Flere perspektiver på innvandring

Nei til EUHoldninger til innvandring er vanskelig å plassere langs høyre-venstreaksen rent ideologisk. Innvandring er et spørsmål som virker splittende på både høyre og venstre fløy i politikken. Aksen globalisme – nasjonalisme, vil kunne gi en bedre beskrivelse av hva innvandring dreier seg om. Multinasjonale selskaper, informasjonsteknologi og transport, har endret verden så mye at globaliseringen har fått en ny materiell basis. Markedsliberalistisk ideologi passer bra i monopolkapitalismens tidsalder. Markedsliberalistene ser på EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital) bare som en begynnelse. WTO og avtaler som TISA representerer den samme ideologien. Den ypperste eliten av verdens rikeste, støtter alle sammen globalisering, og i noen grad også fri migrasjon.

Selv om globalisme og innvandring er liberalistiske friheter og lovfestet høyrepolitikk, så kan det ekstreme høyre også by på nasjonalisme. Da vil de kjempe for fedrelandet, familien, Gud og enkeltindividet. Er de i tillegg voldelige, så kalles de ofte for nynazister. De gamle nazistene kalte fiendene sine for Jødebolsjeviker. De nye nazistene snakker heller om kulturmarxister, slik blant andre terroristen Anders Bering Breivik gjør i sitt manifest. Nynazistene mener at de politisk korrekte feministene, antirasistene og homoaktivistene, har sluppet reven inn i hønsegården, dvs muslimene inn i Europa. Mange rammes av denne kritikken, og i Norge trues det nå med svenske tilstander. Svenske tilstander ser ut til å bety et samfunn hvor politiet ikke tør å gå ute på gatene, men må holde seg inne i store, sentraliserte politistasjoner. Utenfor herjer sharia og islamsk terror. Heldigvis er svenske tilstander ukjente i Sverige.

Det fins lite EU-kritikk på innsiden av unionen. Det kan være forklaringen på at de sosialdemokratiske partiene har mistet sin betydning i flere Europeiske land. Høyreekstremistene har tatt eierskapet til kritikk av det overnasjonale, og av innvandringen. Venstresiden ligger med brukket rygg mange steder. Unntaket er Storbritannia, hvor Labour har tatt et lite skritt til venstre og styrket seg. Utenfor unionen er det en annen situasjon. Norsk motstand mot EU har aldri vært fremmedfiendtlig eller rasistisk. Norsk nasjonalisme har så langt handlet om sjølråderett. Den norske eliten har alltid vært positive til EU. EØS-kritikken i fagbevegelsen er basert på klassekamp, og ikke på fremmedfiendtlighet.

Mange finner det urimelig at Norge må være underlagt EUs lover og regler, for å få tilgang til EUs indre marked. Etter EUs utvidelse østover har det kommet mer enn 200 000 arbeidsinnvandrere fra EU til Norge. Sosial dumping er en realitet. I utsatte bransjer går antall fagorganiserte ned. Det foregår ikke bare brudd på arbeidsmiljøloven, men en omfattende arbeidslivskriminalitet. EUs direktiver fører til varige endringer i det norske arbeidslivet, og truer det tradisjonelle trepartssamarbeidet. Vi går fra faste stillinger til mer midlertidighet. Dersom tilgangen på arbeidskraft ikke er regulert, blir det umulig å drive lønnskamp. Noen tjener på innvandring, mens andre taper. I dette perspektivet blir skepsisen til innvandring en klassekamp. Høyreekstremistene ser en mulighet til å fiske stemmer hos arbeiderklassen i flere europeiske land. Venstresida frykter for å havne i dårlig selskap, og blir derfor uklare i innvandringspolitikken.

Innvandring og utvandring er en del av vår historie. Det er funnet arabiske mynter i norske vikinggraver. Det kan tyde på at «snikislamiseringen» begynte tidlig. Europeisk historie preges av de mange folkevandringene. Det er i dag bare Baskerne innerst i Biscayabukta, som er ekte ureuropeere. Alle vi andre er resultater av folkevandringer. Nasjonale minoriteter er vanlig i mange land. Behandling av minoriteter sier mye om kvaliteter ved et samfunn. Det moderne Norge fikk sin grunnlov i 1814. Grunnlovens §2 slo fast at Jesuitter, katolske munkeordener og jøder ikke hadde adgang til riket. Hva var bakgrunn for denne bestemmelsen? Innvandrere som ville bygge sine egne samfunn eller nasjoner, ble betraktet som en trussel. Ingen skulle kunne følge sine egne lover. Frykten for dette, stammet fra middelalderen. Hva det enkelte individet trodde på, var ikke viktig. Spørsmålet om parallelle samfunn har igjen blitt aktuelt i innvandringsdebatten.

Det er først når staten blir sekulær, at loven kan omfatter alle. Det er noe av grunnen til at humanister ønsker en sekulær stat, et inkluderende samfunn og toleranse for alle livssyn. Norge har praktisert fri arbeidsinnvandring over lang tid. I perioden 1968 til 1975 drev arbeidsdirektoratet et aktivt rekrutteringsarbeid i utlandet, blant annet med et eget arbeidskontor i Pakistan. Det ble vedtatt en midlertidig innvandringsstopp i 1975, og den ble begrunnet med at sosiale problemer, som mangel på boliger, måtte løses før innvandringen kunne fortsette. Innvandringsstoppen fikk virke i 30 år. Fra 2005 har vi hatt fri innvandring fra hele EU/EØS-området.

