Libya

Urbefolkningen i Libya består av berbere. Araberne kom på 700 tallet. Under det osmanske herredømmet var Libya delt. Tripolitania i vest og Kyrenaika i øst samt Fezzan i sør-vest. I dag er nesten alle berbere assimilert, og har en arabisk identitet. Det er lite som holder Libya sammen. Det var kolonimakten Italia som samlet landet da de slo tyrkerne i 1911.

Libya ble fritt land i 1951. Revolusjon brakte Muhammar Gaddafi til makta i 1969. Han representerer ikke den største av klanene. Uten demokrater blir det lite demokrati. I Libya er det klanen som er viktig. Styresettet er diktatur slik som i nabolandene. Det store idealet er Gamal Abdul Nasser fra Egypt. Han er mannen bak den moderne og sekulære arabiske nasjonalismen som står sterkt i Libya.

Det er for tidlig å snakke om demokrati i nord-Afrika. Det er de militære som har den faktisk makta både i Tunisia og Egypt i dag. De valgte å stille seg på folkets side. Derfor falt diktaturene så lett. I Libya ble hæren splitta. Derfor ble det borgerkrig. Det er ikke hæren som kriger mot de sivile. Det er våpen på begge sider. Etter NATOs luftkrig ser det ut til at landet i første omgang blir delt. Benghazi kan bli øst-libyas nye hovedstad.

FN har svekket mulighetene for fred. Russland og Kina kritiserer vestlig aggresjon, men brukte ikke den vetoretten som de har. Derfor må de ta sin del av ansvaret for krigen. Det står ikke noe «verdenssamfunn» bak NATO i denne krigen. Ikke en gang NATO-land som Tyrkia og Tyskland slutter opp. FN-resolusjonen om flyforbudssone og beskyttelse av sivile gir vesten et uklart mandat, som tolkes på mange måter. Det mest sannsynlige scenario nå er okkupasjon. Alle arabere vet at det kommer korsfarere fra Europa og at disse må slås tilbake.

Store deler av verdenssamfunn tror at korsfarernes mål er Libyas olje. Britisk og fransk imperialisme er ikke noe nytt. Folk husker saker som Suezkrigen, og vet at stormaktene har sine egne interesser. Det var et hardt slag for Frankrike å miste den tunisiske eliten som sine klienter. Det kan ramme økonomien. Strategisk er Egypt viktigst for USA. Egypt er nøkkelen til kontroll over hele regionen. Det er et svekket vesten som nå tyr til desperate handlinger. Det mest blodige diktaturet i Nord-Afrika er Algerie. De har sterk støtte fra Frankrike. Kongedømmene i Jordan og Saudi-Arabia har mer støtte fra USA enn fra egen befolkning. Syria og Jemen kan falle som moden frukt.

Norge har som vanlig ingen selvstendig politikk. Vi hyller FN og følger USA i tykt og tynt. Noe av retorikken er beregnet på hjemmepublikum. Regjeringen har 100% oppslutning i stortinget for sin Libyakrig. I utenrikspolitikken har Norge et demokratisk underskudd da det mangler opposisjon. Mange er positive til krigen. De tror at sivile nå blir beskyttet av F-16 fly. Muhammar Gaddafi er demonisert i media. Det er selvsagt ikke riktig at det er de sivile som er regimets motstandere. Den lojale delen av hæren kriger mot en væpnet opposisjon. Det kalles for borgerkrig. I krig produseres desinformasjon som en del av kampen. Vår fremste kapasitet på spørsmål om fred, er professor Johan Galtung. Han blir ikke hørt. Det virker langt fram før vi har en sterk fredsbevegelse i Norge.

Verdenssamfunnet bør engasjere seg. Det bør etableres en global fredskomite. Store land som Sør-Afrika, India, Kina, Brasil og Russland er aktuelle kandidater. Små land som Cuba og Serbia kan bidra med spesialkompetanse. Nelson Mandela er en god venn av Muhammar Gaddafi og Mandela har også tillit i vesten. Det kan hende at USA får betenkeligheter, og da kan den afrikanske union (AU) mekle i konflikten. Mekling vil ikke bli forsøkt før USA er tilstrekkelig svekket av sine øvrige kriger, og det kan ta lang tid. Verdens eneste supermakt har tatt i bruk alle sine kapasiteter, og er skeptiske til en ny okkupasjon. I dette ligger det håp om fred.

