Ny flyktningepolitikk

barnetMer restriktiv, eller mer liberal? Frp har stjålet Arbeiderpartiets gamle mantra om «streng, men rettferdig». Debatten om norsk flyktningepolitikk går i forutsigbare spor. Her er det lite nytenkning og evne til omstilling. Når vi snakker om flyktningekrise, så bør det være klart at det er flyktningene som er i krise. Norge er ikke i krise. 1 promille av verdens flyktninger finner veien til Norge. Det bør ikke være en altfor stor utfordring. En del mennesker har livlige fantasier om store strømmer og høye kostnader. Prognosemakerne har gode tider, og skaper unødig angst og bekymring.

Først en liten realitetsorientering. Som medlem av EØS og deltager i Schengen- samarbeidet, så er Norge et åpent land uten grensekontroll. Det er fri flyt av personer inn og ut av landet, og et felles arbeidsmarked. Denne ordningen åpner for useriøse arbeidsgivere, og representerer et press mot norske lønns- og arbeidsvilkår. Fagbevegelsen kjemper tappert mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Dette er verd å huske på når vi snakker om utlendinger.

Med kvoteflyktningene er det enkelt og greit. De er ferdig «regulert», og har alle rettigheter etter vår avtale med FN. Det er ubegripelig at disse skulle ha noe på asylmottak å gjøre. De bør selvsagt selv bestemme hvor de vil bo. Noen forlater landet. Med status fra FN som flyktning, finnes det flere valgmuligheter som de kan søke. Norge er ikke så populært som mange tror.

Å framsette krav om asyl er en menneskerett. Den som mener å ha et behov for beskyttelse, har krav på å få sin sak prøvet. Av de som søker asyl i Norge, er det ca. 70% som får innvilget opphold på humanitært grunnlag. UDI er en statlig etat som ser ut til å være fullstendig uten respekt for bruk av tid og penger. Asylsaker treneres i årevis. Tenk på de som sitter på et mottak og har livet sitt på vent. Uten rett til arbeid eller opphold, kan asylsøkere som åpenbart skal bli i Norge, vente opptil et år for å komme til det første intervjuet. Det er advokater og byråkrater som genererer de store utgiftene i asylpolitikken. UDI må effektiviseres. De private asylbaronene kommer i tillegg. Det må kunne gå an at et offentlig bygg brukes til et offentlig formål uten at et privat A/S skal stikke snabelen sin ned i felleskassa. Det trengs ikke noe utviklingsfirma for å gjøre om en skole til midlertidig boligformål.

Gjøvik har gode forutsetninger for å lykkes i arbeidet for flyktningene. Kommunen har allerede dyktige medarbeidere med stor kompetanse i integreringsarbeid. En egen gruppe hos NAV jobber spesielt med flyktninger. I formannskapet sitter Diann Wallin fra Arbeiderpartiet, med ledererfaring på dette området. Dugnadsånd og kommunalt lederskap er et godt alternativ til kommersielle aktører.

Norge bør ta noen utenrikspolitiske grep for å stanse flyktningkrisen. Det er krigen i Midtøsten som er årsaken til at mange legger på flukt. Fire millioner kvinner, barn og menn har flyktet over grensene til Syrias naboland. Flest har det kommet til Tyrkia. NATO-landet Tyrkia er i krig både mot den syriske staten og det kurdiske folket. Norge bør legge press på Tyrkia for å få slutt på krigen. Tyrkia presser flyktninger til å legge ut på den farefulle veien mot Europa. Det må det bli en slutt på. Norge bør også slutte å støtte marginale syriske opprørsgrupper, og heller anerkjenne syriske myndigheter slik som FN gjør. NATO bør revurdere sin posisjon og samarbeide med Russland.

Vi har behov for å reetablere det gode naboskapet med russerne. Sanksjoner mot Russland har for tiden ingen hensikt. Situasjonen i Ukraina har roet seg. De strategiske interessene på Krim er sikret, og Russland har ikke territorielle krav. Vi har en grense mot Russland i nord, som også er en yttergrense for Schengen-samarbeidet. Flyktningsituasjonen ved denne grensa tilsier et godt og nært samarbeid med russerne. Maken til det vi hadde da Jonas Gahr Støre var utenriksminister.

