Sykehusstruktur for folk i Oppland

HelikopterEn gruppe anestesioverleger ved SI Gjøvik/Luftambulansen Dombås viderefører i OA 01.12-15 en debatt de i utgangspunktet har startet selv. Det er positivt at de svarer på mitt innlegg. Det kan oppklare misforståelser og øke kvaliteten på debatten.

Mjøssykehusmodellen er ikke særlig omtalt i den nye helse- og sykehusplan. Mangel på omtale er kanskje ikke noe vesentlig poeng. Anestesioverlegene har jo rett i at «helseforetakene utreder fremtidig struktur.» Det ville være dumt av oss i sykehusaksjonen å ta seieren på forskudd. Kanskje er vår seier tvilsom.

Innlandet består av to fylker og 48 kommuner. Det er et faktum. Oppland har to store somatiske akuttsykehus. De ligger i våre to største byer, og gir dermed en optimal plassering og struktur. Langt mer komplisert er forholdene i Hedmark. De har hele 4 sykehus, og et uavklart forhold mellom Elverum og Hamar. Elverum ligger ved Glomma, og ikke ved Mjøsa. Hamar sykehus er et ekte Mjøssykehus, i motsetning til sykehusene på Lillehammer og Gjøvik, som skal dekke et helt fylke. Dette er verdt å huske når det kommer mye tåkeprat om regioner. Det være seg Mjøsregion, Gjøvikregion, eller andre påfunn.

Det ser ut som om anestesioverlegene kun er opptatt av det høyspesialiserte behandlingstilbudet, og glemmer hverdagsmedisinen. Medisinsk utvikling har ført til at noe mer kan behandles utenfor sykehus uten at dette har redusert behovet for sykehussenger i merkbar grad. Utviklingen vil fortsette, men at det vil skje noen ”revolusjon” på området er ikke sannsynlig. Utviklingen har også ført til at sykehusene har fått nye muligheter, og presset øker.

Det viktigste i hjerneslagbehandlingen, er slagenheter på sykehus. Disse er i stor grad drevet av sykepleiere og fysioterapeuter. Noen slagpasienter har nytte av blodproppoppløsende behandling. Dette krever desentralisert tilbud på grunn av tidsfaktoren, og CT er et nødvendig hjelpemiddel. Dersom dette skal utføres ved LMS, vil det kreve radiografer i vakt. Dette er svært ressurskrevende og ikke et realistisk tiltak.

Helse Sør-Øst fikk utredet organiseringen av den mer avanserte hjerteinfarktbehandlingen (PCI-behandling) i 2012. Utrederne konkluderte med at infarktbehandlingen i Innlandet fungerte bra, og at de hverken faglig eller økonomisk ville tilrå at et slikt tilbud ble etablert i SI. Byråkratene i Helse Sør-Øst har valgt å ikke stenge helt for muligheten, men med så entydige råd fra anerkjente fagfolk er det utenkelig at tiltaket blir realisert. Den kritiske økonomiske situasjonen for foretaket understøtter denne konklusjonen.

Erfaringene med sykehusfusjoner er dårlige. Selv i lille Østfold har de klart å bygge for smått. Det nye sykehuset har korridorpasienter fra dag 1, selv om kirurgien er flyttet til Moss. Det nye sykehuset i Drammen blir også for lite, pga. mangel på investeringsmidler. I innlandet er utfordringene så forskjellige at SI bør deles i to foretak. Så får vi heller vente på en ny forvaltningsmodell.

Jeg tror det er en fare ved å bli for opptatt av helikoptere, raske biler og avanserte roboter. Det er ikke bra om det sees ned på den langsomme hverdagsmedisinen hvor kanskje nye prøvesvar må avventes, før videre diagnostisk refleksjon kan finne sted. En god debatt vil motvirke denne faren. Jeg ser fram til nye innlegg i denne debatten.

