Stikkord: Krim

Oppsummering av utenriks- og sikkerhetspolitikken

NATO

Manus til 1. mai innlegg på Gjøvik Arbeidersamfunn 2017

Det er konsensus som har preget utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge gjennom mange år. Viktige saker blir ikke diskutert. Få politikere vil innse at vi har en ny situasjon. Mange tror at verdensordningen er gjeninnført etter Brexit og Trump, bare fordi Macron vil bli valgt som fransk president 7. mai. Macron representerer banken Rothschild og er den fremste talsperson for finanskapitalen i Frankrike. Han har full støtte fra borgerskapet. Sosialdemokratene har gjort seg selv politisk irrelevante i Frankrike.

Under president Macron vil det bli lavere lønninger og sosiale utgifter, skattelettelser, mer innvandring av billig arbeidskraft, og mer makt til EU. Denne politikken vil ikke gi flere jobber, men øke de sosiale konfliktene. Frankrike har 10% muslimer. Disse er i hovedsak like truet av innvandring som andre arbeidere og bønder. Den kommende utviklingen i Frankrike vil forsterke krisa i hele EU.

EU er svekket og preget av indre oppløsning. De som ønsker mer union, kjører bare på, og har ikke forstått at den globale liberalismen er på hell. EØS-avtalen er så dårlig at Storbritannia anser den som dårligere enn ingenting. For Norge er EØS en husmannskontrakt som sikrer sosial dumping. Store deler av norsk fagbevegelse tror ikke lengre på at EØS er nødvendig for å drive handel mellom ulike land.

Arbeiderpartiet har hatt landsmøte. Det dyreste vedtaket var at militærvesenet skal få 2% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er en bestilling fra president Trump, med støtte fra generalsekretær Jens Stoltenberg. Pengene skal ikke brukes på forsvar av Norge. Snarere tvert i mot. Den norske delen av forsvaret skal legges ned. Det er USA sitt globale engasjement som skal støttes. Da trengs det langtrekkende angrepsfly, ikke hær og hjemmevern.

USA er en nå en politisk og økonomisk ustabil nasjon. Trump er en uforutsigbar president. Vesten støttet statskuppet i Ukraina, men klarte ikke å erobre de russiske basene på Krim. USA krever europeiske sanksjoner mot Russland. Norge følger opp ved å oppgi vår selvpålagte basepolitikk, som gikk ut på at vi ikke skulle ha utenlandske tropper på norsk jord i fredstid. Europa taper på sanksjonene, mens USA slipper billig unna.

Krigsfaren er nå størst i Asia. Nord-Korea kan bli det påskuddet som trengs. Dersom kineserne trekkes inn, så kan det fort bli verdenskrig. Det er Kina som utfordrer USA når det gjelder det økonomiske verdensherredømme. Kina utvikler seg raskt, og eksporterer mye kapital. Amerikanske interesser handler derfor mest om Asia, og i mindre grad om Europa og Midtøsten, selv om olje er viktig.

Når USA bomber i Syria uten å provosere Russland i nevneverdig grad, og når de slipper en kjempebombe i Afganistan, så er dette først og fremst symbolpolitikk. Israel ønsker permanent krig i Syria. Saudi-Arabia og Tyrkia skal bekjempe Iran og Hizbollah på syrisk jord. USA vil slippe å betale regningen. Norge bidrar til krigen ved å bryte folkeretten. Uten tillatelse har vi har sendt militære styrker til et selvstendig land som er medlem av FN. Norsk Folkehjelp er brukt til å bygge opp det sivile samfunn i terroristkontrollerte områder.

Nato er i våre dager ute av stand til å levere trygghet og fred. Norge risikerer å bli trukket inn i mange kriger omkring i hele verden. Det er på tide å ta debatten om hva som tjener våre interesser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk bør ikke lenger være et tabuområde.

Krim og EU

I februar 1945 møttes de allierte supermaktene ved byen Jalta på Krim. Krim lå den gangen i Sovjetunionen, nærmere bestemt i Russland. USA, Storbritannia og Sovjetunionen visste at de snart ville vinne, og dermed avslutte den 2. verdenkrigen i Europa. Etter avtale ble både Tyskland og resten av Europa delt, etter stormaktenes interesser. Slik oppsto skillet mellom øst og vest.

Enigheten varte ikke lenge, men partene holdt seg til det som var avtalt på Jaltakonferansen. Vi fikk rustningskappløp og kald krig. Sovjetunionen var militært sterk, men trengte sårt mer industriell kapasitet. De østeuropeiske land ble plyndret for industri, mens vesteuropeerne fikk hjelp fra USA til gjenoppbygging.

