Fra jobb til pensjon

EldrebølgenInnlegg for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  mars 2017.

Norge er et godt land å leve i, og et godt land å vokse opp i. Over hele verden har vi rituelle overganger mellom ulike sosiale faser av livet. Det begynner med navnefest eller dåp hvor et nytt menneske ønskes velkommen til verden. Så følger i tur og orden konfirmasjon, ekteskap og gravferd. Overgangen fra jobb til pensjon blir markert i mindre grad. I Norge er grunnen til dette at det avslører sosiale forskjeller som ikke er akseptable.

La oss se på dødens klasseskille. Det heter seg at vi blir eldre, men det gjelder ikke alle. I Oslo lever folk 10 år lengre på vestkanten enn på østkanten. SSB lager statistikk over dødelighet etter yrke. Kvinnelige fysioterapeuter lever lengst. Menn i manuelle yrker lever et kortere liv.

Det er de med lang utdanning og høy lønn, som lever lengst. Om de jobber til de er 70 år, vil de likevel motta pensjon i flere år enn de som blir uføretrygdet i 50-åra, eller går av med tidlig alderspensjon. En omfordeling til fordel for dem som kan stå lenge i jobb, betyr å flytte penger fra syke og fattige, til de som er rikere og friskere. Dette er usosialt.

Overgangen fra jobb til pensjon viser hvor store forskjeller det er mellom folk. Det ser ut til at sosiale ulikheter er arvelig. Barn er helt ukritiske i valg av foreldre. Hva du senere får av utdanning, helse og økonomi, er avhengig av hvilke foreldre du valgte.

I Stortinget ble det vedtatt et pensjonsforlik. Målet var å spare 20% av folketrygdens framtidige utgifter. Det er dette Høyre kaller for en bærekraftig folketrygd. Den nye folketrygden settes gradvis ut i livet. Starten var i 2011.

Alleårsregelen (40år) har erstattet besteårsregelen (20år), og det taper vi mye penger på. Prinsipielt får alle en «privat» pensjonsformue 18,1 % av livslønn. Den skal deles på gjenværende gjennomsnittlig levealder. Da blir ordningen fleksibel og «nøytral».

Konsekvenser av den nye folketrygden:

Lavere pensjon hvis gjennomsnittlig levealder øker.
– Nøytralitet – gi fra de slitne og fattige til de rike og friske.
– Underregulering av pensjon etter uttak: lønnsutvikling fratrukket 0,75 %.
– Rett til å gå av ved 62 hvis pensjonen ved 67 overstiger minstepensjonsnivået.

– Kvinner rammes hardest.
– Fram til 2050: pensjon reduseres med ca 28 %.
– Fleksibelt uttak av pensjon (pensjon med og uten jobb i tillegg).

Under ledelse av Yngvar Hågensen, kjempet LO fram AFP, som betyr Avtalefestet pensjon. Den hadde som mål at «sliterne» skulle få er verdigere overgang fra jobb til pensjon etter fylte 62 år. AFP er ikke lenger en tidligpensjon, kun et tillegg i pensjonen. Det kommer en tjenestepensjon i tillegg til folketrygden. I privat sektor er den dårlig, og i offentlig sektor er den truet. Ikke rart at pensjon blir en viktig sak på årets LO-kongress.

Sterke økonomiske incitamenter for å stå i jobb lengst mulig, gjør det reelle valget mindre fritt. Sliterne som ikke orker mer, straffes hardt, eller har ikke rett til tidligpensjon. De som realiserer seg selv gjennom et spennende yrke, belønnes for det de uansett ville ha gjort.

Stadig flere velger å stå lenger i jobb. Det kan gi et dilemma. Det ideelle er å kunne velge selv når du synes tiden er inne for å slutte i jobben. Denne friheten er det mange som ikke har.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Derfor kan det å bli pensjonist oppleves som et tap, og ikke som en frihet. Enkelte kan føle seg presset ut av arbeidslivet. Det er det motsatte av et fritt valg.

Særlig for de som har mye av sin identitet knyttet til sitt yrke, kan møtet med pensjonsalderen bli en sorgreaksjon. Alder kan også medføre andre tap. Både familie og venner faller fra ettersom årene går. Muligheten for isolasjon og ensomhet øker.

