Sykehusplan for framtida

GjývikStortingsmelding nr. 11, Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019), ble lagt fram 20.11.2015. Regjeringen foreslår blant annet følgende betegnelser på sykehus for å tydeliggjøre innhold og gjøre begrepsbruken mer enhetlig: Betegnelsen regionsykehus skal brukes om det ene sykehuset i hver helseregion som er utpekt som hovedsykehus. Betegnelsen stort akuttsykehus brukes om sykehus med opptaksområde på mer enn 60 000-80 000 innbyggere.

Utifra regjeringens definisjoner, har derfor Lillehammer og Gjøvik store akuttsykehus. Det skal fortsatt være en desentralisert og differensiert sykehusstruktur i Norge. En ryggrad av akuttsykehus er nødvendig for å sikre beredskap og øyeblikkelig hjelp. Vesentlige endringer i oppgavedeling mellom sykehus må avklares i lokale prosesser, der også kommunene skal høres. Dette høres betryggende ut, og er blant de tingene som er positive med den nye sykehusplanen. Det mest negative, er privatisering og troen på økt effektivitet. Farene er et todelt helsevesen der de med penger eller gode forsikringer, får faglig gode tilbud, mens gamle og kronikere får klare seg med kommunale løsninger.

Toppledere over hele landet har i mange år ivret for nedleggelser og sentralisering. Noen tror at vi kan spare mellom 2 og 4 milliarder på å redusere antall kommuner. Sterk reduksjon i antall politidistrikter skal angivelig gi mer politi for pengene. Små sykehus er i faresonen. Den industrielle tankegang er at store enheter er mer effektive og gir fordeler. Breddekompetanse og småskalafordeler blir undervurdert. Kritikere framstilles som motstandere av ny og forbedret teknologi selv om det er helt feil.

Argumentene fra helsebyråkratene følger i samme sporet. Dels er lokalsykehus for dyre i drift, dels har de dårligere kvalitet på tjenestene, og dessuten er det vanskelig å rekruttere fagfolk til små enheter. Problemet er at erfaringer ikke støtter dette synet. Norske sykehus er ikke ineffektive, de er underfinansierte og mangler senger. Fusjonerte sykehus er ikke kostnadseffektive. Det er ikke dokumentert noen sammenheng mellom kvalitet og størrelsen på sykehus. Små sykehus har de mest fornøyde pasientene. Over 70 prosent av alle pasientene som legges inn på et lite lokalsykehus, ferdigbehandles, og sendes aldri videre. Med for få spesialister totalt er det rekrutteringsproblemer mange steder, men ikke mest hos de små.

Er større enheter alltid mer framtidsrettet? Det er sannsynlig at enkelte pasientgrupper kan ha nytte av større enheter, men ikke alle. Debatten i Innlandet er noe spesiell. Mens resten av landet er opptatt av de små sykehusene og om de får beholde sin kirurgiske akuttberedskap, så diskuterer vi i innlandet hva vi skal gjøre med våre største sykehus. Det handler ikke bare om teknologi. Nye sykehus finansieres ved hjelp av øket effektivitet (bare skryt), færre senger, kortere liggetid og nedleggelse av de gamle sykehusene. Tør tilhengerne av storsykehus forholde seg til disse realitetene?

Et nytt sykehus på Hamar er ikke en trussel mot Gjøvik. Mjøsa ligger som en barriere mot kompetanseflukt til Sanderud. Det er Elverum som vil få problemer. Hva mener folket i Østerdalen om nytt sykehus på Hamar? Vil Elverum miste sine akuttfunksjoner? Hamar sykehus har en trang beliggenhet og en dårlig bygningsmasse. Vi fra Oppland bør vise ydmykhet og respekt for de utfordringene som må løses.

Oslo-prosessen ble en skandale som kostet milliarder. Problemene er ikke løst. Ahus ble en tragedie som nå må få regulert sitt opptaksområde. År med krevende tilpasninger har kostet menneskeliv. Sykehuset Østfold på Kalnes er ikke lenger et eksempel som noen vil følge. I Drammen kommer kutt i god tid før sykehuset er ferdig. Mange ser at det går galt.

