Nå foreligger Nasjonal helse- og sykehusplan. Det ble ikke mange overraskelser, men noe er en seier for sykehusaksjonen i Oppland. Det planlegges ikke noe nytt regionsykehus som skal konkurrere mot de største byene. Sykehusene i Oppland defineres som store akuttsykehus. Nasjonalt er det fem til ti små sykehus som står i fare for å miste sine kirurgiske akuttfunksjoner, men de skal ikke legges ned. De to små i innlandet ser ut til å være reddet. Tynset og Kongsvinger vil beholde sine akuttfunksjoner av geografiske og demografiske grunner. Dette er de positive sidene ved Nasjonal helse- og sykehusplan. Det problematiske forholdet mellom Elverum og Hamar er ikke avklart.

Kommunene sliter. Pasientene på sykehjem er ofte underdiagnostisert og feilmedisinerte. Fra kommunehelsetjenesten klages det over at pasientene skrives ut fra sykehus for tidlig. Norske sykehus er underfinansierte og har for lite kapasitet. De mangler senger. Ekstra ille er det i området til Helse Sør-Øst (HSØ). Oslo-skandalen medførte tap på flere milliarder. Helseministeren har løpt i fra sine løfter om granskning. Den mislykkede fusjonen i Oslo skal finansieres over driften uten ekstra bevilgninger. Sykehuset Innlandet sliter derfor økonomisk. Det kommer ikke friske penger, men det blir feil å skylde på strukturen. Særlig store kutt er ventet i psykiatrien pga. fordelingsmodellen til HSØ. Selv den mest optimale strukturen får lide når det mangler nødvendige midler til drift og vedlikehold.

Fire anestesioverleger ved SI Gjøvik, har skrevet en kommentar i OA som er i tråd med det som kommer fra ledelsen i SI. De hevder, at av hensynet til hjerne- og hjertepasientene, så trenger Norge et 5. regionsykehus beliggende i Mjøsområdet, helst ved Mjøsbrua som et geografisk kompromiss. De velger å se bort fra Nasjonal helse- og sykehusplan, som jo har gjort deres synspunkter uaktuelle. Hovedsykehus er ikke et begrep i sykehusplanen. Hjerne- og hjertekirurgien vil fortsatt være sentralisert til landets største sykehus, eller spesialsykehus. Det virker noe overfladisk når de skriver: «deler av «hverdags-sykehusmedisinen» kan på en faglig trygg og god måte flyttes ut fra sykehusene til lokalmedisinske sentere, sykehjem, kommunale akuttsenger eller til hjemmet.» Det er høyst tvilsomt om sykehus kan kvitte seg med de fleste av sine pasienter på denne måten. Indremedisin vil forsette å være en sentral aktør i de store akuttsykehusene som skal behandle folk flest.

Nasjonal helse- og sykehusplan problematiserer ikke foretaksmodellen. Den skal evalueres senere. Det som er klart, er at misnøyen er betydelig. Det handler om målstyring og mistillit til de ansatte. Det meldes om fryktkultur og om lojalitet som bare skal rettes oppover. Slikt kan gi eieren et styringsystem, men det bli ikke pasientenes helsevesen. Det å drive sykehus etter modell av kommersiell virksomhet, er ikke vellykket. Det er heller ikke noe folkekrav at sykehus skal overlates til private velferdsprofitører.

Alternativet til foretaksmodellen, er forvaltningsmodellen. Helsearbeidere bør ha en yrkesidentitet som er knyttet til utdanningen, og en yrkesetikk som er førende for deres atferd. Helsepersonell skal ha sin lojalitet hos pasienten. Forvaltningsmodellen kan sikre politisk styring. Det er politikerne som bør bestemme de helsepolitiske prioriteringene og bevilge de pengene som trengs til de ulike formål. Forvaltningens ansatte skal bistå politisk ledelse med å gjennomføre det som er vedtatt. Forvaltningsregnskaper skal vise at bevilgningene brukes til det formålet som er bestemt.

Nasjonal helse- og sykehusplan gir svar på noen spørsmål, men ikke de viktigste. Det etterlyses en sterkere politisk styring. Forsatt er det frittstående foretak som skal skalte og valte med pasienter og ansatte.