Krim og EU

I februar 1945 møttes de allierte supermaktene ved byen Jalta på Krim. Krim lå den gangen i Sovjetunionen, nærmere bestemt i Russland. USA, Storbritannia og Sovjetunionen visste at de snart ville vinne, og dermed avslutte den 2. verdenkrigen i Europa. Etter avtale ble både Tyskland og resten av Europa delt, etter stormaktenes interesser. Slik oppsto skillet mellom øst og vest.

Enigheten varte ikke lenge, men partene holdt seg til det som var avtalt på Jaltakonferansen. Vi fikk rustningskappløp og kald krig. Sovjetunionen var militært sterk, men trengte sårt mer industriell kapasitet. De østeuropeiske land ble plyndret for industri, mens vesteuropeerne fikk hjelp fra USA til gjenoppbygging.

I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. EU var aldri et fredsprosjekt, men sprang ut ifra de behovene som den kalde krigen skapte.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i Øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjetunionen råtnet fra innsiden, og klarte ikke konkurransen med vesten om økonomisk vekst. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst, og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland. Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrusjtsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake.

Krim er viktig for russerne. NATO må ikke få tak i Russlands viktige flåtebase på Krim. Ett sted går grensen for hva Russland kan akseptere av vestlig ekspansjon. Krim var et autonomt område under Ukraina i en periode på 60 år. Nå er denne perioden slutt. Vesten protesterer, og vi er med på sanksjoner mot Russland, i strid med norske interesser.

EU er med på sanksjonene mot Russland av hensyn til vår mektige allierte USA. Med ny president i USA, kan det hende at forholdet til Russland endrer seg. EU-landene, med Tyskland i spissen, trenger handel og samarbeid med russerne. Norge er heller ikke tjent med ny kald krig. Vi har ikke registrert noen russisk ekspansjon. At Russland ivaretar sine interesser på Krim, kan vurderes som rimelig.

EU har for tiden mer enn nok med sine egne problemer. Det tradisjonelle sosialdemokratiet ser ut til å ha utspilt sin rolle. Oppslutningen svikter, og politikken er lite relevant. Markedsfundamentalistene presser på for en stadig mer integrert union. De sier nei til nasjonalstaten og ja til Europas forente stater. Høyrepopulistene utnytter den sosiale og økonomiske krisa til sin fordel.

Det finnes ikke en folkebevegelse som ønsker Krim tilbake til Ukraina. Forholdet til Russland bør normaliseres. Det finnes nok av virkelige utfordringer å ta fatt i. Norge bør avbestille kampflyet F35, holde fast ved den tradisjonelle basepolitikken og ellers støtte FN og arbeidet for fred i verden.

Organisering av psykisk helsevern

Gunn Gotland Bakke
div.dir. DPH

I høringsbrevet fra Sykehuset Innlandet er det bedt om svar på følgende spørsmål:

Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019) legger føringer for at psykisk helsevern, rus og somatikk skal integreres bedre i fremtidens helsetjenester. Sykehuset Innlandet vil, i en fremtidig sykehusstruktur, legge til rette for dette gjennom større grad av samlokalisering av disse pasienttilbudene.

• Gjennom hvilken modell kan dette best bli ivaretatt i Innlandet?

Psykisk helsevern er forholdsvis overfladisk behandlet i idéfaserapporten. I dag preges spesialisthelsetjenesten innen psykisk helsevern av:

-Et stort press på den enkelte behandler

-Pasientene har i dag korte innleggelsesforløp.

-Det er generell mangel på spesialister, og rekrutteringen er mangelfull.

-Mange ansatte kjenner seg utrygge på egen arbeidssituasjon og fremtid.

Disse forhold kan ha mange årsaker, men kan i stor grad knyttes opp mot manglende kapasitet innen enkelte områder. Det er ikke rom for ytterligere sengenedtak. Dette drøftes ikke i utredningen.

Det hevdes at samhandlingsreformen vil  redusere  behov  for plasser/ressurser i spesialisthelsetjenesten. Dette er det all grunn  til å advare sterkt imot, dersom god kvalitet skal opprettholdes og utvikles.

Sykehuset på Reinsvoll er et psykiatrisk sykehus som ligger i Vestre Toten. Sykehuset forvalterer ca. 40% av ressursene i Opplandspsykiatrien. Behandlingstilbudet består av to avdelinger. Den ene er avdeling for Akuttpsykiatri og psykosebehandling. Med betydelige investeringer i nybygg, framstår Reinsvoll nå som et moderne akuttsykehus. Avdelingen for TSB (tverrfaglig, spesialisert rusbehandling), er den andre avdelingen på Reinsvoll. Omstilling og flytting har vært krevende. Det satses hovedsaklig på korttidsbehandling. Privatisering og usikker finansiering bekymrer denne delen av virksomheten.

BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien) forvalter ca. 20% av ressursene, og gir utrednings- og behandlingstilbud til barn og unge i alderen 0 til 18 år, hvor det er påvist eller mistanke om psykiske lidelser. Målet er at tilbudet skal bidra til økt livskvalitet og bedret mestring av hverdagen. BUP samarbeider nært med barnets/ungdommens foresatte og familie, kommunale tjenester og andre etater hvor det er hensiktsmessig. Henvisninger til BUP kommer fra fastlege, annen lege eller barnevernstjenesten. Det finnes poliklinikker og døgnenheter i begge fylkene. Det er ikke behov for strukturelle grep.

DPS Lillehammer har ansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 10 kommuner. De driver poliklinisk og ambulant behandling, og har i tillegg 9 senger på Lillehammer og 14 på Otta. Samlokaliseringen med somatikken vurderes som positiv.

DPS Gjøvik er blant landets største DPS, og har hovedansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 13 kommuner. De driver ambulant og poliklinisk behandling ved flere lokasjoner. I Valdres har de én allmennpsykiatrisk sengeenhet med 10 senger, og på Gjøvik to sengeenheter med 10 allmennpsykiatriske og 10 åpne akuttpsykiatriske plasser samt en enhet for spiseforstyrrelser med 10 senger og områdefunksjon.

Samlokalisering

Rapporten sier at samlokalisering psykiatri/somatikk i seg selv er et gode. Det bør skilles mellom hvilke pasienter som mest kan nyttiggjøre seg samlokalisering, og hvor det ikke har faglig gevinst.

