Paradokset i forvaltningen

Posted on 15.05.13 by

arbeiderpartietDen Kinesiske kulturrevolusjon startet i 1966 og var Maos forsøk på å stoppe kapitalismen. Det var et paradoks at ordre om å storme hovedkvarteret, kom fra hovedkvarteret. Ledelsen hadde mistillit til seg selv, da måtte det gå galt. På 1980 tallet skjedde det samme med det norske embedsverket. Byråkratene definerte seg selv som problemet og lot seg inspirere av storheter som Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Det ble starten på kulturrevolusjon innen den norske forvaltningen, også det måtte gå galt.

Det er lenge siden at eliten i Arbeiderpartiet fusjonerte med embetsstanden og ble til den klassen som styrer landet. Den forsiktige starten var hovedavtalen av 1935, men selve blomstringen av den sosialdemokratiske epoken kom med bygging av velferdsstaten i etterkrigstida. Så kom Gro Harlem Brundtland og tapte alle valg. Kravet om fornyelse økte i styrke. Forvaltningen ble opptatt av målstyring. Metoden skulle sikre ledelsen styring og kontroll over et byråkrati som ikke lenger hadde tillit i samme grad som før.

Politisk var det bred enighet om at staten måtte moderniseres. Inspirasjon, metoder og ledere ble hentet inn fra privat sektor. Alt måtte telles og måles for å sikre kontroll fra toppen. Kanskje var det påvirkningen fra New Labour, kanskje var det andre forhold som spilte inn. Forvaltningen ble utsatt for en rekke reformer. Privatiseringen skjedde ikke over natta. Ting tar tid og en prosess har flere stadier. Televerket, postverket, NSB, Statoil og sykehusene ble i tur og orden til frittstående statlige foretak. Foretaksmodellen sikrer normalt en grei overgangen til børsnotert selskap. Pensjonsreformen holder til salt i såret for de som er fattige og syke. Nå lønner det seg å være frisk og leve lenge. I tråd med samme type tenkning kom så NAV-reformen og samhandlingsreformen. Etter bruk av internasjonale konsulentfirmaer kommer reformene, dårlig planlagte og uten nødvendig finansiering, signert selgeren Bjarne Haakon Hansen.

Motstanden mot sykehusreformen var sterk fra starten av. Hoppet i retning av privatisering ble stoppet midt i svevet. Staten har valgt politikere inn i foretakenes styrer etter at politiske nødvendigheter tvang ulike helseministere til å gripe inn i de ellers så frittstående foretak. Helsearbeiderne i spesialisthelsetjenesten jobber ikke innenfor statens lønnsregulativ og har ikke tilgang til statens pensjonskasse. Ikke er de privatisert heller. De henger i løse lufta. Av hensyn til Arbeiderpartiet har Fagforbundet bestemt at foretaksmodellen ikke skal vurderes før etter valget. LO kongressen har sluttet seg til dette synet.

22. juli kommisjonen knuste prinsippene om målstyring. Den som kjenner prisen på alt, forstår ikke verdien av noen ting. Overdreven registrering, telling og rapportering, er ikke forenelig med beredskap, initiativ og selvstendig tenking. Hele New Public Management viser seg å være et politisk feilgrep. Arbeiderpartiet står uten et troverdig alternativ.

Den norske eliten kommer ikke til enighet. Familien Bruun Wyller (helsetjenesteaksjonen) kan ikke gjøre opp med familien Gahr Støre på kammerset. Derfor er konfliktene nå et politisk anliggende. Den rødgrønne regjeringa ser ut til å tape valget av flere grunner. Helse og omsorg burde være en vinnersak for arbeiderpartiet siden høyresiden har så lite å komme med. De som satser på empati og yrkesetikk vil vinne i striden mot bunnlinja og markedstenkningen. Hvordan sykehusene skal organiseres og drives er en sak for stortinget, og ikke regionale foretak. Forvaltningen bør gå i fredsforhandlinger med seg selv. Skottland står som eksempel på hvordan man kvitter seg med arven fra Tony Blair og forkaster foretaksmodellen. Det trengs et ja til statlig styring og forvaltning. Velferdsstaten er viktig for norsk identitet og bør styrkes. Det er en god sak i valgkampen.

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med , , , | Legg igjen en kommentar

Hvem skal styre helsesektoren?

