Nei til mer krig

Atomvapen8. mai er det 70 år siden 2. verdenskrig var over. Det er ikke i Norges interesse at våre myndigheter boikotter den store feiringen i Moskva. Snarere tvert i mot er det viktig å framholde at Norge og Russland sto på samme side under 2. verdenskrig. Den røde arme frigjorde deler av Norge. Norges bilaterale forhold til Russland hadde en fin utvikling før krisa i Ukraina. Vi fikk en løsning på spørsmålet om delelinja i Barentshavet, og en generell satsing på nordområdene til fordel for alle parter. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var kjent for å prioritere dette arbeide. Den innsatsen bør ikke ha vært forgjeves.

Norge har deltatt i flere kriger etter at den kalde krigen tok slutt. Krigen mot Serbia var uten FN-mandat, og endret på landets grenser. Krigen i Afghanistan tok lang tid, og begrunnelsen for den har variert underveis. I Libya ble FN-mandatet misbrukt til å bombe fram et regimeskifte. Felles for disse krigene er at det ikke er sammenheng mellom de edle intensjonene på den ene siden, og de tragiske resultatene på den andre. Etter krigene på Balkan ble alle parter tapere. Situasjonen for folket i Afghanistan er dårligere enn på mange år. I Libya hersker nå kaos og terrorisme. Alt er verre enn før.

Det finnes ingen opposisjon til den norske utenrikspolitikken. Det er skadelig for debatten. Det blir ingen undring, eller alternativ tenking, bare en innsnevring av det politiske handlingsrommet. Likevel har internasjonale begivenheter hatt innflytelse på norske forhold. Historisk har protestene mot Vietnamkrigen preget mange av oss som var unge på 60- og 70-tallet. Kampen om norsk medlemskap i EU har betydd mye for mange, og har medført minst ett stort paradoks. Det er at ja-folket har forvaltet nei-folkets seiere. Uansett har vi alltid vært den flinkeste gutten i NATO- klassen, og er belønnet med at Jens Stoltenberg har blitt generalsekretær i NATO.

Sovjetunionen avviklet sin kontroll over landene i øst-Europa før den selv gikk i oppløsning. Sovjet råtnet fra innsiden. På slutten var det bare truslene fra vest som holdt landet sammen. Frykten for vestlig ekspansjon har vist seg å være berettiget. I strid med løftene er NATO kraftig utvidet mot øst og har fått en rekke nye medlemmer. Dette er skremmende for Russland, men har hittil ikke truet norske interesser. Nå er situasjonen i ferd med å endre seg.

Etter et vestlig støttet statskupp i Ukraina, har Russland kommet med mottiltak. Khrustsjov ga bort Krim til Ukraina. Russland har nå tatt gaven tilbake. Krisen i øst- Ukraina kan fort vokse til en full borgerkrig med innblanding både fra Russland og USA. En ny kald krig er i gang, og det er fare for at den kan bli varm. Økonomiske sanksjoner er til skade både for både Russland og Europa. Skal Ukraina klare seg, så trenger landet fred både med seg selv og alle sine naboer.

Ved å investere i et stort antall avanserte kampfly, vil Norge få offensive kapasiteter som kan bekymre russerne. Det er vi ikke tjent med. Det trygger ikke vår sikkerhet. Norge bør aktivt støtte det fredsinitiativet som kom fra Tyskland og Frankrike. I forholdet til Russland har Norge felles interesser med våre europeiske allierte og ikke med USA.

I et demokrati som det norske, burde det være større rom for å diskutere utenrikspolitiske forhold. Det er sannsynligvis mangelen på opposisjon som gjør at debatten i stor grad uteblir. Vi trenger en fredsbevegelse som sier nei til mer krig. Det er trist at vi på rene reflekser bare støtter USA uansett. Det kan i verste fall gå helt galt.

Terrortrusselen hjemme og ute

terrorDet var justisminister Anders Anundsen fra FrP, som bestemte at Norge skulle øke sin generelle beredskap, slik at vi kunne møte terrortrusselen. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) sa at de satt med informasjon som var «uspesifikk og lite konkret, men samtidig troverdig.» Politiet mobiliserte sine ressurser. Bevæpnet politi voktet viktige knutepunkter, og Forsvaret skulle kunne bistå ved behov. Det er mulig at PST visste noe som vi andre ikke får vite. Uansett så fikk de det akkurat slik som de ville.

Såkalte eksperter snakker om «radikaliserte» norske muslimer, som med krigserfaringer fra Syria, skulle kunne true Norge. Det ble en beredskapsøvelse, og enkelte fundamentalister har fått litt medieoppmerksomhet. Partisekretær Raymond Johansen stilte opp i moskéen på Grønland, hos muslimer som følte seg stigmatiserte. Terrorist Breivik fikk styrket sin hypotese om at det var Arbeiderpartiet som slapp reven inn i hønsegården. Så kom forslaget om mer overvåkning av oss alle, som politikerne hittil har sagt nei til.

Hva er så ISIL? Forkortelsen betyr Den islamske staten Irak og Levanten. Levanten er en gammel betegnelse på Syria, Libanon og Palestina. Nå kaller de seg IS (islamsk stat). Syria sto tidligere på president Bush sin liste over det han kalte «ondskapens akse» Under dekke av den såkalte arabiske våren, startet opprøret mot Syrias president Assad. I Syria så finnes det et mangfold av folkegrupper og religiøse retninger. Assad har forsøkt å representere alle, og ikke bare sin egen lille gruppe. Politisk og ideologisk er president Assad en sekulær og arabisk nasjonalist. Opprørerne påberopte seg å representere det sunnimuslimske flertallet.

Det ser ut til at IS er godt organisert og har rikelig med våpen og penger. Hvem er de utenlandske støttespillerne? Hvem er tjent med et splittet og ødelagt Syria? USA/Israel har sine sikkerhetsinteresser. Politisk faller disse interessene sammen med religiøs fundamentalisme hos Saudi-Arabia og gulfstatene. Da president Assad ble hengt ut i vestlig media, var ingen i tvil om at vesten var på opprørernes side.

