Helsepolitikk i valgkampen

Til tross for at det er fastlegeordningen og den øvrige kommunehelsetjenesten som er viktigst i folks hverdag, så er det sykehusene som får det meste av oppmerksomheten. Fastlegeordningen forgubbes, og det mangler leger. Når ellers friske og vel fungerende mennesker en sjelden gang trenger spesialiserte helsetjenester, er det greit med stykkpris og valgfrihet. Det store flertallet av de som trenger helsehjelp, trenger fastlege, samt lokale sykehus med allsidig akuttberedskap.

Det er snart fire år siden nåværende helseminister Bent Høie kom til valgmøte på Gjøvik bibliotek, hvor han både ønsket en granskning av sykehusskandalen i Oslo og nedlegging av de regionale helseforetakene. Løftene ble ikke innfridd. Høie skiftet mening, til stor skuffelse for noen, og til glede for andre. På ett tidspunkt støttet han strukturrasjonalisering gjennom sentralisering og nedleggelse av akuttkirurgien ved opptil halvparten av landets sykehus. Da ble det ramaskrik.

Foretaksmodellen bygger på NPM (New Public Management) som har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. Dersom helseforetakene skulle få fortsette med sentralisering og nedleggelser, så ville det ramme kronikere og eldre mennesker med sammensatte lidelser.

Det var politiske behov for kompromisser rundt Nasjonal helse- og sykehusplan (2016-2019). Planen sikrer den nasjonale sykehusstrukturen selv om opposisjonen (Sp og SV) ikke fikk gjennomslag for sine garantier mot hva foretakene kunne finne på. En seier for sykehusaksjonen i Oppland, var at Lillehammer og Gjøvik ble definert som store akuttsykehus. Alt i alt en bra plan som mange ønsket skulle være enda bedre.

Den sentrale helsetjenesteaksjonen (HTA) står sterkt, og har samlet mye helsepersonell fra hele landet. Den viktigste parolen er: «Ta faget tilbake» Aksjonen er nå organisert med professor Torgeir Bruun Wyller som leder og et sekretariat i Oslo. Utgangspunktet var en uavhengig debattliste med navnet Aja, hvor det blir diskutert helsepolitikk. Utifra samme miljøet oppsto Helsepartiet, med Lise Askvik i spissen. Partiet har et omfattende politisk program, og framstår som et blokkuavhengig, borgerlig sentrumsparti. Kampen mot NPM er hovedsaken.

Helseminister Bent Høie viser politisk klokskap gjennom sine forsøk på å roe det hele ned. I sin nyeste tale om sykehus, fastslår han at sykehusstrukturen i Norge ligger fast. Nå skal ingen lenger være redde for å miste sin kirurgiske akuttberedskap. Ministeren tar et lite forbehold: i Innlandet pågår det en intern prosess som han vil avvente.

I Innlandet pågår kampen fortsatt. Partiene profilerer seg. I de største partiene råder det noe usikkerhet. Mange høringsinstanser går for en sykehusstruktur som ikke er beskrevet i høringsdokumentet. Helst vil de ha både i pose og sekk. Venstre skryter av hva de har fått til sentralt, og profilerer seg tydelig lokalt. Senterpartiet har skiftet side i spørsmålet om sentralisering. Krf har havna i uløkka, og SV har falt ned på nei til nytt hovedsykehus, etter noe tvil. Helsepartiet har neppe sjanser i dette selskapet. OA og andre mener at partiet er unødvendig.

De store spørsmålene som gjenstår er: Hvordan skal kommunene klare å rekruttere nok fastleger? Hvordan vil kommunene klare seg når sykehusene effektiviserer og sender pasientene over til kommunen? Klarer sykehusaksjonen, Helsepartiet og andre interesserte å sette litt politisk dagsorden i valgkampen? Eller blir det hele bare et spørsmål om Erna eller Jonas?

Sykehusstruktur for folk i Oppland

HelikopterEn gruppe anestesioverleger ved SI Gjøvik/Luftambulansen Dombås viderefører i OA 01.12-15 en debatt de i utgangspunktet har startet selv. Det er positivt at de svarer på mitt innlegg. Det kan oppklare misforståelser og øke kvaliteten på debatten.

Mjøssykehusmodellen er ikke særlig omtalt i den nye helse- og sykehusplan. Mangel på omtale er kanskje ikke noe vesentlig poeng. Anestesioverlegene har jo rett i at «helseforetakene utreder fremtidig struktur.» Det ville være dumt av oss i sykehusaksjonen å ta seieren på forskudd. Kanskje er vår seier tvilsom.

Innlandet består av to fylker og 48 kommuner. Det er et faktum. Oppland har to store somatiske akuttsykehus. De ligger i våre to største byer, og gir dermed en optimal plassering og struktur. Langt mer komplisert er forholdene i Hedmark. De har hele 4 sykehus, og et uavklart forhold mellom Elverum og Hamar. Elverum ligger ved Glomma, og ikke ved Mjøsa. Hamar sykehus er et ekte Mjøssykehus, i motsetning til sykehusene på Lillehammer og Gjøvik, som skal dekke et helt fylke. Dette er verdt å huske når det kommer mye tåkeprat om regioner. Det være seg Mjøsregion, Gjøvikregion, eller andre påfunn.