Arabisk revolusjon

Store forandringer skjer i Nord-Afrika. Regimene har falt i Tunisia og Egypt. I Libya er det krigshandlinger. Det er ungdommen som gjør opprør. Kravet er frihet og brød. Religionen spiller liten rolle. Sosiale medier bidrar til å organisere revolusjonene. Fra en europeisk synsvinkel kan det være vanskelig å se hvor ulike disse landene er, og hvordan det som skjer angår oss.

Tunisia er det nordligste landet i Afrika. Landet og økonomien er moderne. Etter afrikansk målestokk er Tunisia et rikt land. Infrastrukturen er god, og utdanningsnivået er høyt. Folket snakker tunisisk-arabisk, som er et eget språk. I tillegg kommer fransk. Tunisia har sterke bånd til sine gamle koloniherrer. Landet har en omfattende handelsavtale med EU, og en helt åpen økonomi. Tunisia har et underskudd på handelsbalansen med utlandet. Det dekkes delvis med inntekter fra turisme, lån og støtte, særlig fra EU. Frankrike er største bistandsyter. Tunisia kan beskrives som en av Frankrikes afrikanske klienter. Dette er normalt til fordel for eliten i begge land.

Globalisering og liberalisme har ført til økte forskjeller. Arbeidsledigheten er på 15% i gjennomsnitt, og mye verre for ungdommen. Dette har ført til misnøye med det vestligorienterte diktaturet. Det var en ungdom som startet opprøret. Han hadde akademisk utdannelse, men ingen jobb. Han ble nektet å selge grønnsaker, og tok sitt liv i full offentlighet som en politisk aksjon. 14. januar flyktet presidenten til Saudi-Arabia. Tunisierne lever nå i et politisk vakuum, og ingen vet hvor veien går.

Egypt har en annen historie. Egypt er det språklige og kulturelle sentrum i den arabiske verden. Det var her den arabiske nasjonalismen oppsto. Arven fra Gamal Abdul Nasser er sekulær. Nasjonalismen rettet seg mot de vestlige stormaktene, og hadde arabisk enhet som mål. Historisk var kolonimaktene en fiende, og Sovjetunionen en venn. Arabisk enhet og sosialisme står ikke lenger på dagsorden, og Egypt har i mange år vært en viktig klient for USA.

Sammen med Saudi-Arabia, har Egypt sikret USAs herredømmet i midtøsten. Markedsøkonomien har kjørt Egypt i grøfta. De eksporterer landbruksprodukter, men har blitt avhengige av amerikansk hvete som ble solgt til subsidierte priser. Økte matvarepriser på verdensmarkedet har betydd mye for Egypt. Eksportrettet landbruk gir valuta til eliten, men matvareprisene økte med 40% høsten 2010. Egyptisk olje har tatt slutt. Særlig konfeksjonsindustrien har tapt i konkurransen med Kina og India. Den egyptiske fattigdommen er bunnløs og dødelig. Det er ikke nok å kvitte seg med diktaturet til Hosni Mobarak Det må også komme en økonomisk revolusjon dersom noe skal bli bedre i Egypt.

USA og Frankrike har ikke klart å ivareta sine interesser i Nord-Afrika. Deres klienter er styrtet, og de har rømt fra sine land. Libya har en helt annen historie. Landet har ikke hatt noe klientforhold til noen vestlig stormakt. En av grunnene til dette, er at Libya er en gammel italiensk koloni, og at Italia tapte alt under andre verdenskrig. Den viktigste forskjellen mellom Libya og de andre diktaturstatene i Nord-Afrika, er at Libya er selvstendig. Muhammar Gaddafi har trygget selvstendigheten ved hjelp av oljepenger. De føydale strukturene hemmer nå samfunnsutviklingen. Det er stort behov for endringer.

