterkt ønskelig.

-Akuttpsykiatri: Akuttpsykiatriske avdelinger tar imot alle som trenger øyeblikkelig hjelp med innleggelse. Pasientene sendes fra fastlege og legevakt, og pasientpopulasjonen er heterogen og usortert på diagnoser og tilstander, og det gjelder også skillet mellom psykiatriske og somatiske tilstander. Akuttpsykiatriske avdelinger tar også imot pasienter med rusproblematikk. En samlokalisering vil prinsipielt være en faglig fordel.

Akuttavdelingen på Gjøvik ligger inne i sykehuset og legevakten tilbyr også tilsynsfunksjon for somatiske avdelinger. Tilsynsfunksjonen på andre somatiske sykehus i SI ivaretas av DPS på dagtid, og de har ikke dette tilbudet på kveld eller helg. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeidet med legevaktene bør utvides. Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sanderud.

Tilstander med akutt rus krever ofte medisinsk overvåkning og tilgang på personell som er trent i å observere og handle ved komplikasjoner som kan oppstå i akutt rus eller i avrusningsfasen. Det er ønskelig å samlokalisere akuttavdelinger i rusfeltet med somatiske funksjoner.

-Spiseforstyrrelser: Per i dag er det etablert en avdeling for dette i umiddelbar nærhet til Gjøvik sykehus. Dette gir tilgang til akuttmedisinske tjenester og dekker avdelings behov for somatiske helsetjenester. Avdelingen er ikke per i dag godkjent for bruk av tvang, noe den bør ha for å sikre tilbud til også denne pasientgruppen. Spiseforstyrrelsesavdelingen er et bedre tilbud for å sikre adekvat behandling for alvorlig syke pasienter som i perioder kan trenge bruk av tvungen innleggelse, enn en akuttpsykiatrisk avdeling. Tvangsbehandling forutsetter leger i vaktordning som finnes per i dag.

Avdelinger som ikke er tjent med samlokalisering:

Sikkerhetsavdelingen på Reinsvoll har oppgraderte fasiliteter som er godt tilrettelagt for pasienter som trenger økt sikkerhet for å ivaretas. Pasientene er ofte innlagt over lengre tid og de ivaretar også pasienter som er dømt til behandling. Det er lite å hente på å samlokalisere en slik avdeling med somatisk helsetjeneste for pasientene som gruppe, og de synes adekvat ivaretatt i dagens ordning med lege i vaktordning.

Psykose og TIPS (Tidlig intervensjon ved psykose) kan bestå som i dag, og har sine behov for somatiske helsetjenester dekket av eksisterende legevaktsordning.

Kompetanseenheter:

Det er viktig å bygge videre på eksisterende, velfungerende  fagmiljøer/fagenheter; vel vitende om at det er meget krevende å flytte og evt bygge nye fagmiljøer.

Reinsvoll som sykehusenhet bør ikke avvikles, men videreutvikles som sykehus med sentraliserte funksjoner.

Høring

logoHøringsuttalelser må sendes til postmottak@sykehuset-innlandet.no eller til postadresse Sykehuset Innlandet HF, Postboks 104, 2381 Brumunddal, innen fristen 12. mai 2017, og merkes ”Høringsuttalelse Idéfaserapport”. Innkomne høringsuttalelser blir forelagt styret i Sykehuset Innlandet til foreløpig gjennomgang og vurdering i styrets møte 16. juni 2017.

Denne teksten er til fri bruk, bare klipp og lim!

Fremtidig sykehusstruktur i Sykehuset Innlandet HF

Det vises til høringsbrev av 01.02.2017. (…) ønsker å uttale seg i saken.

Innledning

Hedmark og Oppland fylker utgjør det geografiske ansvarsområdet for Sykehuset Innlandet (SI). Det er et stort geografisk område (52 000 km2 ) som ikke har et naturlig sentrum. Dette skaper utfordringer for strukturering av spesialisthelsetjenesten. Bedre prehospitale tjenester, og bedre kvalitet på veiene, er ikke gode argumenter for å reise lengre. Geografien vil forbli uendret. Litt flere vil bo i byene, og antall eldre vil øke og kreve flere helsetjenester.

