Helse- og sosialpolitikk

Sosialsektoren har forsvunnet. Før hadde vi sosialdepartement og sosialminister, sosialkontor og sosialsjef. Nå er dette borte. Hvor ble det av? Alle, fra psykologer til sykepleiere, har strømmet til det som kunne ha vært blant andre sosionomenes doméne. Noe ble til velferd, og mye ble til helse. Det hersker stor forvirring, og velferdsstatens mange ansikter, er det ikke lett å bli klok på.

Arbeiderpartiet tok jobben med å fornye velferdsstaten. Det ble en bølge av reformer. Strukturelle grep, omorganisering, effektivisering, bærekraft. Det skulle bli billigere, men bra, og med høyere kvalitet. Det ble konstruert et narrativ om at offentlig forvaltning hadde stått stille i mange år, og måtte fornyes. Narrativet er falskt. Offentlig sektor har forandret seg hele tiden, og har aldri stått stille. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Dette er ikke lenger populært. Erfaringene taler for seg selv. Forvaltningen blir dyrere og dårligere.

Arbeiderpartiet presset LO til å godta at Folketrygden fikk en skikkelig knekk. Målet var å spare 20%. I 2050 har pensjonen falt med 28%. Til markedsfundamentalistenes store glede, vil det endelig lønne seg å være frisk og leve et langt liv. Folketrygdens sosiale profil er nå en trist sak. En del av dagens ungdommer har alt startet med sin private sparing til alderspensjon. Som ordning blir dette dyrere og dårligere enn å ta det kollektivt gjennom Folketrygden. Privatisering av pensjon går med tap.

NAV, som reform, ble lansert som en forbedring av offentlige tjenester. Det statlige trygdekontoret og arbeidskontoret skulle fusjoneres med kommunale tjenester. En dør inn, skulle gjøre det lettere for brukerene av disse tjenestene. Stordriftsfordelene finnes ikke, og effektiviseringen er bare skryt. Målstyringen framstår som en skadelig tvangstrøye. Ordningene blir dyrere og dårligere for brukerne, men en god melkeku for private konsulentfirma.

Mange er mer enn middels interessert i helsepolitikk, og det er det gode grunner til. Velgerne mener at helse er den viktigste saken. Ap, Høyre og Frp står fortsatt på foretaksmodellen. Helseminister Bent Høie forøker å berolige velgerne ved å si at sykehusstrukturen ligger fast, og ingen trenger å være redde for å miste den kirurgiske akuttberedskapen på sitt lokale sykehus (forbehold om Innlandet) Foretaksstrukturen gjør at den politiske styringen blir svak. De regionale helseforetakene gjør i hovedsak som de vil. Da blir det mye forretning og lite forvaltning. Mangelen på politisk og faglig styring kan gi seg mange utslag.

Reklameavdelingen ved Sykehuset Innlandet HF har lenge promotert nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua. De har planer for et sykehus til 12 milliarder. HSØ vil tillate bygging for inntil 8 milliarder. Informasjon om dette kom på slutten av høringsperioden. Ingen ser ut til å kunne stoppe denne prosessen. Få har forstått at alt skal finansieres ved hjelp av effektivisering og kutt i akuttberedskapen, samt større kommunal innsats. Styret og ledelsen ved SI er klare på at de trenger politisk legitimitet for å gå videre med sine planer. Politikerne har på sin side ikke forstått at de har begrenset innflytelse. Noen tror de bare kan ønske seg ting. Selgerne fokuserer ikke på det som står med liten skrift. Økonomi trumfer alt.

I det store bilde så er sentrumspartiene motstandere av foretaksmodellen. Det nye Helsepartiet prøver å ta eierskap til hele saksområdet. Det klarer de ikke. Kravet om en ny helsepolitikk har bred støtte fra de mer verdikonservative, via det politiske sentrum og til det ytterste venstre. De tre store partiene som støtter foretaksmodellen har alle en intern opposisjon.