Arbeidsinnvandring er ikke den eneste formen for innvandring. Også i 1975 kom det grupper av flyktninger. Den gangen kom de fra Vietnam og Chile. Nå kommer det flyktninger og asylsøkere fra mange land hvor det er kriger og konflikter. Ikke minst fra land hvor Norge har deltatt i krigen. Familiegjenforening fører også til innvandring, både når innvandrere henter ektefelle fra hjemlandet, og når andre nordmenn henter hjem utenlandske ektefeller. De som søker asyl i Norge, er en uregulert gruppe. Myndighetene klarer ikke å forutse hvem eller hvor mange som kommer. Det heter seg at asylpolitikken skal være streng, men rettferdig. Bare de med et reelt beskyttelsesbehov, skal få opphold. Det er ikke enkelt å skille mellom hvem som er en arbeidsinnvandrer, og hvem som er en traumatisert krigsflyktning med stort hjelpebehov. Derfor er asylsaker vanskelige.

I 2009 var det registrert 92 744 muslimer i 126 muslimske forsamlinger i Norge. Det er i alt 126 ulike moskeer rundt om i landet. De muslimske samfunnene i Norge er komplekse. Organisatorisk, kulturelt og teologisk er muslimer mange forskjellige grupper av mennesker. Fokuset på religion og kultur kan være en avsporing. Det er mulig å mene at lønns- og arbeidsvilkår er det viktigst for de fleste. Er norsk kultur bærekraftig i en globalisert verden? All kultur er under utvikling. Norsk språk er truet av engelsk. Nynorsken er på vikende front. Muslimsk innvandring har ikke klart å styrke norsk avholdsbevegelse. Ellers har integreringen av innvandrere vært rimelig vellykket i Norge. De som har bodd i landet i noe lengre tid, har funnet sin plass i samfunnet. På den annen side har innvandrere latt seg bruke i kampen mot norske lønninger og velferdsgoder. Motstanderne av full lønn under sykdom og barnetrygd til alle barn, er ofte de samme som vil ha mer innvandring. Men, vi bør også huske på at det bare finnes en menneskerase på jorda, og at vi alle er i slekt med hverandre og noen få urmødre som vandret ut fra Afrika.

Valgkamp og politikk

Valgkamp likner på reklame. Mange får lyst til å skifte kanal, eller gjøre noe annet. Noen mener at det handler om å selge et budskap. Andre synes at informasjonskonsulentene og reklamefolkene senker nivået på samfunnsdebatter, og forenkler politikken altfor mye. Norge er et land med stor politisk stabilitet. Skifte av regjeringer er sjelden dramatisk. Arbeiderpartiet og Høyre står nært hverandre politisk, men ønsker begge å framstå som hverandres hovedmotstandere.

Presidentvalget i Frankrike viser at partienes plass ikke er en selvfølge. President Macron ble skapt av tynn luft over ruinene av gamle partier til høyre og venstre. Han fikk bred støtte fra middelklassen og de intellektuelle. Også på den tradisjonelle venstresiden, var det mange som stemte på Macron. Han vant komfortabelt, uten politikk. De som er kritiske til NATO, EU og sosial dumping, hadde bare Marine Le Pen som alternativ i siste omgang. Hennes stemmer kom fra den tradisjonelle arbeiderklassen. Alt er ved det gamle i Frankrike, og det betyr krise, selv om noen optimister puster lettet ut.

I Norge har de store partiene mistet mange medlemmer. Det er en internasjonal trend, som har pågått i lang tid. Tapet av medlemmer kan ha med profesjonalisering av politikken å gjøre. Politikk kan være en karrierevei for ambisiøs ungdom. Andre medlemmer fremstår som ukritiske supportere, og ikke som engasjerte, politiske aktører. At politiske budskap framstår som all annen reklame, kan føre til det som kalles politikerforakt. Det er ikke bra for demokratiet.

Det er også reell forskjell på politiske partier her i landet. Frp er et profilert parti som har prøvd seg i regjering for første gang. De risikerer å gå på en smell til høsten. Det fleipes om at Mulla Krekar skal hjelpe Frp med å samle inn mer bompenger. Frp har sine mottiltak. Per Sandberg vil reforhandle EØS-avtalen. Han frir åpenlyst til fagbevegelsen, som er lei av sosial dumping. Frp har lært EU-skepsis av sine meningsfeller ellers i Europa, og det lønner seg. Kristian Tybring-Gjedde er egnet som velgermagnet, rettet mot ytterste høyre fløy. Sylvia Listhaug overstråler Siv Jensen, som på sin side har tulla bort oljepenger på tvilsomme skattelettelser, og ellers ikke fått til noe som helst.

Senterpartiet er i siget. Mannen med det store smilet og den morsomme latteren, vil ta hele landet i bruk. Ola Borten Moe trekker bra med høyrevelgere, og Per Olaf Lundteigen suger til seg de på venstre side. Eliten skal ikke slippe unna med å ta fra oss lensmannskontoret og sykehuset, samt legge ned kommunen og fylket. Kjersti Toppe er kjent som landets ledende helsepolitiker, men det er synd at SP svikta sykehussaken i Innlandet. Det ødelegger inntrykket av partiet som ellers er konsekvent i kampen mot sentralisering.

Oppland SV har spilt kjendiskortet Hans Olav Lahlum. Det kan være et sjakktrekk som det fort blir noen ekstra stemmer av. Elles er «litt mer Arbeiderparti» ikke en oppskrift som vinner for SV. Venstre plasserer seg langt til høyre nå for tiden. Et fagforeningsfiendtlig parti, mot full sykelønn, mot barnetrygd og for sosial dumping. Kanskje er det like greit at de havner under sperregrensa og faller ut av Stortinget.

