Kontantstøtte og arbeidslinja

Kjente feminister på venstre side i norsk politikk, har tatt til ordet for å vurdere kontantstøtten på nytt. Det fremheves at kontantstøtte ytes på et tidspunkt hvor barnet utifra sin alder ikke har særlig nytte av barnehageplass. Ordningen fungerer i forhold til familier som ofte lever i fattigdom. Ytelsen er ikke behovsprøvet, men bygger på objektive kriterier. Dette kan gi fattige familien mer verdighet. Det finnes andre årsaker enn kontantstøtten, som er grunnen til at innvandrerkvinner holdes utenfor yrkeslivet.

Da kontantstøtten ble innført i 1998, så var den ment som et alternativ til barnehage. Hovedargumentet for kontantstøtte, handlet om valgfrihet. Siden barnehager var subsidiert av staten, så skulle de som ikke fikk plass, eller ikke ønsket barnehageplass, få en økonomisk kompensasjon. Kvinner som valgte å være hjemme med små barn, skulle få kontantstøtte i valgfrihetens navn. Krf. var pådriveren for denne reformen.

Ordningen ble med rette sterkt kritisert. Kontantstøtten kunne bidra til å sementere kjønnsrollemønsteret og hindre likestilling. Det var åpenbart urimelig at yrkesaktive kvinner skulle dele sin lønn med de som valgte å være hjemme. Kontantstøtten var til hinder for integrering av innvandrerkvinner. Det blir feil å betale folk for ikke å bruke et velferdsgode, som jo barnehagen er. Dessuten var barnehage dyrt for familier som fikk plass. Det progressive kravet ble da gratis barnehage til alle barn.

Regelverket rundt kontantstøtten, er justert flere ganger under skiftende regjeringer. Den aktuelle ytelsen nå, er på maks. kr. 6000,- pr. mnd i maks. 11 mnd. Barnet må være mellom 1 og 2 år. Ofte fungerer kontantstøtte som en ytelse i ventetiden mens familien venter på opptak i barnehagen. Begrunnelsen for ytelsen er også helt forandret. Det som begynte som et alternativ til velferdsstatens ordninger, er nå en del av den samme velferden.

Kravet om gratis barnehage til alle barn, er ikke innfridd. Mange barnehager eies av velferdsprofitører som ødelegger lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte, eller senker standarden på andre måter, for å ta ut mer utbytte. Arbeidslinja skaper ikke jobber. Arbeidslinja er en retorikk som vil fjerne velferdsstatens ytelser. Retorikken er den samme om saken gjelder sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller kontantstøtte.

Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til utenforskapet. Snarere tvert om. De med penger kommer lettere i jobb. Vi må ikke glemme at det er jobber som hjelper mot arbeidsledighet, og at det er penger som hjelper mot fattigdom. Småbarnsfamilier har utmerket arbeidsmoral, og vil gjøre de riktige valgene. Alle som kan, vil velge barnehage plass og jobb, framfor å få kr. 6000 pr. mnd. Det vil lønne seg også, dersom lønna ikke er for lav.

Kontantstøtten kan kvitte seg med sitt dårlige rykte fra fortiden, og heller framstå som en mulighet for de minste barna og deres familier. Det er selvsagt greit å kalle det for ventepenger, eller noe annet, dersom innholdet ikke blir dårligere. Det er mulig at velferdstaten trenger forbedringer, men ikke svekkelser eller fjerning av universelle ordninger. I dette perspektivet er kontantstøtten noe å kjempe for.

Krim og EU

I februar 1945 møttes de allierte supermaktene ved byen Jalta på Krim. Krim lå den gangen i Sovjetunionen, nærmere bestemt i Russland. USA, Storbritannia og Sovjetunionen visste at de snart ville vinne, og dermed avslutte den 2. verdenkrigen i Europa. Etter avtale ble både Tyskland og resten av Europa delt, etter stormaktenes interesser. Slik oppsto skillet mellom øst og vest.

Enigheten varte ikke lenge, men partene holdt seg til det som var avtalt på Jaltakonferansen. Vi fikk rustningskappløp og kald krig. Sovjetunionen var militært sterk, men trengte sårt mer industriell kapasitet. De østeuropeiske land ble plyndret for industri, mens vesteuropeerne fikk hjelp fra USA til gjenoppbygging.

I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. EU var aldri et fredsprosjekt, men sprang ut ifra de behovene som den kalde krigen skapte.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i Øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjetunionen råtnet fra innsiden, og klarte ikke konkurransen med vesten om økonomisk vekst. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst, og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland. Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrusjtsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake.

