Sykehus, valg og fantasier

Kjersti Toppe
Kjersti Toppe

Nasjonal helse- og sykehusplan skal ikke behandles i Stortinget før etter valget. Nestleder i Stortingets helse- og omsorgskomite, Senterpartiets Kjersti Toppe, er utvilsomt den fremste blant de systemkritiske politikerne. Hun er til stor inspirasjon for aksjonister og motstandere av funksjonstømming eller nedleggelser av sykehus over hele landet. Da er det trist at styremedlem i SI Hans Seierstad ødelegger så mye for partiet sitt ved å representere det motsatte syn. De lokale politikerne som ikke stiller opp for sykehuset sitt, bør få høre det i valgkampen. Det er massiv motstand mot sentralisering, nedlegging og funksjonstømming over hele landet.

Det finnes mange fantasier og forestillinger om sykehus. Derfor bør vi ta debatten om sykehusstruktur flere ganger. I Oppland har vi litt under 200 000 innbyggere, to halvstore byer og to halvstore akuttsykehus. Samt psykiatrisk sykehus med akuttfunksjoner. Dette er bra! Men det er mange som har lang vei til nærmeste sykehus. Derfor er vi glade for bedre prehospitale tjenester i form av bedre kvalitet på ambulanser, veier og helikoptere. Lokal Medisinsk Senter (LMS), er nyttig for noen, men kan ikke erstatte sykehus selv om noen fantaserer om dette. Kommunale akuttsenger er en følge av samhandlingsreformen. Dette er ikke sykehussenger. Kommunene trenger penger til vanlige sykehjemsplasser som det er for lite av.

Nasjonalt har en arbeidsgruppe foreslått å legge ned den kirurgiske akuttberedskapen ved halvparten av landets sykehus. Statsråden som først støttet forslaget i en tale 7. januar, sier nå at forslaget bare er ute til høring. Legeforeningen har nylig, på sitt landsstyremøte i Trondheim, gått enstemmig imot forslaget. Faglig forsvarlighet, god beredskap og trygghet for befolkningen må veie tyngst i landets sykehusstruktur.

Legeforeningen mener:

«• Kombinasjonen av spesialitetene indremedisin, kirurgi og anestesi er en forutsetning for god faglig kvalitet på diagnostikk og behandling av akuttpasienter i sykehus.

Akuttfunksjon forutsetter døgnkontinuerlig beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til radiologi- og laboratorietjenester.

Sykehus må gis nødvendige ressurser til å sikre kvalitet på diagnostikk og behandling. Det må være systemer for å opprettholde og videreutvikle robuste fagmiljøer som rekrutterer godt.

Befolkningen må sikres gode akuttilbud uavhengig av bosted. Velfungerende lokalsykehus er nødvendige i den akuttmedisinske behandlingskjeden. Reisetid, geografi og værforhold er tungtveiende faktorer som krever lokalsykehus med full akuttberedskap.»

Situasjonen i Hedmark er helt forskjellig fra den i Oppland. De har omtrent like mange innbyggere, men Hedmark har hele fire akuttsykehus i tillegg til det psykiatriske sykehuset. Om du spør de som sokner til sykehusene på Tynset og Kongsvinger, om de vil bytte med de på Fagernes og Otta, så får du nok vite at LMS ikke er det samme som sykehus. Sykehuset på Hamar ligger klemt inne på ei trang tomt i sentrum. Bygningsmassen er dårlig og mange har ønsket seg nybygd sykehus utenfor sentrum. Mange politikere har vært på Hamar og lovet bort et nytt sykehus. Det er her problemet ligger.

Norge er det landet i Europa som har færrest sykehussenger per innbygger, og derfor selvsagt også kortest liggetid. Siden etableringen i SI i 2003 så har vi i Oppland mistet 56,1 % av de kirurgiske sengene og 31 % av de indremedisinske sengene m/overvåking. Tilsvarene tall fra Hedmark er 14 % for kirurgiske senger og 18 % for indremedisin. Forestillingen om at det ikke har skjedd strukturelle endringer siden 1950-tallet, er fri fantasi.

Med unntak av Hamar, så er sykehussituasjonen i innlandet tilfredstillende. Spørsmålet er om fantasien tar overhånd. SI ledelsen har lansert begrepet mjøsregionen. Det betyr at de to små sykehusene på Hedmark er tryllet bort, og at sykehuset på Elverum har flyttet til Mjøsa. Helt siden 2003 har ledelsen og styret ved SI arbeidet for et nytt storsykehus. Nedleggelser av eksisterende sykehus skulle finansiere deler av prosjektet. Tilhengerne av Nye Hamar ser nå at denne strategien sannsynligvis vil feile. Alternativet for dem er da å legge ned eller funksjonstømme deler av sykehusene på Elverum og Gjøvik, la Lillehammer bestå som akuttsykehus og så selvsagt bygge nytt utenfor Hamar. For dem var det tross alt vitsen med det hele. Vil denne strategien bli mer vellykket?

