Flere perspektiver på innvandring

Nei til EUHoldninger til innvandring er vanskelig å plassere langs høyre-venstreaksen rent ideologisk. Innvandring er et spørsmål som virker splittende på både høyre og venstre fløy i politikken. Aksen globalisme – nasjonalisme, vil kunne gi en bedre beskrivelse av hva innvandring dreier seg om. Multinasjonale selskaper, informasjonsteknologi og transport, har endret verden så mye at globaliseringen har fått en ny materiell basis. Markedsliberalistisk ideologi passer bra i monopolkapitalismens tidsalder. Markedsliberalistene ser på EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital) bare som en begynnelse. WTO og avtaler som TISA representerer den samme ideologien. Den ypperste eliten av verdens rikeste, støtter alle sammen globalisering, og i noen grad også fri migrasjon.

Selv om globalisme og innvandring er liberalistiske friheter og lovfestet høyrepolitikk, så kan det ekstreme høyre også by på nasjonalisme. Da vil de kjempe for fedrelandet, familien, Gud og enkeltindividet. Er de i tillegg voldelige, så kalles de ofte for nynazister. De gamle nazistene kalte fiendene sine for Jødebolsjeviker. De nye nazistene snakker heller om kulturmarxister, slik blant andre terroristen Anders Bering Breivik gjør i sitt manifest. Nynazistene mener at de politisk korrekte feministene, antirasistene og homoaktivistene, har sluppet reven inn i hønsegården, dvs muslimene inn i Europa. Mange rammes av denne kritikken, og i Norge trues det nå med svenske tilstander. Svenske tilstander ser ut til å bety et samfunn hvor politiet ikke tør å gå ute på gatene, men må holde seg inne i store, sentraliserte politistasjoner. Utenfor herjer sharia og islamsk terror. Heldigvis er svenske tilstander ukjente i Sverige.

Det fins lite EU-kritikk på innsiden av unionen. Det kan være forklaringen på at de sosialdemokratiske partiene har mistet sin betydning i flere Europeiske land. Høyreekstremistene har tatt eierskapet til kritikk av det overnasjonale, og av innvandringen. Venstresiden ligger med brukket rygg mange steder. Unntaket er Storbritannia, hvor Labour har tatt et lite skritt til venstre og styrket seg. Utenfor unionen er det en annen situasjon. Norsk motstand mot EU har aldri vært fremmedfiendtlig eller rasistisk. Norsk nasjonalisme har så langt handlet om sjølråderett. Den norske eliten har alltid vært positive til EU. EØS-kritikken i fagbevegelsen er basert på klassekamp, og ikke på fremmedfiendtlighet.

Mange finner det urimelig at Norge må være underlagt EUs lover og regler, for å få tilgang til EUs indre marked. Etter EUs utvidelse østover har det kommet mer enn 200 000 arbeidsinnvandrere fra EU til Norge. Sosial dumping er en realitet. I utsatte bransjer går antall fagorganiserte ned. Det foregår ikke bare brudd på arbeidsmiljøloven, men en omfattende arbeidslivskriminalitet. EUs direktiver fører til varige endringer i det norske arbeidslivet, og truer det tradisjonelle trepartssamarbeidet. Vi går fra faste stillinger til mer midlertidighet. Dersom tilgangen på arbeidskraft ikke er regulert, blir det umulig å drive lønnskamp. Noen tjener på innvandring, mens andre taper. I dette perspektivet blir skepsisen til innvandring en klassekamp. Høyreekstremistene ser en mulighet til å fiske stemmer hos arbeiderklassen i flere europeiske land. Venstresida frykter for å havne i dårlig selskap, og blir derfor uklare i innvandringspolitikken.

