NPM og legestreiken

legeForetaksmodellen er grunnen til at helseforetakene tolker sitt samfunnsoppdrag på en snever, bedriftsøkonomisk måte. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Et grunnprinsipp i NPM er at mer markedsorientering innenfor offentlig sektor vil føre til mer kostnadseffektive tilbud. Metodene er konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering, internfakturering og bestiller-utfører-modeller. HSØ (helse Sør-Øst) har besluttet å konkurranseutsette IKT-infrastruktur til det amerikanske multinasjonale konsernet Hewlett Packard Enterprise (HPE). Det er forventet at IKT-strukturen i framtida skal driftes fra India. Er det lov å sende pasientenes journaler rundt omkring i verden? Slik skader HSØ nasjonale interesser på flere måter.

Økonomisk er foretaksmodellen en katastrofe. Byråkratiet eser utover. Feilaktige beslutninger, tvilsomme prosjekter og håpløse prosesser, fører til store overskridelser. Utgiftene til internasjonal konsulentbistand stiger til himmels. Bare den såkalte Osloprosessen førte til milliardoverskridelser. Det finnes mange flere eksempler. Dårlig styring med økonomien medfører at det ikke lenger er tilstrekkelige midler til løpende drift. Det betyr dramatiske kutt, og konflikter med mange fagmiljøer. Mange fagmiljøer fortviler fordi faglige premisser betyr lite for beslutningene. Bare økonomi teller. Helsetjenesteaksjonen lanserte tidlig parolen «Ta faget tilbake»

Det gamle personalkontoret har fått nytt navn. Nå heter det HR som betyr «human resources». Inspirert fra USA, er det såkalt «hard HR» som skal prøves ut. Modellen inneholder fagforeningsknusing (Union busting). Kollektive avtaler skal avvikles. Det satses på at lønn og overtid skal avtales individuelt. Dette har ført til en legestreik som nå får støtte fra havnearbeiderne. Anne Kari Bratten, den notorisk konfliktskapende lederen av arbeidsgiverforeningen Spekter, er en garantist for at konflikten blir hard og langvarig. Hun har tidligere uttalt at helsepersonell er grådige og late. Det hersker en fryktkultur ved landes sykehus. Uredde stemmer fra Gjøvik og andre steder forandrer ikke dette.

Legene trenger et kollektivt vern mot urimelig disponering av avtalt overtid utover arbeidsmiljølovens bestemmelser. Kravet er at tillitsvalgte skal være med på å godkjenne turnusen. Dette er en sak for hele fagbevegelsen. Helt fra starten av, for mer enn 100 år siden, var kampen for 8-timersdagen en kamp mot de som ville ha individuelle avtaler om arbeidstid. Spekters syn er gammeldags, og i strid med den norske modellen. Samarbeid og medinnflytelse er en integrert del av norsk arbeidsliv.

Helseforetak kan ikke gå konkurs. De bare later som om de opererer i et marked. Markedslogikken brukes som ideologi. Med folket som gissel og staten som garantist, ligger det an til økonomiske uansvarligheter. En lang rekke spørsmål blir stående ubesvart. Hva er forskjellen på LMS (lokalmedisinsk senter) og lite akuttsykehus? Hvorfor blir så mange prognoser feil? Hvorfor har store og små fagmiljøer ulikt syn på sentralisering? Hvorfor går ikke liggetiden ytterligere ned? Hvorfor minsker ikke behovet for senger? Hvorfor er landets nyeste sykehus bygd for små? Hva betyr eldrebølgen for spesialisthelsetjenesten? Kan problemene lempes over på kommunene, selv om kommunereformen slo feil?

Det er ikke lett å by på løsninger for den som selv er en del av problemet. Håpet er at foretaksreformen skal evalueres, og i beste fall bli en del av valgkampen 2017.

Lotto

lottoOm veksten uteblir og forskjeller øker ellers i samfunnet, så kan Norsk Tipping likevel komme med en gladsak. Lotto fyller 30 år. Spillet har skaffet oss 600 lottomillionærer. Jubileet skal feires med er rekke nye vinnere av de største gevinstene. 30 år er en betydelig alder for et statelig pengespill. Når Lotto nå etterhvert fases ut, så er det fordi spillerene også har blitt gamle. Det er svært få ungdommer som spiller Lotto. Med trekning én gang i uka, er spillet langsomt, og relativt uskyldig. Spillet frister ikke til å øke innsatsen. Ingen, eller svært få, utvikler avhengighet til Lotto.

Det er mangelen på medfølgende sosiale problemer, som er noe av suksessen med Lotto. Staten har tjent enorme beløp og tapene til folk er fordelt jevnt mellom svært mange spillere. Markedsføringen fokuserer på de som vinner store gevinster. Denne selektive bruken av selvvalgte data, fører til et inntrykk av at det er betydelig lettere å vinne enn det det faktisk er. De faktiske forholdet er at Norsk Tipping lar spillerne spille bare om 50% av pengene som kommer inn hver uke. Potten for gevinster deles i to, en del går til mange små oppmuntringsgevinster, som skal motivere for fortsatt spill. Den andre delen går til få toppgevinster, som skal brukes i markedsføringen. Toppgevinsten er så vanskelig å få, at enkelte uker er det ingen som får den. Da lages det såkalt Gull-lotto og dobbel toppgevinst uka etter. Store beløp gir mye spenning og penger i statskassa.