Det finnes folk som fortsatt snakker om en global offentlighet. De kaller det for «verdensamfunnet». Det er bare et annet ord for vesten. Store land som Kina, India, Russland og Brasil har ikke foreslått militære tiltak mot Libya. De vestlige stormaktene er svekket, og det er derfor de kvier seg. Sporene fra Afghanistan og Irak frister ikke. Det er grunn til å håpe på at USA forstår at hvete til Egypt er mer lønnsomt enn bomber til Libya. Tunisia har gjort alt riktig etter rådende økonomiske teorier. Det hjelper ikke stort. Egypt er en sosial og økonomisk katastrofe. Vesten er i ferd med å miste grepet, og bør ligge unna.

Det som trengs, er en ny økonomisk verdensorden, og det betyr mer revolusjon. Ikke bare i Nord-Afrika, men i store deler av den fattige verden. Den globaliserte økonomien har økt forskjellen mellom rike og fattige. De fattige må slutte å eksporterte landbruksprodukter. Avtaler om varebytte er et alternativ til frihandel. De trenger proteksjonisme mens de industrialiserer. Gamle kolonistater må kvitte seg med sin klientstatus og stole på likeverdige relasjoner.

De arabiske revolusjonene i Nord-Afrika kan vise vei. En ny verden er mulig.

Kina

I den store folkeoperaen Østen er rød, synges det at Kina har frambrakt Mao Tse Tung. Det er altså ikke slik at Mao har skapt moderne kinesisk historie. Det forholder seg i følge kineserne snarere tvert om. Det var kinesisk historie som skapte Mao.

Kinas kommunistiske parti ble stiftet i Shanghai 1920 med støtter fra Sovjetunionen. Det fantes på den tida ingen industri, og derfor heller ingen industriarbeiderklasse. Det var et føydalt samfunn med livegne bønder. Partiet som ble stifta, var, etter leninistisk modell, et eliteparti. Slik er det fortsatt. De påstå at de representerer arbeiderklassen, men Kinas kommunistiske parti er for eliten og av eliten.

Etter krig og borgerkrig tok partiet makta i 1949. Kommunistpartiet er en statsbærende struktur og en del av konstitusjonen. Mellom de store dynastiene faller Kina sammen. Det er den historiske arven. Kina er enormt stort. Landet rommer en rekke regioner, nasjonale minoriteter, ulike språk og religioner. Kommunistpartiets 78 millioner medlemmer er det limet som holder samfunnet sammen. Den som truer kommunistpartiets maktmonopol er samtidig en trussel mot rikets sikkerhet.

I tråd med sovjetisk retorikk ble Kina i 1949 en folkerepublikk. De fikk mye hjelp fra Sovjet i den første tida. Senere så de med skrekk på hvordan Sovjet styrte mot avgrunnen. Det «store spranget» var det første forsøk på å legge et grunnlag for sosialismen i Kina. Det var i hovedsak feilslått. Det siste forsøke på å styre mot sosialismen var kulturrevolusjonen. Den startet i 1966 og var Maos forsøk på stoppe kapitalismen. Det gikk galt. Kulturrevolusjonen mislyktes og medførte store tragedier. Etterpå ble det markedsliberalisme.

Dagens kommunistparti i Kina søker å skaffe seg legitimitet ved å vise til økonomisk vekst. Landet skal løftes ut av fattigdommen. Til tross for sterk økonomisk vekst er landet fortsatt fattig. Brutto nasjonalprodukt pr. innbygger er lavt. Hele økonomien i Kina utgjør en tredjedel av økonomien i USA, som er verdens største økonomi.

Kina har en lang vei å gå om de skal nå opp til vestlig standard på menneskerettigheter. Kina er det landet i verden som i størst grad benytter seg av dødsstraff. De ligger her langt foran USA som har andreplassen. De mangler mye på ytringsfrihet og organisasjonsfrihet også. Arbeidsmiljøet er ofte katastrofalt dårlig, til tross for fagligpolitisk samarbeid hvor fagbevegelsen er godt representert i partiet og i statsapparatet. Fagbevegelsen er ikke fri og uavhengig.