Hva med lønnsomheten? Er mennesker lønnsomme? Det spørs hvem du spør og hvordan du regner. Politisk er oppgaven å koble de villige hendene med de uløste oppgavene. Det er vel ikke umulig?

Stopp krigen i Syria!

President Assad
President Assad

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Norge er den snilleste gutten i NATO-klassen. Det er ikke tilfeldig at Jens Stoltenberg ble generalsekretær i NATO. I blodtåka etter «seieren» i Libya, skulle «den arabiske våren» eksporteres til Syria. Det ble starten på enda en tragedie. Mange er fordrevet.  4 milioner flyktninger har forlatt landet. Krigen har pågått i 4 år, og det er foreløpig ingen løsning i sikte.

Galt har det gått i Libya også. Før krigen i Libya var president Muammar Gadafi på besøk i Italia. Der lovet han å stanse menneskesmuglerne fra Benghazi. Etter det startet den internasjonale kampanjen mot ham. Gadafi ble sammenlignet med Hitler og ble framstilt som en stor trussel mot sitt eget folk. Sett i ettertid, er det enkelt å se at kampanjen lignet på den om Saddam Husseins masseødeleggelsesvåpen. FN ga mandat til å etablere en flyforbudssone, og til å beskytte sivilbefolkningen med alle midler. FN-mandatet ble misbrukt til å beseire Libya militært. Sør-Afrikas president ble nektet å mekle fram en fredelig løsning. Norge og fem andre NATO-land sto bak bombingen.

I sommer har menneskesmuglerne fra Benghazi hatt travle dager. Sammen med diverse jihadistiske terroristgrupper og andre banditter, styrer de i ruinene av Libya. Norge har et betydelig ansvar for de mange flyktninger som krysser havet fra Libya til Italia. Vi var av dem som bombet mest, derfor er ikke Libya lenger en velferdsstat som skaffet arbeid til flyktninger fra mange afrikanske land. Landet er ødelagt av de som skulle beskyttet sivilbefolkningen.

I midtøsten kan de kongelige oljediktaturene steine, korsfeste og kappe hoder eller hender etter eget ønske. Helt andre regler gjelder for sekulære diktatorer som går i dress og kaller seg presidenter. Syria har ingen demokratisk tradisjon. Etter 1. verdenskrig ble landet en fransk koloni. Maten er god og utdanningsnivået er høyt. President Assad ønsker ikke samme skjebne som sine kollegaer i Irak og Libya. Syria har mektige allierte. Derfor finnes det ikke noen militær løsning.

I følge Kåre Willoch er ikke væpnet revolusjon tillatt i noe land. De som griper til våpen mot sine myndighetene i Syria, blir kalt for terrorister. Mange av disse kommer fra andre land. Herunder både fra Russland og vest-Europa. Regionale aktører spiller en sentral rolle. IS ligner på den franske fremmedlegionen. Rekruttene legger handa på den hellige boka og sverger troskap. Etter endt tjeneste får soldatene en ny identitet og statsborgerskap i den islamske staten. Spørsmålet er: Hvem betaler lønningene?

Det er grunn til å tro at de rojale oljediktaturene i gulfen står bak IS og lignende grupper. Særlig Saudi-Arabia og Qatar er dypt involverte aktører. De er ikke alene. Tyrkia spiller en nøkkelrolle. Den oljen fra Irak som IS selger, smugles gjennom Tyrkia. IS får både mannskaper og våpen gjennom Tyrkia. Både kurderne og syriske myndigheter framstår som Tyrkias fiender. Derfor er jihadistene en naturlig alliert for Tyrkia. Staten Israel har for tiden Syria, Iran og Hisbolla blant sine viktigste fiender. Det påstås at israelske instruktører har trent jihadister fra Nusrafronten inne i Syria.

