Helse- og sosialpolitikk

Sosialsektoren har forsvunnet. Før hadde vi sosialdepartement og sosialminister, sosialkontor og sosialsjef. Nå er dette borte. Hvor ble det av? Alle, fra psykologer til sykepleiere, har strømmet til det som kunne ha vært blant andre sosionomenes doméne. Noe ble til velferd, og mye ble til helse. Det hersker stor forvirring, og velferdsstatens mange ansikter, er det ikke lett å bli klok på.

Arbeiderpartiet tok jobben med å fornye velferdsstaten. Det ble en bølge av reformer. Strukturelle grep, omorganisering, effektivisering, bærekraft. Det skulle bli billigere, men bra, og med høyere kvalitet. Det ble konstruert et narrativ om at offentlig forvaltning hadde stått stille i mange år, og måtte fornyes. Narrativet er falskt. Offentlig sektor har forandret seg hele tiden, og har aldri stått stille. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Dette er ikke lenger populært. Erfaringene taler for seg selv. Forvaltningen blir dyrere og dårligere.

Arbeiderpartiet presset LO til å godta at Folketrygden fikk en skikkelig knekk. Målet var å spare 20%. I 2050 har pensjonen falt med 28%. Til markedsfundamentalistenes store glede, vil det endelig lønne seg å være frisk og leve et langt liv. Folketrygdens sosiale profil er nå en trist sak. En del av dagens ungdommer har alt startet med sin private sparing til alderspensjon. Som ordning blir dette dyrere og dårligere enn å ta det kollektivt gjennom Folketrygden. Privatisering av pensjon går med tap.

NAV, som reform, ble lansert som en forbedring av offentlige tjenester. Det statlige trygdekontoret og arbeidskontoret skulle fusjoneres med kommunale tjenester. En dør inn, skulle gjøre det lettere for brukerene av disse tjenestene. Stordriftsfordelene finnes ikke, og effektiviseringen er bare skryt. Målstyringen framstår som en skadelig tvangstrøye. Ordningene blir dyrere og dårligere for brukerne, men en god melkeku for private konsulentfirma.

Mange er mer enn middels interessert i helsepolitikk, og det er det gode grunner til. Velgerne mener at helse er den viktigste saken. Ap, Høyre og Frp står fortsatt på foretaksmodellen. Helseminister Bent Høie forøker å berolige velgerne ved å si at sykehusstrukturen ligger fast, og ingen trenger å være redde for å miste den kirurgiske akuttberedskapen på sitt lokale sykehus (forbehold om Innlandet) Foretaksstrukturen gjør at den politiske styringen blir svak. De regionale helseforetakene gjør i hovedsak som de vil. Da blir det mye forretning og lite forvaltning. Mangelen på politisk og faglig styring kan gi seg mange utslag.

Reklameavdelingen ved Sykehuset Innlandet HF har lenge promotert nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua. De har planer for et sykehus til 12 milliarder. HSØ vil tillate bygging for inntil 8 milliarder. Informasjon om dette kom på slutten av høringsperioden. Ingen ser ut til å kunne stoppe denne prosessen. Få har forstått at alt skal finansieres ved hjelp av effektivisering og kutt i akuttberedskapen, samt større kommunal innsats. Styret og ledelsen ved SI er klare på at de trenger politisk legitimitet for å gå videre med sine planer. Politikerne har på sin side ikke forstått at de har begrenset innflytelse. Noen tror de bare kan ønske seg ting. Selgerne fokuserer ikke på det som står med liten skrift. Økonomi trumfer alt.

I det store bilde så er sentrumspartiene motstandere av foretaksmodellen. Det nye Helsepartiet prøver å ta eierskap til hele saksområdet. Det klarer de ikke. Kravet om en ny helsepolitikk har bred støtte fra de mer verdikonservative, via det politiske sentrum og til det ytterste venstre. De tre store partiene som støtter foretaksmodellen har alle en intern opposisjon.

Gjennom kommunereform og politireform prøver den blå-blå regjeringa å bli like dårlig som Arbeiderpartiet til å reformere offentlig sektor. Sosialsektoren vil neppe komme tilbake. Det er ikke bare helseforetakene og NAV som kjøper private tjenester. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, hele veien fra asylmottak til barnehager og barnevern. Mange må dele på det politiske ansvaret. Flere velferdsprofitører blir rike på skattekroner som skulle ha gått til gode formål. Det blir et spennende valg til høsten.