Det ser ut som om anestesioverlegene kun er opptatt av det høyspesialiserte behandlingstilbudet, og glemmer hverdagsmedisinen. Medisinsk utvikling har ført til at noe mer kan behandles utenfor sykehus uten at dette har redusert behovet for sykehussenger i merkbar grad. Utviklingen vil fortsette, men at det vil skje noen ”revolusjon” på området er ikke sannsynlig. Utviklingen har også ført til at sykehusene har fått nye muligheter, og presset øker.

Det viktigste i hjerneslagbehandlingen, er slagenheter på sykehus. Disse er i stor grad drevet av sykepleiere og fysioterapeuter. Noen slagpasienter har nytte av blodproppoppløsende behandling. Dette krever desentralisert tilbud på grunn av tidsfaktoren, og CT er et nødvendig hjelpemiddel. Dersom dette skal utføres ved LMS, vil det kreve radiografer i vakt. Dette er svært ressurskrevende og ikke et realistisk tiltak.

Helse Sør-Øst fikk utredet organiseringen av den mer avanserte hjerteinfarktbehandlingen (PCI-behandling) i 2012. Utrederne konkluderte med at infarktbehandlingen i Innlandet fungerte bra, og at de hverken faglig eller økonomisk ville tilrå at et slikt tilbud ble etablert i SI. Byråkratene i Helse Sør-Øst har valgt å ikke stenge helt for muligheten, men med så entydige råd fra anerkjente fagfolk er det utenkelig at tiltaket blir realisert. Den kritiske økonomiske situasjonen for foretaket understøtter denne konklusjonen.

Erfaringene med sykehusfusjoner er dårlige. Selv i lille Østfold har de klart å bygge for smått. Det nye sykehuset har korridorpasienter fra dag 1, selv om kirurgien er flyttet til Moss. Det nye sykehuset i Drammen blir også for lite, pga. mangel på investeringsmidler. I innlandet er utfordringene så forskjellige at SI bør deles i to foretak. Så får vi heller vente på en ny forvaltningsmodell.

Jeg tror det er en fare ved å bli for opptatt av helikoptere, raske biler og avanserte roboter. Det er ikke bra om det sees ned på den langsomme hverdagsmedisinen hvor kanskje nye prøvesvar må avventes, før videre diagnostisk refleksjon kan finne sted. En god debatt vil motvirke denne faren. Jeg ser fram til nye innlegg i denne debatten.

Høyre og flyktninger

barnetHøyre har fostret en rekke framstående ledere. Det er bare å nevne navn som Jo Benkow og Kåre Willoch. Anstendige mennesker med både kultur og dannelse. Lokalt er bildet noe mer blandet. Bjørn Overn og Anne Lise H. Krokeide presenterer et inhumant og fordummende syn på flyktningepolitikken i OA 1. september. Velgere som ønsker en «realistisk» og «økonomisk forsvarlig» flyktningepolitikk i Gjøvik, kan visstnok stemme Høyre. Da er det betryggende å vite at Gjøvik Høyre har null innflytelse på hvor mange kvoteflyktninger vi skal ta imot her i landet. Likeså vil loven om sosiale tjenester være fullt ut gyldig i Gjøvik, uansett valgresultat. Heldigvis har kommunen allerede dyktige medarbeidere med stor kompetanse innen integreringsarbeid.

Det er noe med, at der den sosial avstanden blir for stor, der svikter empatien. Og der empatien svikter, så tar de tvilsomme fantasiene overhånd. Nei, Overn og Krokeide. Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til arbeidsledighet eller vansker med å lære norsk, like lite som det er sykepengene som er årsaken til sykdom. Norsk er et vanskelig språk å lære. Det kan ta tid for folk i voksen alder å lære seg norsk. Vi har økende arbeidsledighet i landet. Arbeidsledigheten skyldes lav oljepris og mislykket skattelette til de rikeste. Dette er politikken fra regjeringens side, derfor er det ufint å skylde på de som går arbeidsledige.

Vi har flere typer av innvandring til Norge. Noen er polakker som bygger de store garasjene, eller svensker som skjenker i de høye glassene. Det antas at Høyre liker disse gruppene. Så har vi asylsøkerne. De kommer fra utsiden av EØS-området, og går derfor en uviss skjebne i møte. I den lange ventetiden skaper de arbeid til mange byråkrater og advokater. Til sist har vi flyktningene. De kommer i kvoter fra FN, og er nøye plukket ut blant de som ikke kan hjelpes der de er. Overn og Krokeide vil ikke være med på den nasjonale dugnaden for å hjelpe disse menneskene når de kommer til Norge. Grunnen er at det er så mange som ikke kommer hit. De vil heller gjøre ting som alle kan være enige om. Frp ser ut til å mene det samme. Det gjelder etter beste evne å sabotere det Stortinget har bestemt.