Ny helsepolitikk fra 2015?

Senterpartiet_gamm_3557264aNeste år skal stortinget behandle nasjonal helse- og sykehusplan. Det knytter seg store helsepolitiske forventninger til denne planen. Et utspill fra Senterpartiets stortingsgruppe treffer spikeren på hodet:

«Stortinget ber regjeringa sørgje for at vesentlege endringar i sjukehusstruktur og sjukehusoppgåver – spesielt endringar i eksisterande føde- og akuttberedskap – blir avgjort av Stortinget i nasjonal  helse- og sjukehusplan.

Stortinget ber regjeringa sørgje for at store sjukehusinvesteringar blir avgjort av Stortinget i nasjonal helse- og sjukehusplan.»

Det er tydelig at Senterpartiet sentralt, ønsker demokratisk kontroll over de viktigste beslutningene vedrørende sykehus. Akuttberedskap og desentralisert fødetilbud er lite forenelig med den industrielle og økonomiske ideologi, hvor målstyring, kontroll, rapportering og den økonomiske bunnlinje har vært alle aktiviteters mål. Beredskap er ikke «lønnsomt».

Helsevesenet i Norge har gjennomgått dramatiske prosesser med nedleggelse av sykehus, sykehussenger, effektivisering og forkortet liggetid. Mye av dette kan sies å være nødvendig og riktig. Men, antall somatiske sykehussenger er halvert i løpet av 25 år, fra drøyt 20 000 til 10 800 i dag. Vi har 2,1 seng pr 1000 innbyggere og ligger på bunn i Vest-Europa. Mange pasienter skrives ut før de er friske nok, ganske enkelt fordi det ikke er plass til dem. De må ut fordi nye pasienter skal inn. Dette reflekteres også i det høye antall reinnleggelser.

Befolkningen blir eldre. Kreft, diabetes og KOLS er økende, og behandlingstilbudene blir mer komplekse og omfattende pga forskning og utvikling. Effektiviseringen har medført at gjennomsnittlig liggetid på sykehus ligger nær bunnivå i Europa. Det er derfor ikke grunnlag for å tro at ytterligere sentralisering og enda færre senger er framtidsretta.

Norge bør ivareta sine nasjonale behov. Vi trenger et rikshospital som kan ta pasienter fra hele landet. Ullevål sykehus bør styrkes i sin funksjon som nasjonalt traumesenter. Alle de store universitetsykehusene bør ha nasjonale funksjoner. Lokalt trenger vi allsidige akuttsykehus som kan behandle folk flest.

Foretaksmodellen, med sin industrielle og økonomiske ideologi, har også medført en tragisk sløsing med statens penger. Norske helseforetak har brukt over 6 milliarder på konsulenthjelp de siste 10 år, og Oslo har alene brukt over 3 milliarder på en prosess som riksrevisjonen har karakterisert som en skandale. Byråkratiet stjeler halve veksten i helsebevilgningene. Det er også løpende fare for overinvesteringer i høyteknologi som er begrunnet med konkurransehensyn, og ikke pasientenes behov. Samtidig forsømmes nødvendig vedlikehold.

Lokale myndigheter har vist manglende evne til å ta kampen opp mot helseforetakene. Politikere inn i foretakstyrende virker ikke. Kravet til lojalitet trumfer alle lokalpolitiske hensyn. Som eksempel kan nevnes fylkestinget i Oppland. Det nytter lite med klar tale når kravet er konsensus. Uenighet om nytt hovedsykehus blir kamuflert, og foretaket får frie hender til å tolke det som ble vedtatt.

Helsepersonell blir gjennom sine yrker kjent med en rekke forhold som skaper problemer for enkeltmennesker eller grupper, og har en moralsk plikt til å gjøre disse forholdene kjent. Ikke minst når pasienter blir kasteballer mellom sykehus og kommuner. Dette står i skarp kontrast til den rådende politiske konsensuskultur. Helsepersonell bør overvinne frykten for å si ifra. Særlig når det er systemsvikt. En rettferdig fordeling av samfunnets ressurser er et viktig mål og en grunnleggende etisk utfordring i helsevesenet. Det er et særskilt ansvar å arbeide for rettigheter og gode kår for utsatte grupper.

I helseforetakene er styremedlemmene oppnevnt, og ikke valgte. I styret har de høye honorarer og de blir ikke reoppnevnt dersom de ikke viser lojalitet oppover. Heldigvis har vi et parlamentarisk demokrati. Det betyr at det er Stortinget som bestemmer. Stortinget kan skaffe oss en ny og bedre helsepolitikk.