Forskere har sett på hvem som spiller Lotto. Konseptet frister ikke folk som forstår seg på sannsynlighetsberegning. De som spiller, er eldre mennesker med lav inntekt og lite utdannelse. Det kan være mange årsaker til dette. Norsk tipping sier selv at de selger drømmer. Så kan folk velge selv om de vil betale for drømmene sine. I Lotto bestemmer du selv hvilke tall du vil spille på. Det kan øke følelsen av mestring og kontroll. Mange er så fornøyd med de rekkene de har kommet fram til, at de spiller de samme uke etter uke. Da kan det snike seg inn en liten tvangstanke om, at hopper du over en uke, så vil rekka di sikkert gå til topps. Sannheten er av du må levere inn 10 lottorekker hver uke i 7150 år for å bli mer enn 50% sikker på å vinne den store gevinsten. På lang sikt får alle lottospillere gevinster som tilsvarer halvparten av det de har spilt for.

Hva kommer etter Lotto? Norsk tipping har allerede lansert en rekke nye spill. Prinsipielt har de monopol på pengespill i Norge. I praksis er de sterkt truet av den internasjonale spilleindustrien som reklamerer tungt på norskspråklige TV kanaler. Ofte holder selskapene til på Malta, og sender spillereklame fra England. Slik kan de omgå norsk lov. Norske politikere føler seg maktesløse i forholdet til den internasjonale spilleindustrien, og klarer ikke å beskytte Norsk Tippings monopol. Tippinga må levere store overskudd til gode formål i Norge, derfor taper de i konkurransen med de internasjonale aktørene som ikke trenger å ta slike hensyn.

Lotto har virket som en frivillig toppskatt for de fattige. Dersom inntektene fra Norsk Tipping svikter, så må staten kreve inn flere skatter og avgifter på andre måter, av hensyn til de gode formål. Den internasjonale spilleindustrien vil gjerne ha lisenser for legal virksomhet i Norge. Det har de ikke i dag, selv om det kan virke slik. Erfaringene fra Cuba i 1959, tilsier, at stopper du den lovlige mafiavirksomhet på områder som pengespill og prostitusjon, så går det dårlig med våpensalg og narkotika også. Norge trenger en aktiv og restriktiv spillepolitikk. Norsk Tipping er statens spillepolitiske instrument. Reklameforbudet bør praktiseres. Det som vi lykkes så godt med i alkoholpolitikken, bør vi også klare i spillepolitikken.

Full lønn under sykdom

Ungdom mot sykelønn
Ungdom mot sykelønn

Gjennom intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen), arbeider regjeringen og partene i arbeidslivet for et mer inkluderende arbeidsliv. Det overordnede målet for IA-samarbeidet, er å bedre arbeidsmiljøet, styrke jobbnærværet, forebygge og redusere sykefravær og hindre utstøting og frafall fra arbeidslivet. Dette er vel og bra, men implisitt ligger det en forestilling om at sykefraværet er for høyt. Mange ser på IA-avtalen som mislykket fordi sykefraværet ikke har gått ned. Sykefraværet er større i Norge enn i mange andre land. NHO driver med å dele ut karakterer til norske kommuner. Lavt sykefravær framstilles som noe udelt positivt.

Da er det er på tide å komme med noen motforestillinger. Sammenliknet med EU, har vi 11% flere sysselsatte. En høyere grad av sysselsetting, kan bety at de med nest best helse også kan få seg en jobb. I tillegg til sysselsettingsgraden, bør vi også se på arbeidsledigheten. Økt arbeidsledighet fører til lavere sykefravær. Det er lett å se at sysselsettingsgrad og arbeidsledighet påvirker sykefraværet. Det går an å si ja til full sysselsetting og jobb til de med funksjonshemming, selv om prisen blir et noe høyere sykefravær.

Sammenlikner vi yrkesaktiviteten blant kvinner i Norge og EU, ser vi at Norge sysselsetter15% flere kvinner. I alle land er kvinner mer sykmeldte enn menn. Som en kuriositet så har tre kinesiske provinser innvilget kvinner 2 ekstra fridager pr. mnd. grunnet kvinnelige plager som ikke skal regnes som sykdom. Yrkesaktive kvinner er positivt både for samfunnet og for den enkelte. Høyere sykefravær er en liten pris å betale for dette godet.

Når det gjelder yrkesaktivitet hos eldre mennesker, er vi flinkere enn EU på dette området også. Vi har 20% flere yrkesaktive eldre, og det er mye. I forhold til den meget omtalte eldrebølgen, er det av stor betydning at så mange eldre klarer å stå i jobb, men mange slitere har behov for en tidligpensjon. Dessverre tar ikke pensjonsreformen høyde for en slik differensiering, og det medfører urettferdige, sosiale skjevheter. Uføretrygd og tidlig død er ikke uvanlig. Derfor krever mange en bedre tidligpensjon for de som trenger det.

Full lønn under sykdom er en stor og viktig del av velferdsstaten. Sammen med fast jobb og en lønn å leve av, gir det et verdig liv for vanlige arbeidsfolk. Høyresiden påstår at ordningen ikke er bærekraftig. Venstre og Frp er verstingene i kampen mot de ansattes rettigheter. Alle de borgerlige ungdomspartiene krever kutt i sykelønn. De har ikke forstått at retten til full lønn under sykdom øker sysselsettingen. Bjarne Håkon Hansen og Jens Stoltenberg har også forsøkt seg på å endre sykelønna den gangen de satt i regjering. Forsøket ble stoppet av LO med Gerd Liv Valla i spissen.

