Hovedsykehus for alle pengene!

logoDet er ikke bare å ønske seg et nytt hovedsykehus. Ingenting er gratis. For noen kan det ha blitt en litt bratt læringskurve. Sykehuset Innlandet har ikke bare lagt fram «idéfaserapporten», de har også lagt fram «omstilling kort sikt», som nå er behandlet i styret. Mens idéfaserapporten viser den lange veien fram til nytt hovedsykehus på Moelv (Mjøsbrua), så viser «omstilling kort sikt» de første konkrete skritt for å spare penger til det store prosjektet. De nye dokumentene og styrets behandling av disse, gjør det litt lettere å få innsyn i hvordan ledelsen tenker, og hva som er deres ideologi.

Det faglige perspektivet ser ut til å være kirurgisk. Øverst i hierarkiet står smale og spisse kirurgiske spesialiteter med høyteknologisk behandling. Det betyr roboter og dyrt utstyr. Nederst på stigen står store fagområder som medisin, psykiatri, rus og rehabilitering. Det sies ikke rett fram, men det er de gamle og funksjonshemmede som ikke blir prioritet, og de tjener ikke på sentralisering. Solås er midlertidig reddet fordi nye lokaler i Hedmark fylke ikke er klare for innflytting. Store ord om faglighet, kan ofte dekke over økonomiske og politiske motiver, og slike motiver finnes det mye av.

Økonomi er det overordnede perspektivet på sykehuspolitikken. Selve foretaksmodellen innbyr til økt markedsorientering. Ledelsen i SI tror på mye større grad av kostnadseffektivitet. De tror på stordriftsfordeler og lavere sengetall. Erfaringene fra Ahus og Østfold har ikke nådd fram. De 800 000 som tjenes hver gang de sier opp en sykepleier, kan brukes til å saldere budsjettet uten at det rammer pasientene. Økonomisk ideologi fra konsulentselskapene ser ut til å erstatte realismen. Produktivitetsveksten gir besparelser som kan brukes flere ganger. Både Stortinget, HSØ og SI bruker de samme pengene til ulike formål.

Behandlingen av «omstilling kort sikt» bidro til å avsløre noen politiske forhold. Det er nå helt klart og tydelig at den politiske makta i SI er forankret på Hamar. Lillehammer har ikke tjent noe på sin lave profil og støtte til nytt hovedsykehus. For Gjøvik er det nå kampen for Solås som er viktigst. Ett eksempel på meningsløs makt bruk, er sentralisering av pacemakerinnleggelser til Elverum. Eneste effekt er mer pasientreiser. Neste runde blir kampen om ortopedien, og om hvilke sykehus som skal overleve som akuttsykehus. Gjøvik ligger dårlig an. Spørsmålet er hvordan det går med den politiske mobiliseringa. Kommer Oppland arbeiderparti seg på banen? Kan ordførerne godta at sykehuset velter 20% av sine utgifter over på kommunene uten eller med lite økonomisk kompensasjon?

Samlet sett er norske sykehus underfinansiert. Foretaksmodellen, som i starten ga en bedre kostnadskontroll, har utviklet seg i feil retning. Byråkrativekst og bruk av eksterne konsulenttjenester er ute av kostnadsmessig kontroll. Det mørkeblåe svaret på disse utfordringene, er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. Den innbitte troen på at all offentlig virksomhet er ineffektiv, vil de ikke gi slipp på.

Det er lang vei mellom de som styrer og de som blir styrt. En fryktkultur har spredd seg i foretakene. Det er få som tør å si noe. Mange ser at regnestykket ikke går opp. Vi blir flere eldre, og flere blir pasienter. Det er ikke mulig å redusere virksomheten samtidig søm vi øker volumet på behandlingen.

Aldri før har store og velfungerende akuttsykehus som Gjøvik og Lillehammer blitt lagt ned. Vi kan ikke vente for mye av slitne helsearbeidere. Det er vi som har bruk for tjenestene, som må mobilisere. Det er noe vakkert over folk som går i fakkeltog for sykehuset sitt. Kompliserte saker trenger ikke være så vanskelige. Derfor kan det bli lettere for aktivister å mobilisere støtte til sitt lokale sykehus, nå som truslene har blitt tydeligere.

Fremtidig sykehusstruktur

Adm. dir. Morten Lang-Ree
Adm. dir. Morten Lang-Ree

Idéfaserapporten foreligger, og adm. dir. Morten Lang-Ree anbefaler det samme som han har ment hele tiden. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er et foretak. Det har konsekvenser for hvordan ledelsen tenker. Det er foretaksmodellen som legger opp til et ensidig fokus på bunnlinja. Det finnes en fundamentalistisk tro på at dagens sykehusstruktur er ineffektiv, og ikke økonomisk bærekraftig. Siden vi ikke bruker så mye penger på helse totalt sett, så er mangelen på økonomisk bærekraft forsåvidt riktig. I tillegg kommer ytterligere tre momenter. For det første skal det spares opp egenkapital til kommende nybygg. For det andre brukes det mye penger på egen administrasjon og Sykehuspartner. Og for det tredje så koster det mye å kjøpe konsulentbistand fra firmaer i inn- og utland.

Det å forvalte felleskapets ressurser, er ikke lett når det skal drives som forretning. Beredskap blir da noe ulønnsomt. Det skal være lediggang på brannstasjonen når det brenner lite, og det skal kalles inn ekstra mannskaper når det brenner mye. Slik bør det også være på sykehuset. De fleste pasienter legges inn som ø.hjelp (øyeblikkelig hjelp). Planlagt behandling kan skje hvorsomhelst, men folk shopper ikke helsetjenester. Vi har behov for våre akuttsykehus. Vi velger ikke når og hvor vi blir alvorlig syke.