Seier for sykehusaksjonen

Styret i sykehusaksjonen
Styret i sykehusaksjonen

Nå foreligger Nasjonal helse- og sykehusplan. Det ble ikke mange overraskelser, men noe er en seier for sykehusaksjonen i Oppland. Det planlegges ikke noe nytt regionsykehus som skal konkurrere mot de største byene. Sykehusene i Oppland defineres som store akuttsykehus. Nasjonalt er det fem til ti små sykehus som står i fare for å miste sine kirurgiske akuttfunksjoner, men de skal ikke legges ned. De to små i innlandet ser ut til å være reddet. Tynset og Kongsvinger vil beholde sine akuttfunksjoner av geografiske og demografiske grunner. Dette er de positive sidene ved Nasjonal helse- og sykehusplan. Det problematiske forholdet mellom Elverum og Hamar er ikke avklart.

Kommunene sliter. Pasientene på sykehjem er ofte underdiagnostisert og feilmedisinerte. Fra kommunehelsetjenesten klages det over at pasientene skrives ut fra sykehus for tidlig. Norske sykehus er underfinansierte og har for lite kapasitet. De mangler senger. Ekstra ille er det i området til Helse Sør-Øst (HSØ). Oslo-skandalen medførte tap på flere milliarder. Helseministeren har løpt i fra sine løfter om granskning. Den mislykkede fusjonen i Oslo skal finansieres over driften uten ekstra bevilgninger. Sykehuset Innlandet sliter derfor økonomisk. Det kommer ikke friske penger, men det blir feil å skylde på strukturen. Særlig store kutt er ventet i psykiatrien pga. fordelingsmodellen til HSØ. Selv den mest optimale strukturen får lide når det mangler nødvendige midler til drift og vedlikehold.

Fire anestesioverleger ved SI Gjøvik, har skrevet en kommentar i OA som er i tråd med det som kommer fra ledelsen i SI. De hevder, at av hensynet til hjerne- og hjertepasientene, så trenger Norge et 5. regionsykehus beliggende i Mjøsområdet, helst ved Mjøsbrua som et geografisk kompromiss. De velger å se bort fra Nasjonal helse- og sykehusplan, som jo har gjort deres synspunkter uaktuelle. Hovedsykehus er ikke et begrep i sykehusplanen. Hjerne- og hjertekirurgien vil fortsatt være sentralisert til landets største sykehus, eller spesialsykehus. Det virker noe overfladisk når de skriver: «deler av «hverdags-sykehusmedisinen» kan på en faglig trygg og god måte flyttes ut fra sykehusene til lokalmedisinske sentere, sykehjem, kommunale akuttsenger eller til hjemmet.» Det er høyst tvilsomt om sykehus kan kvitte seg med de fleste av sine pasienter på denne måten. Indremedisin vil forsette å være en sentral aktør i de store akuttsykehusene som skal behandle folk flest.

Nasjonal helse- og sykehusplan problematiserer ikke foretaksmodellen. Den skal evalueres senere. Det som er klart, er at misnøyen er betydelig. Det handler om målstyring og mistillit til de ansatte. Det meldes om fryktkultur og om lojalitet som bare skal rettes oppover. Slikt kan gi eieren et styringsystem, men det bli ikke pasientenes helsevesen. Det å drive sykehus etter modell av kommersiell virksomhet, er ikke vellykket. Det er heller ikke noe folkekrav at sykehus skal overlates til private velferdsprofitører.

Alternativet til foretaksmodellen, er forvaltningsmodellen. Helsearbeidere bør ha en yrkesidentitet som er knyttet til utdanningen, og en yrkesetikk som er førende for deres atferd. Helsepersonell skal ha sin lojalitet hos pasienten. Forvaltningsmodellen kan sikre politisk styring. Det er politikerne som bør bestemme de helsepolitiske prioriteringene og bevilge de pengene som trengs til de ulike formål. Forvaltningens ansatte skal bistå politisk ledelse med å gjennomføre det som er vedtatt. Forvaltningsregnskaper skal vise at bevilgningene brukes til det formålet som er bestemt.

Nasjonal helse- og sykehusplan gir svar på noen spørsmål, men ikke de viktigste. Det etterlyses en sterkere politisk styring. Forsatt er det frittstående foretak som skal skalte og valte med pasienter og ansatte.