Spesialisthelsetjenesten består av mange fag. Både store og små. Det finnes store og små profesjongrupper også, alle med legitime interesser. Tverrfaglig samarbeid er en nødvendighet. Fagfolk setter pasienten i fokus. De bryr seg om folk. Det er ofte grunnen til deres yrkesvalg. I denne situasjonen er det viktig at flere tar del i den viktige sykehusdebatten som nå pågår. Det er ikke bare risiko, men også støtte å hente for de som våger å ytre seg. Det trengs. Våre store og robuste akuttsykehus er ingen selvfølge.

Sykehusstruktur for folk i Oppland

HelikopterEn gruppe anestesioverleger ved SI Gjøvik/Luftambulansen Dombås viderefører i OA 01.12-15 en debatt de i utgangspunktet har startet selv. Det er positivt at de svarer på mitt innlegg. Det kan oppklare misforståelser og øke kvaliteten på debatten.

Mjøssykehusmodellen er ikke særlig omtalt i den nye helse- og sykehusplan. Mangel på omtale er kanskje ikke noe vesentlig poeng. Anestesioverlegene har jo rett i at «helseforetakene utreder fremtidig struktur.» Det ville være dumt av oss i sykehusaksjonen å ta seieren på forskudd. Kanskje er vår seier tvilsom.

Innlandet består av to fylker og 48 kommuner. Det er et faktum. Oppland har to store somatiske akuttsykehus. De ligger i våre to største byer, og gir dermed en optimal plassering og struktur. Langt mer komplisert er forholdene i Hedmark. De har hele 4 sykehus, og et uavklart forhold mellom Elverum og Hamar. Elverum ligger ved Glomma, og ikke ved Mjøsa. Hamar sykehus er et ekte Mjøssykehus, i motsetning til sykehusene på Lillehammer og Gjøvik, som skal dekke et helt fylke. Dette er verdt å huske når det kommer mye tåkeprat om regioner. Det være seg Mjøsregion, Gjøvikregion, eller andre påfunn.

Det ser ut som om anestesioverlegene kun er opptatt av det høyspesialiserte behandlingstilbudet, og glemmer hverdagsmedisinen. Medisinsk utvikling har ført til at noe mer kan behandles utenfor sykehus uten at dette har redusert behovet for sykehussenger i merkbar grad. Utviklingen vil fortsette, men at det vil skje noen ”revolusjon” på området er ikke sannsynlig. Utviklingen har også ført til at sykehusene har fått nye muligheter, og presset øker.

Det viktigste i hjerneslagbehandlingen, er slagenheter på sykehus. Disse er i stor grad drevet av sykepleiere og fysioterapeuter. Noen slagpasienter har nytte av blodproppoppløsende behandling. Dette krever desentralisert tilbud på grunn av tidsfaktoren, og CT er et nødvendig hjelpemiddel. Dersom dette skal utføres ved LMS, vil det kreve radiografer i vakt. Dette er svært ressurskrevende og ikke et realistisk tiltak.

Helse Sør-Øst fikk utredet organiseringen av den mer avanserte hjerteinfarktbehandlingen (PCI-behandling) i 2012. Utrederne konkluderte med at infarktbehandlingen i Innlandet fungerte bra, og at de hverken faglig eller økonomisk ville tilrå at et slikt tilbud ble etablert i SI. Byråkratene i Helse Sør-Øst har valgt å ikke stenge helt for muligheten, men med så entydige råd fra anerkjente fagfolk er det utenkelig at tiltaket blir realisert. Den kritiske økonomiske situasjonen for foretaket understøtter denne konklusjonen.

