Sykehuspolitikk nasjonalt og lokalt

lokalsykehusStortinget skal behandle nasjonal helse- og sykehusplan i oktober. Ulike aktører er godt i gang med å posisjonere seg. Utspillet om å legge ned den akutte kirurgiske beredskapen ved halvparten av landets sykehus, er ikke lenger aktuelt. Helseministeren får følge av helsedirektoratet når han nå sier at ikke et eneste sykehus skal funksjonstømmes eller legges ned som følge av sentrale føringer. Det skal nå bli opp til lokale aktører å vurdere de små sykehusenes framtid.

Nyere forskning tyder på at sammenslåinger av sykehus slår negativt ut over både pasientbehandling og økonomi. Ikke alle skal gjøre alt. Det er det ingen som mener. Mange spesialiteter er sentralisert. Kirurgene ved de små sykehusene har ikke bare mer breddekompetanse, men de opererer oftere, og får derfor mer erfaring enn kollegaer ved større sykehus. De få pasientene som trenger mer spesialisert behandling enn det som gjøres lokalt, sendes korrekt videre til store universitetssykehus i Norge eller i utlandet. Det er svært vanskelig å sammenligne kvalitet, siden store og små sykehus gjør forskjellige ting. Tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon taler i retning av at en ytterligere sentralisering av akuttkirurgien i Norge, kan føre til redusert kvalitet, økt dødelighet og økte kostnader.

Dermed er ballen sparket over til helseforetakene. I mangelen på politisk styring blir det New Public Management som rår. Ønskedrømmen var at Stortinget tok det politiske ansvaret og bestemte hovedtrekkene i sykehuspolitikken. Hvor mange sykehus? Hvor skal de ligge? Og hva skal de hovedsakelig drive med? Slik blir det ikke. De viktige politiske beslutningene delegeres til foretakene. Da blir det markedet og målstyring som rår. Politikerne har abdisert. Det er den bedriftsøkonomiske tenkninga som er grunnen til at sykehusene har for få senger. Det råder en internasjonal konsensus om at gjennomsnittlig belegg ikke bør ligge over 85%. Både kvalitet og beredskap svekkes dersom belegget blir for høyt. Det er bra for butikken, men dårlig for pasienten.

Sykehusene våre har ikke bare for få senger, de har også for kort liggetid. Effektivitet er bra, men ikke når vi får for mange reinnleggelser, og pasienter som ligger på korridoren. Korridorsenger gir dårligere behandling med dårligere resultater. Både faren for infeksjon og dødeligheten øker. I dagens modell belønnes sykehus med overbelegg. Det er et strukturelt fenomen. Vi ser stadig at poster og avdelinger som allerede har for få senger og for kort liggetid, får pålegg om ytterligere nedskjæring av senger og personell. Ledere som varsler om slike forhold, blir utsatt for represalier og kan miste jobben. Dette kalles for fryktkulturen i sykehusene.

Halvparten av spesialisthelsetjenesten ligger under Helse sør-øst (HSØ). Det byr på noen ekstra problemer i forhold til resten av landet. Det handler om fordeling. Den såkalte Oslo-prosessen medførte uforutsette tap på flere milliarder kroner. HSØ har ansvaret for å fordele det regionale foretakets samlede ressurser i hele området. Resultatet så langt er at Oslo ble kompensert med et ekstra tilskudd og at konsekvensene er negative for resten av regionen.

Sykehuset Innlandet HF er det eneste foretaket som har levert pene overskudd, satt inn på konsernkontoen i HSØ. Noen har trodd at vi med dette har spart penger med tanke på et kommende hovedsykehus, men det er feil. Mens vi i innlandet har manglet penger til investeringer og drift, så har vi bidratt til å dekke det store underskuddet i Oslo. Oslo-området har størst befolkningsvekst, og inntektsfordelingsmodellen bidrar ytterligere til at Oslo får større uttelling. Ett kriterium, som beregnes ut fra kvadrering av folketallet, gjør det ekstra fordelaktig for Oslo når deres befolkning øker. Innlandets befolkning øker også, men ikke så mye. Nå viser beregninger at SIHF er det eneste foretaket i HSØ som faktisk reduserer sine utgifter. Denne tendensen vil fortsette hvis ikke kriteriene for fordeling endres. Det er grunnlag for å foreta en revisjon av inntekstfordelingsmodellen, slik at fordelingen av ressursene oppleves som rettferdig og rimelig. Kriteriene må oppleves som legitime, også utenfor Oslo.

I denne situasjonen fortsetter ledelsen og styret i SIHF å legge sine planer for et nytt hovedsykehus i innlandet. «Vi må stille spørsmål om en hovedsykehus-modell også kan bestå av to eller tre sykehus. Kan vi for eksempel tenke oss at et nytt sykehus ved Mjøsbrua kan være erstatningssykehus for Hamar og Gjøvik og at Lillehammer og Elverum består,» sier adm. direktør Lang-Ree.