Idéfaserapporten handler for det meste om Mjøsregionen. Det er en avsporing. Det finnes ikke noe alternativt scenario hverken for Tynset eller Kongsvinger sykehus. Alt som sies om de psykiatriske sykehusene på Sannerud og Reinsvoll, er at de skal samlokaliseres med somatikken. Betydningen av at deler av psykiatrien allerede er samlokalisert vurderes ikke. Spesialisert rehabilitering ser ut til å bli kommunalisert. Solås er overhode ikke nevnt i rapporten som er på 150 sider.

Istedenfor å utrede sykehusstrukturen i hele innlandet så vurderes bygging av nytt sykehus ved Mjøsa. Det er en forestillinger om betydelig stordriftsfordel. Effektivitet og økonomi skal sikres gjennom lavere beredskap og færre senger. Samtidig skal alle små og spesialiserte fagområder samles på ett sted. Dette skal angivelig være til pasientenes beste. Debatten blir da om hvilke aktiviteter som skal bli igjen på de tidligere akuttsykehusene. Dagbehandling, poliklinikk eller annen planlagt behandling. Økonomien avgjør.

Elverum blir en sak for seg, da dette sykehuset stengt tatt ikke ligger ved Mjøsa. Lillehammer og Gjøvik er heller ikke sykehus for Mjøsregionen, men for hele Oppland fylke. Da står vi tilbake med Hamar, som virkelig ønsker et nytt sykehus. Sykehusene våre har utviklet seg. Det blir kontinuerlig tatt i bruk ny teknologi. Vi har allerede sentralisert. Vi har redusert liggetiden så dramatisk at kommunene klager og mange må reinnlegges. Vi har det laveste sengetallet pr. innbygger i hele Europa.

Problemet er økonomien. Alle nye sykehus i Norge bygges for små. Det skjer for å holde kostnadene nede. Idéfaserapporten inneholder forutsetninger som tilsier at også det nye sykehuset ved Mjøsa vil bli for lite. Kommunene vil bli ytterligere presset til å ta imot pasienter som ikke er ferdigbehandlet. Med investeringer på 12 milliarder kroner, vil det kreves store reduksjoner i driftskostnadene. Det antydes besparelser på 700 millioner kroner pr år. Det betyr kraftige reduksjoner i bemanningen, kanskje opp til 7-800 årsverk. I tillegg kommer besluttede reduksjoner, før et hovedsykehus er etablert. Dette blir planer som tilsammen krever en organisasjon med 1000 færre årsverk.

På grunn av de finansielle utfordringene kan det nye sykehuset bli bygget i flere trinn. Det betyr at Hamar kan få sitt nye sykehus i første byggetrinn. Hva som så skjer, er ikke lett å se, men i første omgang skal saken om sykehusstruktur ut på høring. Det betyr at kampen om sykehusene ikke er over, men i ferd med å bli trappet opp. Aldri før har så store sykehus som Lillehammer og Gjøvik blitt lagt ned. Saken er historisk.

Det vanskelige valget

Direktrene Lang-Ree og Jenssen
Direktørene Lang-Ree og Jenssen

I sykehusaksjonen er fagbevegelsen, psykiatrien, somatikken og pasientorganisasjoner representert i styret. Vi som er med, er enige om det viktigste, og det ligger i det lange navnet: «Vi som er for 3 akuttsykehus i Oppland – Reinsvoll, Gjøvik og Lillehammer». Dette er det lange og tungvinte navnet på sykehusaksjonen i Oppland. Ikke alle vet at vi er i løpende kontakt med ledelsen i Sykehuset Innlandet HF. For tiden har vi 4 møter i året. Her utveksles informasjon, og meninger brytes. Vi er enige om å kalle det for dialogmøter.

Vi har lært om maktas språk, det gjelder å knekke koden. Det heter ikke at vi mangler penger til løpende drift. Nei, det heter at nåværende struktur ikke er bærekraftig. Det heter ikke å legge ned. Det heter å ta strukturelle grep. Ledelsen ved SI liker å framstå som eiernes lydige tjenere. Det er ingen grunn til å trekke denne intensjonen i tvil. Det er foretaksmodellen som tvinger sykehusene til å leke butikk, og som skaper sykehus som konkurrerer, i stedet for å samarbeide til pasientens beste. Det fryktes at fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg skal føre til «lekkasje» av penger til andre HF og private. Vi ser en massiv byråkratisering, og en målstyring der folk blir så gode på å telle at de ikke får tid til det som teller aller mest: Kvaliteten på det faglige møtet med pasienten.

Styret i SI skal i november legge fram sitt valg av ny sykehusstruktur. Deretter blir det en høring. Helsedirektoratet har en veileder som beskriver hvordan planprosessen skal gjennomføres. HSØ (Helse Sør-Øst) har godkjent at SI kan gjennomføre idéfasen i 2016. Så kommer konseptfasen sommeren 2017. HSØ legger til grunn at eventuell byggestart tidligst kan skje i 2022. HSØ har foreløpig ikke fastlagt noen finansielle rammer. HSØ bekrefter at store investeringer vil måtte finansieres med 70% statlig, rentebærende lån, og 30% egenfinansiert egenkapital. Vidre krever HSØ at foretaket skal operere med 2% fortjeneste. Avdrag og renter skal kompenseres med reduserte driftskostnader.

