Flere perspektiver på innvandring

Nei til EUHoldninger til innvandring er vanskelig å plassere langs høyre-venstreaksen rent ideologisk. Innvandring er et spørsmål som virker splittende på både høyre og venstre fløy i politikken. Aksen globalisme – nasjonalisme, vil kunne gi en bedre beskrivelse av hva innvandring dreier seg om. Multinasjonale selskaper, informasjonsteknologi og transport, har endret verden så mye at globaliseringen har fått en ny materiell basis. Markedsliberalistisk ideologi passer bra i monopolkapitalismens tidsalder. Markedsliberalistene ser på EUs fire friheter (fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital) bare som en begynnelse. WTO og avtaler som TISA representerer den samme ideologien. Den ypperste eliten av verdens rikeste, støtter alle sammen globalisering, og i noen grad også fri migrasjon.

Selv om globalisme og innvandring er liberalistiske friheter og lovfestet høyrepolitikk, så kan det ekstreme høyre også by på nasjonalisme. Da vil de kjempe for fedrelandet, familien, Gud og enkeltindividet. Er de i tillegg voldelige, så kalles de ofte for nynazister. De gamle nazistene kalte fiendene sine for Jødebolsjeviker. De nye nazistene snakker heller om kulturmarxister, slik blant andre terroristen Anders Bering Breivik gjør i sitt manifest. Nynazistene mener at de politisk korrekte feministene, antirasistene og homoaktivistene, har sluppet reven inn i hønsegården, dvs muslimene inn i Europa. Mange rammes av denne kritikken, og i Norge trues det nå med svenske tilstander. Svenske tilstander ser ut til å bety et samfunn hvor politiet ikke tør å gå ute på gatene, men må holde seg inne i store, sentraliserte politistasjoner. Utenfor herjer sharia og islamsk terror. Heldigvis er svenske tilstander ukjente i Sverige.

Det fins lite EU-kritikk på innsiden av unionen. Det kan være forklaringen på at de sosialdemokratiske partiene har mistet sin betydning i flere Europeiske land. Høyreekstremistene har tatt eierskapet til kritikk av det overnasjonale, og av innvandringen. Venstresiden ligger med brukket rygg mange steder. Unntaket er Storbritannia, hvor Labour har tatt et lite skritt til venstre og styrket seg. Utenfor unionen er det en annen situasjon. Norsk motstand mot EU har aldri vært fremmedfiendtlig eller rasistisk. Norsk nasjonalisme har så langt handlet om sjølråderett. Den norske eliten har alltid vært positive til EU. EØS-kritikken i fagbevegelsen er basert på klassekamp, og ikke på fremmedfiendtlighet.

Mange finner det urimelig at Norge må være underlagt EUs lover og regler, for å få tilgang til EUs indre marked. Etter EUs utvidelse østover har det kommet mer enn 200 000 arbeidsinnvandrere fra EU til Norge. Sosial dumping er en realitet. I utsatte bransjer går antall fagorganiserte ned. Det foregår ikke bare brudd på arbeidsmiljøloven, men en omfattende arbeidslivskriminalitet. EUs direktiver fører til varige endringer i det norske arbeidslivet, og truer det tradisjonelle trepartssamarbeidet. Vi går fra faste stillinger til mer midlertidighet. Dersom tilgangen på arbeidskraft ikke er regulert, blir det umulig å drive lønnskamp. Noen tjener på innvandring, mens andre taper. I dette perspektivet blir skepsisen til innvandring en klassekamp. Høyreekstremistene ser en mulighet til å fiske stemmer hos arbeiderklassen i flere europeiske land. Venstresida frykter for å havne i dårlig selskap, og blir derfor uklare i innvandringspolitikken.

Innvandring og utvandring er en del av vår historie. Det er funnet arabiske mynter i norske vikinggraver. Det kan tyde på at «snikislamiseringen» begynte tidlig. Europeisk historie preges av de mange folkevandringene. Det er i dag bare Baskerne innerst i Biscayabukta, som er ekte ureuropeere. Alle vi andre er resultater av folkevandringer. Nasjonale minoriteter er vanlig i mange land. Behandling av minoriteter sier mye om kvaliteter ved et samfunn. Det moderne Norge fikk sin grunnlov i 1814. Grunnlovens §2 slo fast at Jesuitter, katolske munkeordener og jøder ikke hadde adgang til riket. Hva var bakgrunn for denne bestemmelsen? Innvandrere som ville bygge sine egne samfunn eller nasjoner, ble betraktet som en trussel. Ingen skulle kunne følge sine egne lover. Frykten for dette, stammet fra middelalderen. Hva det enkelte individet trodde på, var ikke viktig. Spørsmålet om parallelle samfunn har igjen blitt aktuelt i innvandringsdebatten.

