Oppsummering av utenriks- og sikkerhetspolitikken

NATO

Manus til 1. mai innlegg på Gjøvik Arbeidersamfunn 2017

Det er konsensus som har preget utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge gjennom mange år. Viktige saker blir ikke diskutert. Få politikere vil innse at vi har en ny situasjon. Mange tror at verdensordningen er gjeninnført etter Brexit og Trump, bare fordi Macron vil bli valgt som fransk president 7. mai. Macron representerer banken Rothschild og er den fremste talsperson for finanskapitalen i Frankrike. Han har full støtte fra borgerskapet. Sosialdemokratene har gjort seg selv politisk irrelevante i Frankrike.

Under president Macron vil det bli lavere lønninger og sosiale utgifter, skattelettelser, mer innvandring av billig arbeidskraft, og mer makt til EU. Denne politikken vil ikke gi flere jobber, men øke de sosiale konfliktene. Frankrike har 10% muslimer. Disse er i hovedsak like truet av innvandring som andre arbeidere og bønder. Den kommende utviklingen i Frankrike vil forsterke krisa i hele EU.

EU er svekket og preget av indre oppløsning. De som ønsker mer union, kjører bare på, og har ikke forstått at den globale liberalismen er på hell. EØS-avtalen er så dårlig at Storbritannia anser den som dårligere enn ingenting. For Norge er EØS en husmannskontrakt som sikrer sosial dumping. Store deler av norsk fagbevegelse tror ikke lengre på at EØS er nødvendig for å drive handel mellom ulike land.

Arbeiderpartiet har hatt landsmøte. Det dyreste vedtaket var at militærvesenet skal få 2% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er en bestilling fra president Trump, med støtte fra generalsekretær Jens Stoltenberg. Pengene skal ikke brukes på forsvar av Norge. Snarere tvert i mot. Den norske delen av forsvaret skal legges ned. Det er USA sitt globale engasjement som skal støttes. Da trengs det langtrekkende angrepsfly, ikke hær og hjemmevern.

USA er en nå en politisk og økonomisk ustabil nasjon. Trump er en uforutsigbar president. Vesten støttet statskuppet i Ukraina, men klarte ikke å erobre de russiske basene på Krim. USA krever europeiske sanksjoner mot Russland. Norge følger opp ved å oppgi vår selvpålagte basepolitikk, som gikk ut på at vi ikke skulle ha utenlandske tropper på norsk jord i fredstid. Europa taper på sanksjonene, mens USA slipper billig unna.

Krigsfaren er nå størst i Asia. Nord-Korea kan bli det påskuddet som trengs. Dersom kineserne trekkes inn, så kan det fort bli verdenskrig. Det er Kina som utfordrer USA når det gjelder det økonomiske verdensherredømme. Kina utvikler seg raskt, og eksporterer mye kapital. Amerikanske interesser handler derfor mest om Asia, og i mindre grad om Europa og Midtøsten, selv om olje er viktig.

Når USA bomber i Syria uten å provosere Russland i nevneverdig grad, og når de slipper en kjempebombe i Afganistan, så er dette først og fremst symbolpolitikk. Israel ønsker permanent krig i Syria. Saudi-Arabia og Tyrkia skal bekjempe Iran og Hizbollah på syrisk jord. USA vil slippe å betale regningen. Norge bidrar til krigen ved å bryte folkeretten. Uten tillatelse har vi har sendt militære styrker til et selvstendig land som er medlem av FN. Norsk Folkehjelp er brukt til å bygge opp det sivile samfunn i terroristkontrollerte områder.

Nato er i våre dager ute av stand til å levere trygghet og fred. Norge risikerer å bli trukket inn i mange kriger omkring i hele verden. Det er på tide å ta debatten om hva som tjener våre interesser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk bør ikke lenger være et tabuområde.

Status i sykehussaken

Helse Sør-Øst

Nasjonal helse- og sykehusplan ga enda mer makt til helseforetakene. Stikk i strid med hva Bent Høie sa da han besøkte biblioteket på Gjøvik i valgkampen for tre og et halvt år siden. Sykehuset Innlandet (SI) er en nettverksbedrift basert på New Public Management. (NPM) Det betyr mål- og resultatstyring. Bedriften har ikke levert. Administrerende direktører har gått av i tur og orden. Nå skal nye toppledere gjøre et nytt forsøk på strukturrasjonalisering og effektivisering av driften.