Avdelinger hvor samlokalisering synes hensiktsmessig:

-Alderspsykiatri: Mange eldre med psykiske lidelser har sammensatte lidelser hvor somatikk og psykiatri henger nært sammen. Utredning og behandling av alderspsykiatriske pasienter profitterer på nært samarbeide til laboratoriefunksjoner og billeddiagnostikk på døgnbasis, samt tilgang på akuttmedisinske og kirurgiske funksjoner. Her er samlokalisering sterkt ønskelig.

-Akuttpsykiatri: Akuttpsykiatriske avdelinger tar imot alle som trenger øyeblikkelig hjelp med innleggelse. Pasientene sendes fra fastlege og legevakt, og pasientpopulasjonen er heterogen og usortert på diagnoser og tilstander, og det gjelder også skillet mellom psykiatriske og somatiske tilstander. Akuttpsykiatriske avdelinger tar også imot pasienter med rusproblematikk. En samlokalisering vil prinsipielt være en faglig fordel.

Akuttavdelingen på Gjøvik ligger inne i sykehuset og legevakten tilbyr også tilsynsfunksjon for somatiske avdelinger. Tilsynsfunksjonen på andre somatiske sykehus i SI ivaretas av DPS på dagtid, og de har ikke dette tilbudet på kveld eller helg. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeidet med legevaktene bør utvides. Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sanderud.

Tilstander med akutt rus krever ofte medisinsk overvåkning og tilgang på personell som er trent i å observere og handle ved komplikasjoner som kan oppstå i akutt rus eller i avrusningsfasen. Det er ønskelig å samlokalisere akuttavdelinger i rusfeltet med somatiske funksjoner.

-Spiseforstyrrelser: Per i dag er det etablert en avdeling for dette i umiddelbar nærhet til Gjøvik sykehus. Dette gir tilgang til akuttmedisinske tjenester og dekker avdelings behov for somatiske helsetjenester. Avdelingen er ikke per i dag godkjent for bruk av tvang, noe den bør ha for å sikre tilbud til også denne pasientgruppen. Spiseforstyrrelsesavdelingen er et bedre tilbud for å sikre adekvat behandling for alvorlig syke pasienter som i perioder kan trenge bruk av tvungen innleggelse, enn en akuttpsykiatrisk avdeling. Tvangsbehandling forutsetter leger i vaktordning som finnes per i dag.

Avdelinger som ikke er tjent med samlokalisering:

Sikkerhetsavdelingen på Reinsvoll har oppgraderte fasiliteter som er godt tilrettelagt for pasienter som trenger økt sikkerhet for å ivaretas. Pasientene er ofte innlagt over lengre tid og de ivaretar også pasienter som er dømt til behandling. Det er lite å hente på å samlokalisere en slik avdeling med somatisk helsetjeneste for pasientene som gruppe, og de synes adekvat ivaretatt i dagens ordning med lege i vaktordning.

Psykose og TIPS (Tidlig intervensjon ved psykose) kan bestå som i dag, og har sine behov for somatiske helsetjenester dekket av eksisterende legevaktsordning.

Kompetanseenheter:

Det er viktig å bygge videre på eksisterende, velfungerende  fagmiljøer/fagenheter; vel vitende om at det er meget krevende å flytte og evt bygge nye fagmiljøer.

Reinsvoll som sykehusenhet bør ikke avvikles, men videreutvikles som sykehus med sentraliserte funksjoner.

Fra jobb til pensjon

EldrebølgenInnlegg for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  mars 2017.

Norge er et godt land å leve i, og et godt land å vokse opp i. Over hele verden har vi rituelle overganger mellom ulike sosiale faser av livet. Det begynner med navnefest eller dåp hvor et nytt menneske ønskes velkommen til verden. Så følger i tur og orden konfirmasjon, ekteskap og gravferd. Overgangen fra jobb til pensjon blir markert i mindre grad. I Norge er grunnen til dette at det avslører sosiale forskjeller som ikke er akseptable.

La oss se på dødens klasseskille. Det heter seg at vi blir eldre, men det gjelder ikke alle. I Oslo lever folk 10 år lengre på vestkanten enn på østkanten. SSB lager statistikk over dødelighet etter yrke. Kvinnelige fysioterapeuter lever lengst. Menn i manuelle yrker lever et kortere liv.

Det er de med lang utdanning og høy lønn, som lever lengst. Om de jobber til de er 70 år, vil de likevel motta pensjon i flere år enn de som blir uføretrygdet i 50-åra, eller går av med tidlig alderspensjon. En omfordeling til fordel for dem som kan stå lenge i jobb, betyr å flytte penger fra syke og fattige, til de som er rikere og friskere. Dette er usosialt.

Overgangen fra jobb til pensjon viser hvor store forskjeller det er mellom folk. Det ser ut til at sosiale ulikheter er arvelig. Barn er helt ukritiske i valg av foreldre. Hva du senere får av utdanning, helse og økonomi, er avhengig av hvilke foreldre du valgte.

I Stortinget ble det vedtatt et pensjonsforlik. Målet var å spare 20% av folketrygdens framtidige utgifter. Det er dette Høyre kaller for en bærekraftig folketrygd. Den nye folketrygden settes gradvis ut i livet. Starten var i 2011.

Alleårsregelen (40år) har erstattet besteårsregelen (20år), og det taper vi mye penger på. Prinsipielt får alle en «privat» pensjonsformue 18,1 % av livslønn. Den skal deles på gjenværende gjennomsnittlig levealder. Da blir ordningen fleksibel og «nøytral».

Konsekvenser av den nye folketrygden:

– Lavere pensjon hvis gjennomsnittlig levealder øker.
– Nøytralitet – gi fra de slitne og fattige til de rike og friske.
– Underregulering av pensjon etter uttak: lønnsutvikling fratrukket 0,75 %.
– Rett til å gå av ved 62 hvis pensjonen ved 67 overstiger minstepensjonsnivået.
– Kvinner rammes hardest.
– Fram til 2050: pensjon reduseres med ca 28 %.
– Fleksibelt uttak av pensjon (pensjon med og uten jobb i tillegg).

