Stikkord: valgkamp

Helsepolitikk i valgkampen

Til tross for at det er fastlegeordningen og den øvrige kommunehelsetjenesten som er viktigst i folks hverdag, så er det sykehusene som får det meste av oppmerksomheten. Fastlegeordningen forgubbes, og det mangler leger. Når ellers friske og vel fungerende mennesker en sjelden gang trenger spesialiserte helsetjenester, er det greit med stykkpris og valgfrihet. Det store flertallet av de som trenger helsehjelp, trenger fastlege, samt lokale sykehus med allsidig akuttberedskap.

Det er snart fire år siden nåværende helseminister Bent Høie kom til valgmøte på Gjøvik bibliotek, hvor han både ønsket en granskning av sykehusskandalen i Oslo og nedlegging av de regionale helseforetakene. Løftene ble ikke innfridd. Høie skiftet mening, til stor skuffelse for noen, og til glede for andre. På ett tidspunkt støttet han strukturrasjonalisering gjennom sentralisering og nedleggelse av akuttkirurgien ved opptil halvparten av landets sykehus. Da ble det ramaskrik.

Foretaksmodellen bygger på NPM (New Public Management) som har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. Dersom helseforetakene skulle få fortsette med sentralisering og nedleggelser, så ville det ramme kronikere og eldre mennesker med sammensatte lidelser.

Det var politiske behov for kompromisser rundt Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019). Planen sikrer den nasjonale sykehusstrukturen selv om opposisjonen (Sp og SV) ikke fikk gjennomslag for sine garantier mot hva foretakene kunne finne på. En seier for sykehusaksjonen i Oppland, var at Lillehammer og Gjøvik ble definert som store akuttsykehus. Alt i alt en bra plan som mange ønsket skulle være enda bedre.

Den sentrale helsetjenesteaksjonen (HTA) står sterkt, og har samlet mye helsepersonell fra hele landet. Den viktigste parolen er: «Ta faget tilbake» Aksjonen er nå organisert med professor Torgeir Bruun Wyller som leder og et sekretariat i Oslo. Utgangspunktet var en uavhengig debattliste med navnet Aja, hvor det blir diskutert helsepolitikk. Utifra samme miljøet oppsto Helsepartiet, med Lise Askvik i spissen. Partiet har et omfattende politisk program, og framstår som et blokkuavhengig, borgerlig sentrumsparti. Kampen mot NPM er hovedsaken.

Helseminister Bent Høie viser politisk klokskap gjennom sine forsøk på å roe det hele ned. I sin nyeste tale om sykehus, fastslår han at sykehusstrukturen i Norge ligger fast. Nå skal ingen lenger være redde for å miste sin kirurgiske akuttberedskap. Ministeren tar et lite forbehold: i Innlandet pågår det en intern prosess som han vil avvente.

I Innlandet pågår kampen fortsatt. Partiene profilerer seg. I de største partiene råder det noe usikkerhet. Mange høringsinstanser går for en sykehusstruktur som ikke er beskrevet i høringsdokumentet. Helst vil de ha både i pose og sekk. Venstre skryter av hva de har fått til sentralt, og profilerer seg tydelig lokalt. Senterpartiet har skiftet side i spørsmålet om sentralisering. Krf har havna i uløkka, og SV har falt ned på nei til nytt hovedsykehus, etter noe tvil. Helsepartiet har neppe sjanser i dette selskapet. OA og andre mener at partiet er unødvendig.

De store spørsmålene som gjenstår er: Hvordan skal kommunene klare å rekruttere nok fastleger? Hvordan vil kommunene klare seg når sykehusene effektiviserer og sender pasientene over til kommunen? Klarer sykehusaksjonen, Helsepartiet og andre interesserte å sette litt politisk dagsorden i valgkampen? Eller blir det hele bare et spørsmål om Erna eller Jonas?