Det er på tide at han får svar. Lillehammer og Gjøvik er fullverdige akuttsykehus som tilsammen skal dekke hele Oppland fylke. De er derfor ikke sykehus spesielt for mjøsregionen. I innlandet er det bare Hamar som har sitt pasientgrunnlag ved Mjøsa. Resten av Hedmark dekkes av Tynset, Elverum og Kongsvinger. Oppland har bare to fullverdige akuttsykehus innenfor somatikken. Det er Hamar som har den dårligste bygningsmassen, og som derfor har behov for nytt sykehus utenfor sentrum. Ja, det finnes et problem på Hamar, men ellers trengs det lite nybygg. Kravet er penger til investeringer i vedlikehold og teknologi samt til drift ved de øvrige fem akuttsykehusene i innlandet. Blir det for vanskelig på Hamar, så kan Elverum ta over akuttfunksjoner. Mange er nå leie av trusselen om sentralisering og nedleggelser.

Fakta om psykiatrinedbyggingen

Gunn Gotland Bakke div.dir. DPH
Gunn Gotland Bakke
div.dir. DPH

Divisjon psykisk helsevern – Sykehuset Innlandet er pålagt å spare 64 millioner kroner i budsjettet for neste år. Kuttene er foreløpig ikke fordelt, og mange bekymrer seg. Sparekniven henger på nytt over SI, og psykiatrien slipper ikke unna. Den klassiske måten å møte innsparingkravene på, er å redusere sengetallet, og å korte ned på liggetiden. Dette er ikke noe nytt. Det nye er, at samtidig som det skjæres ned på senger, så bygges det opp et nytt tilbud med senger på Terningen Arena Elverum. En rekke private organisasjoner står bak utbyggingen. Dette er regjeringens psykiatriske prestisjeprosjekt. Helse Sør-Øst har forhandlet fram en driftsavtale, og SI med divisjon psykiatri er fullstendig overkjørt. Vi i Oppland har mindre å frykte enn våre venner på Hedmark. Heldigvis ligger Mjøsa der som et vern mot kompetanseflukt til Elverum, selv om det skulle lokkes med bedre lønn.

Psykiatrien er mer enn forholdene på Reinsvoll. Reinsvoll forvalterer ca. 40% av ressursene i psykiatrien i Oppland. Reinsvoll er et psykiatrisk sykehus som ligger i Vestre Toten. Behandlingstilbudet består av to avdelinger. Avdeling for Akuttpsykiatri og psykosebehandling ble styrket med 4 senger etter den siste omorganiseringen. Sammen med flere stillinger og nybygg, framstår Reinsvoll nå som et framtidsretta akuttsykehus. Avdelingen for TSB (tverrfaglig, spesialisert rusbehandling), er den andre avdelingen på Reinsvoll. Omstilling og flytting har vært krevende. Det satses hovedsaklig på korttidsbehandling. Privatisering og usikker finansiering er det som bekymrer også i denne delen av virksomheten.

Styret i SI åpnet for at divisjon psykiatri kunne si opp driftsavtalen med Elling Fekjærs behandlingshjem. Statsråden har grepet inn og instruert HSØ til å stoppe denne muligheten. Det er jo kjekt at gutta har klart å stoppe en mulig nedleggelse. Enda bedre hadde det vært om de hadde hatt penger til det, slik at det ikke rammer andre behandlingstilbud.

BUP forvalter ca. 20% av ressursene, og gir utrednings- og behandlingstilbud til barn og unge i alderen 0 til 18 år, hvor det er påvist eller er mistanke om psykiske lidelser. Målet er at tilbudet skal bidra til økt livskvalitet og bedret mestring av hverdagen. BUP samarbeider nært med barnets/ungdommens foresatte og familie, kommunale tjenester og andre etater hvor det er hensiktsmessig. Henvisninger til BUP kommer fra fastlege, annen lege eller barnevernstjenesten. Det finnes poliklinikker og døgnenheter i begge fylkene. Virksomheten er så beskjeden at de håper på å gå under radaren for innsparinger.​

DPS Lillehammer har ansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 10 kommuner. De driver poliklinisk og ambulant behandling, og har i tillegg 9 senger på Lillehammer og 14 på Otta. Et så lite DPS er sårbart, og kutt vil få konsekvenser for tilbudet.