Strukturer i helsetjenesten

SykehusMed Anne Enger som styreleder, og Alice Beathe Andersgaard som ny adm. dir., har Sykehuset Innlandet fått den best tenkelige ledelsen som kan skaffes i offentlig sektor. Problemet er at strukturen ikke innbyr til ledelse, men kun til administrasjon og styring. Ledelse må vi ha der folk jobber, og ikke i Brumunddal, eller i bil mellom ulike lokasjoner. På Gjøvik så startet sykehuset opp som et interkommunalt samarbeide. Kanskje må vi rykke tilbake til start?

Dersom vi skal tenke litt prinsipielt, kommer vi ikke utenom en evaluering av foretaksmodellen. Å styre offentlige helse- og omsorgstjenester som om de var private foretak, har slått feil. Målstyring gir feil fokus. Det finnes alternativer til New Public Management (NPM). Vi må slutte å slå sammen sykehus til uhåndterlige enheter. Fokus på bunnlinja, og mistillit til helsepersonell, er uforenlig med at helsevesenet, som system, skal sette pasienten i sentrum. Det er helsepersonellet som gjør jobben med pasienten. Yrkesetikken avgjør kvaliteten på møtet mellom behandler og pasient. Derfor kan vi stole på fagpersonene i helsevesenet.

Det er urimelig at folk må kjempe for sine lokale akuttsykehus over hele landet. Det er NPM-ideologien som gjør at beredskap er ulønnsomt. Foretakene klarer ikke å opprettholde et nødvendig antall senger. Til tross for sikker kunnskap, om at belegg på mer enn 85% i gjennomsnitt vil redusere kvaliteten på behandlingen, så fortsetter sengereduksjonen. Det spesielle med SI, er at her står de største og beste sykehusene i fare for funksjonstømming og nedleggelse av akuttfunksjonene. Dette skjer ikke i resten av landet.

Samhandlingsreformen gjør møtet mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten til et permanent konfliktområde. Ideelt bør partene møtes på samme forvaltningsnivå. Det vil kreve betydelig omorganisering, men kan være nødvendig for å unngå konfliktskapende organisering. Den desentraliserte akuttberedskapen bør ikke svekkes ytterligere, og kommunene bør ikke presses til å ta imot flere sykehuspasienter som ikke er ferdig behandlet. Ikke alt kan kommunaliseres. Vi trenger også store, statlige universitetsykehus. Omlag 5% av landets pasienter trenger helsetjenester på nasjonalt nivå. Det vi ikke trenger, er flere konsulentrapporter, mer byråkrati og detaljstyring fra statens side.

Alle helsetjenester trenger en demokratisk forankring. Det er Stortinget som bør bestemme de helsepolitiske rammene. Der bør det bestemmes hvor mange sykehus vi skal ha, og hva de i hovedsak skal drive med. Stortinget har også det overordnede ansvaret for kommuneøkonomien. Nasjonal helse- og sykehusplan bør utvides og rulleres hvert år. Lokalt trenger spesialisthelsetjenesten en ny modell for forvaltning, enten det blir fylket eller en annen løsning. Det er ønskelig at sykehuset også er en administrativ enhet. Derfor må det tenkes nytt. Er det mulig å samle sykehuset og kommunehelsetjenesten på et felles interkommunalt nivå? Dette spørsmålet bør utredes.

Helseforetaket SI har planer om en ny sykehusstruktur. Idéfaserapporten foreligger og skal ut på høring våren 2017. Drømmen om det store hovedsykehuset lever, og veien dit er brolagt med fatale sparetiltak. Nye tanker finnes det lite av. Det er kutt i beredskap og reduksjon av senger som skal finansiere det nye sykehuset. Selv om sykehuskampen er allmen og angår hele landet, så får kampene også et lokalt preg.

Den politiske mobiliseringen er i gang. Fagfolk og politikere, både på Lillehammer og på Gjøvik bør forså at sammen er vi sterke. Den som klarer å mobilisere bred og folkelig støtte for sitt lokale akuttsykehus, har muligheter for å klare seg.

