Helse- og sosialpolitikk

Sosialsektoren har forsvunnet. Før hadde vi sosialdepartement og sosialminister, sosialkontor og sosialsjef. Nå er dette borte. Hvor ble det av? Alle, fra psykologer til sykepleiere, har strømmet til det som kunne ha vært blant andre sosionomenes doméne. Noe ble til velferd, og mye ble til helse. Det hersker stor forvirring, og velferdsstatens mange ansikter, er det ikke lett å bli klok på.

Arbeiderpartiet tok jobben med å fornye velferdsstaten. Det ble en bølge av reformer. Strukturelle grep, omorganisering, effektivisering, bærekraft. Det skulle bli billigere, men bra, og med høyere kvalitet. Det ble konstruert et narrativ om at offentlig forvaltning hadde stått stille i mange år, og måtte fornyes. Narrativet er falskt. Offentlig sektor har forandret seg hele tiden, og har aldri stått stille. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Dette er ikke lenger populært. Erfaringene taler for seg selv. Forvaltningen blir dyrere og dårligere.

Arbeiderpartiet presset LO til å godta at Folketrygden fikk en skikkelig knekk. Målet var å spare 20%. I 2050 har pensjonen falt med 28%. Til markedsfundamentalistenes store glede, vil det endelig lønne seg å være frisk og leve et langt liv. Folketrygdens sosiale profil er nå en trist sak. En del av dagens ungdommer har alt startet med sin private sparing til alderspensjon. Som ordning blir dette dyrere og dårligere enn å ta det kollektivt gjennom Folketrygden. Privatisering av pensjon går med tap.

NAV, som reform, ble lansert som en forbedring av offentlige tjenester. Det statlige trygdekontoret og arbeidskontoret skulle fusjoneres med kommunale tjenester. En dør inn, skulle gjøre det lettere for brukerene av disse tjenestene. Stordriftsfordelene finnes ikke, og effektiviseringen er bare skryt. Målstyringen framstår som en skadelig tvangstrøye. Ordningene blir dyrere og dårligere for brukerne, men en god melkeku for private konsulentfirma.

Mange er mer enn middels interessert i helsepolitikk, og det er det gode grunner til. Velgerne mener at helse er den viktigste saken. Ap, Høyre og Frp står fortsatt på foretaksmodellen. Helseminister Bent Høie forøker å berolige velgerne ved å si at sykehusstrukturen ligger fast, og ingen trenger å være redde for å miste den kirurgiske akuttberedskapen på sitt lokale sykehus (forbehold om Innlandet) Foretaksstrukturen gjør at den politiske styringen blir svak. De regionale helseforetakene gjør i hovedsak som de vil. Da blir det mye forretning og lite forvaltning. Mangelen på politisk og faglig styring kan gi seg mange utslag.

Reklameavdelingen ved Sykehuset Innlandet HF har lenge promotert nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua. De har planer for et sykehus til 12 milliarder. HSØ vil tillate bygging for inntil 8 milliarder. Informasjon om dette kom på slutten av høringsperioden. Ingen ser ut til å kunne stoppe denne prosessen. Få har forstått at alt skal finansieres ved hjelp av effektivisering og kutt i akuttberedskapen, samt større kommunal innsats. Styret og ledelsen ved SI er klare på at de trenger politisk legitimitet for å gå videre med sine planer. Politikerne har på sin side ikke forstått at de har begrenset innflytelse. Noen tror de bare kan ønske seg ting. Selgerne fokuserer ikke på det som står med liten skrift. Økonomi trumfer alt.

I det store bilde så er sentrumspartiene motstandere av foretaksmodellen. Det nye Helsepartiet prøver å ta eierskap til hele saksområdet. Det klarer de ikke. Kravet om en ny helsepolitikk har bred støtte fra de mer verdikonservative, via det politiske sentrum og til det ytterste venstre. De tre store partiene som støtter foretaksmodellen har alle en intern opposisjon.

Gjennom kommunereform og politireform prøver den blå-blå regjeringa å bli like dårlig som Arbeiderpartiet til å reformere offentlig sektor. Sosialsektoren vil neppe komme tilbake. Det er ikke bare helseforetakene og NAV som kjøper private tjenester. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, hele veien fra asylmottak til barnehager og barnevern. Mange må dele på det politiske ansvaret. Flere velferdsprofitører blir rike på skattekroner som skulle ha gått til gode formål. Det blir et spennende valg til høsten.