Den kjente eksperten på helsejuss, Anne Kjersti Befring, skriver på sin blogg:

«Ved alle nye bygg, er det et valg mellom behandlingstilbud og bygg. Store investeringer, som kanskje gjøres hvert 50. år, tas ved å kutte i kapasiteten, og jo større bygg jo større kutt. Tilsynelatende vurderes ikke risiko med utgangspunkt i situasjonen før det kuttes. Det har vært en overdrevet tro på effektiviseringsgevinster ved å drive størst mulig. Med toppstyring blir det mange trinn fra der pasienten behandles til beslutningstakere som fordeler ressurser og legger rammene for kapasiteten. Risikovirksomheter kjennetegnes av god oversikt over risiko og systemer for oppfølgning. Det må vurderes hvordan helseforetakene med sitt topptunge styringssystem kan bli i stand til å begrense risiko og hva som er «kritisk» størrelse og «kritisk» avstand for reell ansvarsplassering.»

Det er tre aspekter ved sykehusstruktur som er viktige. Økonomien er av overordnet betydning. Bare sparingen til egenkapital og reduserte rammer, kan bli til kutt av mer enn 400 stillinger ved SI. Det faglige er også av betydning. Den største faren her er, at i ly av den ufinansierte samhandlingsreformen, kan sykehusene velte mere av eldremedisinen over på kommunene. Det kan medføre økte lidelser og tidligere død for enkelte pasienter. Det tredje aspektet er det som gir mest håp. Løsningen må være politisk akseptabel! Derfor gjelder det å påvirke opinionen og politikerne. Der lokalpolitikere og folk klarer å slå ring om sykehuset sitt, øker sjansen for å lykkes. Ingen tjener på å miste akuttsykehuset sitt.

Dersom innlandet hadde vært en by på 400 000 innbyggere, ville tre akuttsykehus være en optimal løsning. Størst mulig er ikke best mulig. Geografien i innlandet gir noen ekstra utfordringer. Akuttfunksjonene ved Hamar sykehus kan flyttes til Elverum. Da vil antall akuttsykehus innen somatikken reduseres fra 6 til 5. Det vil ikke svekke kvaliteten, men spare penger og kreve lite bygningsmessige endringer.

Dersom LMS (lokalmedisinske sentere) er så bra på Otta og på Fagernes, så er det kanskje bra på Tynset og Kongsvinger også da? Det er sikkert penger å spare, men vi anbefaler det ikke. LMS er bra, men kan ikke erstatte sykehus. Nå gjelder det å stå på for sykehuset sitt. Der har folk i Oppland noe å lære av Hedmark.

Skuffelsen er stor

Anne Enger
Anne Enger

Etter at styrelederen ble skifta ut og adm.dir. sa opp sin stilling, så var det mange som venta seg noe nytt fra Sykehuset Innlandet. Håpet om nye tider varte ikke lenge. Det utredningsarbeidet som nå pågår, skisserer ulike løsninger for sykehusstrukturen i Hedmark og Oppland. Nytt sykehus ved Mjøsbrua var en av fire hovedmodeller. Ytterligere utredningsarbeid, på dette punktet, har ingen troverdighet nå som styreleder har konkludert, og valgt hovedmodell.

Ingen sykehus kan klare alt. Det finnes mange store og små spesialiteter, og komplette sykehus finnes ikke. De fleste pasientene som legges inn, kommer som øyeblikkelig hjelp. Derfor er akuttberedskap noe av det viktigste et vanlig sykehus driver med. Beredskap er å ha noe i reserve, i tilfelle noe skulle skje. I dagens situasjon er dette noe vi trenger, og ikke har for mye av.

De sentrale funksjonene som trengs for å lage en forsvarlig akuttberedskap, er ikke så mange. Det trengs et minimum av vaktlinjer, spesialister, staber og avdelinger innenfor: indremedisin, gynekologi/føde, ortopedi, mage-/tarmkirurgi, anestesi, samt røntgen og lab. Dersom befolkningsgrunnlaget nærmer seg 150 000 innbyggere, så må vaktlinjene dubleres. Derfor er det ikke nødvendigvis lønnsomt med større enheter. Med akuttberedskap, kan sykehus selv vurdere hva de kan klare, og hva som må sendes videre. Uten akuttberedskap, så kan sykehus bare drive med planlagte aktiviteter.

Det er de minste sykehusene som har minimumsløsninger. Større sykehus har flere funksjoner. I nettverksmodellen kan sykehus samarbeide. Det er derfor Gjøvik kan ha øre-nese-hals, mens Lillehammer har barneavdeling. For Gjøvik er det greit med spesialist i nevrologi to dager i uka. Det er feilaktig å fremstille nettverksmodellen som transportintensiv. De aller fleste pasienter blir ferdigbehandlet der de legges inn. Fritt sykehusvalg er et gode for pasienten når behovet er et planlagt inngrep. Det bør ikke legges opp til konkurransemedisin av den grunn. Samarbeid er best.

Styreleder Anne Enger sier at hun vil ha et nytt hovedsykehus hvor sentrale funksjoner er samlet. Her skal du få diagnose og utredning. Oppfølging og behandling skal skje der folk bor. Hun ser for seg et nytt og bra samspill mellom primær- og spesialisthelsetjenesten. Her har Anne Enger et skummelt poeng. Med utgangspunkt i samhandlingsformen, er det mulig å dytte nye oppgaver over på kommunen. Metoden reduserer kvaliteten på tjenestene. Kommunen blir sittende med ansvaret når sykehustilbudet skrumper inn. En slik utvikling er ikke forsvarlig, men økonomisk gunstig for helseforetaket.