Hovedsykehus for alle pengene!

logoDet er ikke bare å ønske seg et nytt hovedsykehus. Ingenting er gratis. For noen kan det ha blitt en litt bratt læringskurve. Sykehuset Innlandet har ikke bare lagt fram «idéfaserapporten», de har også lagt fram «omstilling kort sikt», som nå er behandlet i styret. Mens idéfaserapporten viser den lange veien fram til nytt hovedsykehus på Moelv (Mjøsbrua), så viser «omstilling kort sikt» de første konkrete skritt for å spare penger til det store prosjektet. De nye dokumentene og styrets behandling av disse, gjør det litt lettere å få innsyn i hvordan ledelsen tenker, og hva som er deres ideologi.

Det faglige perspektivet ser ut til å være kirurgisk. Øverst i hierarkiet står smale og spisse kirurgiske spesialiteter med høyteknologisk behandling. Det betyr roboter og dyrt utstyr. Nederst på stigen står store fagområder som medisin, psykiatri, rus og rehabilitering. Det sies ikke rett fram, men det er de gamle og funksjonshemmede som ikke blir prioritet, og de tjener ikke på sentralisering. Solås er midlertidig reddet fordi nye lokaler i Hedmark fylke ikke er klare for innflytting. Store ord om faglighet, kan ofte dekke over økonomiske og politiske motiver, og slike motiver finnes det mye av.

Økonomi er det overordnede perspektivet på sykehuspolitikken. Selve foretaksmodellen innbyr til økt markedsorientering. Ledelsen i SI tror på mye større grad av kostnadseffektivitet. De tror på stordriftsfordeler og lavere sengetall. Erfaringene fra Ahus og Østfold har ikke nådd fram. De 800 000 som tjenes hver gang de sier opp en sykepleier, kan brukes til å saldere budsjettet uten at det rammer pasientene. Økonomisk ideologi fra konsulentselskapene ser ut til å erstatte realismen. Produktivitetsveksten gir besparelser som kan brukes flere ganger. Både Stortinget, HSØ og SI bruker de samme pengene til ulike formål.

Behandlingen av «omstilling kort sikt» bidro til å avsløre noen politiske forhold. Det er nå helt klart og tydelig at den politiske makta i SI er forankret på Hamar. Lillehammer har ikke tjent noe på sin lave profil og støtte til nytt hovedsykehus. For Gjøvik er det nå kampen for Solås som er viktigst. Ett eksempel på meningsløs makt bruk, er sentralisering av pacemakerinnleggelser til Elverum. Eneste effekt er mer pasientreiser. Neste runde blir kampen om ortopedien, og om hvilke sykehus som skal overleve som akuttsykehus. Gjøvik ligger dårlig an. Spørsmålet er hvordan det går med den politiske mobiliseringa. Kommer Oppland arbeiderparti seg på banen? Kan ordførerne godta at sykehuset velter 20% av sine utgifter over på kommunene uten eller med lite økonomisk kompensasjon?

Samlet sett er norske sykehus underfinansiert. Foretaksmodellen, som i starten ga en bedre kostnadskontroll, har utviklet seg i feil retning. Byråkrativekst og bruk av eksterne konsulenttjenester er ute av kostnadsmessig kontroll. Det mørkeblåe svaret på disse utfordringene, er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. Den innbitte troen på at all offentlig virksomhet er ineffektiv, vil de ikke gi slipp på.

Det er lang vei mellom de som styrer og de som blir styrt. En fryktkultur har spredd seg i foretakene. Det er få som tør å si noe. Mange ser at regnestykket ikke går opp. Vi blir flere eldre, og flere blir pasienter. Det er ikke mulig å redusere virksomheten samtidig søm vi øker volumet på behandlingen.

Aldri før har store og velfungerende akuttsykehus som Gjøvik og Lillehammer blitt lagt ned. Vi kan ikke vente for mye av slitne helsearbeidere. Det er vi som har bruk for tjenestene, som må mobilisere. Det er noe vakkert over folk som går i fakkeltog for sykehuset sitt. Kompliserte saker trenger ikke være så vanskelige. Derfor kan det bli lettere for aktivister å mobilisere støtte til sitt lokale sykehus, nå som truslene har blitt tydeligere.