På den Syriske siden er Iran og Russland de viktigste allierte. Det ligger også et kinesisk hangarskip utenfor kysten av Syria. Kina bidrar med rådgivere til støtte for president Assad. På bakken er det støtten fra Iran som er det viktigste. En ny situasjon har oppstått nå som russerne deltar direkte med betydelig flystøtte. Alliansen mellom Russland og Syria er ikke ny. Russerne har en større marinebase i landet. De vil vise seg fram. Syria blir et utstillingsvindu for russiske våpen. Alle flyene som blir brukt er til salgs. De håper å selge mer våpen. Russland har troverdighet i kampen mot jihadister av alle slag og vil øke sin betydning i regionen.

IS har sine røtter i Irak. I Syria bygget de seg opp og fikk mye støtte utenfra. Da de vente tilbake og erobret store deler av Irak, kom de i konflikt, ikke bare med Irak og kurderne, men også med USA. Konflikten spredde seg til regionen. IS har amerikanske våpen, men USA og EU er ikke sentrale aktører i denne krigen. Offisielt støtter de bare en mindre aktør blant opprørene (Free Syrian Army). Derfor er de handlingslammet.

USA blir i liten grad berørt av de syriske flyktningene. Det er mulig at så mye som 25% av dem er på vei mot Europa. President Assad lar seg ikke fjerne med enkle midler. Norge bør slutte å støtte væpnet revolusjon i Syria. Kampen mot IS og andre terroristgrupper er legitim. EU bør se på årsaken til flukten. Av humanitære og politiske grunner må vi kunne si: Stopp krigen!

Syria, Gjøvik og dugnad

Syria
Syria

I Syria tar ikke krigen slutt. Den har pågått i 4 år nå. Det spilles på etniske og religiøse konflikter. Eksterne aktører stimulerer konfliktene. Assad-regimet ser ut til å ha styrket seg i det siste. De har fortsatt støtte fra Iran og Russland. IS og liknende grupper kontrollerer ca. halvparten av landet. Etter innmarsjen i Irak har IS ikke lenger støtte fra vesten. De er derfor avhengige av sine venner i land som Saudi-Arabia og Jemen. Tyrkia er splittet i synet på denne krigen. Grunnen er tradisjonelle problemer med kurderne, som nå kjemper mot IS. Det er uansett de sivile som er ofrene.

Flyktningekatastrofen er den største etter andre verdenskrig. Krigen i Syria har drevet over 11 millioner mennesker på flukt. Dette er nå verdens største humanitære krise. 7,6 millioner er på flukt inne i Syria, de er såkalt «internt fordrevne», mens fire millioner kvinner, barn og menn har flyktet over grensene til Syrias naboland. Libanon, Jordan, Irak, Egypt og Tyrkia har åpnet dørene for 95 prosent av alle flyktningene fra Syria. Flere tusen risikerer livet i forsøket på å nå Europa ved å krysse Middelhavet, verdens dødeligste sjøvei, ifølge FN.

I denne situasjonen har et bredt politisk flertall på Stortinget bedt oss om å være med på en nasjonal dugnad for å ta imot noen ekstra flyktninger fra Syria. Flyktningeleirene i nærområdene trenger både penger og avlastning. Syriske flyktninger er ingen ensartet gruppe. Plukket ut av FN kommer det kanskje syriske kristne eller statsløse palestinere til Norge. Arbeidsmarkedet i Norge preges av store omstillinger. Oljeøkonomien er på vei nedover, og arbeidsledigheten øker. Dette betyr noen utfordringer, særlig i forholdet til syriske kvinner med moderat eller lite utdanning.

Gjøvik kommune har planer om å ta sin del av jobben. Heldigvis har kommunen allerede dyktige medarbeidere med stor kompetanse i integreringsarbeid. En egen gruppe hos NAV jobber spesielt med flyktninger. Men, når det er dugnad, så er det flere som skal med! Vi er kjent for frivillighet og dugnadsånd. Hvorfor er ikke organisasjoner og lag bedt om å delta? Hva med flere kurs for de som vil guide flyktninger? Hva med de eldre? Vil de gjøre en innsats i språkopplæringen? Det er lov å spørre. Det kommunale tildelingskontoret kjenner mange hjelpetrengende eldre som trenger noen ekstra timer med hjemmehjelp. Vi har da en vinn–vinn situasjon. Ekstra statlig støtte til integreringstiltak kan brukes til praksisplasser i hjemmetjenesten. De som vil bidra til språkopplæringen, kan prioriteres.