Krim er viktig for russerne. NATO må ikke få tak i Russlands viktige flåtebase på Krim. Ett sted går grensen for hva Russland kan akseptere av vestlig ekspansjon. Krim var et autonomt område under Ukraina i en periode på 60 år. Nå er denne perioden slutt. Vesten protesterer, og vi er med på sanksjoner mot Russland, i strid med norske interesser.

EU er med på sanksjonene mot Russland av hensyn til vår mektige allierte USA. Med ny president i USA, kan det hende at forholdet til Russland endrer seg. EU-landene, med Tyskland i spissen, trenger handel og samarbeid med russerne. Norge er heller ikke tjent med ny kald krig. Vi har ikke registrert noen russisk ekspansjon. At Russland ivaretar sine interesser på Krim, kan vurderes som rimelig.

EU har for tiden mer enn nok med sine egne problemer. Det tradisjonelle sosialdemokratiet ser ut til å ha utspilt sin rolle. Oppslutningen svikter, og politikken er lite relevant. Markedsfundamentalistene presser på for en stadig mer integrert union. De sier nei til nasjonalstaten og ja til Europas forente stater. Høyrepopulistene utnytter den sosiale og økonomiske krisa til sin fordel.

Det finnes ikke en folkebevegelse som ønsker Krim tilbake til Ukraina. Forholdet til Russland bør normaliseres. Det finnes nok av virkelige utfordringer å ta fatt i. Norge bør avbestille kampflyet F35, holde fast ved den tradisjonelle basepolitikken og ellers støtte FN og arbeidet for fred i verden.

Organisering av psykisk helsevern

Gunn Gotland Bakke
div.dir. DPH

I høringsbrevet fra Sykehuset Innlandet er det bedt om svar på følgende spørsmål:

Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) legger føringer for at psykisk helsevern, rus og somatikk skal integreres bedre i fremtidens helsetjenester. Sykehuset Innlandet vil, i en fremtidig sykehusstruktur, legge til rette for dette gjennom større grad av samlokalisering av disse pasienttilbudene.

• Gjennom hvilken modell kan dette best bli ivaretatt i Innlandet?

Psykisk helsevern er forholdsvis overfladisk behandlet i idéfaserapporten. I dag preges spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern av:

-Et stort press på den enkelte behandler

-Pasientene har i dag korte innleggelsesforløp.

-Det er generell mangel på spesialister, og rekrutteringen er mangelfull.

-Mange ansatte kjenner seg utrygge på egen arbeidssituasjon og fremtid.

Disse forhold kan ha mange årsaker, men kan i stor grad knyttes opp mot manglende kapasitet innen enkelte områder. Det er ikke rom for ytterligere sengenedtak. Dette drøftes ikke i utredningen.

Det hevdes at samhandlingsreformen vil  redusere  behov  for plasser/ressurser i spesialisthelsetjenesten. Dette er det all grunn  til å advare sterkt imot, dersom god kvalitet skal opprettholdes og utvikles.

Sykehuset på Reinsvoll er et psykiatrisk sykehus som ligger i Vestre Toten. Sykehuset forvalterer ca. 40% av ressursene i Opplandspsykiatrien. Behandlingstilbudet består av to avdelinger. Den ene er avdeling for Akuttpsykiatri og psykosebehandling. Med betydelige investeringer i nybygg, framstår Reinsvoll nå som et moderne akuttsykehus. Avdelingen for TSB (tverrfaglig, spesialisert rusbehandling), er den andre avdelingen på Reinsvoll. Omstilling og flytting har vært krevende. Det satses hovedsaklig på korttidsbehandling. Privatisering og usikker finansiering bekymrer denne delen av virksomheten.

BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) forvalter ca. 20% av ressursene, og gir utrednings- og behandlingstilbud til barn og unge i alderen 0 til 18 år, hvor det er påvist eller mistanke om psykiske lidelser. Målet er at tilbudet skal bidra til økt livskvalitet og bedret mestring av hverdagen. BUP samarbeider nært med barnets/ungdommens foresatte og familie, kommunale tjenester og andre etater hvor det er hensiktsmessig. Henvisninger til BUP kommer fra fastlege, annen lege eller barnevernstjenesten. Det finnes poliklinikker og døgnenheter i begge fylkene. Det er ikke behov for strukturelle grep.

DPS Lillehammer har ansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 10 kommuner. De driver poliklinisk og ambulant behandling, og har i tillegg 9 senger på Lillehammer og 14 på Otta. Samlokaliseringen med somatikken vurderes som positiv.

