Stikkord: Olje

Alle skal med

Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg

Norge er et klassesamfunn. Det har alltid vært forskjell på folk. Nå øker forskjellene. Dersom vi alle sitter i samme båt, er det noen som styrer, og noen som ror. Andre er gratispassasjerer eller blindpassasjerer. Det var Jens Stoltenberg som lanserte slagordet «alle skal med». Det høres både fint og inkluderende ut. Mange vil være med på å ro den norske skuta, men ikke alle får lov. Arbeidsledigheten stiger mens vi venter på at regjeringen skal ta ansvar. Siden vi har mange oppgaver som bør løses, er det økonomisk urasjonelt å la folk gå ledige. Dersom ledige hender ikke kobles mot uløste oppgaver, trenger vi et ny økonomisk politikk.

Arbeidsledighet rammer i særlig grad ungdom. I aldersgruppen 20 til 24 år er ledigheten nesten dobbelt så høy som i befolkningen ellers. Det er geografiske ulikheter, da ledigheten har vokst mest der oljerelatert virksomhet har dominert.

Etter at EU utvidet seg mot øst, fikk Norge 150 000 arbeidsinnvandrere. Disse rammes nå av arbeidsledighet i større grad enn norske borgere. Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs 4 friheter. Effektiv grensekontroll er forbudt så lenge vi er med i EØS. I EU er sosial dumping en ønskelig deregulering av arbeidsmarkedet. Alt pratet om etnisitet og religion, er en avsporing. Det handler om klassekamp.

Flyktninger og asylsøkere bruker lang tid på å finne sin plass i det norske arbeidsmarkedet. Det ser ut til at integrering blir motarbeidet av statlige myndigheter. Mange tror at Norge betyr frihet og demokrati. De tar feil. Norge kan bety år med venting på asylmottak, nei til familiegjenforening og store vansker med statsborgerskap og reisedokumenter.

De blå-blå tror at dårligere lønns- og arbeidsvilkår vil gi flere jobber. Det er feil. Angrepene på faglige rettigheter lager flere problemer på arbeidsmarkedet. En svekket arbeidsmiljølov har ført til mer midlertidighet. Bemannings- og vikarbyråene fører til et løsarbeidersamfunn som få er tjent med. Arbeidslivskriminalitet brer om seg i mange bransjer. Fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon.

Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det er en av grunnene til at regjeringen bør slutte å motarbeide fagbevegelsen. At alle skal med, er kanskje urealistisk, men vi kan ha ambisjoner om å få med så mange som mulig! Da må det føres en motkonjunkturpolitikk. Økt kjøpekraft vil stimulere alle ledd i økonomien. Tæring stimulerer næring. Derfor kan vi bygge ut eldreomsorgen! Sparing og skattelette til de rike, øker problemene i økonomien. Selv ikke de rikeste er tjent med økt fattigdom. Det virker bare destabiliserende.

Vi trenger garantier for at det ikke bor slaver i kjelleren på sykehjemmet. Velferden skal bygges ut og velferdsprofitørene skal stoppes. Privatisering er skadelig. Skatteflyktninger er for dyrt. Derfor må sykehjem og profittbaserte barnehager kommunaliseres. Pengene må brukes til det formålet det er bevilget til. Det er de blå-blå som truer velferden. Klasseforskjellene er store nok fra før.

Grensekontroll er en bra ting. Regulering er mye bedre enn fri flyt. Vi bør ha kontroll på hvem som slipper ut og inn i landet. Vi trenger ikke å ha folk boende i årevis i asylmottak uten rettigheter. Vi kan heller si velkommen inn. Alle skal med. På den måten kan vi bygge velferden.

Norsk økonomi i det store perspektivet

Finansminister Siv Jensen
Finansminister Siv Jensen

Norsk økonomi er sensitiv for internasjonal påvirkning. Både den globale krisa, EU- krisa og sanksjonene mot Russland, berører Norge og norsk økonomi. Etter at den kinesiske veksten flatet ut, så har prisen på en rekke viktige råvarer gått nedover. Sjanghaibørsen har stupt, og verdenshandelen har bremset opp. De sterksete økonomiene kan ikke lenger lånefinansiere sin egen eksport, slik som Tyskland har gjort i forhold til Hellas. Etterspørselen svikter i mange markeder samtidig. Når boblene sprekker, kommer banker og andre finansinstitusjoner i fare. Dette er den globale krisa, den rammer også Norge. Først og fremst gjennom en varig lav oljepris, men også gjennom en generell reduksjon av verdenshandelen.