Svært mange ønsker noen gode år som pensjonist på heltid, og mange av oss kan få til dette i praksis. Da har du kanskje både frihet, helse og økonomi til å gjøre det du selv vil. Hva trengs for at denne perioden skal bli en god tid?

Stikkordet for det gode liv er variasjon, selv om vi også trenger struktur.

Mangel på relasjoner er dødelig.

Sosial stimulering er en nødvendighet.

Den fysiske kapasitet som hver enkelt har, må brukes, ellers blir den borte.

Den som ikke reiser bort, mister den intense gleden det kan gi å komme hjem igjen.

Årstider er et gode (variasjon), selv om vinteren er for lang for mange.

Du bør analysere dine interesser, for så å ta dine egne valg. Tiden fra du slutter i jobben, og til helsa setter grenser, kan sees på som et mulighetsvindu. Det finnes ikke en oppskrift som passer for alle. Frihet er å kunne velge, den friheten er det dessverre ikke alle som har.

Full lønn under sykdom

Ungdom mot sykelønn
Ungdom mot sykelønn

Gjennom intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), arbeider regjeringen og partene i arbeidslivet for et mer inkluderende arbeidsliv. Det overordnede målet for IA-samarbeidet, er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Dette er vel og bra, men implisitt ligger det en forestilling om at sykefraværet er for høyt. Mange ser på IA-avtalen som mislykket fordi sykefraværet ikke har gått ned. Sykefraværet er større i Norge enn i mange andre land. NHO driver med å dele ut karakterer til norske kommuner. Lavt sykefravær framstilles som noe udelt positivt.

Da er det er på tide å komme med noen motforestillinger. Sammenliknet med EU, har vi 11% flere sysselsatte. En høyere grad av sysselsetting, kan bety at de med nest best helse også kan få seg en jobb. I tillegg til sysselsettingsgraden, bør vi også se på arbeidsledigheten. Økt arbeidsledighet fører til lavere sykefravær. Det er lett å se at sysselsettingsgrad og arbeidsledighet påvirker sykefraværet. Det går an å si ja til full sysselsetting og jobb til de med funksjonshemming, selv om prisen blir et noe høyere sykefravær.

Sammenlikner vi yrkesaktiviteten blant kvinner i Norge og EU, ser vi at Norge sysselsetter15% flere kvinner. I alle land er kvinner mer sykmeldte enn menn. Som en kuriositet så har tre kinesiske provinser innvilget kvinner 2 ekstra fridager pr. mnd. grunnet kvinnelige plager som ikke skal regnes som sykdom. Yrkesaktive kvinner er positivt både for samfunnet og for den enkelte. Høyere sykefravær er en liten pris å betale for dette godet.

Når det gjelder yrkesaktivitet hos eldre mennesker, er vi flinkere enn EU på dette området også. Vi har 20% flere yrkesaktive eldre, og det er mye. I forhold til den meget omtalte eldrebølgen, er det av stor betydning at så mange eldre klarer å stå i jobb, men mange slitere har behov for en tidligpensjon. Dessverre tar ikke pensjonsreformen høyde for en slik differensiering, og det medfører urettferdige, sosiale skjevheter. Uføretrygd og tidlig død er ikke uvanlig. Derfor krever mange en bedre tidligpensjon for de som trenger det.

Full lønn under sykdom er en stor og viktig del av velferdsstaten. Sammen med fast jobb og en lønn å leve av, gir det et verdig liv for vanlige arbeidsfolk. Høyresiden påstår at ordningen ikke er bærekraftig. Venstre og Frp er verstingene i kampen mot de ansattes rettigheter. Alle de borgerlige ungdomspartiene krever kutt i sykelønn. De har ikke forstått at retten til full lønn under sykdom øker sysselsettingen. Bjarne Håkon Hansen og Jens Stoltenberg har også forsøkt seg på å endre sykelønna den gangen de satt i regjering. Forsøket ble stoppet av LO med Gerd Liv Valla i spissen.