DPS Gjøvik er blant landets største DPS, og har hovedansvaret for den voksenpsykiatriske spesialisthelsetjenesten i 13 kommuner. De driver ambulant og poliklinisk behandling ved flere lokasjoner. I Valdres har de én allmennpsykiatrisk sengeenhet med 10 senger, og på Gjøvik to sengeenheter med 10 allmennpsykiatriske og 10 åpne akuttpsykiatriske plasser. Enhet for spiseforstyrrelser med 10 sengeplasser, ligger på Gjøvik, og har områdefunksjon for hele Innlandet. Denne enheten ble flyttet til DPS Gjøvik fra Reinsvoll for snart to år siden og har vært gjennom en krevende periode. Virksomheten er under utvikling og tilbudet er utvidet.

DPSene forvalter ca. 40% av ressursene i psykiatrien, og behandler langt de fleste av pasientene, hovedsaklig poliklinisk. DPS er veien inn i spesialisthelsetjenesten.

Psykiatrien i Oppland mistet en del funksjoner ved siste omorganisering. Alle sår etter dette er ennå ikke leget. Det trengs ro for å stabilisere den faglige aktiviteten ytterligere. De pålagte kuttene for neste år vil ha en destruktiv virkning i flere fagmiljøer. Rus og psykiatri skal være regjeringens satsing innen helse. Det bør protesteres så kraftig mot disse kuttene at statsråden finner å måtte ta enda en prat med HSØ.

Sykehus, valg og fantasier

Kjersti Toppe
Kjersti Toppe

Nasjonal helse- og sykehusplan skal ikke behandles i Stortinget før etter valget. Nestleder i Stortingets helse- og omsorgskomite, Senterpartiets Kjersti Toppe, er utvilsomt den fremste blant de systemkritiske politikerne. Hun er til stor inspirasjon for aksjonister og motstandere av funksjonstømming eller nedleggelser av sykehus over hele landet. Da er det trist at styremedlem i SI Hans Seierstad ødelegger så mye for partiet sitt ved å representere det motsatte syn. De lokale politikerne som ikke stiller opp for sykehuset sitt, bør få høre det i valgkampen. Det er massiv motstand mot sentralisering, nedlegging og funksjonstømming over hele landet.

Det finnes mange fantasier og forestillinger om sykehus. Derfor bør vi ta debatten om sykehusstruktur flere ganger. I Oppland har vi litt under 200 000 innbyggere, to halvstore byer og to halvstore akuttsykehus. Samt psykiatrisk sykehus med akuttfunksjoner. Dette er bra! Men det er mange som har lang vei til nærmeste sykehus. Derfor er vi glade for bedre prehospitale tjenester i form av bedre kvalitet på ambulanser, veier og helikoptere. Lokal Medisinsk Senter (LMS), er nyttig for noen, men kan ikke erstatte sykehus selv om noen fantaserer om dette. Kommunale akuttsenger er en følge av samhandlingsreformen. Dette er ikke sykehussenger. Kommunene trenger penger til vanlige sykehjemsplasser som det er for lite av.

Nasjonalt har en arbeidsgruppe foreslått å legge ned den kirurgiske akuttberedskapen ved halvparten av landets sykehus. Statsråden som først støttet forslaget i en tale 7. januar, sier nå at forslaget bare er ute til høring. Legeforeningen har nylig, på sitt landsstyremøte i Trondheim, gått enstemmig imot forslaget. Faglig forsvarlighet, god beredskap og trygghet for befolkningen må veie tyngst i landets sykehusstruktur.

Legeforeningen mener:

«• Kombinasjonen av spesialitetene indremedisin, kirurgi og anestesi er en forutsetning for god faglig kvalitet på diagnostikk og behandling av akuttpasienter i sykehus.

Akuttfunksjon forutsetter døgnkontinuerlig beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til radiologi- og laboratorietjenester.

Sykehus må gis nødvendige ressurser til å sikre kvalitet på diagnostikk og behandling. Det må være systemer for å opprettholde og videreutvikle robuste fagmiljøer som rekrutterer godt.

Befolkningen må sikres gode akuttilbud uavhengig av bosted. Velfungerende lokalsykehus er nødvendige i den akuttmedisinske behandlingskjeden. Reisetid, geografi og værforhold er tungtveiende faktorer som krever lokalsykehus med full akuttberedskap.»

Situasjonen i Hedmark er helt forskjellig fra den i Oppland. De har omtrent like mange innbyggere, men Hedmark har hele fire akuttsykehus i tillegg til det psykiatriske sykehuset. Om du spør de som sokner til sykehusene på Tynset og Kongsvinger, om de vil bytte med de på Fagernes og Otta, så får du nok vite at LMS ikke er det samme som sykehus. Sykehuset på Hamar ligger klemt inne på ei trang tomt i sentrum. Bygningsmassen er dårlig og mange har ønsket seg nybygd sykehus utenfor sentrum. Mange politikere har vært på Hamar og lovet bort et nytt sykehus. Det er her problemet ligger.