For arbeidsgivere, så er sykelønn som å betale for noe som ikke blir levert. Noen opplever dette som meningsløst. Arbeidsgiver står for utbetalingene de første 16 dagene av et sykefravær. Deretter overtar folketrygden. Det er vanlig med egenmelding for korte fravær. Deretter kreves legeerklæring. Sykepenger innvilges så av NAV på de vilkår som NAV har bestemt. Mange tror at det er legen som bestemmer, men det er feil. Det er NAV som bestemmer. Den som mottar ytelser må være med på det som NAV krever av tiltak og påfunn.

Kampen om sykelønna er politisk. Det er en typisk klassekamp med ulike interesser. Sykelønna er viktig for folk flest men, den økonomiske og politiske eliten er negativ eller lite interessert. Det er meget treffende det som vår lokale LO leder Størk Hansen pleier å si: «Fagbevegelsen er velferdsstatens siste skanse. Ryker den, så ryker alt»

Trygd eller jobb

NAVRegjeringen har foreslått innstramminger i reglene for tilståelse av arbeidsavklaringspenger. Intensjonen er at flere skal i arbeid, og færre skal ha trygd. Denne politikken kalles for arbeidslinja, og har prinsipiell støtte også fra Arbeiderpartiet. Arbeidsavklaringspenger er, i likhet med sykepenger, en midlertidig ytelse fra folketrygden. Arbeidsavklaringspenger erstatter en rekke tidligere trygdeytelser som var knyttet til yrkesrettet attføring, medisinsk rehabilitering eller midlertidig uføretrygd. Arbeidsavklaringspenger er altså i utgangspunktet et forenklings- og effektiviseringstiltak.

Dersom du gjør din plikt på en ordentlig måte, så har du ikke behov for å kreve din rett. Arbeidslinja framstår som et alternativ til velferdsstaten. Det finnes et underliggende menneskesyn om at full lønn under sykdom er årsaken til betydelige deler av sykefraværet, likeså at arbeidsavklaringspenger er årsaken til at mange ikke er i arbeid. Den politiske ledelsen har mistillit til de ansatte hos NAV. De hører for mye på klientenes ønsker. Derfor må deres skjønn begrenses politisk eller administrativt. Nye innstramminger, restriksjoner og krav skal «redde» velferdsstaten fra en lite «bærekraftig» utvikling.

Det finnes mange triste skjebner blant NAVs klienter. Vi har den unge gutten med ADHD-diagnose som straffes fordi han ikke klarer å følge opp pålagt arbeidstrening. Kanskje utvikler han rusproblemer i tillegg? Vi har læreren som sier at kampen mot brystkreft var hard, men kampen mot NAV var den verste. Den som sliter tungt grunnet behandling med cellegift, kan utsettes for urimelige krav fra NAV om både det ene og det andre. Den eldre bussjåføren som har hatt hjerteinfarkt, kan få avslag på kravet om uføretrygd. Grunnen er kanskje at han ikke orket å reise langt hjemmefra for å skaffe jobb. Mye er strengt og urimelig. Nå skal det bli verre.

Når folketrygden svikter, eller blir for streng, så trer den kommunale hjelpeplikten i kraft. Utgiftene veltes over på kommunene etter sosialtjenesteloven. Du får hjelp etter behov, men har ingen rettigheter. Sosialhjelp har dårligere status enn ytelser etter folketrygden. Ved å skyve utgiftene over på kommunene, så sparer staten penger.

Det er lettere å være en hjelper enn å motta hjelp. For å være en nyttig hjelper må det bygges en trygg relasjon. En empatisk holdning er en del av jobben. Uten innlevelse er det vanskelig å bidra til en endring. Den som kjenner klienten godt, vet når det er riktig å stille krav. NAV har en rekke dyktige medarbeidere som fortjener arbeidsgivers tillit. Mer fokus på kontroll og styring vil ikke gjøre tjenestene bedre. Det er allerede for mye målstyring og rapportering. Kanskje trengs det en tillitsreform?

Den totale sysselsettingen er fortsatt høy. Andelen av de som jobber, er likevel den laveste på 20 år. Verst er det for de unge. Oljeprisen gjør mye virksomhet i leverandørbransjen ulønnsom. EØS-avtalen sikrer fri flyt av billig arbeidskraft fra Øst-Europa. Før hadde vi en industrikapitalisme som var langsiktig og tenkte på kompetanse hos sine ansatte. Nå har vi en finanskapitalisme som tenker på kortsiktig profitt. Arbeidsmiljøloven er svekka, og det fins mye arbeidsmiljøkriminalitet.

Dersom vi får en regjering som kan spille på lag med fagbevegelsen, så kunne det ryddes opp i bemannings- og vikarbransjen. Bygg og anlegg, transport og renhold, byr på særlige utfordringer. Det er uverdig at ungdom skal sitte gratis på vakt, i håp om noen timers jobb, eller et kortvarig vikariat. Det enkleste er vel å forby hele bemanningsbransjen. NAV ville da få monopol på arbeidsformidling. Problemet er at EØS står i veien for det gode arbeidslivet.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Det finnes likevel ikke et så dårlig trygdesystem at du ikke kan finne en jobb som er enda dårligere betalt. Derfor er trygd noen ganger bedre enn jobb. Hensikten med velferdsstaten er at den skal gi oss trygghet når vi ikke kan arbeide.

Hvem trenger et mandat?