Idéfaserapporten er ute på høring. Fristen er 12. mai, og viktige høringsuttalelser begynner å falle på plass. Oppi denne dramatikken, kommer meldingen om økonomiske rammer fra Helse Sør-Øst. SI skal få lov å låne opp til 8 milliarder inkludert oppsparte midler på konsernkonto. Dette er informasjon av stor betydning. Felles fylkesting for Hedmark og Oppland fattet vedtak om ny sykehusstruktur etter forslag rett over bordet. Deres modell er knapt nevnt i utredningen.

Det første vi bør gjøre, er å oppdatere språkbruken. Det er nå ikke snakk om et storsykehus i først omgang, men om et mindre sykehus. Skal det bygges lokalsykehus for Hamar eller et nytt hovedsykehus? Det er avhengig av perspektivet og hvilke funksjoner som skal ivaretas. Dersom alle akuttfunksjoner skal samles, så må det bygges et større sykehus.

Det er heller ikke lenger aktuelt å snakke om nedleggelse av sykehus, med mulig unntak av Hamar, som ønsker nedleggelse. Debatten vil handle om hvilke funksjoner som skal ligge hvor. Det spørs også om sykehus uten akuttkirurgi i lengden kan kalles for sykehus. Kan det kalles for LMS? Det blir i så fall et definisjonsspørsmål hvor også kommunene er viktige.

Rådmannen på Hamar sier til HA at det nye hovedsykehuset ikke bør ligge på Moelven, men flytte til en by. Byen heter Hamar, og er hovedstaden i Innlandet. Noen vil mene at Hamars ambisjoner må komme under kontroll. Hovedstaden kan også kalles for Mjøsbyen, med bygrense i Valdres. Dette er politiske spørsmål.

Selvom SI velger å bruke alle pengene på nybygg, så er allikevel mye av det som står i Idéfaserapporten lite relevant, nå som rammene er kjente. Det er nyttig å lese: «omstilling kort sikt» og «økonomisk langtidsplan». Disse planene vurderes nå på nytt, av ledelsen i SI. Store kutt vil neppe komme før valget. Allerede neste år kan viktige deler av akuttberedskapen ved Innlandets største sykehus nedlegges.

Lillehammer står i fare for å miste akutt gastrokirurgi, som er et viktig allmennkirurgisk fag. Gjøvik kan miste akutt ortopedi, som er det største av de kirurgiske fagene. Alle akuttsykehus må ha kirurgi. Lokalmedisinske sentre blir svekket av sentralisering. Du sentraliserer ikke for å desentralisere. Slik er det på alle områder.

Mange kan gå lei av sykehussaken, etter kamp gjennom mange år. Men, alt håp er ikke ute. Lillehammer Arbeiderparti ser ut til å ville sloss for akuttsykehuset sitt, og mange har ikke bestemt seg ennå. Kjersti Toppe prøver på en unnskyldning i OA, men Senterpartiet i Oppland er en skam for resten av partiet. Sykehusaksjonen har hatt hyggelig besøk av Olav Lundteigen. Ingen hadde trodd at Oppland Senterparti skulle gå for nytt hovedsykehus, og gjennom dette svikte akuttsykehusene i Oppland.

Nå skjer det mye på kort tid. Det oppfordres til å gå under sykehusparolen i årets 1. mai tog. Ikke før er høringsfristen ute, så begynner valgkampen. Sykehusaksjonen vil sørge for at helse- og sykehuspolitikken ikke blir glemt i valgkampen.

Budsjettarbeid pågår hele året. Store kutt kan komme rett etter valget. Det trengs en beredskap, en evne til på kort tid å slå ring om våre sykehus.

Kontantstøtte og arbeidslinja

Kjente feminister på venstre side i norsk politikk, har tatt til ordet for å vurdere kontantstøtten på nytt. Det fremheves at kontantstøtte ytes på et tidspunkt hvor barnet utifra sin alder ikke har særlig nytte av barnehageplass. Ordningen fungerer i forhold til familier som ofte lever i fattigdom. Ytelsen er ikke behovsprøvet, men bygger på objektive kriterier. Dette kan gi fattige familien mer verdighet. Det finnes andre årsaker enn kontantstøtten, som er grunnen til at innvandrerkvinner holdes utenfor yrkeslivet.

Da kontantstøtten ble innført i 1998, så var den ment som et alternativ til barnehage. Hovedargumentet for kontantstøtte, handlet om valgfrihet. Siden barnehager var subsidiert av staten, så skulle de som ikke fikk plass, eller ikke ønsket barnehageplass, få en økonomisk kompensasjon. Kvinner som valgte å være hjemme med små barn, skulle få kontantstøtte i valgfrihetens navn. Krf. var pådriveren for denne reformen.