Erfaringene med sykehusfusjoner er dårlige. Selv i lille Østfold har de klart å bygge for smått. Det nye sykehuset har korridorpasienter fra dag 1, selv om kirurgien er flyttet til Moss. Det nye sykehuset i Drammen blir også for lite, pga. mangel på investeringsmidler. I innlandet er utfordringene så forskjellige at SI bør deles i to foretak. Så får vi heller vente på en ny forvaltningsmodell.

Jeg tror det er en fare ved å bli for opptatt av helikoptere, raske biler og avanserte roboter. Det er ikke bra om det sees ned på den langsomme hverdagsmedisinen hvor kanskje nye prøvesvar må avventes, før videre diagnostisk refleksjon kan finne sted. En god debatt vil motvirke denne faren. Jeg ser fram til nye innlegg i denne debatten.

Seier for sykehusaksjonen

Styret i sykehusaksjonen
Styret i sykehusaksjonen

Nå foreligger Nasjonal helse- og sykehusplan. Det ble ikke mange overraskelser, men noe er en seier for sykehusaksjonen i Oppland. Det planlegges ikke noe nytt regionsykehus som skal konkurrere mot de største byene. Sykehusene i Oppland defineres som store akuttsykehus. Nasjonalt er det fem til ti små sykehus som står i fare for å miste sine kirurgiske akuttfunksjoner, men de skal ikke legges ned. De to små i innlandet ser ut til å være reddet. Tynset og Kongsvinger vil beholde sine akuttfunksjoner av geografiske og demografiske grunner. Dette er de positive sidene ved Nasjonal helse- og sykehusplan. Det problematiske forholdet mellom Elverum og Hamar er ikke avklart.

Kommunene sliter. Pasientene på sykehjem er ofte underdiagnostisert og feilmedisinerte. Fra kommunehelsetjenesten klages det over at pasientene skrives ut fra sykehus for tidlig. Norske sykehus er underfinansierte og har for lite kapasitet. De mangler senger. Ekstra ille er det i området til Helse Sør-Øst (HSØ). Oslo-skandalen medførte tap på flere milliarder. Helseministeren har løpt i fra sine løfter om granskning. Den mislykkede fusjonen i Oslo skal finansieres over driften uten ekstra bevilgninger. Sykehuset Innlandet sliter derfor økonomisk. Det kommer ikke friske penger, men det blir feil å skylde på strukturen. Særlig store kutt er ventet i psykiatrien pga. fordelingsmodellen til HSØ. Selv den mest optimale strukturen får lide når det mangler nødvendige midler til drift og vedlikehold.

Fire anestesioverleger ved SI Gjøvik, har skrevet en kommentar i OA som er i tråd med det som kommer fra ledelsen i SI. De hevder, at av hensynet til hjerne- og hjertepasientene, så trenger Norge et 5. regionsykehus beliggende i Mjøsområdet, helst ved Mjøsbrua som et geografisk kompromiss. De velger å se bort fra Nasjonal helse- og sykehusplan, som jo har gjort deres synspunkter uaktuelle. Hovedsykehus er ikke et begrep i sykehusplanen. Hjerne- og hjertekirurgien vil fortsatt være sentralisert til landets største sykehus, eller spesialsykehus. Det virker noe overfladisk når de skriver: «deler av «hverdags-sykehusmedisinen» kan på en faglig trygg og god måte flyttes ut fra sykehusene til lokalmedisinske sentere, sykehjem, kommunale akuttsenger eller til hjemmet.» Det er høyst tvilsomt om sykehus kan kvitte seg med de fleste av sine pasienter på denne måten. Indremedisin vil forsette å være en sentral aktør i de store akuttsykehusene som skal behandle folk flest.

Nasjonal helse- og sykehusplan problematiserer ikke foretaksmodellen. Den skal evalueres senere. Det som er klart, er at misnøyen er betydelig. Det handler om målstyring og mistillit til de ansatte. Det meldes om fryktkultur og om lojalitet som bare skal rettes oppover. Slikt kan gi eieren et styringsystem, men det bli ikke pasientenes helsevesen. Det å drive sykehus etter modell av kommersiell virksomhet, er ikke vellykket. Det er heller ikke noe folkekrav at sykehus skal overlates til private velferdsprofitører.