Her har det skjedd en klar endring. Ingen i vesten ser lenger noe positivt med IS. Det er president Assad som vinner krigen i Syria. Regimet har stabilisert situasjonen og har god kontroll over det meste av landet. IS har gått inn i Irak. Irak er et land i oppløsning. Spørsmålet er om dette er tilsiktet eller ikke fra USA/Israels side.

Den sittende regjeringa i Bagdad støtter seg på det shiamuslimske flertallet i folket. Regimet har støtte både fra Iran og USA, men er likevel svakt og mangler kontroll over store deler av landet. Kurderne i nord har i praksis selvstyre. Dersom Kurdistan må definere sine grenser, ligger det an til flere kriger. Derfor krever ikke kurderne egen stat nå. Staten Israel støtter en slik stat, og ser seg tjent med at de arabiske naboene har problemer. I de sunnimuslimske områdene av Irak, har IS lett spill. De inngår allianser med lokale stammer eller klaner. Irakiske byer faller uten at det løsnes skudd. Amerikanerne har begynt å bombe i de IS-kontrollerte områdene nord og vest i Irak. Tre år etter at opprøret mot Assad startet, mener nå USA at IS må bekjempes også inne i Syria.

Her hjemme er vi i ferd med å «friskmelde» president Assad og hans regime. Det er stillhet rundt beskyldningene om å bruke gass mot egen befolkning. Oppmerksomheten retter seg mot IS sine bestialske metoder. IS framstilles som ekstremt voldelig. Samtidig rettes søkelyset mot IS sine norske tilhengere. Er Norge et mulig terrormål? Det som taler for, er at vi stiller opp for USA hvor som helst og når som helst. Det som taler mot, er at vi nå er ute av Afghanistan, og at vår bombing i Libya var til terroristenes fordel.

Det er derfor få realpolitiske grunner til at vi skulle bli et terrormål for «radikaliserte» muslimer i internasjonal sammenheng. Terrortrusselen kan i stedet komme fra høyresiden, tradisjonen tro. Hatet mot Arbeiderpartiet trives godt på ytterste høyre fløy i politikken. Det må være lov å lære av erfaringene, og da er det bare ekstremhøyre som utøver terror i Norge.

Solidaritetsmarkering for Gaza

palestine-workerAppell ved Thor Solheim LO-GLTV 24. juli 2014

Kjære alle sammen

På ny blir Gaza bombet og invadert av en av verdens sterkeste militærmakter. Den maktesløse befolkningen opplever massakrer, mange hundre er drept. Vi som er samlet her i dag, ønsker å vise vår solidaritet med ofrene for den pågående aggresjonen. De prøver naturlig nok å overleve, samt å gjøre motstand.

På vegne av LO-GLTV vil jeg berømme den humanitære innsatsen som gjøres av Norsk Folkehjelp, Palestinakomiteen og andre i en helt redselsfull situasjon.

Gaza er et lite landområde, like stort som Mjøsa. På denne lille stripa er det stuet sammen drøyt 1,7 millioner palestinere. Hovedsakelig flyktninger og deres etterkommere. Gaza representerer ingen militær trussel mot staten Israel. Gaza er et fengsel hvor fangene må klare seg som best de kan. Hjelp utenfra er strengt regulert eller hindret.

Palestinernes heroiske motstandskamp er hovedsakelig av symbolsk og politisk karakter. Fangene på Gaza vet, at så lenge det skytes ut raketter, så blir de ikke glemt. Isolasjon og undertrykkelse er ikke fred. Det vi skal huske, det er at internasjonal solidaritet kan være et mektig våpen. Får palestinerne nok støtte, så kan de slippe å sende ut raketter.

Staten Israel kan ses på på mange måter. Noen kaller det for okkuperte Palestina, andre kaller det for et amerikansk settlement i Midt-Østen. Andre igjen ser på staten Israel som en oppfyllelse av bibelske profetier. Jeg mener at staten Israel er uttrykket for jødisk nasjonalisme, et forsøk på å bygge et nasjonalt hjem for verdens jøder.

Sionisme er den jødiske formen for nasjonalisme, og oppsto i Europa på slutten av 1800-tallet. Mange av Europas jøder reiste til Palestina etter 2. verdenskrig. De hadde liten forståelse for at landet allerede var bebodd.

Sionismen er et prosjekt som nå må ses på som mislykket fordi det har ført til nye kriger og mer undertrykkelse. I dag fungerer sionismen som en form for rasisme. Det jødiske apartheidregimet er basert på undertrykkelse og vold.

Verdens jøder kan ikke stilles til ansvar for hva staten Israel gjør. Bare staten Israel kan stilles til ansvar for sine egne handlinger. Staten Israel har støtte hos mange jøder i mange land. Israel støttes også av mange kristne i vesten som har lest Johannes åpenbaring og som ser på Israel som et endetidstegn.

Siden 6-dagers krigen i 1967, har Israel hatt militær kontroll over Gaza og vestbredden av Jordanelven. I 1994 ble Gaza formelt overlatt til de såkalte selvstyremyndighetene.

Det er ikke første gang at Gaza blir overfalt. I slutten av 2008 innledet Israel en storstilt bombing av Gazastripen og etterhvert en bakkeinvasjon. Rundt 1300 palestiner ble drept i kampene den gangen, svært mange av dem sivile og barn. Infrastrukturen på Gaza fikk store skader. De norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse, har rapportert hva som skjedde. Nå skjer dette på nytt!

De Israelske okkupantene som har bosatt seg i Jerusalem og på vestbredden gjør en tostats løsning mindre aktuell. Små palestinske bantustans løser ingen problemer. Apartheid eller fysiske skiller mellom folkegrupper skaper ikke fred, men forutsetter undertrykkelse.