Det er først når staten blir sekulær, at loven kan omfatter alle. Det er noe av grunnen til at humanister ønsker en sekulær stat, et inkluderende samfunn og toleranse for alle livssyn. Norge har praktisert fri arbeidsinnvandring over lang tid. I perioden 1968 til 1975 drev arbeidsdirektoratet et aktivt rekrutteringsarbeid i utlandet, blant annet med et eget arbeidskontor i Pakistan. Det ble vedtatt en midlertidig innvandringsstopp i 1975, og den ble begrunnet med at sosiale problemer, som mangel på boliger, måtte løses før innvandringen kunne fortsette. Innvandringsstoppen fikk virke i 30 år. Fra 2005 har vi hatt fri innvandring fra hele EU/EØS-området.

Arbeidsinnvandring er ikke den eneste formen for innvandring. Også i 1975 kom det grupper av flyktninger. Den gangen kom de fra Vietnam og Chile. Nå kommer det flyktninger og asylsøkere fra mange land hvor det er kriger og konflikter. Ikke minst fra land hvor Norge har deltatt i krigen. Familiegjenforening fører også til innvandring, både når innvandrere henter ektefelle fra hjemlandet, og når andre nordmenn henter hjem utenlandske ektefeller. De som søker asyl i Norge, er en uregulert gruppe. Myndighetene klarer ikke å forutse hvem eller hvor mange som kommer. Det heter seg at asylpolitikken skal være streng, men rettferdig. Bare de med et reelt beskyttelsesbehov, skal få opphold. Det er ikke enkelt å skille mellom hvem som er en arbeidsinnvandrer, og hvem som er en traumatisert krigsflyktning med stort hjelpebehov. Derfor er asylsaker vanskelige.

I 2009 var det registrert 92 744 muslimer i 126 muslimske forsamlinger i Norge. Det er i alt 126 ulike moskeer rundt om i landet. De muslimske samfunnene i Norge er komplekse. Organisatorisk, kulturelt og teologisk er muslimer mange forskjellige grupper av mennesker. Fokuset på religion og kultur kan være en avsporing. Det er mulig å mene at lønns- og arbeidsvilkår er det viktigst for de fleste. Er norsk kultur bærekraftig i en globalisert verden? All kultur er under utvikling. Norsk språk er truet av engelsk. Nynorsken er på vikende front. Muslimsk innvandring har ikke klart å styrke norsk avholdsbevegelse. Ellers har integreringen av innvandrere vært rimelig vellykket i Norge. De som har bodd i landet i noe lengre tid, har funnet sin plass i samfunnet. På den annen side har innvandrere latt seg bruke i kampen mot norske lønninger og velferdsgoder. Motstanderne av full lønn under sykdom og barnetrygd til alle barn, er ofte de samme som vil ha mer innvandring. Men, vi bør også huske på at det bare finnes en menneskerase på jorda, og at vi alle er i slekt med hverandre og noen få urmødre som vandret ut fra Afrika.

Helse- og sosialpolitikk

Sosialsektoren har forsvunnet. Før hadde vi sosialdepartement og sosialminister, sosialkontor og sosialsjef. Nå er dette borte. Hvor ble det av? Alle, fra psykologer til sykepleiere, har strømmet til det som kunne ha vært blant andre sosionomenes doméne. Noe ble til velferd, og mye ble til helse. Det hersker stor forvirring, og velferdsstatens mange ansikter, er det ikke lett å bli klok på.

Arbeiderpartiet tok jobben med å fornye velferdsstaten. Det ble en bølge av reformer. Strukturelle grep, omorganisering, effektivisering, bærekraft. Det skulle bli billigere, men bra, og med høyere kvalitet. Det ble konstruert et narrativ om at offentlig forvaltning hadde stått stille i mange år, og måtte fornyes. Narrativet er falskt. Offentlig sektor har forandret seg hele tiden, og har aldri stått stille. NPM (New Public Management) har hatt som mål å effektivisere offentlig sektor ved å hente styringsprinsipper fra privat sektor. Dette er ikke lenger populært. Erfaringene taler for seg selv. Forvaltningen blir dyrere og dårligere.