Norge er det landet i Europa som har færrest sykehussenger per innbygger, og derfor selvsagt også kortest liggetid. Siden etableringen i SI i 2003 så har vi i Oppland mistet 56,1 % av de kirurgiske sengene og 31 % av de indremedisinske sengene m/overvåking. Tilsvarene tall fra Hedmark er 14 % for kirurgiske senger og 18 % for indremedisin. Forestillingen om at det ikke har skjedd strukturelle endringer siden 1950-tallet, er fri fantasi.

Med unntak av Hamar, så er sykehussituasjonen i innlandet tilfredstillende. Spørsmålet er om fantasien tar overhånd. SI ledelsen har lansert begrepet mjøsregionen. Det betyr at de to små sykehusene på Hedmark er tryllet bort, og at sykehuset på Elverum har flyttet til Mjøsa. Helt siden 2003 har ledelsen og styret ved SI arbeidet for et nytt storsykehus. Nedleggelser av eksisterende sykehus skulle finansiere deler av prosjektet. Tilhengerne av Nye Hamar ser nå at denne strategien sannsynligvis vil feile. Alternativet for dem er da å legge ned eller funksjonstømme deler av sykehusene på Elverum og Gjøvik, la Lillehammer bestå som akuttsykehus og så selvsagt bygge nytt utenfor Hamar. For dem var det tross alt vitsen med det hele. Vil denne strategien bli mer vellykket?

Valgkampen 2015

LO_GLTVI tråd med lange tradisjoner, vil fagbevegelsen vise sitt samfunnsansvar ved årets valg. LO-GLTV (LO i Gjøvik, Land, Toten og Valdres) vil engasjere seg i valgkampen. Det blir en oppfølging av vedtaket i rep. møte 14.oktober 2014, samt vedtatte uttalelser fra årsmøtet 2015. I kortversjon handler det om fire hovedkrav:

 

  1. Arbeidsmiljøloven
  2. Vikarbyråer og sosial dumping
  3. Søndagsåpne butikker
  4. Sykehuspolitikk/Solås

Spørsmålet er: Hvilke partier støtter fagbevegelsens krav i de ulike kommunene?

Et av de viktige spørsmålene er sykehus-/Solåssaken. Kampen for Solås gjør striden om sykehusene lettere å forstå. Divisjon habilitering/rehabilitering i Sykehuset Innlandet har kommet med et forslag om at Solås skal flytte sin drift til Ottestad. I praksis vil det si nedlegging av flere sengeplasser, og forvitring av et robust fagmiljø. Dette er helt urimelig og uforståelig, da behovet er stort. Kommunene har hverken kapasitet eller kompetanse til å gi et fullverdig behandlingstilbud til alle, derfor må Solås reddes.

Det er lett å se at Ottestad trenger penger til faglig oppgradering og oppussing. At dette skal finansieres ved nedleggelse og salg av Solås burde være fullstendig uakseptabelt for alle partier i Vest-Oppland. Ordfører Bjørn Iddberg har forstått saken, og har sammen med LO-leder Størk Hansen markert full støtte til Solås og deres ansatte. Dette kan bety en klarere holdning til sykehussaken fra Arbeiderpartiets side, og i såfall er dette kjærkomment for fagbevegelsen, og vil få betydning ved årets valg. Sentralisering og svekkelse av akuttfunksjoner ved små og mellomstore sykehus rammer både pasientenes helsetilbud og kommunens økonomi.

Arbeidsmiljøspørsmål vil alltid stå sentralt for de som er fagorganiserte. De blå-blå valgte konfrontasjonslinja. 28. januar streiket LO, Unio og YS som tilsammen representerer 1,5 millioner medlemmer. Kampen mot regjeringens forslag er ikke slutt. Når Stortinget etter all sannsynlighet vedtar nye bestemmelser i arbeidsmiljøloven, vil dette i særlig grad øke mulighetene for flere midlertidige ansatte, samt økning og åpning for mer søndagsarbeid. Mange kommuner vedtar nå at de uansett vil følge bestemmelsene fra den gamle arbeidsmiljøloven. Fagbevegelsen krever at flere kommuner følger etter og fatter liknende vedtak.

Bruken av bemanningsselskaper og vikarbyråer, brer stadig om seg i kommunene. Fagbevegelsen vil at kommunene slutter å bruke slike byråer da disse er årsaken til at vi undergraver det øvrige arbeidsliv. Driften av skoler, sykehjem og barnehager kan ikke overlates til private aktører som tilbyr sine ansatte dårlig lønn, samt dårlige arbeids- og boforhold. Fagbevegelsen ser med bekymring på den dårlige innflytelsen som EØS-avtalen har på arbeidslivet. Derfor reises det på nytt en debatt om EØS- avtalen.