Nå kan det innvendes, at de eldre som trenger hjelp, ofte er for skrøpelige til å bidra med norskopplæringen. Det kan vel hende i noen tilfelle. Men språkopplæring og integreringsarbeid handler ikke bare om skolebenken. Det er praksis i hverdagen som teller mest. Kontakt mellom syriske kvinner og norske hjelpetrengende eldre vil kunne tilføre felleskapet verdier. De eldre har mye å bidra med. De kan det norske samfunnet på en måte som nye landsmenn kan ha nytte av.

Alle flyktninger har sin egen individuelle historie, og trenger sin egen individuelle tiltaksplan. Mange vil trenge helsehjelp før det er aktuelt med andre tiltak. Målet er å finne sin plass i det norske samfunnet. Dersom det er noe som ikke virker som det skal, så må oppleggene endres. Uten kreativitet og dristighet kommer vi ingen vei.

Nei til mer krig

Atomvapen8. mai er det 70 år siden 2. verdenskrig var over. Det er ikke i Norges interesse at våre myndigheter boikotter den store feiringen i Moskva. Snarere tvert i mot er det viktig å framholde at Norge og Russland sto på samme side under 2. verdenskrig. Den røde arme frigjorde deler av Norge. Norges bilaterale forhold til Russland hadde en fin utvikling før krisa i Ukraina. Vi fikk en løsning på spørsmålet om delelinja i Barentshavet, og en generell satsing på nordområdene til fordel for alle parter. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var kjent for å prioritere dette arbeide. Den innsatsen bør ikke ha vært forgjeves.

Norge har deltatt i flere kriger etter at den kalde krigen tok slutt. Krigen mot Serbia var uten FN-mandat, og endret på landets grenser. Krigen i Afghanistan tok lang tid, og begrunnelsen for den har variert underveis. I Libya ble FN-mandatet misbrukt til å bombe fram et regimeskifte. Felles for disse krigene er at det ikke er sammenheng mellom de edle intensjonene på den ene siden, og de tragiske resultatene på den andre. Etter krigene på Balkan ble alle parter tapere. Situasjonen for folket i Afghanistan er dårligere enn på mange år. I Libya hersker nå kaos og terrorisme. Alt er verre enn før.

Det finnes ingen opposisjon til den norske utenrikspolitikken. Det er skadelig for debatten. Det blir ingen undring, eller alternativ tenking, bare en innsnevring av det politiske handlingsrommet. Likevel har internasjonale begivenheter hatt innflytelse på norske forhold. Historisk har protestene mot Vietnamkrigen preget mange av oss som var unge på 60- og 70-tallet. Kampen om norsk medlemskap i EU har betydd mye for mange, og har medført minst ett stort paradoks. Det er at ja-folket har forvaltet nei-folkets seiere. Uansett har vi alltid vært den flinkeste gutten i NATO- klassen, og er belønnet med at Jens Stoltenberg har blitt generalsekretær i NATO.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjet råtnet fra innsiden. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland, men har hittil ikke truet norske interesser. Nå er situasjonen i ferd med å endre seg.

Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krisen i øst- Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. En ny kald krig er i gang, og det er fare for at den kan bli varm. Økonomiske sanksjoner er til skade både for både Russland og Europa. Skal Ukraina klare seg, så trenger landet fred både med seg selv og alle sine naboer.

Ved å investere i et stort antall avanserte kampfly, vil Norge få offensive kapasiteter som kan bekymre russerne. Det er vi ikke tjent med. Det trygger ikke vår sikkerhet. Norge bør aktivt støtte det fredsinitiativet som kom fra Tyskland og Frankrike. I forholdet til Russland har Norge felles interesser med våre europeiske allierte og ikke med USA.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Det kan i verste fall gå helt galt.