Fremtidig sykehusstruktur

Adm. dir. Morten Lang-Ree
Adm. dir. Morten Lang-Ree

Idéfaserapporten foreligger, og adm. dir. Morten Lang-Ree anbefaler det samme som han har ment hele tiden. Sykehuset Innlandet er ikke et sykehus. Det er et foretak. Det har konsekvenser for hvordan ledelsen tenker. Det er foretaksmodellen som legger opp til et ensidig fokus på bunnlinja. Det finnes en fundamentalistisk tro på at dagens sykehusstruktur er ineffektiv, og ikke økonomisk bærekraftig. Siden vi ikke bruker så mye penger på helse totalt sett, så er mangelen på økonomisk bærekraft forsåvidt riktig. I tillegg kommer ytterligere tre momenter. For det første skal det spares opp egenkapital til kommende nybygg. For det andre brukes det mye penger på egen administrasjon og Sykehuspartner. Og for det tredje så koster det mye å kjøpe konsulentbistand fra firmaer i inn- og utland.

Det å forvalte felleskapets ressurser, er ikke lett når det skal drives som forretning. Beredskap blir da noe ulønnsomt. Det skal være lediggang på brannstasjonen når det brenner lite, og det skal kalles inn ekstra mannskaper når det brenner mye. Slik bør det også være på sykehuset. De fleste pasienter legges inn som ø.hjelp (øyeblikkelig hjelp). Planlagt behandling kan skje hvorsomhelst, men folk shopper ikke helsetjenester. Vi har behov for våre akuttsykehus. Vi velger ikke når og hvor vi blir alvorlig syke.

Idéfaserapporten handler for det meste om Mjøsregionen. Det er en avsporing. Det finnes ikke noe alternativt scenario hverken for Tynset eller Kongsvinger sykehus. Alt som sies om de psykiatriske sykehusene på Sannerud og Reinsvoll, er at de skal samlokaliseres med somatikken. Betydningen av at deler av psykiatrien allerede er samlokalisert vurderes ikke. Spesialisert rehabilitering ser ut til å bli kommunalisert. Solås er overhode ikke nevnt i rapporten som er på 150 sider.

Istedenfor å utrede sykehusstrukturen i hele innlandet så vurderes bygging av nytt sykehus ved Mjøsa. Det er en forestillinger om betydelig stordriftsfordel. Effektivitet og økonomi skal sikres gjennom lavere beredskap og færre senger. Samtidig skal alle små og spesialiserte fagområder samles på ett sted. Dette skal angivelig være til pasientenes beste. Debatten blir da om hvilke aktiviteter som skal bli igjen på de tidligere akuttsykehusene. Dagbehandling, poliklinikk eller annen planlagt behandling. Økonomien avgjør.

Elverum blir en sak for seg, da dette sykehuset stengt tatt ikke ligger ved Mjøsa. Lillehammer og Gjøvik er heller ikke sykehus for Mjøsregionen, men for hele Oppland fylke. Da står vi tilbake med Hamar, som virkelig ønsker et nytt sykehus. Sykehusene våre har utviklet seg. Det blir kontinuerlig tatt i bruk ny teknologi. Vi har allerede sentralisert. Vi har redusert liggetiden så dramatisk at kommunene klager og mange må reinnlegges. Vi har det laveste sengetallet pr. innbygger i hele Europa.

Problemet er økonomien. Alle nye sykehus i Norge bygges for små. Det skjer for å holde kostnadene nede. Idéfaserapporten inneholder forutsetninger som tilsier at også det nye sykehuset ved Mjøsa vil bli for lite. Kommunene vil bli ytterligere presset til å ta imot pasienter som ikke er ferdigbehandlet. Med investeringer på 12 milliarder kroner, vil det kreves store reduksjoner i driftskostnadene. Det antydes besparelser på 700 millioner kroner pr år. Det betyr kraftige reduksjoner i bemanningen, kanskje opp til 7-800 årsverk. I tillegg kommer besluttede reduksjoner, før et hovedsykehus er etablert. Dette blir planer som tilsammen krever en organisasjon med 1000 færre årsverk.

På grunn av de finansielle utfordringene kan det nye sykehuset bli bygget i flere trinn. Det betyr at Hamar kan få sitt nye sykehus i første byggetrinn. Hva som så skjer, er ikke lett å se, men i første omgang skal saken om sykehusstruktur ut på høring. Det betyr at kampen om sykehusene ikke er over, men i ferd med å bli trappet opp. Aldri før har så store sykehus som Lillehammer og Gjøvik blitt lagt ned. Saken er historisk.