Staten har full kontroll over kommunenes inntekter som består av skatter og overføringer fra staten. Generelt er norske kommuner fattige, og har mye gjeld. Kommunene må nå på nytt skjære ned på grunn av mindre inntekter. Dette tiltross for økte utgifter som følger av blant annet samhandlingsreformen. Fagbevegelsen forventer politisk støtte i forsvaret av velferdstaten og vil på den måten forsøke å ivareta medlemmenes interesser.

Kirurgisk akuttberedskap

Bent Høie
Bent Høie

I sykehustalen 7. januar tok statsråd Bent Høie til orde for å skape akuttmottak uten kirurger. Dersom sykehus må betjene mer enn 60.000 innbyggere for å beholde den kirurgiske akuttberedskapen, så innebærer dette at halvparten av landets sykehus er i fare. Godt fungerende middels store sykehus, i middels store norske byer som Arendal, Ålesund, Gjøvik og Bærum med flere, kan også komme til å gå med i dragsuget selv om de er adskillig større enn denne grensen. Forslag foreligger allerede.

Endringer i spesialitetsstruktur får konsekvenser for sykehusstruktur, spesialisering av leger og behandling av pasienter. Det er viktig å sikre helhetlige helsetjenester i en desentralisert sykehusstruktur. Dette krever nye tanker om helhet gjennom teamarbeid, robuste fagmiljøer og gjennomgående generalistferdigheter i alle spesialiteter.

Prehospitale tjenester er en særdeles viktig premiss i all debatt om helsevesenet. Denne tjenesten er vi helt avhengig av. Likevel, og med all respekt, prehospitale tjenester inkluderer sjelden lege, og kan ikke erstatte sykehusbehandling. At noen forsøker å overbevise befolkningen om at framtidige tekniske løsninger skal bevirke dette, er å føre folk bak lyset.

Det er et faktum at hele kroppen henger sammen. Særlig eldre kan ha flere sykdommer. Ofte presenteres et sammensatt bilde, og da må indremedisinere, kirurger og andre profesjoner samarbeide om å komme til målet med pasientbehandlingen i en akuttsituasjon. Sortering til riktig gren krever bredde og samarbeid.  Indremedisinske pasienter har ofte både hjertekarsykdom og sykdom i andre organer.

Akuttberedskap krever flere vaktlinjer. Vi kommer ikke utenom fagene ortopedi og mage-tarm. Sammen med indremedisin, anestesi, røntgen og lab., blir virksomheten allsidig nok til å være et lite akuttsykehus. Ingen sykehus er komplette. Det er derfor helt normalt at mellom 5% og 30% av pasientene må sendes videre fra de aller fleste sykehus. Samlet er det kun 9% av Sykehuset-Innlandet sine pasienter som behandles på regionsykehus.

70 prosent av alle pasienter har tilstander som selv de minste lokalsykehusene kan håndtere på en utmerket måte. For de resterende pasientene trengs det ytterligere kompetanse. Akutte pasienter vil kunne trenge stabiliserende tiltak før overflytting til større sykehus. Det hjelper ikke hvor gode spesialister som finnes på de store sykehusene om pasienten er død når han kommer dit. De smalere spesialitetene trenger flere pasienter for å vedlikeholde og utvikle spesialiteten sin. Derfor kan både behandlere og pasienter ha nytte av større sykehus i noen tilfeller.

Det er mangel på spesialister av mange slag. Spesialistene utdannes normalt i offentlige sykehus. Leger i utdanning har viktige roller i vaktberedskapen på akuttmottak. Vi må håpe på at økonomien i fritt behandlingsvalg ikke rammer utdanningen av nye spesialister. Det er mye usikkerhet knyttet til fritt behandlingsvalg. Vil vi få en massiv privatisering? Eller vil ordningen gi liten effekt?

Flere politiske verdivalg er ønskelig, og kan gjerne knyttes til behandlingen av «Nasjonal helse- og sykehusplan», som skal opp i Stortinget til høsten. Mange mener at det er selve foretaksmodellen som er årsaken til mange av problemene. Mål- og resultatstyringsvanviddet innebærer en overgang fra forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap til forretningsideologi og forretningsregnskap. På den ene siden: En rasjonalistisk logikk, styrt av effektivitetstanker og økonomisk lønnsomhet. På den andre siden: En verdi- og normbasert logikk, med pasienten i sentrum.

Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid. Økonomisk eller politisk egeninteresse kan kamufleres som allmennytte. Har vi skjulte makthaverne i forvaltningen, helseforetakene, konsulentbyråene og blant oppdragsforskerne?