Posted on 06.05.13 by

 

Bjarne Haakon Hansen

Bjarne Haakon Hansen

Helsepolitikk kan bli et viktig tema i valgkampen. En av dem som bidrar med sine analyser, er Jens Olai Jenssen i Oppland Arbeiderblad. Han tror at opprøret blant landets helsearbeidere retter seg mot dagens rødgrønne regjering, men det er ikke lett å sette helsetjenesteaksjonen inn i en politisk bås. Det er riktig at opprøret brer om seg og øker i styrke. Systemkritikken retter seg mot foretaksmodellen. Kravet er mer, ikke mindre politisk styring. Helsepolitikken må ut av styrerommene og inn i de folkevalgte organer. De store spørsmålene i sykehusdebatten bør inn i den nasjonale helseplanen og behandles i Stortinget.

Det var ikke helseminister Jonas Gahr Støre som ble hengt ut på torvet i Gjøvik 1. mai. Det var det den tidligere statsråd Bjarne Håkon Hansen som ble. Mannen som selger alt fra pølser til påvirkning, fikk gjennomgå. Samhandlingsreformen har en rekke gode intensjoner og vil i beste fall lette presset på spesialisthelsetjenesten. I verste fall vil reformen medføre økt klasseskille og dårligere helsetilbud til utsatte grupper. Den blir kalt et First Price-produkt fordi reformen er dårlig planlagt og ikke finansiert. Bjarne Håkon Hansen har ikke forstått at alle store omstillinger koster penger.

Arbeiderpartiet er et stort parti som ofte kan avgjøre saker. Det var tidligere Akerdirektør Tore Tønne, som med støtte fra Frp og Høyre, fikk vedtatt sykehusreformen i all hast før valget i 2001. Småpartiene og store deler av fagbevegelsen var imot denne reformen fra starten av. Nå har motstanden vokst til en storm. Helseministeren sier at han ikke har noen prestisje knyttet til foretaksmodellen. Han påstår at han lytter og hører på hva helsearbeidere har å si. Det er stadig noen som håper på at Støre skal komme helsetjenesteaksjonen i møte.

Jens Olai Jenssen hopper over det faktum at motstanden mot innsatsstyrt finansiering (stykkpris) og internfakturering på sykehus, retter seg mot markedstenkning og høyresidens helsepolitikk. Høyre kan være med på å legge ned de regionale helseforetakene, med de vil ikke fjerne stykkpris, for det trengs for å fremme private tilbud. Frp kaller pasientene for kunder og tror bare på konkurranse. De har ikke forstått at om man leker butikk med statens penger, så trengs det mengder av byråkrater til å passe på pengene. Helsetjenesteaksjonen kan ikke tas til inntekt for høyresidens helsepolitikk. Aksjonen er tverrpolitisk.

Helsepolitikk er også noe konkret og lokalt. Som et svar på trusler om sentralisering og nedleggelse av de allsidige akuttsykehusene i Oppland, så har vi fått en sterk sykehusaksjon. Initiativet kom fra fagbevegelsen, og den politiske bredden er tilsiktet. En lang rekke foreninger og lag har sluttet seg til. Fire små partier har også sluttet seg til aksjonen.

Vi har flotte og moderne sykehus i Oppland. Lillehammer og Gjøvik er de to største sykehusene i innlandet. Alvorlige kutt kan true kvaliteten på helsetilbudet. Det nytter ikke å skylde på sentrale politikere. Regjeringen har bevilget en realvekst på 2% til spesialisthelsetjenesten det siste året. Det hjelper lite når makta sitter i Brumunddal og på Hamar. Foretaksmodellen fører til et demokratisk underskudd. Det er trist at de som bestemmer i Sykehuset Innlandet ikke stiller til valg.

Publisert i Sosialpolitikk | Legg igjen en kommentar

Foretaksmodellen står for fall

Posted on 17.04.13 by
Torgeir Bruun Wyller

Torgeir Bruun Wyller

Det er ikke riktig at alt var så mye bedre før. Tradisjonelt har sykehus vært autoritære og hierarkiske i sin struktur og ledelses form. Historisk fører sporene tilbake til feltlasarettet og et militært kommandosystem. Det er først i våre dager at alle spiser lunch i samme kantine.

Politisk er fylkeskommunen omstridt. Høyresiden mener at et lite land som Norge ikke trenger tre forvaltningsnivåer. Før sykehusreformen kom, var det fylkeskommunene som eide sykehusene. Mange ble forvirret av at også staten har forvaltning på fylkesnivå. Det virket uklart at fylkeshelsesjefen representerte fylkeskommunen og hadde ansvar for sykehusene, mens fylkeslegen representerer staten og har tilsynsmyndighet.

