I hele år skal vi feire at Grunnloven er 200 år. Etter valg i mars, møttes 112 menn fra Sør-Norge til Riksforsamling på Eidsvoll, og vedtok Grunnloven av 17. mai 1814. Den gangen var Norge mer forskjellig fra vår tid enn det de fleste er klar over. Dette var før den industrielle revolusjonen, men etter opplysningstiden og den franske revolusjonen. Vi hadde bønder og embedsmenn, noen få byborgere, men ingen industri av betydning, og ingen arbeiderklasse. Kirken spilte en viktig rolle.

Kirker fantes over hele landet. Prestene ble regnet som embedsmenn. Derfor var det mulig å organisere valg. Kirkeboka var datidens folkeregister. Det fantes ikke kommuner, heller ikke noe NRK eller lokalaviser. Kirkene måtte ta seg av mange ting, ikke minst undervisning og sosialhjelp. Kongen var Kirkens øverste leder. Det er en viktig del av den lutherske tradisjonen. Kongen hadde den utøvende makta, og Kirken var et instrument for kongen. Det betydde at den som sto utenfor kirken, også sto utenfor samfunnet.

Eidsvollsmennene av 1814 prøvde å bygge Norge som nasjon. Prinsippet om maktfordeling var moderne for sin tid. Skillet mellom lovgivende, utøvende og dømmende myndighet, ga Norge en avansert forfatning. Det var viktig at ingen skulle kunne utfordre kongemakta. Adelen kunne potensielt være en trussel, og derfor ville vi ikke ha grever og baroner i Norge.

Grunnlovens §2 slo fast at Jesuitter, katolske munkeordener og jøder ikke hadde adgang til riket. Hva var bakgrunn for denne bestemmelsen? Innvandrere som ville bygge sine egne samfunn eller nasjoner, ble betraktet som en trussel. Ingen skulle kunne følge sine egne lover. Frykten for dette stammet fra middelalderen. Hva det enkelte individet trodde på, var ikke viktig. Det er først i våre dager at den individuelle troen er av betydning.

Martin Luther talte og skrev tydelig både mot Paven og mot jødene. Ikke uten grunn. Det var mange kriger og konflikter på hans tid. Hatet mot jødene arvet han fra den katolske kirken. Det handlet mest om makt, både i middelalderen og i 1814. Paven måtte ikke få kontroll over noen del av Norge. Jødene var kjent for å bygge sine egne ghettoer, og kun følge sine egne lover. Eidsvollsmennene så at slike trusler kunne forebygges gjennom forbudet i §2.

Det viste seg snart at forbudet mot jøder var unødvendig. Jødene var ikke lenger bare en stand, men enkeltindivider som lot seg integrere i samfunnet, og som fulgte loven i landet der de bodde. Likevel klarte ikke Henrik Wergeland, og senere hans meningsfeller, å oppheve det som kaltes jødeparagrafen, før i 1851. NS gjeninnførte jødeparagrafen i 1942. Etter krigen ble Vidkun Quisling dømt for ulovlig endring av Grunnloven. Forbudet mot jesuittordenen ble opphevet først i 1956.

Enkelte har påstått at grunnlovens fedre var antisemitter, og at vi burde skamme oss over dem. Det er ikke rimelig. Historiske lærdommer kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Eidsvollsmennene kunne ikke forutse en industriell utryddelse av jøder 130 år senere. Alle historiske hendelser må ses i lys av sin samtid. Den opprinnelige meningen med §2 var å beskytte landet mot krefter de trodde kunne svekke kongemakta. Det var et forebyggende tiltak som ikke rammet noen, fordi det ikke fantes jesuitter og jøder i Norge på denne tida. Intensjonene var det ingen ting i veien med, og vi kan trygt fortsette feiringen av grunnloven.