NPM og legestreiken

legeForetaksmodellen er grunnen til at helseforetakene tolker sitt samfunnsoppdrag på en snever, bedriftsøkonomisk måte. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. HSØ (helse Sør-Øst) har besluttet å konkurranseutsette IKT-infrastruktur til det amerikanske multinasjonale konsernet Hewlett Packard Enterprise (HPE). Det er forventet at IKT-strukturen i framtida skal driftes fra India. Er det lov å sende pasientenes journaler rundt omkring i verden? Slik skader HSØ nasjonale interesser på flere måter.

Økonomisk er foretaksmodellen en katastrofe. Byråkratiet eser utover. Feilaktige beslutninger, tvilsomme prosjekter og håpløse prosesser, fører til store overskridelser. Utgiftene til internasjonal konsulentbistand stiger til himmels. Bare den såkalte Osloprosessen førte til milliardoverskridelser. Det finnes mange flere eksempler. Dårlig styring med økonomien medfører at det ikke lenger er tilstrekkelige midler til løpende drift. Det betyr dramatiske kutt, og konflikter med mange fagmiljøer. Mange fagmiljøer fortviler fordi faglige premisser betyr lite for beslutningene. Bare økonomi teller. Helsetjenesteaksjonen lanserte tidlig parolen «Ta faget tilbake»

Det gamle personalkontoret har fått nytt navn. Nå heter det HR som betyr «human resources». Inspirert fra USA, er det såkalt «hard HR» som skal prøves ut. Modellen inneholder fagforeningsknusing (Union busting). Kollektive avtaler skal avvikles. Det satses på at lønn og overtid skal avtales individuelt. Dette har ført til en legestreik som nå får støtte fra havnearbeiderne. Anne Kari Bratten, den notorisk konfliktskapende lederen av arbeidsgiverforeningen Spekter, er en garantist for at konflikten blir hard og langvarig. Hun har tidligere uttalt at helsepersonell er grådige og late. Det hersker en fryktkultur ved landes sykehus. Uredde stemmer fra Gjøvik og andre steder forandrer ikke dette.

Legene trenger et kollektivt vern mot urimelig disponering av avtalt overtid utover arbeidsmiljølovens bestemmelser. Kravet er at tillitsvalgte skal være med på å godkjenne turnusen. Dette er en sak for hele fagbevegelsen. Helt fra starten av, for mer enn 100 år siden, var kampen for 8-timersdagen en kamp mot de som ville ha individuelle avtaler om arbeidstid. Spekters syn er gammeldags, og i strid med den norske modellen. Samarbeid og medinnflytelse er en integrert del av norsk arbeidsliv.

Helseforetak kan ikke gå konkurs. De bare later som om de opererer i et marked. Markedslogikken brukes som ideologi. Med folket som gissel og staten som garantist, ligger det an til økonomiske uansvarligheter. En lang rekke spørsmål blir stående ubesvart. Hva er forskjellen på LMS (lokalmedisinsk senter) og lite akuttsykehus? Hvorfor blir så mange prognoser feil? Hvorfor har store og små fagmiljøer ulikt syn på sentralisering? Hvorfor går ikke liggetiden ytterligere ned? Hvorfor minsker ikke behovet for senger? Hvorfor er landets nyeste sykehus bygd for små? Hva betyr eldrebølgen for spesialisthelsetjenesten? Kan problemene lempes over på kommunene, selv om kommunereformen slo feil?

Det er ikke lett å by på løsninger for den som selv er en del av problemet. Håpet er at foretaksreformen skal evalueres, og i beste fall bli en del av valgkampen 2017.

Hvem trenger et mandat?

Gjøvik
Gjøvik

Hva er drivkreftene bak saken om kommunestruktur? Hvilke interesser er det som står opp i mot hverandre? Det finnes flere modeller for å analysere ulike interesser. En av dem er sentrumperiferimodellen, som stammer fra Johan Galtung, men som delvis brukes av Senterpartiet og den kjente SV-politikeren, professor Ottar Brox. Mange konfliktlinjer i norsk politikk kan med fordel forklares utifra sentrumperiferi- modellen. By og land er det mest kjente eksempelet. Arbeiderpartiets parole «by og land, hand i hand» kunne i sin tid bidra til å forene landet som da var preget av splittelse.