Moralsk og politisk har palestinerne sterke våpen. Vi som er Palestina-venner, ønsker å bevise at fredelige midler kan slå ut den mest avanserte militære teknologi. Vi kan også se det positive i at 20% av israelerne er med i en fredsbevegelse som ønsker en rettferdig ordning for palestinerne.

En mulig løsning er den Sørafrikanske modellen. En stat for alle betyr demokrati. Alle skal ha en stemme hver, og alle mennesker er like mye verdt. Den Sørafrikanske modellen vil bety frihet for palestinerne. Og Midtøstens jøder får i utgangspunktet samme status som de hvite i Sør-Afrika.

Israel har ingen framtid i sin nåværende form. Palestinerne trenger vår solidaritet. Dersom du ikke vil kjøpe varer fra en okkupant, så se etter tallet 7 29 først på strekkoden. Det betyr Made in Israel. Du kan boikotte israelske varer dersom du vil.

USA, politikk og sånn

BRICS
BRICS

Det er bare en supermakt i verden i dag. USA har fortsatt verdens største økonomi. Militært har USA en kapasitet som tilsvarer resten av verden tilsammen. Denne styrken har store politiske konsekvenser. Engelskspråklig kultur er verdens størst. I de største og mest kjente konfliktene og krigene spiller USA en nøkkelrolle.

I mitt-østen våker USA over sitt settlement. I følge noen grupper av kristne, skal verdens jøder samles i staten Israel for at Jesus skal komme tilbake. Palestinerne må derfor flyttes eller utryddes. I mellomtiden skal vi tro på at de kan få sin egen stat, innenfor Israels rett til ubegrenset selvforsvar.

Der USA og deres nærmeste allierte intervenerer, går stater i oppløsning, og ender i borgerkrig. Det finnes mange eksempler. Se på Afghanistan og Irak. Her ble det sendt inn store bakkestyrker som ble stående i flere år, det kostet mer enn det smakte. Nå er det kaos og borgerkrig. I Libya nøyde USA seg med å bombe sammen med noen av sine allierte. Resultatet ble det samme, nå er det kaos og borgerkrig der også.

I Syria og Ukraina ser USA ut til å ville spille en mer indirekte rolle. Olje har enorm strategisk betydning, Derfor er Saudi-Arabia en av USAs viktigst allierte. Det saudiarabiske regimet har politisk/religiøse venner som USA ikke liker. Disse vennene er viktige i den krigen som pågår i Syria. På den syriske siden er det støtte og hente fra Iran og Russland. Stormakter vet at kriger kan utkjempes ved hjelp av stedfortredere. Direkte deltagelse koster for mye.

Etter Sovjetunionens fall, ville mange plyndre liket. Både NATO og EU har ekspandert øst over. Etter forsøk på en vanskelig balansegang mellom øst og vest, ble regimet i Ukraina kastet etter et statskupp. Kuppet ble stimulert av USA og EU. Staten går i oppløsning. Jordbruksområdene i vest-Ukraina støtter regimet i Kiev, som er en allianse mellom fascister og liberale krefter. I øst er det den russiske minoriteten som har makta. Nå er det borgerkrig og det finnes bare tapere. Landet lar seg ikke redde.

I følge USA så er Russlands medvirkning i den Ukrainske tragedien slik at landet bør utsettes for økonomiske og politiske sanksjoner. EU en lite interessert da de trenger russisk olje og gass. Russland har en sårbar økonomi og trenger inntektene fra eksport av råvarer. Tyskland er en viktig handelspartner. Russland kan presses til et nærmere samarbeid med Kina. Det kan bli til fordel for begge parter.

Rett etter VM i fotball ble det holdt et viktig møte i Brasil. De såkalte BRICS landene, Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika, ble enige om en ny utviklingsbank og et felles pengefond. I følge blogg fra Pål Steigan http://steigan.no/2014/07/17/brics-landa-utfordrer-usa-og-verdensbanken/ har både utviklingsbanken og pengefondet fått en grunnkapital på 100 milliarder dollar hver, hovedsakelig kinesisk kapital.

Politisk kan dette samarbeidet få stor betydning. Vestens globale økonomiske instrumenter utfordres av reell konkurranse. Bilde begynner å bli klarere. Vedvarende økonomisk krise rammer vesten hardt og utfordrer USAs globale hegemoni, ikke militært i første omgang, men økonomisk. USA har ikke lenger råd til dyre kriger og må spille en mer indirekte rolle.

Kina framstår i dag som en industriell kjempe. India er store på IKT og er det landet i verden med flest dataingeniører. Russland og Brasil har mye olje og andre råvarer. Sør-Afrika hjelper Kina tilrette på det afrikanske markedet. Det økonomiske samarbeidet i BRICS landene vil kunne utfordre dollaren som internasjonal reservevaluta.

Internasjonalen

GeværArbeiderbevegelsen var internasjonal fra starten av. Kravene var 8 timers arbeidsdag og kamp mot nasjonalisme og krig. 1. mai ble valgt til internasjonal kampdag. Svensk arbeiderbevegelse bidro til at Sverige ikke gikk til krig mot Norge i 1905. Den 2. internasjonalen gikk i oppløsning som følge av den 1. verdenskrigen. Det hadde vist seg at de sosialdemokratiske partiene støttet sitt nasjonale borgerskap og deltok i krigen mot hverandre isteden for å gå til revolusjon slik som russerne gjorde. Sovjetunionens forsøk på å skape en 3. internasjonalen i mellomkrigstida, fikk ingen stor oppslutning i vesten. Likevel er kampen mot ekstrem nasjonalisme og fascisme er gammel tradisjon på venstresiden i internasjonal politikk.