Vi har allerede diagnostikk, utredning og kort liggetid på våre akuttsykehus. Skal dette samles på ett sted, så blir det ikke et lite hovedsykehus. Lokalmedisinske sentere kan ikke erstatte sykehus. Et lite hovedsykehus kan være stort nok til å ødelegge de akuttsykehusene vi har. Frykten blir da at det tas radikale grep som å splitte akuttberedskapen, som for eksempel å skille mellom medisinsk og kirurgisk akuttberedskap. Tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon taler i retning av at en sentralisering av akuttkirurgien kan føre til redusert kvalitet, økt dødelighet og økte kostnader. Derfor bør enkelte helsearbeidere slutte å snakke ned sin egen arbeidsplass og kalle den for «ikke bærekraftig» uten nærmere forklaring.

Anne Enger har tydeligvis havnet i dårlig selskap. Hun virker feilinformert og feilinstruert. Hun skulle ha gjort som sin gamle partifelle Olaf Lundteigen. Han tok en tur til Gjøvik for å snakke med sykehusaksjonen i Oppland. Det ble et bra møte. Hun skulle ha lyttet til Kjersti Toppe fra Senterpartiet. Hun er Norges fremste helsepolitiker, og har mye fornuftig å si om sentralisering. Det er også lærdom å ta med seg fra Østfold. Det ble mye dyrere enn antatt, og sykehuset ble for lite. Underdimensjonering er en gjenganger fra Ahus til Drammen.

Nå er alt ved det gamle. Sykehusdebatten er på det samme gamle sporet. Ledelsen har ingenting nytt å melde. Våre store og allsidige akuttsykehus er truet av funksjonstapping. Ellers i landet, er det de små sykehusene som er mest utsatt. Ikke noe annet sted i Norge er et så stort sykehus som Gjøvik truet med å miste sine akuttfunksjoner. Store og små sykehus trenger hverandre for å gi pasientene gode tilbud.

I denne skuffelsens tid må vi tenke at vi kjemper den gode strid. Vi vil ikke spare penger til hovedsykehus nå. Vi trenger ikke flere sykehus. Det som trengs, er en kamp for driftsmidler, utstyr og nødvendig vedlikehold av våre sykehus og et nei til uforsvarlige nedskjæringer og kutt! Kampen mot nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua fortsetter. Vi gir oss ikke!

Solås-/sykehusappell 1. mai 2016

Even Reinertsen
Even Reinertsen

La Solås leve. Kampen er ikke slutt. Spesialisert, medisinsk rehabilitering krever kompetanse! Den kompetansen har vi på Solås når det gjelder rehabilitering av slag-pasienter. Fagmiljøer er ikke flyttbare. Derfor har vi slått en ring av fakler rundt Solås. Det er overlevert en stor bunke med underskrifter, og de aller fleste høringsuttalelser støtter vår sak. Kamerater, vi leder 1-0 og vi gir oss ikke.

De som forstår hva Solåssaken handler om, har kommet et langt stykke på vei til å forstå hele sykehusspørsmålet. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er navnet på et foretak som driver en rekke sykehus i to fylker. Foretaket har fått sine planer i retur med beskjed om, at når det gjelder sykehusstruktur, så skal det utredes alternativer. Foretaket har fått ny styreleder og administerende direktør har sagt opp sin stilling. Men kampen fortsetter!

Fagdirektøren snakker mye om planlagte kirurgiske inngrep. Det ses bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Med. avd. tar i mot 25 pasienter hver dag. Gjennomsnittsalderen er 75 år. Nesten alle behandles ferdig på Gjøvik. Det er ikke enkelt. Snaut med senger og veldig kort liggetid.

I denne situasjonen fikk avd. beskjed om å legge ned 4 senger til, og å si opp 4 spesialsykepleiere. Avd. sjef Even Reinertsen skrev et brev om at disse nedskjæringene var uforsvarlige og kunne gå ut over liv og helse. Brevet ble sendt tjenestevei til Sykehuset Innlandet, og med kopi til fylkeslegen. Overskriften var VARSLING. Alle fagforeningsfolk vet at varslere har et eget vern i arbeidsmiljøloven. Administrasjonen i Brumunddal har et eget varslingskontor. Ledelsen bestemte at brevet ikke var en varsling. Siden nedskjæringene ikke var realisert, var det bare et forslag.

Det ble opprettet en personalsak mot Reinertsen. Under trusselen om oppsigelse valgte han å trekke seg fra stillingen som avd. sjef. Det hersker en fryktkultur i sykehuset og det gjelder ikke bare Gjøvik. Det er dokumentert at det vanker represalier mot de som sier ifra. Mottoet er: Vi legger ned det vi kan, og så sentraliserer vi resten.

Det er ønskelig med samlokalisering mellom somatikken og psykiatrien. Det er krefter som vil bruke dette som et argument for å bygge nytt hovedsykehus på Sanderud. Som en kompensasjon, kan Oppland få beholde Sykehuset på Lillehammer. Det å legge ned sykehusene på Elverum og på Gjøvik, skal angivelig gjøre modeller økonomisk bærekraftig.

Spørsmålet er hvor mye psykiatri det blir å samlokalisere. Etterat Opptrappingsplanen tok slutt i 2008, har psykiatrien kutta i drift hvert eneste år, og i fjor var hele opptrappinga tilbakebetalt. I år tapes 30 nye millioner av rammetilskuddet, hvilket bl.a. betyr nedleggelse av 2 sengeposter, og neste år er det nye 30 millioner som skal kuttes. Slik vil det også fortsette, som en følge av den økonomiske fordelingsmodellen som Helse Sør-Øst har bestemt. Hvor langt ned er det meningen at Hedmark og Oppland skal, før noen reagerer?

