Kaptein Snabeltann og kapitalen

flyHan er av sjørøverslekt, men kaller seg for flykaptein. Grunnen til det, er at han ofte røver fra lufta. Snabelen stikker han ned i felleskassa, eller han bruker den til å suge opp olje. Slik kan han finansiere nye bombefly. Kaptein Snabeltann foretrekker gullgruver, oljefelt eller andre naturresurser. Det gjelder å tenke stort, sier han. Kapteinen er stor som en elefant, befinner seg ofte midt i rommet, men kan være vanskelig å få øye på.

Det å drepe folk med kniv eller sabel, er gammeldags, primitivt og uetisk. Bombing fra stor høyde, eller bruk av raketter og droner derimot, det kan skje på humanitært grunnlag. Det er utrolig hvor mange som kan drepes bare den moralske begrunnelsen er uangripelig. Beskyttelse, frihet og menneskerettigheter er tidens mest populære begrunnelser. Det må for all del ikke innrømmes at krigen egentlig handler om markeder og råvarer.

Kaptein Snabeltann vet at økonomisk eller politisk egeninteresse kan kamufleres som allmennytte. Han har utviklet en rekke argumenter og begreper som tar sikte på å begrunne eller forsvare sin tvilsomme atferd. Han anklager sine kritikere for å være politisk korrekte. Han skylder på Janteloven, eller beskylder folk for misunnelse. Han sier: Dersom alle vil bli rike, hvorfor er det da så galt at noen blir det? Slik forsvarer han at de 85 rikeste personene i verden eier mer enn det halvparten av jordas befolkning eier.

Alle lever og bor vi på denne vår eneste planet. Vi puster samme luft, vi ler og gråter sammen, vi fødes og dør her. Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid. Hva er da problemet? Kan vi ikke bare leve, arbeide og dele det vi har? Nei, kapteinen Snabeltann er av røverslekt. Han har ikke bare arvet sin formue. Han er bærer av en økonomisk verdensorden, som fordrer plyndring av alle ressurser. Kapitalen må forrentes. Snabeltann bomber og brenner, folk prøver å flykte.

Kaptein Snabeltann er grunnen til både økonomiske og økologiske bekymringer for hvordan det går med verden. Det finnes ikke ressurser til eksponensiell vekst inn i himmelen. De rike klarer ikke å skape nye arbeidsplasser. De bare sparer i fast eiendom og håper på bedre tider. De fattige har ikke penger til å kjøpe det som produseres. Den klassiske krisa handler om overproduksjon. Det er krisetider både i EU, USA og Kina.

Er kaptein Snabeltann gammel og syk? Har han ikke etterkommere som kan drive verket videre? Er han i ferd med å miste grepet? Enkelte har begynt å tro at en ny økonomisk verdensorden er mulig. Alternativet er et helt nytt system hvor det ikke er plass for kaptein Snabeltann. Uansett er det langt fram, og lett blir det ikke. Vi må samle oss og stå sammen mot kaptein Snabeltann og hans menn!

Miljøpolitikken og MDG

mdgVi er alle litt grønne nå for tida. Gang- og sykkelstier løftes opp på den politiske arena. Kollektivtransporten skal prioriteres foran bilen. Klima- og miljøregnskap skal utvikles. Matjord og grøntområder skal vernes. Det er bare det, at i praksis er det stikk motsatt. Flere biler og bedre veier. Nærbutikkene legges ned, og vi tar bilen til det nye storsenteret. Verneinteressene taper. Regelen er at kapitalkreftene får sine ønsker oppfylt. Kommunen er redd for å miste arbeidsplasser. Hvorfor er det slik?