Arbeiderpartiet presset LO til å godta at Folketrygden fikk en skikkelig knekk. Målet var å spare 20%. I 2050 har pensjonen falt med 28%. Til markedsfundamentalistenes store glede, vil det endelig lønne seg å være frisk og leve et langt liv. Folketrygdens sosiale profil er nå en trist sak. En del av dagens ungdommer har alt startet med sin private sparing til alderspensjon. Som ordning blir dette dyrere og dårligere enn å ta det kollektivt gjennom Folketrygden. Privatisering av pensjon går med tap.

NAV, som reform, ble lansert som en forbedring av offentlige tjenester. Det statlige trygdekontoret og arbeidskontoret skulle fusjoneres med kommunale tjenester. En dør inn, skulle gjøre det lettere for brukerene av disse tjenestene. Stordriftsfordelene finnes ikke, og effektiviseringen er bare skryt. Målstyringen framstår som en skadelig tvangstrøye. Ordningene blir dyrere og dårligere for brukerne, men en god melkeku for private konsulentfirma.

Mange er mer enn middels interessert i helsepolitikk, og det er det gode grunner til. Velgerne mener at helse er den viktigste saken. Ap, Høyre og Frp står fortsatt på foretaksmodellen. Helseminister Bent Høie forøker å berolige velgerne ved å si at sykehusstrukturen ligger fast, og ingen trenger å være redde for å miste den kirurgiske akuttberedskapen på sitt lokale sykehus (forbehold om Innlandet) Foretaksstrukturen gjør at den politiske styringen blir svak. De regionale helseforetakene gjør i hovedsak som de vil. Da blir det mye forretning og lite forvaltning. Mangelen på politisk og faglig styring kan gi seg mange utslag.

Reklameavdelingen ved Sykehuset Innlandet HF har lenge promotert nytt hovedsykehus ved Mjøsbrua. De har planer for et sykehus til 12 milliarder. HSØ vil tillate bygging for inntil 8 milliarder. Informasjon om dette kom på slutten av høringsperioden. Ingen ser ut til å kunne stoppe denne prosessen. Få har forstått at alt skal finansieres ved hjelp av effektivisering og kutt i akuttberedskapen, samt større kommunal innsats. Styret og ledelsen ved SI er klare på at de trenger politisk legitimitet for å gå videre med sine planer. Politikerne har på sin side ikke forstått at de har begrenset innflytelse. Noen tror de bare kan ønske seg ting. Selgerne fokuserer ikke på det som står med liten skrift. Økonomi trumfer alt.

I det store bilde så er sentrumspartiene motstandere av foretaksmodellen. Det nye Helsepartiet prøver å ta eierskap til hele saksområdet. Det klarer de ikke. Kravet om en ny helsepolitikk har bred støtte fra de mer verdikonservative, via det politiske sentrum og til det ytterste venstre. De tre store partiene som støtter foretaksmodellen har alle en intern opposisjon.

Gjennom kommunereform og politireform prøver den blå-blå regjeringa å bli like dårlig som Arbeiderpartiet til å reformere offentlig sektor. Sosialsektoren vil neppe komme tilbake. Det er ikke bare helseforetakene og NAV som kjøper private tjenester. Velferdsprofitørene har fått snabelen sin ned i felleskassa, hele veien fra asylmottak til barnehager og barnevern. Mange må dele på det politiske ansvaret. Flere velferdsprofitører blir rike på skattekroner som skulle ha gått til gode formål. Det blir et spennende valg til høsten.

Spørsmål til Krf om sykehus

I et innlegg i OA 11. mai, redegjør Oppland Krf for sin behandling av idéfaserapporten, og synspunkter på sykehusstrukturen i Innlandet. Konklusjonene er både skremmende og forbausende, og fører til en rekke spørsmål.

Nå har helseminister Bent Høye avlyst mye av stridighetene ved å si at sykehusstrukturen ligger fast over hele landet. Ingen skal miste sine akuttfunksjoner sier han. Han tar et lite forbehold og det gjelder at i Innlandet pågår det en intern prosess…

I stortinget har Krf stemt for Nasjonal helse- og sykehusplan. Oppland Krf benytter til de grader muligheten for å gå på tvers av resten av landet. De vil legge ned all akuttberedskap ved våre store akuttsykehus. Nasjonal helse- og sykehusplan beskriver sykehus som Lillehammer og Gjøvik som store akuttsykehus. Hvorfor er ikke dette framtidsrettet? Er det virkelig bare poliklinikk, dagtilbud og eventuelt døgntilbud som skal bli igjen på Lillehammer og Gjøvik?