Kamerater, dette er dramatisk. Vi må stille krav, og vi må stå på krava. Solås må bestå. Rehab. Skal ikke flyttes til Ottestad. Vi vil beholde Gjøvik som et stort og allsidig akuttsykehus. Regjeringen har lovet å prioritere psykiatri og rusbehandling. Innfri løftene og stans nedskjæringene.

Kommunereform og samhandling

Jan Tore Sanner
Jan Tore Sanner

Vi har folkevalgte som sitter i formannskap og kommunestyrer over hele landet. Det er mange av dem, og det er bra folk. De bryr seg om sitt nærmiljø. Ofte er de rekruttert fra frivilligheten, og de sier seg villige til å ta et samfunnsansvar for en periode. Dette kan medføre skuffelser. Den kommunale fattigdommen er undervurdert. Hjertesakene må skrinlegges. På satsingsområder kan det bli smertefulle omstillinger og kutt. Den idealistiske folkevalgte kan fort bli både trist og lei seg, og vil ofte slutte eller bli kynisk. Der kommunepolitikerne har resignert, der styres kommunen administrativt. De statlige incitamenter består av pisk og gulerøtter. Den som svinger pisken og deler ut gulrøttene nå, er kommunalminister Jan Tore Sanner. Kommunene drives framover som esler. En eselkommune, det er en slik som takker ja til Sanners reformer, og ja til hans bruk av virkemidler.

Primærhelsetjenesten består av en rekke kommunale tjenester som helsestasjon og skolehelsetjeneste, fastlege, psykisk helsearbeid, hjemmetjenester og sykehjem. Mange steder er tjenestene utilstrekkelige. Årsaken er kommunal fattigdom. Eldreomsorg og drift av sykehjem, er det som kommunene bruker mest penger på. Samhandlingsreformen flytter oppgaver fra sykehuset til kommunen. Kronikere, trygdede og eldre mennesker er i ferd med å få utvidede kommunale helsetjenester i større utstrekning enn det kommunene klarer å følge opp. I praksis kan det bety lavere kvalitet.

Ca. 60 prosent av sykehjemspasientene lider av kronisk smerte, ofte ikke diagnostisert eller riktig behandlet. Feil- eller overmedisinering med omfattende, bivirkninger, er vanlig. Det trengs flere legetjenester og mer personell både på sykehjem og i hjemmetjenestene. Det antas at kommunene kan «produsere» billigere helsetjenester enn det sykehusene kan. Redusert behandlings- og omsorgskvalitet til pasienten kan bli et virkemiddel for å nå økonomiske mål.

Helse Sør-Øst og Sykehuset Innlandet, er ikke offentlige sykehus, men paraply-konsern som drives som private bedrifter. De mangler juridisk ansvar for pasientene, personell, besøkende, drift og bygg.  De kan ikke stilles til ansvar for noe av det de gjør eller bestemmer på disse områdene. Det råder en fryktkultur, og den såkalte Reinertsen-saken beviser at det sanksjoneres mot de som varsler om kommende uforsvarligheter. Det demokratiske underskuddet består i at det kun er statsråden som har politisk ansvar. Store penger går til byråkrati og konsulent-bransjen. I dag opplever befolkningen at livsviktige beslutninger fattes av ansiktsløse byråkrater og foretak.

Det ser ut til at helseforetakene vil svikte de eldre ved å bruke samhandlingsreformen til å presse pasientene over til den kommunale siden. Planleggerne snakker bare om kvalitet på elektiv kirurgi, konkurranse og valgfrihet. De ser bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Sentraliseringen betyr færre senger i spesialisthelsetjenesten. Kronikere, trygdede og eldre mennesker vil komme til å trenge utvidede kommunale tjenester i større grad enn det kommunen klarer å følge opp. Det vil gi lavere kvalitet.

I små kommuner vil de folkevalgte oppleve innbyggernes helseproblemer og behov mer direkte. I større kommuner er relasjonene mer «profesjonelle», det vil si upersonlige. Da blir det lettere med dårlige helse- og omsorgstjenester. Folk har ikke behov for sentralisering, privatisering, konkurranse og ansvarsfraskrivelse. Det kommunene trenger, er et nært samarbeid med sykehuset. Framtidas hovedfokus bør være på øyeblikkelig hjelp, indremedisin og alderspsykiatrisk utredningsarbeid. Større sykehus, slike som Gjøvik og Lillehammer, bør ha flere spesialiteter. Vi trenger både store og små sykehus. Mange har forstått dette og vil derfor kjempe for sitt allsidige akuttsykehus der de bor.

Undersøkelser viser at folk er mer fornøyde med kommunen sin i mindre kommuner. Små kommune betyr flere folkevalgte og mer demokrati. Kommunalminister Jan Tore Sanner påstår at store kommuner yter bedre tjenester. Det er det ingen grunn til å tro på. Snarere tvert i mot, mye tyder på at han tar feil.

Nye tider for Sykehuset Innlandet

Anne Enger
Anne Enger

Med Anne Enger som ny styreleder, har Sykehuset Innlandet fått en sterk og kompetent leder. Hun skal også velge seg en ny adm. direktør. De helsepolitiske konsekvensene av disse skiftene, kan bli betydelige. Allerede nå, kommer det viktige signaler, som det er verdt å merke seg. For det første, får vi et enda sterkere fokus på økonomi. Norge bruker moderat med penger på spesialisthelsetjenesten. Osloskandalen må finansieres. Økonomien i HSØ er krevende. De sentrale forventningene til SI, er at kostnadene skal ned. Andre hensyn kommer i annen rekke.