Under ledelse av Yngvar Hågensen, kjempet LO fram AFP, som betyr Avtalefestet pensjon. Den hadde som mål at «sliterne» skulle få er verdigere overgang fra jobb til pensjon etter fylte 62 år. AFP er ikke lenger en tidligpensjon, kun et tillegg i pensjonen. Det kommer en tjenestepensjon i tillegg til folketrygden. I privat sektor er den dårlig, og i offentlig sektor er den truet. Ikke rart at pensjon blir en viktig sak på årets LO-kongress.

Sterke økonomiske incitamenter for å stå i jobb lengst mulig, gjør det reelle valget mindre fritt. Sliterne som ikke orker mer, straffes hardt, eller har ikke rett til tidligpensjon. De som realiserer seg selv gjennom et spennende yrke, belønnes for det de uansett ville ha gjort.

Stadig flere velger å stå lenger i jobb. Det kan gi et dilemma. Det ideelle er å kunne velge selv når du synes tiden er inne for å slutte i jobben. Denne friheten er det mange som ikke har.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Derfor kan det å bli pensjonist oppleves som et tap, og ikke som en frihet. Enkelte kan føle seg presset ut av arbeidslivet. Det er det motsatte av et fritt valg.

Særlig for de som har mye av sin identitet knyttet til sitt yrke, kan møtet med pensjonsalderen bli en sorgreaksjon. Alder kan også medføre andre tap. Både familie og venner faller fra ettersom årene går. Muligheten for isolasjon og ensomhet øker.

Svært mange ønsker noen gode år som pensjonist på heltid, og mange av oss kan få til dette i praksis. Da har du kanskje både frihet, helse og økonomi til å gjøre det du selv vil. Hva trengs for at denne perioden skal bli en god tid?

Stikkordet for det gode liv er variasjon, selv om vi også trenger struktur.

Mangel på relasjoner er dødelig.

Sosial stimulering er en nødvendighet.

Den fysiske kapasitet som hver enkelt har, må brukes, ellers blir den borte.

Den som ikke reiser bort, mister den intense gleden det kan gi å komme hjem igjen.

Årstider er et gode (variasjon), selv om vinteren er for lang for mange.

Du bør analysere dine interesser, for så å ta dine egne valg. Tiden fra du slutter i jobben, og til helsa setter grenser, kan sees på som et mulighetsvindu. Det finnes ikke en oppskrift som passer for alle. Frihet er å kunne velge, den friheten er det dessverre ikke alle som har.

Høring

logoHøringsuttalelser må sendes til postmottak@sykehuset-innlandet.no eller til postadresse Sykehuset Innlandet HF, Postboks 104, 2381 Brumunddal, innen fristen 12. mai 2017, og merkes ”Høringsuttalelse Idéfaserapport”. Innkomne høringsuttalelser blir forelagt styret i Sykehuset Innlandet til foreløpig gjennomgang og vurdering i styrets møte 16. juni 2017.

Denne teksten er til fri bruk, bare klipp og lim!

Fremtidig sykehusstruktur i Sykehuset Innlandet HF

Det vises til høringsbrev av 01.02.2017. (…) ønsker å uttale seg i saken.

Innledning

Hedmark og Oppland fylker utgjør det geografiske ansvarsområdet for Sykehuset Innlandet (SI). Det er et stort geografisk område (52 000 km2 ) som ikke har et naturlig sentrum. Dette skaper utfordringer for strukturering av spesialisthelsetjenesten. Bedre prehospitale tjenester, og bedre kvalitet på veiene, er ikke gode argumenter for å reise lengre. Geografien vil forbli uendret. Litt flere vil bo i byene, og antall eldre vil øke og kreve flere helsetjenester.

Idéfaserapporten er det sentrale høringsdokumentet. De ulike modellene for framtidig sykehusstruktur, ligger i det som kalles Mjøs-regionen. Alle modellene bygger på de samme, usikre forutsetningene. Det anbefalte alternativet, er et nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua, med underliggende varianter. Modeller som omhandler to eller tre sykehus, holder også sykehusene på Tynset og i Kongsvinger utenom. Lokalmedisinske sentre (LMS) omtales som alternativer til sykehus, til tross for at LMS er en samarbeidsarena.

Økonomi

Nytt hovedsykehus er foreløpig antatt å koste 12 milliarder kroner. Moderselskapet HelseSørØst (HSØ) stiller noen økonomiske vilkår. Driftsoverskudd settes inn på en konsernkonto, og kan bli regnet som egenkapital. Det kreves 30% oppspart egenkapital før resten av byggesummen kan lånefinansieres. Lånet vil bli et serie lån på kommersielle vilkår. Det antas at et så stort prosjekt krever flere byggetrinn. Det vil ta tid. Tidligste byggestart kan bli i år 2022.

Dersom nytt hovedsykehus skal bygges, vil vi først få en lang og krevende overgangsfase, hvor det skal spares opp egenkapital, i tillegg til løpende drift. Deretter må overskudd sikres og lån betales ned. Det er lett å se for seg at dette medfører uoverkommelige driftsproblemer. SI kan ikke påregne at kommunene kan avlaste sykehusene slik som beskrevet i idéfaserapporten, og i økonomisk langtidsplan (ØLP). Kommunene vil ikke forstå samhandlingsreformen på denne måten. Det er lite sannsynlig at kommunene får tilført ressurser, faglig og økonomisk, som setter de istand til å ivareta oppgaver som sykehuset ivaretar i dag.

Det øvrige innsparingspotensialet er også overdrevet. De nåværende sykehus er kostnadseffektive. Dramatiske kutt er allerede gjenomført. Sengetallet er allerede kraftig redusert. Ingen ny teknologi ser ut til å redusere sengebehovet dramatisk i framtida. Beredskapen bør ikke svekkes, og det er ikke forsvarlig med stor reduksjon i antall ansatte, hverken på kort eller lang sikt.

SI har en stor og differensiert bygningsmasse av varierende kvalitet. Alt i fra verneverdig til nybygg. Den økonomiske situasjonen innbyr kun til moderat oppgradering av bygningsmassen. Dersom det bygges et nytt sykehus ved Mjøsbrua, vil det være en tap-tap situasjon for alle byene ved Mjøsa. Det vil generere mye transport. Både pasienter og personell vil bidra til vekst i trafikken, til stor skade for miljøet og økonomien.