I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. EU var aldri et fredsprosjekt, men sprang ut ifra de behovene som den kalde krigen skapte.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i Øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjetunionen råtnet fra innsiden, og klarte ikke konkurransen med vesten om økonomisk vekst. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst, og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland. Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrusjtsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake.

Krim er viktig for russerne. NATO må ikke få tak i Russlands viktige flåtebase på Krim. Ett sted går grensen for hva Russland kan akseptere av vestlig ekspansjon. Krim var et autonomt område under Ukraina i en periode på 60 år. Nå er denne perioden slutt. Vesten protesterer, og vi er med på sanksjoner mot Russland, i strid med norske interesser.

EU er med på sanksjonene mot Russland av hensyn til vår mektige allierte USA. Med ny president i USA, kan det hende at forholdet til Russland endrer seg. EU-landene, med Tyskland i spissen, trenger handel og samarbeid med russerne. Norge er heller ikke tjent med ny kald krig. Vi har ikke registrert noen russisk ekspansjon. At Russland ivaretar sine interesser på Krim, kan vurderes som rimelig.

EU har for tiden mer enn nok med sine egne problemer. Det tradisjonelle sosialdemokratiet ser ut til å ha utspilt sin rolle. Oppslutningen svikter, og politikken er lite relevant. Markedsfundamentalistene presser på for en stadig mer integrert union. De sier nei til nasjonalstaten og ja til Europas forente stater. Høyrepopulistene utnytter den sosiale og økonomiske krisa til sin fordel.

Det finnes ikke en folkebevegelse som ønsker Krim tilbake til Ukraina. Forholdet til Russland bør normaliseres. Det finnes nok av virkelige utfordringer å ta fatt i. Norge bør avbestille kampflyet F35, holde fast ved den tradisjonelle basepolitikken og ellers støtte FN og arbeidet for fred i verden.

Norsk økonomi i det store perspektivet

Finansminister Siv Jensen
Finansminister Siv Jensen

Norsk økonomi er sensitiv for internasjonal påvirkning. Både den globale krisa, EU- krisa og sanksjonene mot Russland, berører Norge og norsk økonomi. Etter at den kinesiske veksten flatet ut, så har prisen på en rekke viktige råvarer gått nedover. Sjanghaibørsen har stupt, og verdenshandelen har bremset opp. De sterksete økonomiene kan ikke lenger lånefinansiere sin egen eksport, slik som Tyskland har gjort i forhold til Hellas. Etterspørselen svikter i mange markeder samtidig. Når boblene sprekker, kommer banker og andre finansinstitusjoner i fare. Dette er den globale krisa, den rammer også Norge. Først og fremst gjennom en varig lav oljepris, men også gjennom en generell reduksjon av verdenshandelen.

Krigen i midtøsten er først og fremst en tragedie for de som rammes. Konflikten har spredd seg fra Syria, over til Irak og nå også til Tyrkia. Tyrkia bomber nå alle direkte parter i konflikten. USA, Israel, Saudi-Arabia, Iran og Russland er bakspillere som trekker i noen av trådene. Freden er langt unna, og krigen vil ta lang tid og koste mye både i form av lidelse og penger. Det lille vi kan gjøre, er å hjelpe noen av de mange ofrene som prøver å flykte.

I EU er euroen en fiasko. Det viser seg at ulike økonomier ikke mestrer en felles valuta. På kortere sikt har Tyskland og Be-Ne-Lux-landene tjent på systemet. De sør-europeiske landene har tapt mest på å ha fellesvaluta. Makthaverne i Hellas fikk hjelp av den amerikanske banken Lehman Brothers for å fuske til seg en plass innenfor eurosystemet. Nå klarer ikke noen gresk regjering å få styr på økonomien. Den siste krisepakka gir i beste fall en utsettelse på tre år. Det er stor vilje til å påstå at innstramninger, privatisering og kutt virker, men det er feil. Etter tre år er gjelda enda større, og BNP enda lavere. Krisa er ikke slutt, og problemene er ikke løst.

Etter murens fall og oppløsningen av Sovjetunionen, så har NATO og EU ekspandert østover. Denne politikken fikk en brå slutt etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina. Russland har kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina for 60 år siden. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krim har vært strategisk viktig for Russland i 200 år. Krisen i øst-Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. Økonomiske sanksjoner er til skade både for Russland og Europa. Ukraina klare seg ikke økonomisk. De har det enda verre enn grekerne. Landet trenger fred både med seg selv og sine naboer.