DPS Gjøvik er blant landets største DPS, og har hovedansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 13 kommuner. De driver ambulant og poliklinisk behandling ved flere lokasjoner. I Valdres har de én allmennpsykiatrisk sengeenhet med 10 senger, og på Gjøvik to sengeenheter med 10 allmennpsykiatriske og 10 åpne akuttpsykiatriske plasser samt en enhet for spiseforstyrrelser med 10 senger og områdefunksjon.

Samlokalisering

Rapporten sier at samlokalisering psykiatri/somatikk i seg selv er et gode. Det bør skilles mellom hvilke pasienter som mest kan nyttiggjøre seg samlokalisering, og hvor det ikke har faglig gevinst.

Avdelinger hvor samlokalisering synes hensiktsmessig:

-Alderspsykiatri: Mange eldre med psykiske lidelser har sammensatte lidelser hvor somatikk og psykiatri henger nært sammen. Utredning og behandling av alderspsykiatriske pasienter profitterer på nært samarbeide til laboratoriefunksjoner og billeddiagnostikk på døgnbasis, samt tilgang på akuttmedisinske og kirurgiske funksjoner. Her er samlokalisering sterkt ønskelig.

-Akuttpsykiatri: Akuttpsykiatriske avdelinger tar imot alle som trenger øyeblikkelig hjelp med innleggelse. Pasientene sendes fra fastlege og legevakt, og pasientpopulasjonen er heterogen og usortert på diagnoser og tilstander, og det gjelder også skillet mellom psykiatriske og somatiske tilstander. Akuttpsykiatriske avdelinger tar også imot pasienter med rusproblematikk. En samlokalisering vil prinsipielt være en faglig fordel.

Akuttavdelingen på Gjøvik ligger inne i sykehuset og legevakten tilbyr også tilsynsfunksjon for somatiske avdelinger. Tilsynsfunksjonen på andre somatiske sykehus i SI ivaretas av DPS på dagtid, og de har ikke dette tilbudet på kveld eller helg. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeidet med legevaktene bør utvides. Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sanderud.

Tilstander med akutt rus krever ofte medisinsk overvåkning og tilgang på personell som er trent i å observere og handle ved komplikasjoner som kan oppstå i akutt rus eller i avrusningsfasen. Det er ønskelig å samlokalisere akuttavdelinger i rusfeltet med somatiske funksjoner.

-Spiseforstyrrelser: Per i dag er det etablert en avdeling for dette i umiddelbar nærhet til Gjøvik sykehus. Dette gir tilgang til akuttmedisinske tjenester og dekker avdelings behov for somatiske helsetjenester. Avdelingen er ikke per i dag godkjent for bruk av tvang, noe den bør ha for å sikre tilbud til også denne pasientgruppen. Spiseforstyrrelsesavdelingen er et bedre tilbud for å sikre adekvat behandling for alvorlig syke pasienter som i perioder kan trenge bruk av tvungen innleggelse, enn en akuttpsykiatrisk avdeling. Tvangsbehandling forutsetter leger i vaktordning som finnes per i dag.

Avdelinger som ikke er tjent med samlokalisering:

Sikkerhetsavdelingen på Reinsvoll har oppgraderte fasiliteter som er godt tilrettelagt for pasienter som trenger økt sikkerhet for å ivaretas. Pasientene er ofte innlagt over lengre tid og de ivaretar også pasienter som er dømt til behandling. Det er lite å hente på å samlokalisere en slik avdeling med somatisk helsetjeneste for pasientene som gruppe, og de synes adekvat ivaretatt i dagens ordning med lege i vaktordning.

Psykose og TIPS (Tidlig intervensjon ved psykose) kan bestå som i dag, og har sine behov for somatiske helsetjenester dekket av eksisterende legevaktsordning.

Kompetanseenheter:

Det er viktig å bygge videre på eksisterende, velfungerende  fagmiljøer/fagenheter; vel vitende om at det er meget krevende å flytte og evt bygge nye fagmiljøer.

Reinsvoll som sykehusenhet bør ikke avvikles, men videreutvikles som sykehus med sentraliserte funksjoner.

Fra jobb til pensjon

EldrebølgenInnlegg for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  mars 2017.

Norge er et godt land å leve i, og et godt land å vokse opp i. Over hele verden har vi rituelle overganger mellom ulike sosiale faser av livet. Det begynner med navnefest eller dåp hvor et nytt menneske ønskes velkommen til verden. Så følger i tur og orden konfirmasjon, ekteskap og gravferd. Overgangen fra jobb til pensjon blir markert i mindre grad. I Norge er grunnen til dette at det avslører sosiale forskjeller som ikke er akseptable.

