Solås-/sykehusappell 1. mai 2016

Even Reinertsen
Even Reinertsen

La Solås leve. Kampen er ikke slutt. Spesialisert, medisinsk rehabilitering krever kompetanse! Den kompetansen har vi på Solås når det gjelder rehabilitering av slag-pasienter. Fagmiljøer er ikke flyttbare. Derfor har vi slått en ring av fakler rundt Solås. Det er overlevert en stor bunke med underskrifter, og de aller fleste høringsuttalelser støtter vår sak. Kamerater, vi leder 1-0 og vi gir oss ikke.

De som forstår hva Solåssaken handler om, har kommet et langt stykke på vei til å forstå hele sykehusspørsmålet. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er navnet på et foretak som driver en rekke sykehus i to fylker. Foretaket har fått sine planer i retur med beskjed om, at når det gjelder sykehusstruktur, så skal det utredes alternativer. Foretaket har fått ny styreleder og administerende direktør har sagt opp sin stilling. Men kampen fortsetter!

Fagdirektøren snakker mye om planlagte kirurgiske inngrep. Det ses bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Med. avd. tar i mot 25 pasienter hver dag. Gjennomsnittsalderen er 75 år. Nesten alle behandles ferdig på Gjøvik. Det er ikke enkelt. Snaut med senger og veldig kort liggetid.

I denne situasjonen fikk avd. beskjed om å legge ned 4 senger til, og å si opp 4 spesialsykepleiere. Avd. sjef Even Reinertsen skrev et brev om at disse nedskjæringene var uforsvarlige og kunne gå ut over liv og helse. Brevet ble sendt tjenestevei til Sykehuset Innlandet, og med kopi til fylkeslegen. Overskriften var VARSLING. Alle fagforeningsfolk vet at varslere har et eget vern i arbeidsmiljøloven. Administrasjonen i Brumunddal har et eget varslingskontor. Ledelsen bestemte at brevet ikke var en varsling. Siden nedskjæringene ikke var realisert, var det bare et forslag.

Det ble opprettet en personalsak mot Reinertsen. Under trusselen om oppsigelse valgte han å trekke seg fra stillingen som avd. sjef. Det hersker en fryktkultur i sykehuset og det gjelder ikke bare Gjøvik. Det er dokumentert at det vanker represalier mot de som sier ifra. Mottoet er: Vi legger ned det vi kan, og så sentraliserer vi resten.

Det er ønskelig med samlokalisering mellom somatikken og psykiatrien. Det er krefter som vil bruke dette som et argument for å bygge nytt hovedsykehus på Sanderud. Som en kompensasjon, kan Oppland få beholde Sykehuset på Lillehammer. Det å legge ned sykehusene på Elverum og på Gjøvik, skal angivelig gjøre modeller økonomisk bærekraftig.

Spørsmålet er hvor mye psykiatri det blir å samlokalisere. Etterat Opptrappingsplanen tok slutt i 2008, har psykiatrien kutta i drift hvert eneste år, og i fjor var hele opptrappinga tilbakebetalt. I år tapes 30 nye millioner av rammetilskuddet, hvilket bl.a. betyr nedleggelse av 2 sengeposter, og neste år er det nye 30 millioner som skal kuttes. Slik vil det også fortsette, som en følge av den økonomiske fordelingsmodellen som Helse Sør-Øst har bestemt. Hvor langt ned er det meningen at Hedmark og Oppland skal, før noen reagerer?

Kamerater, dette er dramatisk. Vi må stille krav, og vi må stå på krava. Solås må bestå. Rehab. Skal ikke flyttes til Ottestad. Vi vil beholde Gjøvik som et stort og allsidig akuttsykehus. Regjeringen har lovet å prioritere psykiatri og rusbehandling. Innfri løftene og stans nedskjæringene.

Individuell plan og samhandling

I debatten om samhandlingsreformen er det få som nevner at tverretatlig samarbeid ikke er noen nyhet. Pasient- og brukerrettighetsloven har som formål å bidra til å sikre befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet ved å gi pasienter og brukere rettigheter overfor helse- og omsorgstjenesten. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt.

Pasient og bruker som har behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan i samsvar med bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven og lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Dette er viktige rettigheter.

Det er vanlig at kommunene godkjenner og koordinerer individuelle planer. Bl.a. sykehusene sjekker behovet, og spør om pasienten ønsker individuell plan. Dersom pasienten får innvilget individuell plan, så opprettes det en ansvarsgruppe. De berørte etater inviteres til å delta på møter i ansvarsgruppa sammen med pasienten og eventuelt andre som pasienten vil ha med. Dette fører til et løsningsorientert og praktisk samarbeid mellom de aktuelle etater. Erfaringene med Individuell plan er positive.

Som eksempel kan vi ta en ung mann med diagnosen schizofreni. Han får diagnosen i forbindelse med en akuttinnleggelse. Pasienten trenger rehabilitering og det søkes om plass til ham på avd. for psykose rehab. på Sanderud/Reinsvoll. Videre skal han etter behandlingsplanen følges opp ved psykiatrisk poliklinikk i en periode. Pasienten fyller kravene til å få individuell plan. NAV og kommunale tjeneste må raskt inn i bildet for å få til en rehabilitering. Det er ikke nok at fastlegen har fått en epikrise. Alle må samarbeide. Dette er dagens modell, og den er til nytte for mange pasienter. Pasienten kan, om hun ønsker det, selv lede møtene i ansvarsgruppa. Tjenestene blir koordinert, og etatene samarbeider.

Samhandlingsreformen endrer på disse relasjonene. Liggetiden på sykehus er allerede kort, og den skal bli enda kortere. Spesialisthelsetjenesten får mindre tid til samarbeid i ansvarsgrupper. Store sykehus har mange kommuner å forholde seg til. Kommunene får et økt ansvar. Erfaringen er at både kommunen og NAV kan ha god nytte av samarbeid. Det spesialisthelsetjenesten har å bidra med er kompetanse. Det dreier seg ikke minst om prognoser og hva som er realistiske mål ved en rehabilitering.

Et storsykehus i innlandet må forholde seg til 47 kommuner. Da blir det i praksis umulig for spesialistleddet å delta på ansvarsgruppemøter eller samarbeide på andre måter. Individuell plan er ett eksempel på at stordrift ikke bare fører til fordeler for den enkelte pasient. Pasient- og brukerrettighetslovens positive intensjoner kan vanskelig ivaretas dersom sykehusene blir alt for store og sentraliserte.

Kommunene og pasientene vil bli stående som de store taperne dersom sike planer blir realisert. I store systemer kan enkeltindivider lett bli en salderingspost. Dette gjelder ikke minst pasienter med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester.

Den individuelle kjøpekrafta har økt betydelig i de senere år, men kommunene er omtrent like fattige som før. Det er satset betydelige midler på pleie og omsorg, men behovene øker, det blir stadig flere eldre som trenger helsehjelp. Samhandlingsreformen er ikke finansiert. Det er ikke satt av midler til forebyggende virksomhet. Kommunene er ikke klare til å møte kutt i tilbudet om psykiatrisk behandling. De kommunale tjenestene er allerede presset. Det hjelper lite med rettigheter når tilbudet blir for dårlig. Individuell plan er en slik rettighet.