Sykehuspolitikk nasjonalt og lokalt

lokalsykehusStortinget skal behandle nasjonal helse- og sykehusplan i oktober. Ulike aktører er godt i gang med å posisjonere seg. Utspillet om å legge ned den akutte kirurgiske beredskapen ved halvparten av landets sykehus, er ikke lenger aktuelt. Helseministeren får følge av helsedirektoratet når han nå sier at ikke et eneste sykehus skal funksjonstømmes eller legges ned som følge av sentrale føringer. Det skal nå bli opp til lokale aktører å vurdere de små sykehusenes framtid.

Nyere forskning tyder på at sammenslåinger av sykehus slår negativt ut over både pasientbehandling og økonomi. Ikke alle skal gjøre alt. Det er det ingen som mener. Mange spesialiteter er sentralisert. Kirurgene ved de små sykehusene har ikke bare mer breddekompetanse, men de opererer oftere, og får derfor mer erfaring enn kollegaer ved større sykehus. De få pasientene som trenger mer spesialisert behandling enn det som gjøres lokalt, sendes korrekt videre til store universitetssykehus i Norge eller i utlandet. Det er svært vanskelig å sammenligne kvalitet, siden store og små sykehus gjør forskjellige ting. Tilgjengelig vitenskapelig dokumentasjon taler i retning av at en ytterligere sentralisering av akuttkirurgien i Norge, kan føre til redusert kvalitet, økt dødelighet og økte kostnader.

Dermed er ballen sparket over til helseforetakene. I mangelen på politisk styring blir det New Public Management som rår. Ønskedrømmen var at Stortinget tok det politiske ansvaret og bestemte hovedtrekkene i sykehuspolitikken. Hvor mange sykehus? Hvor skal de ligge? Og hva skal de hovedsakelig drive med? Slik blir det ikke. De viktige politiske beslutningene delegeres til foretakene. Da blir det markedet og målstyring som rår. Politikerne har abdisert. Det er den bedriftsøkonomiske tenkninga som er grunnen til at sykehusene har for få senger. Det råder en internasjonal konsensus om at gjennomsnittlig belegg ikke bør ligge over 85%. Både kvalitet og beredskap svekkes dersom belegget blir for høyt. Det er bra for butikken, men dårlig for pasienten.

Sykehusene våre har ikke bare for få senger, de har også for kort liggetid. Effektivitet er bra, men ikke når vi får for mange reinnleggelser, og pasienter som ligger på korridoren. Korridorsenger gir dårligere behandling med dårligere resultater. Både faren for infeksjon og dødeligheten øker. I dagens modell belønnes sykehus med overbelegg. Det er et strukturelt fenomen. Vi ser stadig at poster og avdelinger som allerede har for få senger og for kort liggetid, får pålegg om ytterligere nedskjæring av senger og personell. Ledere som varsler om slike forhold, blir utsatt for represalier og kan miste jobben. Dette kalles for fryktkulturen i sykehusene.

Halvparten av spesialisthelsetjenesten ligger under Helse sør-øst (HSØ). Det byr på noen ekstra problemer i forhold til resten av landet. Det handler om fordeling. Den såkalte Oslo-prosessen medførte uforutsette tap på flere milliarder kroner. HSØ har ansvaret for å fordele det regionale foretakets samlede ressurser i hele området. Resultatet så langt er at Oslo ble kompensert med et ekstra tilskudd og at konsekvensene er negative for resten av regionen.