La oss se på dødens klasseskille. Det heter seg at vi blir eldre, men det gjelder ikke alle. I Oslo lever folk 10 år lengre på vestkanten enn på østkanten. SSB lager statistikk over dødelighet etter yrke. Kvinnelige fysioterapeuter lever lengst. Menn i manuelle yrker lever et kortere liv.

Det er de med lang utdanning og høy lønn, som lever lengst. Om de jobber til de er 70 år, vil de likevel motta pensjon i flere år enn de som blir uføretrygdet i 50-åra, eller går av med tidlig alderspensjon. En omfordeling til fordel for dem som kan stå lenge i jobb, betyr å flytte penger fra syke og fattige, til de som er rikere og friskere. Dette er usosialt.

Overgangen fra jobb til pensjon viser hvor store forskjeller det er mellom folk. Det ser ut til at sosiale ulikheter er arvelig. Barn er helt ukritiske i valg av foreldre. Hva du senere får av utdanning, helse og økonomi, er avhengig av hvilke foreldre du valgte.

I Stortinget ble det vedtatt et pensjonsforlik. Målet var å spare 20% av folketrygdens framtidige utgifter. Det er dette Høyre kaller for en bærekraftig folketrygd. Den nye folketrygden settes gradvis ut i livet. Starten var i 2011.

Alleårsregelen (40år) har erstattet besteårsregelen (20år), og det taper vi mye penger på. Prinsipielt får alle en «privat» pensjonsformue 18,1 % av livslønn. Den skal deles på gjenværende gjennomsnittlig levealder. Da blir ordningen fleksibel og «nøytral».

Konsekvenser av den nye folketrygden:

Lavere pensjon hvis gjennomsnittlig levealder øker.
– Nøytralitet – gi fra de slitne og fattige til de rike og friske.
– Underregulering av pensjon etter uttak: lønnsutvikling fratrukket 0,75 %.
– Rett til å gå av ved 62 hvis pensjonen ved 67 overstiger minstepensjonsnivået.

– Kvinner rammes hardest.
– Fram til 2050: pensjon reduseres med ca 28 %.
– Fleksibelt uttak av pensjon (pensjon med og uten jobb i tillegg).

Under ledelse av Yngvar Hågensen, kjempet LO fram AFP, som betyr Avtalefestet pensjon. Den hadde som mål at «sliterne» skulle få er verdigere overgang fra jobb til pensjon etter fylte 62 år. AFP er ikke lenger en tidligpensjon, kun et tillegg i pensjonen. Det kommer en tjenestepensjon i tillegg til folketrygden. I privat sektor er den dårlig, og i offentlig sektor er den truet. Ikke rart at pensjon blir en viktig sak på årets LO-kongress.

Sterke økonomiske incitamenter for å stå i jobb lengst mulig, gjør det reelle valget mindre fritt. Sliterne som ikke orker mer, straffes hardt, eller har ikke rett til tidligpensjon. De som realiserer seg selv gjennom et spennende yrke, belønnes for det de uansett ville ha gjort.

Stadig flere velger å stå lenger i jobb. Det kan gi et dilemma. Det ideelle er å kunne velge selv når du synes tiden er inne for å slutte i jobben. Denne friheten er det mange som ikke har.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Derfor kan det å bli pensjonist oppleves som et tap, og ikke som en frihet. Enkelte kan føle seg presset ut av arbeidslivet. Det er det motsatte av et fritt valg.

Særlig for de som har mye av sin identitet knyttet til sitt yrke, kan møtet med pensjonsalderen bli en sorgreaksjon. Alder kan også medføre andre tap. Både familie og venner faller fra ettersom årene går. Muligheten for isolasjon og ensomhet øker.

Svært mange ønsker noen gode år som pensjonist på heltid, og mange av oss kan få til dette i praksis. Da har du kanskje både frihet, helse og økonomi til å gjøre det du selv vil. Hva trengs for at denne perioden skal bli en god tid?

Stikkordet for det gode liv er variasjon, selv om vi også trenger struktur.

Mangel på relasjoner er dødelig.

Sosial stimulering er en nødvendighet.

Den fysiske kapasitet som hver enkelt har, må brukes, ellers blir den borte.

Den som ikke reiser bort, mister den intense gleden det kan gi å komme hjem igjen.

Årstider er et gode (variasjon), selv om vinteren er for lang for mange.