Gjennom kommunereform og politireform prøver den blå-blå regjeringa å bli like dårlig som Arbeiderpartiet til å reformere offentlig sektor. Sosialsektoren vil neppe komme tilbake. Det er ikke bare helseforetakene og NAV som kjøper private tjenester. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, hele veien fra asylmottak til barnehager og barnevern. Mange må dele på det politiske ansvaret. Flere velferdsprofitører blir rike på skattekroner som skulle ha gått til gode formål. Det blir et spennende valg til høsten.

Velferdsprofitørene

velferdDet er ikke lett å skille mellom forvaltning og forretning. Hverken politikere eller folk flest ser ut til å klare det. I regjeringserklæringen sies det rett ut at de ikke ser noen særlig forskjell på om velferdstjenestene produseres av offentlige eller private aktører. At de ikke ser forskjellen, er i dette tilfellet et politisk valg. Forlaget Manifest har utgitt en liten bok av Linn Herning som heter «Velferdsprofitørene». Boka kan være nyttig lesning for dem som vil trenge inn i denne vanskelige materien. Den politiske kampen står om velferden. Hvem skal drive barnehagen, barnevernet, skolen, helsevesenet og omsorgen?

En privat virksomhet vil selge sine varer eller tjenester i et marked. Tilbud og etterspørsel vil avgjøre hvordan det går. Formålet med salget er å tjene penger, få størst mulig avkastning på den kapitalen som er investert. De blå mener at kommersielle aktører er billigere og ofte bedre enn offentlige virksomheter på alle områder.

Den ideelle organiseringen er i utgangspunktet et alternativ både til de kommersielle aktørene og til den offentlig forvaltningen. Frivillig og kollektiv produksjon av velferd på dugnad, er bra for felleskapet. Finansieringen kan være et problem.

Offentlige sektor har andre formål enn å tjene penger. Sjøl de blå ser at forsvaret, politiet og domstolene er lite egnet for privat virksomhet. Uenigheten handler om velferden. Stat og kommune bevilger penger for å tilfredsstille de behov som er prioriterte. Forvaltningens regnskap skal vise at pengene er brukt til det formålet som er bestemt. Målet er ikke å få avkastning på investert kapital.

Når et privat firma ikke selger velferdstjenester i et marked, men driver for skattepenger, oppstår det noen prinsipielle problemer. Det kommersielle firmaet skal konkurrere om offentlige oppdrag som legges ut på anbud. Markedets korrigerende kraft, er da betydelig svekket. Profitten ligger i å produsere tjenesten billigere enn konkurrentene, uten at oppdragsgiver blir for misfornøyd.

De private velferdsprofitørene etablerer ofte en kompleks selskapsstruktur som gjør det vanskelig å få økonomisk innsyn. Det er ikke uvanlig med egne selskaper for bemanning og eiendom. I Oslo er antallet ansatte på private sykehjem en forretningshemmelighet. Lobbyister, informasjon og reklamefolk sminker de produktene som selges til kommune og stat.

Sosial dumping er ikke uvanlig i den private velferdsbransjen. Profitten kan ligge i lavere lønn, dårligere pensjon og/eller dårligere bemanning. Profitten skjules i selskapsstrukturen og kan eventuelt tas ut i utenlandske skatteparadis.

En kommunal barnehage må gjøre rede for sin bruk av penger. Det kommunen bevilger, skal komme barna tilgode. En kommersiell barnehage har krav på like mye penger fra kommunen, men slipper å gjøre rede for hva pengene går til. Tilbudet til barna svekkes når det taes ut profitt. Hero, som er Norges største selskap på asylmottak, har nylig tatt ut 98 millioner i utbytte. Nå er det «gode tider» for de kommersielle i asylbransjen.

Noe av det verste er at deler av den offentlig forvaltningen spiller på lag med velferdsprofittørene. Bufetat spiller på lag med kommersielt barnevern over hele landet. Kortsiktig økonomisk tenkning går foran de barnevernfaglige vurderingene. UDI strør om seg med kortsiktig kontrakter. Det gir optimale vilkår for asylprofitørene.

Kampen om velferdstjenestene handler om penger, makt og propaganda. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, og gjør seg rike på bekostning av fellesskapet. Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap. Kommunene får for lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Dette øker presset for å sette ut tjenester på anbud til private. Rødt har i årets kommunevalg gått inn i allianser med andre partier for å stoppe privatiseringsbølgen.