Det er for sent å angre på noe av det vi har gjort. Libya var en velfungerende velferdsstat som skaffet arbeid til mange flyktninger fra ulike afrikanske land. Vi skulle ikke ha støttet de væpnede menneskesmuglerne fra Benghazi. Det var feil av oss å bombe presidentpalasset i Tripoli og å drepe barnebarna til Muhammar Gaddafi. Nå kommer det flyktninger gjennom Libya og ut i Middelhavet. Det må vi ta noe av ansvaret for. Vi skulle heller ikke ha støttet væpnet revolusjon i Syria. Det er våre venners støtte til Nusra fronten, ISIL og Fri Syrian Army som opprettholder borgerkrigen og produserer strømmer av flyktninger. NATO-landet Tyrkia er det verste, for de bomber alle parter i konflikten. Det viktigste nå, er å gjøre alt vi kan for å stoppe den krigen som brer seg i midtøsten. Hvordan det skal gjøres, er en annen diskusjon, men jeg tror at NATO bør lage en avtale med president Assad.

Vi må også gjøre alt vi kan for å hjelpe krigens ofre. Her finnes ingen 7-retters middag, slik som Overn og Krokeide påstår. Ingen metoder må velges bort. Vi må hjelpe flyktningene på alle mulige måter. Det betyr ulike tiltak både hjemme og ute. Ute kan vi få mye for pengene, og her hjemme trenger kommunene den økonomiske stimulansen som flyktningene gir. Dersom Gjøvik kommune eller andre kommuner ikke vil gjøre sin del av jobben etter valget, så må staten ta i bruk andre virkemidler for å gjennomføre Stortingets vedtak.

På Stortinget har Høyre bidratt til et bredt kompromiss om mottak av kvoteflyktninger. Lokalt stiller det seg anderledes. Det er et gammelt jungelordtak som sier: Tar du kulturen og dannelsen fra en høyremann så sitter du igjen med en Frper. Det er vel det vi har sett et eksempel på nå i denne valgkampen.

Pensjon en gang til

Valgfrihet er en bra ting, men det gjelder å velge riktig, ikke minst nå som mange av oss har fått brev fra NAV om nye og fleksible muligheter. Til alt overmål har også arbeidsminister Hanne Bjurstrøm rykket ut i OA med en kronikk om det viktige pensjonsvalget.

Pensjonsreformen er ikke et norsk påfunn. De samme endringene gjennomføres i store deler av Europa, som et ledd i en generell nedbygging av velferdsordningene.

I Stortinget er det vedtatt et pensjonsforlik mellom regjeringen og opposisjonen. Målet er å spare 20% av folketrygdens framtidige utgifter. Det er dette Høyre kaller for en bærekraftig folketrygd. Den nye folketrygden vil litt etter litt settes ut i livet fra 2011.

Alleårsregelen (40år) erstatter besteårsregelen (20år), og det taper vi mye penger på. Prinsipielt får alle en «privat» pensjonsformue 18,1 % av livslønn. Den skal deles på gjenværende gjennomsnittlige levealder. Da blir ordningen fleksibel og nøytral.

Konsekvenser av den nye folketrygden:
– lavere pensjon hvis gjennomsnittlig levealder øker.
– Nøytralitet – gi fra de slitne og fattige til de rike
og friske.
– Underregulering av pensjon etter uttak:
lønnsutvikling fratrukket 0,75 %.
– Rett til å gå av ved 62 hvis pensjonen ved
67 overstiger minstepensjonsnivået.
– Kvinner rammes hardest.
– Fram til 2050: pensjon reduseres med ca 28 %.
– Fleksibelt uttak av pensjon (pensjon med og uten jobb i tillegg).

Eldrebølgen er over oss. Kong Salomo blir nå så gammel at vi ikke har råd til Jørgen Hattemakers pensjon lenger.

Stortingsflertallet og regjeringa har langt på vei avviklet den solidariske folketrygda. I stedet har vi fått en folketrygd som er skreddersydd for de gruppene som klarer å stå lenge i jobb, og som samtidig nesten uten unntak hører til de høytlønte. Den nye alderspensjonen gir svært mye lavere pensjonsutbetalinger til sliterne og dem med lave og middels inntekter enn dagens system. Særlig blant kvinner er det en svært stor andel som har tjent så dårlig at de mister retten til å gå av ved 62 år.

Regjeringa har systematisk villedet opinionen ved å lage eksempler med ”idealpensjonister” som knapt rammes av nedskjæringene. Det er i dette perspektivet du bør lese kronikken til statsråden her i avisen. Det å fremstille nedskjæringene som forbedringer og valgfrihet er en prestasjon på svært høyt nivå. Også kalt en regjeringsøvelse.

Det er som kjent uakseptabelt at dårlig helse og et kort liv skal lønne seg. Derfor lønner det seg nå å velge god helse og et langt liv. Dersom du likevel velger dårlig helse og et kort liv, så har du nok valgt feil, og det gir dårligere pensjon.

Godt valg.

Thor Solheim
Sosionom