Ordningen ble med rette sterkt kritisert. Kontantstøtten kunne bidra til å sementere kjønnsrollemønsteret og hindre likestilling. Det var åpenbart urimelig at yrkesaktive kvinner skulle dele sin lønn med de som valgte å være hjemme. Kontantstøtten var til hinder for integrering av innvandrerkvinner. Det blir feil å betale folk for ikke å bruke et velferdsgode, som jo barnehagen er. Dessuten var barnehage dyrt for familier som fikk plass. Det progressive kravet ble da gratis barnehage til alle barn.

Regelverket rundt kontantstøtten, er justert flere ganger under skiftende regjeringer. Den aktuelle ytelsen nå, er på maks. kr. 6000,- pr. mnd i maks. 11 mnd. Barnet må være mellom 1 og 2 år. Ofte fungerer kontantstøtte som en ytelse i ventetiden mens familien venter på opptak i barnehagen. Begrunnelsen for ytelsen er også helt forandret. Det som begynte som et alternativ til velferdsstatens ordninger, er nå en del av den samme velferden.

Kravet om gratis barnehage til alle barn, er ikke innfridd. Mange barnehager eies av velferdsprofitører som ødelegger lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte, eller senker standarden på andre måter, for å ta ut mer utbytte. Arbeidslinja skaper ikke jobber. Arbeidslinja er en retorikk som vil fjerne velferdsstatens ytelser. Retorikken er den samme om saken gjelder sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller kontantstøtte.

Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til utenforskapet. Snarere tvert om. De med penger kommer lettere i jobb. Vi må ikke glemme at det er jobber som hjelper mot arbeidsledighet, og at det er penger som hjelper mot fattigdom. Småbarnsfamilier har utmerket arbeidsmoral, og vil gjøre de riktige valgene. Alle som kan, vil velge barnehage plass og jobb, framfor å få kr. 6000 pr. mnd. Det vil lønne seg også, dersom lønna ikke er for lav.

Kontantstøtten kan kvitte seg med sitt dårlige rykte fra fortiden, og heller framstå som en mulighet for de minste barna og deres familier. Det er selvsagt greit å kalle det for ventepenger, eller noe annet, dersom innholdet ikke blir dårligere. Det er mulig at velferdstaten trenger forbedringer, men ikke svekkelser eller fjerning av universelle ordninger. I dette perspektivet er kontantstøtten noe å kjempe for.

Krim og EU

I februar 1945 møttes de allierte supermaktene ved byen Jalta på Krim. Krim lå den gangen i Sovjetunionen, nærmere bestemt i Russland. USA, Storbritannia og Sovjetunionen visste at de snart ville vinne, og dermed avslutte den 2. verdenkrigen i Europa. Etter avtale ble både Tyskland og resten av Europa delt, etter stormaktenes interesser. Slik oppsto skillet mellom øst og vest.

Enigheten varte ikke lenge, men partene holdt seg til det som var avtalt på Jaltakonferansen. Vi fikk rustningskappløp og kald krig. Sovjetunionen var militært sterk, men trengte sårt mer industriell kapasitet. De østeuropeiske land ble plyndret for industri, mens vesteuropeerne fikk hjelp fra USA til gjenoppbygging.

I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. EU var aldri et fredsprosjekt, men sprang ut ifra de behovene som den kalde krigen skapte.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i Øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjetunionen råtnet fra innsiden, og klarte ikke konkurransen med vesten om økonomisk vekst. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst, og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland. Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrusjtsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake.

Krim er viktig for russerne. NATO må ikke få tak i Russlands viktige flåtebase på Krim. Ett sted går grensen for hva Russland kan akseptere av vestlig ekspansjon. Krim var et autonomt område under Ukraina i en periode på 60 år. Nå er denne perioden slutt. Vesten protesterer, og vi er med på sanksjoner mot Russland, i strid med norske interesser.

EU er med på sanksjonene mot Russland av hensyn til vår mektige allierte USA. Med ny president i USA, kan det hende at forholdet til Russland endrer seg. EU-landene, med Tyskland i spissen, trenger handel og samarbeid med russerne. Norge er heller ikke tjent med ny kald krig. Vi har ikke registrert noen russisk ekspansjon. At Russland ivaretar sine interesser på Krim, kan vurderes som rimelig.

EU har for tiden mer enn nok med sine egne problemer. Det tradisjonelle sosialdemokratiet ser ut til å ha utspilt sin rolle. Oppslutningen svikter, og politikken er lite relevant. Markedsfundamentalistene presser på for en stadig mer integrert union. De sier nei til nasjonalstaten og ja til Europas forente stater. Høyrepopulistene utnytter den sosiale og økonomiske krisa til sin fordel.