For arbeidsgivere, så er sykelønn som å betale for noe som ikke blir levert. Noen opplever dette som meningsløst. Arbeidsgiver står for utbetalingene de første 16 dagene av et sykefravær. Deretter overtar folketrygden. Det er vanlig med egenmelding for korte fravær. Deretter kreves legeerklæring. Sykepenger innvilges så av NAV på de vilkår som NAV har bestemt. Mange tror at det er legen som bestemmer, men det er feil. Det er NAV som bestemmer. Den som mottar ytelser må være med på det som NAV krever av tiltak og påfunn.

Kampen om sykelønna er politisk. Det er en typisk klassekamp med ulike interesser. Sykelønna er viktig for folk flest men, den økonomiske og politiske eliten er negativ eller lite interessert. Det er meget treffende det som vår lokale LO leder Størk Hansen pleier å si: «Fagbevegelsen er velferdsstatens siste skanse. Ryker den, så ryker alt»

Alle skal med

Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg

Norge er et klassesamfunn. Det har alltid vært forskjell på folk. Nå øker forskjellene. Dersom vi alle sitter i samme båt, er det noen som styrer, og noen som ror. Andre er gratispassasjerer eller blindpassasjerer. Det var Jens Stoltenberg som lanserte slagordet «alle skal med». Det høres både fint og inkluderende ut. Mange vil være med på å ro den norske skuta, men ikke alle får lov. Arbeidsledigheten stiger mens vi venter på at regjeringen skal ta ansvar. Siden vi har mange oppgaver som bør løses, er det økonomisk urasjonelt å la folk gå ledige. Dersom ledige hender ikke kobles mot uløste oppgaver, trenger vi et ny økonomisk politikk.

Arbeidsledighet rammer i særlig grad ungdom. I aldersgruppen 20 til 24 år er ledigheten nesten dobbelt så høy som i befolkningen ellers. Det er geografiske ulikheter, da ledigheten har vokst mest der oljerelatert virksomhet har dominert.

Etter at EU utvidet seg mot øst, fikk Norge 150 000 arbeidsinnvandrere. Disse rammes nå av arbeidsledighet i større grad enn norske borgere. Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs 4 friheter. Effektiv grensekontroll er forbudt så lenge vi er med i EØS. I EU er sosial dumping en ønskelig deregulering av arbeidsmarkedet. Alt pratet om etnisitet og religion, er en avsporing. Det handler om klassekamp.

Flyktninger og asylsøkere bruker lang tid på å finne sin plass i det norske arbeidsmarkedet. Det ser ut til at integrering blir motarbeidet av statlige myndigheter. Mange tror at Norge betyr frihet og demokrati. De tar feil. Norge kan bety år med venting på asylmottak, nei til familiegjenforening og store vansker med statsborgerskap og reisedokumenter.

De blå-blå tror at dårligere lønns- og arbeidsvilkår vil gi flere jobber. Det er feil. Angrepene på faglige rettigheter lager flere problemer på arbeidsmarkedet. En svekket arbeidsmiljølov har ført til mer midlertidighet. Bemannings- og vikarbyråene fører til et løsarbeidersamfunn som få er tjent med. Arbeidslivskriminalitet brer om seg i mange bransjer. Fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon.

Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det er en av grunnene til at regjeringen bør slutte å motarbeide fagbevegelsen. At alle skal med, er kanskje urealistisk, men vi kan ha ambisjoner om å få med så mange som mulig! Da må det føres en motkonjunkturpolitikk. Økt kjøpekraft vil stimulere alle ledd i økonomien. Tæring stimulerer næring. Derfor kan vi bygge ut eldreomsorgen! Sparing og skattelette til de rike, øker problemene i økonomien. Selv ikke de rikeste er tjent med økt fattigdom. Det virker bare destabiliserende.

Vi trenger garantier for at det ikke bor slaver i kjelleren på sykehjemmet. Velferden skal bygges ut og velferdsprofitørene skal stoppes. Privatisering er skadelig. Skatteflyktninger er for dyrt. Derfor må sykehjem og profittbaserte barnehager kommunaliseres. Pengene må brukes til det formålet det er bevilget til. Det er de blå-blå som truer velferden. Klasseforskjellene er store nok fra før.