Krigen i midtøsten er først og fremst en tragedie for de som rammes. Konflikten har spredd seg fra Syria, over til Irak og nå også til Tyrkia. Tyrkia bomber nå alle direkte parter i konflikten. USA, Israel, Saudi-Arabia, Iran og Russland er bakspillere som trekker i noen av trådene. Freden er langt unna, og krigen vil ta lang tid og koste mye både i form av lidelse og penger. Det lille vi kan gjøre, er å hjelpe noen av de mange ofrene som prøver å flykte.

I EU er euroen en fiasko. Det viser seg at ulike økonomier ikke mestrer en felles valuta. På kortere sikt har Tyskland og Be-Ne-Lux-landene tjent på systemet. De sør-europeiske landene har tapt mest på å ha fellesvaluta. Makthaverne i Hellas fikk hjelp av den amerikanske banken Lehman Brothers for å fuske til seg en plass innenfor eurosystemet. Nå klarer ikke noen gresk regjering å få styr på økonomien. Den siste krisepakka gir i beste fall en utsettelse på tre år. Det er stor vilje til å påstå at innstramninger, privatisering og kutt virker, men det er feil. Etter tre år er gjelda enda større, og BNP enda lavere. Krisa er ikke slutt, og problemene er ikke løst.

Etter murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen, så har NATO og EU ekspandert østover. Denne politikken fikk en brå slutt etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina. Russland har kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina for 60 år siden. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krim har vært strategisk viktig for Russland i 200 år. Krisen i øst-Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. Økonomiske sanksjoner er til skade både for Russland og Europa. Ukraina klare seg ikke økonomisk. De har det enda verre enn grekerne. Landet trenger fred både med seg selv og sine naboer.

I Norge er det ikke krise ennå. Selv med den største arbeidsledigheten på ti år, er det for tidlig å snakke om krise her i landet. Den økonomiske politikken som den blå-blå regjeringa fører, er ikke egnet til å møte den krisa som kommer. Det er i gode tider at staten kan bremse på pengebruken. I krisetider må det drives med motkonjunkturpolitikk og det er de blå-blå lite flinke til. Skattelettelser til de rike, og penger som brukes i utlandet, stimulerer økonomien i Norge i for liten grad.

Saken satt litt på spissen: Effekten av penger til flyktninger er mye større i matbutikken på Kapp enn i en flyktningeleir i Libanon, dersom norsk økonomi skal stimuleres. Kommunesektoren kan med fordel bruke mye mer penger. Det er fint at staten tar seg av riksveier og jernbane, men hva med fylkes- og kommunale veier? Norske kommuner er generelt fattige og har mye gjeld. Det er det en gylden anledning til å gjøre noe med nå. Det er slakk i oljeøkonomien, og det finnes ledige hender som kan ta i et tak! Det er nå vi kan finansiere samhandlingsreformen, eldreomsorgen, ruste opp offentlige skoler og andre kommunale bygg eller anlegg.

Det er kommunevalg i år og det er fritt fram for å melde seg for dem som vil være med å bygge landet. Nå som presset i økonomien er borte, så er det rom for initiativ og nye tiltak. Pengene må ikke sløses bort, men brukes slik at de som kommer etter oss får noe som er bedre enn utenlandske verdipapirer.

Oljen som bekymring

OljepengerJorda er 4,6 milliarder år gammel, og har antagelig nådd halvveis i sin levealder. Allerede etter en milliard år, så oppsto det liv her. Etterhvert har det utviklet seg mer og mer avanserte livsformer. Mangfoldet er stort, det finnes mange millioner ulike livsformer. Mennesker er noe nytt. Vi fikk vår nåværende genetiske utforming for bare 150 000 år siden. Det finnes for tiden bare én menneskerase, og alle nålevende mennesker er i slekt med hverandre og noen få urmødre som vandret ut fra Afrika.

