Det er ikke lett å skille mellom forvaltning og forretning. Hverken politikere eller folk flest ser ut til å klare det. I regjeringserklæringen sies det rett ut at de ikke ser noen særlig forskjell på om velferdstjenestene produseres av offentlige eller private aktører. At de ikke ser forskjellen, er i dette tilfellet et politisk valg. Forlaget Manifest har utgitt en liten bok av Linn Herning som heter «Velferdsprofitørene». Boka kan være nyttig lesning for dem som vil trenge inn i denne vanskelige materien. Den politiske kampen står om velferden. Hvem skal drive barnehagen, barnevernet, skolen, helsevesenet og omsorgen?

En privat virksomhet vil selge sine varer eller tjenester i et marked. Tilbud og etterspørsel vil avgjøre hvordan det går. Formålet med salget er å tjene penger, få størst mulig avkastning på den kapitalen som er investert. De blå mener at kommersielle aktører er billigere og ofte bedre enn offentlige virksomheter på alle områder.

Den ideelle organiseringen er i utgangspunktet et alternativ både til de kommersielle aktørene og til den offentlig forvaltningen. Frivillig og kollektiv produksjon av velferd på dugnad, er bra for felleskapet. Finansieringen kan være et problem.

Offentlige sektor har andre formål enn å tjene penger. Sjøl de blå ser at forsvaret, politiet og domstolene er lite egnet for privat virksomhet. Uenigheten handler om velferden. Stat og kommune bevilger penger for å tilfredsstille de behov som er prioriterte. Forvaltningens regnskap skal vise at pengene er brukt til det formålet som er bestemt. Målet er ikke å få avkastning på investert kapital.

Når et privat firma ikke selger velferdstjenester i et marked, men driver for skattepenger, oppstår det noen prinsipielle problemer. Det kommersielle firmaet skal konkurrere om offentlige oppdrag som legges ut på anbud. Markedets korrigerende kraft, er da betydelig svekket. Profitten ligger i å produsere tjenesten billigere enn konkurrentene, uten at oppdragsgiver blir for misfornøyd.

De private velferdsprofitørene etablerer ofte en kompleks selskapsstruktur som gjør det vanskelig å få økonomisk innsyn. Det er ikke uvanlig med egne selskaper for bemanning og eiendom. I Oslo er antallet ansatte på private sykehjem en forretningshemmelighet. Lobbyister, informasjon og reklamefolk sminker de produktene som selges til kommune og stat.

Sosial dumping er ikke uvanlig i den private velferdsbransjen. Profitten kan ligge i lavere lønn, dårligere pensjon og/eller dårligere bemanning. Profitten skjules i selskapsstrukturen og kan eventuelt tas ut i utenlandske skatteparadis.

En kommunal barnehage må gjøre rede for sin bruk av penger. Det kommunen bevilger, skal komme barna tilgode. En kommersiell barnehage har krav på like mye penger fra kommunen, men slipper å gjøre rede for hva pengene går til. Tilbudet til barna svekkes når det taes ut profitt. Hero, som er Norges største selskap på asylmottak, har nylig tatt ut 98 millioner i utbytte. Nå er det «gode tider» for de kommersielle i asylbransjen.

Noe av det verste er at deler av den offentlig forvaltningen spiller på lag med velferdsprofittørene. Bufetat spiller på lag med kommersielt barnevern over hele landet. Kortsiktig økonomisk tenkning går foran de barnevernfaglige vurderingene. UDI strør om seg med kortsiktig kontrakter. Det gir optimale vilkår for asylprofitørene.

Kampen om velferdstjenestene handler om penger, makt og propaganda. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, og gjør seg rike på bekostning av fellesskapet. Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap. Kommunene får for lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Dette øker presset for å sette ut tjenester på anbud til private. Rødt har i årets kommunevalg gått inn i allianser med andre partier for å stoppe privatiseringsbølgen.