Innvandring og utvandring er en del av vår historie. Det er funnet arabiske mynter i norske vikinggraver. Det kan tyde på at «snikislamiseringen» begynte tidlig. Europeisk historie preges av de mange folkevandringene. Det er i dag bare Baskerne innerst i Biscayabukta, som er ekte ureuropeere. Alle vi andre er resultater av folkevandringer. Nasjonale minoriteter er vanlig i mange land. Behandling av minoriteter sier mye om kvaliteter ved et samfunn. Det moderne Norge fikk sin grunnlov i 1814. Grunnlovens §2 slo fast at Jesuitter, katolske munkeordener og jøder ikke hadde adgang til riket. Hva var bakgrunn for denne bestemmelsen? Innvandrere som ville bygge sine egne samfunn eller nasjoner, ble betraktet som en trussel. Ingen skulle kunne følge sine egne lover. Frykten for dette, stammet fra middelalderen. Hva det enkelte individet trodde på, var ikke viktig. Spørsmålet om parallelle samfunn har igjen blitt aktuelt i innvandringsdebatten.

Det er først når staten blir sekulær, at loven kan omfatter alle. Det er noe av grunnen til at humanister ønsker en sekulær stat, et inkluderende samfunn og toleranse for alle livssyn. Norge har praktisert fri arbeidsinnvandring over lang tid. I perioden 1968 til 1975 drev arbeidsdirektoratet et aktivt rekrutteringsarbeid i utlandet, blant annet med et eget arbeidskontor i Pakistan. Det ble vedtatt en midlertidig innvandringsstopp i 1975, og den ble begrunnet med at sosiale problemer, som mangel på boliger, måtte løses før innvandringen kunne fortsette. Innvandringsstoppen fikk virke i 30 år. Fra 2005 har vi hatt fri innvandring fra hele EU/EØS-området.

Arbeidsinnvandring er ikke den eneste formen for innvandring. Også i 1975 kom det grupper av flyktninger. Den gangen kom de fra Vietnam og Chile. Nå kommer det flyktninger og asylsøkere fra mange land hvor det er kriger og konflikter. Ikke minst fra land hvor Norge har deltatt i krigen. Familiegjenforening fører også til innvandring, både når innvandrere henter ektefelle fra hjemlandet, og når andre nordmenn henter hjem utenlandske ektefeller. De som søker asyl i Norge, er en uregulert gruppe. Myndighetene klarer ikke å forutse hvem eller hvor mange som kommer. Det heter seg at asylpolitikken skal være streng, men rettferdig. Bare de med et reelt beskyttelsesbehov, skal få opphold. Det er ikke enkelt å skille mellom hvem som er en arbeidsinnvandrer, og hvem som er en traumatisert krigsflyktning med stort hjelpebehov. Derfor er asylsaker vanskelige.

I 2009 var det registrert 92 744 muslimer i 126 muslimske forsamlinger i Norge. Det er i alt 126 ulike moskeer rundt om i landet. De muslimske samfunnene i Norge er komplekse. Organisatorisk, kulturelt og teologisk er muslimer mange forskjellige grupper av mennesker. Fokuset på religion og kultur kan være en avsporing. Det er mulig å mene at lønns- og arbeidsvilkår er det viktigst for de fleste. Er norsk kultur bærekraftig i en globalisert verden? All kultur er under utvikling. Norsk språk er truet av engelsk. Nynorsken er på vikende front. Muslimsk innvandring har ikke klart å styrke norsk avholdsbevegelse. Ellers har integreringen av innvandrere vært rimelig vellykket i Norge. De som har bodd i landet i noe lengre tid, har funnet sin plass i samfunnet. På den annen side har innvandrere latt seg bruke i kampen mot norske lønninger og velferdsgoder. Motstanderne av full lønn under sykdom og barnetrygd til alle barn, er ofte de samme som vil ha mer innvandring. Men, vi bør også huske på at det bare finnes en menneskerase på jorda, og at vi alle er i slekt med hverandre og noen få urmødre som vandret ut fra Afrika.

Kontantstøtte og arbeidslinja

Kjente feminister på venstre side i norsk politikk, har tatt til ordet for å vurdere kontantstøtten på nytt. Det fremheves at kontantstøtte ytes på et tidspunkt hvor barnet utifra sin alder ikke har særlig nytte av barnehageplass. Ordningen fungerer i forhold til familier som ofte lever i fattigdom. Ytelsen er ikke behovsprøvet, men bygger på objektive kriterier. Dette kan gi fattige familien mer verdighet. Det finnes andre årsaker enn kontantstøtten, som er grunnen til at innvandrerkvinner holdes utenfor yrkeslivet.