Store akuttsykehus

Den nasjonale helse og sykehusplanen definerer sykehus som skal betjene mer enn 60.000 til 80.000 innbyggere, som store akuttsykehus. Nasjonalt har debatten handlet om akuttkirurgi ved de små sykehusene. I SI er det motsatt. Her trues akuttberedskapen ved de største sykehusene. Nasjonalt overlates styringen til foretakene. Det er mange problemer med foretaksmodellen, men det faller utenfor rammen av denne høringen.

De fleste pasienter som legges inn på sykehus, kommer som øyeblikkelig hjelp. Derfor er akuttberedskap meget viktig. Den største pasientgruppa skal på medisinsk avdeling. Ikke minst eldre pasienter som blir innlagt med symptomdiagnose, og denne pasientgruppen er økende (eldrebølgen). Da trengs det breddekompetanse. Ortopedi er et stort fag. De aller fleste brekker ett eller annet, før eller senere. Er ulykken ute, så trengs det en kirurg som kan åpne en buk og stanse en indre blødning. Ellers vil du kanskje aldri nå fram til nasjonalt traumesenter (Ullevål) i tide. Derfor må vi ha gastrokirurger på alle sykehus. Anestesi trengs overalt, det sier seg selv. Jo lenger det er til fødeavdelingen, jo flere er det som ikke vil nå fram i tide. Kravet er fødeavdeling på alle sykehus. Sykehus skal også ha et distriktspsykiatrisk senter (DPS), og akuttplasser for rus-pasienter.

Det finnes fordeler og ulemper med alle modeller, men breddekompetanse må finnes på alle allsidige akuttsykehus. Derfor går (…) for en modell med tre store og allsidige akuttsykehus i det sentrale innlandet. Lillehammer, Elverum og Gjøvik. Sammen med Tynset og Kongsvinger får vi da 5 somatiske akuttsykehus i innlandet. En stor svakhet med idéfaserapporten, er at den ikke skiller klart på hva som trengs for å sikre allsidig akuttberedskap, og den øvrige virksomheten. Det fremgår heller ikke hvilke fagområder som betjener små pasientgrupper. Vi foreslår at sykehusene skal alle ha minst følgende akuttfunksjoner: indremedisin, ortopedi, gastro/generell kirurgi, anestesi, føde/gyn, psykiatri, røntgen og lab.

Det kreves et stort volum av pasienter dersom en medisinsk spesialitet skal finnes på alle lokasjoner. Alle kan ikke ha alt. Ingen sykehus er komplette. Funksjoner bør finnes på ett eller flere steder. Kompetente fagmiljøer lar seg ikke flytte uten vesentlige tap. Her er noen eksempler på funksjoner som bør beholdes der de er. Lillehammer bør fortsatt ha nevrologi, kvinneklinikk og barneavdeling. Gjøvik bør ha kreftbehandling og øre/nese/hals. Elverum bør ha øyemedisin og øre/nese/hals.

(…) mener at sykehuslokalene på Hamar fortsatt skal komme til nytte. De kan huse et elektivt spesialsykehus, (planlagt virksomhet) med vekt på små kirurgiske fag, poliklinikker og dagbehandling. Akuttberedskapen flyttes til Elverum.

Psykiatri/rus

(…) er enig i at det er behov for et tettere forhold mellom somatikk og psykiatri i SI. Vi har derfor tre konkrete forslag:

1. Alderspsykiatriske sengeposter, poliklinikker og ambulante tjenester, etableres ved de tre store akuttsykehusene. Det betyr at tilsvarende tjeneste på Sanderud kan legges med. Alderspsykiatrien bør samarbeide med indremedisin. Virksomheten bør styrkes fordi vi allerede har et underforbruk ute i kommunene, og fordi behovet vil øke. Tilbudet må tilrettelegges i nærhet av der pasientene befinner seg.

2. De psykiatriske akuttambulante enheter/team bør styrkes, og samarbeide med legevaktene.  Det er allikevel ikke mulig å redusere behovet for akutte senger på Reinsvoll og Sannerud.

3. Det er er et underforbruk av helsetjenester blant mennesker med rusproblemer. Akuttplasser bør etableres og knyttes til medisinske avdelinger.

Sammendrag

SI bør prioritere akuttberedskap. Vi vil derfor gå for en modell med tre store og allsidige akuttsykehus i det sentrale innlandet. Lillehammer, Elverum og Gjøvik. Sammen med Tynset og Kongsvinger får vi da 5 somatiske akuttsykehus i innlandet. To i Oppland og tre i Hedmark. Til dette kreves det i liten grad investeringer i nye bygg. Sengetallet bør økes jevnlig, slik at den gjennomsnittlige beleggsprosenten blir på 85%. Høyere beleggsprosent svekker kvaliteten på behandlingen.

Hamar gjøres om til et elektivt spesialsykehus med vekt på små kirurgiske fag, poliklinikker og dagbehandling. Akuttfunksjonene flyttes fra Hamar til Elverum. De tre store sykehusene skal alle ha minst følgende akuttfunksjoner: indremedisin, ortopedi, gastro/generell kirurgi, anestesi, føde/gyn, psykiatri, røntgen og lab. Andre funksjoner kan med fordel fordeles mellom sykehusene i et nettverk. Prehospitale tjenester samt lokalmedisinske sentre (LMS) bør videreutvikles og styrkes.

Alderspsykiatriske sengeposter, poliklinikker og ambulante tjenester etableres ved de tre store akuttsykehusene. De psykiatriske akuttambulante enheter/team skal styrkes og samarbeide med de interkommunale legevaktene. De psykiatriske sykehusene på Reinsvoll og Sannerud beholder sine akuttfunksjoner. Spesialisert rehabilitering for slagpasienter opprettholdes på Solås. Erfaringer tilsier at kompetente fagmiljøer ikke lar seg flytte uten vesentlige tap.

Konklusjon

(…) er imot nytt hovedsykehus. Med sterk befolkningsvekst i Oslo, vil det bli mindre penger til innlandet, tiltross for eldrebølgen. (…) mener at sparing til egenkapital og stort låneopptak til nybygg, er feil prioritering. Den økonomiske situasjonen innbyr kun til moderat oppgradering av bygningsmassen. SI kan ikke påregne at kommunene får økonomiske og faglige ressurser til å kunne avlaste sykehusene.