Det finnes ikke en folkebevegelse som ønsker Krim tilbake til Ukraina. Forholdet til Russland bør normaliseres. Det finnes nok av virkelige utfordringer å ta fatt i. Norge bør avbestille kampflyet F35, holde fast ved den tradisjonelle basepolitikken og ellers støtte FN og arbeidet for fred i verden.

Organisering av psykisk helsevern

Gunn Gotland Bakke
div.dir. DPH

I høringsbrevet fra Sykehuset Innlandet er det bedt om svar på følgende spørsmål:

Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) legger føringer for at psykisk helsevern, rus og somatikk skal integreres bedre i fremtidens helsetjenester. Sykehuset Innlandet vil, i en fremtidig sykehusstruktur, legge til rette for dette gjennom større grad av samlokalisering av disse pasienttilbudene.

• Gjennom hvilken modell kan dette best bli ivaretatt i Innlandet?

Psykisk helsevern er forholdsvis overfladisk behandlet i idéfaserapporten. I dag preges spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern av:

-Et stort press på den enkelte behandler

-Pasientene har i dag korte innleggelsesforløp.

-Det er generell mangel på spesialister, og rekrutteringen er mangelfull.

-Mange ansatte kjenner seg utrygge på egen arbeidssituasjon og fremtid.

Disse forhold kan ha mange årsaker, men kan i stor grad knyttes opp mot manglende kapasitet innen enkelte områder. Det er ikke rom for ytterligere sengenedtak. Dette drøftes ikke i utredningen.

Det hevdes at samhandlingsreformen vil  redusere  behov  for plasser/ressurser i spesialisthelsetjenesten. Dette er det all grunn  til å advare sterkt imot, dersom god kvalitet skal opprettholdes og utvikles.

Sykehuset på Reinsvoll er et psykiatrisk sykehus som ligger i Vestre Toten. Sykehuset forvalterer ca. 40% av ressursene i Opplandspsykiatrien. Behandlingstilbudet består av to avdelinger. Den ene er avdeling for Akuttpsykiatri og psykosebehandling. Med betydelige investeringer i nybygg, framstår Reinsvoll nå som et moderne akuttsykehus. Avdelingen for TSB (tverrfaglig, spesialisert rusbehandling), er den andre avdelingen på Reinsvoll. Omstilling og flytting har vært krevende. Det satses hovedsaklig på korttidsbehandling. Privatisering og usikker finansiering bekymrer denne delen av virksomheten.

BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) forvalter ca. 20% av ressursene, og gir utrednings- og behandlingstilbud til barn og unge i alderen 0 til 18 år, hvor det er påvist eller mistanke om psykiske lidelser. Målet er at tilbudet skal bidra til økt livskvalitet og bedret mestring av hverdagen. BUP samarbeider nært med barnets/ungdommens foresatte og familie, kommunale tjenester og andre etater hvor det er hensiktsmessig. Henvisninger til BUP kommer fra fastlege, annen lege eller barnevernstjenesten. Det finnes poliklinikker og døgnenheter i begge fylkene. Det er ikke behov for strukturelle grep.

DPS Lillehammer har ansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 10 kommuner. De driver poliklinisk og ambulant behandling, og har i tillegg 9 senger på Lillehammer og 14 på Otta. Samlokaliseringen med somatikken vurderes som positiv.

DPS Gjøvik er blant landets største DPS, og har hovedansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 13 kommuner. De driver ambulant og poliklinisk behandling ved flere lokasjoner. I Valdres har de én allmennpsykiatrisk sengeenhet med 10 senger, og på Gjøvik to sengeenheter med 10 allmennpsykiatriske og 10 åpne akuttpsykiatriske plasser samt en enhet for spiseforstyrrelser med 10 senger og områdefunksjon.

Samlokalisering

Rapporten sier at samlokalisering psykiatri/somatikk i seg selv er et gode. Det bør skilles mellom hvilke pasienter som mest kan nyttiggjøre seg samlokalisering, og hvor det ikke har faglig gevinst.

Avdelinger hvor samlokalisering synes hensiktsmessig:

-Alderspsykiatri: Mange eldre med psykiske lidelser har sammensatte lidelser hvor somatikk og psykiatri henger nært sammen. Utredning og behandling av alderspsykiatriske pasienter profitterer på nært samarbeide til laboratoriefunksjoner og billeddiagnostikk på døgnbasis, samt tilgang på akuttmedisinske og kirurgiske funksjoner. Her er samlokalisering sterkt ønskelig.