Da kontantstøtten ble innført i 1998, så var den ment som et alternativ til barnehage. Hovedargumentet for kontantstøtte, handlet om valgfrihet. Siden barnehager var subsidiert av staten, så skulle de som ikke fikk plass, eller ikke ønsket barnehageplass, få en økonomisk kompensasjon. Kvinner som valgte å være hjemme med små barn, skulle få kontantstøtte i valgfrihetens navn. Krf. var pådriveren for denne reformen.

Ordningen ble med rette sterkt kritisert. Kontantstøtten kunne bidra til å sementere kjønnsrollemønsteret og hindre likestilling. Det var åpenbart urimelig at yrkesaktive kvinner skulle dele sin lønn med de som valgte å være hjemme. Kontantstøtten var til hinder for integrering av innvandrerkvinner. Det blir feil å betale folk for ikke å bruke et velferdsgode, som jo barnehagen er. Dessuten var barnehage dyrt for familier som fikk plass. Det progressive kravet ble da gratis barnehage til alle barn.

Regelverket rundt kontantstøtten, er justert flere ganger under skiftende regjeringer. Den aktuelle ytelsen nå, er på maks. kr. 6000,- pr. mnd i maks. 11 mnd. Barnet må være mellom 1 og 2 år. Ofte fungerer kontantstøtte som en ytelse i ventetiden mens familien venter på opptak i barnehagen. Begrunnelsen for ytelsen er også helt forandret. Det som begynte som et alternativ til velferdsstatens ordninger, er nå en del av den samme velferden.

Kravet om gratis barnehage til alle barn, er ikke innfridd. Mange barnehager eies av velferdsprofitører som ødelegger lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte, eller senker standarden på andre måter, for å ta ut mer utbytte. Arbeidslinja skaper ikke jobber. Arbeidslinja er en retorikk som vil fjerne velferdsstatens ytelser. Retorikken er den samme om saken gjelder sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller kontantstøtte.

Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til utenforskapet. Snarere tvert om. De med penger kommer lettere i jobb. Vi må ikke glemme at det er jobber som hjelper mot arbeidsledighet, og at det er penger som hjelper mot fattigdom. Småbarnsfamilier har utmerket arbeidsmoral, og vil gjøre de riktige valgene. Alle som kan, vil velge barnehage plass og jobb, framfor å få kr. 6000 pr. mnd. Det vil lønne seg også, dersom lønna ikke er for lav.

Kontantstøtten kan kvitte seg med sitt dårlige rykte fra fortiden, og heller framstå som en mulighet for de minste barna og deres familier. Det er selvsagt greit å kalle det for ventepenger, eller noe annet, dersom innholdet ikke blir dårligere. Det er mulig at velferdstaten trenger forbedringer, men ikke svekkelser eller fjerning av universelle ordninger. I dette perspektivet er kontantstøtten noe å kjempe for.

Økonomi, velferd og integrering

pengerFra 1996 til 2005 økte Fastlands-Norges næringsliv produksjonen per ansatt med 3 prosent årlig. I årene fra 2006 til 2014 økte den med bare 0,8 prosent årlig.Vi har hatt ti år med historisk lav vekst i produktiviteten, men folk har ikke merket det. Høy oljepris og økende bruk av oljepenger, har gitt høy inntektsvekst og maskert den lave veksten i produktiviteten.

Statsminister Solberg sier norsk økonomi er godt rustet til å tåle en omstilling fra dagens oljeavhengige situasjon til en ny hverdag der velferdsstaten kommer til å stå under press. Arbeidsledigheten økte fra 4,4 prosent i juli til 4,6 prosent, viser sesongjusterte tall fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU). Meglerhuset SEB har lagt fram ferske anslag for økonomien. Her justerer de ned sine prognoser for BNP-veksten for Fastlands-Norge til 1,6 prosent i år. Dette er ned fra tidligere 1,8 prosent.

Den svake trenden i detaljhandelen, kan øke Norges Banks bekymring for at nedturen i oljeindustrien sprer seg til større deler av økonomien, og på den måte øke muligheten for et rentekutt. Hvis utviklingen fortsetter som i det siste tiåret, og gitt at vi kan forvente en eldrebølge og lavere oljeinntekter, kan Norge oppleve at inntekten per innbygger stagnerer på dagens nivå. Dette skriver Nordea i en markedsrapport.