Alternativet til foretaksmodellen, er forvaltningsmodellen. Helsearbeidere bør ha en yrkesidentitet som er knyttet til utdanningen, og en yrkesetikk som er førende for deres atferd. Helsepersonell skal ha sin lojalitet hos pasienten. Forvaltningsmodellen kan sikre politisk styring. Det er politikerne som bør bestemme de helsepolitiske prioriteringene og bevilge de pengene som trengs til de ulike formål. Forvaltningens ansatte skal bistå politisk ledelse med å gjennomføre det som er vedtatt. Forvaltningsregnskaper skal vise at bevilgningene brukes til det formålet som er bestemt.

Nasjonal helse- og sykehusplan gir svar på noen spørsmål, men ikke de viktigste. Det etterlyses en sterkere politisk styring. Forsatt er det frittstående foretak som skal skalte og valte med pasienter og ansatte.

Sykehuspolitikk nasjonalt og lokalt

lokalsykehusStortinget skal behandle nasjonal helse- og sykehusplan i oktober. Ulike aktører er godt i gang med å posisjonere seg. Utspillet om å legge ned den akutte kirurgiske beredskapen ved halvparten av landets sykehus, er ikke lenger aktuelt. Helseministeren får følge av helsedirektoratet når han nå sier at ikke et eneste sykehus skal funksjonstømmes eller legges ned som følge av sentrale føringer. Det skal nå bli opp til lokale aktører å vurdere de små sykehusenes framtid.

Nyere forskning tyder på at sammenslåinger av sykehus slår negativt ut over både pasientbehandling og økonomi. Ikke alle skal gjøre alt. Det er det ingen som mener. Mange spesialiteter er sentralisert. Kirurgene ved de små sykehusene har ikke bare mer breddekompetanse, men de opererer oftere, og får derfor mer erfaring enn kollegaer ved større sykehus. De få pasientene som trenger mer spesialisert behandling enn det som gjøres lokalt, sendes korrekt videre til store universitetssykehus i Norge eller i utlandet. Det er svært vanskelig å sammenligne kvalitet, siden store og små sykehus gjør forskjellige ting. Tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon taler i retning av at en ytterligere sentralisering av akuttkirurgien i Norge, kan føre til redusert kvalitet, økt dødelighet og økte kostnader.

Dermed er ballen sparket over til helseforetakene. I mangelen på politisk styring blir det New Public Management som rår. Ønskedrømmen var at Stortinget tok det politiske ansvaret og bestemte hovedtrekkene i sykehuspolitikken. Hvor mange sykehus? Hvor skal de ligge? Og hva skal de hovedsakelig drive med? Slik blir det ikke. De viktige politiske beslutningene delegeres til foretakene. Da blir det markedet og målstyring som rår. Politikerne har abdisert. Det er den bedriftsøkonomiske tenkninga som er grunnen til at sykehusene har for få senger. Det råder en internasjonal konsensus om at gjennomsnittlig belegg ikke bør ligge over 85%. Både kvalitet og beredskap svekkes dersom belegget blir for høyt. Det er bra for butikken, men dårlig for pasienten.

Sykehusene våre har ikke bare for få senger, de har også for kort liggetid. Effektivitet er bra, men ikke når vi får for mange reinnleggelser, og pasienter som ligger på korridoren. Korridorsenger gir dårligere behandling med dårligere resultater. Både faren for infeksjon og dødeligheten øker. I dagens modell belønnes sykehus med overbelegg. Det er et strukturelt fenomen. Vi ser stadig at poster og avdelinger som allerede har for få senger og for kort liggetid, får pålegg om ytterligere nedskjæring av senger og personell. Ledere som varsler om slike forhold, blir utsatt for represalier og kan miste jobben. Dette kalles for fryktkulturen i sykehusene.