Grensekontroll er en bra ting. Regulering er mye bedre enn fri flyt. Vi bør ha kontroll på hvem som slipper ut og inn i landet. Vi trenger ikke å ha folk boende i årevis i asylmottak uten rettigheter. Vi kan heller si velkommen inn. Alle skal med. På den måten kan vi bygge velferden.

Trondheimskonferansen 2016

Tronheimskonferansen
Tronheimskonferansen

Vi deltar på Trondheimskonferansen 28. – 31. januar 2016. Det er her fagbevegelsen skal viser sin styrke. Trondheimskonferansen er den viktigste møteplassen for fagorganiserte i tida mellom LO-kongressene. Vi holder vedlike en tradisjon som går tilbake til Fagopposisjonen av 1911. Her ligger det et stort ansvar. Det er vi som skal utvikle ny politikk, og det er vi som skal bestemme hvor kampen skal stå. Det er ikke LO-kongress og stortingsvalg før i 2017, men vi trenger det politiske verkstedet som Trondheimskonferansen er. Vi har ingen tid å miste, ikke med den regjeringa vi har nå.

Trondheimskonferansen setter dagsorden i samfunnsdebatten. Fredag 29. februar har vi prologen. Dagen innledes med tre parallelle seminarer hvor vi kan fordype oss i enten: Veien ut av et kjønnsdelt arbeidsmarked, lære mer om Midt-Østen, Venezuela og Cuba, eller delta på Nei til EUs seminar, som arrangeres sammen med LO i Oslo og Trondheim.

Etter dette kommer konferansens offisielle åpning. Resten av programmet den første kvelden, går rett på sak, med debatter etter innlederne.

NORSK ARBEIDSLIV I INTERNASJONALT PERSPEKTIV. Konsekvenser av avtalene TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement). Innleder er Helene Bank, spesialrådgiver i For velferdsstaten.

VELFERDSPROFITØRENE. Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene. Innleder Linn Herning, nestleder og rådgiver i For velferdsstaten. (Hun har skrevet boka Velferdsprofitørene på Manifest forlag)

Det sosialpolitiske perspektivet står sentralt på konferansens åpningsdag. Vi trenger mer skolering vedrørende TTIP ogTISA. Disse avtalene overstyrer norske lover og vil kunne endre norsk arbeidsliv i vesentlig grad. De nye asylbaronene har aktualisert temaet velferdsprofitørene ytterligere. Den politiske kampen står om velferden. Hvem skal drive barnehagen, barnevernet, skolen, helsevesenet og omsorgen? https://thorsblogg.com/2015/11/12/velferdsprofitorene/

PENSJON – FORAN TARIFFOPPGJØRET 2016 OG LO-KONGRESSEN 2017 – VEIVALG FOR FAGBEV­EGELSEN. Lørdagens program starter med pensjonssaken. Her vil tjenestepensjon og AFP stå sentralt. Det ligger an til et oppgjør om pensjon både ved tariffoppgjøret og på neste LO-kongress. Ingenting er avgjort, og hva som skjer i Trondheim har betydning. Innledning ved Mona Bjørn fra HK.

Dette er også dagen for ”Åpen fagligpolitisk time” – fokus på faglig solidaritetsarbeid og aktuelle lokale kamper. Her er det mye å ta av, og forventningene er store.

Hans-Christian Gabrielsen, 2. nestleder i LO, skal snakke om den politiske og faglige situasjonen. Fokus vil ligge på kommunevalget som var, og stortingsvalget som kommer. Klarer LO-ledelsen å begeistre Trondheimskonferansen?

FAGBEVEGELSEN OG EØS. Både Marianne Marthinsen fra Arbeiderpartiet og Kathrine Kleveland fra Nei til EU skal innlede om dette temaet. Det ligger an til skarp og klargjørende debatt!

FRA LEGALISME TIL MER AKSJON. Søndagens program er i Martin Tranmæls ånd.

Harald Berntsen, historiker og forfatter, Per Syversen, Organisasjons­arbeider i Fellesforbundet, og Vegard Holm, tidligere redaktør av Transportarbeideren, skal innlede om dette temaet.