Sykehuset Innlandet HF er det eneste foretaket som har levert pene overskudd, satt inn på konsernkontoen i HSØ. Noen har trodd at vi med dette har spart penger med tanke på et kommende hovedsykehus, men det er feil. Mens vi i innlandet har manglet penger til investeringer og drift, så har vi bidratt til å dekke det store underskuddet i Oslo. Oslo-området har størst befolkningsvekst, og inntektsfordelingsmodellen bidrar ytterligere til at Oslo får større uttelling. Ett kriterium, som beregnes ut fra kvadrering av folketallet, gjør det ekstra fordelaktig for Oslo når deres befolkning øker. Innlandets befolkning øker også, men ikke så mye. Nå viser beregninger at SIHF er det eneste foretaket i HSØ som faktisk reduserer sine utgifter. Denne tendensen vil fortsette hvis ikke kriteriene for fordeling endres. Det er grunnlag for å foreta en revisjon av inntekstfordelingsmodellen, slik at fordelingen av ressursene oppleves som rettferdig og rimelig. Kriteriene må oppleves som legitime, også utenfor Oslo.

I denne situasjonen fortsetter ledelsen og styret i SIHF å legge sine planer for et nytt hovedsykehus i innlandet. «Vi må stille spørsmål om en hovedsykehus-modell også kan bestå av to eller tre sykehus. Kan vi for eksempel tenke oss at et nytt sykehus ved Mjøsbrua kan være erstatningssykehus for Hamar og Gjøvik og at Lillehammer og Elverum består,» sier adm. direktør Lang-Ree.

Det er på tide at han får svar. Lillehammer og Gjøvik er fullverdige akuttsykehus som tilsammen skal dekke hele Oppland fylke. De er derfor ikke sykehus spesielt for mjøsregionen. I innlandet er det bare Hamar som har sitt pasientgrunnlag ved Mjøsa. Resten av Hedmark dekkes av Tynset, Elverum og Kongsvinger. Oppland har bare to fullverdige akuttsykehus innenfor somatikken. Det er Hamar som har den dårligste bygningsmassen, og som derfor har behov for nytt sykehus utenfor sentrum. Ja, det finnes et problem på Hamar, men ellers trengs det lite nybygg. Kravet er penger til investeringer i vedlikehold og teknologi samt til drift ved de øvrige fem akuttsykehusene i innlandet. Blir det for vanskelig på Hamar, så kan Elverum ta over akuttfunksjoner. Mange er nå leie av trusselen om sentralisering og nedleggelser.

Sykehus, valg og fantasier

Kjersti Toppe
Kjersti Toppe

Nasjonal helse- og sykehusplan skal ikke behandles i Stortinget før etter valget. Nestleder i Stortingets helse- og omsorgskomite, Senterpartiets Kjersti Toppe, er utvilsomt den fremste blant de systemkritiske politikerne. Hun er til stor inspirasjon for aksjonister og motstandere av funksjonstømming eller nedleggelser av sykehus over hele landet. Da er det trist at styremedlem i SI Hans Seierstad ødelegger så mye for partiet sitt ved å representere det motsatte syn. De lokale politikerne som ikke stiller opp for sykehuset sitt, bør få høre det i valgkampen. Det er massiv motstand mot sentralisering, nedlegging og funksjonstømming over hele landet.

Det finnes mange fantasier og forestillinger om sykehus. Derfor bør vi ta debatten om sykehusstruktur flere ganger. I Oppland har vi litt under 200 000 innbyggere, to halvstore byer og to halvstore akuttsykehus. Samt psykiatrisk sykehus med akuttfunksjoner. Dette er bra! Men det er mange som har lang vei til nærmeste sykehus. Derfor er vi glade for bedre prehospitale tjenester i form av bedre kvalitet på ambulanser, veier og helikoptere. Lokal Medisinsk Senter (LMS), er nyttig for noen, men kan ikke erstatte sykehus selv om noen fantaserer om dette. Kommunale akuttsenger er en følge av samhandlingsreformen. Dette er ikke sykehussenger. Kommunene trenger penger til vanlige sykehjemsplasser som det er for lite av.

Nasjonalt har en arbeidsgruppe foreslått å legge ned den kirurgiske akuttberedskapen ved halvparten av landets sykehus. Statsråden som først støttet forslaget i en tale 7. januar, sier nå at forslaget bare er ute til høring. Legeforeningen har nylig, på sitt landsstyremøte i Trondheim, gått enstemmig imot forslaget. Faglig forsvarlighet, god beredskap og trygghet for befolkningen må veie tyngst i landets sykehusstruktur.