Gjøvik
Gjøvik

Hva er drivkreftene bak saken om kommunestruktur? Hvilke interesser er det som står opp i mot hverandre? Det finnes flere modeller for å analysere ulike interesser. En av dem er sentrumperiferimodellen, som stammer fra Johan Galtung, men som delvis brukes av Senterpartiet og den kjente SV-politikeren, professor Ottar Brox. Mange konfliktlinjer i norsk politikk kan med fordel forklares utifra sentrumperiferi- modellen. By og land er det mest kjente eksempelet. Arbeiderpartiets parole «by og land, hand i hand» kunne i sin tid bidra til å forene landet som da var preget av splittelse.

EU-saken var i sin tid et oppgjør mellom sentrum og periferi. Ja-folket var i flertall i de store byene, men flertallet stemte nei. Prosessen var grundig, og det var stor deltakelse i folkeavstemningene, både i 1972 og i 1994. For eliten var nei-flertallet en krenkelse. De hevner seg ved stadig å utvide den udemokratiske EØS-avtalen. Folket har aldri bestemt at de mange direktiver fra EU, automatisk skal gjøres til norsk lov. Det siste på området, er at tilsynet med finansnæringa skal legges under Brussel. Norsk sjølråderett selges ut bit for bit.

Mange av de som er for å fusjonere kommune-Norge, oppfører seg som dårlige tapere. Det framsettes direkte trusler mot kommuner som ikke stemmer slik som eliten vil. Lokalpolitikken trenger sine spilleregler. Kommunegrenser er den strukturelle ramma for det lokale demokratiet. Her har vi grunnlaget for forutsigbar styring. Dersom reglene skal endres, så trengs det et mandat.

Det trengs ikke et mandat for å opprettholde status quo. Ja eller nei er ikke likeverdige alternativer. Mange foreninger og lag har bestemmelser om kvalifisert flertall for å endre vedtektene. Hensikten med dette, er å sikre virksomheten mot tilfeldige endringer i strukturen. Slik er det ikke i kommunesektoren. I strukturspørsmål er det Stortinget som har siste ordet. Det kan bli vanskelig å se bort i fra at folk som bor i små kommuner er mest fornøyde med de tjenestene de får.

En fellesnevner for mange av de aktuelle strukturendringer i offentlige sektor, er sentralisering. Politi eller NAV, sykehus eller skole. Alt skal bli bedre, bare vi sentraliserer. Små enheter skal legges ned, da de ikke er «bærekraftige for framtida». Her er vi framme ved sakens kjerne: Hva er sentraliseringens ideologiske basis?

Markedsliberalismen er et utgangspunkt. Offentlig sektor skal importere strukturer fra privat sektor. Det kalles for New Public Management. Erfaringene er ikke gode. Ingenting tyder på at større er bedre. Dersom det skal produseres offentlige tjenester, så er mindre og mer fleksible strukturer det som oftest er de beste. Det har kommet vage antydninger om at kommunene skal få nye oppgaver. Ingenting er bestemt, og dette kan ikke begrunne en ny og sentralisert struktur.

Skatt skal finansiere de oppgavene vi ønsker å løse i felleskap, men staten beholder for mye av ressursene. Kommunene er fattige, og får lite penger til å klare forpliktelsene sine overfor innbyggerne. Ansvaret for dette skal pulveriseres. Private profitører har kastet seg over offentlig sektor. Her er det profitt å hente. Dårligere lønn og pensjon, sammen med dårligere tjenester gir gode marginer for kreative velferdsprofitører. Velferdsprofitørene trenger større kommuner for å maksimere profitten sin, og å kamuflere utbyttet.

De blå-blå har generelt et negativt syn på offentlig sektor. De egner seg derfor dårlig som garantister for lokaldemokrati. De lokale prosessene har ikke gitt noe mandat for å gjøre vesentlige endringer i kommunestrukturen. Snarere tvert i mot. De blå-blå bør innrømme at de har lidd nederlag. Folk vil ikke ha politikken deres.

Kommunereform og samhandling

Jan Tore Sanner
Jan Tore Sanner

Vi har folkevalgte som sitter i formannskap og kommunestyrer over hele landet. Det er mange av dem, og det er bra folk. De bryr seg om sitt nærmiljø. Ofte er de rekruttert fra frivilligheten, og de sier seg villige til å ta et samfunnsansvar for en periode. Dette kan medføre skuffelser. Den kommunale fattigdommen er undervurdert. Hjertesakene må skrinlegges. På satsingsområder kan det bli smertefulle omstillinger og kutt. Den idealistiske folkevalgte kan fort bli både trist og lei seg, og vil ofte slutte eller bli kynisk. Der kommunepolitikerne har resignert, der styres kommunen administrativt. De statlige incitamenter består av pisk og gulerøtter. Den som svinger pisken og deler ut gulrøttene nå, er kommunalminister Jan Tore Sanner. Kommunene drives framover som esler. En eselkommune, det er en slik som takker ja til Sanners reformer, og ja til hans bruk av virkemidler.

Primærhelsetjenesten består av en rekke kommunale tjenester som helsestasjon og skolehelsetjeneste, fastlege, psykisk helsearbeid, hjemmetjenester og sykehjem. Mange steder er tjenestene utilstrekkelige. Årsaken er kommunal fattigdom. Eldreomsorg og drift av sykehjem, er det som kommunene bruker mest penger på. Samhandlingsreformen flytter oppgaver fra sykehuset til kommunen. Kronikere, trygdede og eldre mennesker er i ferd med å få utvidede kommunale helsetjenester i større utstrekning enn det kommunene klarer å følge opp. I praksis kan det bety lavere kvalitet.