I Norge er det ikke krise ennå. Selv med den største arbeidsledigheten på ti år, er det for tidlig å snakke om krise her i landet. Den økonomiske politikken som den blå-blå regjeringa fører, er ikke egnet til å møte den krisa som kommer. Det er i gode tider at staten kan bremse på pengebruken. I krisetider må det drives med motkonjunkturpolitikk og det er de blå-blå lite flinke til. Skattelettelser til de rike, og penger som brukes i utlandet, stimulerer økonomien i Norge i for liten grad.

Saken satt litt på spissen: Effekten av penger til flyktninger er mye større i matbutikken på Kapp enn i en flyktningeleir i Libanon, dersom norsk økonomi skal stimuleres. Kommunesektoren kan med fordel bruke mye mer penger. Det er fint at staten tar seg av riksveier og jernbane, men hva med fylkes- og kommunale veier? Norske kommuner er generelt fattige og har mye gjeld. Det er det en gylden anledning til å gjøre noe med nå. Det er slakk i oljeøkonomien, og det finnes ledige hender som kan ta i et tak! Det er nå vi kan finansiere samhandlingsreformen, eldreomsorgen, ruste opp offentlige skoler og andre kommunale bygg eller anlegg.

Det er kommunevalg i år og det er fritt fram for å melde seg for dem som vil være med å bygge landet. Nå som presset i økonomien er borte, så er det rom for initiativ og nye tiltak. Pengene må ikke sløses bort, men brukes slik at de som kommer etter oss får noe som er bedre enn utenlandske verdipapirer.

Nei til mer krig

Atomvapen8. mai er det 70 år siden 2. verdenskrig var over. Det er ikke i Norges interesse at våre myndigheter boikotter den store feiringen i Moskva. Snarere tvert i mot er det viktig å framholde at Norge og Russland sto på samme side under 2. verdenskrig. Den røde arme frigjorde deler av Norge. Norges bilaterale forhold til Russland hadde en fin utvikling før krisa i Ukraina. Vi fikk en løsning på spørsmålet om delelinja i Barentshavet, og en generell satsing på nordområdene til fordel for alle parter. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var kjent for å prioritere dette arbeide. Den innsatsen bør ikke ha vært forgjeves.

Norge har deltatt i flere kriger etter at den kalde krigen tok slutt. Krigen mot Serbia var uten FN-mandat, og endret på landets grenser. Krigen i Afghanistan tok lang tid, og begrunnelsen for den har variert underveis. I Libya ble FN-mandatet misbrukt til å bombe fram et regimeskifte. Felles for disse krigene er at det ikke er sammenheng mellom de edle intensjonene på den ene siden, og de tragiske resultatene på den andre. Etter krigene på Balkan ble alle parter tapere. Situasjonen for folket i Afghanistan er dårligere enn på mange år. I Libya hersker nå kaos og terrorisme. Alt er verre enn før.

Det finnes ingen opposisjon til den norske utenrikspolitikken. Det er skadelig for debatten. Det blir ingen undring, eller alternativ tenking, bare en innsnevring av det politiske handlingsrommet. Likevel har internasjonale begivenheter hatt innflytelse på norske forhold. Historisk har protestene mot Vietnamkrigen preget mange av oss som var unge på 60- og 70-tallet. Kampen om norsk medlemskap i EU har betydd mye for mange, og har medført minst ett stort paradoks. Det er at ja-folket har forvaltet nei-folkets seiere. Uansett har vi alltid vært den flinkeste gutten i NATO- klassen, og er belønnet med at Jens Stoltenberg har blitt generalsekretær i NATO.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjet råtnet fra innsiden. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland, men har hittil ikke truet norske interesser. Nå er situasjonen i ferd med å endre seg.

Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krisen i øst- Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. En ny kald krig er i gang, og det er fare for at den kan bli varm. Økonomiske sanksjoner er til skade både for både Russland og Europa. Skal Ukraina klare seg, så trenger landet fred både med seg selv og alle sine naboer.

Ved å investere i et stort antall avanserte kampfly, vil Norge få offensive kapasiteter som kan bekymre russerne. Det er vi ikke tjent med. Det trygger ikke vår sikkerhet. Norge bør aktivt støtte det fredsinitiativet som kom fra Tyskland og Frankrike. I forholdet til Russland har Norge felles interesser med våre europeiske allierte og ikke med USA.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Det kan i verste fall gå helt galt.