I Innlandet forsvarer folk stort sett sykehusene sine. Noen kjøper den massive reklamen for nytt storsykehus. Dette til tross for at ingen får vite hvor stort det vil bli, hva det skal koste og hvor det skal ligge. Spørsmålet er om styret i Sykehuset- Innlandet har nødvendig tillit til å stå bak en objektiv utredning av flere ulike alternativer.

For 4 år siden sa Bent Høie: «I dag opplever befolkningen at livsviktige beslutninger fattes av ansiktsløse byråkrater og foretak, mens helseministeren lar seg fange i systemet» Det har han fremdeles rett i. Han sa mye klokt den gangen han satt i opposisjon.

Sykehusplaner og økonomi

Styret i sykehusaksjonen
Styret i sykehusaksjonen

Stortinget skal behandle «Nasjonal helse- og sykehusplan» høsten 2015, etter kommunevalget. Noe av spenningen er borte fordi planen vil bli veldig generell og overordnet. Den vil ikke ta stilling til hvor mange sykehus vi skal ha i Norge, hvor de skal ligge, og hva de skal drive med. Dermed er kampen om sykehus-Norge flyttet bort fra den demokratiske arena, og inn på et felt hvor frittstående foretak, konsulentbyråer, lobbyister, lokale politikere, media og folkelige pressgrupper råder. Saken kan bidra til en spennende valgkamp.

Norsk økonomi har gått på en bråstopp. 30 til 40% av aktiviteten på fastlandet skyldes høy oljepris og aktivitet i oljenæringen. Når oljeprisen synker blir mye økonomisk aktivitet i Norge ulønnsom. Oljekrakket på Oslo børs 2014 er større enn krakket på Wall Street 1929 dersom vi regner i prosenter. Vindkraft og solenergi er nå ulønnsomt. Årsaken til det norske oljekrakket, er at Saudi-Arabia øker produksjonen og dumper prisene for å straffe Russland. Forsøkene på å få Ukraina med i EU og NATO har bare ført til en ny kald krig med russerne. Den vestlige økonomien står nesten stille, og finner ikke veien ut av krisa.

Det er i denne økonomiske situasjonen at Norge skal utforme en ny helsepolitikk. Vi har mye kapital som er plassert i utenlandske verdipapirer. Vi kan, om vi ønsker det politisk, drive med aktiv motkonjunktur. En slik politikk vil være omstridt. Alle vet at å spare penger i dårlige tider, fører til enda dårligere tider. Men hva skal det satses på? Generelle skattelettelser øker kjøpekraften og er gunstig for de som driver handel og service. Offentlige byggeprosjekter vil gi både sysselsetting og økt kjøpekraft. Trenger vi mange nye sykehus? Etter min mening, nei. Det Norge trenger, er først og fremst broer, tunneler, veier og jernbane. Aller best vil det være med en kraftig stimulering av kommuneøkonomien, det sikrer gode, lokale prioriteringer, også innen helse.

Helsesektoren trenger mer penger. I primærhelsetjenesten mangler det både fastleger og helseressurser til eldreomsorgen. I spesialisthelsetjenesten står kampen om sykehusene. Enkelte steder har sentraliseringen gått for langt. Det mangler senger, og effektivitetspresset kan være en trussel mot kvaliteten. Bruk av dyre konsulentbyråer gir ikke andre svar enn det konsulentene tror oppdragsgiveren vil ha. Konsulentenes strategi er å få finansiert den neste rapporten.

Ikke alle sykehus kan ha alle funksjoner. Det er det ingen sykehus som har. Det er heller ingen som mener at alle sykehus bør ha alt. Det viktigste er at folk har tilgang til allsidige akuttsykehus nærest mulig til der de bor. Det betyr vaktlinjer for kirurgi, medisin, anestesi og føde. For planlagte inngrep, og for de smaleste spesialitetene, må det finnes løsninger som ikke går på bekostning av sykehustilbudet til folk flest.

Den nasjonale sykehusplanen bør si noe om riksdekkende sykehusfunksjoner. Store universitetssykehus bør kunne ta i mot pasienter fra hele landet dersom det er behov for det. Det må tas hensyn til at i Norge har vi lange avstander, men også i sentrale strøk er det behov for sykehus som ikke er for store. Kampen for å gjenåpne Aker sykehus i Oslo har stor sympati over hele landet. Den økonomiske krisa kan vare lenge. Det kan bidra til å legge noen luftslott til side. Det er ikke behov for nye, store sykehus, selv om motkonjunkturpolitikk kan gi et større økonomisk handlingsrom på helseområdet.