Det politiske landskapet byr på få overraskelser. Nytt av året er Helsepartiet med Lise Askvik i spissen. De har laget et imponerende program, og stiller lister over hele landet. Nye partier har det ikke lett, men noen håper på en overraskelse. Rødt er nå bedre organisert og ledet enn før. Deres mulighet for representasjon på Stortinget er styrket.

I tiden som kommer vil mye av oppmerksomheten handle om hvem som skal sitte i regjering. Slik det ligger an nå, går det mot et skifte. Den nye statsministeren vil hete Jonas Gahr Støre. Det som trengs, er at når reklamen er over, går du og bruker stemmeretten din.

Oppsummering av utenriks- og sikkerhetspolitikken

NATO

Manus til 1. mai innlegg på Gjøvik Arbeidersamfunn 2017

Det er konsensus som har preget utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge gjennom mange år. Viktige saker blir ikke diskutert. Få politikere vil innse at vi har en ny situasjon. Mange tror at verdensordningen er gjeninnført etter Brexit og Trump, bare fordi Macron vil bli valgt som fransk president 7. mai. Macron representerer banken Rothschild og er den fremste talsperson for finanskapitalen i Frankrike. Han har full støtte fra borgerskapet. Sosialdemokratene har gjort seg selv politisk irrelevante i Frankrike.

Under president Macron vil det bli lavere lønninger og sosiale utgifter, skattelettelser, mer innvandring av billig arbeidskraft, og mer makt til EU. Denne politikken vil ikke gi flere jobber, men øke de sosiale konfliktene. Frankrike har 10% muslimer. Disse er i hovedsak like truet av innvandring som andre arbeidere og bønder. Den kommende utviklingen i Frankrike vil forsterke krisa i hele EU.

EU er svekket og preget av indre oppløsning. De som ønsker mer union, kjører bare på, og har ikke forstått at den globale liberalismen er på hell. EØS-avtalen er så dårlig at Storbritannia anser den som dårligere enn ingenting. For Norge er EØS en husmannskontrakt som sikrer sosial dumping. Store deler av norsk fagbevegelse tror ikke lengre på at EØS er nødvendig for å drive handel mellom ulike land.

Arbeiderpartiet har hatt landsmøte. Det dyreste vedtaket var at militærvesenet skal få 2% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er en bestilling fra president Trump, med støtte fra generalsekretær Jens Stoltenberg. Pengene skal ikke brukes på forsvar av Norge. Snarere tvert i mot. Den norske delen av forsvaret skal legges ned. Det er USA sitt globale engasjement som skal støttes. Da trengs det langtrekkende angrepsfly, ikke hær og hjemmevern.

USA er en nå en politisk og økonomisk ustabil nasjon. Trump er en uforutsigbar president. Vesten støttet statskuppet i Ukraina, men klarte ikke å erobre de russiske basene på Krim. USA krever europeiske sanksjoner mot Russland. Norge følger opp ved å oppgi vår selvpålagte basepolitikk, som gikk ut på at vi ikke skulle ha utenlandske tropper på norsk jord i fredstid. Europa taper på sanksjonene, mens USA slipper billig unna.

Krigsfaren er nå størst i Asia. Nord-Korea kan bli det påskuddet som trengs. Dersom kineserne trekkes inn, så kan det fort bli verdenskrig. Det er Kina som utfordrer USA når det gjelder det økonomiske verdensherredømme. Kina utvikler seg raskt, og eksporterer mye kapital. Amerikanske interesser handler derfor mest om Asia, og i mindre grad om Europa og Midtøsten, selv om olje er viktig.

Når USA bomber i Syria uten å provosere Russland i nevneverdig grad, og når de slipper en kjempebombe i Afganistan, så er dette først og fremst symbolpolitikk. Israel ønsker permanent krig i Syria. Saudi-Arabia og Tyrkia skal bekjempe Iran og Hizbollah på syrisk jord. USA vil slippe å betale regningen. Norge bidrar til krigen ved å bryte folkeretten. Uten tillatelse har vi har sendt militære styrker til et selvstendig land som er medlem av FN. Norsk Folkehjelp er brukt til å bygge opp det sivile samfunn i terroristkontrollerte områder.

Nato er i våre dager ute av stand til å levere trygghet og fred. Norge risikerer å bli trukket inn i mange kriger omkring i hele verden. Det er på tide å ta debatten om hva som tjener våre interesser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk bør ikke lenger være et tabuområde.

Trygd eller jobb

NAVRegjeringen har foreslått innstramminger i reglene for tilståelse av arbeidsavklaringspenger. Intensjonen er at flere skal i arbeid, og færre skal ha trygd. Denne politikken kalles for arbeidslinja, og har prinsipiell støtte også fra Arbeiderpartiet. Arbeidsavklaringspenger er, i likhet med sykepenger, en midlertidig ytelse fra folketrygden. Arbeidsavklaringspenger erstatter en rekke tidligere trygdeytelser som var knyttet til yrkesrettet attføring, medisinsk rehabilitering eller midlertidig uføretrygd. Arbeidsavklaringspenger er altså i utgangspunktet et forenklings- og effektiviseringstiltak.