Noen obligatoriske klisjeer om sentralisering/desentralisering er ikke til å unngå. Men, den nye styrelederen er klinkende klar på flere viktige punkter. Administrasjonen har fått beskjed om å sette opp farten. Anne Enger vil ha en rask avklaring av strukturspørsmålene. Hun ser også økonomiske muligheter i en sterkere oppgavefordeling innenfor nettverksmodellen. Det aller tøffeste er det hun sier om å ta ut potensialet i samhandlingsreformen. Det kan bety at liggetiden på sykehusene skal ytterligere ned, og at kommunene blir sittende med svarteper. Det er allerede et underforbruk av tjenester i den kommunale helsetjenesten. Dette rammer pasientene.

Norge trenger en sykehuspolitikk som er tilpasset lokale forhold. Om hele landet skal være i bruk, så er det behov for både store og små sykehus. Det finnes ingen føringer som truer store og velfungerende akuttsykehus som Gjøvik og Lillehammer. Høyre har sviktet sine valgløfter. HSØ og de andre regionale helseforetakene skulle jo avvikles. Det blir det ikke noe av med det første. Makta ligger fortsatt i de regionale foretakene, og byråkratiene vokser. Nasjonal helse- og sykehusplan gir bare svake føringer. Norges fremste helsepolitiker er Kjersti Toppe fra Senterpartiet. Sammen med Helsetjenesteaksjonen, representerer hun den konstruktive kritikken av norsk helsepolitikk. Det er rimelig å anta at Anne Enger har god kontakt med disse miljøene. Derfor er det lov å håpe på litt nytenking fra SI.

Avdelingssjefene ved sykehuset på Lillehammer, har sendt brev til Prosjektdirektør Roger Jenssen i SI. De ønske å gi innspill i forbindelse med «kvalitetssikring av utredningsmodeller somatikk». Disse sjefene må tas på alvor, både fordi de har faglig tyngde, og fordi de er mye mer saklige enn enkelte andre av de som går inn for Mjøsbrua HF. Likevel, de snakker mot bedre vitende når de sier at deres forslag virker samlende. Nytt sykehus ved Mjøsbrua er ikke et folkekrav. Heller ikke ønsket av de ansatte.

Det finnes gode faglige argumenter for å samle smalere medisinske spesialiteter i et felles sykehus. Det kan være til fordel for enkelte pasienter. Problemet er at det er til ulempe for de aller fleste. 20 minutter ekstra kjøring til nærmeste akuttsykehus kan fort bli kritisk for noen. Vi har spredt bosetting i innlandet og det betyr lange reiseveier. De finnes ingen økonomiske erfaringer som taler for storsykehus. Et stort geografisk område med 400 000 innbyggere, bør ideelt ha ca. 4 sykehus. Ekstra store sykehus er ikke billigere å drifte, og det er ulemper med stordrift.

De faglige føringene er viktige, men økonomi vil bety mer. Det som til slutt avgjør er de politiske valgene. Hvor mange sykehus vi skal ha, er et politisk spørsmål. Avdelingssjefene på Lillehammer er mest opptatt av lokalisering. Det virker som om de er redde for at Hamar skal få noe på andres bekostning. Dette er forståelig, da Hamar ikke har tilfredstillende lokaler for sitt sykehus, og er lovet nytt sykehus av ledende politikere fra Arbeiderpartiet. Men, mange ser at 4 akuttsykehus i Hedmark er i meste laget, og det taler mot å bygge nytt på Hamar.

Den økonomiske situasjonen tilsier ikke investeringer i et nytt stort sykehus for innlandet. Det var helt naturlig å samle sykehusene i Østfold. Men ikke en gang der er det mulig å ta ut fordeler med stordrift. Anne Enger har fulgt utbyggingen i Østfold på nært hold. Hun vet at det gjerne blir dyrere, og ikke så bra som mange hadde håpet på. Det nytter lite å drømme om store investeringer. Det som trengs, er en kamp for driftsmidler, utstyr og nødvendig vedlikehold og et nei til uforsvarlige nedskjæringer og kutt!

Sykehusplan for framtida

GjývikStortingsmelding nr. 11, Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019), ble lagt fram 20.11.2015. Regjeringen foreslår blant annet følgende betegnelser på sykehus for å tydeliggjøre innhold og gjøre begrepsbruken mer enhetlig: Betegnelsen regionsykehus skal brukes om det ene sykehuset i hver helseregion som er utpekt som hovedsykehus. Betegnelsen stort akuttsykehus brukes om sykehus med opptaksområde på mer enn 60 000-80 000 innbyggere.

Utifra regjeringens definisjoner, har derfor Lillehammer og Gjøvik store akuttsykehus. Det skal fortsatt være en desentralisert og differensiert sykehusstruktur i Norge. En ryggrad av akuttsykehus er nødvendig for å sikre beredskap og øyeblikkelig hjelp. Vesentlige endringer i oppgavedeling mellom sykehus må avklares i lokale prosesser, der også kommunene skal høres. Dette høres betryggende ut, og er blant de tingene som er positive med den nye sykehusplanen. Det mest negative, er privatisering og troen på økt effektivitet. Farene er et todelt helsevesen der de med penger eller gode forsikringer, får faglig gode tilbud, mens gamle og kronikere får klare seg med kommunale løsninger.

Toppledere over hele landet har i mange år ivret for nedleggelser og sentralisering. Noen tror at vi kan spare mellom 2 og 4 milliarder på å redusere antall kommuner. Sterk reduksjon i antall politidistrikter skal angivelig gi mer politi for pengene. Små sykehus er i faresonen. Den industrielle tankegang er at store enheter er mer effektive og gir fordeler. Breddekompetanse og småskalafordeler blir undervurdert. Kritikere framstilles som motstandere av ny og forbedret teknologi selv om det er helt feil.