Hvordan skal det gå med de psykiatriske sengepostene som driftes av DPS Lillehammer og DPS Gjøvik, når somatikken flytter? Skal de være med til Mjøsbrua, eller skilles fra somatikken? Krf påstår at psykiatrien bør styrkes, og at DPS gjør en svært viktig jobb. Har Oppland Krf en plan, eller har dere ikke tenkt ferdig?

Hvorfor må denne gigantiske sentraliseringen gjennomføres? Hvordan skal dette finansieres? Bedres de lokale tilbudene av sterk sentralisering? Blir det penger og personell nok til å styrke de ulike lokalmedisinske sentere(LMS) etter at nytt hovedsykehus blir bygd? Ett sykehus midt mellom Kristiansund og Molde, ble vurdert som skadelig for begge byene. Hvorfor blir en tilsvarende modell vurdert som god for Mjøsbyene, av Oppland Krf?

Idéfaserapporten antar at det ligger store effektiviseringsgevinster i å sentralisere akuttberedskapen. Er Oppland Krf opptatt av hvilke svekkelser av beredskapen som følger? Skal et sterkt økende antall eldre møtes med færre senger? Vil nye behandlingsformer føre til mindre behov for personell? Står kommunene klare til å ta på seg flere oppgaver etter samhandlingsreformen? Eller har Oppland Krf regnet feil?

Oppland Krf har mye å svare for. Siden de går for den mest radikale sentraliseringen som idéfaserapporten åpner for, så bør de kunne begrunne disse ekstreme holdningene noe nærmere. Til sist er det naturlig å spørre: Er Oppland Krf i strid med Krf sentralt? Regner dere med at sykehusaksjonen vil måtte advare velgerne mot Oppland Krf ved stortingsvalget 2017?

Oppsummering av utenriks- og sikkerhetspolitikken

NATO

Manus til 1. mai innlegg på Gjøvik Arbeidersamfunn 2017

Det er konsensus som har preget utenriks- og sikkerhetspolitikken i Norge gjennom mange år. Viktige saker blir ikke diskutert. Få politikere vil innse at vi har en ny situasjon. Mange tror at verdensordningen er gjeninnført etter Brexit og Trump, bare fordi Macron vil bli valgt som fransk president 7. mai. Macron representerer banken Rothschild og er den fremste talsperson for finanskapitalen i Frankrike. Han har full støtte fra borgerskapet. Sosialdemokratene har gjort seg selv politisk irrelevante i Frankrike.

Under president Macron vil det bli lavere lønninger og sosiale utgifter, skattelettelser, mer innvandring av billig arbeidskraft, og mer makt til EU. Denne politikken vil ikke gi flere jobber, men øke de sosiale konfliktene. Frankrike har 10% muslimer. Disse er i hovedsak like truet av innvandring som andre arbeidere og bønder. Den kommende utviklingen i Frankrike vil forsterke krisa i hele EU.

EU er svekket og preget av indre oppløsning. De som ønsker mer union, kjører bare på, og har ikke forstått at den globale liberalismen er på hell. EØS-avtalen er så dårlig at Storbritannia anser den som dårligere enn ingenting. For Norge er EØS en husmannskontrakt som sikrer sosial dumping. Store deler av norsk fagbevegelse tror ikke lengre på at EØS er nødvendig for å drive handel mellom ulike land.

Arbeiderpartiet har hatt landsmøte. Det dyreste vedtaket var at militærvesenet skal få 2% av brutto nasjonalprodukt (BNP). Det er en bestilling fra president Trump, med støtte fra generalsekretær Jens Stoltenberg. Pengene skal ikke brukes på forsvar av Norge. Snarere tvert i mot. Den norske delen av forsvaret skal legges ned. Det er USA sitt globale engasjement som skal støttes. Da trengs det langtrekkende angrepsfly, ikke hær og hjemmevern.

USA er en nå en politisk og økonomisk ustabil nasjon. Trump er en uforutsigbar president. Vesten støttet statskuppet i Ukraina, men klarte ikke å erobre de russiske basene på Krim. USA krever europeiske sanksjoner mot Russland. Norge følger opp ved å oppgi vår selvpålagte basepolitikk, som gikk ut på at vi ikke skulle ha utenlandske tropper på norsk jord i fredstid. Europa taper på sanksjonene, mens USA slipper billig unna.