I innlandet forsøker helseforetaket å legge ned/flytte akuttfunksjoner uten å vente på «Nasjonal helse- og sykehusplan». Metoden er å innhente råd hos et konsulentbyrå. Deloittes rapport og prosessen som har ført fram til den, har nasjonal interesse. Konsulentbyrået Deloitte står for nesten alt arbeidet med utredningen og er overlatt enorm innflytelse. De er representert med smal og liten grad av aktuell medisinsk kompetanse. Det er gjort omfattende vurderinger på meget kort tid. Rapporten preges av overordnede og overfladiske begrunnelser og anbefalinger.

Det er et viktig poeng at Gjøvik og Lillehammer ikke lar seg sette opp mot hverandre. Splitt og hersk er en mye brukt hersketeknikk. I Oppland har vi Gjøvik og Lillehammer som er allsidige akuttsykehus. Disse sykehusene er likeverdige, og skal de ha flere funksjoner så må det komme som tillegg til, og ikke isteden for de primære funksjonene.

Bekymringer i helsepolitikken

Helse-28-10Helse Sør-Øst har levert en knusende kritikk av det planarbeidet som Sykehuset Innlandet har stått for så langt. Spørsmålet om ny sykehusstruktur er utsatt. Sykehusaksjonen spiser bløtkake, og noterer seg for en foreløpig seier. Ledelsen og styret i SI må starte helt på nytt, og ikke bare utrede flere alternativer, men også dokumentere at prosjektet er relevant, gjennomførbart og levedyktig. Det finnes ingen kø for byggeprosjekter, men SI-ledelsen håper på statsbudsjettet for 2020, etter at Vestre Viken har finansiert sitt prosjekt. SI må også avvente Nasjonal helse- og sykehusplan som skal behandles i stortinget neste år. Før denne planen foreligger, er det ingen vits i å planlegge noe som helst sykehus.

Innlandet sykehusområde er geografisk sett nesten like stort som resten av Helse Sør-Øst. Befolkning på 393 000 (2012), og øker med 13 % frem til 2030. Gruppen 70 + øker med 52 %. Aktiviteten er fordelt på 6 sykehus i tillegg til desentraliserte tjenester ved de lokalmedisinske senterne på Otta og på Fagernes. At sykehusstrukturen i Innlandet er omstridt, er helt naturlig. Her finnes det både ulike interesser og ulike oppfatninger av virkeligheten. Det springende punktet er føde- og akuttberedskap. Oppland er ferdig sentralisert, mens Hedmark har hele fire akuttsykehus, og det er en krevende struktur.

Spesialisthelsetjenesten preges av høy kompetanse og stor effektivitet. Kort liggetid er hovedsakelig et gode. Svakheten ligger i for få senger og at effektiviteten noen ganger kan true kvaliteten på tjenestene. Hovedproblemene ligger ikke på det faglige. Våre spesialister holder en høy standard, både nasjonalt og internasjonalt. Et stort og egenmektig byråkrati bruker alt for store ressurser på dyre konsulentselskaper. DRG- poeng (innsatsstyrt finansiering) svekker det faglige fokuset. Kontroll og rapportering erstatter faglig autonomi og tillit. Frykt og mistillitskultur er rapportert fra mange helseforetak.

En nasjonal sykehusplan må stanse helseforetakenes egenrådige luftslott som vedtas utenfor politisk kontroll. Fordi dette betyr færre senger, færre ansatte, mindre pasientsikkerhet, mer kaos, flere utsettelser, lengre køer, mindre oversikt og dårligere kvalitet! Det gjelder å stoppe nedleggelser av akuttfunksjoner og sykehussenger til fordel for en god ressursbruk av sykehus i hele Norge. Kravet er at foretaksmodellen avvikles, at politikerne tar tilbake makta, og at helsearbeiderne får tilbake fagene og yrkesetikken sin.

Kommunehelsetjenesten er tiltenkt en enda viktigere rolle som følge av samhandlingsreformen. Den reformen er ikke finansiert i utgangspunktet, og med en ytterligere svekket kommuneøkonomi, er det grunn til bekymring for tjenestene. Fastlegeordningen er en suksess, men kompetansen varierer mer enn hos sykehusspesialistene. Fastlegene står foran et generasjonsskifte som faller sammen med eldrebølgen. Her kan det bli problemer med å få unge leger til å overta praksisene.

Det er de strukturelle forholdene som er mest bekymringsfulle på lengre sikt. På kort sikt er det nedskjæringene som er farligst. Ledelsen i SI har i flere år forsøkt å spare penger til sitt nye luftslott. De truer nå med å kutte funksjoner som vil svekke allsidigheten i sykehustilbudet. Den kommunale fattigdommen vil ramme eldre og syke i enda større grad enn før.