I tråd med tradisjonen, vil konferansen vedta en politisk uttalelse.

Deltagerne fra FO Oppland:

Øystein Bryde

Anne Miklavic

Ann Mari Skogvoll

Thor Solheim

Guri Skaug Olsen

June Kristin Ruud

Geir Innset Lien

Lisbeth Berntsen Grandalen

NAV – alt i ei gryte

NAVDet norske folk er i arbeid. Andelen yrkesaktive i befolkningen, er hele 10 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet i EU. En av de viktigste årsakene til dette, er at kvinner deltar i arbeidslivet i mye høyere grad i Norge enn ellers i Europa. Arbeidsledigheten blant ungdom er lav, og stadig flere eldre er også i arbeid.

Norge er ikke et paradis. Vi har også dem som av sosiale eller helsemessige grunner ikke er i arbeid. Disse menneskene kan noen ganger være vanskelig å formidle til det arbeidsmarkedet vi har i dag. Det er ikke bare snakk om fysisk og psykisk helse, men også om evnemessige forutsetninger og sosiale ferdigheter. Her kan det trenges en sosialfaglig innsats med fokus på den enkelte eller familien. Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltakelse, inkludering og menneskeverd, også når det må brukes tid og ressurser på å få det til.

Den kraftige veksten i antall jobber de senere årene, har gått til arbeidsinnvandrerne. De fleste kommer fra Sverige og Polen. Vi lever i vikarbyråenes og bemanningsselskapenes tidsalder. NAV er en liten aktør. Ca 20 % av jobbskiftene foregår i NAV. Når statsråd Eriksson snakker om at A-en i NAV har blitt borte, så er den tatt over av de private aktørene. Denne formen for privatisering har medført mye kriminalitet i arbeidslivet. I fagbevegelsen reises det nå krav om å forby hele bemanningsbransjen. Den offentlige arbeidsformidlingen bør være nøytral, upartisk og vederlagsfri.

NAV er mye mer enn arbeid. En tredjedel av statsbudsjettet forvaltes av NAV. Det er veldig mye penger. Barnetrygden er en skattereform som sikrer overføringer av penger til de som har barn under 18 år. NAV har ansvaret for at rett beløp utbetales til rett person til rett tid. Det viktigste er folketrygden. Her har vi blant annet alderspensjon og uførepensjon som er varige ytelser. Grunnstønad og hjelpestønad er supplerende ytelser. Sykepenger og arbeidsavklaringspenger er midlertidige ytelser.

Folketrygden er rettighetsbasert, og alle ytelser er knyttet til et omfattende regelverk. Det handler derfor om store og krevende forvaltningsoppgaver. Det er mest arbeid med de midlertidige ytelsene, for her kreves det mye oppfølging både fra NAV og andre deler av helse- og sosialtjenesten.

NAV er et spleiselag. Kommunene er inne på eiersiden. Det betyr at en del av de NAV-ansatte jobber på kommunale vilkår. Det gjør hele modellen svært komplisert, med ulike lønns- og arbeidsvilkår. De kommunalt ansatte har et særlig ansvar for økonomisk sosialstønad og oppfølging etter lov om sosiale tjenester (LOST). Sosialtjenesten er altså flyttet fra kommunen til NAV. Er kommunestyrene bevisste på hva som skjer i NAV? Er de kommunalt ansatte satt ut på legd til staten, for å bli glemt av kommunene som arbeidsgiver? Er det i orden at kommunalt ansatte brukes til statlige oppgaver? Det er mange spørsmål som melder seg. Det er et paradoks at sykefraværet i NAV er høyere enn i kommunen forøvrig.

Blant de ansatte på NAV finner vi et fargerikt fellesskap. Mange profesjonsgrupper arbeider sammen. Sammensetningen varierer fra kontor til kontor. Det antas at rundt 10% av de ansatte er sosionomer. Tverrfaglig samarbeid er en selvfølge. De mange dyktige medarbeiderne er NAVs viktigste ressurs.