EU-saken var i sin tid et oppgjør mellom sentrum og periferi. Ja-folket var i flertall i de store byene, men flertallet stemte nei. Prosessen var grundig, og det var stor deltakelse i folkeavstemningene, både i 1972 og i 1994. For eliten var nei-flertallet en krenkelse. De hevner seg ved stadig å utvide den udemokratiske EØS-avtalen. Folket har aldri bestemt at de mange direktiver fra EU, automatisk skal gjøres til norsk lov. Det siste på området, er at tilsynet med finansnæringa skal legges under Brussel. Norsk sjølråderett selges ut bit for bit.

Mange av de som er for å fusjonere kommune-Norge, oppfører seg som dårlige tapere. Det framsettes direkte trusler mot kommuner som ikke stemmer slik som eliten vil. Lokalpolitikken trenger sine spilleregler. Kommunegrenser er den strukturelle ramma for det lokale demokratiet. Her har vi grunnlaget for forutsigbar styring. Dersom reglene skal endres, så trengs det et mandat.

Det trengs ikke et mandat for å opprettholde status quo. Ja eller nei er ikke likeverdige alternativer. Mange foreninger og lag har bestemmelser om kvalifisert flertall for å endre vedtektene. Hensikten med dette, er å sikre virksomheten mot tilfeldige endringer i strukturen. Slik er det ikke i kommunesektoren. I strukturspørsmål er det Stortinget som har siste ordet. Det kan bli vanskelig å se bort i fra at folk som bor i små kommuner er mest fornøyde med de tjenestene de får.

En fellesnevner for mange av de aktuelle strukturendringer i offentlige sektor, er sentralisering. Politi eller NAV, sykehus eller skole. Alt skal bli bedre, bare vi sentraliserer. Små enheter skal legges ned, da de ikke er «bærekraftige for framtida». Her er vi framme ved sakens kjerne: Hva er sentraliseringens ideologiske basis?

Markedsliberalismen er et utgangspunkt. Offentlig sektor skal importere strukturer fra privat sektor. Det kalles for New Public Management. Erfaringene er ikke gode. Ingenting tyder på at større er bedre. Dersom det skal produseres offentlige tjenester, så er mindre og mer fleksible strukturer det som oftest er de beste. Det har kommet vage antydninger om at kommunene skal få nye oppgaver. Ingenting er bestemt, og dette kan ikke begrunne en ny og sentralisert struktur.

Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap, men staten beholder for mye av ressursene. Kommunene er fattige, og får lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Ansvaret for dette skal pulveriseres. Private profitører har kastet seg over offentlig sektor. Her er det profitt å hente. Dårligere lønn og pensjon, sammen med dårligere tjenester gir gode marginer for kreative velferdsprofitører. Velferdsprofitørene trenger større kommuner for å maksimere profitten sin, og å kamuflere utbyttet.

De blå-blå har generelt et negativt syn på offentlig sektor. De egner seg derfor dårlig som garantister for lokaldemokrati. De lokale prosessene har ikke gitt noe mandat for å gjøre vesentlige endringer i kommunestrukturen. Snarere tvert i mot. De blå-blå bør innrømme at de har lidd nederlag. Folk vil ikke ha politikken deres.

Økonomi, velferd og integrering

pengerFra 1996 til 2005 økte Fastlands-Norges næringsliv produksjonen per ansatt med 3 prosent årlig. I årene fra 2006 til 2014 økte den med bare 0,8 prosent årlig.Vi har hatt ti år med historisk lav vekst i produktiviteten, men folk har ikke merket det. Høy oljepris og økende bruk av oljepenger, har gitt høy inntektsvekst og maskert den lave veksten i produktiviteten.

Statsminister Solberg sier norsk økonomi er godt rustet til å tåle en omstilling fra dagens oljeavhengige situasjon til en ny hverdag der velferdsstaten kommer til å stå under press. Arbeidsledigheten økte fra 4,4 prosent i juli til 4,6 prosent, viser sesongjusterte tall fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU). Meglerhuset SEB har lagt fram ferske anslag for økonomien. Her justerer de ned sine prognoser for BNP-veksten for Fastlands-Norge til 1,6 prosent i år. Dette er ned fra tidligere 1,8 prosent.