Argumentene fra helsebyråkratene følger i samme sporet. Dels er lokalsykehus for dyre i drift, dels har de dårligere kvalitet på tjenestene, og dessuten er det vanskelig å rekruttere fagfolk til små enheter. Problemet er at erfaringer ikke støtter dette synet. Norske sykehus er ikke ineffektive, de er underfinansierte og mangler senger. Fusjonerte sykehus er ikke kostnadseffektive. Det er ikke dokumentert noen sammenheng mellom kvalitet og størrelsen på sykehus. Små sykehus har de mest fornøyde pasientene. Over 70 prosent av alle pasientene som legges inn på et lite lokalsykehus, ferdigbehandles, og sendes aldri videre. Med for få spesialister totalt er det rekrutteringsproblemer mange steder, men ikke mest hos de små.

Er større enheter alltid mer framtidsrettet? Det er sannsynlig at enkelte pasientgrupper kan ha nytte av større enheter, men ikke alle. Debatten i Innlandet er noe spesiell. Mens resten av landet er opptatt av de små sykehusene og om de får beholde sin kirurgiske akuttberedskap, så diskuterer vi i innlandet hva vi skal gjøre med våre største sykehus. Det handler ikke bare om teknologi. Nye sykehus finansieres ved hjelp av øket effektivitet (bare skryt), færre senger, kortere liggetid og nedleggelse av de gamle sykehusene. Tør tilhengerne av storsykehus forholde seg til disse realitetene?

Et nytt sykehus på Hamar er ikke en trussel mot Gjøvik. Mjøsa ligger som en barriere mot kompetanseflukt til Sanderud. Det er Elverum som vil få problemer. Hva mener folket i Østerdalen om nytt sykehus på Hamar? Vil Elverum miste sine akuttfunksjoner? Hamar sykehus har en trang beliggenhet og en dårlig bygningsmasse. Vi fra Oppland bør vise ydmykhet og respekt for de utfordringene som må løses.

Oslo-prosessen ble en skandale som kostet milliarder. Problemene er ikke løst. Ahus ble en tragedie som nå må få regulert sitt opptaksområde. År med krevende tilpasninger har kostet menneskeliv. Sykehuset Østfold på Kalnes er ikke lenger et eksempel som noen vil følge. I Drammen kommer kutt i god tid før sykehuset er ferdig. Mange ser at det går galt.

Spesialisthelsetjenesten består av mange fag. Både store og små. Det finnes store og små profesjongrupper også, alle med legitime interesser. Tverrfaglig samarbeid er en nødvendighet. Fagfolk setter pasienten i fokus. De bryr seg om folk. Det er ofte grunnen til deres yrkesvalg. I denne situasjonen er det viktig at flere tar del i den viktige sykehusdebatten som nå pågår. Det er ikke bare risiko, men også støtte å hente for de som våger å ytre seg. Det trengs. Våre store og robuste akuttsykehus er ingen selvfølge.

Sykehusstruktur for folk i Oppland

HelikopterEn gruppe anestesioverleger ved SI Gjøvik/Luftambulansen Dombås viderefører i OA 01.12-15 en debatt de i utgangspunktet har startet selv. Det er positivt at de svarer på mitt innlegg. Det kan oppklare misforståelser og øke kvaliteten på debatten.

Mjøssykehusmodellen er ikke særlig omtalt i den nye helse- og sykehusplan. Mangel på omtale er kanskje ikke noe vesentlig poeng. Anestesioverlegene har jo rett i at «helseforetakene utreder fremtidig struktur.» Det ville være dumt av oss i sykehusaksjonen å ta seieren på forskudd. Kanskje er vår seier tvilsom.

Innlandet består av to fylker og 48 kommuner. Det er et faktum. Oppland har to store somatiske akuttsykehus. De ligger i våre to største byer, og gir dermed en optimal plassering og struktur. Langt mer komplisert er forholdene i Hedmark. De har hele 4 sykehus, og et uavklart forhold mellom Elverum og Hamar. Elverum ligger ved Glomma, og ikke ved Mjøsa. Hamar sykehus er et ekte Mjøssykehus, i motsetning til sykehusene på Lillehammer og Gjøvik, som skal dekke et helt fylke. Dette er verdt å huske når det kommer mye tåkeprat om regioner. Det være seg Mjøsregion, Gjøvikregion, eller andre påfunn.

Det ser ut som om anestesioverlegene kun er opptatt av det høyspesialiserte behandlingstilbudet, og glemmer hverdagsmedisinen. Medisinsk utvikling har ført til at noe mer kan behandles utenfor sykehus uten at dette har redusert behovet for sykehussenger i merkbar grad. Utviklingen vil fortsette, men at det vil skje noen ”revolusjon” på området er ikke sannsynlig. Utviklingen har også ført til at sykehusene har fått nye muligheter, og presset øker.

Det viktigste i hjerneslagbehandlingen, er slagenheter på sykehus. Disse er i stor grad drevet av sykepleiere og fysioterapeuter. Noen slagpasienter har nytte av blodproppoppløsende behandling. Dette krever desentralisert tilbud på grunn av tidsfaktoren, og CT er et nødvendig hjelpemiddel. Dersom dette skal utføres ved LMS, vil det kreve radiografer i vakt. Dette er svært ressurskrevende og ikke et realistisk tiltak.