Du bør analysere dine interesser, for så å ta dine egne valg. Tiden fra du slutter i jobben, og til helsa setter grenser, kan sees på som et mulighetsvindu. Det finnes ikke en oppskrift som passer for alle. Frihet er å kunne velge, den friheten er det dessverre ikke alle som har.

Høring

logoHøringsuttalelser må sendes til postmottak@sykehuset-innlandet.no eller til postadresse Sykehuset Innlandet HF, Postboks 104, 2381 Brumunddal, innen fristen 12. mai 2017, og merkes ”Høringsuttalelse Idéfaserapport”. Innkomne høringsuttalelser blir forelagt styret i Sykehuset Innlandet til foreløpig gjennomgang og vurdering i styrets møte 16. juni 2017.

Denne teksten er til fri bruk, bare klipp og lim!

Fremtidig sykehusstruktur i Sykehuset Innlandet HF

Det vises til høringsbrev av 01.02.2017. (…) ønsker å uttale seg i saken.

Innledning

Hedmark og Oppland fylker utgjør det geografiske ansvarsområdet for Sykehuset Innlandet (SI). Det er et stort geografisk område (52 000 km2 ) som ikke har et naturlig sentrum. Dette skaper utfordringer for strukturering av spesialisthelsetjenesten. Bedre prehospitale tjenester, og bedre kvalitet på veiene, er ikke gode argumenter for å reise lengre. Geografien vil forbli uendret. Litt flere vil bo i byene, og antall eldre vil øke og kreve flere helsetjenester.

Idéfaserapporten er det sentrale høringsdokumentet. De ulike modellene for framtidig sykehusstruktur, ligger i det som kalles Mjøs-regionen. Alle modellene bygger på de samme, usikre forutsetningene. Det anbefalte alternativet, er et nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua, med underliggende varianter. Modeller som omhandler to eller tre sykehus, holder også sykehusene på Tynset og i Kongsvinger utenom. Lokalmedisinske sentre (LMS) omtales som alternativer til sykehus, til tross for at LMS er en samarbeidsarena.

Økonomi

Nytt hovedsykehus er foreløpig antatt å koste 12 milliarder kroner. Moderselskapet HelseSørØst (HSØ) stiller noen økonomiske vilkår. Driftsoverskudd settes inn på en konsernkonto, og kan bli regnet som egenkapital. Det kreves 30% oppspart egenkapital før resten av byggesummen kan lånefinansieres. Lånet vil bli et serie lån på kommersielle vilkår. Det antas at et så stort prosjekt krever flere byggetrinn. Det vil ta tid. Tidligste byggestart kan bli i år 2022.

Dersom nytt hovedsykehus skal bygges, vil vi først få en lang og krevende overgangsfase, hvor det skal spares opp egenkapital, i tillegg til løpende drift. Deretter må overskudd sikres og lån betales ned. Det er lett å se for seg at dette medfører uoverkommelige driftsproblemer. SI kan ikke påregne at kommunene kan avlaste sykehusene slik som beskrevet i idéfaserapporten, og i økonomisk langtidsplan (ØLP). Kommunene vil ikke forstå samhandlingsreformen på denne måten. Det er lite sannsynlig at kommunene får tilført ressurser, faglig og økonomisk, som setter de istand til å ivareta oppgaver som sykehuset ivaretar i dag.

Det øvrige innsparingspotensialet er også overdrevet. De nåværende sykehus er kostnadseffektive. Dramatiske kutt er allerede gjenomført. Sengetallet er allerede kraftig redusert. Ingen ny teknologi ser ut til å redusere sengebehovet dramatisk i framtida. Beredskapen bør ikke svekkes, og det er ikke forsvarlig med stor reduksjon i antall ansatte, hverken på kort eller lang sikt.

SI har en stor og differensiert bygningsmasse av varierende kvalitet. Alt i fra verneverdig til nybygg. Den økonomiske situasjonen innbyr kun til moderat oppgradering av bygningsmassen. Dersom det bygges et nytt sykehus ved Mjøsbrua, vil det være en tap-tap situasjon for alle byene ved Mjøsa. Det vil generere mye transport. Både pasienter og personell vil bidra til vekst i trafikken, til stor skade for miljøet og økonomien.

Store akuttsykehus

Den nasjonale helse og sykehusplanen definerer sykehus som skal betjene mer enn 60.000 til 80.000 innbyggere, som store akuttsykehus. Nasjonalt har debatten handlet om akuttkirurgi ved de små sykehusene. I SI er det motsatt. Her trues akuttberedskapen ved de største sykehusene. Nasjonalt overlates styringen til foretakene. Det er mange problemer med foretaksmodellen, men det faller utenfor rammen av denne høringen.

