Oppsummering av utenriks- og sikkerhetspolitikken

NATO

Manus til 1. mai innlegg på Gjøvik Arbeidersamfunn 2017

Det er konsensus som har preget utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge gjennom mange år. Viktige saker blir ikke diskutert. Få politikere vil innse at vi har en ny situasjon. Mange tror at verdensordningen er gjeninnført etter Brexit og Trump, bare fordi Macron vil bli valgt som fransk president 7. mai. Macron representerer banken Rothschild og er den fremste talsperson for finanskapitalen i Frankrike. Han har full støtte fra borgerskapet. Sosialdemokratene har gjort seg selv politisk irrelevante i Frankrike.

Under president Macron vil det bli lavere lønninger og sosiale utgifter, skattelettelser, mer innvandring av billig arbeidskraft, og mer makt til EU. Denne politikken vil ikke gi flere jobber, men øke de sosiale konfliktene. Frankrike har 10% muslimer. Disse er i hovedsak like truet av innvandring som andre arbeidere og bønder. Den kommende utviklingen i Frankrike vil forsterke krisa i hele EU.

EU er svekket og preget av indre oppløsning. De som ønsker mer union, kjører bare på, og har ikke forstått at den globale liberalismen er på hell. EØS-avtalen er så dårlig at Storbritannia anser den som dårligere enn ingenting. For Norge er EØS en husmannskontrakt som sikrer sosial dumping. Store deler av norsk fagbevegelse tror ikke lengre på at EØS er nødvendig for å drive handel mellom ulike land.

Arbeiderpartiet har hatt landsmøte. Det dyreste vedtaket var at militærvesenet skal få 2% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er en bestilling fra president Trump, med støtte fra generalsekretær Jens Stoltenberg. Pengene skal ikke brukes på forsvar av Norge. Snarere tvert i mot. Den norske delen av forsvaret skal legges ned. Det er USA sitt globale engasjement som skal støttes. Da trengs det langtrekkende angrepsfly, ikke hær og hjemmevern.

USA er en nå en politisk og økonomisk ustabil nasjon. Trump er en uforutsigbar president. Vesten støttet statskuppet i Ukraina, men klarte ikke å erobre de russiske basene på Krim. USA krever europeiske sanksjoner mot Russland. Norge følger opp ved å oppgi vår selvpålagte basepolitikk, som gikk ut på at vi ikke skulle ha utenlandske tropper på norsk jord i fredstid. Europa taper på sanksjonene, mens USA slipper billig unna.

Krigsfaren er nå størst i Asia. Nord-Korea kan bli det påskuddet som trengs. Dersom kineserne trekkes inn, så kan det fort bli verdenskrig. Det er Kina som utfordrer USA når det gjelder det økonomiske verdensherredømme. Kina utvikler seg raskt, og eksporterer mye kapital. Amerikanske interesser handler derfor mest om Asia, og i mindre grad om Europa og Midtøsten, selv om olje er viktig.

Når USA bomber i Syria uten å provosere Russland i nevneverdig grad, og når de slipper en kjempebombe i Afganistan, så er dette først og fremst symbolpolitikk. Israel ønsker permanent krig i Syria. Saudi-Arabia og Tyrkia skal bekjempe Iran og Hizbollah på syrisk jord. USA vil slippe å betale regningen. Norge bidrar til krigen ved å bryte folkeretten. Uten tillatelse har vi har sendt militære styrker til et selvstendig land som er medlem av FN. Norsk Folkehjelp er brukt til å bygge opp det sivile samfunn i terroristkontrollerte områder.

Nato er i våre dager ute av stand til å levere trygghet og fred. Norge risikerer å bli trukket inn i mange kriger omkring i hele verden. Det er på tide å ta debatten om hva som tjener våre interesser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk bør ikke lenger være et tabuområde.

Alle skal med

Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg

Norge er et klassesamfunn. Det har alltid vært forskjell på folk. Nå øker forskjellene. Dersom vi alle sitter i samme båt, er det noen som styrer, og noen som ror. Andre er gratispassasjerer eller blindpassasjerer. Det var Jens Stoltenberg som lanserte slagordet «alle skal med». Det høres både fint og inkluderende ut. Mange vil være med på å ro den norske skuta, men ikke alle får lov. Arbeidsledigheten stiger mens vi venter på at regjeringen skal ta ansvar. Siden vi har mange oppgaver som bør løses, er det økonomisk urasjonelt å la folk gå ledige. Dersom ledige hender ikke kobles mot uløste oppgaver, trenger vi et ny økonomisk politikk.

Arbeidsledighet rammer i særlig grad ungdom. I aldersgruppen 20 til 24 år er ledigheten nesten dobbelt så høy som i befolkningen ellers. Det er geografiske ulikheter, da ledigheten har vokst mest der oljerelatert virksomhet har dominert.