Idéfaserapporten er det sentrale høringsdokumentet. De ulike modellene for framtidig sykehusstruktur, ligger i det som kalles Mjøs-regionen. Alle modellene bygger på de samme, usikre forutsetningene. Det anbefalte alternativet, er et nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua, med underliggende varianter. Modeller som omhandler to eller tre sykehus, holder også sykehusene på Tynset og i Kongsvinger utenom. Lokalmedisinske sentre (LMS) omtales som alternativer til sykehus, til tross for at LMS er en samarbeidsarena.

Økonomi

Nytt hovedsykehus er foreløpig antatt å koste 12 milliarder kroner. Moderselskapet HelseSørØst (HSØ) stiller noen økonomiske vilkår. Driftsoverskudd settes inn på en konsernkonto, og kan bli regnet som egenkapital. Det kreves 30% oppspart egenkapital før resten av byggesummen kan lånefinansieres. Lånet vil bli et serie lån på kommersielle vilkår. Det antas at et så stort prosjekt krever flere byggetrinn. Det vil ta tid. Tidligste byggestart kan bli i år 2022.

Dersom nytt hovedsykehus skal bygges, vil vi først få en lang og krevende overgangsfase, hvor det skal spares opp egenkapital, i tillegg til løpende drift. Deretter må overskudd sikres og lån betales ned. Det er lett å se for seg at dette medfører uoverkommelige driftsproblemer. SI kan ikke påregne at kommunene kan avlaste sykehusene slik som beskrevet i idéfaserapporten, og i økonomisk langtidsplan (ØLP). Kommunene vil ikke forstå samhandlingsreformen på denne måten. Det er lite sannsynlig at kommunene får tilført ressurser, faglig og økonomisk, som setter de istand til å ivareta oppgaver som sykehuset ivaretar i dag.

Det øvrige innsparingspotensialet er også overdrevet. De nåværende sykehus er kostnadseffektive. Dramatiske kutt er allerede gjenomført. Sengetallet er allerede kraftig redusert. Ingen ny teknologi ser ut til å redusere sengebehovet dramatisk i framtida. Beredskapen bør ikke svekkes, og det er ikke forsvarlig med stor reduksjon i antall ansatte, hverken på kort eller lang sikt.

SI har en stor og differensiert bygningsmasse av varierende kvalitet. Alt i fra verneverdig til nybygg. Den økonomiske situasjonen innbyr kun til moderat oppgradering av bygningsmassen. Dersom det bygges et nytt sykehus ved Mjøsbrua, vil det være en tap-tap situasjon for alle byene ved Mjøsa. Det vil generere mye transport. Både pasienter og personell vil bidra til vekst i trafikken, til stor skade for miljøet og økonomien.

Store akuttsykehus

Den nasjonale helse og sykehusplanen definerer sykehus som skal betjene mer enn 60.000 til 80.000 innbyggere, som store akuttsykehus. Nasjonalt har debatten handlet om akuttkirurgi ved de små sykehusene. I SI er det motsatt. Her trues akuttberedskapen ved de største sykehusene. Nasjonalt overlates styringen til foretakene. Det er mange problemer med foretaksmodellen, men det faller utenfor rammen av denne høringen.

De fleste pasienter som legges inn på sykehus, kommer som øyeblikkelig hjelp. Derfor er akuttberedskap meget viktig. Den største pasientgruppa skal på medisinsk avdeling. Ikke minst eldre pasienter som blir innlagt med symptomdiagnose, og denne pasientgruppen er økende (eldrebølgen). Da trengs det breddekompetanse. Ortopedi er et stort fag. De aller fleste brekker ett eller annet, før eller senere. Er ulykken ute, så trengs det en kirurg som kan åpne en buk og stanse en indre blødning. Ellers vil du kanskje aldri nå fram til nasjonalt traumesenter (Ullevål) i tide. Derfor må vi ha gastrokirurger på alle sykehus. Anestesi trengs overalt, det sier seg selv. Jo lenger det er til fødeavdelingen, jo flere er det som ikke vil nå fram i tide. Kravet er fødeavdeling på alle sykehus. Sykehus skal også ha et distriktspsykiatrisk senter (DPS), og akuttplasser for rus-pasienter.