Som konsumenter er vi ikke organiserte. Markedet responderer ikke på kollektive behov. Dersom noen store butikker holder oppe på søndager, så vil selv små kundegruppers atferd føre til at mange butikker tvinges til å følge etter og holde oppe av frykt for konkurransevridning. Markedet er en suveren mekanisme når det gjelder å tilfredstille individuelle behov. Samtidig er markedet helt uegnet til å sikre rettferdighet, fordeling og frihet på demokratisk vis. Det er grunnen til at mange vil ha en blandingsøkonomi. Markedet må reguleres og korrigeres politisk.

Storsentrene er i ferd med å gjøre store deler av varehandelen bilbasert. Byer blir tømt for funksjoner. Kapital og makt konsentreres på få eiere. Mange steder er det Thongruppen som bestemmer når lysene slukkes i byen om kvelden. Markedet for mat domineres av bare tre aktører. Lokal mat er populært, men blir hindret. Lokale krefter slipper ikke til. De kaller det kjøpesentere, men de driver bare med salg. Oligarki betyr fåmannsvelde, og det er det det er.

På Gjøvik ligger CC på Mjøsstranda og dominerer med sine store arealer for parkering. Senteret er bygget ut i flere byggetrinn over lang tid, og er i dag en klar trussel mot Gjøvik sentrum. Ingen politiske partier er villige til å ta opp kampen. CCs rett til vekst og utvikling, er viktigere enn hensynet til miljøet. Handelstanden i Gjøvik sentrum ligger på sotteseng, og protesterer svakt. Situasjonen på Gjøvik er lik den vi ser mange steder over hele landet.

Internasjonalt har prisen på en rekke viktige råvarer gått nedover. Vi står overfor en varig lav oljepris.Ytterligere utbygging i nordsjøen er ulønnsomt, og dessuten er det snart tomt. Teknologioptimistene tror på en «quick-fix». De tar feil. Alternative energikilder blir nå ulønnsomme pga lav oljepris. Eidsiva energi taper mye penger på sine investeringer i vindmølleparker. En Tesla S slipper ut like mye CO2 som andre biler pga. en stor pakke batterier som skal produseres, driftes og til sist deponeres. Den økonomiske veksten har vært basert på karbon i 200 år, og nå er det snart slutt. Det er krise både i det globale markedet og i EU. I Norge er det ikke krise ennå, men det er fullt mulig at den kommer.

MDG er et lite og nytt parti. De framstår likevel som en vinner ved årets kommunevalg. De sitter på «vippen» i mange kommunestyrer, og får derfor innflytelse på konstituerende møter i kommunestyrene. Noen politisk innflytelse ellers, er det vanskelig å se at de grønne får. Alle partier sier seg enige i deres prinsipper. Ingen har noe i mot en bedre verden. MDG forholder seg ikke til de kreftene som bestemmer samfunnsutviklingen. De føler seg hevet over viktige dynamiske spørsmål som forholdet mellom arbeid og kapital, fattig og rik, og over høyre og venstre i politikken. Derfor er de godt likt av alle.

Det finnes ikke alternative teknologier som kan levere energi i tilstrekkelig volum og til en pris som sikrer fortsatt økonomisk vekst. Uansett må det totale energiforbruket reduseres kraftig, og fordeles på en mer rettferdig måte. Den globale økonomien er ikke bærekraftig. En ny økonomisk verdensorden er derfor en nødvendighet. Dette er det svært få som har tatt innover seg på alvor. Hvor står de grønne?

Olje og politikk

Vi som bor i innlandet, har ikke det samme forholdet til olje som de som bor langs kysten og i nord-Norge. Vi kan derfor se på oljepolitikken med et noe mer distansert blikk.

Globalt er det sikkert at oljealderen går mot slutten. Det er ingen som har funnet nye store olje- eller gassfelt på mange tiår. De kjente oljereservene er på 162 milliarder tonn råolje og 177 milliarder m3 naturgass. De lettest tilgjengelige feltene for utvinning er enten tatt i bruk eller er tomme allerede. På samme måte som med gruvedrift, koster det mer og du får mindre ut når det gå mot slutten av levetiden for en naturresurs. Den kjente økonomen Erik S. Reinert skriver interessant om dette i sine bøker.

