Lotto

lottoOm veksten uteblir og forskjeller øker ellers i samfunnet, så kan Norsk Tipping likevel komme med en gladsak. Lotto fyller 30 år. Spillet har skaffet oss 600 lottomillionærer. Jubileet skal feires med er rekke nye vinnere av de største gevinstene. 30 år er en betydelig alder for et statelig pengespill. Når Lotto nå etterhvert fases ut, så er det fordi spillerene også har blitt gamle. Det er svært få ungdommer som spiller Lotto. Med trekning én gang i uka, er spillet langsomt, og relativt uskyldig. Spillet frister ikke til å øke innsatsen. Ingen, eller svært få, utvikler avhengighet til Lotto.

Det er mangelen på medfølgende sosiale problemer, som er noe av suksessen med Lotto. Staten har tjent enorme beløp og tapene til folk er fordelt jevnt mellom svært mange spillere. Markedsføringen fokuserer på de som vinner store gevinster. Denne selektive bruken av selvvalgte data, fører til et inntrykk av at det er betydelig lettere å vinne enn det det faktisk er. De faktiske forholdet er at Norsk Tipping lar spillerne spille bare om 50% av pengene som kommer inn hver uke. Potten for gevinster deles i to, en del går til mange små oppmuntringsgevinster, som skal motivere for fortsatt spill. Den andre delen går til få toppgevinster, som skal brukes i markedsføringen. Toppgevinsten er så vanskelig å få, at enkelte uker er det ingen som får den. Da lages det såkalt Gull-lotto og dobbel toppgevinst uka etter. Store beløp gir mye spenning og penger i statskassa.

Forskere har sett på hvem som spiller Lotto. Konseptet frister ikke folk som forstår seg på sannsynlighetsberegning. De som spiller, er eldre mennesker med lav inntekt og lite utdannelse. Det kan være mange årsaker til dette. Norsk tipping sier selv at de selger drømmer. Så kan folk velge selv om de vil betale for drømmene sine. I Lotto bestemmer du selv hvilke tall du vil spille på. Det kan øke følelsen av mestring og kontroll. Mange er så fornøyd med de rekkene de har kommet fram til, at de spiller de samme uke etter uke. Da kan det snike seg inn en liten tvangstanke om, at hopper du over en uke, så vil rekka di sikkert gå til topps. Sannheten er av du må levere inn 10 lottorekker hver uke i 7150 år for å bli mer enn 50% sikker på å vinne den store gevinsten. På lang sikt får alle lottospillere gevinster som tilsvarer halvparten av det de har spilt for.

Hva kommer etter Lotto? Norsk tipping har allerede lansert en rekke nye spill. Prinsipielt har de monopol på pengespill i Norge. I praksis er de sterkt truet av den internasjonale spilleindustrien som reklamerer tungt på norskspråklige TV kanaler. Ofte holder selskapene til på Malta, og sender spillereklame fra England. Slik kan de omgå norsk lov. Norske politikere føler seg maktesløse i forholdet til den internasjonale spilleindustrien, og klarer ikke å beskytte Norsk Tippings monopol. Tippinga må levere store overskudd til gode formål i Norge, derfor taper de i konkurransen med de internasjonale aktørene som ikke trenger å ta slike hensyn.

Lotto har virket som en frivillig toppskatt for de fattige. Dersom inntektene fra Norsk Tipping svikter, så må staten kreve inn flere skatter og avgifter på andre måter, av hensyn til de gode formål. Den internasjonale spilleindustrien vil gjerne ha lisenser for legal virksomhet i Norge. Det har de ikke i dag, selv om det kan virke slik. Erfaringene fra Cuba i 1959, tilsier, at stopper du den lovlige mafiavirksomhet på områder som pengespill og prostitusjon, så går det dårlig med våpensalg og narkotika også. Norge trenger en aktiv og restriktiv spillepolitikk. Norsk Tipping er statens spillepolitiske instrument. Reklameforbudet bør praktiseres. Det som vi lykkes så godt med i alkoholpolitikken, bør vi også klare i spillepolitikken.