At sjefen for NAV har fått sparken, endrer ikke i seg selv på organisasjonen. Den styres etter prinsippene for New Public Management. Det betyr mistillit til de ansatte og et tungt kontrollregime. Siden kvaliteten på møtet mellom mennesker ikke kan måles, så måles det noe annet isteden for. Den omfattende rapporteringsplikten tapper de ansatte for krefter. NAV-reformen ble ikke satt i gang for å få flere i arbeid. Målet var å spare penger. NAV klarte det ikke, derfor måtte lederen gå av. Noen tror at offentlig sektor er for stor og for lite effektiv. De tror på samordning, effektivisering og målstyring. Dette er bakgrunnen for NAV-reformen. Når de ikke lykkes, satses det store penger på konsulentselskaper. Disse leverer så rapporter som inneholder det de tror at oppdragsgiverne vil høre.

Etter 9 år med NAV bør hele organisasjonen evalueres. Et alternativ er å lytte til de som jobber i NAV-systemet. De vet hva som trengs for å gjøre en god jobb. I tillegg til dette er det viktig å huske at ofte fungerer NAV slik som det skal, slik at folk får de tjenestene og den hjelpen de trenger. NAV er ofte bedre enn sitt rykte, men er det lurt å blande alle rettene i en og samme gryte? Eller sagt på en annen måte, bør NAV splittes opp?

Dødens klasseskille

Etter statsministerens nyttårstale og NHOs årskonferanse, er det klart at velferdsstaten skal «reddes» ved å bli bedre og billigere. Media stiller opp som mikrofonstativ for alle dem som desinformerer om velferdsstaten. Det stilles ikke kritiske spørsmål, og enkle fakta kommer ikke fram. Det er 1% av 20-åringene som har uføretrygd. Andelen er stabil.  De uføre blir ikke friskere av å ikke få trygden sin. Tallene tyder på at de unge uføre i noen grad blir forsørget av sin nærmeste familie. Det betyr at en del unge ikke mottar den uføretrygden de har krav på. Skal mørketallene og underforbruket være hemmelig? Hvorfor blir ikke de høye herrer spurt om dette?

Her er noen fakta:
1. Ingen land i verden har så stor andel yrkesaktive som Norge.
2. Aldri før har så mange vært i lønnet arbeid som i dag.
3. Vi har verdens høyeste pensjonsalder, og det får noen konsekvenser.
4. Hensikten med pensjonsreformene er å spare penger.
5. Det er planlagt en betydelig økning av den private kjøpekraften i årene som kommer.
6. Hvordan det prioriteres er politiske spørsmål.

I Stortinget ble det vedtatt et pensjonsforlik mellom regjeringen og opposisjonen. Målet var å spare 20% av folketrygdens framtidige utgifter, samt å vri ytelsene i retning av de som kan stå lenge i jobb. Ny alderspensjon innføres gradvis fra 2011 og blir på lang sikt så dårlig at du må jobbe ved siden av. Eller stå lenge i jobben.

Nå er det de uføre som skal tas. I NHO er de frekke nok til å hevde at det ikke lønner seg å jobbe. Det store tabuet som det ikke snakkes om, er sosialt betingede forskjeller i levealder. Det er forskjell på folk. Det er direkte feil å si at «vi» blir eldre, for her kommer dødens klasseskille inn som det helt sentrale poenget. Det er de utslitte arbeidere i 50 åra som etter strenge vurderinger blir uføretrygdet.

I Oslo lever folk 10 år lengre på vestkanten enn på østkanten. En omfordeling til fordel for dem som kan stå lenge i jobb, betyr å flytte penger fra syke og fattige til de som er rikere og friskere. Dette er usosialt. Nå skal de uføre tilpasses det samme systemet som alderspensjonistene. Staten og de friskeste skal dele på utbyttet.

Statistisk sentralbyrå viser sammenhengen mellom levealder og yrke. Det skiller 15 år mellom topp og bunn på den tabellen. Uføretrygden skal justeres for levealder. Er det ingen som bryr seg om hvor lenge de uføre faktisk lever?

Det er de med lang utdanning og høy lønn som lever lengst. Om de jobber til de er 70 år, vil de likevel motta pensjon i flere år enn de som blir uføretrygdet i 50 åra eller går av med tidlig alderspensjon. Dødens klasseskille kan benektes eller holdes hemmelig, Det er likevel en realitet.