Halvparten av spesialisthelsetjenesten ligger under Helse sør-øst (HSØ). Det byr på noen ekstra problemer i forhold til resten av landet. Det handler om fordeling. Den såkalte Oslo-prosessen medførte uforutsette tap på flere milliarder kroner. HSØ har ansvaret for å fordele det regionale foretakets samlede ressurser i hele området. Resultatet så langt er at Oslo ble kompensert med et ekstra tilskudd og at konsekvensene er negative for resten av regionen.

Sykehuset Innlandet HF er det eneste foretaket som har levert pene overskudd, satt inn på konsernkontoen i HSØ. Noen har trodd at vi med dette har spart penger med tanke på et kommende hovedsykehus, men det er feil. Mens vi i innlandet har manglet penger til investeringer og drift, så har vi bidratt til å dekke det store underskuddet i Oslo. Oslo-området har størst befolkningsvekst, og inntektsfordelingsmodellen bidrar ytterligere til at Oslo får større uttelling. Ett kriterium, som beregnes ut fra kvadrering av folketallet, gjør det ekstra fordelaktig for Oslo når deres befolkning øker. Innlandets befolkning øker også, men ikke så mye. Nå viser beregninger at SIHF er det eneste foretaket i HSØ som faktisk reduserer sine utgifter. Denne tendensen vil fortsette hvis ikke kriteriene for fordeling endres. Det er grunnlag for å foreta en revisjon av inntekstfordelingsmodellen, slik at fordelingen av ressursene oppleves som rettferdig og rimelig. Kriteriene må oppleves som legitime, også utenfor Oslo.

I denne situasjonen fortsetter ledelsen og styret i SIHF å legge sine planer for et nytt hovedsykehus i innlandet. «Vi må stille spørsmål om en hovedsykehus-modell også kan bestå av to eller tre sykehus. Kan vi for eksempel tenke oss at et nytt sykehus ved Mjøsbrua kan være erstatningssykehus for Hamar og Gjøvik og at Lillehammer og Elverum består,» sier adm. direktør Lang-Ree.

Det er på tide at han får svar. Lillehammer og Gjøvik er fullverdige akuttsykehus som tilsammen skal dekke hele Oppland fylke. De er derfor ikke sykehus spesielt for mjøsregionen. I innlandet er det bare Hamar som har sitt pasientgrunnlag ved Mjøsa. Resten av Hedmark dekkes av Tynset, Elverum og Kongsvinger. Oppland har bare to fullverdige akuttsykehus innenfor somatikken. Det er Hamar som har den dårligste bygningsmassen, og som derfor har behov for nytt sykehus utenfor sentrum. Ja, det finnes et problem på Hamar, men ellers trengs det lite nybygg. Kravet er penger til investeringer i vedlikehold og teknologi samt til drift ved de øvrige fem akuttsykehusene i innlandet. Blir det for vanskelig på Hamar, så kan Elverum ta over akuttfunksjoner. Mange er nå leie av trusselen om sentralisering og nedleggelser.

Sykehus, valg og fantasier

Kjersti Toppe
Kjersti Toppe

Nasjonal helse- og sykehusplan skal ikke behandles i Stortinget før etter valget. Nestleder i Stortingets helse- og omsorgskomite, Senterpartiets Kjersti Toppe, er utvilsomt den fremste blant de systemkritiske politikerne. Hun er til stor inspirasjon for aksjonister og motstandere av funksjonstømming eller nedleggelser av sykehus over hele landet. Da er det trist at styremedlem i SI Hans Seierstad ødelegger så mye for partiet sitt ved å representere det motsatte syn. De lokale politikerne som ikke stiller opp for sykehuset sitt, bør få høre det i valgkampen. Det er massiv motstand mot sentralisering, nedlegging og funksjonstømming over hele landet.