Dersom noen trodde at en eksponentiell vekst på 3 prosent i året var mulig over svært lang tid, så skyldes det nok mangelfull innsikt eller manglende regneferdigheter. Veksten måtte flate ut. Ingenting kan vokse inn i himmelen. Ikke i Norge, og heller ikke i verden. Det er tilnærmet resesjon i verdenshandelen og den ser ut til å vare lenge. Selv ikke opprustning og ny kald krig, ser ut til stimulere veksten i nevneverdig grad. Kapitalismen har sine sykliske kriser. Det handler om overproduksjon. Sparing og kutt i offentlige utgifter er galt svar på manglende kjøpekraft.

Og så har vi EU. Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap, og de presser Nato for politisk og militær støtte i deres indirekte krig mot Syria og Kurdistan via jihadistene. Norge har tatt i mot 150.000 arbeidsinnvandrere som en følge av EØS-avtalen og EUs utvidelser mot øst. Nå har vi i tillegg 30.000 asylsøkere som sitter i mottak og venter på saksbehandling. Det kan de gjøre i flere år, siden det er de som skal kastes ut, som prioriteres.

Vi lever i bemanningsbyråenes tidsalder. Arbeidsmiljøloven er svekka, og vi har implementert EUs arbeiderfiendtlige direktiver. Alt ligger til rette for økte forskjeller. Hotell og restaurant, bygg, renhold og transport, er bransjer som har mange eksempler på arbeidslivskriminalitet. Organisasjonsprosenten synker, og fagbevegelsen kjemper mot sosial dumping. Velferden vil bli svekka, og de blå-blå vil nok presse fram noen krokodilletårer i den forbindelse.

Regjeringen har en forestilling om at offentlig sektor er for stor og for lite effektiv. Arbeid med mennesker er personellintensivt. Det er nå økonomien har plass for flere hender i eldreomsorgen. I stedet får vi mistillit og urealistiske krav om effektivisering. Det er forskjell på velferd og industriproduksjon. Vi trenger ikke et voksende byråkrati som bedriver målstyring og kontroll. Vi trenger flere og bedre tjenester. Både i helsetjenesten, i NAV, og i de kommunale velferdstjenestene, kan volum og kvalitet økes. Det samme gjelder barnehager og skoler.

De blå-blå tror at det er to milliarder å tjene på kommunesammenslåing. Samtidig lover de bedre tjenester. Professor Jørn Rattsø truer med skatt på 65% dersom kommunene ikke vil. Sentralisering av politietaten er også ment å gi bedre tjenester. Fusjoner av sykehus skulle også gi økt kvalitet og besparelser. Mye tyder på at sentralisering hverken fører til god økonomi eller gode tjenester.

Privatisering er også en del av mistilliten til offentlig sektor. Noen private aktører har funnet ut at et sugerør ned i felleskassa, er lettere enn å tjene pengene i et marked. Det er sikkert mulig at noen kan tjene på dårligere lønn, pensjon og arbeidsvilkår. Hvordan kvaliteten på velferdstjenester kan reduserer kan være en bedriftshemmelighet.

Det som er veldig viktig for Norge, er å utvikle lange verdikjeder bygd på våre naturressurser olje, vannkraft, fisk, jordbruk og skog, samt en offentlig sektor som vokser. Regjeringen er ikke mistenkt for å ha store ambisjoner om integrering. Et høyt fellesforbruk bidrar til å holde folket i arbeid. Vi trenger et høyt skattenivå, fordi det utjevner forskjeller og bidrar til integrering. Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det begynner å bli åpenbart at skattelettelser for de rike, ikke fører til flere arbeidsplasser.

Spillet om integrering

Sylvi Listhaug
Sylvi Listhaug

Åpene grenser og mangel på kontroll over trafikken ut og inn av landet, var et problem før det kom særlig mange asylsøkere. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, er en følge av EØS avtalen. «Når yttergrensene bryter sammen, når Schengenavtalen kneler og Dublin-avtalen ikke fungerer, da må enkeltlandene ta ansvar.» Dette sier Jonas Gahr Støre og det høres ut som en innrømmelse.

