Det fagligpolitiske samarbeidet mellom fagbevegelsen og Arbeiderpartiet har lange historiske røtter. Arbeiderbevegelsen har fra gammelt av sett på seg selv som en enhet. Samvirkebevegelsen og arbeideridretten var også med. Det er lenge siden. Slik er det ikke lenger nå. Det fagligpolitiske samarbeidet har utviklet seg og antatt nye former, men er ikke uaktuelt.

Samarbeidet er omstridt. Fagbevegelsen ønsker innflytelse for å ivareta medlemmenes interesser. Arbeiderpartiet har et helhetlig ansvar for samfunnsutviklingen og har hittil ofte sittet med makta. Begge parter blir bundet opp av et forpliktende samarbeid. Dersom organisasjonene vokser seg sammen med staten, får vi en korporativt samfunnsutvikling. Se på Kina. Arbeidsmiljøet er ofte katastrofalt dårlig, til tross for fagligpolitisk samarbeid hvor fagbevegelsen er godt representert i partiet og i statsapparatet. Fagbevegelsen er ikke fri og uavhengig. Høyresiden er bekymret for LOs innflytelse på Arbeiderpartiet. Venstresiden er bekymret for det motsatte. Det viktigste er å beholde en fri og uavhengig fagbevegelse.

Etter tidenes valgnederlag i 2001 lå Arbeiderpartiet med brukket rygg. Tida var inne for å tenke nytt. Foran stortingsvalget i 2005 gjennomførte LO en av de mest omfattende og demokratiske medlemsdebatter gjennom tidene. Deretter bidro fagbevegelsen sterkt til den rødgrønne epoken i norsk historie. Denne epoken ser ut til å gå mot slutten, men før det skal vi ha kommunevalg. I tråd med tradisjonen vil rikspolitiske spørsmål sette sitt preg på den lokale valgkampen. Lokalvalget er en uformell «eksamen» for regjeringen. Dersom kommunevalget blir en for stor katastrofe for noen av de rødgrønne partiene, kan det forkorte regjeringens levetid. Arbeidsledigheten er lav og kjøpekraften har økt. Dette er Arbeiderpartiets sterkeste kort. SV og Senterpartiet har ikke så mye å vise til. Barnehagedekning og lave renter kan bety noe.

Industripolitikken imponerer ikke. Et kinesisk statsselskap har fått kjøpe Elkem. Det får fredsprisen til å se ut som komiprisen. Det er utvilsomt riktig som Per Olaf Lundteigen, Sp sier: Vi har råstoffet, kapitalen og flinke folk. Det vi mangler er en politikk.

Vi får flere milliardærer og flere fattige. Forskjellene øker i strid med regjeringens løfter om å bekjempe fattigdommen. De solidariske fellesskapsløsningene viser seg å være tomt snakk. Fordelingspolitikken virker mot sin hensikt. Alle sosiale spørsmål henvises til arbeidsmarkedet. NAV begynte som et samarbeid, men nå ser det ut til at trygdekontoret og sosialtjenesten blir en del av gamle Aetat. Det planlegges øket fattigdom hos de uføre.

Vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked hvor kvinnene arbeider ufrivillig deltid i offentlig sektor. Kommunene har ikke klart å redusere ufrivillig deltid i nevneverdig grad. Likelønn er et område hvor de rødgrønne ikke har levert.

En ny helsepolitikk begynner å ta form. Den går under navnet samhandlingsreformen. Vi skal få økt forskjellsbehandling. Yrkesaktive skal få rask helsehjelp. Kronikere, trygdede og eldre mennesker skal få utvidede kommunale helsetjenester. Lokalsykehus skal tappes for funksjoner eller overlates til kommunene. Rehabilitering, rus og psykiatri er så omfattende og dyrt at det må kommunaliseres. «Helseeliten» skal få «finkirurgi» og andre høyspesialiserte tjenester på regionsykehusnivå.

Kommuneøkonomien er et trist kapittel. Det er ikke samsvar mellom kommunenes oppgaver og inntekter. Kommunene preges av fattigdom og gjeld. Lokalpolitikere blir demotiverte og sier nei takk til gjenvalg. Mange idealistiske mennesker har kastet seg inn i lokalpolitikken for så å oppdage at hjertesakene blir avlyst, og det blir nødvendig å stemme mot sin overbevisning. Det ligger an til lav valgdeltagelse.

Mange steder over hele landet hadde lokalt LO samarbeidsavtaler med rødgrønne partier for fire år siden. Det pågår et evalueringsarbeid for å se om partiene har holdt sine løfter. Det ser ikke så bra ut. Dersom det finnes politiske ambisjoner tilbake, må den lange valgkampen begynne nå. Den utfordringen går til begge lag.