Det finnes fordeler og ulemper med alle modeller, men breddekompetanse må finnes på alle allsidige akuttsykehus. Derfor går (…) for en modell med tre store og allsidige akuttsykehus i det sentrale innlandet. Lillehammer, Elverum og Gjøvik. Sammen med Tynset og Kongsvinger får vi da 5 somatiske akuttsykehus i innlandet. En stor svakhet med idéfaserapporten, er at den ikke skiller klart på hva som trengs for å sikre allsidig akuttberedskap, og den øvrige virksomheten. Det fremgår heller ikke hvilke fagområder som betjener små pasientgrupper. Vi foreslår at sykehusene skal alle ha minst følgende akuttfunksjoner: indremedisin, ortopedi, gastro/generell kirurgi, anestesi, føde/gyn, psykiatri, røntgen og lab.

Det kreves et stort volum av pasienter dersom en medisinsk spesialitet skal finnes på alle lokasjoner. Alle kan ikke ha alt. Ingen sykehus er komplette. Funksjoner bør finnes på ett eller flere steder. Kompetente fagmiljøer lar seg ikke flytte uten vesentlige tap. Her er noen eksempler på funksjoner som bør beholdes der de er. Lillehammer bør fortsatt ha nevrologi, kvinneklinikk og barneavdeling. Gjøvik bør ha kreftbehandling og øre/nese/hals. Elverum bør ha øyemedisin og øre/nese/hals.

(…) mener at sykehuslokalene på Hamar fortsatt skal komme til nytte. De kan huse et elektivt spesialsykehus, (planlagt virksomhet) med vekt på små kirurgiske fag, poliklinikker og dagbehandling. Akuttberedskapen flyttes til Elverum.

Psykiatri/rus

(…) er enig i at det er behov for et tettere forhold mellom somatikk og psykiatri i SI. Vi har derfor tre konkrete forslag:

1. Alderspsykiatriske sengeposter, poliklinikker og ambulante tjenester, etableres ved de tre store akuttsykehusene. Det betyr at tilsvarende tjeneste på Sanderud kan legges med. Alderspsykiatrien bør samarbeide med indremedisin. Virksomheten bør styrkes fordi vi allerede har et underforbruk ute i kommunene, og fordi behovet vil øke. Tilbudet må tilrettelegges i nærhet av der pasientene befinner seg.

2. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeide med legevaktene.  Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sannerud.

3. Det er er et underforbruk av helsetjenester blant mennesker med rusproblemer. Akuttplasser bør etableres og knyttes til medisinske avdelinger.

Sammendrag

SI bør prioritere akuttberedskap. Vi vil derfor gå for en modell med tre store og allsidige akuttsykehus i det sentrale innlandet. Lillehammer, Elverum og Gjøvik. Sammen med Tynset og Kongsvinger får vi da 5 somatiske akuttsykehus i innlandet. To i Oppland og tre i Hedmark. Til dette kreves det i liten grad investeringer i nye bygg. Sengetallet bør økes jevnlig, slik at den gjennomsnittlige beleggsprosenten blir på 85%. Høyere beleggsprosent svekker kvaliteten på behandlingen.

Hamar gjøres om til et elektivt spesialsykehus med vekt på små kirurgiske fag, poliklinikker og dagbehandling. Akuttfunksjonene flyttes fra Hamar til Elverum. De tre store sykehusene skal alle ha minst følgende akuttfunksjoner: indremedisin, ortopedi, gastro/generell kirurgi, anestesi, føde/gyn, psykiatri, røntgen og lab. Andre funksjoner kan med fordel fordeles mellom sykehusene i et nettverk. Prehospitale tjenester samt lokalmedisinske sentre (LMS) bør videreutvikles og styrkes.

Alderspsykiatriske sengeposter, poliklinikker og ambulante tjenester etableres ved de tre store akuttsykehusene. De psykiatriske akuttambulante enheter/team skal styrkes og samarbeide med de interkommunale legevaktene. De psykiatriske sykehusene på Reinsvoll og Sannerud beholder sine akuttfunksjoner. Spesialisert rehabilitering for slagpasienter opprettholdes på Solås. Erfaringer tilsier at kompetente fagmiljøer ikke lar seg flytte uten vesentlige tap.

Konklusjon

(…) er imot nytt hovedsykehus. Med sterk befolkningsvekst i Oslo, vil det bli mindre penger til innlandet, tiltross for eldrebølgen. (…) mener at sparing til egenkapital og stort låneopptak til nybygg, er feil prioritering. Den økonomiske situasjonen innbyr kun til moderat oppgradering av bygningsmassen. SI kan ikke påregne at kommunene får økonomiske og faglige ressurser til å kunne avlaste sykehusene.