Fagbevegelsen glemmer ikke markedslovene for arbeidskraft. Et godt samfunn har mangel på arbeidskraft. Overskudd av arbeidskraft presser vilkår og lønninger for alle. Og den viktigste utjevningen i samfunnet skjer gjennom arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen der. Brutto nasjonalprodukt per person har nær stått stille siden 2000. Derfor er det ekstra viktig at arbeidsfolk forsvarer sin andel av produktiviteten. Når en polsk bygningsarbeider presses til å starte et enkeltmannsforetak, er det på grunn av den blå drømmen om løsarbeidersamfunnet. De kaller det for delingsøkonomi, men det handler om tap av rettigheter for arbeidstakere. LO har utfordringer.

2015 ble et toppår for asylsøkere til Norge. Det kom 31.145 personer totalt. Nær 30 tusen bor på asylmottak, og det store flertallet av disse, venter på å få behandlet sin søknad om asyl. Det er bred enighet om blant annet å prioritere retur av personer som er uten beskyttelsesbehov. Når Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen, så kalles det et bredt forlik. Viktige saker for landet skal på en måte løftes ut av partipolitikken. Så også med asylpolitikken. Prioriteringen av avslag og retursaker rammer de som til sist får ja på sin søknad om asyl.

I asylmottakene sitter mennesker på vent i flere år. De har ikke arbeidstillatelse, og kan ikke gå på norskkurs. De venter på en saksbehandling som starter med et intervju. Ventetiden er utvilsomt en stor psykisk belastning. En utrygg og usikker framtid sliter. Det blir ingen snikintegrering når lommepengene ikke rekker til bussbilletten. Det virker som et arbeidsavvenningskurs. Statsminister Erna Solberg talte til det norske folk ved inngangen til det nye året, om hverdagsintegrering og om at flyktningene har vært nødt til å forlate noen de er glad i. Å tvinge asylsøkere til å være helt isolerte, uten familie og venner, er et tiltak som stimulerer kriminalitet. Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid.

Spillet om asylpolitikken handler om å få kontroll på Frp. Veksten i antall asylsøkere 2015 brakte Frp oppover på meningsmålingene. Det store forliket forplikter Frp til å realisere det som de store partiene er enige om. Sylvi Listhaug ble fra 16. desember 2015, Innvandrings- og integreringsminister i Justis- og beredskapsdepartementet. Dette grepet er ment å knytte Frp til masta slik at de blir medansvarlige for hva som skjer.

Utfordringene knyttet til den strenge asylpolitikken, er at den rammer integreringen. Fra å være verdens beste land å bo i, kan Norge bli et av Europas verste land å bo i for flyktninger og asylsøkere. Konkurransen er hard, da andre land også strammer inn på reglene. De som søker asyl i Norge kan nå vente seg: 1. Selv om du får opphold, vil saksbehandlingen kunne ta flere år. 2. Du kan ikke påregne fast jobb, eller inntekter nok til å få permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. 3. Noen vil tro at du er det samme som det du flyktet fra, og er derfor redde eller fiendtlig innstilt.

Den «nye» økonomien etter oljealderen fremmer ikke integrering, men et fragmentert arbeidsliv. Mange blå-blå synes det er greit med et underbetalt vikarproletariat som lever i et parallelt samfunn. Her er det visst ikke så nøye med tradisjonelle norske verdier. De blå-blå er en permanent trussel mot våre velferdsordninger. Ønsket om større klasseforskjeller overstyrer ønsket om likhet og rettferdighet.

Mennesker som kommer fra midtøsten eller andre land i Asia eller Afrika, er ikke spesielt populære, med unntak av den du jobber sammen med. Sylvi Listhaug vil gjøre jobben på sin egen måte. Hun snakker mest mulig om restriksjoner og avslag og minst mulig om integrering og de som får bli. Hun kan mistenkes for å sabotere integreringsdelen av jobben, og heller appellere til de fremmedfiendtlige.

Nå bør det minnes om at i Straffelovens § 135 a står det «Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Derfor bør de fremmedfiendtlige passe seg for hva de sier. Like naturlig som det er å gå rundt juletreet bør barna nå ta hverandre i hendene og gå brannvakt rundt asylmottaket. Den som ønsker integrering, har en jobb å gjøre.