Legeforeningen mener:

«• Kombinasjonen av spesialitetene indremedisin, kirurgi og anestesi er en forutsetning for god faglig kvalitet på diagnostikk og behandling av akuttpasienter i sykehus.

Akuttfunksjon forutsetter døgnkontinuerlig beredskap innen indremedisin, kirurgi og anestesi, med tilgang til radiologi- og laboratorietjenester.

Sykehus må gis nødvendige ressurser til å sikre kvalitet på diagnostikk og behandling. Det må være systemer for å opprettholde og videreutvikle robuste fagmiljøer som rekrutterer godt.

Befolkningen må sikres gode akuttilbud uavhengig av bosted. Velfungerende lokalsykehus er nødvendige i den akuttmedisinske behandlingskjeden. Reisetid, geografi og værforhold er tungtveiende faktorer som krever lokalsykehus med full akuttberedskap.»

Situasjonen i Hedmark er helt forskjellig fra den i Oppland. De har omtrent like mange innbyggere, men Hedmark har hele fire akuttsykehus i tillegg til det psykiatriske sykehuset. Om du spør de som sokner til sykehusene på Tynset og Kongsvinger, om de vil bytte med de på Fagernes og Otta, så får du nok vite at LMS ikke er det samme som sykehus. Sykehuset på Hamar ligger klemt inne på ei trang tomt i sentrum. Bygningsmassen er dårlig og mange har ønsket seg nybygd sykehus utenfor sentrum. Mange politikere har vært på Hamar og lovet bort et nytt sykehus. Det er her problemet ligger.

Norge er det landet i Europa som har færrest sykehussenger per innbygger, og derfor selvsagt også kortest liggetid. Siden etableringen i SI i 2003 så har vi i Oppland mistet 56,1 % av de kirurgiske sengene og 31 % av de indremedisinske sengene m/overvåking. Tilsvarene tall fra Hedmark er 14 % for kirurgiske senger og 18 % for indremedisin. Forestillingen om at det ikke har skjedd strukturelle endringer siden 1950-tallet, er fri fantasi.

Med unntak av Hamar, så er sykehussituasjonen i innlandet tilfredstillende. Spørsmålet er om fantasien tar overhånd. SI ledelsen har lansert begrepet mjøsregionen. Det betyr at de to små sykehusene på Hedmark er tryllet bort, og at sykehuset på Elverum har flyttet til Mjøsa. Helt siden 2003 har ledelsen og styret ved SI arbeidet for et nytt storsykehus. Nedleggelser av eksisterende sykehus skulle finansiere deler av prosjektet. Tilhengerne av Nye Hamar ser nå at denne strategien sannsynligvis vil feile. Alternativet for dem er da å legge ned eller funksjonstømme deler av sykehusene på Elverum og Gjøvik, la Lillehammer bestå som akuttsykehus og så selvsagt bygge nytt utenfor Hamar. For dem var det tross alt vitsen med det hele. Vil denne strategien bli mer vellykket?

Kirurgisk akuttberedskap

Bent Høie
Bent Høie

I sykehustalen 7. januar tok statsråd Bent Høie til orde for å skape akuttmottak uten kirurger. Dersom sykehus må betjene mer enn 60.000 innbyggere for å beholde den kirurgiske akuttberedskapen, så innebærer dette at halvparten av landets sykehus er i fare. Godt fungerende middels store sykehus, i middels store norske byer som Arendal, Ålesund, Gjøvik og Bærum med flere, kan også komme til å gå med i dragsuget selv om de er adskillig større enn denne grensen. Forslag foreligger allerede.

Endringer i spesialitetsstruktur får konsekvenser for sykehusstruktur, spesialisering av leger og behandling av pasienter. Det er viktig å sikre helhetlige helsetjenester i en desentralisert sykehusstruktur. Dette krever nye tanker om helhet gjennom teamarbeid, robuste fagmiljøer og gjennomgående generalistferdigheter i alle spesialiteter.