Det er ikke riktig å si at tilstedeværelsen av etniske minoriteter fører til krig. Historiske erfaringer tilsier at det er kriser i det kapitalistiske systemet som er farlige. Ofte er det minoritetene som får skylda. Krig handler om nasjonalisme, makt, undertrykkelse eller opprør. Krig som begrep, brukes også (feilaktig) i overført betydning slik som krig mot korrupsjon, narkotika eller terror.

Krim var en del av Ukraina i bare 60 år. Nå har Russland tatt tilbake gaven under en ellers smertelig skilsmisse. Krim sluttet seg til Russland uten at det ble brukt militær makt. Det er bra. Ellers er det mye som ikke er bra. Det er fascistisk milits i Kievs gater, og det bør bekymre mer enn russiske soldater på Krim. Ekstremistene sitter på viktige poster i Ukrainas midlertidige regjering. Er det mulig at vesten skal samarbeide med disse folkene? Foreløpig er svaret ja.

Flere tidligere sovjetrepublikker har i dag betydelige russiske minoriteter. Disse minoritetene kan lett komme i ei klemme dersom nasjonalismen skulle finne en ekstrem eller antirussisk form. Både Kasakhstan og Hviterussland har russiske minoriteter som utsettes for diskriminering. Det betyr ingenting for Russland, som primært tenker på sin sikkerhet. De baltiske landene er med i NATO og EU. Estland har 30% og Latvia har 34% russiske innbyggere. Russerne er upopulære. Heldigvis har EU presset fram at russerne skal ha statsborgerlige rettigheter. Russland ser på NATO som en trussel.

Det finnes et hat mot russere i deler av Ukraina. Eliten i Ukraina snakker russisk. De russiskspråklige områdene i sør og øst er de rikeste i landet. Mange fra vest-Ukraina bisto tyskerne under 2. verdenskrig. Både Nikita Khrustsjov og Leonid Brezjnev kom fra Ukraina. Til nå har russerne ikke blitt diskriminert, selv om det ser ut til å snu. Russland ser på Ukraina som en sikkerhetsrisiko. NATO er ikke velkommen så tett på Moskva. Det blir som USAs forhold til atomraketter på Cuba. I hvilken grad er russiske sikkerhetsinteresser legitime? Hva er det vesten vil?

Russland har selv sine etniske minoriteter (19%). I 2013 ble det bevilge 240 millioner rubel (8 millioner dollar) over det føderale budsjettet til etniske minoritter i Nord-Russland, Sibir og det russiske fjerne østen. Historisk har flere folkeslag dårlige erfaringer fra sovjettiden. Ikke minst krimtartarene som ble flyttet fra sine hjem under 2. verdenskrig av sikkerhetspolitiske grunner.

Det går mot et kaldere klima mellom Russland og USA/NATO/EU. Vesten kaller seg for verdenssamfunnet. Store land som Kina, India, Brasil og Sør-Afrika stiller seg uforstående til det som foregår. EU har stort behov for Russland som handelspartner. EU kjøper gass og olje, og selger biler og maskiner, til russerne. En boikott vil tvinge fram en ny energipolitikk i EU. Russland vil få stimulert sin egen industri og må selge mer olje og gass til Kina. For de russiske oligarkene vil det bli tungt å klare seg uten ny Mercedes og bankkonto i utlandet.

Den aktuelle krisa i forholdet mellom Russland og vesten er ikke farlig i første omgang, men en boikott vil kunne forsterke den økonomiske krisa. Det vil kunne stimulere fascismen både i øst og vest. De antifascistiske kreftene finnes i mange land først og fremst i fagbevegelsen. Tanken om internasjonal solidaritet er ikke død. En gang het det: «Arbeidere i alle land foren dere» Den parolen bør på ny fylles med innhold. Nasjonalisme, fascisme og krig må bekjempes også i våre dager.

Etniske minoriteter

Nasjonalist
Nasjonalist

Det tydeligvis greit at Nord-Irland får være med i Storbritannia som alternativ til republikken Irland. Det sto britiske tropper i landet da de hadde folkeavstemning om saken. Det er lett å se noen paralleller til den aktuelle situasjonen på Krim. Kuppet i Kiev har fått politiske konsekvenser for statusen til det autonome området Krim.

Hvorfor har presidenten i Ukraina flyktet til Russland? Det er neppe sin egen voldsbruk han var redd for. De nasjonalistiske partiene Svoboda og Pravy Sektor (Høyre sektor) sitter med 4 medlemmer i Ukrainas regjering. En allianse mellom liberalister og nasjonalister er noe nytt. Russere er en stor minoritet i Ukraina. Denne minoriteten er redd for de fascistiske nasjonalistene som beklager at tyskerne tapte under 2. verdenskrig. Nasjonalistiske ekstremister er farlig for etniske minoriteter.

Her hjemme minner utenriksminister Børge Brende om lusa som hosta i lovotten. Det lille du hører er et ekko fra USA og NATO. Krim er et strategisk viktig baseområde, og det bor lite ukrainere der. Khrustsjov ga bort Krim i gledesrus, og Boris Jeltsin rota bort landet i fylla. Nå er Russland presset til å gjøre mottiltak grunnet kuppmakerne i Kiev.

Internasjonale konflikter hvor Norge eller våre allierte er innblandet, blir som regel forenklet og ensidig framstilt i media. Du kan få fram alternativ informasjon dersom du anstrenger deg litt. Da er det viktig å innse at også motparten har sine behov for forenkling og ensidig framstilling av saken. Etter at Sovjet tapte den kalde krigen, så har Norge vært involvert i en rekke kriger på flere kontinenter. Hovedtemaet handler som oftest om etniske grupper og deres rettigheter. Religion er et typisk kjennetegn på en etnisk gruppe.

Se på Afghanistan. Den største folkegruppen i Afghanistan er pashtunerne. Det er disse som støtter Taliban og kriger mot en rekke etniske minoriteter. Utlendingene som blander seg inn, blir den nye hovedfienden uansett, enten de kommer fra Sovjet eller USA/Norge. Alle kan vurdere resultatet. Men det er få som mener at krigen har vært bra for folket i Afghanistan.