Det finnes mange fantasier og forestillinger om sykehus. Derfor bør vi ta debatten om sykehusstruktur flere ganger. I Oppland har vi litt under 200 000 innbyggere, to halvstore byer og to halvstore akuttsykehus. Samt psykiatrisk sykehus med akuttfunksjoner. Dette er bra! Men det er mange som har lang vei til nærmeste sykehus. Derfor er vi glade for bedre prehospitale tjenester i form av bedre kvalitet på ambulanser, veier og helikoptere. Lokal Medisinsk Senter (LMS), er nyttig for noen, men kan ikke erstatte sykehus selv om noen fantaserer om dette. Kommunale akuttsenger er en følge av samhandlingsreformen. Dette er ikke sykehussenger. Kommunene trenger penger til vanlige sykehjemsplasser som det er for lite av.

Nasjonalt har en arbeidsgruppe foreslått å legge ned den kirurgiske akuttberedskapen ved halvparten av landets sykehus. Statsråden som først støttet forslaget i en tale 7. januar, sier nå at forslaget bare er ute til høring. Legeforeningen har nylig, på sitt landsstyremøte i Trondheim, gått enstemmig imot forslaget. Faglig forsvarlighet, god beredskap og trygghet for befolkningen må veie tyngst i landets sykehusstruktur.

Legeforeningen mener:

«• Kombinasjonen av spesialitetene indremedisin, kirurgi og anestesi er en forutsetning for god faglig kvalitet på diagnostikk og behandling av akuttpasienter i sykehus.

Akuttfunksjon forutsetter døgnkontinuerlig beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til radiologi- og laboratorietjenester.

Sykehus må gis nødvendige ressurser til å sikre kvalitet på diagnostikk og behandling. Det må være systemer for å opprettholde og videreutvikle robuste fagmiljøer som rekrutterer godt.

Befolkningen må sikres gode akuttilbud uavhengig av bosted. Velfungerende lokalsykehus er nødvendige i den akuttmedisinske behandlingskjeden. Reisetid, geografi og værforhold er tungtveiende faktorer som krever lokalsykehus med full akuttberedskap.»

Situasjonen i Hedmark er helt forskjellig fra den i Oppland. De har omtrent like mange innbyggere, men Hedmark har hele fire akuttsykehus i tillegg til det psykiatriske sykehuset. Om du spør de som sokner til sykehusene på Tynset og Kongsvinger, om de vil bytte med de på Fagernes og Otta, så får du nok vite at LMS ikke er det samme som sykehus. Sykehuset på Hamar ligger klemt inne på ei trang tomt i sentrum. Bygningsmassen er dårlig og mange har ønsket seg nybygd sykehus utenfor sentrum. Mange politikere har vært på Hamar og lovet bort et nytt sykehus. Det er her problemet ligger.

Norge er det landet i Europa som har færrest sykehussenger per innbygger, og derfor selvsagt også kortest liggetid. Siden etableringen i SI i 2003 så har vi i Oppland mistet 56,1 % av de kirurgiske sengene og 31 % av de indremedisinske sengene m/overvåking. Tilsvarene tall fra Hedmark er 14 % for kirurgiske senger og 18 % for indremedisin. Forestillingen om at det ikke har skjedd strukturelle endringer siden 1950-tallet, er fri fantasi.

Med unntak av Hamar, så er sykehussituasjonen i innlandet tilfredstillende. Spørsmålet er om fantasien tar overhånd. SI ledelsen har lansert begrepet mjøsregionen. Det betyr at de to små sykehusene på Hedmark er tryllet bort, og at sykehuset på Elverum har flyttet til Mjøsa. Helt siden 2003 har ledelsen og styret ved SI arbeidet for et nytt storsykehus. Nedleggelser av eksisterende sykehus skulle finansiere deler av prosjektet. Tilhengerne av Nye Hamar ser nå at denne strategien sannsynligvis vil feile. Alternativet for dem er da å legge ned eller funksjonstømme deler av sykehusene på Elverum og Gjøvik, la Lillehammer bestå som akuttsykehus og så selvsagt bygge nytt utenfor Hamar. For dem var det tross alt vitsen med det hele. Vil denne strategien bli mer vellykket?