Prehospitale tjenester er en særdeles viktig premiss i all debatt om helsevesenet. Denne tjenesten er vi helt avhengig av. Likevel, og med all respekt, prehospitale tjenester inkluderer sjelden lege, og kan ikke erstatte sykehusbehandling. At noen forsøker å overbevise befolkningen om at framtidige tekniske løsninger skal bevirke dette, er å føre folk bak lyset.

Det er et faktum at hele kroppen henger sammen. Særlig eldre kan ha flere sykdommer. Ofte presenteres et sammensatt bilde, og da må indremedisinere, kirurger og andre profesjoner samarbeide om å komme til målet med pasientbehandlingen i en akuttsituasjon. Sortering til riktig gren krever bredde og samarbeid.  Indremedisinske pasienter har ofte både hjertekarsykdom og sykdom i andre organer.

Akuttberedskap krever flere vaktlinjer. Vi kommer ikke utenom fagene ortopedi og mage-tarm. Sammen med indremedisin, anestesi, røntgen og lab., blir virksomheten allsidig nok til å være et lite akuttsykehus. Ingen sykehus er komplette. Det er derfor helt normalt at mellom 5% og 30% av pasientene må sendes videre fra de aller fleste sykehus. Samlet er det kun 9% av Sykehuset-Innlandet sine pasienter som behandles på regionsykehus.

70 prosent av alle pasienter har tilstander som selv de minste lokalsykehusene kan håndtere på en utmerket måte. For de resterende pasientene trengs det ytterligere kompetanse. Akutte pasienter vil kunne trenge stabiliserende tiltak før overflytting til større sykehus. Det hjelper ikke hvor gode spesialister som finnes på de store sykehusene om pasienten er død når han kommer dit. De smalere spesialitetene trenger flere pasienter for å vedlikeholde og utvikle spesialiteten sin. Derfor kan både behandlere og pasienter ha nytte av større sykehus i noen tilfeller.

Det er mangel på spesialister av mange slag. Spesialistene utdannes normalt i offentlige sykehus. Leger i utdanning har viktige roller i vaktberedskapen på akuttmottak. Vi må håpe på at økonomien i fritt behandlingsvalg ikke rammer utdanningen av nye spesialister. Det er mye usikkerhet knyttet til fritt behandlingsvalg. Vil vi få en massiv privatisering? Eller vil ordningen gi liten effekt?

Flere politiske verdivalg er ønskelig, og kan gjerne knyttes til behandlingen av «Nasjonal helse- og sykehusplan», som skal opp i Stortinget til høsten. Mange mener at det er selve foretaksmodellen som er årsaken til mange av problemene. Mål- og resultatstyringsvanviddet innebærer en overgang fra forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap til forretningsideologi og forretningsregnskap. På den ene siden: En rasjonalistisk logikk, styrt av effektivitetstanker og økonomisk lønnsomhet. På den andre siden: En verdi- og normbasert logikk, med pasienten i sentrum.

Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid. Økonomisk eller politisk egeninteresse kan kamufleres som allmennytte. Har vi skjulte makthaverne i forvaltningen, helseforetakene, konsulentbyråene og blant oppdragsforskerne?

I Innlandet forsvarer folk stort sett sykehusene sine. Noen kjøper den massive reklamen for nytt storsykehus. Dette til tross for at ingen får vite hvor stort det vil bli, hva det skal koste og hvor det skal ligge. Spørsmålet er om styret i Sykehuset- Innlandet har nødvendig tillit til å stå bak en objektiv utredning av flere ulike alternativer.

For 4 år siden sa Bent Høie: «I dag opplever befolkningen at livsviktige beslutninger fattes av ansiktsløse byråkrater og foretak, mens helseministeren lar seg fange i systemet» Det har han fremdeles rett i. Han sa mye klokt den gangen han satt i opposisjon.