Ca. 60 prosent av sykehjemspasientene lider av kronisk smerte, ofte ikke diagnostisert eller riktig behandlet. Feil- eller overmedisinering med omfattende, bivirkninger, er vanlig. Det trengs flere legetjenester og mer personell både på sykehjem og i hjemmetjenestene. Det antas at kommunene kan «produsere» billigere helsetjenester enn det sykehusene kan. Redusert behandlings- og omsorgskvalitet til pasienten kan bli et virkemiddel for å nå økonomiske mål.

Helse Sør-Øst og Sykehuset Innlandet, er ikke offentlige sykehus, men paraply-konsern som drives som private bedrifter. De mangler juridisk ansvar for pasientene, personell, besøkende, drift og bygg.  De kan ikke stilles til ansvar for noe av det de gjør eller bestemmer på disse områdene. Det råder en fryktkultur, og den såkalte Reinertsen-saken beviser at det sanksjoneres mot de som varsler om kommende uforsvarligheter. Det demokratiske underskuddet består i at det kun er statsråden som har politisk ansvar. Store penger går til byråkrati og konsulent-bransjen. I dag opplever befolkningen at livsviktige beslutninger fattes av ansiktsløse byråkrater og foretak.

Det ser ut til at helseforetakene vil svikte de eldre ved å bruke samhandlingsreformen til å presse pasientene over til den kommunale siden. Planleggerne snakker bare om kvalitet på elektiv kirurgi, konkurranse og valgfrihet. De ser bort i fra at de fleste pasientene er eldre mennesker som trenger øyeblikkelig hjelp. Sentraliseringen betyr færre senger i spesialisthelsetjenesten. Kronikere, trygdede og eldre mennesker vil komme til å trenge utvidede kommunale tjenester i større grad enn det kommunen klarer å følge opp. Det vil gi lavere kvalitet.

I små kommuner vil de folkevalgte oppleve innbyggernes helseproblemer og behov mer direkte. I større kommuner er relasjonene mer «profesjonelle», det vil si upersonlige. Da blir det lettere med dårlige helse- og omsorgstjenester. Folk har ikke behov for sentralisering, privatisering, konkurranse og ansvarsfraskrivelse. Det kommunene trenger, er et nært samarbeid med sykehuset. Framtidas hovedfokus bør være på øyeblikkelig hjelp, indremedisin og alderspsykiatrisk utredningsarbeid. Større sykehus, slike som Gjøvik og Lillehammer, bør ha flere spesialiteter. Vi trenger både store og små sykehus. Mange har forstått dette og vil derfor kjempe for sitt allsidige akuttsykehus der de bor.

Undersøkelser viser at folk er mer fornøyde med kommunen sin i mindre kommuner. Små kommune betyr flere folkevalgte og mer demokrati. Kommunalminister Jan Tore Sanner påstår at store kommuner yter bedre tjenester. Det er det ingen grunn til å tro på. Snarere tvert i mot, mye tyder på at han tar feil.

Nye tider for Sykehuset Innlandet

Anne Enger
Anne Enger

Med Anne Enger som ny styreleder, har Sykehuset Innlandet fått en sterk og kompetent leder. Hun skal også velge seg en ny adm. direktør. De helsepolitiske konsekvensene av disse skiftene, kan bli betydelige. Allerede nå, kommer det viktige signaler, som det er verdt å merke seg. For det første, får vi et enda sterkere fokus på økonomi. Norge bruker moderat med penger på spesialisthelsetjenesten. Osloskandalen må finansieres. Økonomien i HSØ er krevende. De sentrale forventningene til SI, er at kostnadene skal ned. Andre hensyn kommer i annen rekke.

Noen obligatoriske klisjeer om sentralisering/desentralisering er ikke til å unngå. Men, den nye styrelederen er klinkende klar på flere viktige punkter. Administrasjonen har fått beskjed om å sette opp farten. Anne Enger vil ha en rask avklaring av strukturspørsmålene. Hun ser også økonomiske muligheter i en sterkere oppgavefordeling innenfor nettverksmodellen. Det aller tøffeste er det hun sier om å ta ut potensialet i samhandlingsreformen. Det kan bety at liggetiden på sykehusene skal ytterligere ned, og at kommunene blir sittende med svarteper. Det er allerede et underforbruk av tjenester i den kommunale helsetjenesten. Dette rammer pasientene.

Norge trenger en sykehuspolitikk som er tilpasset lokale forhold. Om hele landet skal være i bruk, så er det behov for både store og små sykehus. Det finnes ingen føringer som truer store og velfungerende akuttsykehus som Gjøvik og Lillehammer. Høyre har sviktet sine valgløfter. HSØ og de andre regionale helseforetakene skulle jo avvikles. Det blir det ikke noe av med det første. Makta ligger fortsatt i de regionale foretakene, og byråkratiene vokser. Nasjonal helse- og sykehusplan gir bare svake føringer. Norges fremste helsepolitiker er Kjersti Toppe fra Senterpartiet. Sammen med Helsetjenesteaksjonen, representerer hun den konstruktive kritikken av norsk helsepolitikk. Det er rimelig å anta at Anne Enger har god kontakt med disse miljøene. Derfor er det lov å håpe på litt nytenking fra SI.