Terrortrusselen hjemme og ute

terrorDet var justisminister Anders Anundsen fra FrP, som bestemte at Norge skulle øke sin generelle beredskap, slik at vi kunne møte terrortrusselen. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) sa at de satt med informasjon som var «uspesifikk og lite konkret, men samtidig troverdig.» Politiet mobiliserte sine ressurser. Bevæpnet politi voktet viktige knutepunkter, og Forsvaret skulle kunne bistå ved behov. Det er mulig at PST visste noe som vi andre ikke får vite. Uansett så fikk de det akkurat slik som de ville.

Såkalte eksperter snakker om «radikaliserte» norske muslimer, som med krigserfaringer fra Syria, skulle kunne true Norge. Det ble en beredskapsøvelse, og enkelte fundamentalister har fått litt medieoppmerksomhet. Partisekretær Raymond Johansen stilte opp i moskéen på Grønland, hos muslimer som følte seg stigmatiserte. Terrorist Breivik fikk styrket sin hypotese om at det var Arbeiderpartiet som slapp reven inn i hønsegården. Så kom forslaget om mer overvåkning av oss alle, som politikerne hittil har sagt nei til.

Hva er så ISIL? Forkortelsen betyr Den islamske staten Irak og Levanten. Levanten er en gammel betegnelse på Syria, Libanon og Palestina. Nå kaller de seg IS (islamsk stat). Syria sto tidligere på president Bush sin liste over det han kalte «ondskapens akse» Under dekke av den såkalte arabiske våren, startet opprøret mot Syrias president Assad. I Syria så finnes det et mangfold av folkegrupper og religiøse retninger. Assad har forsøkt å representere alle, og ikke bare sin egen lille gruppe. Politisk og ideologisk er president Assad en sekulær og arabisk nasjonalist. Opprørerne påberopte seg å representere det sunnimuslimske flertallet.

Det ser ut til at IS er godt organisert og har rikelig med våpen og penger. Hvem er de utenlandske støttespillerne? Hvem er tjent med et splittet og ødelagt Syria? USA/Israel har sine sikkerhetsinteresser. Politisk faller disse interessene sammen med religiøs fundamentalisme hos Saudi-Arabia og gulfstatene. Da president Assad ble hengt ut i vestlig media, var ingen i tvil om at vesten var på opprørernes side.

Her har det skjedd en klar endring. Ingen i vesten ser lenger noe positivt med IS. Det er president Assad som vinner krigen i Syria. Regimet har stabilisert situasjonen og har god kontroll over det meste av landet. IS har gått inn i Irak. Irak er et land i oppløsning. Spørsmålet er om dette er tilsiktet eller ikke fra USA/Israels side.

Den sittende regjeringa i Bagdad støtter seg på det shiamuslimske flertallet i folket. Regimet har støtte både fra Iran og USA, men er likevel svakt og mangler kontroll over store deler av landet. Kurderne i nord har i praksis selvstyre. Dersom Kurdistan må definere sine grenser, ligger det an til flere kriger. Derfor krever ikke kurderne egen stat nå. Staten Israel støtter en slik stat, og ser seg tjent med at de arabiske naboene har problemer. I de sunnimuslimske områdene av Irak, har IS lett spill. De inngår allianser med lokale stammer eller klaner. Irakiske byer faller uten at det løsnes skudd. Amerikanerne har begynt å bombe i de IS-kontrollerte områdene nord og vest i Irak. Tre år etter at opprøret mot Assad startet, mener nå USA at IS må bekjempes også inne i Syria.

Her hjemme er vi i ferd med å «friskmelde» president Assad og hans regime. Det er stillhet rundt beskyldningene om å bruke gass mot egen befolkning. Oppmerksomheten retter seg mot IS sine bestialske metoder. IS framstilles som ekstremt voldelig. Samtidig rettes søkelyset mot IS sine norske tilhengere. Er Norge et mulig terrormål? Det som taler for, er at vi stiller opp for USA hvor som helst og når som helst. Det som taler mot, er at vi nå er ute av Afghanistan, og at vår bombing i Libya var til terroristenes fordel.