Bekymringer i helsepolitikken

Helse-28-10Helse Sør-Øst har levert en knusende kritikk av det planarbeidet som Sykehuset Innlandet har stått for så langt. Spørsmålet om ny sykehusstruktur er utsatt. Sykehusaksjonen spiser bløtkake, og noterer seg for en foreløpig seier. Ledelsen og styret i SI må starte helt på nytt, og ikke bare utrede flere alternativer, men også dokumentere at prosjektet er relevant, gjennomførbart og levedyktig. Det finnes ingen kø for byggeprosjekter, men SI-ledelsen håper på statsbudsjettet for 2020, etter at Vestre Viken har finansiert sitt prosjekt. SI må også avvente Nasjonal helse- og sykehusplan som skal behandles i stortinget neste år. Før denne planen foreligger, er det ingen vits i å planlegge noe som helst sykehus.

Innlandet sykehusområde er geografisk sett nesten like stort som resten av Helse Sør-Øst. Befolkning på 393 000 (2012), og øker med 13 % frem til 2030. Gruppen 70 + øker med 52 %. Aktiviteten er fordelt på 6 sykehus i tillegg til desentraliserte tjenester ved de lokalmedisinske senterne på Otta og på Fagernes. At sykehusstrukturen i Innlandet er omstridt, er helt naturlig. Her finnes det både ulike interesser og ulike oppfatninger av virkeligheten. Det springende punktet er føde- og akuttberedskap. Oppland er ferdig sentralisert, mens Hedmark har hele fire akuttsykehus, og det er en krevende struktur.

Spesialisthelsetjenesten preges av høy kompetanse og stor effektivitet. Kort liggetid er hovedsakelig et gode. Svakheten ligger i for få senger og at effektiviteten noen ganger kan true kvaliteten på tjenestene. Hovedproblemene ligger ikke på det faglige. Våre spesialister holder en høy standard, både nasjonalt og internasjonalt. Et stort og egenmektig byråkrati bruker alt for store ressurser på dyre konsulentselskaper. DRG- poeng (innsatsstyrt finansiering) svekker det faglige fokuset. Kontroll og rapportering erstatter faglig autonomi og tillit. Frykt og mistillitskultur er rapportert fra mange helseforetak.

En nasjonal sykehusplan må stanse helseforetakenes egenrådige luftslott som vedtas utenfor politisk kontroll. Fordi dette betyr færre senger, færre ansatte, mindre pasientsikkerhet, mer kaos, flere utsettelser, lengre køer, mindre oversikt og dårligere kvalitet! Det gjelder å stoppe nedleggelser av akuttfunksjoner og sykehussenger til fordel for en god ressursbruk av sykehus i hele Norge. Kravet er at foretaksmodellen avvikles, at politikerne tar tilbake makta, og at helsearbeiderne får tilbake fagene og yrkesetikken sin.

Kommunehelsetjenesten er tiltenkt en enda viktigere rolle som følge av samhandlingsreformen. Den reformen er ikke finansiert i utgangspunktet, og med en ytterligere svekket kommuneøkonomi, er det grunn til bekymring for tjenestene. Fastlegeordningen er en suksess, men kompetansen varierer mer enn hos sykehusspesialistene. Fastlegene står foran et generasjonsskifte som faller sammen med eldrebølgen. Her kan det bli problemer med å få unge leger til å overta praksisene.

Det er de strukturelle forholdene som er mest bekymringsfulle på lengre sikt. På kort sikt er det nedskjæringene som er farligst. Ledelsen i SI har i flere år forsøkt å spare penger til sitt nye luftslott. De truer nå med å kutte funksjoner som vil svekke allsidigheten i sykehustilbudet. Den kommunale fattigdommen vil ramme eldre og syke i enda større grad enn før.

Ny helsepolitikk fra 2015?

Senterpartiet_gamm_3557264aNeste år skal stortinget behandle nasjonal helse- og sykehusplan. Det knytter seg store helsepolitiske forventninger til denne planen. Et utspill fra Senterpartiets stortingsgruppe treffer spikeren på hodet:

«Stortinget ber regjeringa sørgje for at vesentlege endringar i sjukehusstruktur og sjukehusoppgåver – spesielt endringar i eksisterande føde- og akuttberedskap – blir avgjort av Stortinget i nasjonal  helse- og sjukehusplan.