Avdelingssjefene ved sykehuset på Lillehammer, har sendt brev til Prosjektdirektør Roger Jenssen i SI. De ønske å gi innspill i forbindelse med «kvalitetssikring av utredningsmodeller somatikk». Disse sjefene må tas på alvor, både fordi de har faglig tyngde, og fordi de er mye mer saklige enn enkelte andre av de som går inn for Mjøsbrua HF. Likevel, de snakker mot bedre vitende når de sier at deres forslag virker samlende. Nytt sykehus ved Mjøsbrua er ikke et folkekrav. Heller ikke ønsket av de ansatte.

Det finnes gode faglige argumenter for å samle smalere medisinske spesialiteter i et felles sykehus. Det kan være til fordel for enkelte pasienter. Problemet er at det er til ulempe for de aller fleste. 20 minutter ekstra kjøring til nærmeste akuttsykehus kan fort bli kritisk for noen. Vi har spredt bosetting i innlandet og det betyr lange reiseveier. De finnes ingen økonomiske erfaringer som taler for storsykehus. Et stort geografisk område med 400 000 innbyggere, bør ideelt ha ca. 4 sykehus. Ekstra store sykehus er ikke billigere å drifte, og det er ulemper med stordrift.

De faglige føringene er viktige, men økonomi vil bety mer. Det som til slutt avgjør er de politiske valgene. Hvor mange sykehus vi skal ha, er et politisk spørsmål. Avdelingssjefene på Lillehammer er mest opptatt av lokalisering. Det virker som om de er redde for at Hamar skal få noe på andres bekostning. Dette er forståelig, da Hamar ikke har tilfredstillende lokaler for sitt sykehus, og er lovet nytt sykehus av ledende politikere fra Arbeiderpartiet. Men, mange ser at 4 akuttsykehus i Hedmark er i meste laget, og det taler mot å bygge nytt på Hamar.

Den økonomiske situasjonen tilsier ikke investeringer i et nytt stort sykehus for innlandet. Det var helt naturlig å samle sykehusene i Østfold. Men ikke en gang der er det mulig å ta ut fordeler med stordrift. Anne Enger har fulgt utbyggingen i Østfold på nært hold. Hun vet at det gjerne blir dyrere, og ikke så bra som mange hadde håpet på. Det nytter lite å drømme om store investeringer. Det som trengs, er en kamp for driftsmidler, utstyr og nødvendig vedlikehold og et nei til uforsvarlige nedskjæringer og kutt!

Alle skal med

Jens Stoltenberg
Jens Stoltenberg

Norge er et klassesamfunn. Det har alltid vært forskjell på folk. Nå øker forskjellene. Dersom vi alle sitter i samme båt, er det noen som styrer, og noen som ror. Andre er gratispassasjerer eller blindpassasjerer. Det var Jens Stoltenberg som lanserte slagordet «alle skal med». Det høres både fint og inkluderende ut. Mange vil være med på å ro den norske skuta, men ikke alle får lov. Arbeidsledigheten stiger mens vi venter på at regjeringen skal ta ansvar. Siden vi har mange oppgaver som bør løses, er det økonomisk urasjonelt å la folk gå ledige. Dersom ledige hender ikke kobles mot uløste oppgaver, trenger vi et ny økonomisk politikk.

Arbeidsledighet rammer i særlig grad ungdom. I aldersgruppen 20 til 24 år er ledigheten nesten dobbelt så høy som i befolkningen ellers. Det er geografiske ulikheter, da ledigheten har vokst mest der oljerelatert virksomhet har dominert.

Etter at EU utvidet seg mot øst, fikk Norge 150 000 arbeidsinnvandrere. Disse rammes nå av arbeidsledighet i større grad enn norske borgere. Fri flyt av arbeidskraft er en av EUs 4 friheter. Effektiv grensekontroll er forbudt så lenge vi er med i EØS. I EU er sosial dumping en ønskelig deregulering av arbeidsmarkedet. Alt pratet om etnisitet og religion, er en avsporing. Det handler om klassekamp.

Flyktninger og asylsøkere bruker lang tid på å finne sin plass i det norske arbeidsmarkedet. Det ser ut til at integrering blir motarbeidet av statlige myndigheter. Mange tror at Norge betyr frihet og demokrati. De tar feil. Norge kan bety år med venting på asylmottak, nei til familiegjenforening og store vansker med statsborgerskap og reisedokumenter.

De blå-blå tror at dårligere lønns- og arbeidsvilkår vil gi flere jobber. Det er feil. Angrepene på faglige rettigheter lager flere problemer på arbeidsmarkedet. En svekket arbeidsmiljølov har ført til mer midlertidighet. Bemannings- og vikarbyråene fører til et løsarbeidersamfunn som få er tjent med. Arbeidslivskriminalitet brer om seg i mange bransjer. Fagbevegelsens organisasjoner må i større grad utvikle solidarisk evne og vilje til å bruke kampmidler som streik, sympatistreik, boikott, blokade, gå sakte-aksjoner, obstruksjon og fanemarkeringer for å opprettholde opparbeidede lønns- og arbeidsvilkår, herunder pensjon.

Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det er en av grunnene til at regjeringen bør slutte å motarbeide fagbevegelsen. At alle skal med, er kanskje urealistisk, men vi kan ha ambisjoner om å få med så mange som mulig! Da må det føres en motkonjunkturpolitikk. Økt kjøpekraft vil stimulere alle ledd i økonomien. Tæring stimulerer næring. Derfor kan vi bygge ut eldreomsorgen! Sparing og skattelette til de rike, øker problemene i økonomien. Selv ikke de rikeste er tjent med økt fattigdom. Det virker bare destabiliserende.