Det er derfor få realpolitiske grunner til at vi skulle bli et terrormål for «radikaliserte» muslimer i internasjonal sammenheng. Terrortrusselen kan i stedet komme fra høyresiden, tradisjonen tro. Hatet mot Arbeiderpartiet trives godt på ytterste høyre fløy i politikken. Det må være lov å lære av erfaringene, og da er det bare ekstremhøyre som utøver terror i Norge.

Solidaritetsmarkering for Gaza

palestine-workerAppell ved Thor Solheim LO-GLTV 24. juli 2014

Kjære alle sammen

På ny blir Gaza bombet og invadert av en av verdens sterkeste militærmakter. Den maktesløse befolkningen opplever massakrer, mange hundre er drept. Vi som er samlet her i dag, ønsker å vise vår solidaritet med ofrene for den pågående aggresjonen. De prøver naturlig nok å overleve, samt å gjøre motstand.

På vegne av LO-GLTV vil jeg berømme den humanitære innsatsen som gjøres av Norsk Folkehjelp, Palestinakomiteen og andre i en helt redselsfull situasjon.

Gaza er et lite landområde, like stort som Mjøsa. På denne lille stripa er det stuet sammen drøyt 1,7 millioner palestinere. Hovedsakelig flyktninger og deres etterkommere. Gaza representerer ingen militær trussel mot staten Israel. Gaza er et fengsel hvor fangene må klare seg som best de kan. Hjelp utenfra er strengt regulert eller hindret.

Palestinernes heroiske motstandskamp er hovedsakelig av symbolsk og politisk karakter. Fangene på Gaza vet, at så lenge det skytes ut raketter, så blir de ikke glemt. Isolasjon og undertrykkelse er ikke fred. Det vi skal huske, det er at internasjonal solidaritet kan være et mektig våpen. Får palestinerne nok støtte, så kan de slippe å sende ut raketter.

Staten Israel kan ses på på mange måter. Noen kaller det for okkuperte Palestina, andre kaller det for et amerikansk settlement i Midt-Østen. Andre igjen ser på staten Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier. Jeg mener at staten Israel er uttrykket for jødisk nasjonalisme, et forsøk på å bygge et nasjonalt hjem for verdens jøder.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig. De hadde liten forståelse for at landet allerede var bebodd.

Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme. Det jødiske apartheidregimet er basert på undertrykkelse og vold.

Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger. Staten Israel har støtte hos mange jøder i mange land. Israel støttes også av mange kristne i vesten som har lest Johannes åpenbaring og som ser på Israel som et endetidstegn.

Siden 6-dagers krigen i 1967, har Israel hatt militær kontroll over Gaza og vestbredden av Jordanelven. I 1994 ble Gaza formelt overlatt til de såkalte selvstyremyndighetene.

Det er ikke første gang at Gaza blir overfalt. I slutten av 2008 innledet Israel en storstilt bombing av Gazastripen og etterhvert en bakkeinvasjon. Rundt 1300 palestiner ble drept i kampene den gangen, svært mange av dem sivile og barn. Infrastrukturen på Gaza fikk store skader. De norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse, har rapportert hva som skjedde. Nå skjer dette på nytt!

De Israelske okkupantene som har bosatt seg i Jerusalem og på vestbredden gjør en tostats løsning mindre aktuell. Små palestinske bantustans løser ingen problemer. Apartheid eller fysiske skiller mellom folkegrupper skaper ikke fred, men forutsetter undertrykkelse.

Moralsk og politisk har palestinerne sterke våpen. Vi som er Palestina-venner, ønsker å bevise at fredelige midler kan slå ut den mest avanserte militære teknologi. Vi kan også se det positive i at 20% av israelerne er med i en fredsbevegelse som ønsker en rettferdig ordning for palestinerne.

En mulig løsning er den Sørafrikanske modellen. En stat for alle betyr demokrati. Alle skal ha en stemme hver, og alle mennesker er like mye verdt. Den Sørafrikanske modellen vil bety frihet for palestinerne. Og Midtøstens jøder får i utgangspunktet samme status som de hvite i Sør-Afrika.