I tillegg til den økonomiske veksten, er det også noen andre lyspunkter. Bruken av tortur reduseres. En lov som sier at tilståelse alene ikke er nok for en fellende dom, bidrar sterkt til at politiet sluttet med rutinemessig tortur. Religionsfriheten er også bedret. Folk får praktisere sin tro så sant de ikke blir styrt fra utlandet.

Den Norske Nobelkomité har gitt årets fredspris til en kinesisk fange. Sist år gikk prisen til USAs president. Dette kan være en rest fra den kalde krigen. Ellers kunne jo prisen ha gått til en kinesisk president og en fange fra Guantanamobasen. En rørende entusiasme for ytringsfrihet er bra uansett.

Dersom det kinesiske kommunistpartiet skulle miste makta, får vi håpe at det blir på en like fredelig måte som det ble i gamle Sovjetunionen. Jugoslavia framstår som et eksempel på hvor ille det kan gå. Sannsynligvis går kineserne sine egne veier. De er store nok til det.

Thor Solheim
Gjøvik

Strategien svikter i Afghanistan

Norge og NATO er i ferd med å tape krigen i Afghanistan på samme måten som Sovjet tapte. Krigshandlingene vil dabbe av utover høsten, for så å nå nye høyder nest sommer. Mønsteret er kjent fra før. Den meningsløse krigen vil koste oss dyrt. Ikke bare materielt sett, men også i form av tapte menneskeliv.

Den største folkegruppen i Afghanistan er Pashtoer. De regner seg som de egentlige afghanere og aksepterer ikke grensa mot Pakistan. Sammen med sine frender i Pakistan utgjør de et flertall i befolkningen.

Taliban betyr Islam-studenter, og er en bevegelse som oppsto blant pashtoer i Pakistan etter den sovjetiske okkupasjonen. Denne gruppen vant fram i borgerkrigen som fulgte i kjølvannet av Sovjets nederlag.

Flere tiår med krigføring uten en fungerende sentralmakt har bidratt til å ødelegge store landområder, som er minebelagt eller ubrukelige på grunn av tungmetallforurensning. De allerede sparsomme skogområdene har blitt enda tynnere de siste årene på grunn av ukontrollert hogst.

I 1978 tok det afghanske kommunistpartiet (ADFP) makta. Samme året ble det underskrevet en vennskapstraktat med Sovjetunionen. Traktaten ble senere brukt som grunnlag for den sovjetiske okkupasjonen. Sovjet invaderte Afghanistan i 1979. De ville bygge veier og jenteskoler, men de tapte krigen. Dette ligner veldig på situasjonen i dag.

Etter den første Gulf-krigen etablerte USA seg militært hos sine gamle venner i Saudi-Arabia. Islamittiske krigere med Afghanistan-erfaring erklærte da krig mot USA. For disse krigerne var USA nærvær i deres hellige land en begrunnelse for bruk av terror. Terroren ble så brukt av USA som et påskudd til å okkupere Afghanistan og Irak.

Det var president Bush som startet krigen i Afghanistan høsten 2001. Etter terrorangrepene i New York og Washington 11. september hadde USA et sterkt behov for å hevne seg og for å vise styrke. Problemet var at terroristene kom fra Saudi-Arabia som jo var og er en alliert.

Diplomatiske fremstøt fra Pakistan førte til at Taliban tok avstand fra angrepet på USA og tilbød seg å utlevere Osama bin Laden. USA godtok ikke vilkårene fra Taliban. For å vinne en rask seier samarbeidet USA med nord-alliansen og krigsherrene der, som lenge hadde kriget mot taliban- regimet.

NATO med norske styrker står i Afghanistan på niende året. Det samlede bidraget av Isaf-styrker og USA-styrker har for lengst passert det antallet Sovjetunionen nådde på noe tidspunkt i sin snaut åtteårige okkupasjon av landet.