Blå økonomi og fagbevegelsen

Finansminister Siv Jensen
Finansminister Siv Jensen

Legg merke til at Siv Jensen ikke lenger snakker om «verdens rikeste land». Hun har sluttet med det etter at hun kom i posisjon. Riktignok har vi endringer i den økonomiske situasjonen, men de rikdommene som Norge hadde, er stort sett intakte. Nå er det mulig at «javel, herr Statsråd»- gjengen i finansdepartementet har formet Siv Jensen på en måte som gjør at hun nå snakker som Per Kristian Foss, Kristin Halvorsen og Sigbjørn Johnsen gjorde i sin tid. Det er også andre mulige forklaringer.

Den varige lave oljeprisen medfører at nye investeringer i oljesektoren ikke er lønnsomme. Finansministeren klarer i liten grad å redusere statens utgifter men, hun realiserer barnetroen på at skattelettelser løser de fleste problemer, slikt som innovasjon, omstilling og nye arbeidsplasser. Som humanister er vi for en sekulær stat, et inkluderende samfunn, og toleranse for alle livssyn. Det betyr også respekt for en fundamentalistisk tro på markedet. Vi må kunne kritisere troen på skattelette selv om det kan virke blasfemisk. Det er ikke tilsiktet å krenke noen, men skattelette virker ikke.

Utenom investeringstørke i oljesektoren, så gå det meget bra i økonomien. Den lave kursen på norske kroner, stimulerer utenlandsk etterspørsel etter varer og tjenester. Mange tjener gode penger. Når arbeidsledigheten likevel stiger, så er det fordi skattelette til de rikeste ikke skaper flere jobber. Det mangler ikke på penger til investeringer, og det er lett å låne penger til lav rente. Det som trengs, er å stimulere etterspørselen. De som for eksempel driver spisesteder på Gjøvik eller andre steder, ansetter ikke flere fordi de får skattelette. For å ansette flere, så trengs flere kunder. Det er når etterspørselen stiger, at det trengs flere folk. Slik er det i alle bransjer.

Kapitalismens paradoks er at når arbeidsiverene lykkes med å holde lønningene lave, så blir det ikke bare billigere produkter. De dreper også det markedet som skal kjøpe det som produseres. Det er derfor det kan være god økonomisk vekst i land med høye lønninger. Der fagforeningene er svake, og lønna er lav, der er det også økonomisk krise. Se på EU. Tyskerne har ikke lenger råd til å kjøpe tyske biler. Det nytter ikke å låne ut penger til grekerne, som heller ikke har råd til disse bilene. Systemet funker ikke. Den klassiske krisa i kapitalismen handler om overproduksjon. Det er bare sterke fagforeninger som vil sørge for at de ansatte får sin andel av veksten i produktivitet.

Den andre trosbekjennelsen i blå økonomi handler om offentlig sektor: Offentlig sektor er for stor og koster for mye. Uansett hvor fort de ansatte i hjemmetjenesten løper, så skal de alltid kunne løpe litt fortere. Det heter mer for pengene. Noe av framtidas pleie og omsorg vil kunne erstattes av smarte maskiner, men hvor mye av dette er ønskelig? Har ikke menneskelig kontakt verdi i seg selv? Alt forbruk i offentlig sektor styrker det markedet som privat sektor er avhengig av. Det er bare de rike som sparer pengene og kjøper seg mer fast eiendom.

Fagbevegelsen blir sterk når vi samler oss for å ivareta felles interesser. Anbud, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet må bekjempes. Fagbevegelsen er velferdsstatens siste skanse. Kommunene må få de ressurser som trengs innenfor barnehage, skole, integrering, pleie, omsorg og velferd. Her trengs det mange arbeidsplasser og mye penger. Det er naturlig å avslutte med fagforeningsdiktet.

Stig Holmås

Dikt til mine barn

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.
Den sultne ser ikke det vakre.
Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet
For at de skal lære å elske vindene, havet,
Den søte lukten av stor kjærlighet, –
og fagforeningene.
Uten dem hadde vi ingenting.