Israel har ingen framtid i sin nåværende form. Palestinerne trenger vår solidaritet. Dersom du ikke vil kjøpe varer fra en okkupant, så se etter tallet 7 29 først på strekkoden. Det betyr Made in Israel. Du kan boikotte israelske varer dersom du vil.

USA, politikk og sånn

BRICS
BRICS

Det er bare en supermakt i verden i dag. USA har fortsatt verdens største økonomi. Militært har USA en kapasitet som tilsvarer resten av verden tilsammen. Denne styrken har store politiske konsekvenser. Engelskspråklig kultur er verdens størst. I de største og mest kjente konfliktene og krigene spiller USA en nøkkelrolle.

I mitt-østen våker USA over sitt settlement. I følge noen grupper av kristne, skal verdens jøder samles i staten Israel for at Jesus skal komme tilbake. Palestinerne må derfor flyttes eller utryddes. I mellomtiden skal vi tro på at de kan få sin egen stat, innenfor Israels rett til ubegrenset selvforsvar.

Der USA og deres nærmeste allierte intervenerer, går stater i oppløsning, og ender i borgerkrig. Det finnes mange eksempler. Se på Afghanistan og Irak. Her ble det sendt inn store bakkestyrker som ble stående i flere år, det kostet mer enn det smakte. Nå er det kaos og borgerkrig. I Libya nøyde USA seg med å bombe sammen med noen av sine allierte. Resultatet ble det samme, nå er det kaos og borgerkrig der også.

I Syria og Ukraina ser USA ut til å ville spille en mer indirekte rolle. Olje har enorm strategisk betydning, Derfor er Saudi-Arabia en av USAs viktigst allierte. Det saudiarabiske regimet har politisk/religiøse venner som USA ikke liker. Disse vennene er viktige i den krigen som pågår i Syria. På den syriske siden er det støtte og hente fra Iran og Russland. Stormakter vet at kriger kan utkjempes ved hjelp av stedfortredere. Direkte deltagelse koster for mye.

Etter Sovjetunionens fall, ville mange plyndre liket. Både NATO og EU har ekspandert øst over. Etter forsøk på en vanskelig balansegang mellom øst og vest, ble regimet i Ukraina kastet etter et statskupp. Kuppet ble stimulert av USA og EU. Staten går i oppløsning. Jordbruksområdene i vest-Ukraina støtter regimet i Kiev, som er en allianse mellom fascister og liberale krefter. I øst er det den russiske minoriteten som har makta. Nå er det borgerkrig og det finnes bare tapere. Landet lar seg ikke redde.

I følge USA så er Russlands medvirkning i den Ukrainske tragedien slik at landet bør utsettes for økonomiske og politiske sanksjoner. EU en lite interessert da de trenger russisk olje og gass. Russland har en sårbar økonomi og trenger inntektene fra eksport av råvarer. Tyskland er en viktig handelspartner. Russland kan presses til et nærmere samarbeid med Kina. Det kan bli til fordel for begge parter.

Rett etter VM i fotball ble det holdt et viktig møte i Brasil. De såkalte BRICS landene, Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika, ble enige om en ny utviklingsbank og et felles pengefond. I følge blogg fra Pål Steigan http://steigan.no/2014/07/17/brics-landa-utfordrer-usa-og-verdensbanken/ har både utviklingsbanken og pengefondet fått en grunnkapital på 100 milliarder dollar hver, hovedsakelig kinesisk kapital.

Politisk kan dette samarbeidet få stor betydning. Vestens globale økonomiske instrumenter utfordres av reell konkurranse. Bilde begynner å bli klarere. Vedvarende økonomisk krise rammer vesten hardt og utfordrer USAs globale hegemoni, ikke militært i første omgang, men økonomisk. USA har ikke lenger råd til dyre kriger og må spille en mer indirekte rolle.

Kina framstår i dag som en industriell kjempe. India er store på IKT og er det landet i verden med flest dataingeniører. Russland og Brasil har mye olje og andre råvarer. Sør-Afrika hjelper Kina tilrette på det afrikanske markedet. Det økonomiske samarbeidet i BRICS landene vil kunne utfordre dollaren som internasjonal reservevaluta.