Spørsmål til Oppland Unge Høyre

unge-hoyreSykehuset Innlandet la fram sin idéfaserapport på sin perspektivkonferanse på Honne konferansesenter 14. januar 2017. Tilstede blant de mange frammøtte, var en gruppe ungdommer fra Oppland Unge Høyre. Det antas at dette er bakgrunnen for Emma Hylland Mediås sin kommentar i OA den 25. januar, hvor hun videreformidler hva sykehusledelsen hadde på hjertet. Er dette alt Unge Høyre skal bidra med i sykehusdebatten?

Idéfaserapporten argumenterer for et nytt hovedsykehus i Mjøsregionen. Denne regionen omfatter hele Oppland og sentrale deler av Hedmark. Sagt på en annen måte, så er halvparten av de somatiske akuttsykehusene på Hedmark fredet før sykehusstrukturen blir vurdert. Noen spørsmål? Er det bare fordeler med hovedsykehusmodellen? Kan vi spare opp 30% egenkapital til nybygg uten at kvaliteten blir for lav? Går kommunene med på å overta 20% av sykehusenes utgifter på grunn av samhandlingsreformen? Har Oppland Unge Høyre noen meninger om disse spørsmålene?

60% av psykiatrien befinner seg på distriktpsykiatriske sentre (DPS). DPS Gjøvik er et av landets størst, med virksomhet både i Valdres, og på Hadeland og Gjøvik. Både sengeposter, poliklinikker, rusmiddelteam og akuttambulante tjenester er samlokalisert med somatikken på Gjøvik. DPS Lillehammer har, i tillegg til virksomhet på Otta, samlokaliserte døgn- og polikliniske tilbud på Lillehammer sykehus. Er dette ukjent for Oppland Unge Høyre?

Troen på at sentralisering gir god økonomi, er grunnfestet i enkelte politiske miljøer. Ideologien sier at stor produktivitetsvekst kan tas ut ved å investere i store enheter. I virkelighetens verden er dette feil. Det finnes ulemper ved stordrift. Noen spesialister har for smal kompetanse til å kunne brukes i alminnelig beredskap. Store sykehus er uoversiktlige, og gir vanskelige samarbeidsforhold. Små sjukehus driver like billig, og produserer like god helse som de store. Det viser den hittil største gjennomgangen av forskning og helsedata på området i Norge. Likevel kjøper Oppland Unge Høyre hele pakka, og tror på 650-730 milioner kroner i effektiviseringsgevinster.

Skal vi ha nytt hovedsykehus, står vi overfor en lang overgangsfase. Det foreligger betenkelige spareplaner både på kort og mellomlang sikt. Det er uakseptabelt med for dårlig akuttberedskap. Uansett hvordan funksjonene fordeles innad i nettverksmodellen, så er det behov for akuttberedskap på alle sykehusene. Det er det vanlige som er vanligst, og det bør derfor kunne behandles på alle sykehus. Det betyr at alt ikke kan flyttes rundt omkring for å spare penger til investeringer.

Styreleder Anne Enger og adm. dir. Alice Beathe Andersgaard har bedt om konstruktive innspill i debatten om framtidas spesialisthelsetjenester. Da nytter det lite å gjenta påstandene til utviklingsdirektør Roger Jenssen, slik Oppland Unge Høyre gjør. Styret i Sykehuset Innlandet behandlet høringsbrev og samfunnsanalyse på møtet 26. januar. Nå får vi en høring av idéfaserapporten, med frist 12. mai. Det er lov å håpe på at Oppland Unge Høyre har kommet på bedre tanker innen den tid.

Strukturer i helsetjenesten

SykehusMed Anne Enger som styreleder, og Alice Beathe Andersgaard som ny adm. dir., har Sykehuset Innlandet fått den best tenkelige ledelsen som kan skaffes i offentlig sektor. Problemet er at strukturen ikke innbyr til ledelse, men kun til administrasjon og styring. Ledelse må vi ha der folk jobber, og ikke i Brumunddal, eller i bil mellom ulike lokasjoner. På Gjøvik så startet sykehuset opp som et interkommunalt samarbeide. Kanskje må vi rykke tilbake til start?

Dersom vi skal tenke litt prinsipielt, kommer vi ikke utenom en evaluering av foretaksmodellen. Å styre offentlige helse- og omsorgstjenester som om de var private foretak, har slått feil. Målstyring gir feil fokus. Det finnes alternativer til New Public Management (NPM). Vi må slutte å slå sammen sykehus til uhåndterlige enheter. Fokus på bunnlinja, og mistillit til helsepersonell, er uforenlig med at helsevesenet, som system, skal sette pasienten i sentrum. Det er helsepersonellet som gjør jobben med pasienten. Yrkesetikken avgjør kvaliteten på møtet mellom behandler og pasient. Derfor kan vi stole på fagpersonene i helsevesenet.

Det er urimelig at folk må kjempe for sine lokale akuttsykehus over hele landet. Det er NPM-ideologien som gjør at beredskap er ulønnsomt. Foretakene klarer ikke å opprettholde et nødvendig antall senger. Til tross for sikker kunnskap, om at belegg på mer enn 85% i gjennomsnitt vil redusere kvaliteten på behandlingen, så fortsetter sengereduksjonen. Det spesielle med SI, er at her står de største og beste sykehusene i fare for funksjonstømming og nedleggelse av akuttfunksjonene. Dette skjer ikke i resten av landet.

Samhandlingsreformen gjør møtet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten til et permanent konfliktområde. Ideelt bør partene møtes på samme forvaltningsnivå. Det vil kreve betydelig omorganisering, men kan være nødvendig for å unngå konfliktskapende organisering. Den desentraliserte akuttberedskapen bør ikke svekkes ytterligere, og kommunene bør ikke presses til å ta imot flere sykehuspasienter som ikke er ferdig behandlet. Ikke alt kan kommunaliseres. Vi trenger også store, statlige universitetsykehus. Omlag 5% av landets pasienter trenger helsetjenester på nasjonalt nivå. Det vi ikke trenger, er flere konsulentrapporter, mer byråkrati og detaljstyring fra statens side.