-Akuttpsykiatri: Akuttpsykiatriske avdelinger tar imot alle som trenger øyeblikkelig hjelp med innleggelse. Pasientene sendes fra fastlege og legevakt, og pasientpopulasjonen er heterogen og usortert på diagnoser og tilstander, og det gjelder også skillet mellom psykiatriske og somatiske tilstander. Akuttpsykiatriske avdelinger tar også imot pasienter med rusproblematikk. En samlokalisering vil prinsipielt være en faglig fordel.

Akuttavdelingen på Gjøvik ligger inne i sykehuset og legevakten tilbyr også tilsynsfunksjon for somatiske avdelinger. Tilsynsfunksjonen på andre somatiske sykehus i SI ivaretas av DPS på dagtid, og de har ikke dette tilbudet på kveld eller helg. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeidet med legevaktene bør utvides. Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sanderud.

Tilstander med akutt rus krever ofte medisinsk overvåkning og tilgang på personell som er trent i å observere og handle ved komplikasjoner som kan oppstå i akutt rus eller i avrusningsfasen. Det er ønskelig å samlokalisere akuttavdelinger i rusfeltet med somatiske funksjoner.

-Spiseforstyrrelser: Per i dag er det etablert en avdeling for dette i umiddelbar nærhet til Gjøvik sykehus. Dette gir tilgang til akuttmedisinske tjenester og dekker avdelings behov for somatiske helsetjenester. Avdelingen er ikke per i dag godkjent for bruk av tvang, noe den bør ha for å sikre tilbud til også denne pasientgruppen. Spiseforstyrrelsesavdelingen er et bedre tilbud for å sikre adekvat behandling for alvorlig syke pasienter som i perioder kan trenge bruk av tvungen innleggelse, enn en akuttpsykiatrisk avdeling. Tvangsbehandling forutsetter leger i vaktordning som finnes per i dag.

Avdelinger som ikke er tjent med samlokalisering:

Sikkerhetsavdelingen på Reinsvoll har oppgraderte fasiliteter som er godt tilrettelagt for pasienter som trenger økt sikkerhet for å ivaretas. Pasientene er ofte innlagt over lengre tid og de ivaretar også pasienter som er dømt til behandling. Det er lite å hente på å samlokalisere en slik avdeling med somatisk helsetjeneste for pasientene som gruppe, og de synes adekvat ivaretatt i dagens ordning med lege i vaktordning.

Psykose og TIPS (Tidlig intervensjon ved psykose) kan bestå som i dag, og har sine behov for somatiske helsetjenester dekket av eksisterende legevaktsordning.

Kompetanseenheter:

Det er viktig å bygge videre på eksisterende, velfungerende  fagmiljøer/fagenheter; vel vitende om at det er meget krevende å flytte og evt bygge nye fagmiljøer.

Reinsvoll som sykehusenhet bør ikke avvikles, men videreutvikles som sykehus med sentraliserte funksjoner.

Fra jobb til pensjon

EldrebølgenInnlegg for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  mars 2017.

Norge er et godt land å leve i, og et godt land å vokse opp i. Over hele verden har vi rituelle overganger mellom ulike sosiale faser av livet. Det begynner med navnefest eller dåp hvor et nytt menneske ønskes velkommen til verden. Så følger i tur og orden konfirmasjon, ekteskap og gravferd. Overgangen fra jobb til pensjon blir markert i mindre grad. I Norge er grunnen til dette at det avslører sosiale forskjeller som ikke er akseptable.

La oss se på dødens klasseskille. Det heter seg at vi blir eldre, men det gjelder ikke alle. I Oslo lever folk 10 år lengre på vestkanten enn på østkanten. SSB lager statistikk over dødelighet etter yrke. Kvinnelige fysioterapeuter lever lengst. Menn i manuelle yrker lever et kortere liv.

Det er de med lang utdanning og høy lønn, som lever lengst. Om de jobber til de er 70 år, vil de likevel motta pensjon i flere år enn de som blir uføretrygdet i 50-åra, eller går av med tidlig alderspensjon. En omfordeling til fordel for dem som kan stå lenge i jobb, betyr å flytte penger fra syke og fattige, til de som er rikere og friskere. Dette er usosialt.

Overgangen fra jobb til pensjon viser hvor store forskjeller det er mellom folk. Det ser ut til at sosiale ulikheter er arvelig. Barn er helt ukritiske i valg av foreldre. Hva du senere får av utdanning, helse og økonomi, er avhengig av hvilke foreldre du valgte.