De fleste pasienter som legges inn på sykehus, kommer som øyeblikkelig hjelp. Derfor er akuttberedskap meget viktig. Den største pasientgruppa skal på medisinsk avdeling. Ikke minst eldre pasienter som blir innlagt med symptomdiagnose, og denne pasientgruppen er økende (eldrebølgen). Da trengs det breddekompetanse. Ortopedi er et stort fag. De aller fleste brekker ett eller annet, før eller senere. Er ulykken ute, så trengs det en kirurg som kan åpne en buk og stanse en indre blødning. Ellers vil du kanskje aldri nå fram til nasjonalt traumesenter (Ullevål) i tide. Derfor må vi ha gastrokirurger på alle sykehus. Anestesi trengs overalt, det sier seg selv. Jo lenger det er til fødeavdelingen, jo flere er det som ikke vil nå fram i tide. Kravet er fødeavdeling på alle sykehus. Sykehus skal også ha et distriktspsykiatrisk senter (DPS), og akuttplasser for rus-pasienter.

Det finnes fordeler og ulemper med alle modeller, men breddekompetanse må finnes på alle allsidige akuttsykehus. Derfor går (…) for en modell med tre store og allsidige akuttsykehus i det sentrale innlandet. Lillehammer, Elverum og Gjøvik. Sammen med Tynset og Kongsvinger får vi da 5 somatiske akuttsykehus i innlandet. En stor svakhet med idéfaserapporten, er at den ikke skiller klart på hva som trengs for å sikre allsidig akuttberedskap, og den øvrige virksomheten. Det fremgår heller ikke hvilke fagområder som betjener små pasientgrupper. Vi foreslår at sykehusene skal alle ha minst følgende akuttfunksjoner: indremedisin, ortopedi, gastro/generell kirurgi, anestesi, føde/gyn, psykiatri, røntgen og lab.

Det kreves et stort volum av pasienter dersom en medisinsk spesialitet skal finnes på alle lokasjoner. Alle kan ikke ha alt. Ingen sykehus er komplette. Funksjoner bør finnes på ett eller flere steder. Kompetente fagmiljøer lar seg ikke flytte uten vesentlige tap. Her er noen eksempler på funksjoner som bør beholdes der de er. Lillehammer bør fortsatt ha nevrologi, kvinneklinikk og barneavdeling. Gjøvik bør ha kreftbehandling og øre/nese/hals. Elverum bør ha øyemedisin og øre/nese/hals.

(…) mener at sykehuslokalene på Hamar fortsatt skal komme til nytte. De kan huse et elektivt spesialsykehus, (planlagt virksomhet) med vekt på små kirurgiske fag, poliklinikker og dagbehandling. Akuttberedskapen flyttes til Elverum.

Psykiatri/rus

(…) er enig i at det er behov for et tettere forhold mellom somatikk og psykiatri i SI. Vi har derfor tre konkrete forslag:

1. Alderspsykiatriske sengeposter, poliklinikker og ambulante tjenester, etableres ved de tre store akuttsykehusene. Det betyr at tilsvarende tjeneste på Sanderud kan legges med. Alderspsykiatrien bør samarbeide med indremedisin. Virksomheten bør styrkes fordi vi allerede har et underforbruk ute i kommunene, og fordi behovet vil øke. Tilbudet må tilrettelegges i nærhet av der pasientene befinner seg.

2. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeide med legevaktene.  Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sannerud.

3. Det er er et underforbruk av helsetjenester blant mennesker med rusproblemer. Akuttplasser bør etableres og knyttes til medisinske avdelinger.

Sammendrag

SI bør prioritere akuttberedskap. Vi vil derfor gå for en modell med tre store og allsidige akuttsykehus i det sentrale innlandet. Lillehammer, Elverum og Gjøvik. Sammen med Tynset og Kongsvinger får vi da 5 somatiske akuttsykehus i innlandet. To i Oppland og tre i Hedmark. Til dette kreves det i liten grad investeringer i nye bygg. Sengetallet bør økes jevnlig, slik at den gjennomsnittlige beleggsprosenten blir på 85%. Høyere beleggsprosent svekker kvaliteten på behandlingen.