President Hamid Karzai kan sees på som en dobbelt Quisling. Han er pashtoner men samarbeider med fiender både fra inn og utland. Fra januar 2004 er Afghanistan en Islamsk republikk som bygget på sharialov. På samme måten som venstresiden ble korrumperte av samarbeidet med Sovjetunionen, kan samarbeidet med NATO og vesten sees som en del av den lokale korrupsjonskulturen.

Våre afghanske allierte ligner svært mye på våre fiender. Blant annet fordi vi er allierte med en korrupt regjering og støtter oss på krigsherrer og opiumsbaroner.

Fred, frihet, demokrati og menneskerettigheter er de feite honnørord som skal legitimere norsk deltagelse i krigen. Det er mange som tror på denne krigspropagandaen slik russerne trodde på sovjets gode hensikter.

En annen forklaring er mer sannsynlig. Norge har forpliktelser i forholdet til USA. Det er stort behov for lojalitet innad dersom NATO skal bestå. Vi må stå sammen med våre allierte både i krig og fred av sikkerhetsgrunner. Dette er sannsynligvis den reelle grunnen til at Norge må bli i Afghanistan til USA kommer på bedre tanker.

Norge må påregne flere tap av unge soldaters liv. Noen mener det er verdt det, andre mener at Norge skal slutte å krige mot et land og et folk som aldri har gjort oss noe. Det hjelper ikke at vi er inviterte og har skaffet oss et FN-mandat. Norge er i krig uten en rimelig begrunnelse.

Thor Solheim
Gjøvik

Appell mot Israelsk aggresjon 5/6-10

Appell mot Israelsk aggresjon 5/6-10

Staten Israel kan ses på på mange måter. Noen kaller det for okkuperte Palestina, andre kaller det for et amerikansk settlement i Midt-Østen. Andre igjen ser på staten Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier. Jeg mener at staten Israel er utrykket for jødisk nasjonalisme, et forsøk på å bygge et nasjonalt hjem for verdens jøder.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Det var veldig gode grunner til at mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig.

Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme.

De fleste av verdens jøder bor ikke i Israel. Bare i USA alene bor det flere jøder enn i Israel. En jøde og en Israeler er to forskjellige ting. Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger.

Staten Israel har støtte hos mange jøder i mange land. Israel støttes også av mange kristne i vesten som har lest Johannes åpenbaring og som ser på Israel som et endetidstegn.

Først litt om landene i regionen:

I de tidligere franske koloniene Syria og Libanon har USA liten innflytelse. Disse landene grenser til Israel. Det har de fått svi for i form av militær aggresjon med støtte fra USA.

USA følger i sporene etter Britisk imperialisme hele veien fra Egypt til India. På mange måter har USA overtatt britenes gamle rolle i Midt-Østen.

Jordan og Saudi Arabia er ustabile kongedømmer med mer støtte fra USA enn fra egen befolkning. Egypt er avhengig av hvete fra USA for å fø sitt folk. Her er sentrum i den arabiske verden, men med slik avhengighet har de liten innflytelse selv om arabisk nasjonalisme oppstod i Egypt.

Iran må anses som tapt for USA etter revolusjonen som innførte islamsk republikk. Persernes storhetstid sluttet for lenge siden. For 500 år siden forfulgte og drepte de jøder og kristne i Palestina. Iran er i dag truet av USA og Israelsk aggresjon blant annet pga. sin kritiske holdning til staten Israel. Truslene fra Israel gjør at regimet i Teheran sitter tryggere. Og det er ikke nødvendigvis i det Iranske folkets interesse.

Israel er på størrelse med Buskerud fylke. Likevel er de verdens 4. størst militærmakt, og har full støtte fra verdens eneste supermakt. USA har et militærbudsjett som tilsvarer det resten av verden har til sammen. USA har sammen med Israel skaffet seg et herredømme i regionen. Primært militært, men også politisk.

Det har alltid bodd jøder i Midt-Østen. I Damaskus og Bagdad er det fortsatt levedyktige jødiske samfunn. Mange arabiske jøder har utvandret til Israel som derved har tått en stor arabisktalende befolkning. De står nederst på samfunnets rangstige. Før ble de kalt orientalske jøder. Øverst står de som også har et pass fra USA.