Fag, kvalitet og pasientsikkerhet

SengerDet er positivt at fagdirektør Toril Kolås i Sykehuset Innlandet (SI) vil diskutere behovene for spesialiserte helsetjenester (OA 30. oktober). Hittil har tilhengerne av «nytt hovedsykehus i Mjøsområdet» kommet på etterskudd i det offentlige ordskiftet. Den viktigste grunnen kan være at de har for dårlige argumenter. Det finnes allerede store og sentraliserte sykehus i Østlandsområdet. Her finnes det mye relevant erfaring. Behovet er en differensiert sykehusstruktur som kan ivareta ulike hensyn. Presset i spesialisthelsetjenesten består ikke i mangelen på dagbehandlingstilbud. Det er først og fremst innen de kirurgiske fag at dagbehandling har økt. De siste 7 årene har norske sykehus mistet 1700 senger. Sykehuset på Gjøvik har mistet mye. Det er sengemangel og for kort liggetid som svekker kvaliteten på utredning og behandling allerede i dag. Ikke minst på Ahus. At Ahus er enda større enn det planlagte Mjøssykehuset, er ikke relevant. Det er for lite plass og det mangle senger og personell. Korridorpasienten og svingdørspasienten er ikke bra for fag, kvalitet og pasientsikkerhet.

Erfaringene fra Ahus er spesielt relevante for Hedmark og Oppland. Underdimensjonering og underbudsjettering er viktig i den fasen da prosjektet skal selges inn. Kostnadssprekken og skandalene kan tas når den tid kommer. Faktum er at vi blir mange flere eldre mennesker i årene som kommer. Behovet for sykehussenger vil øke kraftig. Samhandlingsreformen vil i beste fall dempe etterspørselen etter sykehussenger. I verste fall vil spillet om fakturaene ødelegge ethvert samarbeid mellom sykehus og kommune. Vi snakker om 48 ulike kommuner i innlandet. Da kan samarbeid bli erstattet av økonomiske transaksjoner.

Så store sykehus som det vi har i Oppland, har aldri før vært utsatt for sentralisering og nedleggelse. Administrasjonen holder sine kort tett for brystet. De bruker store penger på å markedsføre sine strategiske planer, men sier lite konkret om hva nytt hovedsykehus betyr vedrørende plass, senger, personell og økonomi. Det nyeste er at psykiatri, rehabilitering og andre tjenester skal inn i hovedsykehuset. Psykiatrien har dramatisk redusert antall senger over mange år. Det kan ikke fortsette. Oppland har nylig fått redusert sitt tilbud innen alderspsykiatri ved at tilbudet på Reinsvoll er nedlagt. Direkte trist er det at ledelsen i SI er så i utakt med framtidas behov at de legger ned slike tjenester i Oppland. Det er de store fagene som vil vokse. Indremedisin og psykiatri. Antallet fagområder er ikke viktig, slik som Toril Kolås later til å tro. Vi trenger spesialisert kompetanse i utredning og diagnostikk innenfor eldremedisin.

I Hedmark har vi to spesielt små sykehus. Tynset og Kongsvinger. Sykehusene gir den lokale tryggheten og akuttberedskapen som alle i Hedmark og Oppland har krav på til tross for størrelsen. I Oppland står alle akuttsykehusene i fare for å bli nedlagt. Nå har vår nye helseminister, Bent Høie sagt at han har tillit til de regionale helseforetakene og vil bruke fire år på å legge dem ned. Da hjelper det lite at han lover at ingen akuttsykehus eller fødeavdeling skal legges ned før Stortinget har behandlet en samlet helseplan. Ledelsen i SI er tonedøv for politiske signaler. De politiske partiene i Oppland har stilt krav. Behovene er i endring svarer fagdirektør Toril Kolås. Det er grunn til å tro at sterk sentralisering og nedleggelser setter fag, kvalitet og pasientsikkerhet i fare.