Etter at EU utvidet seg mot øst, fikk Norge 150 000 arbeidsinnvandrere. Disse rammes nå av arbeidsledighet i større grad enn norske borgere. Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs 4 friheter. Effektiv grensekontroll er forbudt så lenge vi er med i EØS. I EU er sosial dumping en ønskelig deregulering av arbeidsmarkedet. Alt pratet om etnisitet og religion, er en avsporing. Det handler om klassekamp.

Flyktninger og asylsøkere bruker lang tid på å finne sin plass i det norske arbeidsmarkedet. Det ser ut til at integrering blir motarbeidet av statlige myndigheter. Mange tror at Norge betyr frihet og demokrati. De tar feil. Norge kan bety år med venting på asylmottak, nei til familiegjenforening og store vansker med statsborgerskap og reisedokumenter.

De blå-blå tror at dårligere lønns- og arbeidsvilkår vil gi flere jobber. Det er feil. Angrepene på faglige rettigheter lager flere problemer på arbeidsmarkedet. En svekket arbeidsmiljølov har ført til mer midlertidighet. Bemannings- og vikarbyråene fører til et løsarbeidersamfunn som få er tjent med. Arbeidslivskriminalitet brer om seg i mange bransjer. Fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon.

Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det er en av grunnene til at regjeringen bør slutte å motarbeide fagbevegelsen. At alle skal med, er kanskje urealistisk, men vi kan ha ambisjoner om å få med så mange som mulig! Da må det føres en motkonjunkturpolitikk. Økt kjøpekraft vil stimulere alle ledd i økonomien. Tæring stimulerer næring. Derfor kan vi bygge ut eldreomsorgen! Sparing og skattelette til de rike, øker problemene i økonomien. Selv ikke de rikeste er tjent med økt fattigdom. Det virker bare destabiliserende.

Vi trenger garantier for at det ikke bor slaver i kjelleren på sykehjemmet. Velferden skal bygges ut og velferdsprofitørene skal stoppes. Privatisering er skadelig. Skatteflyktninger er for dyrt. Derfor må sykehjem og profittbaserte barnehager kommunaliseres. Pengene må brukes til det formålet det er bevilget til. Det er de blå-blå som truer velferden. Klasseforskjellene er store nok fra før.

Grensekontroll er en bra ting. Regulering er mye bedre enn fri flyt. Vi bør ha kontroll på hvem som slipper ut og inn i landet. Vi trenger ikke å ha folk boende i årevis i asylmottak uten rettigheter. Vi kan heller si velkommen inn. Alle skal med. På den måten kan vi bygge velferden.

Nei til mer krig

Atomvapen8. mai er det 70 år siden 2. verdenskrig var over. Det er ikke i Norges interesse at våre myndigheter boikotter den store feiringen i Moskva. Snarere tvert i mot er det viktig å framholde at Norge og Russland sto på samme side under 2. verdenskrig. Den røde arme frigjorde deler av Norge. Norges bilaterale forhold til Russland hadde en fin utvikling før krisa i Ukraina. Vi fikk en løsning på spørsmålet om delelinja i Barentshavet, og en generell satsing på nordområdene til fordel for alle parter. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var kjent for å prioritere dette arbeide. Den innsatsen bør ikke ha vært forgjeves.

Norge har deltatt i flere kriger etter at den kalde krigen tok slutt. Krigen mot Serbia var uten FN-mandat, og endret på landets grenser. Krigen i Afghanistan tok lang tid, og begrunnelsen for den har variert underveis. I Libya ble FN-mandatet misbrukt til å bombe fram et regimeskifte. Felles for disse krigene er at det ikke er sammenheng mellom de edle intensjonene på den ene siden, og de tragiske resultatene på den andre. Etter krigene på Balkan ble alle parter tapere. Situasjonen for folket i Afghanistan er dårligere enn på mange år. I Libya hersker nå kaos og terrorisme. Alt er verre enn før.

Det finnes ingen opposisjon til den norske utenrikspolitikken. Det er skadelig for debatten. Det blir ingen undring, eller alternativ tenking, bare en innsnevring av det politiske handlingsrommet. Likevel har internasjonale begivenheter hatt innflytelse på norske forhold. Historisk har protestene mot Vietnamkrigen preget mange av oss som var unge på 60- og 70-tallet. Kampen om norsk medlemskap i EU har betydd mye for mange, og har medført minst ett stort paradoks. Det er at ja-folket har forvaltet nei-folkets seiere. Uansett har vi alltid vært den flinkeste gutten i NATO- klassen, og er belønnet med at Jens Stoltenberg har blitt generalsekretær i NATO.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjet råtnet fra innsiden. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland, men har hittil ikke truet norske interesser. Nå er situasjonen i ferd med å endre seg.

Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krisen i øst- Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. En ny kald krig er i gang, og det er fare for at den kan bli varm. Økonomiske sanksjoner er til skade både for både Russland og Europa. Skal Ukraina klare seg, så trenger landet fred både med seg selv og alle sine naboer.

Ved å investere i et stort antall avanserte kampfly, vil Norge få offensive kapasiteter som kan bekymre russerne. Det er vi ikke tjent med. Det trygger ikke vår sikkerhet. Norge bør aktivt støtte det fredsinitiativet som kom fra Tyskland og Frankrike. I forholdet til Russland har Norge felles interesser med våre europeiske allierte og ikke med USA.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Det kan i verste fall gå helt galt.

Sykehusfusjoner

Det er en selvfølge at offentlig virksomhet må omstilles, utvikles og moderniseres på mange områder. Men det er ingen selvfølge at det er tankegodset fra Ronald Reagan og Margareth Thatcher som skal bestemme. En dyp mistillit til alle offentlig ansatte preger mange av de som nå er satt til å lede deler av offentlig virksomhet. Det antas at ansatte bare tenker på egeninteresser. Det innføres styringsmodeller fra privat virksomhet i spesialisthelsetjenesten. Det kalles for New Public Management. Via Tony Blair spredde smitten seg til Arbeiderpartiet under den første regjeringa til Jens Stoltenberg. Da fikk vi sykehusreformen. Siden har det blitt flere reformer av samme slaget.

I Oppland fusjonerte våre tre sykehus og ble til Oppland sentralsykehus (OSS) på 90-tallet. Dette var ikke nok. Oppland sentralsykehus ble fusjonert med foretakene i Hedmark, og sammen ble de til Sykehuset Innlandet HF i januar 2003. Det var en tabbe.

Amerikanerne fusjonerte en rekke sykehus på 80-tallet. Dette spredde seg til Europa på 90-tallet. De internasjonale erfaringene er klare. Forskeren Soki Choi sier at tre av fire sykehusfusjoner er mislykket. Fordelene med stordrift overvurderes, og kostnadene undervurderes. Behovet for spesialiserte helsetjenester er beregnet til å øke med 40% fram til 2030. Samhandlingsreformen dekker bare opp for deler av dette. Det er ikke faglig forsvarlig med en stor reduksjon i antall sykehus. Det er de minste sykehusene som er mest populære hos pasientene.

Sykehusreformen er en fiasko, og Oslo-prosessen er en katastrofe. København har 17 og Oslo har 1 sykehus. Det er ikke i København det er krise, for å si det på den måten. Ullevål, Rikshospitalet, Aker og Radiumhospitalet fungerte som gode sykehus til for tre år siden. Da startet den beryktede Oslo-prosessen som har ført til dårligere organisering og ledelse, faglig svekkelse og gjeld på 2,4 milliarder. Nå vil også Høyre, som har støttet foresaksmodellen, kvitte seg med de regionale helseforetakene. Situasjonen i Oslo er så alvorlig at Helse Sør-Øst velter deler av den økonomiske fiaskoen over på andre foretak. Derfor må Sykehuset Innlandet spare så det svir.

Professor Rune Slagstad skriver i en kronikk i Tidsskriftet for Den norske Legeforeningen om Helsefeltes strateger: «Ved OUS er det en ny type profesjonsstrid som utkjempes: mellom sykehusets tradisjonelle faggrupper og et ekspanderende sjikt av markedsstyrte ledelsesteknokrater med bunnlinjen som høyeste verdi. For denne nye profesjon av bunnlinjefundamentalister er McKinsey en global avantgarde som trenger seg inn i rekken av samfunnsinstitusjoner, inklusiv mediehusene. Også Aftenpostens lederskribenter kan raskt få merke den nye profesjonsstrid.»

Det er ikke direktørene, økonomene og de øvrige byråkratene som vet best hva som er til pasientenes beste. Det er helsepersonell som står nærmest pasientene og som bør lyttes til. Brukerrådene er korporative organer som sitter sammen med ledelsen for å gi hverandre økt legitimitet.

Fagmiljøer er sårbare og vanskelige å flytte. Fagutvikling og fornyelse må være integrert i organisasjonen. Ledelsen må være tilstede på arbeidsplassen og ikke sitte i bilene sine på veien mellom mange lokasjoner. Alt som kalles for divisjoner og andre virtuelle enheter bør avskaffes. Den økonomiske tragedien som nå har rammet sykehusene bør brukes til å avskaffe hele foretaksmodellen. Alle bør ta vare på sitt sykehus. Det mener folk over hele landet.