Ventetiden kan bli 15 år

Øystein Stubhaug
Øystein Stubhaug

I disse dager ser vi at sykehusene har problemer. Nøkkelpersoner sier opp sine stillinger, og protestene kommer fra alle kanter. Ledelsens viktigste oppgave er å rekruttere og beholde fagfolk. Her har ledelsen sviktet og det nærmer seg full krise. Direktør Astrid Millum skriver i OA under tittelen «Våre beste muligheter». Hun har stor tro på at et nytt hovedsykehus vil samle høy kompetanse i robuste fagmiljøer. Hva hun bygger sin tro på, får vi ikke vite. Til høsten skal Sykehuset Innlandet søke HSØ om tillatelse til å planlegge et nytt sykehus. Ett av kravene er at det da skal foreligge flere alternativer, og det gjør det ikke i dag.

Astrid Millum har kompetanse hva angår sentralisering og nedleggelser. Hun er divisjonsdirektør for habilitering og rehabilitering. Sykehuset Innlandet har hatt tre små og velfungerende Ambulerende rehabiliteringsteam. Planer fra desember 2011 sier at ambulerende rehabiliteringsteam bør få en enda mer framskutt rolle framover for å imøtekomme kommunenes behov for kompetanseheving i forhold til utvidet oppgaveansvar. Fra 01.01.12 ble disse teamene slått sammen til ett og underlagt avdeling for Fysikalsk medisin og rehabilitering, Ottestad.

Før sammenslåingen til ett ambulerende team, hadde rehabliteringsteamene til sammen 12 stillinger. I dag er dette redusert til sju stillinger. Altså har divisjonen de siste årene redusert ambulant virksomhet innen rehabilitering med hele 40 %. Det har ført til redusert tverrfaglighet, og nå er det bare en halv sosionomstilling og en halv fysioterapeutstilling i teamet. Disse halve stillingene skal gi tjenester ambulant i alle 47 kommunene i innlandet, så her gjelder det å være sterk i trua. Det finnes flere eksempler: I forbindelse med flytting av Familieenheten Hov, fra Hov i Land til Reinsvoll har ti erfarne sosionomer, barnevernpedagoger og sykepleiere sagt opp sine stillinger. Og hvor ble det av fagfolkene da alderspsykiatrien skulle flyttes ut av fylket? Er sentralisering en metode for å redde en virksomhet? Eller er neste skritt å legge ned restene?

Byråkratiet vokser. I følge Ukeavisen Ledelse, så forholder helsevesenet seg til 285 mål og skal føre 69 ulike statistikker. Da blir det lite eller ingen prioriteringer. Det kuttes der det er lettest, som for eksempel i rehabilitering og psykiatri. Samtidig får dysfunksjonelle strukturer bestå i mange år. Det er lett å se at hele systemet må endres.

I innlandet har vi spredt bosetning og store avstander. Derfor er det lokalsykehuset som gir folk trygghet. Et stort fylke som Oppland bør få sitt eget helseforetak. I Oppland har vi to allsidige akuttsykehus innen somatisk medisin, og denne strukturen er tilferdsstillende. Hedmark har en annen historie, og har fire somatiske akuttsykehus som alle er mindre enn Opplands sykehus.

Dersom akuttfunksjonene ved Hamar sykehus flyttes til Elverum, får vi en vinn-vinn situasjon for begge fylker. Elverum vil bli Innlandets største sykehus. Hamar sykehus vil kunne drive med elektiv behandling og poliklinikk i den utstrekning nåværende lokaler egner seg. Tynset og Kongsvinger vil fortsatt være små, men populære akuttsykehus. Sykehusene i Oppland vil fortsatt være likeverdige slik de har vært siden 1986. Sykehusene i Gjøvik, Lillehammer og Elverum er store nok til å avlaste store sykehus som Ullevål og Ahus. Denne modellen krever ikke investeringer i nye bygninger, og vil bli billigere å drifte uten tap av kvalitet. Da kan ressursene brukes på både faglig bredde og spisskompetanse, samt til nødvendig og oppdatert medisinsk utstyr. Samlet sett er det dette som er vår beste mulighet.

De som vanskjøtter våre sykehus med bruk av såkalt ostehøvel, er ikke i stand til å legge ned ett akuttsykehus. De tror det er lettere å legge ned mange akuttsykehus samtidig. Med den nåværende politikken vil det ikke være mye å flytte til Mjøsbrua en gang i framtida. Det er på tide å innse at dette ikke går. Situasjonen er akutt. Vi kan ikke vente i 15 år på noe som er høyst usikkert og forbeholdt de som er sterke i trua. Det må tas politiske grep for å avløse det inkompetente styret og ledelsen nå. Det må skapes en ny tillit og tro på framtida. Sykehuset på Gjøvik må få penger til å sikre drifta. Og så må vi be pent om at Øystein Stubhaug trekker sin oppsigelse tilbake.