I Stortinget ble det vedtatt et pensjonsforlik. Målet var å spare 20% av folketrygdens framtidige utgifter. Det er dette Høyre kaller for en bærekraftig folketrygd. Den nye folketrygden settes gradvis ut i livet. Starten var i 2011.

Alleårsregelen (40år) har erstattet besteårsregelen (20år), og det taper vi mye penger på. Prinsipielt får alle en «privat» pensjonsformue 18,1 % av livslønn. Den skal deles på gjenværende gjennomsnittlig levealder. Da blir ordningen fleksibel og «nøytral».

Konsekvenser av den nye folketrygden:

Lavere pensjon hvis gjennomsnittlig levealder øker.
– Nøytralitet – gi fra de slitne og fattige til de rike og friske.
– Underregulering av pensjon etter uttak: lønnsutvikling fratrukket 0,75 %.
– Rett til å gå av ved 62 hvis pensjonen ved 67 overstiger minstepensjonsnivået.

– Kvinner rammes hardest.
– Fram til 2050: pensjon reduseres med ca 28 %.
– Fleksibelt uttak av pensjon (pensjon med og uten jobb i tillegg).

Under ledelse av Yngvar Hågensen, kjempet LO fram AFP, som betyr Avtalefestet pensjon. Den hadde som mål at «sliterne» skulle få er verdigere overgang fra jobb til pensjon etter fylte 62 år. AFP er ikke lenger en tidligpensjon, kun et tillegg i pensjonen. Det kommer en tjenestepensjon i tillegg til folketrygden. I privat sektor er den dårlig, og i offentlig sektor er den truet. Ikke rart at pensjon blir en viktig sak på årets LO-kongress.

Sterke økonomiske incitamenter for å stå i jobb lengst mulig, gjør det reelle valget mindre fritt. Sliterne som ikke orker mer, straffes hardt, eller har ikke rett til tidligpensjon. De som realiserer seg selv gjennom et spennende yrke, belønnes for det de uansett ville ha gjort.

Stadig flere velger å stå lenger i jobb. Det kan gi et dilemma. Det ideelle er å kunne velge selv når du synes tiden er inne for å slutte i jobben. Denne friheten er det mange som ikke har.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Derfor kan det å bli pensjonist oppleves som et tap, og ikke som en frihet. Enkelte kan føle seg presset ut av arbeidslivet. Det er det motsatte av et fritt valg.

Særlig for de som har mye av sin identitet knyttet til sitt yrke, kan møtet med pensjonsalderen bli en sorgreaksjon. Alder kan også medføre andre tap. Både familie og venner faller fra ettersom årene går. Muligheten for isolasjon og ensomhet øker.

Svært mange ønsker noen gode år som pensjonist på heltid, og mange av oss kan få til dette i praksis. Da har du kanskje både frihet, helse og økonomi til å gjøre det du selv vil. Hva trengs for at denne perioden skal bli en god tid?

Stikkordet for det gode liv er variasjon, selv om vi også trenger struktur.

Mangel på relasjoner er dødelig.

Sosial stimulering er en nødvendighet.

Den fysiske kapasitet som hver enkelt har, må brukes, ellers blir den borte.

Den som ikke reiser bort, mister den intense gleden det kan gi å komme hjem igjen.

Årstider er et gode (variasjon), selv om vinteren er for lang for mange.

Du bør analysere dine interesser, for så å ta dine egne valg. Tiden fra du slutter i jobben, og til helsa setter grenser, kan sees på som et mulighetsvindu. Det finnes ikke en oppskrift som passer for alle. Frihet er å kunne velge, den friheten er det dessverre ikke alle som har.

Høring

logoHøringsuttalelser må sendes til postmottak@sykehuset-innlandet.no eller til postadresse Sykehuset Innlandet HF, Postboks 104, 2381 Brumunddal, innen fristen 12. mai 2017, og merkes ”Høringsuttalelse Idéfaserapport”. Innkomne høringsuttalelser blir forelagt styret i Sykehuset Innlandet til foreløpig gjennomgang og vurdering i styrets møte 16. juni 2017.

Denne teksten er til fri bruk, bare klipp og lim!

Fremtidig sykehusstruktur i Sykehuset Innlandet HF

Det vises til høringsbrev av 01.02.2017. (…) ønsker å uttale seg i saken.

Innledning

Hedmark og Oppland fylker utgjør det geografiske ansvarsområdet for Sykehuset Innlandet (SI). Det er et stort geografisk område (52 000 km2 ) som ikke har et naturlig sentrum. Dette skaper utfordringer for strukturering av spesialisthelsetjenesten. Bedre prehospitale tjenester, og bedre kvalitet på veiene, er ikke gode argumenter for å reise lengre. Geografien vil forbli uendret. Litt flere vil bo i byene, og antall eldre vil øke og kreve flere helsetjenester.