Før sykehusreformen var fylkeskommunen lite kjent blant folk flest. Sykehusene på sin side hadde stor prestisje og var langt mer populære enn sine eiere. Under slike forhold kan ledelse bli en utfordring sett fra eierens side. Avdelingsoverlegene var tidligere faglige eneherskere. Oversykepleieren hadde ansvar for logistikk og det som nå kalles HR. Administrasjon hadde lav prestisje. Det var faget og pasienten som sto i fokus. Arbeidsdelingen mellom lege og sykepleier ble i sin tid sett på som en del av naturens orden.

Med foretaksmodellen kom det store forandringer. Todelt ledelse ble forkastet på prinsipielt grunnlag. Ledelse skulle utvikles som eget fag. Økonomi ble eneste fokus. Sykehuset skulle bli mer likt andre bedrifter. Det ble målstyring, flere regler, mer kontroll og byråkrati. Vi kom ut av forvaltningen og inn i New Public Management. DRG-poeng, stykkpris og internfakturering ble den nye hverdagen. Fra asken til ilden vil mange si.

Mange ser behovet for en nasjonal helseplan som er forankret i Stortinget. På Stortinget er det ikke flertall for foretaksmodellen i sin nåværende form. Hva er alternativet? Det er bred enighet om at de regionale helseforetakene skal bort. Grunnen er at de ikke har noe å bidra med hverken faglig eller politisk. Hva så med våre 20 helseforetak? Problemet som skal løses, er at politikerne har abdisert og at fagfolket er marginalisert. Det er grunn til å tro at høyresiden vil ha flere private aktører og beholde noe av markedsorienteringen samtidig som de vil kutte ned på byråkratiet. I Arbeiderpartiet finner vi noen av foretaksmodellens siste forsvarere. De er på vikende front. Helsepolitikk kan bli en viktig sak i valgkampen.

Kritikken retter seg både mot målstyring og markedsorientering. Det er først og fremst i fagbevegelsen vi finner stor motstand mot foretaksmodellen. Fra Fagforbundet til Legeforeningen bygges det i disse dager en bred front som krever helsepolitiske endringer. Et sjikt av markedsorienterte byråkrater sitter med makta. Skal velferdsstaten sikres, så trenger vi blant annet en god spesialisthelsetjeneste. Målet blir da at politikerne tar tilbake styringa og at helsearbeideren tar tilbake faget sitt. Alternativet til marked og kontroll er kompetanse, omsorg og yrkesetikk. Til alt dette trenger vi en helsetjenesteaksjon, og den kommer nå for fullt over hele landet.

Helsetjenesteaksjonens krav:

  • Avskaff sykehusstyrene i sin nåværende form
    • Avskaff «tverrgående» avdelinger på tvers av medisinske fag og/eller geografiske lokalisasjoner, hvis ikke dette er forankret i fagmiljøene
  • Avskaff de regionale helseforetakene
  • Slutt å bruke innsatsstyrt finansiering for fordeling internt i sykehusene
  • Forby fakturering innen den offentlige helsetjenesten
  • Slank Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet
  • Slank sykehusenes eget byråkrati
  • Skill klart mellom utgifter til investeringer i nybygg, oppussing og utstyr på den ene siden, og utgifter til pasientbehandling på den andre
  • Hindre ytterligere sentralt drevne unyttige skrivebordsreformer
  • Gjenreis tilliten mellom arbeidere og ledere på alle nivåer i helsetjenesten

I Oppland er det få som har tillit til styre og ledelsen ved Sykehuset Innlandet. Det er bare et sjikt av direktører og andre ledere som regnes som lojale. Ellers antas det at mistilliten går begge veier. Pengene skal gå til kjøp av eksterne konsulenter, og driftsproblemer skal møtes med bruk av ostehøvel på budsjettet. Propagandaen for storsykehus er avslørt. Sentralisering og nedleggelser er byråkratenes bedriftsøkonomiske modell.