Strukturer i helsetjenesten

SykehusMed Anne Enger som styreleder, og Alice Beathe Andersgaard som ny adm. dir., har Sykehuset Innlandet fått den best tenkelige ledelsen som kan skaffes i offentlig sektor. Problemet er at strukturen ikke innbyr til ledelse, men kun til administrasjon og styring. Ledelse må vi ha der folk jobber, og ikke i Brumunddal, eller i bil mellom ulike lokasjoner. På Gjøvik så startet sykehuset opp som et interkommunalt samarbeide. Kanskje må vi rykke tilbake til start?

Dersom vi skal tenke litt prinsipielt, kommer vi ikke utenom en evaluering av foretaksmodellen. Å styre offentlige helse- og omsorgstjenester som om de var private foretak, har slått feil. Målstyring gir feil fokus. Det finnes alternativer til New Public Management (NPM). Vi må slutte å slå sammen sykehus til uhåndterlige enheter. Fokus på bunnlinja, og mistillit til helsepersonell, er uforenlig med at helsevesenet, som system, skal sette pasienten i sentrum. Det er helsepersonellet som gjør jobben med pasienten. Yrkesetikken avgjør kvaliteten på møtet mellom behandler og pasient. Derfor kan vi stole på fagpersonene i helsevesenet.

Det er urimelig at folk må kjempe for sine lokale akuttsykehus over hele landet. Det er NPM-ideologien som gjør at beredskap er ulønnsomt. Foretakene klarer ikke å opprettholde et nødvendig antall senger. Til tross for sikker kunnskap, om at belegg på mer enn 85% i gjennomsnitt vil redusere kvaliteten på behandlingen, så fortsetter sengereduksjonen. Det spesielle med SI, er at her står de største og beste sykehusene i fare for funksjonstømming og nedleggelse av akuttfunksjonene. Dette skjer ikke i resten av landet.

Samhandlingsreformen gjør møtet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten til et permanent konfliktområde. Ideelt bør partene møtes på samme forvaltningsnivå. Det vil kreve betydelig omorganisering, men kan være nødvendig for å unngå konfliktskapende organisering. Den desentraliserte akuttberedskapen bør ikke svekkes ytterligere, og kommunene bør ikke presses til å ta imot flere sykehuspasienter som ikke er ferdig behandlet. Ikke alt kan kommunaliseres. Vi trenger også store, statlige universitetsykehus. Omlag 5% av landets pasienter trenger helsetjenester på nasjonalt nivå. Det vi ikke trenger, er flere konsulentrapporter, mer byråkrati og detaljstyring fra statens side.

Alle helsetjenester trenger en demokratisk forankring. Det er Stortinget som bør bestemme de helsepolitiske rammene. Der bør det bestemmes hvor mange sykehus vi skal ha, og hva de i hovedsak skal drive med. Stortinget har også det overordnede ansvaret for kommuneøkonomien. Nasjonal helse- og sykehusplan bør utvides og rulleres hvert år. Lokalt trenger spesialisthelsetjenesten en ny modell for forvaltning, enten det blir fylket eller en annen løsning. Det er ønskelig at sykehuset også er en administrativ enhet. Derfor må det tenkes nytt. Er det mulig å samle sykehuset og kommunehelsetjenesten på et felles interkommunalt nivå? Dette spørsmålet bør utredes.

Helseforetaket SI har planer om en ny sykehusstruktur. Idéfaserapporten foreligger og skal ut på høring våren 2017. Drømmen om det store hovedsykehuset lever, og veien dit er brolagt med fatale sparetiltak. Nye tanker finnes det lite av. Det er kutt i beredskap og reduksjon av senger som skal finansiere det nye sykehuset. Selv om sykehuskampen er allmen og angår hele landet, så får kampene også et lokalt preg.

Den politiske mobiliseringen er i gang. Fagfolk og politikere, både på Lillehammer og på Gjøvik bør forså at sammen er vi sterke. Den som klarer å mobilisere bred og folkelig støtte for sitt lokale akuttsykehus, har muligheter for å klare seg.