Dersom du gjør din plikt på en ordentlig måte, så har du ikke behov for å kreve din rett. Arbeidslinja framstår som et alternativ til velferdsstaten. Det finnes et underliggende menneskesyn om at full lønn under sykdom er årsaken til betydelige deler av sykefraværet, likeså at arbeidsavklaringspenger er årsaken til at mange ikke er i arbeid. Den politiske ledelsen har mistillit til de ansatte hos NAV. De hører for mye på klientenes ønsker. Derfor må deres skjønn begrenses politisk eller administrativt. Nye innstramminger, restriksjoner og krav skal «redde» velferdsstaten fra en lite «bærekraftig» utvikling.

Det finnes mange triste skjebner blant NAVs klienter. Vi har den unge gutten med ADHD-diagnose som straffes fordi han ikke klarer å følge opp pålagt arbeidstrening. Kanskje utvikler han rusproblemer i tillegg? Vi har læreren som sier at kampen mot brystkreft var hard, men kampen mot NAV var den verste. Den som sliter tungt grunnet behandling med cellegift, kan utsettes for urimelige krav fra NAV om både det ene og det andre. Den eldre bussjåføren som har hatt hjerteinfarkt, kan få avslag på kravet om uføretrygd. Grunnen er kanskje at han ikke orket å reise langt hjemmefra for å skaffe jobb. Mye er strengt og urimelig. Nå skal det bli verre.

Når folketrygden svikter, eller blir for streng, så trer den kommunale hjelpeplikten i kraft. Utgiftene veltes over på kommunene etter sosialtjenesteloven. Du får hjelp etter behov, men har ingen rettigheter. Sosialhjelp har dårligere status enn ytelser etter folketrygden. Ved å skyve utgiftene over på kommunene, så sparer staten penger.

Det er lettere å være en hjelper enn å motta hjelp. For å være en nyttig hjelper må det bygges en trygg relasjon. En empatisk holdning er en del av jobben. Uten innlevelse er det vanskelig å bidra til en endring. Den som kjenner klienten godt, vet når det er riktig å stille krav. NAV har en rekke dyktige medarbeidere som fortjener arbeidsgivers tillit. Mer fokus på kontroll og styring vil ikke gjøre tjenestene bedre. Det er allerede for mye målstyring og rapportering. Kanskje trengs det en tillitsreform?

Den totale sysselsettingen er fortsatt høy. Andelen av de som jobber, er likevel den laveste på 20 år. Verst er det for de unge. Oljeprisen gjør mye virksomhet i leverandørbransjen ulønnsom. EØS-avtalen sikrer fri flyt av billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Før hadde vi en industrikapitalisme som var langsiktig og tenkte på kompetanse hos sine ansatte. Nå har vi en finanskapitalisme som tenker på kortsiktig profitt. Arbeidsmiljøloven er svekka, og det fins mye arbeidsmiljøkriminalitet.

Dersom vi får en regjering som kan spille på lag med fagbevegelsen, så kunne det ryddes opp i bemannings- og vikarbransjen. Bygg og anlegg, transport og renhold, byr på særlige utfordringer. Det er uverdig at ungdom skal sitte gratis på vakt, i håp om noen timers jobb, eller et kortvarig vikariat. Det enkleste er vel å forby hele bemanningsbransjen. NAV ville da få monopol på arbeidsformidling. Problemet er at EØS står i veien for det gode arbeidslivet.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Det finnes likevel ikke et så dårlig trygdesystem at du ikke kan finne en jobb som er enda dårligere betalt. Derfor er trygd noen ganger bedre enn jobb. Hensikten med velferdsstaten er at den skal gi oss trygghet når vi ikke kan arbeide.

Hvem trenger et mandat?

Gjøvik
Gjøvik

Hva er drivkreftene bak saken om kommunestruktur? Hvilke interesser er det som står opp i mot hverandre? Det finnes flere modeller for å analysere ulike interesser. En av dem er sentrumperiferimodellen, som stammer fra Johan Galtung, men som delvis brukes av Senterpartiet og den kjente SV-politikeren, professor Ottar Brox. Mange konfliktlinjer i norsk politikk kan med fordel forklares utifra sentrumperiferi- modellen. By og land er det mest kjente eksempelet. Arbeiderpartiets parole «by og land, hand i hand» kunne i sin tid bidra til å forene landet som da var preget av splittelse.

EU-saken var i sin tid et oppgjør mellom sentrum og periferi. Ja-folket var i flertall i de store byene, men flertallet stemte nei. Prosessen var grundig, og det var stor deltakelse i folkeavstemningene, både i 1972 og i 1994. For eliten var nei-flertallet en krenkelse. De hevner seg ved stadig å utvide den udemokratiske EØS-avtalen. Folket har aldri bestemt at de mange direktiver fra EU, automatisk skal gjøres til norsk lov. Det siste på området, er at tilsynet med finansnæringa skal legges under Brussel. Norsk sjølråderett selges ut bit for bit.

Mange av de som er for å fusjonere kommune-Norge, oppfører seg som dårlige tapere. Det framsettes direkte trusler mot kommuner som ikke stemmer slik som eliten vil. Lokalpolitikken trenger sine spilleregler. Kommunegrenser er den strukturelle ramma for det lokale demokratiet. Her har vi grunnlaget for forutsigbar styring. Dersom reglene skal endres, så trengs det et mandat.

Det trengs ikke et mandat for å opprettholde status quo. Ja eller nei er ikke likeverdige alternativer. Mange foreninger og lag har bestemmelser om kvalifisert flertall for å endre vedtektene. Hensikten med dette, er å sikre virksomheten mot tilfeldige endringer i strukturen. Slik er det ikke i kommunesektoren. I strukturspørsmål er det Stortinget som har siste ordet. Det kan bli vanskelig å se bort i fra at folk som bor i små kommuner er mest fornøyde med de tjenestene de får.