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med | 2 kommentarer

Ventetiden kan bli 15 år

Posted on 07.04.13 by
Øystein Stubhaug

Øystein Stubhaug

I disse dager ser vi at sykehusene har problemer. Nøkkelpersoner sier opp sine stillinger, og protestene kommer fra alle kanter. Ledelsens viktigste oppgave er å rekruttere og beholde fagfolk. Her har ledelsen sviktet og det nærmer seg full krise. Direktør Astrid Millum skriver i OA under tittelen «Våre beste muligheter». Hun har stor tro på at et nytt hovedsykehus vil samle høy kompetanse i robuste fagmiljøer. Hva hun bygger sin tro på, får vi ikke vite. Til høsten skal Sykehuset Innlandet søke HSØ om tillatelse til å planlegge et nytt sykehus. Ett av kravene er at det da skal foreligge flere alternativer, og det gjør det ikke i dag.

Astrid Millum har kompetanse hva angår sentralisering og nedleggelser. Hun er divisjonsdirektør for habilitering og rehabilitering. Sykehuset Innlandet har hatt tre små og velfungerende Ambulerende rehabiliteringsteam. Planer fra desember 2011 sier at ambulerende rehabiliteringsteam bør få en enda mer framskutt rolle framover for å imøtekomme kommunenes behov for kompetanseheving i forhold til utvidet oppgaveansvar. Fra 01.01.12 ble disse teamene slått sammen til ett og underlagt avdeling for Fysikalsk medisin og rehabilitering, Ottestad.

Før sammenslåingen til ett ambulerende team, hadde rehabliteringsteamene til sammen 12 stillinger. I dag er dette redusert til sju stillinger. Altså har divisjonen de siste årene redusert ambulant virksomhet innen rehabilitering med hele 40 %. Det har ført til redusert tverrfaglighet, og nå er det bare en halv sosionomstilling og en halv fysioterapeutstilling i teamet. Disse halve stillingene skal gi tjenester ambulant i alle 47 kommunene i innlandet, så her gjelder det å være sterk i trua. Det finnes flere eksempler: I forbindelse med flytting av Familieenheten Hov, fra Hov i Land til Reinsvoll har ti erfarne sosionomer, barnevernpedagoger og sykepleiere sagt opp sine stillinger. Og hvor ble det av fagfolkene da alderspsykiatrien skulle flyttes ut av fylket? Er sentralisering en metode for å redde en virksomhet? Eller er neste skritt å legge ned restene?

Byråkratiet vokser. I følge Ukeavisen Ledelse, så forholder helsevesenet seg til 285 mål og skal føre 69 ulike statistikker. Da blir det lite eller ingen prioriteringer. Det kuttes der det er lettest, som for eksempel i rehabilitering og psykiatri. Samtidig får dysfunksjonelle strukturer bestå i mange år. Det er lett å se at hele systemet må endres.

I innlandet har vi spredt bosetning og store avstander. Derfor er det lokalsykehuset som gir folk trygghet. Et stort fylke som Oppland bør få sitt eget helseforetak. I Oppland har vi to allsidige akuttsykehus innen somatisk medisin, og denne strukturen er tilferdsstillende. Hedmark har en annen historie, og har fire somatiske akuttsykehus som alle er mindre enn Opplands sykehus.

Dersom akuttfunksjonene ved Hamar sykehus flyttes til Elverum, får vi en vinn-vinn situasjon for begge fylker. Elverum vil bli Innlandets største sykehus. Hamar sykehus vil kunne drive med elektiv behandling og poliklinikk i den utstrekning nåværende lokaler egner seg. Tynset og Kongsvinger vil fortsatt være små, men populære akuttsykehus. Sykehusene i Oppland vil fortsatt være likeverdige slik de har vært siden 1986. Sykehusene i Gjøvik, Lillehammer og Elverum er store nok til å avlaste store sykehus som Ullevål og Ahus. Denne modellen krever ikke investeringer i nye bygninger, og vil bli billigere å drifte uten tap av kvalitet. Da kan ressursene brukes på både faglig bredde og spisskompetanse, samt til nødvendig og oppdatert medisinsk utstyr. Samlet sett er det dette som er vår beste mulighet.

De som vanskjøtter våre sykehus med bruk av såkalt ostehøvel, er ikke i stand til å legge ned ett akuttsykehus. De tror det er lettere å legge ned mange akuttsykehus samtidig. Med den nåværende politikken vil det ikke være mye å flytte til Mjøsbrua en gang i framtida. Det er på tide å innse at dette ikke går. Situasjonen er akutt. Vi kan ikke vente i 15 år på noe som er høyst usikkert og forbeholdt de som er sterke i trua. Det må tas politiske grep for å avløse det inkompetente styret og ledelsen nå. Det må skapes en ny tillit og tro på framtida. Sykehuset på Gjøvik må få penger til å sikre drifta. Og så må vi be pent om at Øystein Stubhaug trekker sin oppsigelse tilbake.