Hovedsykehus for alle pengene!

logoDet er ikke bare å ønske seg et nytt hovedsykehus. Ingenting er gratis. For noen kan det ha blitt en litt bratt læringskurve. Sykehuset Innlandet har ikke bare lagt fram «idéfaserapporten», de har også lagt fram «omstilling kort sikt», som nå er behandlet i styret. Mens idéfaserapporten viser den lange veien fram til nytt hovedsykehus på Moelv (Mjøsbrua), så viser «omstilling kort sikt» de første konkrete skritt for å spare penger til det store prosjektet. De nye dokumentene og styrets behandling av disse, gjør det litt lettere å få innsyn i hvordan ledelsen tenker, og hva som er deres ideologi.

Det faglige perspektivet ser ut til å være kirurgisk. Øverst i hierarkiet står smale og spisse kirurgiske spesialiteter med høyteknologisk behandling. Det betyr roboter og dyrt utstyr. Nederst på stigen står store fagområder som medisin, psykiatri, rus og rehabilitering. Det sies ikke rett fram, men det er de gamle og funksjonshemmede som ikke blir prioritet, og de tjener ikke på sentralisering. Solås er midlertidig reddet fordi nye lokaler i Hedmark fylke ikke er klare for innflytting. Store ord om faglighet, kan ofte dekke over økonomiske og politiske motiver, og slike motiver finnes det mye av.

Økonomi er det overordnede perspektivet på sykehuspolitikken. Selve foretaksmodellen innbyr til økt markedsorientering. Ledelsen i SI tror på mye større grad av kostnadseffektivitet. De tror på stordriftsfordeler og lavere sengetall. Erfaringene fra Ahus og Østfold har ikke nådd fram. De 800 000 som tjenes hver gang de sier opp en sykepleier, kan brukes til å saldere budsjettet uten at det rammer pasientene. Økonomisk ideologi fra konsulentselskapene ser ut til å erstatte realismen. Produktivitetsveksten gir besparelser som kan brukes flere ganger. Både Stortinget, HSØ og SI bruker de samme pengene til ulike formål.

Behandlingen av «omstilling kort sikt» bidro til å avsløre noen politiske forhold. Det er nå helt klart og tydelig at den politiske makta i SI er forankret på Hamar. Lillehammer har ikke tjent noe på sin lave profil og støtte til nytt hovedsykehus. For Gjøvik er det nå kampen for Solås som er viktigst. Ett eksempel på meningsløs makt bruk, er sentralisering av pacemakerinnleggelser til Elverum. Eneste effekt er mer pasientreiser. Neste runde blir kampen om ortopedien, og om hvilke sykehus som skal overleve som akuttsykehus. Gjøvik ligger dårlig an. Spørsmålet er hvordan det går med den politiske mobiliseringa. Kommer Oppland arbeiderparti seg på banen? Kan ordførerne godta at sykehuset velter 20% av sine utgifter over på kommunene uten eller med lite økonomisk kompensasjon?

Samlet sett er norske sykehus underfinansiert. Foretaksmodellen, som i starten ga en bedre kostnadskontroll, har utviklet seg i feil retning. Byråkrativekst og bruk av eksterne konsulenttjenester er ute av kostnadsmessig kontroll. Det mørkeblåe svaret på disse utfordringene, er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. Den innbitte troen på at all offentlig virksomhet er ineffektiv, vil de ikke gi slipp på.

Det er lang vei mellom de som styrer og de som blir styrt. En fryktkultur har spredd seg i foretakene. Det er få som tør å si noe. Mange ser at regnestykket ikke går opp. Vi blir flere eldre, og flere blir pasienter. Det er ikke mulig å redusere virksomheten samtidig søm vi øker volumet på behandlingen.

Aldri før har store og velfungerende akuttsykehus som Gjøvik og Lillehammer blitt lagt ned. Vi kan ikke vente for mye av slitne helsearbeidere. Det er vi som har bruk for tjenestene, som må mobilisere. Det er noe vakkert over folk som går i fakkeltog for sykehuset sitt. Kompliserte saker trenger ikke være så vanskelige. Derfor kan det bli lettere for aktivister å mobilisere støtte til sitt lokale sykehus, nå som truslene har blitt tydeligere.