På Balkan var det kommunistpartiet som holdt republikken Jugoslavia sammen. Vesten presset fram en oppløsning som førte til borgerkrig, hvor det fattige sør-øst sto mot det rikere nord-vest. Etterpå fikk vi en ekstra bombekrig mot Serbia som førte til at NATO fikk kontroll over Kosovo. I strid med folkeretten og etter en lokal folkeavstemning ble det autonome Kosovo et eget land som nå er etnisk renset for serbere og rom folk.

I Irak var det de undertrykte shiamuslimene som fikk vestens støtte i kampen mot Saddam og de sunnimuslimske makthaverne. Det regjerende Bhatpartiet var sekulært, og sto for arabisk enhet. Uten denne ideologien har landet gått i oppløsning, og lider seg nå gjennom en langvarig borgerkrig. Borgerkrig er det også i Syria hvor stormaktene kriger ved hjelp av lokale stedfortredere. Det lokale Bhatpartiet klarer ikke å holde landet sammen der heller. Det som skjer er en stor tragedie.

Mange land over hele verden er satt sammen av ulike etniske grupper. I Norge har vi også noen «svin på skogen». Historisk har små minoriteter av samer, kvener, jøder og romfolk kunnet bli behandlet på en langt bedre måte.

Ute i verden er det særlig der gamle kolonimakter som har tegnet grensene. De går på kryss og tvers av etniske grupper. Gjort er gjort, skal det kriges fram til «rene» etniske stater, så er det langt fram til en mer fredelig verden. Målet må være at etniske minoriteter skal føle seg så trygge at de ikke trenger å rope på hjelp utenfra.

Årsmøte i Gjøvik og Toten Nei til EU

Nei til EUDen største politiske gleden i mitt liv var seieren i EU kampen 1972. Reprisen i 1994 var også til stor glede. Men jeg har ikke noen glede av å ha rett i en del politiske vurderinger. Snarere tvert i mot er det ønskelig at jeg tar feil.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen så vestmakten et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant verdens største eksportører av våpen.

Den 15. september 2008 gikk den amerikanske banken Lehman Brothers konkurs. Det regnes som starten på den økonomiske krisa som har brakt 50 millioner amerikanere under grensa for fattigdom. Nå berører krisa hele verden. Ikke minst EU-landene er rammet. Det er noe nytt i vestlige land at demokratiet settes til side og at de folkevalgte settes ut av spill.

Politikerne håper at mer penger til de rikeste vil gi fler arbeidsplasser, men det er høyst usikkert, og har hittil ikke virket. Effektivisering og oppsigelser er mer lønnsomt enn nye arbeidsplasser. Finansnæringa, som brakte verden inn i den økonomisk krisa, klarer seg bra. Nyhetene fra EU-landa går ut på at folk flest skal betale for krisa i form av kutt og usosiale nedskjæringer. Arbeidsinnvandrerne får lett rolla som syndebukker. Fattigdommen er offentlig, og rikdommen er privat. EU-byråkratiet, med sine liberalistiske friheter, ønsker å bekjempe arbeidernes rettigheter. EU prøver å eksportere sosial dumping til Norge. Det er det vi kjemper mot.

Det markedsliberalistiske prosjektet har spilt fallitt. Den politikken som er årsaken til krisa er åpenbart ikke egnet til å løse problemene. EU er bunnet av sine fire friheter og er ikke i stand til å føre en alternativ politikk. Det som startet som finanskrise har utviklet seg til å bli en overproduksjonskrise av den typen vi kjenner fra 1929. Det er særlig Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland som er sterkest rammet av EUs politikk, selv om tyske arbeidere også er ofre for sosial dumping. De økonomiene som trenger stimulering, trues til innsparing og da blir det ingen vekst. Resultatene er enorm arbeidsledighet og sosial uro. Fremmedfrykt og rasisme blomstrer. Med så stor krise øker faren for fascisme og krig. Unionen kan gå i oppløsning og det kan bli farlig. Det gamle verdensbilde av den frie vesten står for fall.

I Norge ser vi at arbeidere delvis har markedskreftene på sin side. Det er en fordel som arbeidsgivere ikke er så begeistret for. Noen ser behov for innvandring for å redusere arbeidernes markedsmakt. Det er fristende for norske arbeidsgivere å forsøke seg på sosial dumping. Norsk fagbevegelse kjemper tappert mot dumping, men EØS og de fagforeningsfiendtlige høyrekreftene representerer sterke interesser.

Norge har praktisert fri arbeidsinnvandring over lang tid. I perioden 1968 til 1975 drev arbeidsdirektoratet et aktivt rekrutteringsarbeid i utlandet, blant annet med et eget arbeidskontor i Pakistan. Det ble vedtatt en midlertidig innvandringsstopp i 1975 og den ble begrunnet med at sosiale problemer som mangel på boliger måtte løses før innvandringen kunne fortsette. Innvandringsstoppen fikk virke i 30 år. Fra 2005 har vi hatt fri innvandring fra hele EU/EØS området.

Innvandrere i Norge utgjør 12,2% av befolkningen i Norge, eller 600 922 personer (pr 1. januar 2011).[1]Innvandrerne kommer fra 216 ulike land. De største gruppene av innvandrere kommer fra Polen, Sverige, Pakistan, Somalia, Tyskland, Irak og Danmark. Mange innvandrere bor i Oslo, hvor innvandrere utgjør 28,4% av befolkningen.[2](Fra Wikipedia).

Flyktninger og asylsøkere regnes ikke som optimal arbeidskraft. De er primært ute etter trygghet. De som er traumatisert av krig eller tortur kan ha vansker på arbeidsmarkedet. Flyktninger er en utfordring for helsevesenet. Vi har for lite kapasitet og kompetanse til å bistå ofrene fra terroren 22. juli 2011. Da sier det seg selv at traumatiserte flyktninger også har for dårlige tilbud. Uansett er flyktninger og asylsøkere ikke det viktigste i debatten om innvandring. Som det framgår av statistikken, er det arbeidsinnvandringen som dominerer.

EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet medfører en rekke problemer. Fri flyt er mangel på reguleringer og passkontroll. Kriminaliteten er stimulert av manglende grensekontroll. Det er for lettvint for arbeidsgivere når de får ansatt flinke folk i midlertidige og dårlig betalte jobber. Markedet undergraves og det blir dårligere for de aller fleste. Det er bare en liten elite som tjener på dette systemet i lengden. Derfor er kampen mot sosial dumping så viktig og derfor bør vi si nei til EØS-avtalen.

Frp later som de er kritiske til innvandringspolitikken. Det er bløff. De serverer tåkeprat om integrering og islamisering. I realiteten støtter de fri innvandring gjennom EØS, og fri flyt av kriminalitet gjennom Schengenavtalen. Sammen med andre borgerlige partier, vil Frp svekke arbeidsmiljøloven. De vil bruke EU-direktiver for å fremme sosial dumping.

Krisa brukes til å fjerne de offentlige tjenestene. I Hellas realiseres markedsliberalistiske drømmer. Flere hundretusen offentlige stillinger blir borte. Lønningene reduseres, betalte feriedager forsvinner, pensjoner kuttes. Offentlig eiendom og virksomhet selges billig. Arbeidsledigheten øker dramatisk. Indirekte skatter og avgifter, som rammer folk flest, skal økes. Det er åpenbart noen som tjener på dette og som gjerne ser at krisa fortsetter. I følge The Economist ser «reformivrige» grekere krisa som en anledning til å «ordne opp» i landet. Finanskapitalen skal ha sine krisepakker, og folket skal betale i form av tapte sosiale rettigheter.

Hellas hadde ingen stor offentlig sektor i utgangspunktet. Irland hadde behov for den arbeidsmiljøloven som ble fjerna. Lønnskuttene i Irland for ufaglærte ble på 25%. Arbeidsledigheten i Spania var høy nok som den var fra før. Det er bare når folk arbeider at det kan skapes verdier. Nå er folk både sinte og redde. Økonomiske systemer som ikke sikrer folk arbeid, er ikke bærekraftige i lengden. Det internasjonale pengefondet, EU-kommisjonen og Den europeiske sentralbanken er ikke demokratiske organer. Derfor bør vi si nei til EØS-avtalen.

Hverken i Norge eller i EU representerer sosialdemokratene noe som er alternativt til EUs politikk. Frankrikes sosialistiske president starter kolonikrig i Mali slik som hans forgjenger gjorde det i Libya. I likhet med sine norske kollegaer stiller han seg bak EUs fire friheter og finanskapitalens behov for støtte. Tyskland og de øvrige EU-land stiller seg bak Frankrikes militære omsorg for økonomiske interesser i nord-Afrika.

Her hjemme prøver Arbeiderpartiet å kneble EØS motstanden hos sine rødgrønne partnere. Kampen om EU-tilpasningen er ikke slutt. Jernbanepakke 3 og det nye helsedirektivet, framstår som kampsaker i nær framtid. EU truer med mer privatisering, vi sier nei.

Trondheimskonferansen har maner til samling for felles kamp for arbeid og faglige rettigheter. Konferansen krevde at regjeringen stanser innføring av nye direktiv og EU-vedtak som undergraver velferdsordninger og norsk lov- og avtaleverk.
LO-kongressen må avvise at EU/EØS kan gripe inn mot norsk lov- og avtaleverk eller begrense mulighetene for nasjonal lovgivning i arbeidslivet og kreve endringer i avtalen som sikrer dette. Trondheimskonferansen mener EØS-avtalen må erstattes med en handelsavtale.

En ny situasjon, med Kina som den ledende supermakten, framstår som et sannsynlig scenario. USAs økonomiske verdenshegemoni er over. Den Kinesiske eliten med partiet i spissen har styrt det markedsliberale og kapitalistiske Kina til nye høyder. Nå har Kina fått en arbeiderklasse, og det betyr at det blir klassekamp. At det økonomiske tyngdepunktet i verden flytter til Asia svekker ikke kampen for en ny økonomisk verdensorden. Snarere tvert i mot. Flere vil se at vi trenger et helt nytt system. Det er viktig å lære av mislykkede forsøk på å bygge sosialismen i fattige land. Uten demokratiske tradisjoner går det ikke. Optimister mener at en ny verden er mulig.

Superoptimister tror stadig at EU har ei framtid. En stadig tettere union med mer makt til byråkratene i Brussel skal angivelig redde unionen. Det demokratiske underskuddet er allerede stort og bidrar til å destabilisere situasjonen i EU.

EU og freden

Nei til EUEtter at den norske Nobelkomitéen tildelte EU fredsprisen for 2012, har det kommet mange reaksjoner. Derfor er det grunn til å diskutere EU og freden. Komitéen selv har ingen problemer med å være kontroversiell. Sannsynligvis er det svært få i Norge som deler Nobelkomitéens syn på EU.

Etter andre verdenskrig lå Tyskland i ruiner. Landet var delt, og ingen ville at Tyskland skulle reise seg på nytt. I starten på den kalde krigen så vestmakten et behov for å nyttiggjøre seg det tyske potensialet for opprustning. Løsningen ble den europeiske kull og stålunionen, forløperen til dagens EU. Opprustning ble det, og krigsindustrien stimulerte den økonomiske veksten i vesteuropa. De gamle europeiske kolonimaktene ble små aktører når USA ledet vesten gjennom den kalde krigen. Med egne atomvåpen og egen rustningsindustri måtte de europeiske stormakter likevel regnes med. EU er blant de største eksportører av våpen.