En fellesnevner for mange av de aktuelle strukturendringer i offentlige sektor, er sentralisering. Politi eller NAV, sykehus eller skole. Alt skal bli bedre, bare vi sentraliserer. Små enheter skal legges ned, da de ikke er «bærekraftige for framtida». Her er vi framme ved sakens kjerne: Hva er sentraliseringens ideologiske basis?

Markedsliberalismen er et utgangspunkt. Offentlig sektor skal importere strukturer fra privat sektor. Det kalles for New Public Management. Erfaringene er ikke gode. Ingenting tyder på at større er bedre. Dersom det skal produseres offentlige tjenester, så er mindre og mer fleksible strukturer det som oftest er de beste. Det har kommet vage antydninger om at kommunene skal få nye oppgaver. Ingenting er bestemt, og dette kan ikke begrunne en ny og sentralisert struktur.

Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap, men staten beholder for mye av ressursene. Kommunene er fattige, og får lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Ansvaret for dette skal pulveriseres. Private profitører har kastet seg over offentlig sektor. Her er det profitt å hente. Dårligere lønn og pensjon, sammen med dårligere tjenester gir gode marginer for kreative velferdsprofitører. Velferdsprofitørene trenger større kommuner for å maksimere profitten sin, og å kamuflere utbyttet.

De blå-blå har generelt et negativt syn på offentlig sektor. De egner seg derfor dårlig som garantister for lokaldemokrati. De lokale prosessene har ikke gitt noe mandat for å gjøre vesentlige endringer i kommunestrukturen. Snarere tvert i mot. De blå-blå bør innrømme at de har lidd nederlag. Folk vil ikke ha politikken deres.

Norge som problem

1. mai
1. mai

Innlegg på møte i Gjøvik Arbeidersamfunn 1. mai 2016.

Arbeiderbevegelsen var internasjonal fra starten av. Kravene var 8 timers arbeidsdag og kamp mot nasjonalisme og krig. 1. mai ble valgt til internasjonal kampdag. Svensk arbeiderbevegelse bidro til at Sverige ikke gikk til krig mot Norge i 1905. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre, isteden for å gå til revolusjon, slik som russerne gjorde. Sovjetunionens forsøk på å skape en 3. internasjonalen i mellomkrigstida, fikk ingen stor oppslutning i vesten. Likevel er kampen mot ekstrem nasjonalisme og fascisme er gammel tradisjon på venstresiden i internasjonal politikk.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie.

Det var trolig Norge som bombet presidentpalasset i det fredlige Tripoli. Bombene drepte barnebarna til president Muammar Gaddafi. Det fantes ikke noe FN-mandat som kunne legitimere en slik ugjerning. Ingen vil påta seg ansvaret for det som skjedde. Libya er fullstendig ødelagt. Maktforholdene i verden er slik at Jonas Gaar Støre og Jens Stoltenberg ikke vil bli stilt for retten, tiltalt for krigsforbrytelser. Det er makta som rår, og de vestlige stormaktene tar seg til rette over hele verden.

Norge har bestilt nye bombefly som skal stå til disposisjon for USA og NATO. Som land er vi er en aktør i den vestlige imperialismen. Det finnes ingen utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Etter Sovjetunionens sammenbrudd, har NATO ekspandert østover. Situasjonen i Syria er nå ekstra ille. Mange er internt fordrevne. Bare i hovedstaden Damaskus, har befolkningen økt fra 3 til 8 millioner. Her trengs det humanitær hjelp, og ikke boikott. Vi må bygge en ny fredsbevegelse og si nei til flere kriger, stoppe boikotten av Russland og Syria, og på sikt, få Norge ut av NATO.

De jihadistiske krigerne som herjer i Syria, er en leiehær. De kjemper for den wahhabistiske varianten av Islam, slik den praktiseres og spres fra regimet i Saudi-Arabia. De har alltid vært nyttige idioter for imperialismen, og latt seg bruke i en rekke kriger og konflikter.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri, måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant verdens største eksportører av våpen. EU er ikke et fredsprosjekt, og har ingen ting med internasjonal solidaritet å gjøre.

Kravet er derfor: Norge ut av EØS og nei til Schengensamarbeidet. Vi kjemper mot sosial dumping, og sier ja til nasjonal grensekontroll. I dette ligger ingen nasjonal sjåvinisme. Et fargerikt felleskap innebærer både forskjeller og likheter. Det er en forskjell mellom fri flyt og internasjonal solidaritet. Uten nasjonal grensekontroll taper vi kampen mot sosial dumping. Vi sier ja til samarbeid med FN, og ja til flere kvoteflyktninger. Norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som er i Norge.

Det er med fredsbevegelsen som det er med demokrati og menneskerettigheter. Det må bygges nedenfra. Vi sier nei til mer krig.

Alle skal med

Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg

Norge er et klassesamfunn. Det har alltid vært forskjell på folk. Nå øker forskjellene. Dersom vi alle sitter i samme båt, er det noen som styrer, og noen som ror. Andre er gratispassasjerer eller blindpassasjerer. Det var Jens Stoltenberg som lanserte slagordet «alle skal med». Det høres både fint og inkluderende ut. Mange vil være med på å ro den norske skuta, men ikke alle får lov. Arbeidsledigheten stiger mens vi venter på at regjeringen skal ta ansvar. Siden vi har mange oppgaver som bør løses, er det økonomisk urasjonelt å la folk gå ledige. Dersom ledige hender ikke kobles mot uløste oppgaver, trenger vi et ny økonomisk politikk.