Alle helsetjenester trenger en demokratisk forankring. Det er Stortinget som bør bestemme de helsepolitiske rammene. Der bør det bestemmes hvor mange sykehus vi skal ha, og hva de i hovedsak skal drive med. Stortinget har også det overordnede ansvaret for kommuneøkonomien. Nasjonal helse- og sykehusplan bør utvides og rulleres hvert år. Lokalt trenger spesialisthelsetjenesten en ny modell for forvaltning, enten det blir fylket eller en annen løsning. Det er ønskelig at sykehuset også er en administrativ enhet. Derfor må det tenkes nytt. Er det mulig å samle sykehuset og kommunehelsetjenesten på et felles interkommunalt nivå? Dette spørsmålet bør utredes.

Helseforetaket SI har planer om en ny sykehusstruktur. Idéfaserapporten foreligger og skal ut på høring våren 2017. Drømmen om det store hovedsykehuset lever, og veien dit er brolagt med fatale sparetiltak. Nye tanker finnes det lite av. Det er kutt i beredskap og reduksjon av senger som skal finansiere det nye sykehuset. Selv om sykehuskampen er allmen og angår hele landet, så får kampene også et lokalt preg.

Den politiske mobiliseringen er i gang. Fagfolk og politikere, både på Lillehammer og på Gjøvik bør forså at sammen er vi sterke. Den som klarer å mobilisere bred og folkelig støtte for sitt lokale akuttsykehus, har muligheter for å klare seg.

Hovedsykehus for alle pengene!

logoDet er ikke bare å ønske seg et nytt hovedsykehus. Ingenting er gratis. For noen kan det ha blitt en litt bratt læringskurve. Sykehuset Innlandet har ikke bare lagt fram «idéfaserapporten», de har også lagt fram «omstilling kort sikt», som nå er behandlet i styret. Mens idéfaserapporten viser den lange veien fram til nytt hovedsykehus på Moelv (Mjøsbrua), så viser «omstilling kort sikt» de første konkrete skritt for å spare penger til det store prosjektet. De nye dokumentene og styrets behandling av disse, gjør det litt lettere å få innsyn i hvordan ledelsen tenker, og hva som er deres ideologi.

Det faglige perspektivet ser ut til å være kirurgisk. Øverst i hierarkiet står smale og spisse kirurgiske spesialiteter med høyteknologisk behandling. Det betyr roboter og dyrt utstyr. Nederst på stigen står store fagområder som medisin, psykiatri, rus og rehabilitering. Det sies ikke rett fram, men det er de gamle og funksjonshemmede som ikke blir prioritet, og de tjener ikke på sentralisering. Solås er midlertidig reddet fordi nye lokaler i Hedmark fylke ikke er klare for innflytting. Store ord om faglighet, kan ofte dekke over økonomiske og politiske motiver, og slike motiver finnes det mye av.

Økonomi er det overordnede perspektivet på sykehuspolitikken. Selve foretaksmodellen innbyr til økt markedsorientering. Ledelsen i SI tror på mye større grad av kostnadseffektivitet. De tror på stordriftsfordeler og lavere sengetall. Erfaringene fra Ahus og Østfold har ikke nådd fram. De 800 000 som tjenes hver gang de sier opp en sykepleier, kan brukes til å saldere budsjettet uten at det rammer pasientene. Økonomisk ideologi fra konsulentselskapene ser ut til å erstatte realismen. Produktivitetsveksten gir besparelser som kan brukes flere ganger. Både Stortinget, HSØ og SI bruker de samme pengene til ulike formål.

Behandlingen av «omstilling kort sikt» bidro til å avsløre noen politiske forhold. Det er nå helt klart og tydelig at den politiske makta i SI er forankret på Hamar. Lillehammer har ikke tjent noe på sin lave profil og støtte til nytt hovedsykehus. For Gjøvik er det nå kampen for Solås som er viktigst. Ett eksempel på meningsløs makt bruk, er sentralisering av pacemakerinnleggelser til Elverum. Eneste effekt er mer pasientreiser. Neste runde blir kampen om ortopedien, og om hvilke sykehus som skal overleve som akuttsykehus. Gjøvik ligger dårlig an. Spørsmålet er hvordan det går med den politiske mobiliseringa. Kommer Oppland arbeiderparti seg på banen? Kan ordførerne godta at sykehuset velter 20% av sine utgifter over på kommunene uten eller med lite økonomisk kompensasjon?

Samlet sett er norske sykehus underfinansiert. Foretaksmodellen, som i starten ga en bedre kostnadskontroll, har utviklet seg i feil retning. Byråkrativekst og bruk av eksterne konsulenttjenester er ute av kostnadsmessig kontroll. Det mørkeblåe svaret på disse utfordringene, er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. Den innbitte troen på at all offentlig virksomhet er ineffektiv, vil de ikke gi slipp på.

Det er lang vei mellom de som styrer og de som blir styrt. En fryktkultur har spredd seg i foretakene. Det er få som tør å si noe. Mange ser at regnestykket ikke går opp. Vi blir flere eldre, og flere blir pasienter. Det er ikke mulig å redusere virksomheten samtidig søm vi øker volumet på behandlingen.

Aldri før har store og velfungerende akuttsykehus som Gjøvik og Lillehammer blitt lagt ned. Vi kan ikke vente for mye av slitne helsearbeidere. Det er vi som har bruk for tjenestene, som må mobilisere. Det er noe vakkert over folk som går i fakkeltog for sykehuset sitt. Kompliserte saker trenger ikke være så vanskelige. Derfor kan det bli lettere for aktivister å mobilisere støtte til sitt lokale sykehus, nå som truslene har blitt tydeligere.

Fremtidig sykehusstruktur

Adm. dir. Morten Lang-Ree
Adm. dir. Morten Lang-Ree

Idéfaserapporten foreligger, og adm. dir. Morten Lang-Ree anbefaler det samme som han har ment hele tiden. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er et foretak. Det har konsekvenser for hvordan ledelsen tenker. Det er foretaksmodellen som legger opp til et ensidig fokus på bunnlinja. Det finnes en fundamentalistisk tro på at dagens sykehusstruktur er ineffektiv, og ikke økonomisk bærekraftig. Siden vi ikke bruker så mye penger på helse totalt sett, så er mangelen på økonomisk bærekraft forsåvidt riktig. I tillegg kommer ytterligere tre momenter. For det første skal det spares opp egenkapital til kommende nybygg. For det andre brukes det mye penger på egen administrasjon og Sykehuspartner. Og for det tredje så koster det mye å kjøpe konsulentbistand fra firmaer i inn- og utland.