Verdens energiråd (WEC) publiserer tall for verdens reserver av fossilt brennstoff. Dersom vi legger sammen alle kjente former for fossilt brennstoff men holder tjæresand og oljeskifer utenfor, så kan vi bare kan bruke opp til 22% av de antatte reservene fra nå og til 2050. Dersom vi bruker mer, så vil den globale temperaturen stige med mer enn 2 grader. Dette er noe å tenke på.

I Norge er det gjort store og lønnsomme investeringer i olje. Det gir enorme overskudd på handelsbalansen med utlandet. Fastlands-Norge har fått de økonomiske incitamenter som økonomien tåler, resten er plassert i fonds internasjonalt. Når økonomien går med full fart, vil ytterligere stimulering bare gi inflasjon, og ikke mer vekst. De fleste forstår dette, men ikke alle. Noen tror at det bare er å bruke mer penger.

De feil og mangler som finnes i dagens samfunn, skyldes ikke mangel på penger. Problemet er at hvis det skal gjøres mer av noe, så må det gjøres mindre av noe annet. Det kalles prioritering, og er situasjonen når økonomien går for fullt og ledigheten er lav. Når det er krise og hjulene stopper, så kan det brukes mye mer penger uten at det skader økonomien. Det er forklaringen på regjeringens krisepakker.

Norsk fagbevegelse har aldri vært teknologifiendtlig. Vi er med på omstillinger og har avtaler om produktivitetsutvikling som går helt tilbake til 50- og 60-tallet. Det er helt naturlig at folk vil slåss for sine arbeidsplasser. Nødvendige endringer vil likevel bli akseptert.

Hverken leting etter olje eller drift av kjente funn gir mange arbeidsplasser. Det er utbygginger som krever komplisert teknologi og høye investeringer, som også gir mange og til dels nye arbeidsplasser i oljeindustrien. Norge vil ha oljeproduksjon og oljeøkonomi lenge etter at oljeindustrien har sett sine beste dager. Produksjonen vil vare lenge selv uten investeringer.

Norsk oljeindustri trenger nye oppgaver. Utvinning av tjæresand i Canada tyder på at bransjen er desperat. Lofoten og Vesterålen er ideelle områder for oljeindustrien. Kravet om ekstrem sikkerhet gjør at utvinningen krever avansert teknologi og store investeringer. Håpet er at funnene blir store nok til at utvinning gir lønnsomhet. En rask utvinning av mulige oljeforekomster i Lofoten og Vesterålen vil kunne utsette behovet for omstilling i oljeindustrien. I dette perspektivet er utbygging et utsettelsesforslag.

Det er mange sårbare steder langs kysten som er helt avhengige av å levere til oljeindustrien. Deler av denne virksomheten kan forhåpentligvis snus i retning av fornybar energi. Dersom vi investerer mindre i olje framover, vil det bli mer penger til andre tiltak. Nedlegginger eller omstilling kommer uansett. Det vil bli rom for flere stillinger i offentlig tjenesteproduksjon, og i framtida må det rekrutteres mye folk og faglig kompetanse til omsorgssektoren.

Hva vi skal drive med etter oljealderen, er et mindre problem i innlandet enn mange andre steder. Det vil ta svært lang tid før virkningen av redusert oljevirksomhet vil ramme oss. Det kan hende vi har noe å lære bort til andre deler av landet. Som eksempel bør innlandet være ledende på bioenergi og nødvendig teknologi i denne sammenhengen.

Kunnskap og kompetanse er viktige elementer i alle framtidsperspektiver. Evnen til omstilling og nytenking trengs over alt, derfor må vi også gå i oss sjøl med tanke på de som kommer etter oss. De bør både få et miljø de kan leve i og en jobb de kan leve av.

Thor Solheim
Styremedlem i LO-GLTE