Solås-/sykehusappell 1. mai 2016

Even Reinertsen
Even Reinertsen

La Solås leve. Kampen er ikke slutt. Spesialisert, medisinsk rehabilitering krever kompetanse! Den kompetansen har vi på Solås når det gjelder rehabilitering av slag-pasienter. Fagmiljøer er ikke flyttbare. Derfor har vi slått en ring av fakler rundt Solås. Det er overlevert en stor bunke med underskrifter, og de aller fleste høringsuttalelser støtter vår sak. Kamerater, vi leder 1-0 og vi gir oss ikke.

De som forstår hva Solåssaken handler om, har kommet et langt stykke på vei til å forstå hele sykehusspørsmålet. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er navnet på et foretak som driver en rekke sykehus i to fylker. Foretaket har fått sine planer i retur med beskjed om, at når det gjelder sykehusstruktur, så skal det utredes alternativer. Foretaket har fått ny styreleder og administerende direktør har sagt opp sin stilling. Men kampen fortsetter!

Fagdirektøren snakker mye om planlagte kirurgiske inngrep. Det ses bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Med. avd. tar i mot 25 pasienter hver dag. Gjennomsnittsalderen er 75 år. Nesten alle behandles ferdig på Gjøvik. Det er ikke enkelt. Snaut med senger og veldig kort liggetid.

I denne situasjonen fikk avd. beskjed om å legge ned 4 senger til, og å si opp 4 spesialsykepleiere. Avd. sjef Even Reinertsen skrev et brev om at disse nedskjæringene var uforsvarlige og kunne gå ut over liv og helse. Brevet ble sendt tjenestevei til Sykehuset Innlandet, og med kopi til fylkeslegen. Overskriften var VARSLING. Alle fagforeningsfolk vet at varslere har et eget vern i arbeidsmiljøloven. Administrasjonen i Brumunddal har et eget varslingskontor. Ledelsen bestemte at brevet ikke var en varsling. Siden nedskjæringene ikke var realisert, var det bare et forslag.

Det ble opprettet en personalsak mot Reinertsen. Under trusselen om oppsigelse valgte han å trekke seg fra stillingen som avd. sjef. Det hersker en fryktkultur i sykehuset og det gjelder ikke bare Gjøvik. Det er dokumentert at det vanker represalier mot de som sier ifra. Mottoet er: Vi legger ned det vi kan, og så sentraliserer vi resten.

Det er ønskelig med samlokalisering mellom somatikken og psykiatrien. Det er krefter som vil bruke dette som et argument for å bygge nytt hovedsykehus på Sanderud. Som en kompensasjon, kan Oppland få beholde Sykehuset på Lillehammer. Det å legge ned sykehusene på Elverum og på Gjøvik, skal angivelig gjøre modeller økonomisk bærekraftig.

Spørsmålet er hvor mye psykiatri det blir å samlokalisere. Etterat Opptrappingsplanen tok slutt i 2008, har psykiatrien kutta i drift hvert eneste år, og i fjor var hele opptrappinga tilbakebetalt. I år tapes 30 nye millioner av rammetilskuddet, hvilket bl.a. betyr nedleggelse av 2 sengeposter, og neste år er det nye 30 millioner som skal kuttes. Slik vil det også fortsette, som en følge av den økonomiske fordelingsmodellen som Helse Sør-Øst har bestemt. Hvor langt ned er det meningen at Hedmark og Oppland skal, før noen reagerer?

Kamerater, dette er dramatisk. Vi må stille krav, og vi må stå på krava. Solås må bestå. Rehab. Skal ikke flyttes til Ottestad. Vi vil beholde Gjøvik som et stort og allsidig akuttsykehus. Regjeringen har lovet å prioritere psykiatri og rusbehandling. Innfri løftene og stans nedskjæringene.

Kommunereform og samhandling

Jan Tore Sanner
Jan Tore Sanner

Vi har folkevalgte som sitter i formannskap og kommunestyrer over hele landet. Det er mange av dem, og det er bra folk. De bryr seg om sitt nærmiljø. Ofte er de rekruttert fra frivilligheten, og de sier seg villige til å ta et samfunnsansvar for en periode. Dette kan medføre skuffelser. Den kommunale fattigdommen er undervurdert. Hjertesakene må skrinlegges. På satsingsområder kan det bli smertefulle omstillinger og kutt. Den idealistiske folkevalgte kan fort bli både trist og lei seg, og vil ofte slutte eller bli kynisk. Der kommunepolitikerne har resignert, der styres kommunen administrativt. De statlige incitamenter består av pisk og gulerøtter. Den som svinger pisken og deler ut gulrøttene nå, er kommunalminister Jan Tore Sanner. Kommunene drives framover som esler. En eselkommune, det er en slik som takker ja til Sanners reformer, og ja til hans bruk av virkemidler.