Krigsfaren er nå størst i Asia. Nord-Korea kan bli det påskuddet som trengs. Dersom kineserne trekkes inn, så kan det fort bli verdenskrig. Det er Kina som utfordrer USA når det gjelder det økonomiske verdensherredømme. Kina utvikler seg raskt, og eksporterer mye kapital. Amerikanske interesser handler derfor mest om Asia, og i mindre grad om Europa og Midtøsten, selv om olje er viktig.

Når USA bomber i Syria uten å provosere Russland i nevneverdig grad, og når de slipper en kjempebombe i Afganistan, så er dette først og fremst symbolpolitikk. Israel ønsker permanent krig i Syria. Saudi-Arabia og Tyrkia skal bekjempe Iran og Hizbollah på syrisk jord. USA vil slippe å betale regningen. Norge bidrar til krigen ved å bryte folkeretten. Uten tillatelse har vi har sendt militære styrker til et selvstendig land som er medlem av FN. Norsk Folkehjelp er brukt til å bygge opp det sivile samfunn i terroristkontrollerte områder.

Nato er i våre dager ute av stand til å levere trygghet og fred. Norge risikerer å bli trukket inn i mange kriger omkring i hele verden. Det er på tide å ta debatten om hva som tjener våre interesser. Utenriks- og sikkerhetspolitikk bør ikke lenger være et tabuområde.

Kontantstøtte og arbeidslinja

Kjente feminister på venstre side i norsk politikk, har tatt til ordet for å vurdere kontantstøtten på nytt. Det fremheves at kontantstøtte ytes på et tidspunkt hvor barnet utifra sin alder ikke har særlig nytte av barnehageplass. Ordningen fungerer i forhold til familier som ofte lever i fattigdom. Ytelsen er ikke behovsprøvet, men bygger på objektive kriterier. Dette kan gi fattige familien mer verdighet. Det finnes andre årsaker enn kontantstøtten, som er grunnen til at innvandrerkvinner holdes utenfor yrkeslivet.

Da kontantstøtten ble innført i 1998, så var den ment som et alternativ til barnehage. Hovedargumentet for kontantstøtte, handlet om valgfrihet. Siden barnehager var subsidiert av staten, så skulle de som ikke fikk plass, eller ikke ønsket barnehageplass, få en økonomisk kompensasjon. Kvinner som valgte å være hjemme med små barn, skulle få kontantstøtte i valgfrihetens navn. Krf. var pådriveren for denne reformen.

Ordningen ble med rette sterkt kritisert. Kontantstøtten kunne bidra til å sementere kjønnsrollemønsteret og hindre likestilling. Det var åpenbart urimelig at yrkesaktive kvinner skulle dele sin lønn med de som valgte å være hjemme. Kontantstøtten var til hinder for integrering av innvandrerkvinner. Det blir feil å betale folk for ikke å bruke et velferdsgode, som jo barnehagen er. Dessuten var barnehage dyrt for familier som fikk plass. Det progressive kravet ble da gratis barnehage til alle barn.

Regelverket rundt kontantstøtten, er justert flere ganger under skiftende regjeringer. Den aktuelle ytelsen nå, er på maks. kr. 6000,- pr. mnd i maks. 11 mnd. Barnet må være mellom 1 og 2 år. Ofte fungerer kontantstøtte som en ytelse i ventetiden mens familien venter på opptak i barnehagen. Begrunnelsen for ytelsen er også helt forandret. Det som begynte som et alternativ til velferdsstatens ordninger, er nå en del av den samme velferden.

Kravet om gratis barnehage til alle barn, er ikke innfridd. Mange barnehager eies av velferdsprofitører som ødelegger lønns- og pensjonsvilkår for de ansatte, eller senker standarden på andre måter, for å ta ut mer utbytte. Arbeidslinja skaper ikke jobber. Arbeidslinja er en retorikk som vil fjerne velferdsstatens ytelser. Retorikken er den samme om saken gjelder sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd eller kontantstøtte.