Vi trenger garantier for at det ikke bor slaver i kjelleren på sykehjemmet. Velferden skal bygges ut og velferdsprofitørene skal stoppes. Privatisering er skadelig. Skatteflyktninger er for dyrt. Derfor må sykehjem og profittbaserte barnehager kommunaliseres. Pengene må brukes til det formålet det er bevilget til. Det er de blå-blå som truer velferden. Klasseforskjellene er store nok fra før.

Grensekontroll er en bra ting. Regulering er mye bedre enn fri flyt. Vi bør ha kontroll på hvem som slipper ut og inn i landet. Vi trenger ikke å ha folk boende i årevis i asylmottak uten rettigheter. Vi kan heller si velkommen inn. Alle skal med. På den måten kan vi bygge velferden.

Økonomi, velferd og integrering

pengerFra 1996 til 2005 økte Fastlands-Norges næringsliv produksjonen per ansatt med 3 prosent årlig. I årene fra 2006 til 2014 økte den med bare 0,8 prosent årlig.Vi har hatt ti år med historisk lav vekst i produktiviteten, men folk har ikke merket det. Høy oljepris og økende bruk av oljepenger, har gitt høy inntektsvekst og maskert den lave veksten i produktiviteten.

Statsminister Solberg sier norsk økonomi er godt rustet til å tåle en omstilling fra dagens oljeavhengige situasjon til en ny hverdag der velferdsstaten kommer til å stå under press. Arbeidsledigheten økte fra 4,4 prosent i juli til 4,6 prosent, viser sesongjusterte tall fra Statistisk sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU). Meglerhuset SEB har lagt fram ferske anslag for økonomien. Her justerer de ned sine prognoser for BNP-veksten for Fastlands-Norge til 1,6 prosent i år. Dette er ned fra tidligere 1,8 prosent.

Den svake trenden i detaljhandelen, kan øke Norges Banks bekymring for at nedturen i oljeindustrien sprer seg til større deler av økonomien, og på den måte øke muligheten for et rentekutt. Hvis utviklingen fortsetter som i det siste tiåret, og gitt at vi kan forvente en eldrebølge og lavere oljeinntekter, kan Norge oppleve at inntekten per innbygger stagnerer på dagens nivå. Dette skriver Nordea i en markedsrapport.

Dersom noen trodde at en eksponentiell vekst på 3 prosent i året var mulig over svært lang tid, så skyldes det nok mangelfull innsikt eller manglende regneferdigheter. Veksten måtte flate ut. Ingenting kan vokse inn i himmelen. Ikke i Norge, og heller ikke i verden. Det er tilnærmet resesjon i verdenshandelen og den ser ut til å vare lenge. Selv ikke opprustning og ny kald krig, ser ut til stimulere veksten i nevneverdig grad. Kapitalismen har sine sykliske kriser. Det handler om overproduksjon. Sparing og kutt i offentlige utgifter er galt svar på manglende kjøpekraft.

Og så har vi EU. Tyrkia bruker migranter som et politisk pressmiddel overfor EU. De presser EU for penger, presser på for medlemskap, og de presser Nato for politisk og militær støtte i deres indirekte krig mot Syria og Kurdistan via jihadistene. Norge har tatt i mot 150.000 arbeidsinnvandrere som en følge av EØS-avtalen og EUs utvidelser mot øst. Nå har vi i tillegg 30.000 asylsøkere som sitter i mottak og venter på saksbehandling. Det kan de gjøre i flere år, siden det er de som skal kastes ut, som prioriteres.

Vi lever i bemanningsbyråenes tidsalder. Arbeidsmiljøloven er svekka, og vi har implementert EUs arbeiderfiendtlige direktiver. Alt ligger til rette for økte forskjeller. Hotell og restaurant, bygg, renhold og transport, er bransjer som har mange eksempler på arbeidslivskriminalitet. Organisasjonsprosenten synker, og fagbevegelsen kjemper mot sosial dumping. Velferden vil bli svekka, og de blå-blå vil nok presse fram noen krokodilletårer i den forbindelse.

Regjeringen har en forestilling om at offentlig sektor er for stor og for lite effektiv. Arbeid med mennesker er personellintensivt. Det er nå økonomien har plass for flere hender i eldreomsorgen. I stedet får vi mistillit og urealistiske krav om effektivisering. Det er forskjell på velferd og industriproduksjon. Vi trenger ikke et voksende byråkrati som bedriver målstyring og kontroll. Vi trenger flere og bedre tjenester. Både i helsetjenesten, i NAV, og i de kommunale velferdstjenestene, kan volum og kvalitet økes. Det samme gjelder barnehager og skoler.

De blå-blå tror at det er to milliarder å tjene på kommunesammenslåing. Samtidig lover de bedre tjenester. Professor Jørn Rattsø truer med skatt på 65% dersom kommunene ikke vil. Sentralisering av politietaten er også ment å gi bedre tjenester. Fusjoner av sykehus skulle også gi økt kvalitet og besparelser. Mye tyder på at sentralisering hverken fører til god økonomi eller gode tjenester.

Privatisering er også en del av mistilliten til offentlig sektor. Noen private aktører har funnet ut at et sugerør ned i felleskassa, er lettere enn å tjene pengene i et marked. Det er sikkert mulig at noen kan tjene på dårligere lønn, pensjon og arbeidsvilkår. Hvordan kvaliteten på velferdstjenester kan reduserer kan være en bedriftshemmelighet.