Hamar gjøres om til et elektivt spesialsykehus med vekt på små kirurgiske fag, poliklinikker og dagbehandling. Akuttfunksjonene flyttes fra Hamar til Elverum. De tre store sykehusene skal alle ha minst følgende akuttfunksjoner: indremedisin, ortopedi, gastro/generell kirurgi, anestesi, føde/gyn, psykiatri, røntgen og lab. Andre funksjoner kan med fordel fordeles mellom sykehusene i et nettverk. Prehospitale tjenester samt lokalmedisinske sentre (LMS) bør videreutvikles og styrkes.

Alderspsykiatriske sengeposter, poliklinikker og ambulante tjenester etableres ved de tre store akuttsykehusene. De psykiatriske akuttambulante enheter/team skal styrkes og samarbeide med de interkommunale legevaktene. De psykiatriske sykehusene på Reinsvoll og Sannerud beholder sine akuttfunksjoner. Spesialisert rehabilitering for slagpasienter opprettholdes på Solås. Erfaringer tilsier at kompetente fagmiljøer ikke lar seg flytte uten vesentlige tap.

Konklusjon

(…) er imot nytt hovedsykehus. Med sterk befolkningsvekst i Oslo, vil det bli mindre penger til innlandet, tiltross for eldrebølgen. (…) mener at sparing til egenkapital og stort låneopptak til nybygg, er feil prioritering. Den økonomiske situasjonen innbyr kun til moderat oppgradering av bygningsmassen. SI kan ikke påregne at kommunene får økonomiske og faglige ressurser til å kunne avlaste sykehusene.

Spørsmål til Oppland Unge Høyre

unge-hoyreSykehuset Innlandet la fram sin idéfaserapport på sin perspektivkonferanse på Honne konferansesenter 14. januar 2017. Tilstede blant de mange frammøtte, var en gruppe ungdommer fra Oppland Unge Høyre. Det antas at dette er bakgrunnen for Emma Hylland Mediås sin kommentar i OA den 25. januar, hvor hun videreformidler hva sykehusledelsen hadde på hjertet. Er dette alt Unge Høyre skal bidra med i sykehusdebatten?

Idéfaserapporten argumenterer for et nytt hovedsykehus i Mjøsregionen. Denne regionen omfatter hele Oppland og sentrale deler av Hedmark. Sagt på en annen måte, så er halvparten av de somatiske akuttsykehusene på Hedmark fredet før sykehusstrukturen blir vurdert. Noen spørsmål? Er det bare fordeler med hovedsykehusmodellen? Kan vi spare opp 30% egenkapital til nybygg uten at kvaliteten blir for lav? Går kommunene med på å overta 20% av sykehusenes utgifter på grunn av samhandlingsreformen? Har Oppland Unge Høyre noen meninger om disse spørsmålene?

60% av psykiatrien befinner seg på distriktpsykiatriske sentre (DPS). DPS Gjøvik er et av landets størst, med virksomhet både i Valdres, og på Hadeland og Gjøvik. Både sengeposter, poliklinikker, rusmiddelteam og akuttambulante tjenester er samlokalisert med somatikken på Gjøvik. DPS Lillehammer har, i tillegg til virksomhet på Otta, samlokaliserte døgn- og polikliniske tilbud på Lillehammer sykehus. Er dette ukjent for Oppland Unge Høyre?

Troen på at sentralisering gir god økonomi, er grunnfestet i enkelte politiske miljøer. Ideologien sier at stor produktivitetsvekst kan tas ut ved å investere i store enheter. I virkelighetens verden er dette feil. Det finnes ulemper ved stordrift. Noen spesialister har for smal kompetanse til å kunne brukes i alminnelig beredskap. Store sykehus er uoversiktlige, og gir vanskelige samarbeidsforhold. Små sjukehus driver like billig, og produserer like god helse som de store. Det viser den hittil største gjennomgangen av forskning og helsedata på området i Norge. Likevel kjøper Oppland Unge Høyre hele pakka, og tror på 650-730 milioner kroner i effektiviseringsgevinster.

Skal vi ha nytt hovedsykehus, står vi overfor en lang overgangsfase. Det foreligger betenkelige spareplaner både på kort og mellomlang sikt. Det er uakseptabelt med for dårlig akuttberedskap. Uansett hvordan funksjonene fordeles innad i nettverksmodellen, så er det behov for akuttberedskap på alle sykehusene. Det er det vanlige som er vanligst, og det bør derfor kunne behandles på alle sykehus. Det betyr at alt ikke kan flyttes rundt omkring for å spare penger til investeringer.