Primærhelsetjenesten består av en rekke kommunale tjenester som helsestasjon og skolehelsetjeneste, fastlege, psykisk helsearbeid, hjemmetjenester og sykehjem. Mange steder er tjenestene utilstrekkelige. Årsaken er kommunal fattigdom. Eldreomsorg og drift av sykehjem, er det som kommunene bruker mest penger på. Samhandlingsreformen flytter oppgaver fra sykehuset til kommunen. Kronikere, trygdede og eldre mennesker er i ferd med å få utvidede kommunale helsetjenester i større utstrekning enn det kommunene klarer å følge opp. I praksis kan det bety lavere kvalitet.

Ca. 60 prosent av sykehjemspasientene lider av kronisk smerte, ofte ikke diagnostisert eller riktig behandlet. Feil- eller overmedisinering med omfattende, bivirkninger, er vanlig. Det trengs flere legetjenester og mer personell både på sykehjem og i hjemmetjenestene. Det antas at kommunene kan «produsere» billigere helsetjenester enn det sykehusene kan. Redusert behandlings- og omsorgskvalitet til pasienten kan bli et virkemiddel for å nå økonomiske mål.

Helse Sør-Øst og Sykehuset Innlandet, er ikke offentlige sykehus, men paraply-konsern som drives som private bedrifter. De mangler juridisk ansvar for pasientene, personell, besøkende, drift og bygg.  De kan ikke stilles til ansvar for noe av det de gjør eller bestemmer på disse områdene. Det råder en fryktkultur, og den såkalte Reinertsen-saken beviser at det sanksjoneres mot de som varsler om kommende uforsvarligheter. Det demokratiske underskuddet består i at det kun er statsråden som har politisk ansvar. Store penger går til byråkrati og konsulent-bransjen. I dag opplever befolkningen at livsviktige beslutninger fattes av ansiktsløse byråkrater og foretak.

Det ser ut til at helseforetakene vil svikte de eldre ved å bruke samhandlingsreformen til å presse pasientene over til den kommunale siden. Planleggerne snakker bare om kvalitet på elektiv kirurgi, konkurranse og valgfrihet. De ser bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Sentraliseringen betyr færre senger i spesialisthelsetjenesten. Kronikere, trygdede og eldre mennesker vil komme til å trenge utvidede kommunale tjenester i større grad enn det kommunen klarer å følge opp. Det vil gi lavere kvalitet.

I små kommuner vil de folkevalgte oppleve innbyggernes helseproblemer og behov mer direkte. I større kommuner er relasjonene mer «profesjonelle», det vil si upersonlige. Da blir det lettere med dårlige helse- og omsorgstjenester. Folk har ikke behov for sentralisering, privatisering, konkurranse og ansvarsfraskrivelse. Det kommunene trenger, er et nært samarbeid med sykehuset. Framtidas hovedfokus bør være på øyeblikkelig hjelp, indremedisin og alderspsykiatrisk utredningsarbeid. Større sykehus, slike som Gjøvik og Lillehammer, bør ha flere spesialiteter. Vi trenger både store og små sykehus. Mange har forstått dette og vil derfor kjempe for sitt allsidige akuttsykehus der de bor.

Undersøkelser viser at folk er mer fornøyde med kommunen sin i mindre kommuner. Små kommune betyr flere folkevalgte og mer demokrati. Kommunalminister Jan Tore Sanner påstår at store kommuner yter bedre tjenester. Det er det ingen grunn til å tro på. Snarere tvert i mot, mye tyder på at han tar feil.

Nye tider for Sykehuset Innlandet

Anne Enger
Anne Enger

Med Anne Enger som ny styreleder, har Sykehuset Innlandet fått en sterk og kompetent leder. Hun skal også velge seg en ny adm. direktør. De helsepolitiske konsekvensene av disse skiftene, kan bli betydelige. Allerede nå, kommer det viktige signaler, som det er verdt å merke seg. For det første, får vi et enda sterkere fokus på økonomi. Norge bruker moderat med penger på spesialisthelsetjenesten. Osloskandalen må finansieres. Økonomien i HSØ er krevende. De sentrale forventningene til SI, er at kostnadene skal ned. Andre hensyn kommer i annen rekke.