Kirurgisk akuttberedskap

Bent Høie
Bent Høie

I sykehustalen 7. januar tok statsråd Bent Høie til orde for å skape akuttmottak uten kirurger. Dersom sykehus må betjene mer enn 60.000 innbyggere for å beholde den kirurgiske akuttberedskapen, så innebærer dette at halvparten av landets sykehus er i fare. Godt fungerende middels store sykehus, i middels store norske byer som Arendal, Ålesund, Gjøvik og Bærum med flere, kan også komme til å gå med i dragsuget selv om de er adskillig større enn denne grensen. Forslag foreligger allerede.

Endringer i spesialitetsstruktur får konsekvenser for sykehusstruktur, spesialisering av leger og behandling av pasienter. Det er viktig å sikre helhetlige helsetjenester i en desentralisert sykehusstruktur. Dette krever nye tanker om helhet gjennom teamarbeid, robuste fagmiljøer og gjennomgående generalistferdigheter i alle spesialiteter.

Prehospitale tjenester er en særdeles viktig premiss i all debatt om helsevesenet. Denne tjenesten er vi helt avhengig av. Likevel, og med all respekt, prehospitale tjenester inkluderer sjelden lege, og kan ikke erstatte sykehusbehandling. At noen forsøker å overbevise befolkningen om at framtidige tekniske løsninger skal bevirke dette, er å føre folk bak lyset.

Det er et faktum at hele kroppen henger sammen. Særlig eldre kan ha flere sykdommer. Ofte presenteres et sammensatt bilde, og da må indremedisinere, kirurger og andre profesjoner samarbeide om å komme til målet med pasientbehandlingen i en akuttsituasjon. Sortering til riktig gren krever bredde og samarbeid.  Indremedisinske pasienter har ofte både hjertekarsykdom og sykdom i andre organer.

Akuttberedskap krever flere vaktlinjer. Vi kommer ikke utenom fagene ortopedi og mage-tarm. Sammen med indremedisin, anestesi, røntgen og lab., blir virksomheten allsidig nok til å være et lite akuttsykehus. Ingen sykehus er komplette. Det er derfor helt normalt at mellom 5% og 30% av pasientene må sendes videre fra de aller fleste sykehus. Samlet er det kun 9% av Sykehuset-Innlandet sine pasienter som behandles på regionsykehus.

70 prosent av alle pasienter har tilstander som selv de minste lokalsykehusene kan håndtere på en utmerket måte. For de resterende pasientene trengs det ytterligere kompetanse. Akutte pasienter vil kunne trenge stabiliserende tiltak før overflytting til større sykehus. Det hjelper ikke hvor gode spesialister som finnes på de store sykehusene om pasienten er død når han kommer dit. De smalere spesialitetene trenger flere pasienter for å vedlikeholde og utvikle spesialiteten sin. Derfor kan både behandlere og pasienter ha nytte av større sykehus i noen tilfeller.

Det er mangel på spesialister av mange slag. Spesialistene utdannes normalt i offentlige sykehus. Leger i utdanning har viktige roller i vaktberedskapen på akuttmottak. Vi må håpe på at økonomien i fritt behandlingsvalg ikke rammer utdanningen av nye spesialister. Det er mye usikkerhet knyttet til fritt behandlingsvalg. Vil vi få en massiv privatisering? Eller vil ordningen gi liten effekt?

Flere politiske verdivalg er ønskelig, og kan gjerne knyttes til behandlingen av «Nasjonal helse- og sykehusplan», som skal opp i Stortinget til høsten. Mange mener at det er selve foretaksmodellen som er årsaken til mange av problemene. Mål- og resultatstyringsvanviddet innebærer en overgang fra forvaltningsideologi og forvaltningsregnskap til forretningsideologi og forretningsregnskap. På den ene siden: En rasjonalistisk logikk, styrt av effektivitetstanker og økonomisk lønnsomhet. På den andre siden: En verdi- og normbasert logikk, med pasienten i sentrum.

Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid. Økonomisk eller politisk egeninteresse kan kamufleres som allmennytte. Har vi skjulte makthaverne i forvaltningen, helseforetakene, konsulentbyråene og blant oppdragsforskerne?

I Innlandet forsvarer folk stort sett sykehusene sine. Noen kjøper den massive reklamen for nytt storsykehus. Dette til tross for at ingen får vite hvor stort det vil bli, hva det skal koste og hvor det skal ligge. Spørsmålet er om styret i Sykehuset- Innlandet har nødvendig tillit til å stå bak en objektiv utredning av flere ulike alternativer.

For 4 år siden sa Bent Høie: «I dag opplever befolkningen at livsviktige beslutninger fattes av ansiktsløse byråkrater og foretak, mens helseministeren lar seg fange i systemet» Det har han fremdeles rett i. Han sa mye klokt den gangen han satt i opposisjon.