Nesten hele den tida det har vært mennesker på jorda, så har det vært steinalder. Vi er genetisk tilpasset et liv som jegere og sankere. For 10 000 år siden hadde menneskene sitt store gjennombrudd. Da oppsto det som kalles sivilisasjon. I praksis betydde sivilisasjonen at menneskene begynte å dyrke jorda, og å holde husdyr. Dette gjennombruddet skjedde flere steder omtrent på samme tida. Konsekvensene var enorme både for oss og for jorda.

For 200 år siden så startet karbonalderen. Den store oppfinnelsen var dampmaskinen. Dampskipene og damplokomotivene forandret verden. Kull var det viktigste drivstoffet. Oljen ble viktigst først 100 år senere. Da kom den andre industrielle revolusjon. Spørsmålet er når og hvordan den vil slutte. For det går mot slutten.

I Norge fant vi olje og produserte den fra 1972. Fra år 2000 har oljeproduksjonen i Nordsjøen gått ned. Oljeproduksjonen på norsk sokkel har avtatt med gjennomsnittlig fire prosent per år siden 2000, da den lå på 3,1 millioner fat per dag. 83% av den norske olja er pumpet opp. Svaret på denne utfordringen, har vært å øke letingen og å investere mer. Det er statlig subsidiering som gjør at det i år investeres 230 milliarder i oljesektoren. Dette er en helt utrolig mengde penger. Oljeselskapene foretrekker dette framfor å betale skatt. Men nå er det slutt, fra 2015 faller også investeringene i norsk olje og gass.

Verdens oljereserver vil holde i 54,2 år fra utgangen av 2011, ifølge BPs årlige statistikk. I mellomtiden brukes det mye olje. Nå har Saudi-Arabia økt produksjonen og dumpet prisene. Dette skjer etter press fra USA, og hensikten er å ramme russisk eksport. En utilsiktet bivirkning er at også en del norske oljefunn blir ulønnsomme, i hvertfall på kortere sikt. Eller så lenge som den nye, kalde krigen skal fortsette.

Klimatrusselen handler ikke om tro. Det er ikke en politisk meningsytring. Det er naturvitenskap. Konklusjonene er usedvanlig godt kvalitetssikret. Og svært ubehagelige. Spørsmålet er om vi har et økonomisk system som klarer å forholde seg til realitetene. Mye tyder på at det ikke er tilfellet. Den menneskeskapte globale oppvarmingen vil fortsette da den i mindre grad rammer maktelitene i verden. Klimaendringene er ikke politisk nøytrale. De fattigste rammes først.

Mange tror at ny teknologi vil bringe oss ut av energikrisa. At det går an å finne alternative og bærekraftige erstatninger for den karbonbaserte veksten. Dette er sannsynligvis feil. Det finnes ikke alternative teknologier som kan levere energi i tilstrekkelig volum og til en pris som sikrer fortsatt økonomisk vekst. Det er allerede økonomisk krise både i EU og i USA.

Kapitalismen slik vi kjenner den i dag vil kollapse fordi vekstmodellen den et basert på, ikke lar seg opprettholde. Det totale energiforbruket må reduseres kraftig og fordeles på en rettferdig måte. En ny økonomisk verdensorden er derfor en nødvendighet. Organisasjonen Attac sier at en ny verden er mulig. Fortsatt er det håp for menneskeheten. Men enkelt blir det ikke.

Norsk økonomi i et valgår

StatoilReduksjon eller fjerning av formueskatten, vil føre til mange flere arbeidsplasser i privat sektor, sier Høyre og mener at det er en fordel. Dette kan være feil. Bedriftene bruker sine midler slik som de selv ønsker. Økte investeringer kan også bidra til å redusere antall arbeidsplasser. Da heter det å «trygge» arbeidsplassene. Bedrifter kan flytte produksjon til lavkostland. Da heter det «flere ben å stå på». Fordelen med dette, er at vi slipper å importere så mange svensker eller andre arbeidsinnvandrere.

