Sykehusøkonom Arne Stramrud skriver om «Sykehusstruktur for framtida» i OA den 3. desember. Arne Stramrud er Financial Manager i Sykehuset Innlandet HF. Han er bosatt på Hamar, og har bakgrunn fra Sparebanken Hedmark og Norsk Tipping. Hva han mener om denne saken, er av interesse. Debatten om sykehusstruktur pågår mange steder i landet, og viktige beslutninger skal tas. Den nye regjeringen planlegger endringer, men det vil ta tid før en nasjonal helse- og sykehusplan er ferdig, og nytt styringssystem er på plass.

Stramrud mener at vi bør starte med å redusere antall sykehus, han anfører både faglige og økonomiske argumenter for sitt syn. De økonomiske argumentene virker logiske. Det er utvilsomt riktig at sentralisering vil redusere kostnader til vaktordninger og beredskap. Det vil også redusere kostnadene til vedlikehold og utstyr. Motforestillinger, med hensyn til sentralisering og nedleggelser, det har han ikke. Snarere tvert imot så påstår han at sentralisering fører til økt kompetanse og kvalitet på pasientbehandlingen. Disse påstandene kommer uten begrunnelse. Det samme gjelder påstanden om økte ressurser til pleie og omsorg. Erfaringene med store sykehus er at de ikke er billigere i drift. Eventuell gevinst ligger i redusert aktivitet. Som eksempel kan nevnes at kvaliteten på Ahus i beste fall ligger på linje med det som ble lagt ned. Det er en generell mangel på spesialister, og store sykehus er ikke spesielt gode til å rekruttere kompetente fagpersoner. Det er allerede lagt ned en rekke lokalsykehus rundt om kring i landet. Spørsmålet er derfor ikke om vi skal begynne å legge ned lokalsykehus. Det er mer et spørsmål om vi skal slutte å legge ned lokale sykehus i en tid der vi trenger økt kapasitet.

Som økonom bør Stramrud interessere seg for hva OECD sier om norsk helseøkonomi. Allerede i 2000 hadde Norge en lavere helseandel av brutto nasjonalprodukt (BNP) enn 17 av 28 OECD-land. Norge lå klart under gjennomsnittet. OECD-rapporten viser at Norge har dårlig sykehuskapasitet til å ta seg av pasientene. Norge ligger nesten på jumboplass når det gjelder sykehussenger, og har et uforsvarlig høyt sengebelegg, noe som medfører korridorpasienter, fortetting på sengerom, dårligere behandling og fare for smittespredning. Liggetiden per pasient er blant de laveste i Europa. Bare Tyrkia har kortere liggetid i sykehus. Enda verre er det at OECD-rapporten avslører at bare 56 prosent av norske helseutgifter brukes til selve pasientbehandlingen i og utenfor sykehus. Her ligger vi klart under OECD-gjennomsnittet.

Stramrud avlegger en visitt hos lokale sykehusaksjoner. Slike aksjoner er tydeligvis noe han ikke liker. Likevel tillater han seg å karakterisere aksjonistenes motiver. Det er derfor grunn til å spørre hva slags motiver han selv har for å skrive slik som han gjør. Kan det ha noe med hans arbeidsgiver å gjøre? Eller hvor han bor? Det er uansett ikke lett å tolke andre menneskers motiver. Det er noe som også Stramrud bør merke seg. Det er når folk engasjerer seg, at vi får et levende demokrati. Det er ikke bra at all påvirkning skal komme fra profesjonelle lobbyister eller fra PR-bransjen. I et demokratisk samfunn er det viktig at de store spørsmålene forankres i folkevalgte organer. Derfor er det helt naturlig at det er Stortinget selv som fatter vedtak om hvor mange sykehus vi skal ha og hvor de skal ligge. Derfor bør sykehusstrukturen ligge fast til Stortinget har fattet sitt vedtak.

Vi eldre bør overlate gård og grunn i like god eller bedre forfatning til neste generasjon enn det den var i når vi selv overtok gården. Det er alle enige om. Da skal våre barn slippe å oppleve at gården er solgt, eller at jorda er forpaktet bort til en storbonde på Ringsaker.