Det er ikke eldrebølgen, men høyrebølgen som er farlig. Det finnes ingen velferdsfelle, men en NHO-felle som er farlig for velferdsstaten. Det er sterkt beklagelig at vår statsminister framstiller pensjonsreformen som en forbedring. Det er sosiale innstramninger og kutt i velferden over hele Europa. Statsministeren er bedre tjent med å si det som det er. Han bør avstå fra hyllest på NHOs årskonferanse.

Pensjon bør virke utjevnende og gi kompensasjon til dem som trenger det mest. NAV bør markedsføre sine trygdeytelser og bekjempe underforbruket. Det er ønskelig med enda høyere yrkesaktivitet blant de med nest best helse. Det vil gi noe mer sykefravær og det er positivt. NHO bør gå i seg sjøl å se på hva de kan gjøre med tilrettelegging og forbedringer i arbeidsmiljø. Bedre ytelser til de vanskeligst stilte, vil få flere ut i arbeid. Ingen bør stå med lua i handa. NAV kan bli mye bedre på både trygd og sosialt arbeid.

Pensjon en gang til

Valgfrihet er en bra ting, men det gjelder å velge riktig, ikke minst nå som mange av oss har fått brev fra NAV om nye og fleksible muligheter. Til alt overmål har også arbeidsminister Hanne Bjurstrøm rykket ut i OA med en kronikk om det viktige pensjonsvalget.

Pensjonsreformen er ikke et norsk påfunn. De samme endringene gjennomføres i store deler av Europa, som et ledd i en generell nedbygging av velferdsordningene.

I Stortinget er det vedtatt et pensjonsforlik mellom regjeringen og opposisjonen. Målet er å spare 20% av folketrygdens framtidige utgifter. Det er dette Høyre kaller for en bærekraftig folketrygd. Den nye folketrygden vil litt etter litt settes ut i livet fra 2011.

Alleårsregelen (40år) erstatter besteårsregelen (20år), og det taper vi mye penger på. Prinsipielt får alle en «privat» pensjonsformue 18,1 % av livslønn. Den skal deles på gjenværende gjennomsnittlige levealder. Da blir ordningen fleksibel og nøytral.

Konsekvenser av den nye folketrygden:
– lavere pensjon hvis gjennomsnittlig levealder øker.
– Nøytralitet – gi fra de slitne og fattige til de rike
og friske.
– Underregulering av pensjon etter uttak:
lønnsutvikling fratrukket 0,75 %.
– Rett til å gå av ved 62 hvis pensjonen ved
67 overstiger minstepensjonsnivået.
– Kvinner rammes hardest.
– Fram til 2050: pensjon reduseres med ca 28 %.
– Fleksibelt uttak av pensjon (pensjon med og uten jobb i tillegg).

Eldrebølgen er over oss. Kong Salomo blir nå så gammel at vi ikke har råd til Jørgen Hattemakers pensjon lenger.

Stortingsflertallet og regjeringa har langt på vei avviklet den solidariske folketrygda. I stedet har vi fått en folketrygd som er skreddersydd for de gruppene som klarer å stå lenge i jobb, og som samtidig nesten uten unntak hører til de høytlønte. Den nye alderspensjonen gir svært mye lavere pensjonsutbetalinger til sliterne og dem med lave og middels inntekter enn dagens system. Særlig blant kvinner er det en svært stor andel som har tjent så dårlig at de mister retten til å gå av ved 62 år.

Regjeringa har systematisk villedet opinionen ved å lage eksempler med ”idealpensjonister” som knapt rammes av nedskjæringene. Det er i dette perspektivet du bør lese kronikken til statsråden her i avisen. Det å fremstille nedskjæringene som forbedringer og valgfrihet er en prestasjon på svært høyt nivå. Også kalt en regjeringsøvelse.

Det er som kjent uakseptabelt at dårlig helse og et kort liv skal lønne seg. Derfor lønner det seg nå å velge god helse og et langt liv. Dersom du likevel velger dårlig helse og et kort liv, så har du nok valgt feil, og det gir dårligere pensjon.

Godt valg.

Thor Solheim
Sosionom