De senere innvandrere fra Russland er ofte i Israel midlertidig da de trenger botid for å komme til Canada eller USA.

Israel har om lag 5 millioner statsborgere. Av disse er 80% jøder. I Gaza bor det 1,5 millioner palestinere og på vestbredden 2,5 millioner. Disse er ikke Israelske statsborgere. Befolkningen i Øst-Jerusalem er tilbudt Israelsk statsborgerskap men har takket nei. Mange palestinere lever som flyktninger i naboland og rundt omkring i verden.

Israel har en stor fredsbevegelse. Jeg har sans for alle de ungdommene i Israel som heller går i fengsel enn å avtjene den militære verneplikt som er på 3 år for begge kjønn. Disse pasifistene står i dag som moralske garantister for sitt folk. Fredsbevegelsen har en oppslutning på mer enn 20%, men flertallet tror på en militær løsning i forhold til palestinerne og den arabiske verden.

Den norske måten å se konflikten på, er å reise ned som pro-israelsk og komme tilbake som Palestina-venn. Dersom du reiser rundt, ser Israel ut som et vanlig vestlig land, omtrent slik du vil oppleve det i Sør-Europa eller USA.

I den arabiske verden blir man ofte møtt med gjestfrihet. Interessen for Europa og Norge er stor blant araberne og vi nordmenn er velkomne gjester. I Palestina, Egypt, Jordan og Irak, er det mange som snakker engelsk. Likevel har vi i vesten liten kjennskap til arabisk kultur.

Storbritannia og deres allierte knuste det Osmanske riket under 1. verdenskrig. Frankrike fikk Libanon og Syria, mens Britene tok Palestina og Irak. Formelt som mandatområder under Folkeforbundet. Både jøder og arabere ble lovet nasjonal frihet som takk for støtten under 1. verdenskrig. Etter tapet ble det revolusjon i Tyrkia. Nasjonalistene vant, og Kalifatet ble styrtet.

De tyrkiske nasjonalistene var harde mot minoritetene. Massakrer fant sted, og Fridtjof Nansen engasjerte seg i det humanitære arbeidet.

Osmanerne styrte i Jerusalem i 400 år. Det var fred mellom folkegruppene. Den dag i dag er det fortsatt en jødisk og to kristne bydeler i gamlebyen i Jerusalem. Det er arven fra da Tyrkerne styrte og Palestina var en del av det Osmanske riket. I dag er balansen mellom folkegruppene i Jerusalem sterkt truet av israelsk politikk, som går ut på å fordrive palestinerne til fordel for israelske bosettere.

Hendelser fra siste uke har virket sterkt i Tyrkia. Israelske soldater har drept 8 tyrkere og en amerikaner av tyrkisk opprinnelse.

I arabisk politikk var det lenge motsetning mellom nasjonalisme og religion. Nasjonalistene hadde brodd mot de gamle kolonimaktene. Under den kalde krigen støttet vesten de religiøse ledere, mens sekulære nasjonalister støttet seg til Sovjetunionen. Islam ble vurdert som et egnet middel mot kommunismen. Arabisk nasjonalisme er ikke religiøs. Den dreier seg om språk og kultur samt en streben etter arabisk enhet.

Under kampen mot Sovjet i Afghanistan, stimulerte USA grupper av internasjonale islamittiske krigere. Disse gruppene kjempet sammen med NATO seinest i Bosniakrigen. Denne alliansen ble brutt. Bruddet kom etter at USA etablerte seg militært hos sine gamle venner i Saudi-Arabia. Islamittiske krigere med Afghanistanerfaring erklærte da krig mot USA. For disse Islamittiske krigerene var USA nærvær i deres hellige land en begrunnelse for bruk av terror. Terroren ble så brukt av USA som et påskudd til å okkupere Afghanistan og Irak.

Siden 6-dagers krigen i 1967 har Israel hatt militær kontroll over Gaza og vestbredden av Jordanelven.