Noen obligatoriske klisjeer om sentralisering/desentralisering er ikke til å unngå. Men, den nye styrelederen er klinkende klar på flere viktige punkter. Administrasjonen har fått beskjed om å sette opp farten. Anne Enger vil ha en rask avklaring av strukturspørsmålene. Hun ser også økonomiske muligheter i en sterkere oppgavefordeling innenfor nettverksmodellen. Det aller tøffeste er det hun sier om å ta ut potensialet i samhandlingsreformen. Det kan bety at liggetiden på sykehusene skal ytterligere ned, og at kommunene blir sittende med svarteper. Det er allerede et underforbruk av tjenester i den kommunale helsetjenesten. Dette rammer pasientene.

Norge trenger en sykehuspolitikk som er tilpasset lokale forhold. Om hele landet skal være i bruk, så er det behov for både store og små sykehus. Det finnes ingen føringer som truer store og velfungerende akuttsykehus som Gjøvik og Lillehammer. Høyre har sviktet sine valgløfter. HSØ og de andre regionale helseforetakene skulle jo avvikles. Det blir det ikke noe av med det første. Makta ligger fortsatt i de regionale foretakene, og byråkratiene vokser. Nasjonal helse- og sykehusplan gir bare svake føringer. Norges fremste helsepolitiker er Kjersti Toppe fra Senterpartiet. Sammen med Helsetjenesteaksjonen, representerer hun den konstruktive kritikken av norsk helsepolitikk. Det er rimelig å anta at Anne Enger har god kontakt med disse miljøene. Derfor er det lov å håpe på litt nytenking fra SI.

Avdelingssjefene ved sykehuset på Lillehammer, har sendt brev til Prosjektdirektør Roger Jenssen i SI. De ønske å gi innspill i forbindelse med «kvalitetssikring av utredningsmodeller somatikk». Disse sjefene må tas på alvor, både fordi de har faglig tyngde, og fordi de er mye mer saklige enn enkelte andre av de som går inn for Mjøsbrua HF. Likevel, de snakker mot bedre vitende når de sier at deres forslag virker samlende. Nytt sykehus ved Mjøsbrua er ikke et folkekrav. Heller ikke ønsket av de ansatte.

Det finnes gode faglige argumenter for å samle smalere medisinske spesialiteter i et felles sykehus. Det kan være til fordel for enkelte pasienter. Problemet er at det er til ulempe for de aller fleste. 20 minutter ekstra kjøring til nærmeste akuttsykehus kan fort bli kritisk for noen. Vi har spredt bosetting i innlandet og det betyr lange reiseveier. De finnes ingen økonomiske erfaringer som taler for storsykehus. Et stort geografisk område med 400 000 innbyggere, bør ideelt ha ca. 4 sykehus. Ekstra store sykehus er ikke billigere å drifte, og det er ulemper med stordrift.

De faglige føringene er viktige, men økonomi vil bety mer. Det som til slutt avgjør er de politiske valgene. Hvor mange sykehus vi skal ha, er et politisk spørsmål. Avdelingssjefene på Lillehammer er mest opptatt av lokalisering. Det virker som om de er redde for at Hamar skal få noe på andres bekostning. Dette er forståelig, da Hamar ikke har tilfredstillende lokaler for sitt sykehus, og er lovet nytt sykehus av ledende politikere fra Arbeiderpartiet. Men, mange ser at 4 akuttsykehus i Hedmark er i meste laget, og det taler mot å bygge nytt på Hamar.

Den økonomiske situasjonen tilsier ikke investeringer i et nytt stort sykehus for innlandet. Det var helt naturlig å samle sykehusene i Østfold. Men ikke en gang der er det mulig å ta ut fordeler med stordrift. Anne Enger har fulgt utbyggingen i Østfold på nært hold. Hun vet at det gjerne blir dyrere, og ikke så bra som mange hadde håpet på. Det nytter lite å drømme om store investeringer. Det som trengs, er en kamp for driftsmidler, utstyr og nødvendig vedlikehold og et nei til uforsvarlige nedskjæringer og kutt!