Arbeidsledighet rammer i særlig grad ungdom. I aldersgruppen 20 til 24 år er ledigheten nesten dobbelt så høy som i befolkningen ellers. Det er geografiske ulikheter, da ledigheten har vokst mest der oljerelatert virksomhet har dominert.

Etter at EU utvidet seg mot øst, fikk Norge 150 000 arbeidsinnvandrere. Disse rammes nå av arbeidsledighet i større grad enn norske borgere. Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs 4 friheter. Effektiv grensekontroll er forbudt så lenge vi er med i EØS. I EU er sosial dumping en ønskelig deregulering av arbeidsmarkedet. Alt pratet om etnisitet og religion, er en avsporing. Det handler om klassekamp.

Flyktninger og asylsøkere bruker lang tid på å finne sin plass i det norske arbeidsmarkedet. Det ser ut til at integrering blir motarbeidet av statlige myndigheter. Mange tror at Norge betyr frihet og demokrati. De tar feil. Norge kan bety år med venting på asylmottak, nei til familiegjenforening og store vansker med statsborgerskap og reisedokumenter.

De blå-blå tror at dårligere lønns- og arbeidsvilkår vil gi flere jobber. Det er feil. Angrepene på faglige rettigheter lager flere problemer på arbeidsmarkedet. En svekket arbeidsmiljølov har ført til mer midlertidighet. Bemannings- og vikarbyråene fører til et løsarbeidersamfunn som få er tjent med. Arbeidslivskriminalitet brer om seg i mange bransjer. Fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon.

Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det er en av grunnene til at regjeringen bør slutte å motarbeide fagbevegelsen. At alle skal med, er kanskje urealistisk, men vi kan ha ambisjoner om å få med så mange som mulig! Da må det føres en motkonjunkturpolitikk. Økt kjøpekraft vil stimulere alle ledd i økonomien. Tæring stimulerer næring. Derfor kan vi bygge ut eldreomsorgen! Sparing og skattelette til de rike, øker problemene i økonomien. Selv ikke de rikeste er tjent med økt fattigdom. Det virker bare destabiliserende.

Vi trenger garantier for at det ikke bor slaver i kjelleren på sykehjemmet. Velferden skal bygges ut og velferdsprofitørene skal stoppes. Privatisering er skadelig. Skatteflyktninger er for dyrt. Derfor må sykehjem og profittbaserte barnehager kommunaliseres. Pengene må brukes til det formålet det er bevilget til. Det er de blå-blå som truer velferden. Klasseforskjellene er store nok fra før.

Grensekontroll er en bra ting. Regulering er mye bedre enn fri flyt. Vi bør ha kontroll på hvem som slipper ut og inn i landet. Vi trenger ikke å ha folk boende i årevis i asylmottak uten rettigheter. Vi kan heller si velkommen inn. Alle skal med. På den måten kan vi bygge velferden.

Spillet om integrering

Sylvi Listhaug
Sylvi Listhaug

Åpene grenser og mangel på kontroll over trafikken ut og inn av landet, var et problem før det kom særlig mange asylsøkere. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, er en følge av EØS avtalen. «Når yttergrensene bryter sammen, når Schengenavtalen kneler og Dublin-avtalen ikke fungerer, da må enkeltlandene ta ansvar.» Dette sier Jonas Gahr Støre og det høres ut som en innrømmelse.

Fagbevegelsen glemmer ikke markedslovene for arbeidskraft. Et godt samfunn har mangel på arbeidskraft. Overskudd av arbeidskraft presser vilkår og lønninger for alle. Og den viktigste utjevningen i samfunnet skjer gjennom arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen der. Brutto nasjonalprodukt per person har nær stått stille siden 2000. Derfor er det ekstra viktig at arbeidsfolk forsvarer sin andel av produktiviteten. Når en polsk bygningsarbeider presses til å starte et enkeltmannsforetak, er det på grunn av den blå drømmen om løsarbeidersamfunnet. De kaller det for delingsøkonomi, men det handler om tap av rettigheter for arbeidstakere. LO har utfordringer.

2015 ble et toppår for asylsøkere til Norge. Det kom 31.145 personer totalt. Nær 30 tusen bor på asylmottak, og det store flertallet av disse, venter på å få behandlet sin søknad om asyl. Det er bred enighet om blant annet å prioritere retur av personer som er uten beskyttelsesbehov. Når Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen, så kalles det et bredt forlik. Viktige saker for landet skal på en måte løftes ut av partipolitikken. Så også med asylpolitikken. Prioriteringen av avslag og retursaker rammer de som til sist får ja på sin søknad om asyl.

I asylmottakene sitter mennesker på vent i flere år. De har ikke arbeidstillatelse, og kan ikke gå på norskkurs. De venter på en saksbehandling som starter med et intervju. Ventetiden er utvilsomt en stor psykisk belastning. En utrygg og usikker framtid sliter. Det blir ingen snikintegrering når lommepengene ikke rekker til bussbilletten. Det virker som et arbeidsavvenningskurs. Statsminister Erna Solberg talte til det norske folk ved inngangen til det nye året, om hverdagsintegrering og om at flyktningene har vært nødt til å forlate noen de er glad i. Å tvinge asylsøkere til å være helt isolerte, uten familie og venner, er et tiltak som stimulerer kriminalitet. Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid.