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med | 1 kommentar

Jeg hører hva dere sier

Posted on 17.03.13 by

Jeg-hørerDe store spørsmålene i sykehusdebatten bør inn i den nasjonale helseplanen. Hvor mange sykehus vil vi ha i Norge? Hvor skal de ligge? Og hva skal de inneholde? Dette er overordnede politiske spørsmål som hører hjemme i Stortinget. Spesialisthelsetjenesten trenger mer politisk styring og en tydeliggjøring av politisk ansvar. Politikerne skal tilrettelegge, og ikke styre sykehus i detalj.

Er det fornuftig å bygge ned lokalsykehus som best kan ivareta eldre pasienters behov? Lokalsykehusene ordner også de mest vanlige lidelser som krever sykehusinnleggelse med lavest ressursbruk. Å beholde disse vil også gi oss anledning til å ha akuttmottak nær der folk bor og arbeider. Svært få er tjent med store sykehus på steder det bor lite folk. Sykehusfusjoner har generelt dårlig prognose.

Legene har gjort opprør. Med professor Torgeir Bruun Wyller i spissen sies de rett ut at offentlige sykehus tvinges til å leke butikk. – Sykehusene styres mer og mer som produksjonsbedrifter med profittmål. New Public Management betyr et lekemarked med internfakturering og DRG-poeng (stykkpris), samt stalinistisk målstyring og rapportering. Legene kaller dette for det verste fra to verdener. Legeopprøret har bred støtte. Parolen er: Ta faget tilbake. Makta svarer som den pleier. «Jeg hører hva dere sier, jeg er langt på vei enig i deler av det, men ikke i alle forslagene.»

Det som trengs mest i helsevesenet, er yrkesetikken, de varme hendene, og den høye kompetansen. Det viktigste i livet lar seg ikke måle eller telle. Det å gi og motta omsorg, egner seg lite for økonomiske incitamenter eller byråkratisk kontroll. Måler vi utgiftene i forhold til inntektene våre, prioriterer ikke Norge helsetjenester spesielt høyt.

Dagens system er preget av mistillit. Grunnen er at vi har sykehusstyrer uten helsekompetanse, og markedsorienterte byråkrater som leker butikk med statens penger. Sykehusstyrene bør avskaffes i sin nåværende form. Helsearbeidere krever klare politiske rammevilkår. Bare da kan de utvikle sine fag og sin kompetanse.

Nå er det bred politisk enighet om å avskaffe de regionale helseforetakene (RHFene). Det er bare Arbeiderpartiet som fortsatt støtter RHF. Helseminister Gahr Støre sier at han ikke har prestisje knyttet til modellen. Det blir ikke mange i begravelsen til det forhatte Helse Sør-Øst. De resterende tre regionale helseforetakene vurderes også som unødvendige og fordyrende mellomledd, som ikke har noe og bidra med hverken faglig eller politisk. Vi har i dag 20 helseforetak som med fordel kan integreres i forvaltningen og/eller rapportere direkte til helsedepartementet.

Er det fortsatt noen som tror at psykiatrien i Oppland er tjent med å bli styrt av en «divisjon» som sitter på et hotell i Brumunddal? Alle sykehus må ha lokal stedlig ledelse. Slanking av sykehusenes eget byråkrati er også et poeng. DPS bør styres av de lokale sykehusene de tilhører. Ledelsen må være tilstede på arbeidsplassen, og ikke sitte i bilene sine på veien mellom mange lokasjoner.

Vi står ikke alene. Sykehuspolitikk angår folk over hele landet. Av partiene er det foreløpig bare Venstre og Rødt som formelt har støttet sykehusaksjonen i Oppland. Det er plass til flere partier, og det er valg til høsten.

Publisert i Sosialpolitikk | Merket med | 3 kommentarer

Norsk økonomi i et valgår

Posted on 05.03.13 by

StatoilReduksjon eller fjerning av formueskatten, vil føre til mange flere arbeidsplasser i privat sektor, sier Høyre og mener at det er en fordel. Dette kan være feil. Bedriftene bruker sine midler slik som de selv ønsker. Økte investeringer kan også bidra til å redusere antall arbeidsplasser. Da heter det å «trygge» arbeidsplassene. Bedrifter kan flytte produksjon til lavkostland. Da heter det «flere ben å stå på». Fordelen med dette, er at vi slipper å importere så mange svensker eller andre arbeidsinnvandrere.