Høyre spør ikke om vi trenger mange nye arbeidsplasser i privat sektor, eller om det er noe vi har mer bruk for. Dersom presset i norsk økonomi avtar, så kan det bli realøkonomisk plass til å bygge ut infrastruktur og velferdsstat. Norge trenger folk til å bygge veier og jernbane. Det trengs mange hender til å møte det som kalles for eldrebølgen. Vi trenger også en industripolitikk og en plan for hva vi skal leve av når olja går mot slutten. For å møte disse utfordringene trenger landet en politisk ledelse. Det er ikke nok å administrere dagens system. Politikk er ikke bare å ville, det er også et spørsmål om å foreta valg. Det kalles prioriteringer. Høyre klarer det ikke, og ikke regjeringen heller.

Finansdepartementet gjør alle finansministere like. Det mangler økonomisk handlefrihet for politiske ledere. Nærsynte markedsbyråkrater i offentlig forvaltning og i statlige foretak, kveler demokratiet og fører til politisk handlingslammelse. Arbeiderpartiet er selve administrasjonspartiet. Uten visjoner og evne til å fornye seg, vil de rødgrønne partiene tape valget i høst. Etter valget får vi da en statsminister som heter Erna Solberg. Det blir ingen katastrofe i seg selv. Med unntak av noen symbolsaker og mer privatisering, blir politikken i stor grad den samme. Landet styres av New Public Management og de samme byråkratene uansett.

Statoil er et globalt oljeselskap med Norge på slep. De satser på høy risiko og superprofitt. Noen ganger går menneskeliv tapt når Statoil satser i verdens farligste områder. Dette er en utilsiktet bivirkning i den globale strategien som handler om stadig sterkere vekst for selskapet. Sammen med «Norsk pensjonsfond utlandet», er Statoil spydspissen i norsk imperialisme. Det er bestilt nye bombefly for å sikre «norske» interesser rundt omkring i verden. Det er ikke nødvendigvis sant at det som er bra for Statoil og oljefondet, er bra for Norge.

Oljeøkonomien preger Norge. Norsk produksjon av olje nådde toppen i 2001. Produksjonen synker for hvert år. Nå er det investeringene som øker. Investeringer i olje er fritatt for beskatning. På den måten blir oljeinvesteringene subsidiert. Et stort overskudd på handelsbalansen med utlandet gir ikke automatisk økt handlefrihet. Overskuddet fra oljen brukes til spekulasjon i det globale finansmarkedet. Nye oljefunn vil forlenge oljealderen, men vil ikke redusere Norges avhengighet av oljesektoren. Oljerelatert virksomhet trenger ikke å fornye seg. Her er det bare å pøse på med mer penger.

Den økonomiske krisa i Europa utvikler seg fra vondt til verre. EU er bundet av sine fire friheter, og er ikke i stand til å føre en alternativ politikk. Pengefondet, sentralbanken og EU-kommisjonen er i økende grad forhatt av folket i Hellas, Spania, Portugal, Italia og Irland. Bankene blir reddet mens folket går konkurs. I de landene som trenger økonomisk stimulering, blir det helt feil å tvinge igjennom nedskjæringer og sparetiltak. I Norge står kampen om EØS-avtalen og sosial dumping. Utviklingen er skremmende, og Norge kan bli rammet av et EU som kanskje går i oppløsning.

Vi lever i en brytningstid. Norsk økonomi er ikke bærekraftig. Avhengigheten av olje øker, og demokratiet forvitrer. Det finnes ett lyspunkt, vi har verdens sterkeste fagbevegelse. Det setter folk i stand til å ivareta sine interesser. Fagbevegelsen vet å holde borgerlige regjeringer i ørene. Sporene fra Sverige skremmer. Det kan bli en defensiv kamp om politikkens innhold, men det føles som en plikt å forsvare det velferdssamfunnet som er skapt i etterkrigstida, kjempet fram av de som bygde landet.

Olje og politikk

Vi som bor i innlandet, har ikke det samme forholdet til olje som de som bor langs kysten og i nord-Norge. Vi kan derfor se på oljepolitikken med et noe mer distansert blikk.