Helse Sør-Øst fikk utredet organiseringen av den mer avanserte hjerteinfarktbehandlingen (PCI-behandling) i 2012. Utrederne konkluderte med at infarktbehandlingen i Innlandet fungerte bra, og at de hverken faglig eller økonomisk ville tilrå at et slikt tilbud ble etablert i SI. Byråkratene i Helse Sør-Øst har valgt å ikke stenge helt for muligheten, men med så entydige råd fra anerkjente fagfolk er det utenkelig at tiltaket blir realisert. Den kritiske økonomiske situasjonen for foretaket understøtter denne konklusjonen.

Erfaringene med sykehusfusjoner er dårlige. Selv i lille Østfold har de klart å bygge for smått. Det nye sykehuset har korridorpasienter fra dag 1, selv om kirurgien er flyttet til Moss. Det nye sykehuset i Drammen blir også for lite, pga. mangel på investeringsmidler. I innlandet er utfordringene så forskjellige at SI bør deles i to foretak. Så får vi heller vente på en ny forvaltningsmodell.

Jeg tror det er en fare ved å bli for opptatt av helikoptere, raske biler og avanserte roboter. Det er ikke bra om det sees ned på den langsomme hverdagsmedisinen hvor kanskje nye prøvesvar må avventes, før videre diagnostisk refleksjon kan finne sted. En god debatt vil motvirke denne faren. Jeg ser fram til nye innlegg i denne debatten.

Seier for sykehusaksjonen

Styret i sykehusaksjonen
Styret i sykehusaksjonen

Nå foreligger Nasjonal helse- og sykehusplan. Det ble ikke mange overraskelser, men noe er en seier for sykehusaksjonen i Oppland. Det planlegges ikke noe nytt regionsykehus som skal konkurrere mot de største byene. Sykehusene i Oppland defineres som store akuttsykehus. Nasjonalt er det fem til ti små sykehus som står i fare for å miste sine kirurgiske akuttfunksjoner, men de skal ikke legges ned. De to små i innlandet ser ut til å være reddet. Tynset og Kongsvinger vil beholde sine akuttfunksjoner av geografiske og demografiske grunner. Dette er de positive sidene ved Nasjonal helse- og sykehusplan. Det problematiske forholdet mellom Elverum og Hamar er ikke avklart.

Kommunene sliter. Pasientene på sykehjem er ofte underdiagnostisert og feilmedisinerte. Fra kommunehelsetjenesten klages det over at pasientene skrives ut fra sykehus for tidlig. Norske sykehus er underfinansierte og har for lite kapasitet. De mangler senger. Ekstra ille er det i området til Helse Sør-Øst (HSØ). Oslo-skandalen medførte tap på flere milliarder. Helseministeren har løpt i fra sine løfter om granskning. Den mislykkede fusjonen i Oslo skal finansieres over driften uten ekstra bevilgninger. Sykehuset Innlandet sliter derfor økonomisk. Det kommer ikke friske penger, men det blir feil å skylde på strukturen. Særlig store kutt er ventet i psykiatrien pga. fordelingsmodellen til HSØ. Selv den mest optimale strukturen får lide når det mangler nødvendige midler til drift og vedlikehold.

Fire anestesioverleger ved SI Gjøvik, har skrevet en kommentar i OA som er i tråd med det som kommer fra ledelsen i SI. De hevder, at av hensynet til hjerne- og hjertepasientene, så trenger Norge et 5. regionsykehus beliggende i Mjøsområdet, helst ved Mjøsbrua som et geografisk kompromiss. De velger å se bort fra Nasjonal helse- og sykehusplan, som jo har gjort deres synspunkter uaktuelle. Hovedsykehus er ikke et begrep i sykehusplanen. Hjerne- og hjertekirurgien vil fortsatt være sentralisert til landets største sykehus, eller spesialsykehus. Det virker noe overfladisk når de skriver: «deler av «hverdags-sykehusmedisinen» kan på en faglig trygg og god måte flyttes ut fra sykehusene til lokalmedisinske sentere, sykehjem, kommunale akuttsenger eller til hjemmet.» Det er høyst tvilsomt om sykehus kan kvitte seg med de fleste av sine pasienter på denne måten. Indremedisin vil forsette å være en sentral aktør i de store akuttsykehusene som skal behandle folk flest.

Nasjonal helse- og sykehusplan problematiserer ikke foretaksmodellen. Den skal evalueres senere. Det som er klart, er at misnøyen er betydelig. Det handler om målstyring og mistillit til de ansatte. Det meldes om fryktkultur og om lojalitet som bare skal rettes oppover. Slikt kan gi eieren et styringsystem, men det bli ikke pasientenes helsevesen. Det å drive sykehus etter modell av kommersiell virksomhet, er ikke vellykket. Det er heller ikke noe folkekrav at sykehus skal overlates til private velferdsprofitører.

Alternativet til foretaksmodellen, er forvaltningsmodellen. Helsearbeidere bør ha en yrkesidentitet som er knyttet til utdanningen, og en yrkesetikk som er førende for deres atferd. Helsepersonell skal ha sin lojalitet hos pasienten. Forvaltningsmodellen kan sikre politisk styring. Det er politikerne som bør bestemme de helsepolitiske prioriteringene og bevilge de pengene som trengs til de ulike formål. Forvaltningens ansatte skal bistå politisk ledelse med å gjennomføre det som er vedtatt. Forvaltningsregnskaper skal vise at bevilgningene brukes til det formålet som er bestemt.

Nasjonal helse- og sykehusplan gir svar på noen spørsmål, men ikke de viktigste. Det etterlyses en sterkere politisk styring. Forsatt er det frittstående foretak som skal skalte og valte med pasienter og ansatte.