Stortinget ber regjeringa sørgje for at store sjukehusinvesteringar blir avgjort av Stortinget i nasjonal helse- og sjukehusplan.»

Det er tydelig at Senterpartiet sentralt, ønsker demokratisk kontroll over de viktigste beslutningene vedrørende sykehus. Akuttberedskap og desentralisert fødetilbud er lite forenelig med den industrielle og økonomiske ideologi, hvor målstyring, kontroll, rapportering og den økonomiske bunnlinje har vært alle aktiviteters mål. Beredskap er ikke «lønnsomt».

Helsevesenet i Norge har gjennomgått dramatiske prosesser med nedleggelse av sykehus, sykehussenger, effektivisering og forkortet liggetid. Mye av dette kan sies å være nødvendig og riktig. Men, antall somatiske sykehussenger er halvert i løpet av 25 år, fra drøyt 20 000 til 10 800 i dag. Vi har 2,1 seng pr 1000 innbyggere og ligger på bunn i Vest-Europa. Mange pasienter skrives ut før de er friske nok, ganske enkelt fordi det ikke er plass til dem. De må ut fordi nye pasienter skal inn. Dette reflekteres også i det høye antall reinnleggelser.

Befolkningen blir eldre. Kreft, diabetes og KOLS er økende, og behandlingstilbudene blir mer komplekse og omfattende pga forskning og utvikling. Effektiviseringen har medført at gjennomsnittlig liggetid på sykehus ligger nær bunnivå i Europa. Det er derfor ikke grunnlag for å tro at ytterligere sentralisering og enda færre senger er framtidsretta.

Norge bør ivareta sine nasjonale behov. Vi trenger et rikshospital som kan ta pasienter fra hele landet. Ullevål sykehus bør styrkes i sin funksjon som nasjonalt traumesenter. Alle de store universitetsykehusene bør ha nasjonale funksjoner. Lokalt trenger vi allsidige akuttsykehus som kan behandle folk flest.

Foretaksmodellen, med sin industrielle og økonomiske ideologi, har også medført en tragisk sløsing med statens penger. Norske helseforetak har brukt over 6 milliarder på konsulenthjelp de siste 10 år, og Oslo har alene brukt over 3 milliarder på en prosess som riksrevisjonen har karakterisert som en skandale. Byråkratiet stjeler halve veksten i helsebevilgningene. Det er også løpende fare for overinvesteringer i høyteknologi som er begrunnet med konkurransehensyn, og ikke pasientenes behov. Samtidig forsømmes nødvendig vedlikehold.

Lokale myndigheter har vist manglende evne til å ta kampen opp mot helseforetakene. Politikere inn i foretakstyrende virker ikke. Kravet til lojalitet trumfer alle lokalpolitiske hensyn. Som eksempel kan nevnes fylkestinget i Oppland. Det nytter lite med klar tale når kravet er konsensus. Uenighet om nytt hovedsykehus blir kamuflert, og foretaket får frie hender til å tolke det som ble vedtatt.

Helsepersonell blir gjennom sine yrker kjent med en rekke forhold som skaper problemer for enkeltmennesker eller grupper, og har en moralsk plikt til å gjøre disse forholdene kjent. Ikke minst når pasienter blir kasteballer mellom sykehus og kommuner. Dette står i skarp kontrast til den rådende politiske konsensuskultur. Helsepersonell bør overvinne frykten for å si ifra. Særlig når det er systemsvikt. En rettferdig fordeling av samfunnets ressurser er et viktig mål og en grunnleggende etisk utfordring i helsevesenet. Det er et særskilt ansvar å arbeide for rettigheter og gode kår for utsatte grupper.

I helseforetakene er styremedlemmene oppnevnt, og ikke valgte. I styret har de høye honorarer og de blir ikke reoppnevnt dersom de ikke viser lojalitet oppover. Heldigvis har vi et parlamentarisk demokrati. Det betyr at det er Stortinget som bestemmer. Stortinget kan skaffe oss en ny og bedre helsepolitikk.