Det som er veldig viktig for Norge, er å utvikle lange verdikjeder bygd på våre naturressurser olje, vannkraft, fisk, jordbruk og skog, samt en offentlig sektor som vokser. Regjeringen er ikke mistenkt for å ha store ambisjoner om integrering. Et høyt fellesforbruk bidrar til å holde folket i arbeid. Vi trenger et høyt skattenivå, fordi det utjevner forskjeller og bidrar til integrering. Både ungdommer, asylsøkere og mennesker med nedsatt funksjon, trenger en plass i et velorganisert arbeidsliv. Det begynner å bli åpenbart at skattelettelser for de rike, ikke fører til flere arbeidsplasser.

Spillet om integrering

Sylvi Listhaug
Sylvi Listhaug

Åpene grenser og mangel på kontroll over trafikken ut og inn av landet, var et problem før det kom særlig mange asylsøkere. Sosial dumping og arbeidslivskriminalitet, er en følge av EØS avtalen. «Når yttergrensene bryter sammen, når Schengenavtalen kneler og Dublin-avtalen ikke fungerer, da må enkeltlandene ta ansvar.» Dette sier Jonas Gahr Støre og det høres ut som en innrømmelse.

Fagbevegelsen glemmer ikke markedslovene for arbeidskraft. Et godt samfunn har mangel på arbeidskraft. Overskudd av arbeidskraft presser vilkår og lønninger for alle. Og den viktigste utjevningen i samfunnet skjer gjennom arbeidsmarkedet og lønnsdannelsen der. Brutto nasjonalprodukt per person har nær stått stille siden 2000. Derfor er det ekstra viktig at arbeidsfolk forsvarer sin andel av produktiviteten. Når en polsk bygningsarbeider presses til å starte et enkeltmannsforetak, er det på grunn av den blå drømmen om løsarbeidersamfunnet. De kaller det for delingsøkonomi, men det handler om tap av rettigheter for arbeidstakere. LO har utfordringer.

2015 ble et toppår for asylsøkere til Norge. Det kom 31.145 personer totalt. Nær 30 tusen bor på asylmottak, og det store flertallet av disse, venter på å få behandlet sin søknad om asyl. Det er bred enighet om blant annet å prioritere retur av personer som er uten beskyttelsesbehov. Når Høyre og Arbeiderpartiet finner sammen, så kalles det et bredt forlik. Viktige saker for landet skal på en måte løftes ut av partipolitikken. Så også med asylpolitikken. Prioriteringen av avslag og retursaker rammer de som til sist får ja på sin søknad om asyl.

I asylmottakene sitter mennesker på vent i flere år. De har ikke arbeidstillatelse, og kan ikke gå på norskkurs. De venter på en saksbehandling som starter med et intervju. Ventetiden er utvilsomt en stor psykisk belastning. En utrygg og usikker framtid sliter. Det blir ingen snikintegrering når lommepengene ikke rekker til bussbilletten. Det virker som et arbeidsavvenningskurs. Statsminister Erna Solberg talte til det norske folk ved inngangen til det nye året, om hverdagsintegrering og om at flyktningene har vært nødt til å forlate noen de er glad i. Å tvinge asylsøkere til å være helt isolerte, uten familie og venner, er et tiltak som stimulerer kriminalitet. Det som motiverer mennesker mest, er selvstendighet, mestring og meningsfylt arbeid.

Spillet om asylpolitikken handler om å få kontroll på Frp. Veksten i antall asylsøkere 2015 brakte Frp oppover på meningsmålingene. Det store forliket forplikter Frp til å realisere det som de store partiene er enige om. Sylvi Listhaug ble fra 16. desember 2015, Innvandrings- og integreringsminister i Justis- og beredskapsdepartementet. Dette grepet er ment å knytte Frp til masta slik at de blir medansvarlige for hva som skjer.

Utfordringene knyttet til den strenge asylpolitikken, er at den rammer integreringen. Fra å være verdens beste land å bo i, kan Norge bli et av Europas verste land å bo i for flyktninger og asylsøkere. Konkurransen er hard, da andre land også strammer inn på reglene. De som søker asyl i Norge kan nå vente seg: 1. Selv om du får opphold, vil saksbehandlingen kunne ta flere år. 2. Du kan ikke påregne fast jobb, eller inntekter nok til å få permanent oppholdstillatelse eller familiegjenforening. 3. Noen vil tro at du er det samme som det du flyktet fra, og er derfor redde eller fiendtlig innstilt.

Den «nye» økonomien etter oljealderen fremmer ikke integrering, men et fragmentert arbeidsliv. Mange blå-blå synes det er greit med et underbetalt vikarproletariat som lever i et parallelt samfunn. Her er det visst ikke så nøye med tradisjonelle norske verdier. De blå-blå er en permanent trussel mot våre velferdsordninger. Ønsket om større klasseforskjeller overstyrer ønsket om likhet og rettferdighet.

Mennesker som kommer fra midtøsten eller andre land i Asia eller Afrika, er ikke spesielt populære, med unntak av den du jobber sammen med. Sylvi Listhaug vil gjøre jobben på sin egen måte. Hun snakker mest mulig om restriksjoner og avslag og minst mulig om integrering og de som får bli. Hun kan mistenkes for å sabotere integreringsdelen av jobben, og heller appellere til de fremmedfiendtlige.

Nå bør det minnes om at i Straffelovens § 135 a står det «Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Derfor bør de fremmedfiendtlige passe seg for hva de sier. Like naturlig som det er å gå rundt juletreet bør barna nå ta hverandre i hendene og gå brannvakt rundt asylmottaket. Den som ønsker integrering, har en jobb å gjøre.