Den svake trenden i detaljhandelen, kan øke Norges Banks bekymring for at nedturen i oljeindustrien sprer seg til større deler av økonomien, og på den måte øke muligheten for et rentekutt. Hvis utviklingen fortsetter som i det siste tiåret, og gitt at vi kan forvente en eldrebølge og lavere oljeinntekter, kan Norge oppleve at inntekten per innbygger stagnerer på dagens nivå. Dette skriver Nordea i en markedsrapport.

Dersom noen trodde at en eksponentiell vekst på 3 prosent i året var mulig over svært lang tid, så skyldes det nok mangelfull innsikt eller manglende regneferdigheter. Veksten måtte flate ut. Ingenting kan vokse inn i himmelen. Ikke i Norge, og heller ikke i verden. Det er tilnærmet resesjon i verdenshandelen og den ser ut til å vare lenge. Selv ikke opprustning og ny kald krig, ser ut til stimulere veksten i nevneverdig grad. Kapitalismen har sine sykliske kriser. Det handler om overproduksjon. Sparing og kutt i offentlige utgifter er galt svar på manglende kjøpekraft.

Og så har vi EU. Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap, og de presser Nato for politisk og militær støtte i deres indirekte krig mot Syria og Kurdistan via jihadistene. Norge har tatt i mot 150.000 arbeidsinnvandrere som en følge av EØS-avtalen og EUs utvidelser mot øst. Nå har vi i tillegg 30.000 asylsøkere som sitter i mottak og venter på saksbehandling. Det kan de gjøre i flere år, siden det er de som skal kastes ut, som prioriteres.

Vi lever i bemanningsbyråenes tidsalder. Arbeidsmiljøloven er svekka, og vi har implementert EUs arbeiderfiendtlige direktiver. Alt ligger til rette for økte forskjeller. Hotell og restaurant, bygg, renhold og transport, er bransjer som har mange eksempler på arbeidslivskriminalitet. Organisasjonsprosenten synker, og fagbevegelsen kjemper mot sosial dumping. Velferden vil bli svekka, og de blå-blå vil nok presse fram noen krokodilletårer i den forbindelse.

Regjeringen har en forestilling om at offentlig sektor er for stor og for lite effektiv. Arbeid med mennesker er personellintensivt. Det er nå økonomien har plass for flere hender i eldreomsorgen. I stedet får vi mistillit og urealistiske krav om effektivisering. Det er forskjell på velferd og industriproduksjon. Vi trenger ikke et voksende byråkrati som bedriver målstyring og kontroll. Vi trenger flere og bedre tjenester. Både i helsetjenesten, i NAV, og i de kommunale velferdstjenestene, kan volum og kvalitet økes. Det samme gjelder barnehager og skoler.

De blå-blå tror at det er to milliarder å tjene på kommunesammenslåing. Samtidig lover de bedre tjenester. Professor Jørn Rattsø truer med skatt på 65% dersom kommunene ikke vil. Sentralisering av politietaten er også ment å gi bedre tjenester. Fusjoner av sykehus skulle også gi økt kvalitet og besparelser. Mye tyder på at sentralisering hverken fører til god økonomi eller gode tjenester.

Privatisering er også en del av mistilliten til offentlig sektor. Noen private aktører har funnet ut at et sugerør ned i felleskassa, er lettere enn å tjene pengene i et marked. Det er sikkert mulig at noen kan tjene på dårligere lønn, pensjon og arbeidsvilkår. Hvordan kvaliteten på velferdstjenester kan reduserer kan være en bedriftshemmelighet.

Det som er veldig viktig for Norge, er å utvikle lange verdikjeder bygd på våre naturressurser olje, vannkraft, fisk, jordbruk og skog, samt en offentlig sektor som vokser. Regjeringen er ikke mistenkt for å ha store ambisjoner om integrering. Et høyt fellesforbruk bidrar til å holde folket i arbeid. Vi trenger et høyt skattenivå, fordi det utjevner forskjeller og bidrar til integrering. Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det begynner å bli åpenbart at skattelettelser for de rike, ikke fører til flere arbeidsplasser.