EU har ikke vært til hinder for krig. Frankrike fikk uhindret føre sine kolonikriger både i Sørøstasia og i Algerie. Frankrike tapte krigen i Vietnam i 1954 Det kostet mengder av menneskeliv. Så var det Algerie sin tur. Krigen varte fra 1954 til 1962. Mer enn 1,5 millioner mennesker ble drept. Herunder 30.000 franske soldater. Det sluttet med et kompromiss som ga Algerie selvstendighet. Storbritannia fikk ingen vansker med EU da de gikk til krig mot Argentina i 1982. EU har aldri hatt til hensikt å redde freden, hverken i Europa eller andre steder. Det har de da heller ikke gjort.

Beruset av Sovjetunionens oppløsning og sin egen samling, sto Tyskland i spissen for å løse opp Jugoslavia. Det var lett å spille på motsetninger mellom de rike republikkene i nord, og de fattige i sør, innen Jugoslavia. Slovenia og Kroatia meldte seg ut. En viktig sak var at EU sa at de republikkene som ikke meldte seg ut, skulle alene hefte for Jugoslavias gamle gjeld. Bosnia meldte seg ut, og da startet krigen. USA og NATO har bidratt til å rydde opp i det som EU var med på å starte på Balkan. Alle krigens aktører framstår som tapere.

Den største trusselen mot freden i Europa nå, kommer fra EU selv. Det markedsliberalistiske prosjektet har spilt fallitt. Den politikken som er årsaken til krisa er åpenbart ikke egnet til å løse problemene. EU er bunnet av sine fire friheter og er ikke i stand til å føre en alternativ politikk. Det som startet som finanskrise har utviklet seg til å bli en overproduksjons krise av den typen vi kjenner fra 1929. Det er særlig Hellas, Italia, Spania, Portugal og Irland som er rammet av EUs politikk. De økonomiene som trenger stimulering, trues til innsparing og da blir det ingen vekst. Resultatene er enorm arbeidsledighet og sosial uro. Fremmedfrykt og rasisme blomstrer. Med så stor krise øker faren for fascisme og krig. Unionen kan gå i oppløsning og det kan bli farlig. Det gamle verdensbilde av det den frie vesten mot resten står for fall.

Eliten i det norske samfunn har ønsket seg medlemskap i EU gjennom mange år. Tanken om EU som et prosjekt for fred kan ha hatt betydning for noen. For andre er tanken om å lovfeste markedsliberalismen positiv. Ja til EU trøster seg med EØS- avtalen, da folket har sagt nei til medlemskap to ganger. EUs fire friheter splitter det norske folket i synet på EØS-avtalen. Fri flyt av industriprodukter er greit, men fri flyt av arbeidskraft kan lett føre til sosial dumping. Derfor er EØS-avtalen omstridt.

Ingen vil tro at Jagland og Nobelkomitéen tar taktiske og innenrikspolitiske hensyn, men det er et faktum at vår rødgrønne regjering har problemer med oppslutningen. Både SP og SV sliter på meningsmålingene og kan komme under sperregrensa ved neste valg. En ny og frisk EU-debatt kan være redningen for begge disse partiene. Det er ikke umulig at Nobelkomitéen med årets tildeling av fredsprisen også har gitt tilhengerne av norsk medlemskap i EU en bjørnetjeneste. SP og SV har grunn til å takke for det som framstår som en redningspakke.

 

Hvor er fredsbevegelsen?

 

Ole Kopreitan

Fredsbevegelsen har som mål å motvirke hat og uvilje mellom folkene, særlig vil den motarbeide krigen som middel til å avgjøre tvister mellom statene og sette fredelig megling og voldgift i dens sted. Fredsbevegelsen har trange kår i Norge.

I arbeiderbevegelsens historie har fredsbevegelsen spilt en viktig rolle. Den 2. Internasjonalen fra 1889 hadde tre viktige saker på programmet. 8 timers arbeidsdag, 1. maisaken og fred i verden. Internasjonalen klarte ikke å forhindre krig. Den sprakk under første verdenskrig fordi sosialdemokratene sluttet opp om sine nasjonale borgerskap og sviktet sine internasjonale forpliktelser. Sovjetunionens forsøk på å skape en 3. Internasjonalen i mellomkrigstida, fikk ingen stor oppslutning i vesten.

Etter 2. verdenskrig forsvant Sovjetunions popularitet raskt. Frykten for sovjetisk ekspansjon stimulerte den kalde krigen. Norges kommunistiske parti var med i regjeringen i 1945. 4 år senere var det nesten slutt. De gikk fra 11 til 0 mandater, og NKP var ute av stortinget. Norge ble med i NATO i 1949, og Den kalde krigen var også kald for venstresiden i Arbeiderpartiet.

Faren for atomkrig var reell. En liten gruppe opposisjonelle i Arbeiderpartiet samlet seg rundt ukeavisen Orientering. Målet var å finne den 3. vegen. Ja til sosialisme og demokrati, nei til atomvåpen, nei til NATO og nei til kald krig. Utenrikspolitisk opposisjon var nærmest noe kriminelt, og kretsen rundt Orientering ble ekskludert fra Arbeiderpartiet. SF ble da stiftet, og de fikk to mandater på stortinget ved valget i 1961. Redaksjonsekretæren i Orientering ble til den legendariske politikeren Finn Gustavsen.

Vietnamkrigen førte til at store deler av ungdommen snudde ryggen til USAs og de vestlige lands samfunnsverdier, og vendte seg mot arbeiderbevegelsens tradisjonelle verdier. Neisidens seier i folkeavstemningen i 1972, om medlemskap i det som den gangen het EEC, viste at opposisjon kunne føre fram i spørsmål som også hadde med utenrikspolitikk å gjøre.