Styreleder Anne Enger og adm. dir. Alice Beathe Andersgaard har bedt om konstruktive innspill i debatten om framtidas spesialisthelsetjenester. Da nytter det lite å gjenta påstandene til utviklingsdirektør Roger Jenssen, slik Oppland Unge Høyre gjør. Styret i Sykehuset Innlandet behandlet høringsbrev og samfunnsanalyse på møtet 26. januar. Nå får vi en høring av idéfaserapporten, med frist 12. mai. Det er lov å håpe på at Oppland Unge Høyre har kommet på bedre tanker innen den tid.

Strukturer i helsetjenesten

SykehusMed Anne Enger som styreleder, og Alice Beathe Andersgaard som ny adm. dir., har Sykehuset Innlandet fått den best tenkelige ledelsen som kan skaffes i offentlig sektor. Problemet er at strukturen ikke innbyr til ledelse, men kun til administrasjon og styring. Ledelse må vi ha der folk jobber, og ikke i Brumunddal, eller i bil mellom ulike lokasjoner. På Gjøvik så startet sykehuset opp som et interkommunalt samarbeide. Kanskje må vi rykke tilbake til start?

Dersom vi skal tenke litt prinsipielt, kommer vi ikke utenom en evaluering av foretaksmodellen. Å styre offentlige helse- og omsorgstjenester som om de var private foretak, har slått feil. Målstyring gir feil fokus. Det finnes alternativer til New Public Management (NPM). Vi må slutte å slå sammen sykehus til uhåndterlige enheter. Fokus på bunnlinja, og mistillit til helsepersonell, er uforenlig med at helsevesenet, som system, skal sette pasienten i sentrum. Det er helsepersonellet som gjør jobben med pasienten. Yrkesetikken avgjør kvaliteten på møtet mellom behandler og pasient. Derfor kan vi stole på fagpersonene i helsevesenet.

Det er urimelig at folk må kjempe for sine lokale akuttsykehus over hele landet. Det er NPM-ideologien som gjør at beredskap er ulønnsomt. Foretakene klarer ikke å opprettholde et nødvendig antall senger. Til tross for sikker kunnskap, om at belegg på mer enn 85% i gjennomsnitt vil redusere kvaliteten på behandlingen, så fortsetter sengereduksjonen. Det spesielle med SI, er at her står de største og beste sykehusene i fare for funksjonstømming og nedleggelse av akuttfunksjonene. Dette skjer ikke i resten av landet.

Samhandlingsreformen gjør møtet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten til et permanent konfliktområde. Ideelt bør partene møtes på samme forvaltningsnivå. Det vil kreve betydelig omorganisering, men kan være nødvendig for å unngå konfliktskapende organisering. Den desentraliserte akuttberedskapen bør ikke svekkes ytterligere, og kommunene bør ikke presses til å ta imot flere sykehuspasienter som ikke er ferdig behandlet. Ikke alt kan kommunaliseres. Vi trenger også store, statlige universitetsykehus. Omlag 5% av landets pasienter trenger helsetjenester på nasjonalt nivå. Det vi ikke trenger, er flere konsulentrapporter, mer byråkrati og detaljstyring fra statens side.

Alle helsetjenester trenger en demokratisk forankring. Det er Stortinget som bør bestemme de helsepolitiske rammene. Der bør det bestemmes hvor mange sykehus vi skal ha, og hva de i hovedsak skal drive med. Stortinget har også det overordnede ansvaret for kommuneøkonomien. Nasjonal helse- og sykehusplan bør utvides og rulleres hvert år. Lokalt trenger spesialisthelsetjenesten en ny modell for forvaltning, enten det blir fylket eller en annen løsning. Det er ønskelig at sykehuset også er en administrativ enhet. Derfor må det tenkes nytt. Er det mulig å samle sykehuset og kommunehelsetjenesten på et felles interkommunalt nivå? Dette spørsmålet bør utredes.

Helseforetaket SI har planer om en ny sykehusstruktur. Idéfaserapporten foreligger og skal ut på høring våren 2017. Drømmen om det store hovedsykehuset lever, og veien dit er brolagt med fatale sparetiltak. Nye tanker finnes det lite av. Det er kutt i beredskap og reduksjon av senger som skal finansiere det nye sykehuset. Selv om sykehuskampen er allmen og angår hele landet, så får kampene også et lokalt preg.

Den politiske mobiliseringen er i gang. Fagfolk og politikere, både på Lillehammer og på Gjøvik bør forså at sammen er vi sterke. Den som klarer å mobilisere bred og folkelig støtte for sitt lokale akuttsykehus, har muligheter for å klare seg.