Spillet om asylpolitikken handler om å få kontroll på Frp. Veksten i antall asylsøkere 2015 brakte Frp oppover på meningsmålingene. Det store forliket forplikter Frp til å realisere det som de store partiene er enige om. Sylvi Listhaug ble fra 16. desember 2015, Innvandrings- og integreringsminister i Justis- og beredskapsdepartementet. Dette grepet er ment å knytte Frp til masta slik at de blir medansvarlige for hva som skjer.

Utfordringene knyttet til den strenge asylpolitikken, er at den rammer integreringen. Fra å være verdens beste land å bo i, kan Norge bli et av Europas verste land å bo i for flyktninger og asylsøkere. Konkurransen er hard, da andre land også strammer inn på reglene. De som søker asyl i Norge kan nå vente seg: 1. Selv om du får opphold, vil saksbehandlingen kunne ta flere år. 2. Du kan ikke påregne fast jobb, eller inntekter nok til å få permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. 3. Noen vil tro at du er det samme som det du flyktet fra, og er derfor redde eller fiendtlig innstilt.

Den «nye» økonomien etter oljealderen fremmer ikke integrering, men et fragmentert arbeidsliv. Mange blå-blå synes det er greit med et underbetalt vikarproletariat som lever i et parallelt samfunn. Her er det visst ikke så nøye med tradisjonelle norske verdier. De blå-blå er en permanent trussel mot våre velferdsordninger. Ønsket om større klasseforskjeller overstyrer ønsket om likhet og rettferdighet.

Mennesker som kommer fra midtøsten eller andre land i Asia eller Afrika, er ikke spesielt populære, med unntak av den du jobber sammen med. Sylvi Listhaug vil gjøre jobben på sin egen måte. Hun snakker mest mulig om restriksjoner og avslag og minst mulig om integrering og de som får bli. Hun kan mistenkes for å sabotere integreringsdelen av jobben, og heller appellere til de fremmedfiendtlige.

Nå bør det minnes om at i Straffelovens § 135 a står det «Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Derfor bør de fremmedfiendtlige passe seg for hva de sier. Like naturlig som det er å gå rundt juletreet bør barna nå ta hverandre i hendene og gå brannvakt rundt asylmottaket. Den som ønsker integrering, har en jobb å gjøre.

Trondheimskonferansen 2016

Tronheimskonferansen
Tronheimskonferansen

Vi deltar på Trondheimskonferansen 28. – 31. januar 2016. Det er her fagbevegelsen skal viser sin styrke. Trondheimskonferansen er den viktigste møteplassen for fagorganiserte i tida mellom LO-kongressene. Vi holder vedlike en tradisjon som går tilbake til Fagopposisjonen av 1911. Her ligger det et stort ansvar. Det er vi som skal utvikle ny politikk, og det er vi som skal bestemme hvor kampen skal stå. Det er ikke LO-kongress og stortingsvalg før i 2017, men vi trenger det politiske verkstedet som Trondheimskonferansen er. Vi har ingen tid å miste, ikke med den regjeringa vi har nå.

Trondheimskonferansen setter dagsorden i samfunnsdebatten. Fredag 29. februar har vi prologen. Dagen innledes med tre parallelle seminarer hvor vi kan fordype oss i enten: Veien ut av et kjønnsdelt arbeidsmarked, lære mer om Midt-Østen, Venezuela og Cuba, eller delta på Nei til EUs seminar, som arrangeres sammen med LO i Oslo og Trondheim.

Etter dette kommer konferansens offisielle åpning. Resten av programmet den første kvelden, går rett på sak, med debatter etter innlederne.

NORSK ARBEIDSLIV I INTERNASJONALT PERSPEKTIV. Konsekvenser av avtalene TTIP (Transatlantic Trade and Investment Partnership) og TISA (Trade in Services Agreement). Innleder er Helene Bank, spesialrådgiver i For velferdsstaten.

VELFERDSPROFITØRENE. Om penger, makt og propaganda i de norske velferdstjenestene. Innleder Linn Herning, nestleder og rådgiver i For velferdsstaten. (Hun har skrevet boka Velferdsprofitørene på Manifest forlag)

Det sosialpolitiske perspektivet står sentralt på konferansens åpningsdag. Vi trenger mer skolering vedrørende TTIP ogTISA. Disse avtalene overstyrer norske lover og vil kunne endre norsk arbeidsliv i vesentlig grad. De nye asylbaronene har aktualisert temaet velferdsprofitørene ytterligere. Den politiske kampen står om velferden. Hvem skal drive barnehagen, barnevernet, skolen, helsevesenet og omsorgen? https://thorsblogg.com/2015/11/12/velferdsprofitorene/

PENSJON – FORAN TARIFFOPPGJØRET 2016 OG LO-KONGRESSEN 2017 – VEIVALG FOR FAGBEV­EGELSEN. Lørdagens program starter med pensjonssaken. Her vil tjenestepensjon og AFP stå sentralt. Det ligger an til et oppgjør om pensjon både ved tariffoppgjøret og på neste LO-kongress. Ingenting er avgjort, og hva som skjer i Trondheim har betydning. Innledning ved Mona Bjørn fra HK.

Dette er også dagen for ”Åpen fagligpolitisk time” – fokus på faglig solidaritetsarbeid og aktuelle lokale kamper. Her er det mye å ta av, og forventningene er store.