Internasjonalen

GeværArbeiderbevegelsen var internasjonal fra starten av. Kravene var 8 timers arbeidsdag og kamp mot nasjonalisme og krig. 1. mai ble valgt til internasjonal kampdag. Svensk arbeiderbevegelse bidro til at Sverige ikke gikk til krig mot Norge i 1905. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre isteden for å gå til revolusjon slik som russerne gjorde. Sovjetunionens forsøk på å skape en 3. internasjonalen i mellomkrigstida, fikk ingen stor oppslutning i vesten. Likevel er kampen mot ekstrem nasjonalisme og fascisme er gammel tradisjon på venstresiden i internasjonal politikk.

Det er ikke riktig å si at tilstedeværelsen av etniske minoriteter fører til krig. Historiske erfaringer tilsier at det er kriser i det kapitalistiske systemet som er farlige. Ofte er det minoritetene som får skylda. Krig handler om nasjonalisme, makt, undertrykkelse eller opprør. Krig som begrep, brukes også (feilaktig) i overført betydning slik som krig mot korrupsjon, narkotika eller terror.

Krim var en del av Ukraina i bare 60 år. Nå har Russland tatt tilbake gaven under en ellers smertelig skilsmisse. Krim sluttet seg til Russland uten at det ble brukt militær makt. Det er bra. Ellers er det mye som ikke er bra. Det er fascistisk milits i Kievs gater, og det bør bekymre mer enn russiske soldater på Krim. Ekstremistene sitter på viktige poster i Ukrainas midlertidige regjering. Er det mulig at vesten skal samarbeide med disse folkene? Foreløpig er svaret ja.

Flere tidligere sovjetrepublikker har i dag betydelige russiske minoriteter. Disse minoritetene kan lett komme i ei klemme dersom nasjonalismen skulle finne en ekstrem eller antirussisk form. Både Kasakhstan og Hviterussland har russiske minoriteter som utsettes for diskriminering. Det betyr ingenting for Russland, som primært tenker på sin sikkerhet. De baltiske landene er med i NATO og EU. Estland har 30% og Latvia har 34% russiske innbyggere. Russerne er upopulære. Heldigvis har EU presset fram at russerne skal ha statsborgerlige rettigheter. Russland ser på NATO som en trussel.

Det finnes et hat mot russere i deler av Ukraina. Eliten i Ukraina snakker russisk. De russiskspråklige områdene i sør og øst er de rikeste i landet. Mange fra vest-Ukraina bisto tyskerne under 2. verdenskrig. Både Nikita Khrustsjov og Leonid Brezjnev kom fra Ukraina. Til nå har russerne ikke blitt diskriminert, selv om det ser ut til å snu. Russland ser på Ukraina som en sikkerhetsrisiko. NATO er ikke velkommen så tett på Moskva. Det blir som USAs forhold til atomraketter på Cuba. I hvilken grad er russiske sikkerhetsinteresser legitime? Hva er det vesten vil?

Russland har selv sine etniske minoriteter (19%). I 2013 ble det bevilge 240 millioner rubel (8 millioner dollar) over det føderale budsjettet til etniske minoritter i Nord-Russland, Sibir og det russiske fjerne østen. Historisk har flere folkeslag dårlige erfaringer fra sovjettiden. Ikke minst krimtartarene som ble flyttet fra sine hjem under 2. verdenskrig av sikkerhetspolitiske grunner.

Det går mot et kaldere klima mellom Russland og USA/NATO/EU. Vesten kaller seg for verdenssamfunnet. Store land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika stiller seg uforstående til det som foregår. EU har stort behov for Russland som handelspartner. EU kjøper gass og olje, og selger biler og maskiner, til russerne. En boikott vil tvinge fram en ny energipolitikk i EU. Russland vil få stimulert sin egen industri og må selge mer olje og gass til Kina. For de russiske oligarkene vil det bli tungt å klare seg uten ny Mercedes og bankkonto i utlandet.

Den aktuelle krisa i forholdet mellom Russland og vesten er ikke farlig i første omgang, men en boikott vil kunne forsterke den økonomiske krisa. Det vil kunne stimulere fascismen både i øst og vest. De antifascistiske kreftene finnes i mange land først og fremst i fagbevegelsen. Tanken om internasjonal solidaritet er ikke død. En gang het det: «Arbeidere i alle land foren dere» Den parolen bør på ny fylles med innhold. Nasjonalisme, fascisme og krig må bekjempes også i våre dager.