Det er ikke de sosiale ytelsene som er årsaken til utenforskapet. Snarere tvert om. De med penger kommer lettere i jobb. Vi må ikke glemme at det er jobber som hjelper mot arbeidsledighet, og at det er penger som hjelper mot fattigdom. Småbarnsfamilier har utmerket arbeidsmoral, og vil gjøre de riktige valgene. Alle som kan, vil velge barnehage plass og jobb, framfor å få kr. 6000 pr. mnd. Det vil lønne seg også, dersom lønna ikke er for lav.

Kontantstøtten kan kvitte seg med sitt dårlige rykte fra fortiden, og heller framstå som en mulighet for de minste barna og deres familier. Det er selvsagt greit å kalle det for ventepenger, eller noe annet, dersom innholdet ikke blir dårligere. Det er mulig at velferdstaten trenger forbedringer, men ikke svekkelser eller fjerning av universelle ordninger. I dette perspektivet er kontantstøtten noe å kjempe for.

Krim og EU

I februar 1945 møttes de allierte supermaktene ved byen Jalta på Krim. Krim lå den gangen i Sovjetunionen, nærmere bestemt i Russland. USA, Storbritannia og Sovjetunionen visste at de snart ville vinne, og dermed avslutte den 2. verdenkrigen i Europa. Etter avtale ble både Tyskland og resten av Europa delt, etter stormaktenes interesser. Slik oppsto skillet mellom øst og vest.

Enigheten varte ikke lenge, men partene holdt seg til det som var avtalt på Jaltakonferansen. Vi fikk rustningskappløp og kald krig. Sovjetunionen var militært sterk, men trengte sårt mer industriell kapasitet. De østeuropeiske land ble plyndret for industri, mens vesteuropeerne fikk hjelp fra USA til gjenoppbygging.

I starten på den kalde krigen, så vestmaktene et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull- og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. EU var aldri et fredsprosjekt, men sprang ut ifra de behovene som den kalde krigen skapte.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i Øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjetunionen råtnet fra innsiden, og klarte ikke konkurransen med vesten om økonomisk vekst. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst, og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland. Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrusjtsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake.

Krim er viktig for russerne. NATO må ikke få tak i Russlands viktige flåtebase på Krim. Ett sted går grensen for hva Russland kan akseptere av vestlig ekspansjon. Krim var et autonomt område under Ukraina i en periode på 60 år. Nå er denne perioden slutt. Vesten protesterer, og vi er med på sanksjoner mot Russland, i strid med norske interesser.

EU er med på sanksjonene mot Russland av hensyn til vår mektige allierte USA. Med ny president i USA, kan det hende at forholdet til Russland endrer seg. EU-landene, med Tyskland i spissen, trenger handel og samarbeid med russerne. Norge er heller ikke tjent med ny kald krig. Vi har ikke registrert noen russisk ekspansjon. At Russland ivaretar sine interesser på Krim, kan vurderes som rimelig.

EU har for tiden mer enn nok med sine egne problemer. Det tradisjonelle sosialdemokratiet ser ut til å ha utspilt sin rolle. Oppslutningen svikter, og politikken er lite relevant. Markedsfundamentalistene presser på for en stadig mer integrert union. De sier nei til nasjonalstaten og ja til Europas forente stater. Høyrepopulistene utnytter den sosiale og økonomiske krisa til sin fordel.

Det finnes ikke en folkebevegelse som ønsker Krim tilbake til Ukraina. Forholdet til Russland bør normaliseres. Det finnes nok av virkelige utfordringer å ta fatt i. Norge bør avbestille kampflyet F35, holde fast ved den tradisjonelle basepolitikken og ellers støtte FN og arbeidet for fred i verden.

Fra jobb til pensjon

EldrebølgenInnlegg for Human-Etisk Forbund, Gjøvik og omegn lokallag, gruppen 60+  mars 2017.

Norge er et godt land å leve i, og et godt land å vokse opp i. Over hele verden har vi rituelle overganger mellom ulike sosiale faser av livet. Det begynner med navnefest eller dåp hvor et nytt menneske ønskes velkommen til verden. Så følger i tur og orden konfirmasjon, ekteskap og gravferd. Overgangen fra jobb til pensjon blir markert i mindre grad. I Norge er grunnen til dette at det avslører sosiale forskjeller som ikke er akseptable.

La oss se på dødens klasseskille. Det heter seg at vi blir eldre, men det gjelder ikke alle. I Oslo lever folk 10 år lengre på vestkanten enn på østkanten. SSB lager statistikk over dødelighet etter yrke. Kvinnelige fysioterapeuter lever lengst. Menn i manuelle yrker lever et kortere liv.