Idéfaserapporten er det sentrale høringsdokumentet. De ulike modellene for framtidig sykehusstruktur, ligger i det som kalles Mjøs-regionen. Alle modellene bygger på de samme, usikre forutsetningene. Det anbefalte alternativet, er et nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua, med underliggende varianter. Modeller som omhandler to eller tre sykehus, holder også sykehusene på Tynset og i Kongsvinger utenom. Lokalmedisinske sentre (LMS) omtales som alternativer til sykehus, til tross for at LMS er en samarbeidsarena.

Økonomi

Nytt hovedsykehus er foreløpig antatt å koste 12 milliarder kroner. Moderselskapet HelseSørØst (HSØ) stiller noen økonomiske vilkår. Driftsoverskudd settes inn på en konsernkonto, og kan bli regnet som egenkapital. Det kreves 30% oppspart egenkapital før resten av byggesummen kan lånefinansieres. Lånet vil bli et serie lån på kommersielle vilkår. Det antas at et så stort prosjekt krever flere byggetrinn. Det vil ta tid. Tidligste byggestart kan bli i år 2022.

Dersom nytt hovedsykehus skal bygges, vil vi først få en lang og krevende overgangsfase, hvor det skal spares opp egenkapital, i tillegg til løpende drift. Deretter må overskudd sikres og lån betales ned. Det er lett å se for seg at dette medfører uoverkommelige driftsproblemer. SI kan ikke påregne at kommunene kan avlaste sykehusene slik som beskrevet i idéfaserapporten, og i økonomisk langtidsplan (ØLP). Kommunene vil ikke forstå samhandlingsreformen på denne måten. Det er lite sannsynlig at kommunene får tilført ressurser, faglig og økonomisk, som setter de istand til å ivareta oppgaver som sykehuset ivaretar i dag.

Det øvrige innsparingspotensialet er også overdrevet. De nåværende sykehus er kostnadseffektive. Dramatiske kutt er allerede gjenomført. Sengetallet er allerede kraftig redusert. Ingen ny teknologi ser ut til å redusere sengebehovet dramatisk i framtida. Beredskapen bør ikke svekkes, og det er ikke forsvarlig med stor reduksjon i antall ansatte, hverken på kort eller lang sikt.

SI har en stor og differensiert bygningsmasse av varierende kvalitet. Alt i fra verneverdig til nybygg. Den økonomiske situasjonen innbyr kun til moderat oppgradering av bygningsmassen. Dersom det bygges et nytt sykehus ved Mjøsbrua, vil det være en tap-tap situasjon for alle byene ved Mjøsa. Det vil generere mye transport. Både pasienter og personell vil bidra til vekst i trafikken, til stor skade for miljøet og økonomien.

Store akuttsykehus

Den nasjonale helse og sykehusplanen definerer sykehus som skal betjene mer enn 60.000 til 80.000 innbyggere, som store akuttsykehus. Nasjonalt har debatten handlet om akuttkirurgi ved de små sykehusene. I SI er det motsatt. Her trues akuttberedskapen ved de største sykehusene. Nasjonalt overlates styringen til foretakene. Det er mange problemer med foretaksmodellen, men det faller utenfor rammen av denne høringen.

De fleste pasienter som legges inn på sykehus, kommer som øyeblikkelig hjelp. Derfor er akuttberedskap meget viktig. Den største pasientgruppa skal på medisinsk avdeling. Ikke minst eldre pasienter som blir innlagt med symptomdiagnose, og denne pasientgruppen er økende (eldrebølgen). Da trengs det breddekompetanse. Ortopedi er et stort fag. De aller fleste brekker ett eller annet, før eller senere. Er ulykken ute, så trengs det en kirurg som kan åpne en buk og stanse en indre blødning. Ellers vil du kanskje aldri nå fram til nasjonalt traumesenter (Ullevål) i tide. Derfor må vi ha gastrokirurger på alle sykehus. Anestesi trengs overalt, det sier seg selv. Jo lenger det er til fødeavdelingen, jo flere er det som ikke vil nå fram i tide. Kravet er fødeavdeling på alle sykehus. Sykehus skal også ha et distriktspsykiatrisk senter (DPS), og akuttplasser for rus-pasienter.