Valgkamp og politikk

Valgkamp likner på reklame. Mange får lyst til å skifte kanal, eller gjøre noe annet. Noen mener at det handler om å selge et budskap. Andre synes at informasjonskonsulentene og reklamefolkene senker nivået på samfunnsdebatter, og forenkler politikken altfor mye. Norge er et land med stor politisk stabilitet. Skifte av regjeringer er sjelden dramatisk. Arbeiderpartiet og Høyre står nært hverandre politisk, men ønsker begge å framstå som hverandres hovedmotstandere.

Presidentvalget i Frankrike viser at partienes plass ikke er en selvfølge. President Macron ble skapt av tynn luft over ruinene av gamle partier til høyre og venstre. Han fikk bred støtte fra middelklassen og de intellektuelle. Også på den tradisjonelle venstresiden, var det mange som stemte på Macron. Han vant komfortabelt, uten politikk. De som er kritiske til NATO, EU og sosial dumping, hadde bare Marine Le Pen som alternativ i siste omgang. Hennes stemmer kom fra den tradisjonelle arbeiderklassen. Alt er ved det gamle i Frankrike, og det betyr krise, selv om noen optimister puster lettet ut.

I Norge har de store partiene mistet mange medlemmer. Det er en internasjonal trend, som har pågått i lang tid. Tapet av medlemmer kan ha med profesjonalisering av politikken å gjøre. Politikk kan være en karrierevei for ambisiøs ungdom. Andre medlemmer fremstår som ukritiske supportere, og ikke som engasjerte, politiske aktører. At politiske budskap framstår som all annen reklame, kan føre til det som kalles politikerforakt. Det er ikke bra for demokratiet.

Det er også reell forskjell på politiske partier her i landet. Frp er et profilert parti som har prøvd seg i regjering for første gang. De risikerer å gå på en smell til høsten. Det fleipes om at Mulla Krekar skal hjelpe Frp med å samle inn mer bompenger. Frp har sine mottiltak. Per Sandberg vil reforhandle EØS-avtalen. Han frir åpenlyst til fagbevegelsen, som er lei av sosial dumping. Frp har lært EU-skepsis av sine meningsfeller ellers i Europa, og det lønner seg. Kristian Tybring-Gjedde er egnet som velgermagnet, rettet mot ytterste høyre fløy. Sylvia Listhaug overstråler Siv Jensen, som på sin side har tulla bort oljepenger på tvilsomme skattelettelser, og ellers ikke fått til noe som helst.

Senterpartiet er i siget. Mannen med det store smilet og den morsomme latteren, vil ta hele landet i bruk. Ola Borten Moe trekker bra med høyrevelgere, og Per Olaf Lundteigen suger til seg de på venstre side. Eliten skal ikke slippe unna med å ta fra oss lensmannskontoret og sykehuset, samt legge ned kommunen og fylket. Kjersti Toppe er kjent som landets ledende helsepolitiker, men det er synd at SP svikta sykehussaken i Innlandet. Det ødelegger inntrykket av partiet som ellers er konsekvent i kampen mot sentralisering.

Oppland SV har spilt kjendiskortet Hans Olav Lahlum. Det kan være et sjakktrekk som det fort blir noen ekstra stemmer av. Elles er «litt mer Arbeiderparti» ikke en oppskrift som vinner for SV. Venstre plasserer seg langt til høyre nå for tiden. Et fagforeningsfiendtlig parti, mot full sykelønn, mot barnetrygd og for sosial dumping. Kanskje er det like greit at de havner under sperregrensa og faller ut av Stortinget.

Det politiske landskapet byr på få overraskelser. Nytt av året er Helsepartiet med Lise Askvik i spissen. De har laget et imponerende program, og stiller lister over hele landet. Nye partier har det ikke lett, men noen håper på en overraskelse. Rødt er nå bedre organisert og ledet enn før. Deres mulighet for representasjon på Stortinget er styrket.

I tiden som kommer vil mye av oppmerksomheten handle om hvem som skal sitte i regjering. Slik det ligger an nå, går det mot et skifte. Den nye statsministeren vil hete Jonas Gahr Støre. Det som trengs, er at når reklamen er over, går du og bruker stemmeretten din.