Den politiske friheten økte etter at den kalde krigen var over. Det ble tatt et oppgjør med den ulovlige overvåkningen. SV ble tatt inn i varmen og satt ved kongens bord. Det hadde vært utenkelig under den kalde krigen. Samtidig ble Sovjets fall en kraftig stimulans for vestlig imperialisme. USA tok på seg rollen som verdens politimester, og NATO fikk nye og offensive oppgaver.

Det finnes ingen utenrikspolitisk opposisjon i Norge. Det er som Erling Segelstad bruker å si det: «Der alle tenker likt, der tenkes det ikke meget». Norge deltar i to imperialistiske overfallskriger mot land som aldri har angrepet Norge. Norges lojalitet mot USA og Storbritannia virker ubegrenset. En halv million mennesker er drept av USA i det som kalles krigen mot terror. Skal hevntørsten aldri ta slutt?

Vi har et jubileum. Det er 900 år siden Sigurd Jorsalfar kom hjem fra sine 3 år med drap og plyndringer i midtøsten. Dengang som nå, er det særlig muslimene det går utover. Den gangen var det 60 krigsskip, nå er det 6 F-16-fly. Det er ikke uten grunn vi kalles for korsfarere.

USAs økonomiske hegemoni er over. Det er den militære makta som rår. Det er skrekkelig naivt å tro at det er demokrati og menneskeretter som bombes fram. «Hent soldatene hjem!» (HSH) er en ad-hoc-organisering av arbeidet for å få de norske soldatene hjem fra Afghanistan og det trengs. Situasjonen i Afghanistan blir bare verre og verre. Krigen er allerede tapt. Det ligger et håp i at USA ikke har penger til å fortsette. Antagelig reiser Norge hjem fra Afghanistan samme dagen som USA.

FN ble lurt til å akseptere at en flyforbudssone skulle innføres med makt for å trygge sivilbefolkningen i Libya. FNs vedtak ble misbrukt til andre formål. Både FNs generalsekretær og mange andre ropte på våpenhvile og fredsfohandliger, mens seks NATO-land bomber som de selv vil, og hadde ingen planer om å slutte.

At Frankrike og Italia har lange imperialistiske tradisjoner i nord-Afrika, er velkjent, men hvorfor bombet Norge og Danmark det fredelige Tripoli? Tida er inne til å mobilisere til kamp mot krigene. Militærvesenets eneste legitimitet er forsvar av eget territorium. Derfor kalles det også for Forsvaret. Norge deltok i to kriger uten grunn. Det er med fredsbevegelsen som det er med demokrati og menneskerettigheter. Det må bygges nedenfra.

Fransk imperialisme

Lenin kalte imperialismen for kapitalismens høyeste stadium. Norske media har blikket vendt mot Storbritannia og USA. Fransk imperialisme får derfor lite oppmerksomhet, men den er viktig for å forstå det som skjer i Afrika. Ikke minst i nord-Afrika. Frankrike var pådriveren i krigen mot Libya.

For å unngå en europeisk krig kalte Otto von Bismarck sammen til en konferanse i 1884. På Berlin-konferansen deltok ingen afrikanere. De europeiske statslederne delte opp de resterende delene av Afrika mellom seg uten hensyn til etniske og geografiske forhold. Konferansen mål var å forhindre krig mellom de europeiske statene, dermed ble områdene fordelt under forutsetning av at kolonimakten skulle ha fullstendig kontroll gjennom erobring.

Som økonomisk system lever imperialismen den dag i dag. Formelt ble koloniene selvstendige på 50 og 60 tallet, men det endret ikke det økonomiske systemet i nevneverdig grad.

Den gamle tyske rasismen handlet om genetikk, blod og mystisisme. Den franske rasismen holder seg bedre, for den handler om språk og kultur. Det franske er toppen på sivilisasjonens pyramide. Det er ikke din feil at du ikke er født fransk, men du bør tilegne deg litt kultur og dannelse. Alle bør bli så franske som mulig, særlig i Afrika.

På arabisk betyr Maghreb landet mot vest. Det er en felles betegnelse på de tre nordafrikanske statene Algerie, Tunisia og Marokko. Dette er indrefileten i Frankrikes koloniale økonomi. De er i ferd med å miste Tunisia, men håper å vinne Libya.

Frankrike forsøkte å gjøre Algerie helt fransk. Det å utrydde det arabiske og det muslimske, viste seg å være umulig. Krigen varte fra 1954 til 1962. Mer enn 1,5 millioner mennesker ble drept. Herunder 30.000 franske soldater. Det sluttet med et kompromiss som ga Algerie selvstendighet.

Under den kalde krigen så USA på islam som et middel mot kommunismen. I Maghreb er islam et middel mot fransk kultur. Religion brukes og misbrukes til alle tenkelige formål. Algerie har forsøkt frie valg. Da vant islamistene og det ble militærkupp støttet fra Frankrike. Demokrati får ikke true franske interesser. Det er ingenting humanitært ved de franske intervensjoner.

Marokko er landet lengst i vest. Det er et konstitusjonelt kongedømme. Kong Muhammed VI frykter åpenbart for revolusjon. Han har lovet folk både penger og reformer i det siste. Folk er lei av korrupsjon og en elite som bare beriker seg selv. Symbiosen mellom elitene i Frankrike og de gamle koloniene er blitt synlig for alle.

Den arabiske revolusjonen ble kapret og snudd til utenlandsk intervensjon og krig i Libya. Seks land er med på angrepet. Er denne krigen en advarsel til nabolandene?

FN mandatet som skal legitimere krigen mot Libya, er uklart og ikke praktisk avgrenset. Det er mange ubesvarte spørsmål. Er forsiktig bruk av taktiske atomvåpen innenfor FN-mandatet om å beskytte den libyske sivilbefolkningen med alle midler?

Den franske eliten trenger sin arabiske bak-gård av økonomiske grunner. Den franske imperialismen har mye å miste i nord-Afrika. Det er behov for en ny økonomisk verdensorden som kan gi frihet og brød til alle.