Globalt er det sikkert at oljealderen går mot slutten. Det er ingen som har funnet nye store olje- eller gassfelt på mange tiår. De kjente oljereservene er på 162 milliarder tonn råolje og 177 milliarder m3 naturgass. De lettest tilgjengelige feltene for utvinning er enten tatt i bruk eller er tomme allerede. På samme måte som med gruvedrift, koster det mer og du får mindre ut når det gå mot slutten av levetiden for en naturresurs. Den kjente økonomen Erik S. Reinert skriver interessant om dette i sine bøker.

Verdens energiråd (WEC) publiserer tall for verdens reserver av fossilt brennstoff. Dersom vi legger sammen alle kjente former for fossilt brennstoff men holder tjæresand og oljeskifer utenfor, så kan vi bare kan bruke opp til 22% av de antatte reservene fra nå og til 2050. Dersom vi bruker mer, så vil den globale temperaturen stige med mer enn 2 grader. Dette er noe å tenke på.

I Norge er det gjort store og lønnsomme investeringer i olje. Det gir enorme overskudd på handelsbalansen med utlandet. Fastlands-Norge har fått de økonomiske incitamenter som økonomien tåler, resten er plassert i fonds internasjonalt. Når økonomien går med full fart, vil ytterligere stimulering bare gi inflasjon, og ikke mer vekst. De fleste forstår dette, men ikke alle. Noen tror at det bare er å bruke mer penger.

De feil og mangler som finnes i dagens samfunn, skyldes ikke mangel på penger. Problemet er at hvis det skal gjøres mer av noe, så må det gjøres mindre av noe annet. Det kalles prioritering, og er situasjonen når økonomien går for fullt og ledigheten er lav. Når det er krise og hjulene stopper, så kan det brukes mye mer penger uten at det skader økonomien. Det er forklaringen på regjeringens krisepakker.

Norsk fagbevegelse har aldri vært teknologifiendtlig. Vi er med på omstillinger og har avtaler om produktivitetsutvikling som går helt tilbake til 50- og 60-tallet. Det er helt naturlig at folk vil slåss for sine arbeidsplasser. Nødvendige endringer vil likevel bli akseptert.

Hverken leting etter olje eller drift av kjente funn gir mange arbeidsplasser. Det er utbygginger som krever komplisert teknologi og høye investeringer, som også gir mange og til dels nye arbeidsplasser i oljeindustrien. Norge vil ha oljeproduksjon og oljeøkonomi lenge etter at oljeindustrien har sett sine beste dager. Produksjonen vil vare lenge selv uten investeringer.

Norsk oljeindustri trenger nye oppgaver. Utvinning av tjæresand i Canada tyder på at bransjen er desperat. Lofoten og Vesterålen er ideelle områder for oljeindustrien. Kravet om ekstrem sikkerhet gjør at utvinningen krever avansert teknologi og store investeringer. Håpet er at funnene blir store nok til at utvinning gir lønnsomhet. En rask utvinning av mulige oljeforekomster i Lofoten og Vesterålen vil kunne utsette behovet for omstilling i oljeindustrien. I dette perspektivet er utbygging et utsettelsesforslag.

Det er mange sårbare steder langs kysten som er helt avhengige av å levere til oljeindustrien. Deler av denne virksomheten kan forhåpentligvis snus i retning av fornybar energi. Dersom vi investerer mindre i olje framover, vil det bli mer penger til andre tiltak. Nedlegginger eller omstilling kommer uansett. Det vil bli rom for flere stillinger i offentlig tjenesteproduksjon, og i framtida må det rekrutteres mye folk og faglig kompetanse til omsorgssektoren.

Hva vi skal drive med etter oljealderen, er et mindre problem i innlandet enn mange andre steder. Det vil ta svært lang tid før virkningen av redusert oljevirksomhet vil ramme oss. Det kan hende vi har noe å lære bort til andre deler av landet. Som eksempel bør innlandet være ledende på bioenergi og nødvendig teknologi i denne sammenhengen.

Kunnskap og kompetanse er viktige elementer i alle framtidsperspektiver. Evnen til omstilling og nytenking trengs over alt, derfor må vi også gå i oss sjøl med tanke på de som kommer etter oss. De bør både få et miljø de kan leve i og en jobb de kan leve av.

Thor Solheim
Styremedlem i LO-GLTE