Det å forvalte felleskapets ressurser, er ikke lett når det skal drives som forretning. Beredskap blir da noe ulønnsomt. Det skal være lediggang på brannstasjonen når det brenner lite, og det skal kalles inn ekstra mannskaper når det brenner mye. Slik bør det også være på sykehuset. De fleste pasienter legges inn som ø.hjelp (øyeblikkelig hjelp). Planlagt behandling kan skje hvorsomhelst, men folk shopper ikke helsetjenester. Vi har behov for våre akuttsykehus. Vi velger ikke når og hvor vi blir alvorlig syke.

Idéfaserapporten handler for det meste om Mjøsregionen. Det er en avsporing. Det finnes ikke noe alternativt scenario hverken for Tynset eller Kongsvinger sykehus. Alt som sies om de psykiatriske sykehusene på Sannerud og Reinsvoll, er at de skal samlokaliseres med somatikken. Betydningen av at deler av psykiatrien allerede er samlokalisert vurderes ikke. Spesialisert rehabilitering ser ut til å bli kommunalisert. Solås er overhode ikke nevnt i rapporten som er på 150 sider.

Istedenfor å utrede sykehusstrukturen i hele innlandet så vurderes bygging av nytt sykehus ved Mjøsa. Det er en forestillinger om betydelig stordriftsfordel. Effektivitet og økonomi skal sikres gjennom lavere beredskap og færre senger. Samtidig skal alle små og spesialiserte fagområder samles på ett sted. Dette skal angivelig være til pasientenes beste. Debatten blir da om hvilke aktiviteter som skal bli igjen på de tidligere akuttsykehusene. Dagbehandling, poliklinikk eller annen planlagt behandling. Økonomien avgjør.

Elverum blir en sak for seg, da dette sykehuset stengt tatt ikke ligger ved Mjøsa. Lillehammer og Gjøvik er heller ikke sykehus for Mjøsregionen, men for hele Oppland fylke. Da står vi tilbake med Hamar, som virkelig ønsker et nytt sykehus. Sykehusene våre har utviklet seg. Det blir kontinuerlig tatt i bruk ny teknologi. Vi har allerede sentralisert. Vi har redusert liggetiden så dramatisk at kommunene klager og mange må reinnlegges. Vi har det laveste sengetallet pr. innbygger i hele Europa.

Problemet er økonomien. Alle nye sykehus i Norge bygges for små. Det skjer for å holde kostnadene nede. Idéfaserapporten inneholder forutsetninger som tilsier at også det nye sykehuset ved Mjøsa vil bli for lite. Kommunene vil bli ytterligere presset til å ta imot pasienter som ikke er ferdigbehandlet. Med investeringer på 12 milliarder kroner, vil det kreves store reduksjoner i driftskostnadene. Det antydes besparelser på 700 millioner kroner pr år. Det betyr kraftige reduksjoner i bemanningen, kanskje opp til 7-800 årsverk. I tillegg kommer besluttede reduksjoner, før et hovedsykehus er etablert. Dette blir planer som tilsammen krever en organisasjon med 1000 færre årsverk.

På grunn av de finansielle utfordringene kan det nye sykehuset bli bygget i flere trinn. Det betyr at Hamar kan få sitt nye sykehus i første byggetrinn. Hva som så skjer, er ikke lett å se, men i første omgang skal saken om sykehusstruktur ut på høring. Det betyr at kampen om sykehusene ikke er over, men i ferd med å bli trappet opp. Aldri før har så store sykehus som Lillehammer og Gjøvik blitt lagt ned. Saken er historisk.

Det vanskelige valget

Direktrene Lang-Ree og Jenssen
Direktørene Lang-Ree og Jenssen

I sykehusaksjonen er fagbevegelsen, psykiatrien, somatikken og pasientorganisasjoner representert i styret. Vi som er med, er enige om det viktigste, og det ligger i det lange navnet: «Vi som er for 3 akuttsykehus i Oppland – Reinsvoll, Gjøvik og Lillehammer». Dette er det lange og tungvinte navnet på sykehusaksjonen i Oppland. Ikke alle vet at vi er i løpende kontakt med ledelsen i Sykehuset Innlandet HF. For tiden har vi 4 møter i året. Her utveksles informasjon, og meninger brytes. Vi er enige om å kalle det for dialogmøter.

Vi har lært om maktas språk, det gjelder å knekke koden. Det heter ikke at vi mangler penger til løpende drift. Nei, det heter at nåværende struktur ikke er bærekraftig. Det heter ikke å legge ned. Det heter å ta strukturelle grep. Ledelsen ved SI liker å framstå som eiernes lydige tjenere. Det er ingen grunn til å trekke denne intensjonen i tvil. Det er foretaksmodellen som tvinger sykehusene til å leke butikk, og som skaper sykehus som konkurrerer, i stedet for å samarbeide til pasientens beste. Det fryktes at fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg skal føre til «lekkasje» av penger til andre HF og private. Vi ser en massiv byråkratisering, og en målstyring der folk blir så gode på å telle at de ikke får tid til det som teller aller mest: Kvaliteten på det faglige møtet med pasienten.

Styret i SI skal i november legge fram sitt valg av ny sykehusstruktur. Deretter blir det en høring. Helsedirektoratet har en veileder som beskriver hvordan planprosessen skal gjennomføres. HSØ (Helse Sør-Øst) har godkjent at SI kan gjennomføre idéfasen i 2016. Så kommer konseptfasen sommeren 2017. HSØ legger til grunn at eventuell byggestart tidligst kan skje i 2022. HSØ har foreløpig ikke fastlagt noen finansielle rammer. HSØ bekrefter at store investeringer vil måtte finansieres med 70% statlig, rentebærende lån, og 30% egenfinansiert egenkapital. Vidre krever HSØ at foretaket skal operere med 2% fortjeneste. Avdrag og renter skal kompenseres med reduserte driftskostnader.