Det finnes fordeler og ulemper med alle modeller, men breddekompetanse må finnes på alle allsidige akuttsykehus. Derfor går (…) for en modell med tre store og allsidige akuttsykehus i det sentrale innlandet. Lillehammer, Elverum og Gjøvik. Sammen med Tynset og Kongsvinger får vi da 5 somatiske akuttsykehus i innlandet. En stor svakhet med idéfaserapporten, er at den ikke skiller klart på hva som trengs for å sikre allsidig akuttberedskap, og den øvrige virksomheten. Det fremgår heller ikke hvilke fagområder som betjener små pasientgrupper. Vi foreslår at sykehusene skal alle ha minst følgende akuttfunksjoner: indremedisin, ortopedi, gastro/generell kirurgi, anestesi, føde/gyn, psykiatri, røntgen og lab.

Det kreves et stort volum av pasienter dersom en medisinsk spesialitet skal finnes på alle lokasjoner. Alle kan ikke ha alt. Ingen sykehus er komplette. Funksjoner bør finnes på ett eller flere steder. Kompetente fagmiljøer lar seg ikke flytte uten vesentlige tap. Her er noen eksempler på funksjoner som bør beholdes der de er. Lillehammer bør fortsatt ha nevrologi, kvinneklinikk og barneavdeling. Gjøvik bør ha kreftbehandling og øre/nese/hals. Elverum bør ha øyemedisin og øre/nese/hals.

(…) mener at sykehuslokalene på Hamar fortsatt skal komme til nytte. De kan huse et elektivt spesialsykehus, (planlagt virksomhet) med vekt på små kirurgiske fag, poliklinikker og dagbehandling. Akuttberedskapen flyttes til Elverum.

Psykiatri/rus

(…) er enig i at det er behov for et tettere forhold mellom somatikk og psykiatri i SI. Vi har derfor tre konkrete forslag:

1. Alderspsykiatriske sengeposter, poliklinikker og ambulante tjenester, etableres ved de tre store akuttsykehusene. Det betyr at tilsvarende tjeneste på Sanderud kan legges med. Alderspsykiatrien bør samarbeide med indremedisin. Virksomheten bør styrkes fordi vi allerede har et underforbruk ute i kommunene, og fordi behovet vil øke. Tilbudet må tilrettelegges i nærhet av der pasientene befinner seg.

2. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeide med legevaktene.  Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sannerud.

3. Det er er et underforbruk av helsetjenester blant mennesker med rusproblemer. Akuttplasser bør etableres og knyttes til medisinske avdelinger.

Sammendrag

SI bør prioritere akuttberedskap. Vi vil derfor gå for en modell med tre store og allsidige akuttsykehus i det sentrale innlandet. Lillehammer, Elverum og Gjøvik. Sammen med Tynset og Kongsvinger får vi da 5 somatiske akuttsykehus i innlandet. To i Oppland og tre i Hedmark. Til dette kreves det i liten grad investeringer i nye bygg. Sengetallet bør økes jevnlig, slik at den gjennomsnittlige beleggsprosenten blir på 85%. Høyere beleggsprosent svekker kvaliteten på behandlingen.

Hamar gjøres om til et elektivt spesialsykehus med vekt på små kirurgiske fag, poliklinikker og dagbehandling. Akuttfunksjonene flyttes fra Hamar til Elverum. De tre store sykehusene skal alle ha minst følgende akuttfunksjoner: indremedisin, ortopedi, gastro/generell kirurgi, anestesi, føde/gyn, psykiatri, røntgen og lab. Andre funksjoner kan med fordel fordeles mellom sykehusene i et nettverk. Prehospitale tjenester samt lokalmedisinske sentre (LMS) bør videreutvikles og styrkes.

Alderspsykiatriske sengeposter, poliklinikker og ambulante tjenester etableres ved de tre store akuttsykehusene. De psykiatriske akuttambulante enheter/team skal styrkes og samarbeide med de interkommunale legevaktene. De psykiatriske sykehusene på Reinsvoll og Sannerud beholder sine akuttfunksjoner. Spesialisert rehabilitering for slagpasienter opprettholdes på Solås. Erfaringer tilsier at kompetente fagmiljøer ikke lar seg flytte uten vesentlige tap.

Konklusjon

(…) er imot nytt hovedsykehus. Med sterk befolkningsvekst i Oslo, vil det bli mindre penger til innlandet, tiltross for eldrebølgen. (…) mener at sparing til egenkapital og stort låneopptak til nybygg, er feil prioritering. Den økonomiske situasjonen innbyr kun til moderat oppgradering av bygningsmassen. SI kan ikke påregne at kommunene får økonomiske og faglige ressurser til å kunne avlaste sykehusene.