Hans-Christian Gabrielsen, 2. nestleder i LO, skal snakke om den politiske og faglige situasjonen. Fokus vil ligge på kommunevalget som var, og stortingsvalget som kommer. Klarer LO-ledelsen å begeistre Trondheimskonferansen?

FAGBEVEGELSEN OG EØS. Både Marianne Marthinsen fra Arbeiderpartiet og Kathrine Kleveland fra Nei til EU skal innlede om dette temaet. Det ligger an til skarp og klargjørende debatt!

FRA LEGALISME TIL MER AKSJON. Søndagens program er i Martin Tranmæls ånd.

Harald Berntsen, historiker og forfatter, Per Syversen, Organisasjons­arbeider i Fellesforbundet, og Vegard Holm, tidligere redaktør av Transportarbeideren, skal innlede om dette temaet.

I tråd med tradisjonen, vil konferansen vedta en politisk uttalelse.

Deltagerne fra FO Oppland:

Øystein Bryde

Anne Miklavic

Ann Mari Skogvoll

Thor Solheim

Guri Skaug Olsen

June Kristin Ruud

Geir Innset Lien

Lisbeth Berntsen Grandalen

Ny flyktningepolitikk

barnetMer restriktiv, eller mer liberal? Frp har stjålet Arbeiderpartiets gamle mantra om «streng, men rettferdig». Debatten om norsk flyktningepolitikk går i forutsigbare spor. Her er det lite nytenkning og evne til omstilling. Når vi snakker om flyktningekrise, så bør det være klart at det er flyktningene som er i krise. Norge er ikke i krise. 1 promille av verdens flyktninger finner veien til Norge. Det bør ikke være en altfor stor utfordring. En del mennesker har livlige fantasier om store strømmer og høye kostnader. Prognosemakerne har gode tider, og skaper unødig angst og bekymring.

Først en liten realitetsorientering. Som medlem av EØS og deltager i Schengen- samarbeidet, så er Norge et åpent land uten grensekontroll. Det er fri flyt av personer inn og ut av landet, og et felles arbeidsmarked. Denne ordningen åpner for useriøse arbeidsgivere, og representerer et press mot norske lønns- og arbeidsvilkår. Fagbevegelsen kjemper tappert mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Dette er verd å huske på når vi snakker om utlendinger.

Med kvoteflyktningene er det enkelt og greit. De er ferdig «regulert», og har alle rettigheter etter vår avtale med FN. Det er ubegripelig at disse skulle ha noe på asylmottak å gjøre. De bør selvsagt selv bestemme hvor de vil bo. Noen forlater landet. Med status fra FN som flyktning, finnes det flere valgmuligheter som de kan søke. Norge er ikke så populært som mange tror.

Å framsette krav om asyl er en menneskerett. Den som mener å ha et behov for beskyttelse, har krav på å få sin sak prøvet. Av de som søker asyl i Norge, er det ca. 70% som får innvilget opphold på humanitært grunnlag. UDI er en statlig etat som ser ut til å være fullstendig uten respekt for bruk av tid og penger. Asylsaker treneres i årevis. Tenk på de som sitter på et mottak og har livet sitt på vent. Uten rett til arbeid eller opphold, kan asylsøkere som åpenbart skal bli i Norge, vente opptil et år for å komme til det første intervjuet. Det er advokater og byråkrater som genererer de store utgiftene i asylpolitikken. UDI må effektiviseres. De private asylbaronene kommer i tillegg. Det må kunne gå an at et offentlig bygg brukes til et offentlig formål uten at et privat A/S skal stikke snabelen sin ned i felleskassa. Det trengs ikke noe utviklingsfirma for å gjøre om en skole til midlertidig boligformål.

Gjøvik har gode forutsetninger for å lykkes i arbeidet for flyktningene. Kommunen har allerede dyktige medarbeidere med stor kompetanse i integreringsarbeid. En egen gruppe hos NAV jobber spesielt med flyktninger. I formannskapet sitter Diann Wallin fra Arbeiderpartiet, med ledererfaring på dette området. Dugnadsånd og kommunalt lederskap er et godt alternativ til kommersielle aktører.

Norge bør ta noen utenrikspolitiske grep for å stanse flyktningkrisen. Det er krigen i Midtøsten som er årsaken til at mange legger på flukt. Fire millioner kvinner, barn og menn har flyktet over grensene til Syrias naboland. Flest har det kommet til Tyrkia. NATO-landet Tyrkia er i krig både mot den syriske staten og det kurdiske folket. Norge bør legge press på Tyrkia for å få slutt på krigen. Tyrkia presser flyktninger til å legge ut på den farefulle veien mot Europa. Det må det bli en slutt på. Norge bør også slutte å støtte marginale syriske opprørsgrupper, og heller anerkjenne syriske myndigheter slik som FN gjør. NATO bør revurdere sin posisjon og samarbeide med Russland.

Vi har behov for å reetablere det gode naboskapet med russerne. Sanksjoner mot Russland har for tiden ingen hensikt. Situasjonen i Ukraina har roet seg. De strategiske interessene på Krim er sikret, og Russland har ikke territorielle krav. Vi har en grense mot Russland i nord, som også er en yttergrense for Schengen-samarbeidet. Flyktningsituasjonen ved denne grensa tilsier et godt og nært samarbeid med russerne. Maken til det vi hadde da Jonas Gahr Støre var utenriksminister.

Hva med lønnsomheten? Er mennesker lønnsomme? Det spørs hvem du spør og hvordan du regner. Politisk er oppgaven å koble de villige hendene med de uløste oppgavene. Det er vel ikke umulig?