Høyre spør ikke om vi trenger mange nye arbeidsplasser i privat sektor, eller om det er noe vi har mer bruk for. Dersom presset i norsk økonomi avtar, så kan det bli realøkonomisk plass til å bygge ut infrastruktur og velferdsstat. Norge trenger folk til å bygge veier og jernbane. Det trengs mange hender til å møte det som kalles for eldrebølgen. Vi trenger også en industripolitikk og en plan for hva vi skal leve av når olja går mot slutten. For å møte disse utfordringene trenger landet en politisk ledelse. Det er ikke nok å administrere dagens system. Politikk er ikke bare å ville, det er også et spørsmål om å foreta valg. Det kalles prioriteringer. Høyre klarer det ikke, og ikke regjeringen heller.

Finansdepartementet gjør alle finansministere like. Det mangler økonomisk handlefrihet for politiske ledere. Nærsynte markedsbyråkrater i offentlig forvaltning og i statlige foretak, kveler demokratiet og fører til politisk handlingslammelse. Arbeiderpartiet er selve administrasjonspartiet. Uten visjoner og evne til å fornye seg, vil de rødgrønne partiene tape valget i høst. Etter valget får vi da en statsminister som heter Erna Solberg. Det blir ingen katastrofe i seg selv. Med unntak av noen symbolsaker og mer privatisering, blir politikken i stor grad den samme. Landet styres av New Public Management og de samme byråkratene uansett.

Statoil er et globalt oljeselskap med Norge på slep. De satser på høy risiko og superprofitt. Noen ganger går menneskeliv tapt når Statoil satser i verdens farligste områder. Dette er en utilsiktet bivirkning i den globale strategien som handler om stadig sterkere vekst for selskapet. Sammen med «Norsk pensjonsfond utlandet», er Statoil spydspissen i norsk imperialisme. Det er bestilt nye bombefly for å sikre «norske» interesser rundt omkring i verden. Det er ikke nødvendigvis sant at det som er bra for Statoil og oljefondet, er bra for Norge.

Oljeøkonomien preger Norge. Norsk produksjon av olje nådde toppen i 2001. Produksjonen synker for hvert år. Nå er det investeringene som øker. Investeringer i olje er fritatt for beskatning. På den måten blir oljeinvesteringene subsidiert. Et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet gir ikke automatisk økt handlefrihet. Overskuddet fra oljen brukes til spekulasjon i det globale finansmarkedet. Nye oljefunn vil forlenge oljealderen, men vil ikke redusere Norges avhengighet av oljesektoren. Oljerelatert virksomhet trenger ikke å fornye seg. Her er det bare å pøse på med mer penger.

Den økonomiske krisa i Europa utvikler seg fra vondt til verre. EU er bundet av sine fire friheter, og er ikke i stand til å føre en alternativ politikk. Pengefondet, sentralbanken og EU-kommisjonen er i økende grad forhatt av folket i Hellas, Spania, Portugal, Italia og Irland. Bankene blir reddet mens folket går konkurs. I de landene som trenger økonomisk stimulering, blir det helt feil å tvinge igjennom nedskjæringer og sparetiltak. I Norge står kampen om EØS-avtalen og sosial dumping. Utviklingen er skremmende, og Norge kan bli rammet av et EU som kanskje går i oppløsning.

Vi lever i en brytningstid. Norsk økonomi er ikke bærekraftig. Avhengigheten av olje øker, og demokratiet forvitrer. Det finnes ett lyspunkt, vi har verdens sterkeste fagbevegelse. Det setter folk i stand til å ivareta sine interesser. Fagbevegelsen vet å holde borgerlige regjeringer i ørene. Sporene fra Sverige skremmer. Det kan bli en defensiv kamp om politikkens innhold, men det føles som en plikt å forsvare det velferdssamfunnet som er skapt i etterkrigstida, kjempet fram av de som bygde landet.

Publisert i Økonomisk politikk | Merket med , | Legg igjen en kommentar

Årsmøte i Gjøvik og Toten Nei til EU

Posted on 07.02.13 by

Nei til EUDen største politiske gleden i mitt liv var seieren i EU kampen 1972. Reprisen i 1994 var også til stor glede. Men jeg har ikke noen glede av å ha rett i en del politiske vurderinger. Snarere tvert i mot er det ønskelig at jeg tar feil.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen så vestmakten et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant verdens største eksportører av våpen.