Det er de med lang utdanning og høy lønn, som lever lengst. Om de jobber til de er 70 år, vil de likevel motta pensjon i flere år enn de som blir uføretrygdet i 50-åra, eller går av med tidlig alderspensjon. En omfordeling til fordel for dem som kan stå lenge i jobb, betyr å flytte penger fra syke og fattige, til de som er rikere og friskere. Dette er usosialt.

Overgangen fra jobb til pensjon viser hvor store forskjeller det er mellom folk. Det ser ut til at sosiale ulikheter er arvelig. Barn er helt ukritiske i valg av foreldre. Hva du senere får av utdanning, helse og økonomi, er avhengig av hvilke foreldre du valgte.

I Stortinget ble det vedtatt et pensjonsforlik. Målet var å spare 20% av folketrygdens framtidige utgifter. Det er dette Høyre kaller for en bærekraftig folketrygd. Den nye folketrygden settes gradvis ut i livet. Starten var i 2011.

Alleårsregelen (40år) har erstattet besteårsregelen (20år), og det taper vi mye penger på. Prinsipielt får alle en «privat» pensjonsformue 18,1 % av livslønn. Den skal deles på gjenværende gjennomsnittlig levealder. Da blir ordningen fleksibel og «nøytral».

Konsekvenser av den nye folketrygden:

Lavere pensjon hvis gjennomsnittlig levealder øker.
– Nøytralitet – gi fra de slitne og fattige til de rike og friske.
– Underregulering av pensjon etter uttak: lønnsutvikling fratrukket 0,75 %.
– Rett til å gå av ved 62 hvis pensjonen ved 67 overstiger minstepensjonsnivået.

– Kvinner rammes hardest.
– Fram til 2050: pensjon reduseres med ca 28 %.
– Fleksibelt uttak av pensjon (pensjon med og uten jobb i tillegg).

Under ledelse av Yngvar Hågensen, kjempet LO fram AFP, som betyr Avtalefestet pensjon. Den hadde som mål at «sliterne» skulle få er verdigere overgang fra jobb til pensjon etter fylte 62 år. AFP er ikke lenger en tidligpensjon, kun et tillegg i pensjonen. Det kommer en tjenestepensjon i tillegg til folketrygden. I privat sektor er den dårlig, og i offentlig sektor er den truet. Ikke rart at pensjon blir en viktig sak på årets LO-kongress.

Sterke økonomiske incitamenter for å stå i jobb lengst mulig, gjør det reelle valget mindre fritt. Sliterne som ikke orker mer, straffes hardt, eller har ikke rett til tidligpensjon. De som realiserer seg selv gjennom et spennende yrke, belønnes for det de uansett ville ha gjort.

Stadig flere velger å stå lenger i jobb. Det kan gi et dilemma. Det ideelle er å kunne velge selv når du synes tiden er inne for å slutte i jobben. Denne friheten er det mange som ikke har.

Arbeid er det viktigste elementet for å sikre deltagelse, inkludering og menneskeverd. Derfor kan det å bli pensjonist oppleves som et tap, og ikke som en frihet. Enkelte kan føle seg presset ut av arbeidslivet. Det er det motsatte av et fritt valg.

Særlig for de som har mye av sin identitet knyttet til sitt yrke, kan møtet med pensjonsalderen bli en sorgreaksjon. Alder kan også medføre andre tap. Både familie og venner faller fra ettersom årene går. Muligheten for isolasjon og ensomhet øker.

Svært mange ønsker noen gode år som pensjonist på heltid, og mange av oss kan få til dette i praksis. Da har du kanskje både frihet, helse og økonomi til å gjøre det du selv vil. Hva trengs for at denne perioden skal bli en god tid?

Stikkordet for det gode liv er variasjon, selv om vi også trenger struktur.

Mangel på relasjoner er dødelig.

Sosial stimulering er en nødvendighet.

Den fysiske kapasitet som hver enkelt har, må brukes, ellers blir den borte.

Den som ikke reiser bort, mister den intense gleden det kan gi å komme hjem igjen.

Årstider er et gode (variasjon), selv om vinteren er for lang for mange.

Du bør analysere dine interesser, for så å ta dine egne valg. Tiden fra du slutter i jobben, og til helsa setter grenser, kan sees på som et mulighetsvindu. Det finnes ikke en oppskrift som passer for alle. Frihet er å kunne velge, den friheten er det dessverre ikke alle som har.