I 1994 ble Gaza formelt overlatt til de såkalte selvstyremyndighetene.
Der lever innbyggerne som fanger.

Over 3000 palestinere og nær 1000 israelere ble drept under palestinernes siste intifada som startet for 10 år siden.

Palestinerne er splittet. De såkalte selvstyre myndighetene er korrupte.

Det var korrupsjonen i Fatha som brakte Hamas til makta på Gaza. Som hevn gikk Israel til krig mot Gaza for 1 år siden. I motstandskampen mistet Israel tre sivile innbyggere. Hamas har beklaget dette. Hamas har ikke på noen måte ressurser til å bekjempe Israel militært, og representerer ingen faktisk trussel. Hamas brukes som en unnskyldning for Israelske overgrep.

I tillegg til det som haster mest, må det jobbes fram et politisk grunnlag for en rettferdig og varig fred. Dette vil ta tid.

De Israelske bosetterne i Jerusalem og på vestbredden gjør en to-stats løsning mindre aktuell. Små palestinske bantustans løser ingen problemer. Apartheid eller fysiske skiller mellom folkegrupper skaper ikke fred, men forutsetter undertrykkelse.

Moralsk og politisk har palestinerne sterke våpen. Vi som er Palestina-venner ønsker å bevise at fredelige middler kan slå ut den mest avanserte militære teknologi.

En mulig løsning er den Sørafrikanske modellen. En stat for alle betyr demokrati. Alle skal ha en stemme hver, og alle mennesker er like mye verdt.

Den Sørafrikanske modellen vil bety frihet for palestinerne. Og Midtøstens jøder får i utgangspunktet samme status som de hvite i Sør-Afrika. Da mangler det bare en Sannhetskommisjon hvor morderne må svare for seg. Sør-Afrika har vist oss at du skal tilgi dine fiender, da legges grunnlaget for fred.

Vendepunktet for den norske opinionen kom da de norske legene Gilbert og Fosse var de eneste vitnene som kunne rapporterte fra bombingen av Gaza. Da ble det lett for alle å se hvem som var overgriper og hvem som var ofrene for aggresjonen.

Fangene på Gaza lever i fattigdom og nød. Landet er ikke bygd opp etter terrorbombingen for ett år siden.

Det viktigste nå er å bryte blokaden og å bringe hjelp til folket i Gaza. Halvparten av fangene i Gaza er barn. De lider av underernæring og har bare ruiner og ikke hus til å bo i. Situasjonen er helt desperat. Det haster med å få hjelpen fram.

En konvoi, arrangert av Palestina-venner og en tyrkisk menneskerettsorganisasjon, bestående av seks skip med hjelpeforsyninger til palestinerne seilte mot Gaza for ei uke siden.

Målet var å bryte blokaden og å bringe hjelpeforsyninger til palestinerne på Gaza. Denne gangen klarte de militære kidnapperne fra Israel å stanse all kommunikasjon. Satellittelefoner, mobilnettet og internett ble blokkert. Dette klarte en høyteknologisk militær makt som har mye å skjule. Likevel kommer sannheten fram litt etter litt.

Randi Kjøs er vårt vitne. Hun er en modig sosialarbeider fra Hamar, som hadde stått her idag, dersom hun ikke hadde holdt appeller to andre steder.

Randi har bakgrunn fra fagbevegelsen og fra norsk folkehjelp og hun var på vei mot Gaza med skolemateriell da det skjedde. Hun ble kidnappet av kommandosoldater i internasjonalt farvann og fengslet i Israel. Randi så at tyrkiske kamerater ble drept.

Hun opplevde at hennes lyse hud og norske statsborgerskap var til fordel blant de Israelske rasistene. Etter press fra NATO og norske myndigheter ble hun og de andre løslatt. Og nå er hun sint. Og veldig målrettet. Vi er veldig stolte av Randi og de andre fredsaktivistene.

Solidariteten med Palestina skal trappes opp. Vi ønsker NATO landet Tyrkia velkommen på laget. Og sammen skal vi i første omgang bryte blokaden av Gaza som et viktig første skritt på veien til fred.