Den 15. september 2008 gikk den amerikanske banken Lehman Brothers konkurs. Det regnes som starten på den økonomiske krisa som har brakt 50 millioner amerikanere under grensa for fattigdom. Nå berører krisa hele verden. Ikke minst EU-landene er rammet. Det er noe nytt i vestlige land at demokratiet settes til side og at de folkevalgte settes ut av spill.

Politikerne håper at mer penger til de rikeste vil gi fler arbeidsplasser, men det er høyst usikkert, og har hittil ikke virket. Effektivisering og oppsigelser er mer lønnsomt enn nye arbeidsplasser. Finansnæringa, som brakte verden inn i den økonomisk krisa, klarer seg bra. Nyhetene fra EU-landa går ut på at folk flest skal betale for krisa i form av kutt og usosiale nedskjæringer. Arbeidsinnvandrerne får lett rolla som syndebukker. Fattigdommen er offentlig, og rikdommen er privat. EU-byråkratiet, med sine liberalistiske friheter, ønsker å bekjempe arbeidernes rettigheter. EU prøver å eksportere sosial dumping til Norge. Det er det vi kjemper mot.

Det markedsliberalistiske prosjektet har spilt fallitt. Den politikken som er årsaken til krisa er åpenbart ikke egnet til å løse problemene. EU er bunnet av sine fire friheter og er ikke i stand til å føre en alternativ politikk. Det som startet som finanskrise har utviklet seg til å bli en overproduksjonskrise av den typen vi kjenner fra 1929. Det er særlig Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland som er sterkest rammet av EUs politikk, selv om tyske arbeidere også er ofre for sosial dumping. De økonomiene som trenger stimulering, trues til innsparing og da blir det ingen vekst. Resultatene er enorm arbeidsledighet og sosial uro. Fremmedfrykt og rasisme blomstrer. Med så stor krise øker faren for fascisme og krig. Unionen kan gå i oppløsning og det kan bli farlig. Det gamle verdensbilde av den frie vesten står for fall.

I Norge ser vi at arbeidere delvis har markedskreftene på sin side. Det er en fordel som arbeidsgivere ikke er så begeistret for. Noen ser behov for innvandring for å redusere arbeidernes markedsmakt. Det er fristende for norske arbeidsgivere å forsøke seg på sosial dumping. Norsk fagbevegelse kjemper tappert mot dumping, men EØS og de fagforeningsfiendtlige høyrekreftene representerer sterke interesser.

Norge har praktisert fri arbeidsinnvandring over lang tid. I perioden 1968 til 1975 drev arbeidsdirektoratet et aktivt rekrutteringsarbeid i utlandet, blant annet med et eget arbeidskontor i Pakistan. Det ble vedtatt en midlertidig innvandringsstopp i 1975 og den ble begrunnet med at sosiale problemer som mangel på boliger måtte løses før innvandringen kunne fortsette. Innvandringsstoppen fikk virke i 30 år. Fra 2005 har vi hatt fri innvandring fra hele EU/EØS området.

Innvandrere i Norge utgjør 12,2% av befolkningen i Norge, eller 600 922 personer (pr 1. januar 2011).[1]Innvandrerne kommer fra 216 ulike land. De største gruppene av innvandrere kommer fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia, Tyskland, Irak og Danmark. Mange innvandrere bor i Oslo, hvor innvandrere utgjør 28,4% av befolkningen.[2](Fra Wikipedia).

Flyktninger og asylsøkere regnes ikke som optimal arbeidskraft. De er primært ute etter trygghet. De som er traumatisert av krig eller tortur kan ha vansker på arbeidsmarkedet. Flyktninger er en utfordring for helsevesenet. Vi har for lite kapasitet og kompetanse til å bistå ofrene fra terroren 22. juli 2011. Da sier det seg selv at traumatiserte flyktninger også har for dårlige tilbud. Uansett er flyktninger og asylsøkere ikke det viktigste i debatten om innvandring. Som det framgår av statistikken, er det arbeidsinnvandringen som dominerer.

EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet medfører en rekke problemer. Fri flyt er mangel på reguleringer og passkontroll. Kriminaliteten er stimulert av manglende grensekontroll. Det er for lettvint for arbeidsgivere når de får ansatt flinke folk i midlertidige og dårlig betalte jobber. Markedet undergraves og det blir dårligere for de aller fleste. Det er bare en liten elite som tjener på dette systemet i lengden. Derfor er kampen mot sosial dumping så viktig og derfor bør vi si nei til EØS-avtalen.

Frp later som de er kritiske til innvandringspolitikken. Det er bløff. De serverer tåkeprat om integrering og islamisering. I realiteten støtter de fri innvandring gjennom EØS, og fri flyt av kriminalitet gjennom Schengenavtalen. Sammen med andre borgerlige partier, vil Frp svekke arbeidsmiljøloven. De vil bruke EU-direktiver for å fremme sosial dumping.

Krisa brukes til å fjerne de offentlige tjenestene. I Hellas realiseres markedsliberalistiske drømmer. Flere hundretusen offentlige stillinger blir borte. Lønningene reduseres, betalte feriedager forsvinner, pensjoner kuttes. Offentlig eiendom og virksomhet selges billig. Arbeidsledigheten øker dramatisk. Indirekte skatter og avgifter, som rammer folk flest, skal økes. Det er åpenbart noen som tjener på dette og som gjerne ser at krisa fortsetter. I følge The Economist ser «reformivrige» grekere krisa som en anledning til å «ordne opp» i landet. Finanskapitalen skal ha sine krisepakker, og folket skal betale i form av tapte sosiale rettigheter.

Hellas hadde ingen stor offentlig sektor i utgangspunktet. Irland hadde behov for den arbeidsmiljøloven som ble fjerna. Lønnskuttene i Irland for ufaglærte ble på 25%. Arbeidsledigheten i Spania var høy nok som den var fra før. Det er bare når folk arbeider at det kan skapes verdier. Nå er folk både sinte og redde. Økonomiske systemer som ikke sikrer folk arbeid, er ikke bærekraftige i lengden. Det internasjonale pengefondet, EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken er ikke demokratiske organer. Derfor bør vi si nei til EØS-avtalen.

Hverken i Norge eller i EU representerer sosialdemokratene noe som er alternativt til EUs politikk. Frankrikes sosialistiske president starter kolonikrig i Mali slik som hans forgjenger gjorde det i Libya. I likhet med sine norske kollegaer stiller han seg bak EUs fire friheter og finanskapitalens behov for støtte. Tyskland og de øvrige EU-land stiller seg bak Frankrikes militære omsorg for økonomiske interesser i nord-Afrika.

Her hjemme prøver Arbeiderpartiet å kneble EØS motstanden hos sine rødgrønne partnere. Kampen om EU-tilpasningen er ikke slutt. Jernbanepakke 3 og det nye helsedirektivet, framstår som kampsaker i nær framtid. EU truer med mer privatisering, vi sier nei.

Trondheimskonferansen har maner til samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter. Konferansen krevde at regjeringen stanser innføring av nye direktiv og EU-vedtak som undergraver velferdsordninger og norsk lov- og avtaleverk.
LO-kongressen må avvise at EU/EØS kan gripe inn mot norsk lov- og avtaleverk eller begrense mulighetene for nasjonal lovgivning i arbeidslivet og kreve endringer i avtalen som sikrer dette. Trondheimskonferansen mener EØS-avtalen må erstattes med en handelsavtale.

En ny situasjon, med Kina som den ledende supermakten, framstår som et sannsynlig scenario. USAs økonomiske verdenshegemoni er over. Den Kinesiske eliten med partiet i spissen har styrt det markedsliberale og kapitalistiske Kina til nye høyder. Nå har Kina fått en arbeiderklasse, og det betyr at det blir klassekamp. At det økonomiske tyngdepunktet i verden flytter til Asia svekker ikke kampen for en ny økonomisk verdensorden. Snarere tvert i mot. Flere vil se at vi trenger et helt nytt system. Det er viktig å lære av mislykkede forsøk på å bygge sosialismen i fattige land. Uten demokratiske tradisjoner går det ikke. Optimister mener at en ny verden er mulig.

Superoptimister tror stadig at EU har ei framtid. En stadig tettere union med mer makt til byråkratene i Brussel skal angivelig redde unionen. Det demokratiske underskuddet er allerede stort og bidrar til å destabilisere situasjonen i EU.

Publisert i Utenriks | Legg igjen en kommentar