Den kjente eksperten på helsejuss, Anne Kjersti Befring, skriver på sin blogg:

«Ved alle nye bygg, er det et valg mellom behandlingstilbud og bygg. Store investeringer, som kanskje gjøres hvert 50. år, tas ved å kutte i kapasiteten, og jo større bygg jo større kutt. Tilsynelatende vurderes ikke risiko med utgangspunkt i situasjonen før det kuttes. Det har vært en overdrevet tro på effektiviseringsgevinster ved å drive størst mulig. Med toppstyring blir det mange trinn fra der pasienten behandles til beslutningstakere som fordeler ressurser og legger rammene for kapasiteten. Risikovirksomheter kjennetegnes av god oversikt over risiko og systemer for oppfølgning. Det må vurderes hvordan helseforetakene med sitt topptunge styringssystem kan bli i stand til å begrense risiko og hva som er «kritisk» størrelse og «kritisk» avstand for reell ansvarsplassering.»

Det er tre aspekter ved sykehusstruktur som er viktige. Økonomien er av overordnet betydning. Bare sparingen til egenkapital og reduserte rammer, kan bli til kutt av mer enn 400 stillinger ved SI. Det faglige er også av betydning. Den største faren her er, at i ly av den ufinansierte samhandlingsreformen, kan sykehusene velte mere av eldremedisinen over på kommunene. Det kan medføre økte lidelser og tidligere død for enkelte pasienter. Det tredje aspektet er det som gir mest håp. Løsningen må være politisk akseptabel! Derfor gjelder det å påvirke opinionen og politikerne. Der lokalpolitikere og folk klarer å slå ring om sykehuset sitt, øker sjansen for å lykkes. Ingen tjener på å miste akuttsykehuset sitt.

Dersom innlandet hadde vært en by på 400 000 innbyggere, ville tre akuttsykehus være en optimal løsning. Størst mulig er ikke best mulig. Geografien i innlandet gir noen ekstra utfordringer. Akuttfunksjonene ved Hamar sykehus kan flyttes til Elverum. Da vil antall akuttsykehus innen somatikken reduseres fra 6 til 5. Det vil ikke svekke kvaliteten, men spare penger og kreve lite bygningsmessige endringer.

Dersom LMS (lokalmedisinske sentere) er så bra på Otta og på Fagernes, så er det kanskje bra på Tynset og Kongsvinger også da? Det er sikkert penger å spare, men vi anbefaler det ikke. LMS er bra, men kan ikke erstatte sykehus. Nå gjelder det å stå på for sykehuset sitt. Der har folk i Oppland noe å lære av Hedmark.

NPM og legestreiken

legeForetaksmodellen er grunnen til at helseforetakene tolker sitt samfunnsoppdrag på en snever, bedriftsøkonomisk måte. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. HSØ (helse Sør-Øst) har besluttet å konkurranseutsette IKT-infrastruktur til det amerikanske multinasjonale konsernet Hewlett Packard Enterprise (HPE). Det er forventet at IKT-strukturen i framtida skal driftes fra India. Er det lov å sende pasientenes journaler rundt omkring i verden? Slik skader HSØ nasjonale interesser på flere måter.

Økonomisk er foretaksmodellen en katastrofe. Byråkratiet eser utover. Feilaktige beslutninger, tvilsomme prosjekter og håpløse prosesser, fører til store overskridelser. Utgiftene til internasjonal konsulentbistand stiger til himmels. Bare den såkalte Osloprosessen førte til milliardoverskridelser. Det finnes mange flere eksempler. Dårlig styring med økonomien medfører at det ikke lenger er tilstrekkelige midler til løpende drift. Det betyr dramatiske kutt, og konflikter med mange fagmiljøer. Mange fagmiljøer fortviler fordi faglige premisser betyr lite for beslutningene. Bare økonomi teller. Helsetjenesteaksjonen lanserte tidlig parolen «Ta faget tilbake»

Det gamle personalkontoret har fått nytt navn. Nå heter det HR som betyr «human resources». Inspirert fra USA, er det såkalt «hard HR» som skal prøves ut. Modellen inneholder fagforeningsknusing (Union busting). Kollektive avtaler skal avvikles. Det satses på at lønn og overtid skal avtales individuelt. Dette har ført til en legestreik som nå får støtte fra havnearbeiderne. Anne Kari Bratten, den notorisk konfliktskapende lederen av arbeidsgiverforeningen Spekter, er en garantist for at konflikten blir hard og langvarig. Hun har tidligere uttalt at helsepersonell er grådige og late. Det hersker en fryktkultur ved landes sykehus. Uredde stemmer fra Gjøvik og andre steder forandrer ikke dette.

Legene trenger et kollektivt vern mot urimelig disponering av avtalt overtid utover arbeidsmiljølovens bestemmelser. Kravet er at tillitsvalgte skal være med på å godkjenne turnusen. Dette er en sak for hele fagbevegelsen. Helt fra starten av, for mer enn 100 år siden, var kampen for 8-timersdagen en kamp mot de som ville ha individuelle avtaler om arbeidstid. Spekters syn er gammeldags, og i strid med den norske modellen. Samarbeid og medinnflytelse er en integrert del av norsk arbeidsliv.

Helseforetak kan ikke gå konkurs. De bare later som om de opererer i et marked. Markedslogikken brukes som ideologi. Med folket som gissel og staten som garantist, ligger det an til økonomiske uansvarligheter. En lang rekke spørsmål blir stående ubesvart. Hva er forskjellen på LMS (lokalmedisinsk senter) og lite akuttsykehus? Hvorfor blir så mange prognoser feil? Hvorfor har store og små fagmiljøer ulikt syn på sentralisering? Hvorfor går ikke liggetiden ytterligere ned? Hvorfor minsker ikke behovet for senger? Hvorfor er landets nyeste sykehus bygd for små? Hva betyr eldrebølgen for spesialisthelsetjenesten? Kan problemene lempes over på kommunene, selv om kommunereformen slo feil?

Det er ikke lett å by på løsninger for den som selv er en del av problemet. Håpet er at foretaksreformen skal evalueres, og i beste fall bli en del av valgkampen 2017.